#Article 1: Akershus (2266 words)


Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) er en norsk geografisk region med navn etter Akershus festning i Oslo, som siden middelalderen har betegnet ulike administrative provinser i Norge med Oslo som sentrum og hovedby, herunder et hovedlen, et stiftamt, et amt og et fylke; Akershus utgjør fortsatt et valgdistrikt. Grensene for Akershus har endret seg over tid, og Akershus kan historisk forstås både som en stor riksdel som omtrent sammenfalt med Østlandet og som en sentral provins i Osloregionen som tradisjonelt omfattet distriktene Aker (det moderne Oslo, Bærum og Asker), Follo og Romerike. I perioden 1948–2020 var Akershus navnet på et «restfylke» som var vesentlig mindre enn tidligere etter at fylkets største og mest sentrale kommune Aker – som utgjør størstedelen av det moderne Oslo – hadde blitt overført til Oslo kommune (som da hadde fått status som eget fylke) og dermed splittet det resterende fylket i to.

Fra middelalderen til 1919 omfattet Akershus hovedlen (eller slottslen) og senere Akershus stiftamt nesten hele det moderne Østlandet, og var lenge en av fire riksdeler i Norge. Fra 1682 fikk Akershus i tillegg en snevrere betydning da Akershus amt (fra 1919 Akershus fylke) ble etablert som et underamt som bestod av hovedstaden Christiania og de nærmeste omgivelsene. Christiania var del av Akershus (under)amt til 1842 og av Akershus stiftamt til 1919, men bestod bare av en liten del av det moderne Oslo. Fra 1800-tallet måtte Akershus gjentatte ganger avstå territorium til Christiania/Oslo, og Akershus' største og mest sentrale kommune Aker ble i sin helhet overført til Oslo i 1948 mot kommunens vilje og til betydelig protest i Aker; Aker kommune utgjør rundt 96–99% av det moderne Oslos areal. Etter 1948 bestod «restfylket» av de historisk mer perifere områdene i Akershus underamt og fylke, inndelt i regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo; som følge av overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet Asker og Bærum landgrense til resten av fylket. Hele det moderne fylket inngikk i Osloregionen, og flertallet i Akershus fylke bodde innenfor byområdet Oslo. Akershus fylke i 1948–2020-grensene var Norges nest største fylke og var sentrert rundt Oslo. Akershus' administrasjonssenter var Oslo, og Oslo og Akershus hadde felles fylkesmann. Akershus lå i Oslo bispedømme, med unntak av deler av fylket som i 1969 ble skilt ut til Borg bispedømme.

I 2017 vedtok Stortinget å slå sammen det daværende fylket Akershus med Buskerud og Østfold til Viken fra 1. januar 2020 mot Akershus fylkesstyres vilje; tvangssammenslåingen er svært upopulær i Akershus og fylkestinget og fylkesrådet i Viken har som mål å avvikle Viken og gjenopprette Akershus og de andre fylkene fra 2021. I påvente av en slik gjenopprettelse vil den eksisterende fylkeskommunens virksomhet videreføres som før i Akershus fylkeskommunes lokaler i Oslo.

Akershus hovedlen og senere Akershus stiftamt var en riksdel som omfattet det meste av Østlandet og som eksisterte fra middelalderen til 1919. Det var Norges klart største riksdel i hele sin historie.

Akershus har navnet etter etter Akershus festning, og til syvende og sist etter gården Aker i Oslo. Det ble etablert i middelalderen som Akershus hovedlen og ble videreført som Akershus stiftamt fra 1662. Hovedlenet Akershus – et av fire hovedlen eller slottslen i Norge – omfattet det meste av Østlandet, unntatt Øvre Telemark og Båhuslen (som i dag hovedsakelig ligger i Sverige, unntatt mindre deler som ligger i Østfold). Akershus hovedlen bestod i tillegg til Akershus i grensene fra 2019 også av Oslo, Hedmark, Oppland og Buskerud, foruten Idre og Särna fram til den svenske okkupasjonen i 1644, samt Askim, Eidsberg og Trøgstad i Østfold. Fra 1572 var det tradisjon at lensherren i Akershus også var stattholder i Norge.

Fra etableringen i 1662 bestod Akershus stiftamt i tillegg til selve hovedamtet også av Smaalenene amt og Brunla amt som underamt under Akershus stiftamt. I 1679 ble Buskerud, Ringerike og Hallingdal skilt ut som Buskerud underamt under Akershus stiftamt. I 1682 ble Aker og Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike skilt ut som Akershus underamt under Akershus stiftamt; underamtet Akershus fikk først egen amtmann i 1750 og hadde felles amtmann med stiftamtet også i periodene 1763–1810 og 1815–1842. I perioden 1687–1692 var Gudbrandsdalen og Hedemarkens Amt et eget underamt under Akershus stiftamt, men ble deretter innlemmet i hovedamtet. I 1757 ble Oplandenes Amt skilt ut som underamt under Akershus og  i 1781 delt i Hedemarken og Christians Amter. I 1760 ble Numedal og Sandsvær og Bragernes overført fra Akershus Stiftamt til Buskerud Amt. I 1768 ble Heggen og Frøland overført fra Akershus stiftamt til Smaalenenes Amt. I 1848 ble Christiania Amt skilt ut som skilt ut som eget underamt, men med felles amtmann med Akershus stiftamt og Akershus underamt. I 1867 blir Hedemarken gjort til stiftamt for Hedemarken og Christians amter, som dermed ikke lenger var underlagt Akershus stiftamt. Ved overgangen fra amt til fylke i 1919 ble institusjonen stiftamt nedlagt.

Akershus fikk fra 1682 også en snevrere betydning da underamtet Akershus amt ble etablert i de mest sentrale delene av Akershus stiftamt, og bestående av Christiania, Aker, Asker og Bærum samt distriktene Romerike og Follo. Dette tilsvarte de sentrale delene av den moderne Osloregionen. Ved overgangen til fylker ble Akershus (under)amt videreført som Akershus fylke.

Fra etableringen av fylker har Oslo og Akershus hatt felles fylkesmann, og embedet anses som en etterfølger etter det tidligere embedet som stiftamtmann i Akershus. Ved etableringen i 1919 var Akershus fylke større da det også omfattet Aker kommune, som var Akershus' klart største og mest sentrale kommune. Aker måtte flere ganger avstå territorium til Christiania og Oslo. Oslo, som da betegnet Gamlebyen, lå i Aker til 1859/78, da Oslo ble innlemmet i Christiania. I 1948 ble hele Aker overført til Oslo. Sammenslåingen skjedde mot Aker kommunes vilje og var svært upopulær i Aker. 96% av det moderne Oslos areal lå før 1948 i Aker kommune og Akershus fylke.

Fra 1948 til 2020 bestod Akershus fylke av regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo, som historisk utgjorde periferien i underamtet. Dette fylket var et «restfylke» som var en videreføring av underamtet med samme navn, men uten de historisk mest sentrale delene av amtet/fylket (dvs. det moderne Oslo).

Stortinget vedtok etter forslag fra Høyre i 2017 å slå sammen fylkene Akershus, Buskerud og Østfold til Viken fylke fra 1. januar 2020. Det politiske flertallet i de tre fylkene, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV, la frem sin styringsplattform 1. oktober 2019. I plattformen er det oppnådd enighet om at det politiske hovedmålet for Viken fylke er å arbeide for å oppløse Viken i 2021. Det ble vedtatt at Viken skal ha sete i Oslo i påvente av at det oppløses, og at det derfor ikke skal investeres penger i å etablere et eget fylkesbygg eller annen infrastruktur for Viken. En tidligere innkjøpt eiendom i Sandvika skal derfor ikke tas i bruk. I styringsplattformen er det oppnådd enighet om å gjenopprette fylkene Akershus, Østfold og Buskerud i 2021.

Akershus har siden det første valget i Norge i 1814 utgjort et valgdistrikt. Akershus valgdistrikt er videreført også etter 2020. I 2020 ble grensene for Akershus valgdistrikt noe justert, ved at Hurum, Lunner, Rømskog og Røyken ble overført til Akershus.

I geografisk forstand kan Akershus deles i et «stort» og et «lite» Akershus. Det «store» Akershus var den riksdelen som utgjorde Akershus len og Akershus stiftamt fra middelalderen til 1919, med utgangspunkt i Akershus festning, og som omtrent tilsvarte Østlandet. Dette er den eldste definisjonen av Akershus.

Det «lille» Akershus var det underamtet og senere fylket i Osloregionen som fra 1682 omfattet det moderne Oslo og Akershus (i grensene fra 1948). Fra gammelt av var det «lille» Akershus inndelt i distriktene Aker (bestående av hele det moderne Oslo, Bærum og Asker før 2020), Follo og Romerike. Romerike ble ofte inndelt i Nedre og Øvre Romerike. Indre Akershus betegnet en del av Romerike. Christiania var del av både underamtet og stiftamtet Akershus, men ble skilt ut fra underamtet i 1842 med et veldig lite territorium (rundt 1–2% av dagens kommune). I 1948 ble også Akershus' største og mest sentrale kommune Aker overført til Oslo. Først i 1948 oppstod dermed en administrativ definisjon av Akershus uten det moderne Oslo.

Akershus amt og fylke, det «lille» Akershus, var en mangfoldig region med både landbruk, bybebyggelse, industri, motorveier og bygdeveier, forskningsparker og eldgamle kulturminner. I 2019 bodde åtte av ti innbyggere i tettbygde områder, men allikevel er Akershus landets største kornfylke. De følgende opplysningene gjelder Akershus fylke i grensene fra 1948, etter tapet av Aker:

Kommuner: Det er 22 kommuner i fylket.
Byer: Lillestrøm (1997), Sandvika (2003), Ski (2004), Drøbak (2006), Jessheim (2012). 
Fjell: Høyeste topp er Fjellsjøkampen i Hurdal, 812 meter over havet. Senderstasjon for digitalt bakkenett på Mistberget. 
Berggrunn: Rombeporfyr er valgt til fylkesstein og er svært utbredt i fylket.
Innsjøer: Nærmere 3000 innsjøer og tjern utgjør et samlet areal på 370 kvadratkilometer. Øyeren og Hurdalssjøen er største innsjøer. Sørenden av Mjøsa ligger i Akershus.
Vassdrag: De viktigste er Vorma-, Glomma-, Halden- og Øyernvassdragene.
Store elver: Nitelva, Leira, Rømua, Andelva, Årungselva, Gjersjøelva, Hølenselva, Sandvikselva og Askerelva.
Øyer: Aspond, Bjerkøya, Borøya, Brønnøya, Danmark, Grimsøya, Gåsøya, Husbergøya, Høyerholmen,  Håøya, Ildjernet, Kalvøya, Langøyene, Langåra, Lågøya, Nesøya, Oustøya, Steilene, Søndre Langåra og Vassholmene.

Viktige næringer: Mange jobber innen varehandel, transport, hotell- og restaurantbransjen, kommunikasjonsteknologi, samt forskning og utdanning. Jordbruk er en viktig næringsgren.

Akershus fylkeskommune har ansvar for den lokale ledelsen av Akershus fylke. Fylkeskommunen styres av fylkestinget, som velges hvert fjerde år av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Forrige valg var den 12. september 2011. I Akershus har fylkestinget 43 representanter (H 17, Ap 14, Frp 5, SV 2, V 3, KrF 1, Sp 1).  Fylkesordføreren er den øverste politiske lederen, mens fylkesrådmannen tar seg av den administrative ledelsen. Fylkestinget har opprettet fire hovedutvalg. Et for samferdsel, et for kultur, folkehelse og frivillighet, et for plan, næring og miljø og et for utdanning og kompetanse. Hvert hovedutvalg har en viss beslutningsmyndighet innenfor sine områder, i tillegg forbereder de saker til fylkestinget. Det finnes også et fylkesutvalg som består av 13 representanter (H 5, Ap 3, Frp 1, SV 1, V 1, KrF 1, Sp 1) fra fylkestinget. De behandler hovedsakelig økonomi- og plansaker. I tillegg forbereder fylkesutvalget saker til fylkestinget, slik som de tre hovedutvalgene. Fylkeskommunen har flere råd og utvalg. De har ulike funksjoner, noen har beslutningsmyndighet, andre er rådgivende organ.

Akershus ligger siden middelalderen i Oslo bispedømme. Ved delingen av Oslo bispedømme i 1969 ble Asker og Bærum videreført som del av det reduserte Oslo bispedømme, sammen med Oslo, mens de øvrige prestegjeldene ble overført til det nye Borg bispedømme.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus er statens representant i Akershus fylke, og Akershus deler dermed statlig administrasjon med Oslo. Oslo og Akershus er de eneste fylkene i Norge med felles administrasjon. Fylkesmannsembedet ledes av en fylkesmann som utnevnes av Kongen i statsråd.

En rekke sykehus ligger i Akershus, deriblant to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo: Akershus universitetssykehus i Lørenskog utenfor Oslo og spesialistsykehuset Sunnaas sykehus på Nesodden. Fylket har også en rekke lokalsykehus, blant annet Sykehuset Asker og Bærum.

Akershus fylke var inndelt i 22 kommuner:

Akershus har 35 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, i tillegg til de om lag 20 tettstedene som demogafisk inngår i tettstedet Oslo. Tettstedet Oslo omfatter blant annet  Sandvika, Høvik, Bekkestua, Bærums Verk og øvrige Bærum-tettsteder, Asker, Vollen, Heggedal og øvrige Asker-tettsteder, Røyken, Lillestrøm, Gjelleråsen, Slattum, Strømmen, Lørenskog, Fjerdingby, Rælingen, Nittedal, Kolbotn, Oppegård og Langhus. Det er ytterligere 10 tettsteder med mer enn 700 innbyggere, samt 25 mindre tettsteder med over 300 innbyggere.	

Øvrige, mindre tettsteder fordeler seg med flest tettsteder i de to store jordbruksregionene Follo og Romerike, med langt færre i Vestregionen Bærum-Asker. Tettsteder med mer enn 300 innbyggere i Follo omfatter Hvitsten, Hølen (485), Siggerud (1418), Kråkstad (857), Fjellstrand (849), Torvik, Kirkebygda i Enebakk, Fosser (573) og Momoen. De tilsvarende mindre tettstedene på Romerike er Blaker (448), Hogsetfeltet (624), Lørenfallet (1021), Lindeberg (926), Frogner (1174), Lundermoen (1207), Fjellsrud, Leirsund (1370), Grønvoll (1529), Løvstad (1575), Ask i Gjerdrum (1311), Sessvollmoen, Nordkisa, Borgen, Opakermoen, Haga, Fjellfoten (1006), Skogrand, Brårud, Vormsund (461), Tomteråsen, Kampå, Minnesund (489), Langset, Finnbråtan, Åsgrenda, Løkenfeltet, Eltonåsen, Torget i Hurdal, og i Rælingen Smestad og Fjellstad. Små tettsteder i Vestregionen er Lommedalen, Bærums Verk, Fossum, Snarøya på Fornebulandet, Nesøya, Vettre, Vollen og Heggedal.

Akershus består av næringsregionene Akershus Vest, Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike.

Prostier, under Borg bispedømme i Den norske kirke:

Helsedistrikter, under Helseregion Sør-Øst:

Veidistrikter, under Veiregion Øst:

Tidligere Fogderier:

Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 43 representanter.
Anette Solli (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører.

Anette Solli (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører.

Akershus har sytten stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:

Se også Stortingsvalget 2013 i Akershus og Stortingsvalget 2017 i Akershus.

Historisk representasjon på Stortinget fra Akershus siden 1973:

Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Akershus siden 1973:

Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.

Befolkningen i Akershus og Oslo vokser, og i 2006 var veksten rekordstor. Romerike er den delen av Akershus der befolkningsveksten er størst.

Kollektivtrafikken i Akershus administreres i hovedsak av selskapet Ruter, og omfatter buss, trikk, t-bane og båt. I tillegg kommer Vys lokaltoglinjer, og Flytoget som stopper ved Asker, Sandvika, Lysaker og Lillestrøm før Gardermoen.

De eldste fornminnene i Akershus i 1948–2020-grensene er fra steinalderboplassen på Stunner i Ski, som er ca. 9500 år gammel. Lenger frem i eldre steinalder er Nøstvetboplassen i Ås, som er ca. 5500 år gammel. Raknehaugen i Ullensaker er Nordens største gravhaug og er ca. 90 meter i diameter og 15 meter høy. Den er datert til 500-tallet.




#Article 2: Adjø solidaritet (405 words)


Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av filmduoen Svend Wam og Petter Vennerød. Den er utgitt før Drømmeslottet, men ligger tidsmessig sist i trilogien. Adjø solidaritet regnes som filmduoens hovedverk.

Handlingen strekker seg over tre generasjonsperspektiver. Sentralt står Atle, en 40 år gammel psykiater og hans jevnaldrende venn, Eigil, som er teaterregissør. De er begge skilt og har barn som ikke bor hos dem. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Begge sliter for å holde en fasade som hele tiden truer med å sprekke. Under Eigils 40-årslag kommer sannheten fram og aggresjonene slår ut i full blomst. Det ene ordet tar det andre og festen avsluttes i masseslagsmål og rasert festlokale. Etter festen rammes Atle hardt av en tragedie.

Magnus Nikolaisen i nettmagasinet Montages skrev følgende om filmen i 2010: «Vi møter gamle 68′ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger  et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å uttrykke at kampsakene skiftes, men kampene består». Nikolaisen skrev videre at: «Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus».

Filmen ble påbegynt allerede i 1983. 83 profesjonelle skuespillere medvirker i den. Dette var den første filmen i Skandinavia som brukte digital lydteknikk fra starten av.

I USA ble en klippet versjon lansert som Farewell Illusions.

Aftenpostens Per Haddal kalte den årets Opus og mente den var en av de beste filmene til Wam og Vennerød. Den fikk jevnt over gode kritikker da den ble vist i USA i 1986.

Filmen ble en publikumssuksess på norske kinoer. Den spilte inn over en halv millioner kroner de første fem dagene.




#Article 3: Arne Dybfest (251 words)


Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen.

Som forfatter regnes han som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken.

Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886 hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt.

I 1892 kom Dybfest i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen Vilhelm Solheims selvmord på Hovedøya. Dybfest hadde  fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til Bergen for å bo hos noen venner.

Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Dybfests venn Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok Minner fra barndom og ungdom, og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. Ifølge Egge var det fire eller fem menn ombord i båten, som seilte i frisk bris utenfor Brattholmen fyr da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en ørefik, hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at baugen støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant.




#Article 4: Arne Larsen Økland (388 words)


Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i tysk og fransk fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske , og var blant annet med på seirene over  i 1981,  i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og  i 1986.

Økland startet sin toppseriekarriere i  i 1976. Selv om Vard rykket ned, hadde Økland en svært vellykket sesong, med 11 seriemål og landslagsdebut. Året etter gikk han til , som han hjalp til seriesølv i 1980. Samme år ble han proff i tyske .

Økland gjorde stor suksess i tysk fotball. Kort tid etter overgangen fra Bryne scoret han hat-trick mot  i en kamp som huskes best fordi Økland ble kreditert et fjerde mål, men var ærlig nok til å fortelle dommeren at ballen ikke hadde vært inne. Økland var tre sesonger i den tyske klubben, hvor han scoret 43 mål på 101 seriekamper. Han var deretter to år i franske Racing Club de Paris før han returnerte til Bryne i 1985.

Dessverre ble ikke oppholdet i Frankrike slik Økland hadde sett for seg, mye på grunn av treneren Viktor Zvunka og skader. Den første av de to sesongene han tilbragte i Frankrike endte med opprykk til den franske toppdivisjonen, mens den neste sesongen ble preget av måltørke og at han ikke kom overens med den nye treneren, Zvunka, som ble engasjert for å redde klubben fra nedrykk. Veien fra suksess til fiasko var kort, og nordmannen måtte etter hvert ta til takke med å spille i 3. divisjon for B-laget.

Før han returnerte til hjemlandet og Jæren fikk han et kjempetilbud fra den tyske toppklubben Bayer Uerdingen, som forsøkte å lokke han tilbake til Bundesligaen. Økland valgte å avslå tilbudet, og reiste hjem til Norge i stedet.

I sin andre periode i Bryne hjalp Økland klubben til sitt første, og hittil eneste, trofé da jærbuene vant cupen i 1987. Etter cuptriumfen la Økland opp som spiller. Han har senere vært assistenttrener for det norske landslaget og hovedtrener i . Han har siden vært daglig leder PAM AS som var holdingselskap for pizzakjeden Dolly Dimple's, samt administrerende direktør for Viking i perioden mai 2012 til våren 2015.




#Article 5: Aalesunds Fotballklubb (866 words)


Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben   ble cupmestere i 2009 og 2011. Klubben rykket ned fra Eliteserien i 2017 og spilte i OBOS-ligaen i 2018-sesongen, samt i 2019-sesongen, men fra 2020 spiller de igjen i Eliteserien. 

Geir Vik er administrerende direktør i klubben.

Supporterklubben til AaFK heter Stormen. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9.

Klubbdirektør: Geir S. Vik (Ansatt april 2017)

Sportslig leder: Bjørn Erik Melland (Fra mars 2017)

Økonomiansvarlig: Elin Bjerke (Fra februar 2013)

Arrangementsansvarlig: Kristin Herje Nørve (Fra mars 2017)

Medieansvarlig: Jonatan Arvidsen-Osvik (Fra september 2007)

Salgs- og Markedsleder: Morten Alnes Grundstad (Fra desember 2019)

Partneransvarlig: Sarah Isabella Aarøe (Fra mars 2016)

Administrasjonssekretær: Ann Kristin Aarønes (Fra september 2004)

Drift- og vedlikeholdansvarlig: Stein Ivar Formo

Oppdatert 22. januar 2021.

I Ålesund fikk man den første innføring i fotballspillet av tyske gaster som gjestet byen, og de to første klubbene så dagens lys i 1914. Sportsklubben Rollon ble stiftet 20. februar og Aalesunds Fotballklubb den 25. juni. Stiftelsen var et resultat av et behov, eller en følge av den medvind fotballsporten hadde fått i seilene landet over.

Og tilfellet ville at en av pionerene i norsk fotball, den da 23 år gamle Georg Hansen (som senere tok navnet Georg Haller) våren 1913 flyttet til Ålesund. Fra skoledagene hadde han spilt fotball i Tønsberg. I 1909 kom han til Oslo og meldte seg inn i Frigg. Han ble klubbens formann i 1910 og året etter ble han valgt til sekretær i Oslo Fotballkrets og i 1912 kasserer i Norges Fotballforbund.

Selv om det på tjuetallet ikke fantes noen landsdekkende serier, gjennomførte avisen Sportsmanden en årviss avstemning om lagene på den tida, og AaFK ble rangert som det tiende beste laget i landet. Senere, i 1927, avanserte klubben til en fjerdeplass. Perioden 1925 til 1929 var noen av de beste sesongene i klubbens historie, og det ble spilt mange glimrende kamper i disse årene, både mot utenlandske og norske lag. Tre spillere som fremhevet seg spesielt var målvakt Ingvald Frøysa og de to sidebackene Per Mogstad og Andreas B. Ringdal. Frøysa var inntil 2010 den eneste AaFK-spilleren som har spilt A-landskamp for Norge, da han kom inn som reserve mot Danmark i København i 1927 (tap 1–3). Jørgen Hollevik fikk med seg to B-landskamper.

Før 2003 spilte Aalesunds FK i all hovedsak i 1. divisjon, hvor laget var på andreplass i adelskalenderen bak sunnmørskollega Hødd. I 1998 rykket laget likevel ned til 2. divisjon og ble værende der til et knapt opprykk foran bykollega Skarbøvik IF i 2000. Laget havnet sesongen etter midt på tabellen i 1. divisjon før det rykket opp til Tippeligaen i 2002 for første gang under trener Ivar Morten Normark. Laget rykket ned igjen i 2003 på målforskjell bak Vålerengens IF. I 2004 rykket laget igjen opp.

Etter å ha spilt på Kråmyra Stadion siden 1977, ble Color Line Stadion, Aalesunds nye hjemmebane, innviet 16. april 2005 mot Odd Grenland. Dette markerte et skifte i klubbens historie etter en tilværelse i første divisjon i en årrekke. Dette var en konsekvens av den økte lokale oppslutningen etter lagets første sesong i Tippeligaen og etter suksessesongen 2002 med opprykk og semifinale i cupen, under ledelse av fargeklatten Ivar Morten Normark. Til tross for et nedrykk i 2005 var støtten til klubben såpass stort at regionen og sponsorer stod bak et nytt opprykk og stabilisering i Tippeligaen. Sesongen 2007 ble på mange måter historisk, først og fremst på grunn av at AaFK holdt seg i Tippeligaen for første gang i historien, under ledelse av Per Joar Hansen.

I 2009 slo AaFK Odd Grenland 1-0 i semifinalen i cupen og kom for første gang til Cupfinalen på Ullevaal, under ledelse av Kjetil Rekdal. I finalen endte det 1-1 etter ordinær tid mot erkerivalen . Etter 2-2 i ekstraomgangene, avgjorde Amund Skiri det hele til Aalesunds fordel i den påfølgende straffesparkkonkurransen. Dette var den første cupfinalen som ble avgjort på straffespark.

Året etter kom Aalesunds FK på 4.-plass i Tippeligaen, som er lagets beste prestasjon så langt. 
Laget deltok også på europeisk nivå, i kvalifiseringen til Europaligaen, for første gang i sesongen 2010/11.
Samme år ble også Jonathan Parr den første AaFK-spiller som har spilt landskamp for Norge siden Ingvald Frøysa i 1927 ved å spille hele kampen 
mot Montenegro den 29. mai 2010.

I 2011 kom AaFK igjen til cupfinalen på Ullevaal stadion. De møtte der SK Brann og vant sitt andre Norgesmesterskap med 2-1 etter to mål av Michael Barrantes. 
I Europa kom laget i sesongen 2011/12 til playoff, der man vant 2-1 hjemme, men tapte 6-0 borte, (2-7 sammenlagt), mot nederlandske AZ Alkmaar. 
Etter seieren i cupfinalen ble AaFK klar for sitt tredje år på rad i europeisk fotball.

Aalesund klarte ikke å kvalifisere seg for Europaligaens gruppespill etter tap for kypriotiske APOEL FC}APOEL Nicosia og klarte heller ikke å gjenta sine prestasjoner i NM. I 2013 tangerte klubben sin beste plassering i Eliteserien med fjerdeplass, to poeng bak bronsevinnende FK Haugesund. Etter flere år på nedre halvdel av tabellen rykket Aalesund ned til 1. divisjon i 2017, og etter mislykket kvalifisering i 2018 returnerte de til Eliteserien gjennom å vinne 1. divisjon 2019.




#Article 6: Afrika (5000 words)


Afrika er den største verdensdelen etter Asia, med et landareal på 30,3 millioner km²; som er rundt 20,4 % av landmassene på jorda. Afrika strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. CIA har estimert Afrikas samlede folketall for juli 2014 til ca. 1 126 000 000 innbyggere. Afrika er dermed den tredje største verdensdelen i areal (etter Asia og Amerika), og den nest største i folketall (etter Asia). Verdensdelen har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.

Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.

Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.

Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.

Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.

Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:

  
Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85ndash;165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.

Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.

Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.

Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.

Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet.

De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1,790 km) og Limpopo (1 750 km).

Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr., Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.) og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget.

Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan.

Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.

Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.

Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.

I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.

Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti.

I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.

Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.

Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.

I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.

Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.

Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.

I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.

Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.

Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.

Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende aids som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.

Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.

Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.

Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.

Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.

Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.

Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.

Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å undra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.

Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.

Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.

Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene.

Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært.

Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk.

Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.

Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.

Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika.

I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.

Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.

Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. På 1800-tallet førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.

Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.

FN anslår at 85 % av verdens befolkningsvekst fra 2015 til 2100 vil komme i Afrika. Afrikas andel av verdens befolkning vil da øke fra 15,9 % i 2015 til 38,6 % i 2100, mot 9,1 % i 1950. For hver innbygger Afrika hadde i 1950, vil det da være 18 i 2100. Tilsvarende tall for resten av verden samlet er litt under 3.

Tabellen under viser FNs prognose for befolkningsutviklingen i Afrika:

Afrikas største byområder (urban agglomerations), folketall i 2015 (Kilde: CIA The World Factbook):

Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.

Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.

Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.

Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.

Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.

Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.

Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.

Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt.

Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.

Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.

De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.

Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. En gang på 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.

Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.

Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.

Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.

I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.

En prognose for den religiøse demografien i Afrika sør for Sahara, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.

Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den største fremgangen frem mot 2050 - og de vil forøvrig være den eneste gruppen som øker sin andel på bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles være den største og vil utgjøre godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes å ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er forøvrig den regionen i Pews undersøkelse som forventes ha den største befolkningsøkningen frem mot 2050.

Listen inkluderer de 54 statene som klassifiseres som afrikanske stater av FN og som anerkjennes av FN. Estimert folketall i juli 2014 og landareal (ferskvann og territorialfarvann ikke medregnet). Statene er listet i en rekkefølge basert på rangering ut ifra folketallet. Kilde: CIA The World Factbook: 




#Article 7: Atalanta BC (180 words)


Atalanta Bergamasca Calcio (grunnlagt 1907) er en fotballklubb fra den nord-italienske byen Bergamo i Lombardia. 

Det ble stiftet av sveitsiske immigranter og oppkalt etter den greske jaktgudinnen Atalanta.

De ble nummer 4 i landets toppdivisjon Serie A i 2017 med Gian Piero Gasperini bak spakene. I 2018-2019 ble det en sterk tredjeplass.

Eneste nasjonale seier er seieren i Coppa Italia  i 1963. Laget  nådde semifinale i den europeiske Cupvinnercupen i 1988 men tapte for belgiske KV Mechelen som vant det året. Laget kvalifiserte seg til sluttspillet i Champions League i sesongen 2019-2020. Dette på tross av at de tapte de tre første kampene i gruppespillet. Ingen lag hadde tidligere klart å gå videre med et slikt utgangspunkt. 

Klubben rykket ned til Serie B i 2003, 2005 og 2010 men rykket opp igjen til Serie A etter kun en sesong. Laget ble fratatt en del poeng i 2011 og 2012 på grunn av kampfiksing med lagets Cristiano Doni, som så la opp.

Deres hjemmebane er Stadio Atleti Azzurri d'Italia , innviet i 1928 og med en kapasitet på 24 642 tilskuere.




#Article 8: Angola (1600 words)


Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere.

Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men Angola er likevel et fattig land. Forventet levealder ligger på 53,7 år, og skrivekyndigheten er på 70,6%. Landet ligger på 149.-plass på FNs utviklingsindeks.

Navnet Angola stammer fra det portugisiske koloninavnet Reino de Angola (Kongeriket Angola), og er nevnt i 1571 av Paulo Dias de Novais. Toponymet ble av portugiserne avledet fra tittelen ngola, som ble båret av kongeriket Ndongos regenter. Ndongo var et kongedømme i høylandet mellom elvene Kwanza og Lukala, et område vanligvis tilskrevet Kongeriket Kongos regenter, men var et område som søkte større grad av uavhengighet i løpet av 1500-tallet.

Angola grenser til Namibia i sør, Zambia i øst, Den demokratiske republikken Kongo i nordøst og Atlanterhavet i vest. Eksklaven Cabinda grenser også til Republikken Kongo i nord. Angolas hovedstad, Luanda, ligger ved atlanterhavskysten i nordvest i landet. Angolas gjennomsnittstemperatur ved kysten er 16 °C om vinteren og 21 °C om sommeren.

Angola har tre etniske hovedgrupper, og alle snakker bantu-språk: Ovimbundu 37 %, mbundu 25 % og bakongo 13 %. Andre grupper er chokwe (eller lunda), ganguela, nhaneca-humbe, ambo, herero og xindunga. I tillegg utgjør mestiçoer, angolanere av blandet europeisk og afrikansk opphav, rundt 2 % med en liten (1 %) befolkning av hvite, hovedsakelig etniske portugisere. Portugiserne utgjør den største ikke-afrikanske befolkningen med minst 30 000, men mange innfødte angolanere kan kreve portugisisk nasjonalitet etter portugisiske lover.

I 1975 slo 250 000 cubanske soldater seg ned i Angola for å hjelpe MPLA-styrkene med å kjempe for sin uavhengighet. Disse cubanerne er av europeisk og asiatisk (hovedsakelig kinesisk) opphav, mens andre inkluderte dem som hadde forfedre i Angola. Men i 1989 forlot nesten alle cubanerne landet etter at en fredsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika ble signert.

Portugisisk er både det offisielle og dominerende språket og blir snakket i hjemmene til rundt to tredjedeler av befolkningen, inkludert cubanerne, portugiserne og mestiçoer, og som et andrespråk av mange flere. 40 % av angolanerne snakker bantu-språkene (mest utbredt av disse er ovimbunda, kimbundu og kikongo) som sitt morsmål. Mange utdannede angolanere snakker engelsk som andre- eller tredjespråk. Cubanerne snakker spansk, men nesten ingen av deres etterkommere snakker det.

Den store majoriteten av innbyggerne er av bantu-opphav med noe blanding i Kongo-distriktet. I sørøst finnes det forskjellige stammer av buskmenn. De mest kjente av bantu-stammene er ba-kongo (ba-fiot) som hovedsakelig holder til i nord, og abunda (mbunda, ba-bundo) som okkuperer den sentrale delen av landet og tar sitt navn fra ngola-stammen til abunda. En annen av disse stammene, bangala, som lever på den vestre bredden av øvre Kwango, må ikke forveksles med bangala i midten av Kongo. I abunda finnes det betydelig portugisisk blod. Ba-lunda bor i Lunda-distriktet. Langs øvre Kunene og i andre distrikter på platået bor det boere. Boerbefolkningen er på rundt 2000 personer. I kystlandsbyene er majoriteten av de hvite innbyggerne portugisere.

Katolisismen er fortsatt den dominerende religionen, selv om et økende antall kirker skaffer seg flere tilhengere, særlig evangelismen. Innfødte religioner er fremdeles nokså viktige i Angola.

Hovedartikkel: Angolas historie

Angola var en portugisisk koloni og senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken, og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Kubanske og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte.

De første forsøkene på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakaavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebåret at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire.

Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor overfor et stort gjenoppbyggingsarbeide.

Angola er i dag Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Oljen står for om lag nitti prosent av eksportinntektene.

Den utøvende grenen av styresmakten består av presidenten og rådet av ministere. Den politiske makten er konsentrert i presidentskapet. Ministerrådet som består av alle ministere og viseministere, møtes regelmessig for å diskutere politiske saker. Guvernører i de 18 provinsene er utnevnt av og tjener presidenten. Grunnloven fra 1992 etablerte grovlinjene i styresmaktens struktur og inneholder rettighetene og pliktene til borgerne. Det juridiske systemet er basert på portugisisk og vanlig lov, men er svak og fragmentert, og domstolene opererer bare i 12 av de mer enn 140 kommunene. En høyesterett tjener som appellinstans. En grunnlovsdomstol med dømmende vurdering har aldri blitt lagt ned i grunnloven til tross for statlig autorisering.

Den 27 år lange borgerkrigen i Angola herjet landets politiske og sosiale institusjoner. FN anslår at landet har 1,8 millioner internt fordrevne mennesker, mens det generelt aksepterte tallet for krigspåvirkede mennesker er 4 millioner. Dagliglivets forhold i landet og spesifikt Luanda (med en befolkning på 4 millioner) speiler kollapsen av den administrative infrastrukturen i tillegg til mange sosiale institusjoner. Den pågående alvorlige økonomiske situasjonen forhindrer stort sett styresmaktens støtte til sosiale institusjoner. Sykehus er uten medisiner eller grunnleggende utstyr, skoler er uten bøker og offentlig ansatte mangler ofte grunnleggende forsyninger for deres daglige arbeid.

Den 31. august 2012 ble det gjennomført valg i Angola. President Jose Eduardo dos Santos, som hadde regjert siden 1979, ble gjenvalgt med mer enn 70 prosent av stemmene. Ved valget i 2017 ble João Lourenco landets nye president. Han har igangsatt en omfattende politisk og økonomisk reformagenda, inkludert diversifiering av økonomien og kamp mot korrupsjon.

Angola er delt inn i 18 provinser (provincias) og 158 distrikter (municipios). Provinsene i Angola er:

De diplomatiske forbindelsene mellom Angola og Norge ble opprettet i 1977. Norge har en ambassade i hovedstaden Luanda, ambassadør er Kikkan Marshall Haugen. I tillegg til Angola, dekker ambassaden også Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon og São Tomé og Príncipe.

Norsk samarbeid med Angola konsentrerer seg til følgende områder: Energi, fiskeri, godt styresett og menneskerettigheter.

Norge samarbeider med statlige angolanske institusjoner (innen fiskeri, energi samt petroleum), FN-organisasjoner, nasjonale frivillige organisasjoner og norske organisasjoner. Kirkens Nødhjelp er den største norske organisasjonen med aktiviteter i Angola.

Det foregår mye samhandel mellom Angola og Norge, særlig innen oljenæringen. Flere norske selskaper innen oljeindustrien er representert i Angola, og Angola er en av Norges viktigste økonomiske partnere i Afrika. Det er også et nært politisk samarbeid med årlige politiske konsultasjoner og menneskerettighetskonsultasjoner. Angolas utenriksminister Manuel Augosto besøkte Norge i juni 2018 og Norges statsminister Erna Solberg besøkte Angola i desember samme år.

Angolas økonomi har gått gjennom en periode med rask forandring de senere årene og har gått fra forvirringen skapt av et kvart århundre med krig til å bli den raskest voksende økonomien i Afrika og en av de raskeste i verden. Vekst er nesten fullstendig drevet av voksende oljeproduksjon som passerte 1,4 millioner fat per dag sent i 2005. Kontrollen over oljeindustrien ligger i Sonangol-gruppen, et konglomerat som eies av den angolanske staten. Økonomien vokste med 18 % i 2005, veksten er ventet å nå 26 % i 2006 og bli over 10 % i resten av tiåret. Sikkerheten som fredsavtalen i 2002 brakte har ført til fornyet bosetning av fire millioner forflyttede mennesker, noe som har resultert i økning i landbruksproduksjonen i stor skala. Med inntektene fra oljeeksporten har regjeringen satt i gang ambisiøse utviklingsprogram i bygging av veier og for nasjonen annen grunnleggende infrastruktur.

Siden borgerkrigen tok slutt i 2002 har Angola opplevd en investeringsboom. Blant disse er mange norske oljeselskaper og selskaper som leverer til oljeindustrien. Blant norske selskaper som opererer i Angola finner man Statoil, Norsk Hydro og Det Norske Veritas. Angola er det landet utenfor Norge hvor Statoil pumper opp mest olje. Angola har en utbredt korrupsjon og ble i 2002 ranket på femdelt 124.-plass i Transparency International Corruption Perception (av i alt 133 land).

Norges økonomiske bistand til Angola er på 35,5 millioner kroner (2004).

Angolas kizomba som både er en musikktype og dans har de siste årene fått stor utbredelse i verden. Ordet kizomba er kimbundu, et angolansk språk og betyr fest. 

Den mest berømte angolanske folkesangen er Kumbaya (Vær meg nær, O Gud). Men dens opphav i Angola er omstridt blant lingvister som antar at den oppstod i Gullah, et blandingsspråk fra kysten av Sør-Carolina/Georgia. Dersom dette er korrekt, så må sangen ha blitt eksportert til Angola, mest sannsynlig av amerikanske misjonærer, og så gjenoppdaget der på et senere tidspunkt.

 overrasket suverent med å kvalifisere seg til fotball-VM i Tyskland 2006, men klarte ikke å avansere til 8. dels-finalene. Angola har også gode lag i håndball og basketball.




#Article 9: Algerie (2847 words)


Algerie (utt. ), offisielt Den demokratiske folkerepublikk Algerie (fransk: Algérie ; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): République algérienne démocratique et populaire), er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for Sahara-ørkenen, og vest for Nilen. Dette området går under navnet Maghreb.

Algerie har tre distinkte landskapstyper: Kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner.

Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på 

I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover.

Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten 

Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff.

De tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko tilhører alle et område kalt Maghreb – landet i vest. Det var det navnet de arabiske erobrerne ga området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen omkring år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en middelhavssivilisasjon styrt av fønikere og romere. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, kommer fra antikkens Numidia. Det var et samfunn som under ledelse av Masinissa utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsform. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en framgangsrik stat fram til Masinissas død i 149 f.Kr. Romerrikets nedgangsperiode rammet også Maghreb, og i 429 e.Kr. kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret Algerie. I 534 kom nye erobrere, og Maghreb kom under bysantinsk styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale berberstammene.

Den arabiske invasjonen, som på 700-tallet strakk seg helt inn i Spania, la under seg Numidias kystområder men ennå ikke fjellområdere i innlandet. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk det arabiske språket og den arabiske kulturen stadig større innflytelse. Kalifen i Kairo sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørske krefter i Maghreb, og hele området lå til slutt under arabisk styre. Mellom 1152 og 1269 erobret almohadene hele landet. Da den siste islamske festningen i Spania falt for kristne styrker i 1492, søkte de spanske maurerne tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne og erobret flere festninger og byer. Osmanske styrker kom til unsetning med det resultat at Algerie ble underlagt den osmanske sultanen. Hele Algerie hadde på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkretsen; bare i noen deler av landet levde isolerte folkestammer, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye samfunnsordningen.

Da almohadenes dynasti ble oppløst på midten av 1200-tallet, fikk Maghreb-regionen den tredelingen som vi kjenner i dag med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som nasjonalstat, med de geografiske grensene som landet har i dag, kom imidlertid til først under det franske koloniveldet. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på cirka  menn ble det organisert motstand under ledelse av Abd al-Qādir. Han ledet rundt  menn i kamp mot franskmennene i vestre Algerie i 1832, og mange algirere ser i dag på ham som den symbolske grunleggeren av nasjonen. Under Abd al-Qādirs ledelse ble det bygget en algirsk stat, relativt selvstendig fra Det osmanske riket, som omfattet mesteparten av det vestre og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han jihad, hellig krig, mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen til slutten på Abd al-Qādirs militære framgang. Franskmennene svarte med å sende  soldater over Middelhavet, og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.

På samme måte som de britiske koloniene Kenya og Rhodesia, de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, og Sør-Afrika, ble Algerie en nybyggerkoloni. Ingen annen koloni i Afrika fikk så mange europeiske bosettere som Algerie. I 1850 var omkring  franskmenn bosatt i landet, og ved slutten av 1800-tallet over en halv million. Da hadde Algerie blitt en fransk provins, og nybyggerne fikk rett å velge sine egne representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Den store majoriteten av alle algirere ble Frankrikes undersåtter og ble utsatt for omfattende diskriminering uten noen politiske rettigheter.

Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. På 1950-tallet ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville ikke gi slipp på Algerie, som hadde store naturressurser og var tett sammenknyttet med den franske økonomien. Underkuelsen førte til at motstandsbevegelsen 1954 gikk sammen i Front de Libération Nationale (FLN), og begynte å føre geriljakrig for å befri landet. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner som de kunne operere fra. På denne tiden kunne frigjøringsbevegelsen mønstre omkring  soldater, mens franskmennene hadde satt inn . På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og satte inn alle ressurser på å vinne krigen etter det smertefulle nederlaget i Indokina. Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde ved grensen til Tunisia og la ut  landminer i grenseområdene, hadde FLN vansker med å forsørge troppene. Franskmennene forflyttet til og med mellom en og to millioner algirere fra sine hjem til konsentrasjonssentre for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. FLN-ledelsen hadde etablert en provisorisk regjering i utlandet, Gouvernement de la république algerienne (GPRA), og begynt å bygge opp en hær.

Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Til tross for den militære framgangen vokste motstanden mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Da general Charles de Gaulle ble fransk president i 1958, begynte han å lete etter en måte å komme ut av krigen på. I 1961 gjorde den europeiske minoriteten i Algerie et kuppforsøk støttet av franske generaler, men dette ble slått ned. Forhandlinger om våpenhvile i Sveits begynte i april 1961. De var vanskelige og ble avbrutt flere ganger, men førte til slutt fram til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, der 90,7% av stemmene støttet de Gaulles politikk. Krigen kostet mellom  og 1,5 millioner algirere livet.  byer lå i ruiner, store områder lå brente og herjet, og over to millioner mennesker hadde blitt hjemløse.

Den 3. juli 1962 ble Algerie selvstendig etter mer enn sju års krig. Ved krigens slutt bodde omkring  européere i landet, hvorav fire femdeler flyktet i all hast da den formelle selvstendigheten trådte i kraft. Blant dem var en stor del av landets ingeniører, administratorer og lærere; få algirere hadde fått noen form for høyere utdanning.

Nasjonalistbevegelsen ble raskt splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig større mellom eksilregjeringens statsminister Benyousef Ben Khedda og visestatsminister Ahmed Ben Bella. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN den eneste politiske organisasjonen. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965. Forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok over, og nasjonalforsamlingen ble oppløst. I 1976 ble Boumedienne formelt utnevnt til president etter å ha blitt valgt som den eneste kandidaten. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølgere ble utnevnt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra militæret, Benjedid Chadli. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne hadde Algerie framstått som et radikalt, sosialistisk land, men under Chadli slo man inn på en linje med større moderesjon og pragmatisme. Samme år som han ble valgt slapp han flere politiske fanger fri, blant dem den tidligere presidenten Ben Bella.

Chadlis politiske liberalisering førte til at ettpartistyret ble opphevet i 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1987, satte i gang en liberaliseringsprosess som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og det økonomiske livet. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokale og regionale valg med deltagelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest omfattende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst i Algeries naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algirske valget var den sterke posisjonen radikale islamske krefter hadde vunnet i det kriserammede algirske samfunnet. 11 partier stilte opp ved lokalvalget i 1990, og Front islamique du salut (FIS), den islamske frigjøringsfronten, tok makten i de fleste kommuner og regioner. FIS fikk 55 % av stemmene og ble største parti i 853 av til sammen 1 500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32 % av stemmene.

Det første frie valget på nasjonalforsamling skulle ha blitt avholdt i juni 1991, men ble innstilt etter en rekke voldsomme sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli satte inn hæren for å gjenopprette lov og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. I valgets første omgang vant FIS en klar seier foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN; FIS fikk 188 plasser i den 450 plasser store nasjonalforsamlingen mot bare 16 for FLN og 26 for FFS. Til sammen 49 partier deltok i valget, som var todelt, og før den andre omgangen, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 mandater til for å få majoritet. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs indre kjerne til å gripe inn før den andre valgomgangen. I januar 1992 kungjorde president Chadli, etter press fra forsvarets ledelse, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen, og grunnloven ble opphevet. Nasjonalforsamlingen hadde allerede blitt oppløst. Et sikkerhetsråd ble satt til å styre landet, og dette rådet avlyste den andre valgomgangen og satte inn et råd å styre landet, ledet av Mohammad Boudiaf. I juni 1992 ble han myrdet, og ble etterfulgt av Ali Kafi som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministern, general Liamine Zeroual, utnevnt til ny president. Samme år satte militærrådet inn et nasjonalt overgangsråd som skulle fungere som nasjonalforsamling; det ble imidlertid boikottet av de største partiene, inklusive FIS og FLN.

FIS var i utgangspunktet et ikke-voldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant annet militante islamske organisasjoner. Flere slike grupper sto på 1990-tallet for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som  menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var spesielt utbredte på midten av 1990-tallet og avtok mot slutten av årtiet og etter sekelskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen som først ble rettet mot utenlandske borgere, algirske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, og etterhvert i tiltagande grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – framfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldshandlinger. Blant annet skal de ha vært ansvarlige for forsvinningen av et betydelig antall mennesker. Fremvoksten av den væpnede islamistiske motstanden mot Algeries sekulære regime kan spores tilbake til den militære tradisjonen fra frigjøringskrigen på 1950-tallet. De første, små gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og det innstilte parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste fram. Til å begynne med manifesterte motstanden mot regjeringen seg i omfattende demonstrasjoner i storbyene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte på alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar–mars 1991 – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – samt omkring ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt den 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset borgerrettighetene, blant annet i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.

General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrkene, og makten ble konsentrert hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og byer, grep myndighetene til omfattende operasjoner, også gjennom bruk av bombefly. I juli 1995 ga Zeroual opp forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamske militsen ble rettet såvel mot sivile som mot det offentlige maktapparatet, og voldsutøverne ble beryktet for sin brutalitet.

Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt mot to motkandidater, med 64,5 % av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning; islam ble statsreligion, men ingen partier fikk bygge på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra til sammen 39 partier opp, i tillegg til noen uavhengige. President Zerouals nye parti Rassemblement national pour la démocratie (RND) fikk 38,1 % av stemmene, mens det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og det tidligere regjeringspartiet FLN fikk henholdsvis 16,7 % og 16,1 %. De tre, som til sammen fikk 287 av 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet sammen regjering. FIS var ifølge loven forbudt og kunne ikke delta i valget. Etter at Zeroual gikk av i september 1998 og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble den tidligere utenriksministeren Abdelaziz Bouteflika valgt med 73,8 % av stemmene. Bouteflika holdt i september 1999 en folkeavstemning der 98,6 % støttet presidentens freds- og forsoningsplan blant annet gjennom amnesti. Algerie holdt i 2002 valg til en ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN majoritet alene. 23 partier deltok i valget, og 129 uavhengige lister stilte også opp.

Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig 1990-tall; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA), som bestod av flere mindre grupper, samt den væpnede grenen av FIS, Armée islamique du salut (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Omkring 5000 fanger ble sluppet fri i et amnesti, deriblant islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC), ble grunnlagt i 1998 og nektet å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep i all vesentlighet mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot løfte om amnesti, men volden fortsatte, både fra geriljaen og fra myndighetene. Borgerkrigen krevde minst  menneskeliv, et tall myndighetene innrømte i 1999. Andre setter tallet så høyt som . I årene 2000–2001 ble medlemmer av GSPC tatt i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkte for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt al-Qaida. Etterforskning i Italia tydet på at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida i planleggingen av terroraksjoner i Europa på deres vegne. Flere av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper mot Sovjetunionen i Afghanistan sammen med Taliban og al-Qaida. Fra dannelsen av GIA i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike.

Parallelt med den politisk-religiøse konflikten har Algerie også en etnisk konflikt mellom berberbefolkningen og den arabiske majoriteten, spesielt knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne, som utgjør omkring en tredjedel av Algeries befolkning og er områdets urbefolkning, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble anerkjent som offisielt og likestilt med arabisk. De har også stilt krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har militante grupper vært aktive, og i 2001 var det omfattende opprør i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie ble ytterligere forsterket av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom.

En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av berbisk opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller språklige kriterier.

Gjennomsnittsalderen er 22,5 år (2002), mens middellevealderen er 70,5 år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, berbisk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabeter. (2003)

Sunni-islam er offentlig religion og har oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristne og jøder.

Algerie er inndelt i 48 provinser (wilayah). Alle provinsene har samme navn som sine administrasjonssentra, som regel er dette provinsens største by. Disse er igjen delt inn i 553 distrikter (daïra) og 1541 kommuner (baladiyah).

Petroleumsindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og mer enn 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass.

 




#Article 10: Astrid Lindgren (1305 words)


Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson, den 14. november 1907 i Vimmerby i Sverige, død 28. januar 2002 i Stockholm) var en svensk forfatter.

Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid utga i 1975 boken Samuel August från Sevedstorp och Hanna i Hult der hun beskriver foreldrenes store kjærlighet til hverandre, og det kjærlige og trygge hjemmet de skapte for sine barn.

Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire. Den eldste i flokken var broren Gunnar (1906–1974), og de to yngste var søstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström). Astrid skulle senere basere bøkene om Barna i Bakkebygrenda på søskenflokkens barndom. Også Astrids tre søsken var dyktige til å skrive og livnærte seg som skribenter i voksen alder.

Hun tok realskoleeksamen i 1923. Karakterkortet viste at hennes beste fag var svensk, og det var allment kjent i bygda at Astrid kunne skrive. Året etter fikk hun tilbud om en stilling i lokalavisen Wimmerby Tidning. Arbeidet gikk ut på å lese korrektur samt å skrive notiser og korte reportasjer.

Da hun var 18 år ble hun gravid. Faren til barnet, Reinhold Blomberg, som var sjefredaktør i avisen, ville skille seg, og gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til å ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem der de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter at hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.

I 1928 begynte hun som sekretær i Motormännens Riksförbund og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931, og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute, og var hjemme med barna frem til 1937.

I 1941 flyttet familien til en leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden, hvor de hadde utsikt over Vasaparken. Hun bodde resten av sitt liv i denne treromsleiligheten.

Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene.

Parallelt med sitt forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør for barnebøker i forlaget Rabén  Sjögren som også ga ut hennes egne bøker.

Lindgren beskrev sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun forfattet et portrett av foreldrene i Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult, som utkom i 1976.

Fra hun var fem år leste hun selv.

Mye av hennes forfatterskap er preget av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det var derfra hun hentet naturen og miljøet til de fleste bøkene sine.

Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. I 1930-årene skrev hun to fortellinger for magasinet Landsbygdens jul, og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om Pippi Langstrømpe og varte helt til den siste boka om Ronja Røverdatter, som utkom da Lindgren var 74 år gammel.

Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, 7 år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mor fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Det var først tre år senere at Lindgren skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.

I 1944 utkom hennes første bok,  Britt-Mari lättar sitt hjärte, som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som tidligere, i en annen versjon, var blitt refusert av et forlag.

Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull.

Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker.

Bøkene til Astrid Lindgren er solgt i over 100 millioner eksemplarer på verdensbasis, og de er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land.

Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før det nystartede forlaget Friedrich Oetinger Verlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren fortsatte å utgi på dette forlaget.

Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk i 1995.

Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.

I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen Aldri vold!. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme.

Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien», som ble trykt i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb.».

Sammen med veterinæren Kristina Forslund arbeidet Lindgren i 1980-årene for en ny dyrevernlov. Deres artikler er samlet i boka Kua mi vil ha det gøy. På Lindgrens 80-årsdag i 1987 sa daværende statsminister Ingvar Carlsson at det skulle innføres en ny lov, som ofte omtales som Lex Lindgren. I ettertid synes hun at loven ikke var god nok, og omtalte loven som «fisig».

Før folkeavstemmingen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft.

Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm.

Lindgren fikk et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble æresdoktor ved Linköpings universitet i 2000.




#Article 11: August Strindberg (2407 words)


August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler.

Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et stort antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.

Johan August Strindberg ble født i Sundhetskollegiets hus på Riddarholmen i Stockholm den 22. januar 1849, han var det tredje av åtte barn i farens første ekteskap. I 1851 flyttet familien til Klarakvarteren og i 1856 til Norrtullsgatan 14.

Strindbergs far Carl Oscar Strindberg var dampbåtkommisjonær og dermed ansvarlig for godstrafikken på Mälaren og Göta kanal. Strindbergs tante Lisette Strindberg var gift med dambåtpioneren Samuel Owen. Moren Eleonora Ulrika Norling var en enkel og religiøs forhenværende serveringsdame som hadde arbeidet som husholderske på Liljeholmens vertshus. Før giftermålet arbeidet hun som husholderske for Carl Oscar. Carl Oscar giftet seg med henne i 1847. Hennes fromhet hadde sterk påvirkning på sønnen.

August Strindberg var et stille og rolig barn. Faren var streng og Strindberg vokste opp i et hjem som var preget av disiplin, gudfryktighet og kulturell interesse. I barndommen henga han seg til lesing, naturvitenskapelige studier og plantedyrking. I 1856 begynte han på Klara skola. Den 30. desember 1861 skrev Strindberg et brev om vennen Flodcrantz som gikk gjennom isen på Brunnsviken og døde. Natten mellom 19. og 20. mars 1862 døde moren og Strindberg skrev et brev om det til sin bror Oscar den 22. mars. Strindberg hadde et dårlig forhold til sin far og det ble enda dårligere etter morens død. Året etter giftet faren seg med den tretti år yngre Emilia Charlotta Peterson som var familiens 22 år gamle husholderske og som Strindberg kom til å avsky.

Strindberg tok studenteksamen ved  Stockholms lyceum i 1867. Etter avsluttet skolegang begynte han på Uppsala universitet men sluttet etter bare en halv termin ettersom han vantrivdes og hadde pengemangel. Deretter forsørget han seg en tid som folkeskolelærer og privatlærer samtidig som han studerte medisin. Han forsøkte så å bli skuespiller og ble statist ved Dramatiska teatern, men bestemte seg i 1870 for å vende tilbake til Uppsala universitet, og det var i studietiden der som Strindberg begynte sitt forfatterskap. 

En akademisk karriere ble forhindret gjennom hans evne å alltid si imot og krangle med lærerne og han avsluttet studiene uten å ta eksamen. Hans forfattertalent ble ansett som lovende og ble bemerket av kong Karl XV som ga han et stipendium i 1871 for videre universitetsstudier. I novellesamlingen Från Fjärdingen och Svartbäcken (1877) skildrer han minnene fra Uppsala satirisk og pessimistisk. Etter to år tvang Strindbergs økonomiske situasjon han imidlertid å avbryte studiene og vende tilbake til Stockholm, noe hans far var svært misfornøyd med. Han begynte å skrive kunstkritikk i flere aviser. 

I 1874 arbeidet han som journalist ved Dagens Nyheter og samme år fikk han ansettelse som amanuensis ved Kungliga biblioteket, han spesialiserte seg på det kinesiske språket og fikk anseelse som sinolog, ved biblioteket skaffet han seg også gode kunnskaper i kulturhistorie og litteratur. Stillingen ved Kungliga biblioteket kom til å vare frem til 1882. Faren hadde bestemt seg for at favoritsønnen Oscar skulle arve hele firmaet og etter en krangel i 1876 traff Strindberg aldri mer sin far. 

I midten av 1870-årene møtte Strindberg finlandssvenske Siri von Essen, født 1850 i Jakob og Johannes forsamling. Hun var gift, men August bestemte seg for å vinne hennes hjerte. Han lurte henne til å tro at han ikke kunne få barn, men snart ble hun gravid. Hun forlot da sin mann (som også var utro) og giftet seg i 1877 med Strindberg. Siri drømte om en karriere som skuespiller, noe som ble mulig med ekteskapet med Strindberg. De innså snart at barnet ville bli en belastning og overgav det, men barnet døde etter tre dager. De fikk senere en datter som de beholdt, Karin (født 1880 i Hedvig Eleonora), deretter datteren Greta (født 9. juni 1881 dito) og i 1884 ble sønnen Hans født i Lausanne, Sveits.

Teaterstykket Mäster Olof, påbegynt i 1872, var et gjennombrudd i svensk drama. Det ble innsendt til en konkurranse arrangert av Svenska akademien men de likte det ikke, det ble så innlevert til Kungliga teaterns direksjon, men ble heller ikke der godtatt som det var, Strindberg fikk en oppfordring om å endre stykket og komme tilbake med det. Han endret og kom tilbake fem ganger men stykket ble igjen refusert, Strindberg fikk beskjed at det var nihilistisk og inneholdt blasfemi. Fem års arbeid var bortkastet og den unge forfatteren var nedbrutt. Stykket ble ikke satt opp før 1881 på Nya teatern. 

Strindbergs gjennombrudd kom i 1879 med utgivelsen av Röda rummet som skildrer hans bohemtid i Stockholm og boken gjorde Strindberg til en omtalt forfatter, med denne roman bryter Naturalismen inn i Sverige og boken var gjennombruddsverket for 1880-tallet. I de følgende årene skrev han det historiske verket Svenska folket i helg och söcken, samt romanen Det nya riket, satiriska skildringar från attentatens och jubelfesternas tidevarv, som er et av hans mest infame verk der han gjør narr av «det officiella Sverige» i ulike situasjoner: de langtrukne debattene i riddarhuset om gjennomføringen av den nye fordelingene av representantene til riksdagen, den oppskrudde feststemningen ved allskens innvielser av jernbaner, som alltid obligatorisk kulminerte med at kongen hevet sitt glass for den nye jernbanestasjonen, 

I kapitlet Våra idealister og Om den offentliga lögnen, kanoniseringar och festtal pekte Strindberg ut menn innen det offentlige livet ut og dikteren diktet om deres lyter og laster, noe som førte til skandale. Disse verkene kritiserte stort sett alle samfunnsinstitusjoner og mange av de faglitterære forfatterne oppfattet også det som galt at en skjønnlitterær forfatter gav seg inn i genren. 

Strindberg ble så omdiskutert og kritisert at han så seg tvunget å forlate Sverige. Med sin hustru Siri von Essen (som var skuffet over å forlate landet og teateret) og sine barn sluttet ekteparet Strindberg seg i september 1883 til den skandinaviske kunstnerkolonien i Grez, men bare noen uker senere flyttet de til Paris og senere til Ouchy ved Genfersjøen rett sør for Lausanne i Sveits. I 1884 skrev Strindberg i et brev fra Sveits til sin bror Axel Strindberg: «Det luktar rutten skit af Sverge ända hit ner ibland, men det skall väl ge sig!»
 
Under utenlandsoppholdet fortsatte Strindberg å skrive og publisere selvbiografiske romaner som Giftas, Tjänstekvinnans son og En dåres försvarstal, skuespill som Fadren og Fröken Julie, samt samfunnskritiske romaner som Utopier i verkligheten. Første delen av novellesamlingen Giftas ledet til tiltale for blasfemi; rettssaken benevnes vanligvis som Giftas-prosessen. Strindberg ble frikjent men striden rundt boken ble en stor psykisk belastning og han mente etter dette at han ble forfulgt. 

Etter frifinnelsen kritiserte han Svenska akademien som ble stiftet av Gustav III og som han anså besto av amatører. Svenska akademiens faste sekretær Carl David af Wirsén var kritiker av Strindberg. Strindberg ville også hevnes på Oscar II og kongehuset som hadde hatt en ledende rolle i Giftasprosessen. Kongen ville at Strindbergs verk skulle forbys. Strindberg ble utenlands til 1889. I løpet av den tiden hadde hans ekteskap blitt stadig dårligere, hvilket uten tvil fikk betydning for utformingen av kvinneportrettene i hans litterære arbeid.  

Strindberg tilbrakte mange sommere på Kymmendö i Stockholms skjærgård og skrev mye om skjærgårdboernes liv: Hemsöborna 1887, en av hans letteste romaner som ble skrevet i bayerske Lindau, Tyskland i en dyp krise, i et brev fra 1887 nevner han dette: «Men jag kände, att något var brustet i mig och fattas snart af den öfvertygelsen att jag var sinnessjuk. Ser min omgifning, mina vänner behandla mig som en dåre eller ett sjukt barn.», Skärkarlsliv 1888 og övermänniskoromanen I havsbandet 1890. Motiv fra skjærgården forekommer i mange av de malerier Strindberg gjorde – symbolladede verk i impresjonistisk stil. Etter at Strindberg hadde skrevet den utleverende romanen Hemsöborna fikk han ikke komme tilbake til Kymmendö.

August og Siri Strindberg skilte seg i 1891. August Strindberg hadde først elsket henne dypt men følelsene hadde gått over i brennende hat. Oppbruddet førte til en krise for dikteren. Strindberg flyttet til Berlin, der han omgikkes blant andre Edvard Munch, Stanisław Przybyszewski og Adolf Paul på vinstuen Zum schwarzen Ferkel (det svarte svinet). Ola Hanssons hustru Laura Marholm satte igang med ett fremgangsrikt forsøk med å få Strindberg kjent i Tyskland. Det ledet til at Strindberg trodde at Marholm hadde tatt hand om han for å få han inn på asyl og at hun hadde stjålet hans brev for å anvende dem mot han. I et brev til Adolf Paul i 1894 skriver han om Marholm: «Med fru Mara käbblar man ej, man flår henne lefvande från fotsulan opp till örmandlarne och stoppar huden i halsen så hon qväfs -- vid gynnsamt tillfälle.» 

I det korte ekteskapet (1893-1897) med den østerrikske journalisten Frida Uhl, som han fikk datteren Kerstin med, ble Strindberg rammet av en psykisk krise. Symptombildet har gjort at forskere på området har bedømt at det kan ha vært om en paranoid psykose.) Denne perioden, fra august 1894 og til slutten av 1896, har blitt kalt for «Infernokrisen» og ble beskrevet i den delvis selvbiografiske Inferno, som ble skrevet på fransk for et publikum som var interessert av det okkulte og handler om hans religiøse og psykiske krise i Paris og Østerrike, Legender og Till Damaskus. 

 

Mellom 1893 og 1896 bodde han av og til i byene Dornach, hvor Frida Uhls besteforeldre bodde, i Saxen og i Klam, alle i Oberösterreich. To år senere vendte han tilbake for å treffe sin datter Kerstin og bodde da i Klam och Saxen. Han fikk sine visjoner om helvetet på jordene i Saxen i ravinelandskapet Klamschlucht. Byens innbyggere kalte ham «ein Spinner», en narr. I byen finnes et Strindbergsmuseum. Schluchtweg minnet ham om inngangen til Dantes Inferno i Divina Commedia, og det ½tyrkerhodet» som er omtalt i  Strindbergs Inferno i kapitelet «Swedenborg»  fant han ved inngangen till Schluchtweg i Saxen. Etter denne perioden skal for øvrig Strindbergs kontakt med datteren Kerstin ha opphørt; som tenåring forsøkte hun å gjenoppta kontakten med sin far via brev, men han avviste henne, og ba henne glemme ham.

Under «Infernokrisen» bodde Strindberg hos sin venn doktor Anders Eliasson på Lilla Norregatan 9 i Ystad for å pleie helsen, i ett hus som idag huser avisen Ystads Allehanda. Her hentet han inspirasjon til selvbiografien Inferno. Strindberg var hos Eliasson fra 12. juni til midten av juli 1895, og han var på sykehuset i Ystad siden hendene hadde blitt skadet av alkymi.  Strindberg bodde i 1896 på Hotel Orfila, som hadde navn etter kjemikeren Mathieu Orfila, i Paris og det var her han fikk sitt psykoseanfall, da han trodde han ble forfulgt av en kunstforfalskerliga og hørte bankinger i veggene. Hotellet minte ham om et kloster.

Strindberg traff også en tysk maler som han trodde var en dobbeltgjenger til helbrederen Francis Schlatter som på mystisk vis hadde forsvunnet dette året. Strindberg ble redd og flyktet fra Paris i panikk til gode venner i Dieppe. Han skrev ett brev om opplevelsen: «Hvad det är vet jag ej! Men att jag är utsatt för något det är visst, ty samma hostningssignaler och knackningar som i Orfila upprepas här. Är det Polacken med sin gasapparat eller är det elektriska ingeniörer med ackumulatorer och reflektorer? ... Ser Ni nu att jag icke har mani utan är förföljd...» Polakken var Stanisław Przybyszewski som Strindberg trodde var ute etter hans liv. Strindberg trodde att han ble forfulgt og at Przybyszewski og hans hustru Dagny Juel hadde kommet till Paris for å drepe ham.  

I perioden 30. juli til 28. august var Strindberg tilbake på besøk hos Anders Eliasson. Eliassons innelukkede gård gjorde han i Inferno om til et kloster. De «bengaliska rosor» som Strindberg skrev om i kapitlet «Helvetet» finnes fortsatt utenfor huset i Ystad. Etter dette besøket flyttet Strindberg til Lund hvor han via Bengt Lidforss fikk kontakt med poeten Emil Kléen, en av de få venner som Strindberg ikke hadde blitt uvenn med. Det var i Lund han skrev Inferno. 

Strindbergs søster Elisabeth Strindberg ble i 1898 lagt inn på Nyköpings hospital, da hun led av depresjon og paranoia, og hun døde på det psykiatriske sykehuset i Uppsala i 1904. Strindberg baserte rollefiguren Eleonora i dramaet Påske på henne. Fra midten av 1890-tallet begynte Strindbergs med forsøk på vitenskaplige og alkymistiske eksperimenter, blant annet ville han lage gull. En ny retning kom i denne perioden innen Strindbergs forfatterskap: fra anarkisme, realisme og naturalisme til mystikk, symbolisme og okkultisme.

I 1901 giftet Strindberg seg for tredje og siste gang, med skuespillerinnen Harriet Bosse. Året etter fikk de datteren Anne-Marie (som døde i 2007, utrolige 105 år gammel). Ekteparet skiltes i 1904, men fortsatte å ha sporadisk kontakt i årene som fulgte, først og fremst via brev. I 1902 skrev Strindberg skuespillet Ett drömspel, som fikk sin urpremiére i 1907 og regnes for å være en forgjenger til ekspresjonistisk teater.

I april 1910 begynte hva som ble kjent som den såkalte Strindbergsfeiden. Strindberg hadde fått publisert artikkelen Faraon-dyrkan i avisen Aftontidningen, hvor han kritiserte den tidligere kongen Karl XII av Sverige, som Strindberg mente ble ufortjent dyrket som en helt i Sverige. Han kritiserte også, blant andre, oppdagelsesreisende Sven Hedin. Artikkelen fikk flere rasende motsvar, og i månedene som fulgte skal Strindberg selv ha skrevet omkring 30 flere lignende artikler i Aftontidningen.

Da Strindberg fylte 63 år den 22. januar 1912, var det allment kjent at han var blitt svært syk, som følge av både lungebetennelse og magesykdom, og at denne fødselsdagen antagelig ville bli hans siste. Det ble i den anledning arrangert fakkeltog i Stockholm til ære for forfatteren; hundrevis av mennesker marsjerte opp mot huset i Drottninggatan hvor Strindberg da bodde. Da fakkeltoget sto utenfor, åpnet Strindberg sin verandadør, og kastet angivelig noen roseblader ned til folkemengden.

Han var i årene 1877–1891 gift med den finlandssvenske adelskvinnen Siri von Essen som han også fikk datteren Karin Smirnov med. I årene 1893–1897 med Frida Uhl og i årene 1901–1904 med Harriet Bosse som han fikk datteren Anne-Marie med. Det er hevdet at han også har hatt relasjoner til Dagny Juel.

Strindberg døde 14. mai 1912, 63 år gammel. Han fikk en kraftig lungebetennelse i julen 1911 og ble aldri helt frisk igjen, han led også av en magesykdom på slutten. Han ble gravlagt på Norra begravningsplatsen i Stockholm.




#Article 12: Albert Ayler (316 words)


Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25. november 1970 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe. 

Ayler fikk sin første innføring i altsaksofon fra sin far Edward, som var halvprofesjonell saksofonist og fiolinist. Han fikk også mussikkinspirasjon fra den menigheten han gikk i. Ayler spilte således tidlig altsaksofon og turnerte i slutten av tenårene med blues-munnharpespilleren Little Walter. Deretter hadde han eget rhythm  blues-band, inntil han ble innkalt til militærtjeneste med postering til Vest-Tyskland, hvor han gikk over til tenorsaksofon.

Ayler bestemte seg for å bli i Europa og ble aktiv på musikscenen i Sverige, hvor han innpilte sin første grammofonplate i 1962. Han dukket også opp i København, hvor han blant annet satt inn med Cecil Taylor i Montmartre, og hvor han i 1963 innspilte en kvartettplate – hans siste med jazz-standards.

Den kontroversielt ekspressive Ayler vendte tilbake til USA og involverte seg i den nye avantgardejazz-scene, innen han høsten 1964 atter skrev jazzhistorie i København, ledsaget av Don Cherry, Gary Peacock og Sunny Murray.

Fra midten av 1960-årene var Ayler anerkjent som en stor personlighet på New York-jazz-scenen. Han ble ofte ledsaget av sin bror, trompetisten Donald Ayler, og deres stil var rabiat frijazz, om enn den var ganske spesiell i kraft av et voldsomt spirituell patos, som ble understøttet av karakteristiske små fanfareagtike temaer med elementer av marsj- og sirkusmusikk.

Med tilknytningen til Impulse Records i 1966 ble Aylers musikk blåstemplet, og den ble da også henad veien umiddelbart mer tilgjengelig, blant annet inntok saksofonisten i sine siste år sterke elementer av rhythm  blues.

Etter å være forsvunnet i et par uker ble Ayler funnet død i East River i New York City. De nærmere omstendigheder er aldri blitt klarlagt.




#Article 13: Arne Garborg (747 words)


Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell, som skrev mest på landsmål (nynorsk).
Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.

Han var fra gården Garborg, ca. 5 km vest fra tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren i Rogaland fylke. Her vokste han opp sammen med foreldre og åtte søsken. Han sa fra seg odelen og farsgården. Faren slet med tunge tanker etter en religiøs omvendelse, og tok sitt eget liv i 1870. Hulda Garborg skrev at mannen slet med samvittigheten for at han sa fra seg slektsgården, og for kanskje å ha forårsaket farens selvmord. Noen hevder at Garborg slet selv med å holde fast ved barnetroen og kom inn i en religiøs krise, andre mener at Garborgs religiøse interesse var en del av hans brennende samfunnsengasjement. 

Garborg gikk på lærerseminaret Christiansands Stiftsseminarium i Holt. En periode arbeidet han som lærer i Søndeled ved Risør. I 1887 giftet han seg med Hulda Bergersen og de bodde noen år i Kolbotn ved Savalen i Østerdalen. I 1897 flyttet de til Labråten i Asker, som ble hovedhjemmet deres i flere tiår.

Før samarbeidet med Mons Litleré begynte hadde Garborg bare gitt en roman på landsmål, Bondestudentar. Artikler og essay Garborg hadde skrevet på dansk-norsk ga Litleré ut på landsmål. Da Garborg skulle gi ut Hos Mama (1890) på et stort forlag i København ville Litleré gi den ut også på landsmål i Garborgs egen oversettelse som Hjå ho mor. Litleré avtalte med forlaget Philipsen i København at den danske versjonen skulle komme ut først, mens versjonen på nynorsk skulle være 50 øre billigere. De to versjonen er noe stilistisk forskjellige og i ettertid er det versjonen på landsmål/nynorsk som blir trykket opp. En ny versjon på nynorsk kom i 1922 og den avviker språklig fra 1890-utgaven. Samarbeidet med Garborg var trolig en viktig drahjelp for Litleré. Garborg ga ut ti titler hos Litleré.

Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Det første bladet han gav ut het Seminaristen. Første nummer ble utgitt i Risør i oktober 1871. Bladet som var en avis for lærere endret senere navn til Lærer-standens avis. Den ble lagt ned i 1873. I 1872 grunnla Garborg avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen, der han var redaktør frem til 1892. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet. I 1894 grunnla han sammen med Rasmus Steinsvik avisa Den 17de Mai. Avisa skifta i 1935 navn til Norsk Tidend. Mellom 1908 og 1916 var han involvert i utgivelsen av det georgistiske tidsskriftet Retfærd.

I 1899 la han fram språknormen midlandsnormalen sammen med Rasmus Flo. Garborg benyttet denne rettskrivingen fra da av, og da hans Skriftir i samling kom ut var alle verkene omskrevne etter denne normen.

Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt.  

Garborg deltok i sedelighetsdebatten, blant annet gjennom sine mange artikler i Dagbladet, og hans roman «Mannfolk» (1886) som gjorde at Garborg mistet sin jobb i Riksrevisjonen.  Garborg var særlig kritisk til de radikale beskrivelser i Henrik Ibsens «Gjengangere». I målsaken var Garborg i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson, men Bjørnson prøvde likevel ved flere anledninger å få ham til å bli redaktør av Dagbladet uten å lykkes.

På Jæren, 0,5 km sørøst for Undheim sentrum, fikk Garborg i 1899 bygget en sommerbolig/skrivestue, et jærhus i Knudaheio.

For å fremme arven etter ekteparet, åpnet Garborgsenteret på Bryne i 2012.

Fra 1897 bodde ekteparet Garborg på Labråten i den såkalte «Kunstnerdalen» i Asker. Ekteparet var sentrale i den såkalte Askerkretsen som ellers omfattet ekteparene Marta og Rasmus Steinsvik, og Karen og Ivar Mortensson. I tillegg var Tilla og Otto Valstad, samt Rasmus Løland, Steinar Schjøtt, Olav Nygard, Kristofer Uppdal og Aksel Waldemar Johannessen med i kretsen. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik hadde et fellesprosjekt i avisen «Den 17de Mai». Rasmus Steinsvik tok opp lån og kjøpte Labråten i 1897, med sikte på at de tre familiene skulle bruke hver sin del av gården og bygningene. Ekteparet Garborg var frontfigurer i kampen for landsmålet og for den tradisjonelle bygdekulturen. Labråten handlet blant annet om å skape et hjem for Arne Garborg som ikke hadde slått seg ned noe sted. På Labråten kunne de være nær byen og samtidig utenfor byen.




#Article 14: Abuja (102 words)


Abuja er offisiell hovedstad i Nigeria og har vært det siden 12. desember 1991. Byen ble planlagt fra grunnen av og bygget på 1980-tallet. Det bor 776 298 (2006) mennesker i byen. 

Byen ble valgt som hovedstad fordi den har en mer sentral beliggenhet enn det den forrige hovedstaden Lagos hadde. 

Abuja ligger 360 meter over havet, og derfor har byen et kjøligere klima enn den ville hatt dersom den lå i lavlandet. Byen ble grunnlagt i 1828.

Flyplassen Nnamdi Azikiwe internasjonale lufthavn ligger i Abuja. Den er oppkalt etter Nigerias første president Nnamdi Azikiwe. Flyplassen har både nasjonale og internasjonale terminaler. 




#Article 15: Anarkisme (3267 words)


Anarkisme (fra gresk ἀν (an), «uten» og ἄρχειν (arkhin), «å herske» og ισμός (ismos) (fra stammen -ιζειν), «uten herskere») er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer.
Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering.
Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet for eksempel er organisert i mindre enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.

Noen av de første som kalte seg anarkister i Norge, var Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etter hvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt mot slutten av dets levetid hadde det undertittelen Anarkistisk-Kommunistisk Organ. Den anarkistiske forfatteren Hans Jæger gav i 1906 ut bokverket «Anarkiets bibel», og i nyere tid har Jens Bjørneboe vært en talsmann for anarkismen – blant annet i boken «Politi og anarki».

Det finnes en rekke retninger innen anarkismen, blant annet:

Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på. Felles for dem alle er at de er for stor personlig frihet, de hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering.

Med unntak av anarkokapitalismen definerer de fleste retningene «kapitalismen», i tillegg til staten, som frihetens fiende. «Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet» (Mikhail Bakunin). Anarkisme blir derfor også gjerne omtalt som «sosial individualisme», «venstre-libertarianisme» eller «frihetlig sosialisme».

Selv om det fins en rekke ulike retninger innenfor anarkismen, har alle noen grunntanker felles. De er motstandere av, eller skeptiske til, autoriteter.

I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes kompetanse dreier seg om utredninger og forslag – og har en iboende verdi. Beslutningsretten ligger hos dem som blir vesentlig og konkret berørt av beslutningene.

Anarkismen forfekter et klasseløst og statsløst samfunn der alle bidrar etter beste evne og får etter behov. Dette er også et viktig prinsipp i marxismen. Til forskjell fra marxister ønsker anarkister ikke å gå gjennom en periode med statsstyrt sosialisme for å skape et bedre samfunn. Begrunnelsen er at anarkister fornekter formynderideen; at noen enkeltindivider, klasser eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker.

Anarkismen viderefører dermed også filosofien fra opplysningstiden om at all makt korrumperer, og at «absolutt makt korrumperer absolutt» (Lord Acton). «Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt … I løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv» (Mikhail Bakunin).

Staten bygger, ifølge anarkismen, på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. For anarkismen er ikke begrepet «stat» kun en statsmakt, altså en nasjonal overbygning (regjering), men heller en måte å organisere samfunnet på – altså en hierarkisk oppbygging. Det å hevde at anarkismen er antistatlig, er feil oppfatning. Anarkismen er primært en bevegelse mot hierarki, da dette er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoriteter. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister antistatlige. På denne bakgrunn er anarkister flest heller ikke tilhengere av politisk virksomhet i tradisjonell betydning, enten det gjelder å kjempe for makt innenfor staten (demokratisk sosialisme, sosialdemokrati, sosialliberalisme) eller skape en ny stat (marxisme/kommunisme).

Den anarkistiske teorien er også mot skillet mellom eiere og eiendomsløse. Derfor er de aller fleste anarkister imot et klassisk kapitalistisk system. Eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets oppretthold. De er lønnsarbeidere, og den merverdien de skaper gjennom sitt arbeid kommer ikke dem til del, men kontrolleres av eiendomsbesitterne.

Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene – i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Nettopp dette er grunntanken i mutualismen og dermed også i samvirkebevegelsen.

Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller bruksrett. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller kooperativ basis. Anarkister er for den private eiendom som ikke brukes til å utnytte andre. Prinsippet er at ethvert menneske har rett til det det selv produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide.

Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: «Staten […] er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.» (Til Frihet 2/1904, utgitt av Kristofer Hansteen).

Den klassiske anarkismen er nokså åpenbart beslektet med sosialismen. Unntaket, fra nyere tid, er retningen som kalles anarkokapitalisme. Denne vil være uenig med de tradisjonelle anarkisters analyse av kapitalisme og eiendom. Anarkokapitalister definerer seg selv både som libertarianere og anarkister, samtidig som de avviser enhver form for sosialisme. Derfor har også mange andre anarkister vanskeligheter med å anerkjenne denne retningen som anarkistisk, og anser den først og fremst som en libertarianistisk retning.

I Italia utviklet det seg mellom 1910 og 1920 en sentralisert versjon av anarkosyndikalismen/syndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalister, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk syndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg sjeldent utslag i praktisk politikk.

Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nær.

Marcus Thrane startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen. Året etter startet han «Arbeider-Foreningernes Blad». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] «vor tids uden tvivl største sjeni[…]», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far. I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene  medlemmer fordelt på 273 foreninger. I 1851 ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.

Søren Jaabæk stiftet den første bondevennforeningen i 1865, i Mandal. Bondevennene stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. I midten av 1875-årene forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om EF i 1972.

I 1880-årene oppsto en gruppe rundt Hans Jæger som ble kalt Kristianiabohemene. Bohemtilværelsen var en storbylivsform, og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohemen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohemen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohemenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv.

Henrik Ibsen var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal blant annet ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität». Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i 1904. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske ungsosialistene. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist.

Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund var, i tillegg til Hans Jæger, noen av de første som omtalte seg selv som anarkister. De drev som tidligere nevnt bladet Fedraheimen som kom ut 1877–91. Etterhvert ble bladet mer orientert mot arbeiderklassen, pluss at det ble merket av anarkistisk stoff. Helt på slutten, da Rasmus Steinsvik var redaktør, hadde bladet undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» hvor Kristofer Hansteen var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i 1906. Den senere LO-lederen Ole Olsen Lian, og hans bror Sigwald, var også med.

Garborgs interesse for anarkismen har sitt utgangspunkt i Døleringen som oppstod i miljøet rundt Aasmund Olavsson Vinje og Ernst Sars og var et motstykke til den politiske og kulturelle nasjonalismen som rådet i Norge i 1860-årene. Riktignok sa de aldri at de ønsket unionen nord og ned. Da ble det annerledes i 1880-årene. I skuffelsen over Sverdrup-Venstres politikk i forbindelse med unionssaken, blomstret kulturnasjonalismen og nå kalte ungnasjonalistene seg for anarkister. Olaus Fjørtoft og Søren Jaabæk fikk en hedersplass.

Studenten og avismannen Rasmus Steinsvik var en av Garborgs læresvenner, og i 1887 etablerte han det radikale målbladet Vestmannen i hjembygd Volda. Steinsvik prøvde å smelte sammen anarkismen med samholdet og samvirket i bygdefellesskapet. Han gikk inn for at mindre regionale og lokale enheter skulle styre seg selv gjennom et fullt utbygd lakaldemokrati. Han kalte dette styrefrihet. I 1889 mente Steinsvik at Norge måtte ut av unionen, jo fortere jo bedre. Anarkistene i Norge var overbevist om at det bak den skakkjørte samtiden fantes en egen norsk samfunnsform med et bakenforliggende budskap om likhet, rettferdighet og selvråderett. Samtidig var anarkistene ekstremt internasjonale i sin grunnholdning, men de satte seg selv helt fast når synet deres samtidig skulle knyttes sammen med nasjonal egenart og selvhevding. Den norske anarkistiske bevegelsen «døde ut» etter dette, selv om vi kan finne spor av den i Venstres nasjonal-demokratiske prosjekt.

I og utenfor de sosialdemokratiske foreningene, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. I 1909 brøt ungsosialistene ut av det sosialdemokratiske ungdomforbundet og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Det skiftet navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund i 1923. Forbundet opphørte å eksistere ca. 1928. I 1911 ble Fagopposisjonen av 1911 påbegynt, med Martin Tranmæl i spissen. Dette var ingen anarkistorganisasjon, men anarkister, ungsosialister og syndikalister gjorde seg til tider sterkt gjeldende. Fagopposisjonen døde ut da Martin Tranmæl og hans menn tok kontroll over LO og Arbeiderpartiet. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble startet i 1916, i hovedsak av svenske arbeidere med tilknytning til SAC. NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Den siste store syndikaliststreiken var ved Fosdalen gruver i Malm i Nord-Trøndelag i 1925. En streik syndikalistene tapte.
Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon innen LO, ble startet i 1924 av folk innen Norges Social-Anarkistiske Forbund. Denne forsvant ca. 1928.

I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2–3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. I samme intervju sa hun at hun ville komme tilbake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge. I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet. Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Dette gikk arbeidskjøperne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt. Carl O. Tangen ble tatt av Gestapo og satt på Grini.

Etter krigen ble fagforeningsvirksomheten gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). De skal ikke ha hatt flere enn ca. 200 medlemmer. Alarm skiftet navn til Solidaritet. I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet, men «forgubbingsprosessen» fortsatte, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i NSF. I 1960 gikk Solidaritet inn.

Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket. Han og Jan Bojer skal ha vært de eneste medlemmene i Oslo LS som var under 70 år. Bojer dro igang en Frihetlig Ungdomsgruppe, som var aktiv i 1964/65. NSF skal ha flyttet ut av sine lokaler i Folketeaterbygningen midt på 1960-tallet. Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst.

Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live.

Jens Bjørneboe skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen.

En annen av de større gruppene var Bodø Anarkistiske Liga (BAL). De ga ut Sort Kamp, og publiserte flere andre trykksaker. BAL var sentral både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og var godt kjent i utlandet. Dette var en anarkistgruppe med kontakter til flere utenlandske anarkistorganisasjoner. I Norge samarbeidet BAL særlig med FAU i Kristiansund, Hjelmsgate og Kommunen i Oslo, ─ dessuten med miljøvern- og urfolkbevegelser hvor BAL deltok både i Mardøla, Masi og Alta.

Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968–1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontaktpersoner.

Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern, ble nå organ for FAFS. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000.

I 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, deler av fire andre grupper, pluss noen enkeltpersoner ut av FAFS. De dannet deretter Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF (a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde blant annet under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske borgerkrig.

FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF(a) nedlagt.

I tillegg til disse fløyene fantes det representanter for alternativ-bevegelser, med vekt på å leve ut ideene i praksis. De dannet små samfunn med demokratiske strukturer, likestilling mellom kjønnene og miljøbevissthet i praksis. Kollektivene på Karlsøy i Troms og rundt Farsund er kanskje de mest kjente. Denne progressive «sentrums»-retningen ble på 1970-tallet repressentert blant annet i studentlaget Grønt Gras og senere i Miljøpartiet De Grønne. Denne retningen er sterkt kapitalisme-kritisk, men ikke nødvendigvis venstreradikal. Her er det først og fremst snakk om en sosial individualisme som har minst like mye til felles med sosialliberalisme som med sosialisme.

I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon.
  
ANORG- ANarkistenes ORGanisasjon – ble stiftet 13/9 1977. I 1979 kom Folkebladet på nytt ut, nå som organ for ANORG.

Det finnes en frihetlig sosialistisk organisasjon i Norge, Motmakt, som ble stiftet i 2009. Ellers er anarkistene i Norge i dag løst organisert. Følgende prosjekter er relatert til anarkisme eller anarkister:

Det er mange anarkister i Adbusters-nettverket uten at det kan sies å være et anarkistisk nettverk. I tillegg finnes det mange uorganiserte anarkister og noen flere kollektiver på Karlsøy og andre steder. Blant annet eksisterer fortsatt Anarkistenes organisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund.

Anarkistiske samfunn i Skandinavia kjenner vi hovedsakelig fra Fristaden Christiania – som hadde en trøblete og vanskelig fødsel i 1971.
Andre steder i verden har anarkistene vært involvert i en rekke samfunn. Noen av disse er større samfunn oppstått som følge av en anarkistisk revolusjon, men det fins også eksempler på planlagte anarkistiske samfunn.

Oppståtte anarkistiske samfunn

Planlagte anarkistiske samfunn

Anarkismen har også hatt stor betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme. Siden 1960-årene har også anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologiske debatter, og det anarkistiske tankegodset var blant drivkreftene for studentopprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970-årene.




#Article 16: Amelia Earhart (936 words)


Amelia Mary Earhart (født 24. juli 1897, forsvunnet 2. juli 1937) var en amerikansk flyver, flypioner og forfatter.

Earhart var den første kvinnelige flyveren som fløy solo over Atlanterhavet. Hun var mottaker av den militære utmerkelsen Distinguished Flying Cross, eksepsjonell innsats i luftfarten, for denne innsatsen. Hun satte flere andre rekorder, skrev bestselgende bøker om hennes flyerfaringer og var medvirkende til opprettelsen av foreningen Ninety-Nines, en organisasjon for kvinnelige piloter. I 1935 ble Earhart besøkende fakultetsmedlem av Purdue University som rådgiver av flyteknikk og en karriererådgiver for kvinnelige studenter. Hun var også et medlem av National Woman's Party (NWP), og som en tidlig feminist støttet hun likestilling. Hun støttet også forslaget om en utvidelse av den amerikanske grunnloven som gjenspeilte likestilling med Equal Rights Amendment, presentert for den amerikanske kongressen for første gang i 1923.

I et forsøk på å fly rundt jorden i 1937 i et fly av typen Lockheed L-10 Electra, støttet av Purdue University, forsvant Earhart et sted over midten av Stillehavet i nærheten av Howlandøya. Uten spor av flyvraket har hennes liv, karriere og forsvinning vært en kilde til stadig fascinasjon og undring.

Earhart fikk i 1968 sin plass blant USAs mange berømte flyvere i National Aviation Hall of Fame, og i 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Amelia Earhart ble født i Atchison, Kansas og hennes flykarriere begynte i Los Angeles i 1921 da hun var 24 år gammel og tok flytimer hos Neta Snook og kjøpte sitt første fly, en Kinner Airstar.

På grunn av familiens økonomiske situasjon måtte hun selge flyet i 1924 og flyttet til østkysten hvor hun fikk jobb som hjelpepleier. Fire år senere gikk hun tilbake til flyvningen, og kjøpte en Avro Avian to-dekker og ble den første kvinne til å fly solo tvers over det amerikanske kontinent, tur-retur. Fra da av fortsatte hun å sette egne og nye rekorder, både når det gjaldt farts- og distanseflyvninger og luftakrobatikk, oppmuntret av sin mann, bokforleggeren George Palmer Putnam. Hun var blant annet den første personen som fløy solo fra Hawaii til det amerikanske fastlandet, og den første kvinnelige piloten som fløy alene over Atlanterhavet i 1932.

Earharts ble kjent og hun ble berømt etter atlanterhavsflyvningen. Denne gjennomførte hun på 5-årsdagen for Charles Lindberghs bedrift. Hun fløy en Lockheed Vega fra Harbor Grace, Newfoundland til Londonderry, Irland. For bedriften fikk hun «Distinguished Flying Cross» fra Kongressen, ridderkorset av Æreslegionen fra den franske regjering og National Geographic Societys gullmedalje fra President Hoover.

I januar 1935 ble Earhart den første til å fly solo over Stillehavet fra Honolulu til Oakland, California. Senere samme år fløy hun solo fra  Los Angeles til Mexico by og tilbake til Newark, New Jersey I juli 1936 fikk hun en Lockheed L-10 Electra fra Purdue University, og begynte å planlegge sin Jorden-rundt flyvning.

Earharts jorden-rundt flyvning ville ikke bli den første, men den ville bli den lengste. (Wiley Post fløy jorden rundt i 1931, men fulgte en rute langs den 60. breddegrad) Hun skulle følge en rute, mest mulig langs Ekvator ndash;  km. Den 17. mars 1937 fløy hun første etappe fra Oakland, California til Honolulu, Hawaii. Under start fra Hawaii ble flyet sterkt skadet og måtte sendes med båt tilbake til California for reparasjoner, Andre forsøket startet i Miami. Nå ville hun fly motsatt vei, fra vest mot øst. Med seg hadde hun som navigatør Fred Noonan, en tidligere Pan Am-navigatør. De forlot Miami den 1. juni, og etter en rekke stopp i Sør-Amerika, Syd-Afrika og over den sydlige del av det asiatiske kontinentet kom de frem til Lae, Ny-Guinea den 29. juni. Nå hadde de fløyet omtrent  km. av turen, mao var ca. tre fjerdedeler av turen gjennomført. Nå gjenstod  km, alt over det åpne Stillehavet. 

Den 2. juli 1937 startet Earhart og Noonan fra Lae på den neste etappe på 4 000 km til Howlandøya, en liten øy bare noen få kilometer lang og kun 3 meter høy. Etter å ha fløyet ca.  km. ble all kontakt med omverdenen brutt. 

Det ble snart klart at hverken Earhart eller Noonan hadde noen særlig øvelse i navigering. Heller ikke var det radioutstyret hun hadde ombord brukbart for navigering og de hadde store problemer med å oppnå kontakt med fartøyer langs ruten.

En leteaksjon fra den amerikanske kystvakten og marinen ble satt igang, men uten resultat. Earharts og Noonans skjebne har vært gjenstand for mange rykter og spekulasjoner. Fra tid til annen har det dukket opp meldinger om at de skulle ha vært sett i live på en eller annen øy i Stillehavet. Og flyentusiastorganisasjonen The International Group for Historic Aircraft Recovery (TIGHAR) har i en årrekke arbeidet for å bevise at Earhart faktisk måtte nødlande på en øde øy, og at hun var strandet der i lang tid før hun døde. Gruppen har forsøkt å bevise siden 1998 dette i forbindelse med et skjelett som ble funnet på øya Nikumaroro av britiske myndigheter i 1940.

En annen teori er at hun og navigatøren ble tatt til fange av japanerne, men dette anses som usannsynlig.

I mars 2018 ble det kjent at Richard Jantz, professor emeritus i antropologi, hadde analysert beinrestene fra Nikumaroro, og at knoklene «mest sannsynlig» tilhører Earhart.

I USA er det skrevet en rekke bøker om hennes liv, inklusive en fiktiv selvbiografi. Selv skrev hun to bøker om sine flyvninger; The Fun Of It (1932) og 20 Hrs., 40 Min. (1928) om flyvningen over Atlanterhavet. Last Flight (1937), satt sammen av hennes ektemann G.P. Putnam etter at hun forsvant, inneholder de dagboknotater hun sendte tilbake til USA. På norsk foreligger det kun en bok om Earhart, se under.
 




#Article 17: Arbeidernes Leksikon (113 words)


Arbeidernes Leksikon var det første oppslagsverket på norsk som hadde et uttalt klasseståsted. 
Det var det første leksikonet utenfor Sovjetunionen som rettet seg spesifikt mot arbeiderklassen. 

Utgivelsen hadde sammenheng med arbeiderbevegelsens store mål om å spre kunnskap blant arbeider- og underklassen, og dermed kunne bryte det de oppfattet som borgerskapets monopol på kunnskapsformidling i samfunnet. De mente at de eksisterende konversasjonsleksika hadde et  borgerlig ståsted. 

Verket ble utgitt av Arbeidermagasinets forlag i seks bind fra 1932 til 1936. Det ble redigert av Jacob Friis og Trond Hegna, fra 3. bind var òg redaksjonssekretær Dagfin Juel med.

Et utvalg av artikler fra verket ble i 1974 utgitt i en trebinds faksimileutgave av Pax forlag.




#Article 18: USAs historie (3097 words)


Med USAs historie menes gjerne dette områdets nyere historie, det vil si fra og med vestlige sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA.

Innfødte amerikanere ankom det nordamerikanske kontinentet en gang for mellom 15 000 og 50 000 år siden, og dominerte området til de europeiske nybyggerne ankom tidlig i det 17. århundre. Det har blitt gjort flere arkeologiske funn som tyder på at de innfødte amerikanerne hadde utviklede sivilisasjoner.

Det er også mye som tyder på at Christofer Columbus ikke var den første som oppdaget veien til Amerika. Det er mye som tyder på at både arabere, nordmenn og andre hadde vært i Amerika lenge før Columbus.

Kolonitidens Amerika ble definert av pågående kamper med de innfødte amerikanerne, en alvorlig arbeidermangel som førte til former for ufrivillig arbeid som slaveri og kontraktfestede tjenere, og en britisk politikk av gjennomført vanskjøtsel som tillot utviklingen av en amerikansk ånd og kultur som var forskjellig fra dens europeiske grunnleggere.

England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene var mislykkede, men vellykkede kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter en homogen blanding, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned forskjellige steder langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer. 

For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i regionen som senere ble det østlige USA. Listet opp fra nord til sør, var det New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. 

Den franske og indianske krig i 1754–1763 førte koloniene tettere sammen, unge menn ble sendt ut for å kjempe og traff andre fra andre kolonier. De kom fra svært forskjellige bakgrunner, men så også likheter. Krigen gav kolonistene opplæring i krigføring, blant andre offiseren George Washington, og etter krigen forsøkte England å gjøre seg gjeldende i regionen, etter at de tidligere hadde latt koloniene kjøre sitt eget løp. Dette første koloniene enda tettere sammen og de kom på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og representasjon.

Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs kysten av Nord-Amerika møttes 10. mai 1775 i Philadelphia, Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de 13 assosierte koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å klargjøre statskonstitusjoner for deres egen styresmakt. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hær.

Etter et år med krigføring, erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson. 

Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nyfødte forente statene et stort villmarksimperium som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og inkluderte den sørlige delen av regionen til de store innsjøene.

I etterspillet til krigen plaget økonomisk depresjon og svakheten til politiske institusjoner den unge nasjonen. Mange folk var fremdeles lojale til det engelske kongedømmet.  Omtrent 3% av befolkningen flyktet i årene etter krigen. Byen York ved den nordlige bredden av Ontariosjøen ble opprettet av disse flyktningene.

Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjonsartiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ferdig ratifisert før 1781. Artiklene var et omriss til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svak liga av stater som samarbeidet.

Det oppfattede behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til sammenkallingen av en konvensjon for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Men konvensjonen, som møtte i Philadelphia, valgte i stedet å skrive en konstitusjon som ble ratifisert av elleve stater i 1788.

I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater.

Louisiana-kjøpet i 1803 sikret USA kontroll over hele det tidligere Fransk Louisiana og gav vestlige bønder tilgang til den viktige Mississippi-vannveien, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bønder enorme områder med land.

Innen uker etter at USA fikk kontroll over territoriet, brøt det ut krig mellom Storbritannia og napoleontidens Frankrike. USA, som var avhengig av europeiske inntekter fra landbrukseksport, forsøkte å eksportere land og råmaterialer til begge de krigførende supermaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karibiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen når den kom dem til nytte, men motsatte seg den når den ikke gjorde det.

Etter ødeleggelsen av den franske marine i slaget ved Trafalgar i 1805, forsøkte Storbritannia å innføre en blokade mot franskmennenes handelsbånd over sjøen. Derfor innførte britene en løs blokade mot den amerikanske kysten, som hevn mot USAs handelspraksis. 

Kongressen og president Jefferson trodde at britene ikke kunne klare seg med andre matkilder enn USA og suspenderte all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i 1807, i håp om å få britene til å ende deres blokade av den amerikanske kysten. Handelsblokaden var derimot ødeleggende for amerikansk landbrukseksport, mens britene fant andre matkilder. I tillegg var luksusvarer som bomull, indigo og sukker ikke like tilgjengelig.

Kongressen, ledet av sørlige og vestlige jeffersonere, erklærte krig på Storbritannia i 1812 under skjul av å motsette seg britisk innblanding med amerikansk skipsfart i tillegg til britisk støtte til innfødte amerikanere i Canada og vest for Mississippi. Vestlige og sørlige innbyggere var de mest ivrige støttespillerne av krigen grunnet deres bekymring for ekspandering av bosetning i de innfødte amerikaneres land på den andre siden av Mississippi og adgang til verdensmarkedet for deres landbrukseksporter. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte fikk seg en knekk i dens etterspill på grunn av dette.

Krigen i 1812 resulterte hovedsakelig i vedlikehold av en 'status quo ante' etter bitter krigføring som varte til 8. januar 1815 (etter fredstraktaten) på mange fronter. Gent-traktaten som offisielt endte krigen var avgjørende i å ende den britiske alliansen med de innfødte amerikanerne. 

Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815, begynte en epoke med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om den interne utviklingen i Nord-Amerika. Med slutten på krigens britiske allianse med de innfødte amerikanerne øst for Mississippi, var hvite bosettere bestemt på å kolonisere ukjente land bortenfor elven. I 1830-årene deporterte den føderale regjeringen de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest. Høyesterett hadde faktisk dømt til fordel for de innfødtes landkrav, men ble ignorert av Andrew Jackson, president på den tiden, til fordel for hans egen agenda.

Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere langt utenfor sitt eget lands grenser i Nord-Amerika, særlig i Oregon, California og Texas. I midten av 1840-årene ble amerikansk ekspansjonisme uttalt i begreper til ideologien til «manifestert skjebne».

Kongressen erklærte krig mot Mexico i mai 1846 som utløste Den meksikansk-amerikanske krigen. USA beseiret Mexico som ikke var i stand til å motstå angrepet til det amerikanske artilleriet, manglet ressurser og plaget av en delt ledelse. Guadaloupe Hidalgo-traktaten i 1848 gav Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene, stod territoriene avgitt av Mexico i sentrum for seksjonelle spenninger over ekspansjonen av slaveri.

I 1854 førte den foreslåtte Kansas-Nebraska-loven til Missouri-kompromisset ved å sørge for at hver ny stat i unionen skulle bestemme sitt ståsted mht slaveri. Bosetningen av Kansas av pro- og antislaveri fraksjoner, og til slutt seieren til motstanderne av slaveri, ble drevet frem av dommer som signaliserte fødselen til Det republikanske parti. I 1861 førte innlemmelsen av Kansas i unionen til et brudd i maktbalansen. Den gav også vekst til forskjellige bevegelser som førte til mange anti-abolisjonister og pro-slaveri-følelser som fremdeles eksisterer i dag. 

Etter valget av Abraham Lincoln, trakk elleve sørlige stater seg fra unionen mellom slutten av 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Borgerkrigen begynte da konføderasjonens general Pierre Beauregard åpnet ild på Fort Sumter.

De neste fire årene var de mørkeste i amerikansk historie, da nasjonen rev seg selv i stykker over de lange og bitre sakene om slaveri og statenes rettigheter. De økende urbane og industrialiserte nordlige statene (Unionen) beseiret til slutt de hovedsakelig landbruksmessige sørlige statene (Konføderasjonen), men mellom 600 000 og 700 000 amerikanere på begge sider ble drept og mye av landet i sør ble lagt øde. Til slutt ble slaveri avskaffet og den amerikanske nasjonen ble sakte rekonstruert.

USA begynte sine steg mot internasjonal makt i denne perioden med betydelig befolkningsmessig og industriell vekst i landet, og et antall imperialistiske foretak i utlandet. Sent på 1800-tallet hadde USA blitt den ledende industrielle makten i verden, da de bygget på nye teknologier (som telegrafen og Bessemerprosessen), et ekspanderende jernbanenettverk og rikelige ressurser til å drive den andre industrielle revolusjonen. En bølge av immigrasjon uten sidestykke, 37 millioner mennesker mellom 1840 og 1920, sørget både for å skaffe nok arbeidskraft for amerikansk industri og å skape mangfoldige samfunn i tidligere uutviklede områder, som California. Ekspansjonen av industri og befolkning hadde en betydelig pris også. Stammer av innfødte amerikanere ble for det meste tvunget sammen i små reservater slik at hvite bønder og ranch-eiere kunne ta over deres land, og overgrepsaktig industriell praksis førte til opprettelsen av fagforeningsbevegelser i USA.

I denne perioden ble USA også en internasjonal spiller i kappløpet om eiendommer over sjøen. I den filippinsk-amerikanske krig (1899–1913)  for å erobre Filippinene ble mer enn en million mennesker, for det meste filippinere, drept. USAs sene inngang i den første verdenskrig på siden til de allierte maktene, endret balansen i krigen, og gjorde USA til et betydelig militærmakt i tillegg til den økonomiske makten.

De allierte maktene la tunge økonomiske straffer på Tyskland i Versaillestraktaten. Til tross for president Woodrow Wilsons oppfordring til fornuftige betingelser, ble det økonomiske resultatet av reparasjonene som traktaten la til grunn alvorlige. Elendigheten de produserte i Tyskland hjalp Adolf Hitler til å ta makten i Tyskland i 1933. Det amerikanske senatet ratifiserte ikke Versaillestraktaten. Isteden signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og dets allierte.

Desillusjonert av at krigen ikke klarte å føre til høyere idealer foreslått av president Wilson, valgte det amerikanske folket isolasjonisme. De vendte sin oppmerksomhet innover, vekk fra internasjonale relasjoner og kun mot innenrikspolitikk.

USA opplevde en periode med ubalansert økonomisk vekst gjennom det meste av 1920-årene. Prisene for landbruksvarer og lønn falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Den ujevne fordelingen var også geografisk. Levestandarden i landbruksområdene sakket akterut bak de urbane og suburbane områdene som så dramatiske forbedringer i hus og byplanlegging. De gode tidene ble reflektert av utvidelse av kreditt i farlig grad, inkludert børsen, som steg til farlige inflasjonsnivå.

Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av et tillegg til grunnloven for å fjerne forskjellige sosial problemer. Den ble gjennomført gjennom Volstead-programmet. Forbudstiden endte i 1933 av et annet tillegg til grunnloven. Den ble regnet som mislykket av de fleste, alkohol-konsumet gikk ikke merkbart ned, mens den organiserte kriminaliteten ble styrket. Men den representerte det første tilfellet av et grunnlovstillegg som gikk direkte på sosial aktivitet. Det da 18. tillegget representerte styrkingen av staten tidlig i det 20. århundre.

Børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske depresjonen har blitt debatert i det uendelige, ofte langs ideologiske linjer. Den begrensede mengden med sikker økonomisk informasjon antyder at konstruksjon og husbygging stagnerte etter 1926 og sluttet seg til nedgangen i landbruk, gruvedrift og petroleums-industriene. I alle disse dro overproduksjon ned prisene og overskuddet. Lønn steg ikke raskt nok til å la konsumentene kjøpe alle de nye husene og hjemmeproduktene som var tilgjengelige. Utenlandshandelen var begrenset av økende proteksjonisme i den industrialiserte verden. Børskrakket fjernet resterende tiltro fra konsumentene og, viktigere, tiltroen til de finansielle institusjonene. De var ekstremt forsiktige med å investere. Dermed sank økonomien i en alvorlig depresjon som ble markert med alvorlige grader av arbeidsløshet, neglisjerte investeringer og fallende priser og lønninger.

I respons til depresjonen gjennomførte kongressen og Hoover-administrasjonen et noe isolasjonistisk Smoot-Hawley tariffprogram og, med sitt offentlige arbeidsprogram, forsøkte å fastsette prisene for bønder og gjennomførte et offentlig arbeidsprogram basert på troen på at den føderale regjeringen var forpliktet til å holde arbeidsledigheten nede. Disse forsøkene var ikke prøvd før, og økonomer i dag har fortsatt ikke blitt enige i hvor riktig denne politikken er. Mens noen føler at disse forsøkene ikke gikk langt nok, og ble overhvelmet av omfanget av depresjonen, tror andre at denne politikken var destruktiv og styrket depresjonen. 

Med millioner av arbeidsledige øket politiske tumulter og misnøye kraftig blant arbeidsklassene. En usympatisk eller nedtrykkende respons fra den amerikanske regjeringen kunne like gjerne ha ført til et sosialistisk opprør, men president Franklin D. Roosevelt, valgt i 1932, innførte et antall program for å hjelpe de fattige og arbeidsledige. Han bidro også til den fremtidige stabiliteten i økonomien ved å innføre nye reguleringer i forretningsdriften, særlig i bankene. I de siste tjue årene, har historikere lagt mindre vekt på den «revolusjonære» lovgivningen til Roosevelt-administrasjonen og ser i stedet en logisk, og til og med konservativ, utvekst av Hoover-administrasjonens politikk.

Gjenoppbyggingen gikk derimot svært sakte. Vendepunktet i den store depresjonen var i 1933, men økonomien viste svært liten fremgang gjennom slutten av tiåret, og forble dårlig til den ble dramatisk forandret gjennom USAs involvering i andre verdenskrig.

Isolasjoniststemningen i USA hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg dramatisk med det plutselige japanske angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere drepte og skadde, var USAs aktive involvering viktig for å hindre en eventuell seier for aksemaktene. De eneste europeiske landene USA erklærte krig mot, var Bulgaria, Ungarn og Romania. Tyskland kom dem i forkjøpet selv gjennom Hitlers krigserklæring mot USA 11. desember 1941.

Etter andre verdenskrig opplevde USA en periode med stor økonomisk vekst karakterisert av veksten av suburban husbygging. USA finansierte gjenoppbyggingen av Tyskland og Japan og vendte til slutt de tidligere fiendene til allierte.

Etterkrigstidens epoke i USA ble definert internasjonalt som begynnelsen på den kalde krigen, hvor USA og Sovjetunionen forsøkte å ekspandere sin innflytelse på bekostning av den andre, holdt i sjakk av hverandres atomvåpenarsenal. Trumandoktrinen ble USAs «oppdemmingspolitikk» kalt, og USA støttet vennligsinnede land gjennom Marshallplanen og Mutual Defense Assistance Program. Det var en serie konflikter i denne perioden, inkludert Berlinblokaden (1948–49), Koreakrigen (1950–53), invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961 og den spente situasjonen rundt Cubakrisen i 1962. I USA førte den kalde krigen til bekymring rundt kommunistisk innflytelse og resulterte i regjeringens bestrebelser på å oppmuntre matematikk og vitenskap mot bestrebelser som konkurrering i romfart.

Imens fullførte det amerikanske folket sin store migrasjon fra gårdene til byene, og opplevde en periode med betydelig økonomisk ekspansjon. Samtidig ble institusjonalisert rasisme på tvers av USA, men særlig i sør, utfordret av den voksende borgerrettsbevegelsen og afroamerikanske ledere som baptistpresten Martin Luther King jr. som både ble Time Magazines «Årets mann» i 1963 og ble tildelt Nobels fredspris i 1964. I 1960-årene ble Jim Crow-lovene, som legaliserte segregering mellom hvite og svarte, avskaffet. I 1964 skrev president Johnson under Civil Rights Act som forbyr diskriminering bl.a. på grunn av hudfarge.

Den kalde krigen fortsatte gjennom 1960- og 70-årene og USA gikk sterkere inn i Vietnamkrigen, hvis voksende upopularitet fyrte opp under allerede eksisterende sosiale bevegelser, inkludert dem blant kvinner, minoriteter og unge mennesker. President Lyndon B. Johnsons sosiale programmer, Great Society, og den juridiske aktivismen til Warren-domstolen som ble lagt til den brede rekkevidden av sosiale reformer i 60- og 70-årene. Perioden så fødselen til feminismen og miljøvernbevegelsen som politiske krefter, og fortsatte fremgang for sivile rettigheter. I de tidlige 70-årene gjorde Johnsons etterfølger, president Richard Nixon, slutt på Vietnamkrigen da den amerikanskstøttede, sørvietnamesiske regjeringen kollapset. Krigen kostet 58 000 amerikanske soldater livet og mange flere vietnamesere. OPECs oljeembargo og stagnerende økonomisk kjennetegnet slutten av 70-tallet under president Jimmy Carter. Romstasjoner ble skutt opp så tidlig som 1971, og tiden var preget av store fremskritt innen romfart.

I 1980-årene ble president Ronald Reagan valgt og institusjonaliserte et innenriksprogram som inneholdt skattekutt og en internasjonal politikk som var basert på aggressive anti-sovjetiske operasjoner. Selv om USAs gjeld øket raskt, begynte østblokken å streve med økende økonomisk stress, før den til slutt kollapset dramatisk under administrasjonen til president George H.W. Bush. 

Etter at den amerikanske selvtilliten fikk flere skudd i baugen på 70-tallet, gikk USA over til å fremdrive sin politikk gjennom lavintensive konflikter i den tredje verden, samtidig som han satset knallhardt for at USA skulle få overtaket i våpenkappløpet, samtidig som Sovjetunionen fikk sitt «Vietnam» i sin første militære operasjon utenfor østblokkens grenser, i Afghanistan.

Til tross for Sovjets fall var USA fremdeles involvert i militære operasjoner, som Gulfkrigen i 1990. Under Bill Clintons presidentskapsperiode kom den lengste sammenhengende periode med økonomiske ekspansjon i amerikansk historie, en sideeffekt av den digitale revolusjonen og nye forretningsmuligheter skapt av internett. 

I begynnelsen av det nye årtusenet ble USA angrepet av islamittisk terrorisme da World Trade Center og Pentagon ble angrepet den 11. september. Angrepet var planlagt av Osama bin Laden. Som reaksjon svarte USA under president George W. Bush (sammen med militær støtte fra NATO og politisk støtte fra storparten av det internasjonale samfunn) med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet som hadde støttet og gitt ly til bin Laden. Mer kontroversielt var det da president Bush fortsatte det han kalte «krigen mot terror» ved å invadere Irak. Denne invasjonen var svært omstridt i det internasjonale samfunn, selv blant USAs gamle  allierte som Frankrike og Tyskland, og førte til en bølge av anti-amerikanisme.

Pr 2005 var det politiske klima også fortsatt polarisert på grunn av spørsmål som abort, stamcelle-forskning, skille mellom kirke og stat og samkjønnede ekteskap, i tillegg til den pågående konflikten i Irak.




#Article 19: Alan Turing (6051 words)


Alan Mathison Turing (; født 23. juni 1912 i London, død 7. juni 1954) var en britisk langdistanseløper, matematiker, logiker, kryptoanalytiker, filosof, informatiker og matematisk biolog. Han har gitt vesentlige bidrag innen informatikk og la grunnlaget for en formalisering av konseptet algoritme og databehandling, med begrepet turingmaskin, som er en modell for en generell datamaskin.

 Turing regnes som grunnlegger av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens.

Under andre verdenskrig arbeidet Turing ved Government Communications Headquarters ved Bletchley Park, det britiske senteret for kryptoanalyse. I en periode var han sjef for Hut 8, enheten som hadde som oppgave å knekke den tyske marinekrypteringen. Han foreslo en rekke teknikker for å knekke tysk kryptering. Blant annet foreslo han vesentlige forbedringer av dekodingsmaskinen «bomba kryptologiczna», som ble oppfunnet i Polen allerede før krigen. Med denne kunne polakkene hurtigere lete etter nøkler til den tyske kodemaskinen Enigma slik denne ble brukt før juni 1940.

Turings løsning var å konstruere en mer generell elektromekanisk maskin som raskere kunne finne kodenøkler for enigmameldinger.

Arbeidet med å knekke krypterte meldinger bidro til de alliertes seier i en rekke avgjørende slag. Det er blitt antydet at arbeidet som Turing ledet ved Blechtley Park kan ha forkortet krigen i Europa med to til fire år.

Etter krigen arbeidet Turing ved National Physical Laboratory, hvor han utformet ACE, et av de første eksemplene på en programvarestyrt datamaskin. I 1948 begynte han ved Max Newman's Computing Laboratory ved Universitetet i Manchester, hvor han deltok I utviklingen av Manchester computers. Turing begynte også å interessere seg for matematisk biologi. Han skrev en artikkel om det kjemiske grunnlaget for morfogenese og forutså oscillerende kjemiske reaksjoner.

I 1952 var homofili fremdeles straffbart i Storbritannia, og Turing ble anklaget for brudd på homofililovgivningen. Han måtte akseptere behandling med østrogeninjeksjoner (kjemisk kastrasjon) som et alternativ til fengsling. Turing døde av blåsyreforgiftning i 1954, 16 dager før sin 42-årsdag. En undersøkelse konkluderte med at han hadde begått selvmord. Hans mor og professor Jack Copeland mente at det kunne dreie seg om et uhell.

I 2009 brakte Storbritannias statsminister Gordon Brown en offentlig unnskyldning på vegne av den britiske stat for «den forferdelige måten han ble behandlet på». Dronning Elizabeth innvilget posthum benådning i 2013.

Turing ble født i Paddington i London, mens hans far Julius Mathison Turing (1873–1947) hadde fri fra tjeneste ved den britiske sivilforvaltningen i India.

Turings far var sønn av en prest fra en skotsk kjøpmannsfamilie. Turings mor, Ethel Sara, (1881–1976), var datter av Edward Waller Stoney, sjefingeniør i Madras og Southern Mahratta Railway. Stoneyfamilien var en protestantisk, anglo-irsk landadelsfamilie fra grevskapet Tipparary og grevskapet Longford. Ethel hadde tilbrakt mye av sin barndom i County Clare. Farens arbeid ved ICS bragte familien til britisk India, hvor Turings bestefar var general i den bengalske hæren. Foreldrene ønsket imidlertid at barna skulle vokse opp i England og flyttet derfor til Maida Vale.

Turing hadde en eldre bror, og i foreldrenes fravær bodde brødrene hos et pensjonert ektepar. I Hastings bodde familien i Baston Lodge, Upper Maze Hill, St Leonards-on-Sea. Huset er merket med en minnetavle.

Allerede som barn viste Turing usedvanlige evner.Hans foreldre kjøpte et hus i Guildford i 1927 og Turing bodde der i skoleferiene. Også her finner en blå plakett.

Da Turing hadde fylt seks år, skrev foreldrene ham inn ved St. Michaels skole i St. Leonards-on-Sea, i Hastings. I 1926 begynte han på Sherborne School i Sherborne i Dorset. Hans første skoledag falt sammen med generalstreiken i Storbritannia i 1926. All kollektivtrafikk stoppet opp på grunn av streiken. Turing var imidlertid så fast bestemt på å komme i gang på skolen at han syklet de 97 kilometerne fra Southampton til Sherborne. Underveis overnattet han på en kro.

Turings interesse for matematikk og vitenskap ble ikke anerkjent av mange av lærerne ved Sherborne. Deres oppfatning av dannelse bygget på kunnskaper i de klassiske fag. Rektor skrev til hans foreldre at «jeg håper han ikke vil falle mellom to stoler. Hvis han skal fortsette i den offentlige skole, må han i større grad sikte mot det dannede. Dersom han utelukkende skal bli en vitenskapelig spesialist, kaster han bort tiden ved en offentlig skole».

Allerede i 1927 løste Turing avanserte problemer i matematisk analyse, uten å ha fått undervisning i faget. Bare 16 år gammel begynte han i 1928 å studere Albert Einsteins publikasjoner. Ikke bare forsto han Einsteins tanker, men utledet også Einsteins tvil om Newtons bevegelseslover ut fra en tekst som ikke eksplisitt uttrykte en slik tvil.

Ved Sherborne utviklet han vennskap med en annen elev, Christopher Morcom, men det ble av kort varighet. Morcom døde allerede i februar 1930 på grunn av komplikasjoner ved Bovin tuberkulose etter å ha drukket infisert kumelk få år tidligere. 
Dette rokket slik ved Turings kristne tro at han ble ateist. Han mente at alle fenomener, herunder også aktiviteten i den menneskelige hjerne, måtte være materialistisk betinget, samtidig som han mente at sjelens ånd levde videre.

Fra 1931 til 1934 studerte Turing ved King's College i Cambridge, hvor han oppnådde fremragende resultater i matematikk. Allerede som 22-åring ble han i 1935 innvalgt som fellow ved King's College på bakgrunn av en avhandling der han beviste sentralgrenseteoremet. Han hadde riktignok oversett at dette allerede hadde blitt bevist i 1922 av Jarl Waldemar Lindeberg.

I 1928 hadde den tyske matematikeren David Hilbert skapt oppmerksomhet om det såkalte «beslutningsproblemet». I sin artikkel «Om beregnbare tall og deres anvendelse på Beslutningsproblemet» fra 1936, reformulerte Turing resultatene til Kurt Gödel fra 1931. Han erstattet Gödels aritmetikkbaserte formalspråk med formelle og enkle hypotetiske innretninger som senere ble omtalt som turingmaskiner. Turing viste at det kunne lages en maskin som kunne utføre enhver tenkbar matematisk beregning, dersom den kunne beskrives i en algoritme. Han fortsatte med å bevise at det ikke finnes noen løsning på beslutningsproblemet ved først å vise at stopp-problemet for turingmaskiner ikke kan avgjøres: eller at det ikke er mulig å sette opp en algoritme som kan avgjøre om en turingmaskin vil stoppe.

Turings bevis kom kort tid etter et tilsvarende bevis fremsatt av Alonzo Church  basert på lambdakalkyle. Turing hadde ikke vært klar over arbeidene til Church. 
Turings tilnærming til problemet er vesentlig mer tilgjengelig og intuitivt enn Church sin fremstilling. Den var også nyskapende i sin fremstilling av en «universell maskin», nå omtalt som en universell turingmaskin, en maskin som kan beregne alt som kan beregnes. Von Neumann har erkjent det grunnleggende prinsipp for moderne datamaskiner er basert på denne artikkelen. Turingmaskiner er frem til i dag et sentralt tema innen informatikkstudiet.

I perioden fra september 1936 til juli 1938 studerte Turing under Church ved Princeton University. I tillegg til rene studier innen matematikk studerte han kryptologi. Videre bygget han tre av de fire trinnene i en elektromekanisk, binær multiplikator. 
I juni 1938 fikk han sin ph.d. fra Princeton. 
Hans avhandling var Systems of Logic Based on Ordinals. 
Turing returnerte i 1939 til Cambridge og deltok i Ludwig Wittgensteins forelesninger om grunnlaget for matematikken. Forelesningene er gjenskapt ordrett med grunnlag i Turings og de andre studentenes notater. 

Under andre verdenskrig var Turing en ledende bidragsyter i den daglige knekkingen av tysk chiffer ved Bletchley Park.
Historikeren Asa Briggs, som var kodeknekker under krigen, har uttalt: «En trengte eksepsjonelle talenter, nærmest et geni, ved Bletchley, og Turing var det geniet.»

Helt siden september 1938 hadde Turing arbeidet deltid for Government Communications Headquarters GCCS, det britiske senteret for kodeknekking. Han konsentrerte seg om kryptoanalyse av Enigma og arbeidet sammen med Dilly Knox, en senior kodeknekker ved GCCS. 
Kort tid etter et møte i juli 1939 i Warszawa, der Biuro Szyfrów (det polske chifferbyrå) hadde overført detaljene  om ledingsføringen i Enigmas valser og den polske  dekrypteringsmetoden, startet Turing og Knox arbeidet med å finne en mindre sårbar tilnærming til problemet.

Den polske metoden for kodeknekking baserte seg på en prosedyre som tyskerne når som helst kunne velge å endre. Dette skjedde i mai 1940. Fra dette tidspunkt var den polske tilnærmingen verdiløs og Blechltley ikke lenger i stand til å knekke tysk chiffer. Turings metode var mer generell og basert på forventede klartekstbrokker som fikk navnet cribs. Til dette formålet utarbeidet Turing den formelle beskrivelsen av en elektromekanisk maskin the Bombe, som i stort tempo kunne gjennomsøke store mengder av mulige dechifreringsnøkler. The Bombe var basert på de samme ideene som den polske Bomba, men var basert på cribs, ikke de tyske prosedyresvakhetene.

Allerede 4. september 1939, dagen etter at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland etter innmarsjen i Polen, meldte Turing seg ved Blechtley Park, hovedsetet for GCCS under krigen.
Spesifikasjonen av The Bombe var hans første store bidrag til kryptoanalyse under krigen. Videre utledet han detaljer ved prosedyrene som ble benyttet av den tyske marine og statistiske metoder for bedre utnyttelse av The Bombe, senere kjent under navnet Banburismus. Han utførte også arbeider rundt kam-settingen på Lorenz SZ 40/42 («Tunny») omtalt som Turingery og mot slutten av krigen deltok han ved Hanslope Park i utviklingen av kryptert talesamband under kodenavnet Delilah.

Han utviklet statistiske metoder i kodeknekkingsprosessen og kom med innovative bidrag til emnet. Dette tok han opp i to artikler: Rapport om bruken av sannsynlighet innen kryptografi 
og Artikkel om statistikk for repetisjoner. 
Disse notatene var av slik viktighet for GCCS og etterkommeren GCHQ, at de ikke ble videreformidlet til UK National Archives før i april 2012, kort tid før hundreårsdagen for hans fødsel. En GCHQ matematiker uttale at det faktum at innholdet hadde vært begrenset i mer enn 70 år viste hvor stor betydning det ble tillagt.

Ved Blechtley ble Turing oppfattet som noe eksentrisk. Blant kollegene ble han ofte omtalt som «proffen», og hans notater om Enigma ble omtalt som «proffens bok» («The Prof's Book x). Han var en dyktig langdistanseløper, og mens han arbeidet ved Blechtley hendte det at han løp de  til London for å delta i viktige møter, og han var i verdensklasse innen maraton. Turing forsøkte å kvalifisere seg til det britiske laget til sommer-OL 1948, men ble hindret av en skade. Hans maraton-testløp var bare elleve sekunder dårligere enn tiden til sølvmedaljevinneren Thomas Richards' tid på to timer og 35 minutter. Han var den beste løperen i Athletic Club.

I 1945 ble Turing utnevnt til offiser av Order of the British Empire av kong Georg VI for sin krigsinnsats. Informasjonen om hans arbeid forble imidlertid hemmelig i mange år.

Bare noen uker etter at Turing ankom Blechtley Park, hadde han skrevet spesifikasjonene for en elektromagnetisk maskin, «the Bombe», som fungerte bedre enn den polske bomba kryptologiczna som den hentet sitt navn fra. Senere bidro matematikeren Gordon Welchman med ytterligere forbedringer. «The Bombe» ble et av de viktigste verktøyene for å finne dekrypteringen av Enigma-krypterte meldinger. En enkel maskin hadde en funksjon som tilsvarte 36 Enigmamaskiner og kunne gjennomløpe alternative nøkler i høyt tempo.

Bomben gjennomsøkte i høy hastighet en aktuell nøkkel brukt i en aktuell Enigma-melding. Dvs valserekkefølge, valseinnstillinger og innstillinger i pluggbrettet. Dette ut fra et antatt tekstfragment i klartekst, en crib. For hver mulig innstilling av valsene (som var av størrelsesorden 1019 tilstander for standard Enigma og 1022 for marineversjonen M4) foretok the bombe en sjekk basert på den aktuelle crib. Dersom maskinen oppdaget en selvmotsigelse, kunne dette forslaget til nøkkel straks forkastes og en kunne gå over til neste forslag. De fleste nøkkelforslag ville raskt føre til en selvmotsigelse, bare noen få slapp gjennom bomben som mulige og måtte sjekkes i detalj. På denne måten økte hastigheten på kodeknekkingen dramatisk. Den første bomben ble satt i drift 18. mars 1940.
 
Mot slutten av 1941 var Turing og hans kolleger, Gordon Welchman, Hugh Alexander og Stuart Milner-Barry ytterst frustrerte. Basert på polakkenes grunnarbeid hadde de satt opp et meget effektivt system for å dekryptere Enigma-meldinger. Imidlertid hadde de lite folk og bare noen få bomber, så det var ikke mulig å dekryptere alle meldingene. I løpet av sommeren 1940 hadde de hatt stor suksess og de allierte tapene hadde falt til under 100.000 tonn per måned. Likevel var forsyningen til England ytterst utsatt. De trengte vesentlig mer ressurser for å kunne ligge i forkant av tyskernes justeringer av systemer og prosedyrer. De hadde gjennom tjenestevei forsøkt å få flere folk og midler til flere bomber, men kom ingen vei. Til slutt brøt de all etikette og den 28. oktober skrev de direkte til Churchill om sine frustrasjoner. De sammenlignet de beskjedene midlene de ba om med de enorme bevilgningene til menn og utstyr som ble de militære styrkene til del.

Resultatet var ytterst effektivt; Churchill skrev et memo til General Ismay: «YTTERSTE VIKTIGHET. Sørg for at de får alt de trenger. Dette har førsteprioritet og rapporter til meg når dette er bragt i orden.» Den 18. november kunne sjefen for Secret Service meddele at alle nødvendige skritt var tatt. 
Mot slutten av krigen var mer enn to hundre bomber i bruk.

Turing bestemte seg for å se på de særlige utfordringene med marineversjonen av Enigma, M4 «fordi ingen andre gjorde noe med dette og jeg kunne ha det for meg selv.»
I desember 1939 hadde Turing funnet ut av det vesentligste ved indikatorsettingene som var mer komplekse enn de prosedyrene som ble benyttet av nettverk.
 
Samtidig fikk han ideen til det som senere ble omtalt som Banburismus, en statistisk teknikk som senere ble kalt sekvensanalyse av Abraham Wald. Han var imidlertid ikke sikker på om dette ville ha noe for seg.
Til dette formålet oppfant han et veiet mål, ban,  på sannsynligheten for en løsning. Banburismus kunne utelukke enkelte sekvenser fra Enigmas valser, noe som bidro til en vesentlig reduksjon av tiden en trengte på tester i en bombe.

I 1941 fridde Turing til en medarbeider i Hut 8, Joan Clarke, som også var matematiker og kryptoanalytiker, men deres forhold varte kun kort tid. Turing erkjente sin homoseksualitet for sin forlovede. Det hevdes at hun ikke la avgjørende vekt på dette, men Turing kom til at han ikke kunne inngå noe ekteskap.

I november 1942 reiste Turing til USA og et innledet samarbeid med kryptoanalytikere ved US Navy Washington hvor de videreutviklet bombekonstruksjonen. Han besøkte deres Computing Machine Laboratory i Dayton i Ohio. Han var imidlertid ikke udelt begeistret for den amerikanske versjonen av bomben. Amerikanerne hadde imidlertid store ambisjoner, de ville bygge 336 bomber.

Han returnerte til Bletchley i mars 1943. I hans fravær hadde Hugh Alexander overtatt som leder for Hut 8. Egentlig hadde Alexander vært leder i lengre tid idet Turing hadde mistet noe av interessen for det daglige arbeidet. Ved sin retur ble Turing dermed konsulent for kryptoanalyse.

Alexander skrev følgende om Turings bidrag:

I juli 1942 utviklet Turing en teknikk som ble kalt turingery (eller spøkefullt som turingering). 
Dette var for bruk mot en annen tysk kryptering, Lorenz-chiffer eller Geheimschreiber. Dette var et rotorbasert tilleggsutstyr til fjernskrivere med kodenavn Tunny at Bletchley Park. Turingery var en metode for å kunne finne settingen av rotorene. 
Han introduserte også Tommy Flowers for Tunny-teamet. Under veiledning av Max Newman bygget han Colossus, verdens første programmerbare elektriske computer. Denne erstattet en tidligere og mye enklere maskin, (Heath Robinson). Colossus arbeidet med slik hastighet at statistiske dekrypteringsmetoder kunne anvendes. Enkelte har vært av den oppfatning at Turing var en vesentlig bidragsyter i konstruksjonen av Colossus. Copeland hevder det ikke er riktig, 
men at Turingery og de statisktiske tilnærmingene i Banburismus passet godt inn i tankene rundt kryptoanalyse av Lorenz-chiffer.

Etter å ha arbeidet en tid ved Bell Laboratories i USA, valgte Turing å arbeide videre med ideen om å kunne kryptere tale i telefonsystemer. Mot slutten av krigen gikk han over til å arbeide ved Secret Service's Radio Security Service (senere HMGCC) i Hanslope Park.

I samarbeide med ingeniøren Donald Bayley videreutviklet han sine kunnskaper innen elektronikk. Sammen konstruerte og bygde de en portabel krypteringsmaskin for tale med kodenavnet Delilah. 
Den var tenkt for flere anvendelser, men manglet egenskaper for langdistanse radiotelefoni. Delilah kom imidlertid for sent til å ha noen betydning under krigen.

Turing samarbeidet også med Bell Laboratories med utviklingen av SIGSALY, et sikkert talesystem som ble tatt i bruk mot slutten av krigen.

Fra 1945 til 1947 bodde Turing i Hampton i London 
mens han arbeidet med konstruksjonen av ACE (Automatic computing engine/Automatisk databehandlingsmaskin) ved National Physical Laboratory (NPL). Den 19. februar 1947 skrev han den første artikkel som omhandlet en programstyrt datamaskin. John von Neumanns ufullstendige artikkel, Første utkast til en artikkel om EDVAC var presentert før Turings, men den var mindre detaljert. Ifølge lederen for NPLs matematikkdivisjon John R. Womersley, inneholdt von Neumanns artikkel flere ideer som stammer fra Turing.

Selv om ACE var en gjennomførbar konstruksjon ble arbeidet sterkt forsinket på grunn av sikkerhetsbegrensingene som heftet ved mye av arbeidet som var utført ved Blechtely. En desillusjonert Turing vendte tilbake til et sabbatsår ved Cambridge. Her gjennomførte han et banebrytende arbeide med artikkelen Intelligente maskiner, men dette ble ikke publisert i hans levetid.
Mens han var ved Cambridge ble en første versjon, Pilot ACE bygget i hans fravær. Den kjørte sitt første dataprogram den 10. mai 1950. Noen komplett versjon av Turings ACE er aldri bygget, men mange maskiner er basert på disse ideene, som for eksempel den britiske English Electric DEUCE og amerikanernes Bendix G-15.

I sine erindringer, publisert av Genscher, Düsseldorf (1997), har den tyske pioneren innen informatikk, Heinz Billing ved Max-Planck-Institut für Physik uttalt at det var et møte mellom Alan Turing og Konrad Zuse.
Det skjedde i Göttingen i 1947 og hadde form at av et kollokvium mellom Womersley Turing og Porter fra England og en del tyske forskere som Zuse, Walther og Billing. 

I 1948 ble han utnevnt til Reader ved matematikkavdelingen ved Victoria University of Manchester, nå University of Manchester. I 1949 ble han visedirektør ved databehandlingslaboratoriet, og arbeidet med stored-program datamaskiner, Manchester Mark 1. I tillegg arbeidet han med mer abstrakte arbeider innen matematikk, 
og med Computing machinery and intelligence. Turing nærmet seg også begrepet kunstig intelligens og foreslo et eksperiment som senere er omtalt som Turingtesten. Dette er et forsøk på å definere en standard for når en maskin kan omtales som «intelligent». Ideen var at en maskin kunne antas å «tenke» når et menneske i skriftlig kommunikasjon med «objektet» ikke kunne avklare om «objektet» var en maskin eller et menneske.
I sin artikkel foreslår Turing at en i stedet for å lage et program som simulerer en voksen person, skulle lage et enklere program som emulerer tankene til et barn. Deretter skulle en la «barnet» gjennomgå en form for utdannelse. En omvendt form for turingtest, CAPTCHA, er mye brukt på Internett for å avklare om en kommuniserer med et menneske eller en datamaskin. 
I 1948 begynte Turing å skrive et program for sjakk sammen med en yngre kollega, D. G. Champernowne. I 1950 var det ferdig på papiret og fikk navnet Turbochamp.
I 1952 forsøkte han å få det implementert på en Ferranti Mark 1 maskin, men den var ikke tilstrekkelig kraftig til å  kunne utføre programmet. I stedet gjennomførte de et parti der Turing selv utførte instruksjonene manuelt med en frist på en halv time per trekk. Partiet ble nedskrevet.. Turings program spilte mot Turings kollega,  Alick Glennie og tapte. Det sies at programmet spilte og vant, mot Champernownes kone.

Turingtesten var et betydelig, provoserende og vedvarende bidrag i debatten om kunstig intelligens som fortsatt varer ved etter mer enn et halvt århundre.

Han fant også opp LU faktorisering i 1948, en metode som i dag benyttes til å løse matriseligninger.

Fra 1952 og frem til sin død i 1954 arbeidet Turing innen matematisk biologi, spesielt innen morfogenese. Han presenterte en artikkel med tittelen The Chemical Basis of Morphogenesis i 1952 hvor han fremsatte sin hypotese om mønsterdannelse.
Hans teorier ble først bevist gjennom praktiske forsøk mer enn 60 år etter hans død.

Hans hovedinteresse innen dette feltet ble å øke forståelsen av Fibonacci bladstilling, og eksistensen av Fibonaccitall i plantenes struktur. 
Han benyttet reaksjonsdiffusjonsligninger som er sentrale innen feltet mønsterdannelse. Videre arbeider forble upublisert frem til 1992 da A.M. Turings samlede verker kom ut. Hans arbeider ansees som banebrytende innen feltet. Fjerning av Hox-gener forårsaker en økning i antall fingre og tær (opp til 14) i mus, noe som demonstrerer at håndens utvikling styres av en mekanisme av Turing-typen.

I 1952 innledet Turing, i en alder av 39, et forhold til Arnold Murray, en 19 år gammel arbeidsløs mann. Turing hadde møtt Murray tilfeldig like før jul utenfor Regal kino i Oxford Road, i Manchester og inviterte ham hjem på lunsj. Den 23. januar året etter skjedde et innbrudd i Turings hjem. Murray fortalte til Turing at innbruddet var utført av en av hans bekjente. Turing anmeldte hendelsen til politiet. I løpet av etterforskingen innrømmet Turing et seksuelt forhold til Murray. Aktiv homoseksualitet var ulovlig i Storbritannia på den tiden, og begge mennene ble anklaget for usømmelighet. De innledende høringene skjedde mot slutten av februar 1952, hvor Turings advokat ba om utsettelse. Senere, etter råd fra sin bror og andre advokater, valgte Turing å erklære seg skyldig til tross for at han ikke følte noen anger eller skyld for å ha gjort noe galt.

Saken Regina v. Turing and Murray, kom opp til doms den 31. mars 1952. Turing ble dømt, men slapp soning dersom han sa seg villig til å få en hormonbehandling. Hensikten med behandlingen var å redusere hans libido. Han valgte behandling, og gjennom et helt år fikk han injeksjoner med dietylstilbestrol, et syntetisk østrogen. Dette var en form for kjemisk kastrering. Turing ble impotent og utviklet gynekomasti (kvinnelige bryster) 
Dette som et synlig bevis på Turings eget utsagn: «Jeg kommer uten tvil til å komme ut av det hele en annen mann, men jeg har ikke funnet ut ennå hvem han er.» 
Murray ble prøveløslatt.

Dommen førte til at Turing mistet sin sikkerhetsklarering og ble utestengt som kryptologisk konsulent for Government Communications Headquarters (GCHQ), det britiske signaletterretningskontoret, etterkommeren til GCCS i 1946. Han fikk imidlertid beholde sin akademiske stilling. Han ble nektet adgang til USA, men europeiske land hadde ikke like strenge regler. Som følge av avsløringene av Cambridge Five, Guy Burgess og Donald Maclean som KGB dobbeltagenter, hersket stor bekymring for at en slik legning kunne være et sosialt angrepspunkt for sovjetiske agenter. 

Turing ble aldri anklaget for spionasje, men som alle andre som hadde arbeidet ved Bletchley Park var han bundet av Official Secrets Act og kunne ikke omtale hva han hadde bidratt med under krigen.  

Turing døde den 7. juni 1954 og ble funnet dagen etter av sin hushjelp. En undersøkelse konkluderte med at han døde av en cyanidforgiftning. Ved siden av liket ble det funnet et halvspist eple. Eplet ble aldri undersøkt, men det ble antatt at dette var måten som var benyttet for å innta en dødelig dose. Det ble konkludert med at han hadde begått selvmord. Han ble kremert ved Woking Crematorium den 12. juni 1954. 
Turings aske ble spredt der, på samme måte som sin fars.

Professor Jack Copeland stiller seg noe tvilende til konklusjonen om selvmord og har foreslått en alternativ forklaring. Turing hadde satt opp et apparat for gullplettering, der han benyttet kaliumcyanid til å løse opp gull. Copeland mener at det en fant ved obduksjonen kunne være mer i overensstemmelse med innhalering enn at Turing hadde spist giften. Turing hadde som vane å spise et eple før han la seg, og det var ikke sjeldent at en fant halvspiste epler etter ham. 
I tillegg hadde Turing akseptert sin dom og behandling med godt mot. Han hadde ikke vist tegn på depresjon før hendelsen; tvert imot hadde han satt opp en liste over gjøremål som skulle gjennomføres etter den helgen. 

Hans mor mente at inntaket av cyanid kunne skyldes et uhell på grunn av hans tilfeldige omgang med laboratoriemateriell.

Biografene Andrew Hodges og David Leavitt har foreslått at Turing gjenskapte en scene fra Walt Disney-filmen Snehvit og de syv dvergene, hans favoritteventyr. Leavitt har uttalt at «han hadde en spesiell forkjærlighet for scenen der den slemme dronningen senker et eple i det giftige brygget.»

En biografi som ble utgitt av Royal Society kort tid etter Turings død, mens hans arbeid under krigen fortsatt var underlagt begrensninger etter Official Secrets Act, slår fast:

Siden 1966 er Turing-prisen blitt tildelt årlig av Association for Computing Machinery (ACM) for tekniske eller teoretiske bidrag til informatikernes fellesskap. Den er ansett for å være informatikernes høysete utmerkelse, på nivå med nobelprisen.

Breaking the Code er et teaterstykke fra 1986 av Hugh Whitemore om Alan Turing. Stykket gikk på London's West End fra begynnelsen av november 1986 og på Broadway fra 15. november 1987 til 10. april 1988. Det var også en BBC-produksjon, videresendt på det amerikanske PBS. I alle oppføringene ble Turing spilt av Derek Jacobi. Brodwayoppsetningen ble nominert til tre Tony Awards og to Drama Desk Awards.

Den 23. juni 1998, 86 år etter Turings fødsel, avduket biografen Andrew Hodges, en offisiell blå plakett på Turings fødested og barndomshjem i Warrington Crescent i London.  Barndomshjemmet ble i ettertid et hotell med navn Colonnade Hotel.

For å markere 50-årsdagen for hans død ble det avduket en plakett den 7. juni 2004 på hans tidligere hjem i Hollymeade, i Wilmslow i Cheshire.

Den 13. mars 2000 utgav Saint Vincent and the Grenadines et sett med frimerker for å minnes de fremste prestasjonene i det tyvende århundre. Et av disse gjengir et portrett av Turing med en bakgrunn av 0 og 1 med bildeteksten: 1937: «Alan Turings teori om digital databehandling». Den 1. april 2003 ble Turings arbeider ved Blechteley Park oppført på listen over IEEE milepæler.

Den 28. oktober 2004 ble det avduket en skulptur ved University of Surrey i Guildford til minne om 50-årsdagen for Turings død. Skulpturen er laget av John W. Mills og viser Turing mens han krysser campus med en bunke bøker. In 2006, Boston Pride named Turing their Honorary Grand Marshal.

Turing var en av fire matematikere som ble omtalt i en BBC-dokumentaren fra 2008 Dangerous Knowledge («farlig kunnskap»). 
Princeton Alumni Weekly omtalte Turing som den nest mest betydelige alumnus i Princeton Universitys historie etter president James Madison. En 1,5 tonn tung statue i full størrelse av Turing ble avduket den 19. juni 2007 ved Blechtely Park, laget av ca. en halv million biter av walisisk skifer. Statuen er uført av Stephen Kettle på oppdrag av den amerikanske milliardæren Sidney Frank.

Turing er æret på flere vis i Manchester, byen der han arbeidet mot slutten av livet. I 1994 ble en del av A6010 gitt navnet «Alan Turing Way, og en bro på strekningen er kalt «Alan Turing Bridge». En statue av Turing ble avduket i Sackville Park i byen, mellom to av bygningene til University of Manchester i Withworth Street og Canal Street. Statuen har fått en fremtredende plassering og fremstiller «Informatikkens far» sittende på en benk.

Turing er fremstilt mens han holder et eple. På støpebronsebenken står det i relieff «Alan Mathison Turing 1912–1954» samt teksten «Founder of Computer Science» kodet av en Enigma-maskin: 'IEKYF ROMSI ADXUO KVKZC GUBJ'.

En plakett ved statuens føtter har inskripsjonen: «Informatikkens far, matematiker, logikker, kodeknekker under krigen og offer for fordommer». Videre et sitat fra Bertrand Russell: «Matematikk, riktig betraktet, besitter ikke bare sannheten, men en suveren skjønnhet - en skjønnhet, kjølig og kald, som en skulptur». Bildehuggeren begravet sin egen gamle Amstrad datamaskin, den første med datamus, under statuens sokkel som en hyllest til «gudfaren til alle moderne datamaskiner».

I 1999 utropte Time Turing som en av de 100 mest betydningsfulle personer i det 20. århundre: «Faktum er at enhver som skriver på et tastatur, åpner et regneark eller en teksteditor, arbeider på en inkarnasjon av en turingmaskin.»

Turing er omtalt i Neal Stephensons bok Cryptonomicon fra 1999.

I 2002 ble en nyoppført bygning i Malvern i QinetiQ oppkalt etter Turing. Det huser omtrent 200 vitenskapsmenn og ingeniører, og noen av disse arbeider med stordata og tungregning.

I 2002 kom Turing på 21.-plass i en spørreundersøkelse i BBC over de 100 viktigste briter. 
I 2006 valgte den britiske forfatter og matematikeren Ioan James å fremstille Turing som en av tyve historiske personer som kan ha hatt spor av Aspergers syndrom. 
I 2010 portretterte forfatter og skuespillforfatter Jade Esteban Estrada Turing i en solo-musikal: ICONS: The Lesbian and Gay History of the World, Vol. 4. I 2011 i serien «My hero» i The Guardian, velger forfatteren Alan Garner Turing som sin helt og beskriver hvordan de møttes engang på joggetur i begynnelsen av 50-årene. Garner husker Turing som «morsom og vittig» og uttalte at han «snakket i det uendelige».

I 2006 ble Turing omtalt som et LGBT History Month Icon.

I februar 2011 ble Turings notater fra den andre verdenskrig kjøpt av det offentlige i siste øyeblikk av National Heritage Memorial Fund, slik at de kunne blir bevart ved Blechtely Park.

I november 2011 sendte Channel 4 dokumentardramaet Britain's Greatest Codebreaker om Turing.

Logoen til Apple Computer er ofte omtalt som en hyllest til Alan Turing. Logoen fremstiller et eple med et bittmerke som en referanse til Turings død.
Både utformingen av logoen
og Apple benekter at det er noen sammenheng mellom utformingen av logoen og Turing. 
Stephen Fry har gjenfortalt at han spurte Steve Jobs om utformingen var med hensikt, men hevder at Jobs reaksjon var: «Gud bedre, vi skulle ønsket det var.»

Turing Rainbow Festival ble avholdt i Madurai, India i 2012 for å feire LGBT og Genderqueer, og fikk navn til ære for Alan Turing av Gopi Shankar fra Srishti Madurai.

Samme år ble Turing inkudert i Legacy Walk, et offentlig utendørs visning som feirer LGBTs historie og kjente.

Den fransktalende sanger og sangtekstforfatteren Salvatore Adamo gir en hyllest til Turing med sangen Alan et la Pomme («Alan og eplet»).

Turings liv og arbeider fremstilt i et barneprogram i BBC om berømte vitenskapsmenn - Absolute Genius with Dick and Dom - episoden ble sendt første gang den 12. mars 2014.

Den 26. april 2014 var det premiere på et korstykke, skrevet av James McCarthy som fremstiller Alan Turings liv, i Barbican Hall, London, fremført av Hertfordshire Chorus.

Den 17. mai 2014 ble verdens første offentlige kunstverk som fremstiller Alan Turing som homofil, avduket. Avdukingen skjedde i Blechtely, like ved Blechtely Park, der hans berømte arbeider ble utført. Avdukingen fant sted for å markere den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi.

Den 22. oktober 2014 ble Turing inkludert i NSA Hall of Honor.

I august 2009 fremla John Graham-Cumming en begjæring der han oppfordret den britiske regjeringen om å uttrykke en unnskyldning for Turings rettsforfølgelse som følge av hans homoseksualitet. 
Petisjonen mottok mer enn 30.000 underskrifter. Statsminister Gordon Brown aksepterte petisjonen og uttrykte en offentlig unnskyldning den 10. september 2009 der han beskrev behandlingen av Turing og betegnet den som «forferdelig»:

På vegne av den britiske regjering, og alle oss som lever i frihet takket være Alans innsats, er vi stolte av å kunne si: vi beklager, du fortjente så mye bedre.»

I desember 2011 fremsatte William Jones en e-petition 
der han krevde at den britiske regjeringen skulle utstede en benådning av Turing for dommen for «grov uanstendighet»:

Petisjonen samlet mer enn  underskrifter,
 
men anmodningen ble imøtegått av Lord McNally som i egenskap av justisminister uttalte:

Den 26. juli 2012 ble det fremlagt et lovforslag i House of Lords om å benåde Turing for de handlinger etter avsnitt 11 i  Criminal Law Amendment Act 1885 som han ble dømt etter den 31. mars 1952. Senere samme ble det fremsatt et krav i The Daily Telegraph av fysikeren Stephen Hawking og ti andre signatarer, herunder Astronomer Royal Martin Rees, president i Royal Society Paul Nurse, Jean Barker (som arbeidet sammen med Turing under krigen) og John Sharkey (lovforslagets sponsor), til statsminister David Cameron til å reagere på benådningsforespørselen.  
Regjeringen indikerte at den ville støtte lovforslaget,
 
og det passerte den tredje gjennomgangen i overhuset i oktober.

Før lovforslaget kunne tas opp til debatt i House of Commons, 
valgte regjeringen å fortsette under royal prerogative of mercy. Den 24. desember 2013 undertegnet Queen Elizabeth II en benådning 
for Turings dom for grov usømmelighet med umiddelbar effekt. Justisminister Chris Grayling uttalte at Turing fortjente å bli «husket og anerkjent for sin fantastiske krigsinnsats» og ikke for sin senere dom.
 
Offentlig ble Turing benådet av dronningen i august 2014. 
Etter krigens avslutning er dette den fjerde kongelige benådning som er gitt.  
Dette tilfellet er spesielt. Vanligvis blir benådning bare gitt der en person er teknisk uskyldig og en anmodning har blitt fremsatt av familien eller en annen nærstående part. Ingen av disse betingelsene er oppfylt i tilfellet Turing.

I et brev til statsminister David Camron, etter bekjentgjørelsen av benådning, kritiserer menneskerettsforkjemperen Peter Tatchell beslutningen om å skille ut dette ene tilfellet med Turing på grunn av dennes berømmelse og resultater når tusener av andre dømte etter samme lov ikke blir benådet. 
Tatchell etterlyste også en ny undersøkelse av omstendighetene rundt Turings død.

For å markere 100-årsdagen for Turings fødsel koordinerte Turing Centenary Advisory Committee (TCAC) et Alan Turing Year. Dette var et program med aktiviteter over hele kloden og et helt år til ære for Turing og hans prestasjoner. TCAC ble ledet av S. Barry Cooper og Alan Turings nevø, John Dermot Turing, fungerte som ærespresident og samarbeidet med fakultetsmedlemmer fra University of Manchester og en rekke personer fra Cambridge universitet og Blechtely Park.

Den 23. juni 2012 laget Google en interaktiv doodle der en skulle endre instruksjonene i en turingmaskin slik at når den kjørte ville den produsere en tallsekvens som skulle passe med oppgitt oppgave og en ville få skrevet «Google» i Baudot-Murray code.

Blechteley Park Trust samarbeidet med Winning Moves som utgav en Alan Turing-versjon av brettspillet Monopol. Rutene i spillet og spillekortene var endret slik at de femstilte Alan Turings liv, fra hans fødested i Maida Vale til Hut 8 ved Blechteley Park. Spillet inneholder også en kopi av et håndtegnet brett laget av by William Newman, sønn av Turings mentor, Max Newman, som Turing spilte på i 1950-årene.

Filosofiavdelingen ved De La Salle University-Manila på Filippinene var vert for Turing 2012, en internasjonal konferanse innen filosofi, kunstig intelligens og kognitiv vitenskap fra 27. til 28. mars 2012 til minne om hundreårsjubileet for Turings fødsel.

Madurai, India avholdt minnemarkeringer i sammenheng med Asias første Gay Pride-festival hvor 6000 studenter deltok.

Det var en tre-dagers konferanse i Manchester i juni, en to-dagers konferanse i San Francisco, arrangert av ACM og et bursdagsselskap en 100-årskonferanse organisert av King's College, Cambridge og universitet i Cambridge.

Science Museum i London satte opp en gratis utstilling tilegnet Turings liv og resultater fra juni 2012 til juli 2013. 
I februar utgav Royal Mail et Turing-frimerke i deres sett av frimerker av fremstående briter.
 
Under Sommer-OL 2012 skjedde et av stafettbyttene for den olympiske ild ved statuen av Turing i Sackville Gardens, Manchester, på ettermiddagen den 23. juni 2012 på hundreårsdagen for hans fødsel.

Den 22. juni 2012 satte Manchester City Council og i samarbeid med Lesbian and Gay Foundation opp Alan Turing minnepris som tildeles enkeltpersoner eller grupper som yter et vesentlig bidrag i kampen mot homofobi i Manchester.

University of Oxford startet en et nytt kurs innen informatikk og filosofi på hundreårsdagen for Turings fødsel.

Tidligere var det også en feiring av Turing ved University of Manchester den 5. juni 2004.

Turing ble spilt av Derek Jacobi i TV-filmen Breaking the Code i 1996. 
Dramadokumentaren Codebreaker om Turings liv ble sendt i 2011 på Channel 4 i UK og i USA i oktober 2012. I filmen spilles Turing av Ed Stoppard og Franz Greenbaum av Henry Goodman.

En musikal inspirert av Turings liv, laget av Neil Tennant og Chris Lowe i Pet Shop Boys ble lansert i 2013. 
Den ble fremført av the Pet Shop Boys med Juliet Stevenson (forteller), BBC Singers, og BBCs konsertorkester dirigert av Dominic Wheeler under BBC Proms i the Royal Albert Hall den 23. juli 2014.

Codebreaker er også tittelen på et korstykke av komponisten James McCarthy. Det inneholder tekstelementer fra poetene Wilfred Owen, Sara Teasdale, Walt Whitman, Oscar Wilde og Robert Burns som alle er brukt for å illustrere Turings liv. Det hadde premiere 26. april 2014, dirigert av David Temple og med sopransolisten Naomi Harvey som gir stemme til Turings mor.

Den historiske dramafremstillingen The Imitation Game med den norske filmregissøren Morten Tyldum, Benedict Cumberbatch som Turing og Keira Knightley som Joan Clarke hadde premiere 14. november 2014 i Storbritannia og 28. november 2014 i USA.

Filmen hadde premiere i Norge 25. desember 2014.




#Article 20: Aksjeselskap (585 words)


, som ble grunnlagt i 1602, var en banebrytende modell for aksjeselskap i den moderne kapitalismens fremvekst. Selskapet blir ofte ansett å være verdens første permanent organiserte aksjeselskap, med en permanent aksjekapital og begrenset ansvar.
Et aksjeselskap (AS) er et selskap hvor ikke noen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser. Et aksjeselskap har en innbetalt aksjekapital fordelt på antall aksjer i selskapet. For norske aksjeselskap må denne være på minst 30 000 kroner. Eierne har ikke noe personlig ansvar for selskapets gjeld ut over den aksjekapital som eierne har skutt inn. Selskapets øverste organ er generalforsamlingen, hvor aksjonærene har stemmerett vektet etter andelen av aksjene de eier (selskapsvedtektene kan spesifisere enkelte aksjer som stemmerettsløse, såkalte «B-aksjer»).

Et aksjeselskap ledes av et styre som velges av generalforsamlingen. Styret tilsetter daglig leder, i mange tilfeller kalt administrerende direktør, og holder oversikt over selskapets økonomi. 

Før reguleringen av aksjeselskap, var selskapets gjeld og forpliktelser også eiernes personlige gjeld og forpliktelser. Dette medførte at det var en stor risiko ved å overlate ledelsen av selskapet til eksterne (profesjonelle) ledere, fordi eierne da ville ha en ubegrenset gjeld hvis selskapet gikk konkurs.

Dette la en sterk demper på investeringer og selskapsetableringer, og førte til at de fleste selskaper ble drevet som små familieeide foretak. Aksjeselskapsformen muliggjorde profesjonell (ansatt) ledelse og spredt eierskap som ikke var enekontrollert av enkeltfamilier. Økonomihistorikere (som for eksempel Alfred D. Chandler) har hevdet at organisatoriske oppfinnelser som aksjeselskapet var like viktig for industrialiseringen som tekniske oppfinnelser.

Partrederiet var en populær finansieringsmetode under veksten i handelsflåten på 1800-tallet. Denne selskapsfinansieringsformen hadde klare likheter med den senere aksjeselskapsformen, i og med at et stort antall selskapsdeltakere kunne skyte inn henholdsvis (finans-)kapital, arbeidskraft eller råmaterialer for å bygge og utruste skip, og få avkastning i henhold til innskudd. I 1910 var det 1600 aksjeselskaper i Norge, mot 350 i 1891.

Aksjelovene av 1910 og 1976 hadde operert med samme regler for store og små selskaper. Mange europeiske land hadde tidlig etablert et skille mellom selskaper med liten aksjespredning og selskaper som omsatte eierandelene mot allmennheten på børs. I 1997 ble det innarbeidet et EU-direktiv som etablerte et skille mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.

Et aksjeselskap skal ha en minimum aksjekapital på 30 000 kroner som skal være fordelt likt på én eller flere aksjer.

Et allmennaksjeselskap (forkortet ASA) er en betegnelse beregnet på aksjeselskaper med mange aksjeeiere. I et allmennaksjeselskap kan aksjer tegnes av eller selges til en ubestemt krets ndash; allmennheten. Et allmennaksjeselskap må ha en aksjekapital på minimum 1 million kroner, et styre på minst tre medlemmer og én daglig leder. Blant styremedlemmene i allmennaksjeselskaper stiftet etter 1. januar 2006 skal det være et minimumsantall av hvert kjønn tilnærmet 40 prosent. Allmennaksjeselskaper som er stiftet før 1. januar 2006 får to år på seg før de må oppfylle kravene til kjønnsrepresentasjon.

I Norge kan allmennaksjeselskap noteres på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering på Oslo Børs, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere, antall aksjer og størrelse. Et selskap ønsker som regel å noteres på børsen for å få tilgang til et større marked for aksjen og enklere tilgang til kapital ved en emisjon.

I et ideelt aksjeselskap er målet om profitt satt til side til fordel for et annet formål. Eierne kan ikke ta utbytte, men selskapet reguleres allikevel av aksjeloven.

Mange land har tilsvarende selskapsformer, for eksempel:




#Article 21: Aksje (562 words)


En aksje er en eierandel i et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Alle aksjene i et selskap skal ha samme pålydende verdi. Aksjenes pålydende verdi multiplisert med antall aksjer i selskapet utgjør selskapets aksjekapital. Ofte vil kursen på en aksje avvike fra det som er pålydende. Kursen vil komme an på de underliggende verdier i selskapet, samt hvordan markedet anser selskapets fremtidige muligheter for inntjening.

Å inneha en eller flere aksjer gir aksjonæren en gruppe rettigheter i selskapet, som vanligvis inndeles i to grupper: økonomiske og administrative rettigheter. De økonomiske rettighetene er først og fremst retten til utbytte, samt fortrinnsrett til å tegne nye aksjer ved emisjon og forkjøpsrett til allerede eksisterende aksjer som skifter eier. De viktigste administrative rettighetene er retten til å avgi stemme på selskapets generalforsamling, i tillegg til at aksjonæren så sant han innehar en viss andel av aksjekapitalen (vanligvis 5–10 % i allmennaksjeselskaper) har rett til å kreve at visse tiltak settes i verk; eksempler er innkalling til ekstraordinær generalforsamling og begjæring om granskning av selskapets økonomi. Visse rettigheter foreligger dessuten allerede hvor man eier en enkelt aksje – et eksempel på dette er at enhver aksjonær kan kreve at beslutninger i generalforsamlingen treffes etter møtebehandling. I tillegg krever visse vedtak i generalforsamlingen tilslutning fra samtlige aksjonærer, se aksjelovenes § 5-20.

Hver aksje gir i utgangspunktet lik rett i selskapet, for eksempel er utgangspunkt at hver aksje gir en stemme i generalforsamlingen. Unntak gjelder i selskaper der aksjene er inndelt i ulike klasser, normalt en A- og en B-klasse. På denne måten kan man gi aksjene i en av klassene bedre eller annerledes rett enn i den andre klassen, ofte slik at det bare er A-aksjene som har stemmerett. Det kan også være andre årsaker til at man deler inn i klasser, for eksempel at det skal gjelde ulike regler for omsetning av aksjene (f.eks. ulike regler om forkjøpsrett), eller det kan bestemmes at den ene klassen skal ha begrenset eller ingen rett til utbytte.

En aksjes omsettelighet vil komme an på vedtektene i det enkelte selskap. Loven har forskjellig utgangspunkt for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. I aksjeselskaper, der kretsen av aksjonærer ofte er begrenset, er lovens utgangspunkt at erverv av aksje krever samtykke fra styret. I tillegg vil de øvrige aksjonærene ha forkjøpsrett ved aksjeoverganger, på den måten at aksjeinnehavet dem i mellom blir det samme som før. I allmennaksjeselskaper, der poenget gjerne er at aksjene tilbys til en ubegrenset krets, er utgangspunktet at aksjene er fritt omsettelige, uten hinder av samtykkekrav eller forkjøpsrett. Disse utgangspunktene henger sammen med børsnotering; for at dette skal være mulig kan det ikke være vesentlige omsetningsbegrensninger på aksjene. På Oslo børs er det kun allmennaksjeselskaper som kan tas opp til notering, mens alminnelige aksjeselskaper ikke har denne muligheten. Lovens utgangspunkt kan i alle tilfelle fravikes i vedtektene; ofte gjøres dette slik i aksjeselskaper av en viss størrelse at lovens omsetningsbegrensninger blir redusert eller fjernet.

Hvem som er eier av en aksje registreres for aksjeselskapers vedkommende i aksjeeierboken. Utgangspunktet er at man ikke får aksjonærrettigheter før ervervet er registrert, men det gjelder unntak for så vidt selskapets styre nekter å godkjenne ervervet uten at det er rettslig grunnlag for dette. Aksjer i allmennaksjeselskaper skal registreres i Verdipapirsentralen, et sentralt register som gjør dem bedre egnet for omsetning. Vanlige aksjeselskaper kan bestemme i vedtektene at registrering i Verdipapirsentralen skal tre i stedet for aksjeeierboken.




#Article 22: Atom (3582 words)


Innen kjemi og fysikk er et atom en submikroskopisk struktur som ikke kan deles i mindre elementer via kjemiske reaksjoner og beholde sine kjemiske egenskaper. Atomer er bestanddeler i molekyler (kjemiske stoffer). Ordet atom kommer fra det greske ordet atomos som betyr udelelig. Et atoms radius er i området 31 (helium) til 215 (radium) picometer.

Tidligere forestillinger om stoffers fysiske struktur var basert på at fysisk deling i stadig mindre biter ville resultere i atomet som minste og udelelige bestanddel. I 1913 presenterte Bohr sin atommodell som deler atomet opp i tre underliggende elementærpartikler:

Kvantemekanikken beskriver nå materiens bølge-partikkel-dualitet og er det matematiske rammeverket for standardmodellen som beskriver krefter og partikler på subatomært nivå. Elementærpartiklene deles nå videre opp i flere typer partikler f.eks kvarker og kraftvirkning mellom partikler f.eks gluoner. Atomære og subatomære partikler kan ikke sees som distinkt avgrensede fysiske objekter, men som en romlig fordeling som angir sannsynligheten for partikkelens energi, utstrekning og posisjon til forskjellig tid. Partiklenes egenskaper er ikke lenger uavhengige men avhenger av hvilke andre partikler de opptrer i kombinasjon med. Dette betegnes som resonanser eller interaksjoner.

Beskrivelsen av elementærpartikler brukes allikevel som modell for å forklare mange av atomets egenskaper og oppbygning. I figuren over viser den grå skyggen posisjonen for elektronene i 1s orbitalet som et integral over sannsynlighetsfordelingen for bølgefunksjonen langs en siktelinje. Den forstørrede atomkjernen viser tilsvarende for protonene i rødt og nøytronene i blått. I virkeligheten er kjernen for 4He rotasjonssymmetrisk, dette er ikke generelt tilfelle for mer komplekse kjerner.

Atomene er de grunnleggende byggeklossene i kjemien, og bevares ved kjemiske reaksjoner men ikke ved kjernereaksjoner.

Atomets bestanddeler har etter sin kvantemekaniske beskrivelse ingen klar avgrensing men beskrives som energinivåer i et tredimensjonalt rom etter bølgefunksjonen psi;(x,y,z) som beskrives av Schrödinger-ligningen. Videre kan en partikkel etter uskarphetsrelasjonen befinne seg i en hvilken som helst avstand og retning. Men normalt er det høy sannsynlighet for at partikkelen befinner seg i et avgrenset volum, og det er dette volumet som danner bakgrunn for å angi størrelse, avstand osv.

Atomets størrelse beskriver statistisk radius for det ytterste stabile orbitalet når atomet er i likevekt.
For hydrogen er dette radius for 1s orbitalet og benevnes Bohrs radius a0 = 5,3•10−11m. Men dette skal ikke forstås som et uttrykk for hvor stor plass atomet opptar. Faktisk avstand mellom to atomer vil være avhengig av om atomene er bundet eller ikke og med hvilken bindingstype. For eksempel er avstanden mellom H og O i vannmolekylet 9,6•10−11m, mens summen av atomradiene er (5,3+6,0)•10−11m = 11,3•10−11m

Atomkjernen består av protoner og nøytroner som benevnes nukleoner. Antallet protoner bestemmer hvilket grunnstoff atomet er og betegnes med atomnummer Z. Totalt antall nukleoner benevnes A. Antallet nøytroner N = A - Z bestemmer isotopvarianten. Det enkleste atomet er hydrogen som består av ett elektron bundet til ett proton. Et generelt atom av grunnstoffet X kan betegnes  ganske enkelt som AX, men oftest mer fullstendig som

Elementærpartiklene i kjernen har en diameter på omkring 1,2•10−15m (Fermi radius r0) eller rundt 1/100 000 del av atomets radius. Kjernens typiske radius er rn = r0 A1/3 og atomet består derfor i stor grad av tomt rom. Forholdsmessig er dette sammenlignbart med størrelse og avstand mellom Solen og dvergplaneten Pluto (selv om partikkelsammenligningen som sådan ikke er holdbar).

Elektronene danner en elektronsky som omgir kjernen. Normalt er atomet nøytralt ved at det har like mange elektroner og protoner. Dersom atomet har et overskudd eller underskudd av elektroner, kalles det henholdsvis et anion (negativt ladd ion) eller et kation (positivt ion). Elektronene har flere energinivåer eller orbitaler. Bindingsenergien for elektronet i det laveste skall i hydrogen er 13,6 eV, og bindingsenergien blir mindre i høyere skall inntil elektronet er fritt og bindingsenergien er null (for hydrogen er EB = 13.6 eV/n2 der n er et naturlig tall som angir skallet.).

Nukleonene er bundet sammen med mye høyere energinivåer, typisk på 100 000 ganger høyere enn elektronbindingen og endres ved kjernefysisk fisjon, fusjon eller radioaktiv nedbrytning. Slike prosesser kalles også transmutasjon og omformer et grunnstoff til et annet.

Elektronene i de høyeste orbitalene har lav bindingsenergi og kan lett frigjøres. De vil derfor utveksles med nærliggende atomer eller deles mellom flere atomer. Orbitalene fylles opp fra laveste nivå, og spesielt antall elektroner i det øverste orbitalet bestemmer mange av atomets kjemiske egenskaper. Ved hjelp av disse mekanismene skapes kjemiske bindinger som danner molekyler og elektronparbundne krystallstrukturer.

Molekylene bygges opp av flere atomer; for eksempel er vann en kombinasjon av to hydrogen og ett oksygen atom (H2O), mens vanlig oksygen i luften er en kombinasjon av to oksygenatomer (O2). Disse har kjemiske egenskaper som ofte er forskjellige fra de grunnstoffene de består av. Molekyler er de minste enhetene som et stoff kan deles i og fremdeles bevare disse kjemiske egenskapene.
I noen stoffer er atomene eller molekyler organisert i krystallstrukturer, dvs. at de er organisert i romlige mønstre som gjentas i forskjellige retninger. Krystallet kan bestå av samme eller forskjellige typer atomer og/eller molekyler. En spesiell type krystaller brukes i elektronikk-komponenter der krystallet bygges opp av halvledere med små mengder andre atomer som i stor grad endrer krystallgitterets elektriske egenskaper.

Atomer der ytterste orbital er helt fylt opp, danner vanligvis ikke kjemiske bindinger, og kalles derfor edelgasser. Her vil de enkelte atomene eksistere ubundet. Disse okkuperer gruppe 18 i det periodiske systemet.

I endel stoffer er det ikke noen egentlig molekyl- eller gitterstruktur. Disse har organiseringer uten noen finstruktur på molekylnivå. Dette er tilfellet for eksempel  smeltede metaller og amorfe bergarter og mineraler.

Filosofiske funderinger over materiens oppbygning går tilbake til Antikkens Hellas og tidlig indisk kultur omkring 450 f.kr. Demokrit framsatte teorien om at alt kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense. De minste udelelige stykkene kalte han for atomer som betød udelelig. Disse ideene gikk senere tapt og ble først gjenoppdaget nesten 2000 år senere, i forbindelse med ny interesse for naturvitenskap under renessansen.

John Dalton brukte i 1803 ideen om atomet for å forklare hvorfor grunnstoffene alltid reagerer i samme forhold, og hvorfor noen gasser løses bedre i vann enn andre. Han framsatte hypotesen at hvert grunnstoff består av atomer av en fast unik type, og at disse forenes og danner sammensatte kjemiske stoffer.

I 1897 oppdaget JJ Thomson elektronet som et resultat av arbeid med katodestråler. Dette viste at atomet kan deles i mindre enheter. Senere oppdaget Thomson eksistensen av isotoper gjennom arbeidet med ioniserte gasser. Thomson antok at elektronene var jevnt fordelt i et atom med en utstrakt positiv ladning som gjør atomet nøytralt. Denne beskrivelsen blir vanligvis omtalt som rosinbollemodellen eller plum pudding modell på engelsk.

Men i 1909 viste Rutherfords gullfolieeksperiment at atomets positive ladning og størstedelen av massen trolig er samlet i en atomkjerne, og at elektronene sirkler rundt denne som planeter rundt sola. Rutherfords atommodell ble framsatt i 1911, men allerede i 1913 presenterte Niels Bohr sin atommodell som innførte kvantebegrepet. Elektronene ble nå kvantifisert i klart definerte baner og kunne ikke lenger spiralisere inn og ut.

I 1926 foreslo Erwin Schrödinger at elektronene oppførte seg som bølger. Som en følge av dette viste Werner Heisenberg et år senere  at det ikke er matematisk mulig å måle en partikkels tilstand (posisjon og moment) til en gitt tid helt nøyaktig. Dette usikkerhetsprinsippet medførte at Bohrs atommodell ble erstattet med en beskrivelse der det ikke er mulig å angi elektronenes posisjoner, kun sannsynligheten for at de befinner seg innen visse soner.

Fra tidlig på 1970 tallet har standardmodellen gitt en samlet beskrivelse av elementærpartikler og krefter på subatomært nivå. Den har gitt en rekke teoretiske forutsigelser som senere er blitt eksperimentelt verifisert med høy nøyaktighet. Teorien har imidlertid fortsatt en rekke svakheter som at den inneholder mange eksperimentelt bestemte (ikke beregnede) konstanter, og at den ikke inkluderer gravitasjon.

Inntil 1961 ble atomet antatt å bestå bare av elektroner, nøytroner og protoner. Standardmodellen som ble utviklet tidlig på 1970 tallet, beskriver de partikler og krefter som bygger opp subatomære partikler. Kvarker kommer i 3 par (6 varianter) med ladning henholdsvis  +2/3 og −1/3 og spinn ½. De forekommer ikke fritt, men er alltid bundet sammen i baryoner med 3 kvarker som får ½ heltalls spinn og mesoner med 2 kvarker og heltalls spinn. Elektronet sammen med partikler som positroner og nøytrinoer er leptoner og påvirkes ikke av den sterke kjernekraften. Familiene leptoner og bosoner er begge fermioner som er partikler med ½ heltalls spinn.

Protonene og nøytronene er baryoner og bygges opp av u (opp) og d (ned) kvarker som har såkalt fargeladning i tillegg til at de har elektrisk ladning. Protonet får med kombinasjonen (uud) en positiv elektrisk elementærladning mens nøytronet med (udd) blir elektrisk nøytralt. Kvarkene holdes sammen av den såkalte fargekraften formidlet av gluoner som er vekselvirkningsbosoner. Størstedelen av energien i nøytronet og protonet kommer ikke fra opp ned kvarkene (med 4 og 8 MeV) men ligger i bindingsenergien som gir dem masser på respektive 938,3 og 939,6 MeV. Protonene og nøytronene er fargenøytrale. Men fargeladningen er ujevnt fordelt i dem slik den elektriske ladningen er ujevnt fordelt i molekyler. På tilsvarende måte som det gir opphav til bindingskrefter mellom molekyler, gir den ujevne fordelingen av fargeladning i protonene og nøytronene opphav til sterk kjernekraft eller nukleon-til-nukleon-kraften som holder atomkjernene sammen, til tross for den elektriske frastøtningen mellom protonene.

Fotoner er masseløse elektromagnetiske bølger (partikler) med heltalls spinn som formidler den elektromagnetiske kraften. Denne virker mellom elektronet og kjernen og sammen med elektronets bølgenatur dannes orbitalene.

Atomkjernene er omgitt av elektrontåker, og det er primært disse tåkene som bestemmer hvordan atomene virker på hverandre og hvilke kjemiske bindinger som oppstår. Disse tåkene representerer sannsynlighetsfordelinger for elektronene og deles opp i orbitaler som tilsvarer faste energinivåer for elektronene. Disse orbitalene kalles også elektronskall. Hvert orbital har bare plass til et bestemt antall elektroner fordi alle elektronene i samme atom må befinne seg i forskjellig kvantemekanisk tilstand (for elektronet er dette kombinasjonen av hoved-, bi- magnetisk- og spinn-kvantetall etter bestemte regler). Orbitalene øker i størrelse og kompleksitet med økende energinivå inntil elektronet er ionisert og dermed frigjort fra kjernen.

Elektronene kan i prinsippet befinne seg i et hvilket som helst orbital, men vil i grunntilstanden fylle opp orbitalene fra laveste (innerste) nivå. Et eksitert elektron befinner seg i et høyere orbital enn grunntilstanden, og vil raskt falle tilbake til en ledig plass i et lavere orbital og avgi energien i form av et foton.

Elektronene i ytterste befolkede skall i grunntilstanden kalles valenselektroner og bestemmer i vesentlig grad hvordan elektronet forbinder seg kjemisk med andre atomer. Generelt vil atomene som bindes sammen, dele på et eller flere elektroner i ytterste skall. Atomene søker å fylle opp dette skallet. I vann (H2O) er hydrogenets ytterste skall 1s1 og kan derfor avgi eller ta opp et elektron. Oksygen har ytterste skall 2p4 som kan avgi 4 eller ta opp 2 elektroner. Oksygenet kan derfor dele på et elektron fra hvert hydrogenatom for å fylle sitt ytterste skall, og hydrogenet dele et elektron med oksygenet for å fylle sitt. I hydrogengass (H2) vil begge hydrogenatomene fylle 1s skallet ved å dele på de to elektronene. Edelgassene har alle fullt ytterste skall og reagerer derfor vanskelig med andre stoffer.

Atomene plasseres i Grupper og Perioder i det periodiske system, der perioden tilsvarer antall orbitaler eller elektronskall, og antall ledige plasser i ytterste skall faller fra venstre mot høyre i gruppen. På denne måten viser man grunnstoffer med beslektede egenskaper nær hverandre.

Elektronene i skallene innenfor kalles kjerneelektronene og hovedeffekten av disse kommer i form av skjerming av kjernens positive ladning. Dette avgjør deler av atomets elektronegativitet og bestemmer evnen til å tiltrekke felles elektroner i en binding mellom flere atomer. Elektronegativteten øker med antall elektroner i ytterste skall, og minker med antall kjerneelektroner.

Dersom forskjellen i elektronegativitet er mindre enn 0.4 trekker atomene omtrent like mye på elektronene og disse vil fordele seg jevnt mellom atomene. Dette kalles en kovalent binding og opptrer for eksempel i vanlige gasser som O2, H2 og N2

Ved forskjell større enn 1,4 får man en ionebinding. Atomet med høyest elektronegativitet vil tiltrekke seg de fleste elektronene og bli mer negativt ladet. Samtidig trekkes elektroner fra de (det) andre atomene, noe som reduserer skjermingen av kjernen og gir positiv ladning. Slike molekyler er dipoler og organiserer seg i retningsorienterte strukturer med positive ender mot negative ender. Et eksempel er vanlig salt (NaCl) som vist i krystallgitteret tidligere.

Ved forskjell mellom 0,4 og 1,7 oppstår en polar kovalent binding. Spesielt dersom noen av atomene er hydrogenatomer er denne viktig ettersom protonkjernen lett blir avskjermet og derfor danner hydrogenbindinger til elektronegative atomer i andre eller samme molekyl, noe som gir opphav til spesielle egenskaper. Dette er for eksempel tilfelle i vann (H2O) og mer komplekse organiske molekyler som proteiner, DNA og polysakkarider. Proteiner har forskjellige egenskaper etter hvordan de er «kveilet opp» og denne strukturen stabiliseres av hydrogenbindingene.

Fargekraften binder kvarker sammen og bygger opp nukleoner som protoner og nøytroner som danner atomkjerner. Atomkjernen har en størrelse på rn = r0thinsp;A1/3 der r0 = 1,2times;10−15m.

Fargekraften mellom kvarkene i protonene og nøytronene har en residuell kraft (sterk kjernekraft) som binder de enkelte nukleoner i atomkjernen sammen. Den faller meget raskt av på avstander over 1,4•10−15m og binder i det vesentlige nukleonet til dets nærmeste naboer. Den elektromagnetiske kraften har lang rekkevidde og får vesentlige bidrag fra alle protoner i kjernen. Ved høyere atomnummer kreves derfor relativt flere nøytroner (noe som styrker den sterke kjernekraften i atomkjernen) for å holde kjernen sammen og skape balanse mellom disse kreftene.

Forskjellige isotoper kan derfor være ustabile og endre antall nukleoner ved kjernereaksjoner som radioaktiv nedbrytning eller spaltning (kjernefysisk fisjon). Når dette skjer spontant kalles det radioaktivitet og har en karakteristisk halveringstid som beskriver gjennomsnittlig tid før halvparten av atomene i et utvalg er spaltet. Dette kan skje på forskjellige måter:

Kjernefysiske reakjoner kan også fremkalles ved hjelp av partikler med høy energi (nukleoner, elektroner eller fotoner). De foregår også ved at to kjerner smelter sammen ved kjernefysisk fusjon og når et proton tilføres energi og går over til et nøytron ved svak vekselvirkning.

Atomenes størrelse er omkring 1/1000 av bølgelengden for synlig lys. Derfor kan ikke atomer observeres direkte i optiske instrumenter. Men atomenes struktur på overflaten av en tynn film kan registreres for eksempel med skannende tunnelerende mikroskop (STM), ved nukleær magnetisk resonans (NMR) og i røntgenstrålemikroskop.

Fordi elektronskyen som omgir kjernen ikke har noen skarp avgrensning, er størrelsen på atomet et definisjonsspørsmål. Tall fra ulike kilder er ikke nødvendigvis sammenlignbare uten nærmere definisjon. Vanlige størrelser som oppgis er (generelt i stigende rekkefølge):

Basert på det som er beskrevet over har karbon(12C) en kjernestørrelse på ~2,8•10−15m mens kovalent radius er 7,0•10−11m eller en faktor 25 000 ganger større. Dette tilsvarer omtrent en ert (8 mm) i midten av et fotballstadion (200 m).

Elektronets klassiske radius er også ~2,8•10−15m, der elektronets størrelse er basert på elektromagnetisk energitetthet. I dag betraktes imidlertid elektronet kvantemekanisk som en punktladning uten definert utstrekning.

Atomkjernen har omtrent hele atomets masse, for 12C er massen ~2,0•10−26kg konsentrert innen et volum på ~9,2•10−44m³. Spesifikk vekt for kjernen  er derfor ~2,2•1017kg/m³. Nøytronstjerner kan oppnå en slik pakketetthet når kjernen kollapser etter visse typer supernovaer.

Atommassen oppgis ofte i atommasseenheten u og stoffmengde i mol. Disse enhetene baseres på 12C som standard; 1 u er 1/12 av massen for 12C, og 1 mol er antall karbonatomer i 12 gram 12C, som er Avogadros tall 6,0221415•1023. Generelt er 1 mol av et stoff X gram når atomvekten i atommasseenheter er X.

Atomets radius står i liten grad i forhold til atommassen. Atomer med høyere atomnummer har høyere ladning i kjernen, og vil pakke elektronskyen tettere, noe som medfører at orbitalenes radius reduseres.
Størrelsen har et gjennomsnitt på ~140 picometer (pm) for alle atomer, og med unntak av periode 1 og 2 ligger de aller fleste grunnstoffer i området 110-215 pm. Aluminium med atomvekt 27u har kovalent radius 118 pm. Iridium har omtrent samme radius (137 pm) men atommasse 192u, og dette forklarer i stor grad forskjellen i tetthet mellom aluminium (2700 kg/m³) og Iridum som har den høyeste tetthet av grunnstoffene med 22650 kg/m³.

Temperaturen i en samling atomer er et mål på midlere kinetisk energi (bevegelsesengergi) for atomene, utover den kvantemekaniske bevegelse som følger av usikkerhetsprinsippet. Midlere hastighet øker fra null ved 0 K til omkring 500 m/s ved romtemperatur. Bevegelsene er imidlertid uregelmessige Brownske bevegelser og fører ikke til netto forflytning av atomene.

Atomer med samme atomnummer Z har en lang rekke fysiske egenskaper til felles, og oppviser tilnærmet like kjemiske egenskaper. Derfor klassifiserer man alle atomer med samme antall protoner i kjernen og dermed samme atomnummer som samme grunnstoff. For eksempel vil alle atomer med seks protoner i kjernen (Z = 6) klassifiseres som karbon.

Massetallet A gir antallet nukleoner i atomkjernen, dvs. summen av protoner og nøytroner. Den er sammenlignbar med atommassen i atommasseenheter. Et spesifikt sett nukleoner med Z protoner og A-Z nøytroner kalles en nuklide.

Et grunnstoff kan ha flere forskjellige nuklider, alle med samme atomnummer Z (antall protoner og elektroner), men forskjellig antall nøytroner. Dette settet av nuklider kalles isotoper av grunnstoffet. Isotop betyr «samme sted», fordi de har samme kjemiske symbol og plass i det periodiske system. 14C eller Karbon-14 er en slik isotop av karbon og har 6 protoner og 8 nøytroner i kjernen, som gir massetall 14. Isotoptabellen viser alle kjente isotoper av grunnstoffene. Atommassen som oppgis er et snitt av isotopmassen for alle isotoper veiet etter deres relative vanlighet i naturen.

Det enkleste atomet er protium, den vanligste isotopen av løse hydrogener, med bare ett proton og ett elektron. Hydrogen med ett proton og ett nøytron kalles deuterium, mens tritium har ett proton og to nøytroner. Tritium er radioaktivt og har en halveringstid på 12.23 år og går da over til helium isotopen 3He samt et elektron og et elektron antinøytrino som alle er stabile. Mange isotoper er radioaktive, og antall stabile isotoper varierer sterkt fra grunnstoff til grunnstoff. Tinn (Sn, Z=50) har 10 stabile isotoper, mens Bly (Pb, Z=82) er det høyeste atomnummeret som har stabile isotoper. Høyere atomnummer Z≥83 har ingen stabile isotoper og er alle radioaktive.

De fleste atomer som er lettere enn uran (U, Z=92) har ett eller flere isotoper med lang nok levetid til å finnes på jorden. Noen unntak er technetium (Tc, Z=43) og Promethium (Pm, Z=61) som kun kan identifiseres i stjerner der de nylig er blitt syntetisert. Dette gjelder også transuraner, dvs. tyngre atomer enn uran med kort levetid.

Flere tyngre atomer som ikke forekommer naturlig har blitt framstilt ved bombardering av andre kjerner med høy energi. Nye grunnstoffer har blitt skapt på denne måten opp til atomnummer 116, med foreløpig navn ununhexium. (Nedbrytningsprodukter av ununoctium, Z=118 har også blitt observert) 
 Slike tunge grunnstoffer er svært ustabile og nedbrytes raskt.

Etter Big Bang besto vanlig masse i universet av 76 % hydrogen og 24 % helium, og mindre enn 1 % av noen få andre lette atomer. Alle andre grunnstoffer er dannet senere ved nukleosyntese i stjerner og supernovaer. Solen er en 3 generasjons stjerne, og solsystemet inneholder stoffer etter to tidligere generasjoner stjerner og har derfor en viss mengde tyngre grunnstoffer.

Atomene kan avgi eller oppta elektroner. Når antall elektroner er forskjellig fra antallet protoner i kjernen er atomet ikke elektrisk nøytralt. Atomer med underskudd på elektroner er positivt ladd og kalles kationer fordi de vil trekkes mot katoden (negativ elektrode). Når det er overskudd på elektroner er ladningen negativ, og ionet er et anion, navnet kommer fordi de trekkes mot den positive anoden.

Hvert grunnstoff har et spesifikt sett orbitaler for sin elektronkonfigurasjon. Disse orbitalene har energinivåer og sprang mellom disse energinivåene som er unike for samme grunnstoff og forskjellig for ulike atomnummere. Når et elektron eksiteres, dvs. tilføres energi fra et foton og går til et ledig høyere orbital vil dette kreve en fast energimengde som er lik energispranget mellom disse orbitalene. Atomer i et høyere orbital vil raskt gå til et lavere orbital dersom dette har en ledig plass, og vil da tilsvarende avgi et foton med en energi lik energispranget mellom orbitalene. Fotonets energi tilsvarer en spesifikk frekvens og bølgelende (=farge i det synlige området).

Hvert grunnstoff får på denne måten et unikt sett av bølgelengder som kan absorberes eller emitteres. Ved spektroskopi brukes dette ved at en prøvetagning bestråles fra en intensiv lyskilde. Elektronene vil da eksiteres, og når disse eller andre elektroner inntar den lavere ledige posisjonen avgis fotoner. Det resulterende emisjonsspekteret brukes til å analysere hvilke grunnstoffer som er tilstede og deres relative mengder.

Tilsvarende vil atomer som gjennomlyses med et kontinuerlig spektrum, vise et absorpsjonsspekter med mørke linjer tilsvarende kvantesprangene. Lys fra stjerner (og solen) som passerer gjennom stjernens fotosfære, interstellare gasståker eller planeters atmosfære vil kunne vise deres kjemiske sammensetning på denne måten. Stjernene selv er optisk opake til fotosfæren (den lysende solskiven) og lyset emitteres, absorberes og reemitteres derfor i mange omganger. Selve stjernens spektrum er derfor kontinuerlig. Linjene vil ofte være forskjøvet i spekteret på grunn av høy relativ hastighet eller universets ekspansjon og kan derfor gi ytterligere informasjon om dette.

Energinivåene finner man i hele det elektromagnetiske spektrum fra lav energi radiobølger til høyenergi røntgenstråling. Lave energinivåer oppstår ved små energisprang i høyere orbitaler eller i spinn som den viktige Hydrogenlinjen ved 0,21 m (1420,40575 MHz). Høyenergifotoner oppstår i tunge atomer når posisjoner i lave orbitaler frigjøres ved at elektronene eksiteres for eksempel av betastråling og elektroner fra høye orbitaler tar deres plass.

Noen eksempler som viser atomets størrelse:




#Article 23: Audi (5346 words)


Audi AG er et tysk bilmerke som eies av Volkswagen. Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet «Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer  Jaenicke», som skiftet navn til Wanderer Fahrradwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG.

Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre europeiske land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det amerikanske og canadiske slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet.

Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG = Volkswagen Audi Gruppe) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre bilmerker i øvre prisklasse. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som eies av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG.

August Horch grunnla selskapet A. Horch  Cie 14. november 1899, bilene ble solgt under navnet Horch. Selskapets første bil ble lansert i 1901 i Zwickau, Sachsen. I 1902 ble selskapet omdannet til et aksjeselskap. I 1909 røk August Horch uklar med de andre eierne av selskapet og måtte forlate selskapet han hadde grunnlagt. Han startet deretter på nytt med «Horch Automobil-Werke GmbH» i 1910. Likheten i navnet gjorde at hans tidligere partnere gikk til sak, og det ble avgjort at Horch-navnet tilhørte August Horchs tidligere selskap. Navnet måtte byttes.

Horch hadde da ingen mulighet for å bruke etternavnet sitt i sitt nye bilselskap, og innkalte øyeblikkelig til et møte for å finne et nytt navn, hjemme hos Franz Fikentscher. I løpet av dette møtet satt Franz’ sønn i det samme rommet og gjorde sine lekser i latin. Gjentatte ganger hadde det virket som om han skulle si noe, men han fortsatte å arbeide, helt til han til slutt brøt inn; «Far – audiatur et altera pars (latin for «Hør begge sider»). Ville det ikke være en god idé å kalle det Audi i stedet for Horch?». «Horch!» betyr «lytt!» på tysk, som igjen er «audi!» på latin (derav bl.a. ordet «audio»). Ideen viste seg å være god, og samtlige personer på møtet gikk med på å bruke dette navnet. Dermed ble selskapet hetende «Audi Automobilwerke GmbH».

Audi begynte med bil med en 2,6 liters firesylindret motor etterfulgt av en 3,6 liters, i tillegg til 4,7 og 5,7 liters. Disse bilene var vellykkede, også innen sport. Den første sekssylindrede modellen, på 4,7 liter, kom i 1924. Audis biler fra den tiden var luksuriøse, utstyrt med et spesielt karosseri.

I 1932 fusjonerte Audi med DKW, Horch og Wanderer og dannet selskapet Auto Union, som fikk den karakteristiske logoen med de fire ringene, og de representerte disse fire merkene. Alle merkene beholdt sitt emblem og bilene ble solgt under de opprinnelige navnene, men Auto Union-ringene ble plassert øverst i emblemene. Auto Union merket ble brukt på de berømte racerbiler (Sølvpilene) konstruert av Ferdinand Porsche. Auto Union og Mercedes-Benz Solvpiler var helt overlegent på 1930-tallet.

Den teknologiske utviklingen ble mer og mer konsentrert, og noen Audi-modeller ble drevet av motorer fra Horch og Wanderer. Under annen verdenskrig produserte Horch, under Auto Union, den pansrede bilen Sd-Kfz 222, som ble brukt i den tyske hæren. Den ble drevet av en V8-motor på 81 hk. Den hadde en toppfart på 80 km/t. Et annet kjøretøy brukt for å transportere tyske militæroffiserer, var Kraftfahrzeug (KFZ 11) også kjent som Horch Type 80. Militæret brukte det som et lett transportkjøretøy.

Auto Union-fabrikker ble omfattende bombet og dels ødelagt under annen verdenskrig. Fabrikkene i Zwickau lå i området som ble okkupert av Sovjetunion i 1945 og senere til DDR. Selskapet flyttet til Ingolstadt, hvor det med hjelp av statlige, (vest)tyske midler ble startet igjen. Mange ansatte i de ødelagte fabrikkene i Zwickau kom til Ingolstadt og startet på nytt med å produsere biler under navnet og merket DKW. Disse bilene var utstyrt med totaktsmotorer. De baserte seg på en konstruksjon fra før krigen, og ble også bygd i Zwickau på en veldig lik måte. Virksomheten i Zwickau startet igjen under navnet VEB Automobilwerk Zwickau.

I 1958 skaffet Daimler-Benz seg 87% av Auto Union, og det neste år de resterende 13%. I 1964 kjøpte Volkswagen fabrikken i Ingolstadt og merkene i Auto Union. Tiden da totakstmotorer var populære så sin ende på midten av 60-tallet, og kundene ønsket heller den mere komfortable firetaktsmotoren. I september 1965 fikk DKW F102, den siste DKW-modellen, firetaktsmotor i tillegg til noen mindre endringer foran og bak. Volkswagen forkastet DKW-merket grunnet dets totaktsrykte, og dermed ble Audi «relansert»  som merke. Modellen ble internt kjent som Audi F103, og solgt som kun «Audi». Navnet var da heller en modellbetegnelse, i og med at produsenten fortsatt  hadde navnet Auto Union. Senere ble modellen kjent som Audi 72. Videreutviklinger av denne modellen ble navngitt etter antall hestekrefter, Audi 60, 75, 80 og Super 90. Disse modellene ble solgt frem til 1972.

I 1969 fusjonerte Auto Union med NSU, med sete i Neckarsulm, ikke langt fra Stuttgart, Baden-Württemberg. På 50-tallet var NSU verdens største motorsykkelprodusent, men nå hadde NSU begynt å produsere småbiler, som NSU Prinz (TT og TTS er fortsatt populære som racing-biler). Deretter fokuserte NSU på nye motorer etter en idé av Felix Wankel. I 1967 var den nye NSU Ro 80 en fremtidsrettet bil, med aerodynamisk karosseri, lav vekt og høy sikkerhet, men problemer med motoren gjorde slutt på NSUs uavhengighet. I dag er Neckarsulm-fabrikken brukt til å produsere de største Audi-modellene.

Den mellomstore bilen NSU hadde jobbet på, K70, var ment å havne mellom Prinz-modellene med motor bak og den futuristiske Ro 80. Volkswagen tok K70 inn i sitt eget modellprogram, og det betød slutten for NSU som et eget merke, som da slo seg sammen med Audi.

Det nye, sammenslåtte selskapet var nå kjent som  «Audi NSU Auto Union AG». Da var Audi et separat merke for første gang siden før krigen. Volkswagen introduserte Audi i USA i 1970.

Den første nye bilen fra dette regimet var Audi 100 i 1968. I 1972 ble Audi 80 (også kalt Fox) introdusert, Denne var også basis for 1973-modell av Volkswagen Passat. I tillegg ble Audi 50 i 1974 lansert. Denne bilen ble senere omdøpt til Volkswagen Polo, og modellen var i ca. et år tilgjengelig med begge navnene, men etter den perioden ble den kun solgt som Volkswagen Polo.

På denne tiden fremsto Audi som et konservativt bilmerke. En ingeniør som arbeidet med bilene chassis, Jörg Bensinger foreslo og fikk tilslutning til å videreutvikle teknikken for firehjulstrekk benyttet i Volkswagens Iltis militærmodell for å bruke den i en Audi med mer avanserte egenskaper og for konkurranser, blant annet i rally. Den nye Audi Quattro ble lansert i 1980 med turbomotor og var den første, tyske  bilmodellen i større serieproduksjon som hadde midtdifferensial. Den eneste tidligere personbilen med slik midtdifferensial var den britiske Jensen FF som ble laget i et lite antall.

Audi Quattro (med stor Q) blir ofte omtalt som UrQuattro for å unngå forveksling med firehjulstrekk systemet quattro (med liten q). Disse ble bygget for hånd av en liten gruppe mekanikere, og gjorde det meget bra i rallyløp. Audi ble i denne perioden assosiert med avanserte tekniske løsninger.

I 1985, da merkene Auto Union og NSU offisielt forsvant, ble selskapsnavnet forkortet til bare «Audi AG».

I 1986, mens den Passat-baserte Audi 80 begynte å få et image som en «bestefarbil», kom type 89. Denne modellen solgte ekstremt bra. Likevel var bilens standardutstyr ganske enkelt, til og med sidespeil på passasjersiden var tilleggsutstyr). I 1987 kom Audi med en ny, og meget elegant Audi 90, som hadde en mer spennende standardutstyrspakke. Tidlig på 90-tallet gikk salget på Audi 80 nedover, og noen konstruksjonsproblemer begynte å dukke opp.

Nedgangen i salget i USA ble forverret av påstander fra bileierne i programmet 60 Minutes om at bilen akselererte ved bruk av bremsepedalen. Uavhengige forskere mente dette kom av kort avstand mellom bremsepedal og gasspedal til forskjell fra større avstand mellom disse pedalene på amerikanske biler. Dette kunne resultere i at amerikanske sjåfører som gjorde som de pleide, kom borti gasspedalen ved bremsing. De europeiske sjåførene som var vant til manuelle girkasser og dobbeltclutching når det gires ned, trengte å kunne bremse samtidig med å gi gass og slippe clutchen mens giret et øyeblikk er i fri. Da skulle akslingen fra clutchen inn i girkassen øke rotasjonen for å passe til det lavere giret. Med mer moderne girkasser ivaretaes denne rotasjonstilpasningen av bedre synkroniseringsringer.

De amerikanske journalistene manglet innsikt i manuelle girkasser og dobbeltchlutcing, med svært negativt inntrykk etter det aktuelle 60-minutes-programmet og med lave salgstall som resultat. Audi vurderte å trekke seg fra det amerikanske markedet, men salget økte igjen på midten av 90-tallet. Trenden snudde med den nye modellen A4 i 1996 og A4/6/8 seriene.

Audis salgstall vokser i Europa idag. 2004 markerte det ellevte året på rad med salgsøkning, med et samlet salg på 779 441 biler verden over. Rekorder ble satt i 21 av rundt 50 store markeder. De største salgsøkningene kom i Øst-Europa (+19,3%), Afrika (+17,2%) og Midtøsten (+58,5%). I mars 2005 begynte Audi sitt byggearbeid på to forhandleranlegg i India, for å følge opp de økende salgstallene.

Audi har nylig begynt å tilby et høyteknologisk førerinformasjonssystem kalt MMI (Multi Media Interface). Systemet kom til tross for kritikk mot BMWs tilsvarende system(), iDrive; et trykkbart hjul i midtkonsollen, som kan skyves i åtte retninger. Audis hjul er til forskjell fra iDrive utstyrt med en rekke knapper rundt hjulet, og hjulet er heller ikke skyvbart. Systemet kontrollerer i korte trekk satellittnavigasjon, TV, radio/CD-spiller, setevarme m.ﬂ. Det var også kjent at MMI var bedre enn iDrive(), og som et svar på dette har BMW siden forbedret iDrive.

MMI har blitt godt mottatt, da det krever mindre menybetjening med dens mange knapper rundt styrehjulet, blant annet snarveier til radio og telefonfunksjoner. Skjermen, enten i farger eller sort/rødt er montert øverst i midtkonsollen, og på modellene fra den nye A4 og oppover er styrehjulet og knappene montert rundt gir–/velgerspaken. I den gamle A4, A3 og R8 er det mulig å få tak i et MMI-lignende system, montert der radioen vanligvis hadde vært montert.

Audi Quattro var en sensasjon da den ble lansert i 1980 med sitt permanente firehjulstrekk, og Audi hadde stor suksess med bilen innen motorsport. Bilen ble drevet av en 2,1 l 5 sylindret motor med 200 hk. Den ble også levert med en 2,2 l. Også denne hadde 5 sylindre, men hadde i 20 ventiler istedenfor 10 som 2,1 l og var på 220 hk.

Audi-logoen er fire overlappende ringer som representerer Auto Union. Logoen symboliserer samarbeidet til Audi med DKW, Horch og Wanderer: Den første representerer Audi, den andre DKW, den tredje Horch og den fjerde Wanderer.

Et av Audis viktigste kjennetegn, som alle andre bilmerker, er grillen. I dag består Audi-grillen av et stort område med vertikale og horisontale riller, med et sort område for skilt. Som en ramme rundt denne grillen er det en tykk ndash; på noen modeller tynn ndash; kromlist. Denne såkalte «enkeltrammegrillen» er fra 2004 innført på alle Audi-modellene etter hvert som nye modeller er lansert. På de fleste modeller er det også kromlister rundt sidevinduene. I en spesiell utstyrspakke levert på noen modeller er grillen  og listene rundt vinduene lakkert sort. Formen på listen rundt grillen går også igjen på rattet.

Audi produserer idag en rekke modeller, og noen av modellnavnene har vært i bruk fra begynnelsen av 90-tallet.

Audi A1 er den minste modellen. Leveres også som sportback og 5 seter. Audi A1 leveres med motorene 1,2 TFSI, 1,4 TFSI, 1,6 TDI eller 2,0 TDI

I 2014 fikk denne modellen oppdaterte for- og baklykter og andre detaljer.

Audi A1 Quattro er også tilgjengelig. Denne modellen er begrenset til kun 333 eksemplarer, hvorav Norge fikk kun 2.
Denne modellen kommer med en 2.0 firesylindret TFSI motor med 256 HK / 350NM, og som navnet tilsier har denne quattro.

Et fint kjennetegn på denne modellen er det sort-lakkerte panelet på baksiden og dobbelt eksosanlegg.
Andre kjennetegn som massiv grill og hvite felger er flotte detaljer.

Audi A3 er småbilen i dagens modellprogram og deler plattform med Volkswagen Golf. A3 er produsert fra 1996. Det har vært totalt tre generasjoner av denne bilden . Førstegenerasjons A3 ble produsert frem til 2003. Den første versjonen gikk igjennom én facelift, men det var kun en liten endring som hvite blinklys og hellakkerte støtfangere. Andregenerasjons-modellen ble produsert fra 2004 til 2012, den gikk gjennom en facelift i 2009 der bilen fikk oppdatert front og bakstøtfanger og nye front og baklys. I sommeren 2012 kom den tredje generasjonen av Audi A3. bilen fikk et mye mer sporty utseende. Bilen ble levert som Sportback (med fem dører), en todørsmodell og en Limousine-variant (sedan). I 2016 fikk bilen et facelift med nye lykter og støtfangere. Audi S3 er den mer sporty versjonen av A3 og har 310 HK og fler sportslige detaljer. Man kan også få en enda sportsligere versjon som heter Audi RS3. Bilen har 400 HK fra den ikoniske turboladede femsylindrede motoren til Audi. Da får man enda mer sportsligere styling som for eksempel bikube-mønster grill og sportsseter. En hybridvariant finnes også under navnet Audi A3 e-tron, den har totalt 204 HK. Audi A3 er etterkommeren til Audi 50, som ikke lenge etter lanseringen også ble lansert som Volkswagen Polo. Hovedkonkurrenter er BMW 1-serie, Volkswagen Golf og Mercedes A-klasse.

Nesten alle A3 varianter kan leveres med quattro firehjulsdrift.

Audi A4 er Audis minste modell som også leveres som stasjonsvogn. Den har blitt produsert fra 1995, og har siden hatt fire forskjellige design, og både 1. og 2. generasjons A4 gjennomgikk en facelift. Den siste versjonen ble lansert sent i 2007. Bilen er litt større enn A3, og fås både som sedan (Limousine), stasjonsvogn (Avant) og cabriolet. Bilen er etterkommeren til Audi 80 og 90, og som hovedkonkurrenter regnes BMW 3-serie og Mercedes-Benz C-Klasse.

Bilen finnes i to forskjellige varianter til; S4 og RS4. Både S4 og RS4 kan fåes med 3 karosserityper; sedan, stasjonsvogn og cabriolet.

A4 Limousine (sedan) og Avant (stasjonsvogn) leveres med motorer fra 1,6 liter med 102 hk, Cabriolet fra 1,8 liters turbomotor på 163 hk,og en 2,8 bensin motor med 193 hk, til en 3,2 liter FSI motor med 255 hk. S4 leveres med en 4,2 liter V8 med 344 hk, og en liten 2,2 turbo med 290 og en med 2,7 Biturbo v6 med 265 hk. RS4 leveres med en 2,7 Biturbo v6 med 381 hk.og til en 4,2 liter V8 med 420 hk.

Audi A5 er en 2-dørs coupé, som i Norge ble lansert i mai 2007. Størrelsesmessig ligger den mellom A4 og A6, og den leveres med alle tekniske funksjoner som A6 har. Bilen er etterkommeren til Audi Coupé, og hovedkonkurrentene er BMW 3-serie og Mercedes-Benz CLK-Klasse. Bilen fåes som de fleste andre Audi-modellene i en S-variant, S5.

A5 leveres med en 3,0 liter turbodieselmotor med 240 hk. S5 leveres med en 4,2-liter FSI-motor med 354 hk.og en mer kraftigere modell ved navn RS5 har en, 4,2 FSI motor med 450 HK. Høsten 2008 er det ventet en 1,8-liter turbomotor med 170 hk.av A5.

I april 2009 kom A5 Cabriolet og i september kommer A5 Sportback. S5 Sportback lanseres i begynnelsen av 2010. Sportback er en blanding av sedan og coupé og har fire dører til forskjell fra den vanlige coupéen.

Audi A6 er den nest største bilen i Audis modellprogram, hvis man ser bort fra SUVen Audi Q7. A6 fåes som sedan (Limousine) og stasjonsvogn (Avant), og er etterkommeren til Audi 100. Bilen har gjennomgått tre store designendringer, og andregenerasjons A6 gjennomgikk en facelift da 2003-modellene kom. Bilen fåes også i S-varianten Audi S6, og RS-varianten Audi RS6.

Bilens konkurrenter er Mercedes-Benz E-Klasse, BMW 5-serie og Volvo S60/V70.

A6 leveres med en rekke forskjellige motorer fra en 1,8 turbo motor med 150 hk til en 2,4 bensin motor med 164 hk, 2,0 liters turbodieselmotor på 140 hk, og 2,5tdi med 150 hk og en 2,7 TDI på 179 hk og en 2.7 Biturbo på 250 hk,og en 3,0 bensin motor på 220 hk og en diesel variant på 224 hk og en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk. S6 leveres med en liten motor på 2,2 turbo med 230 hk til en 4.2 v8 med 330 hk og en 5,2 liters V10-motor med 435 hk. RS modellen RS6 har blitt levert med litt ulike motorer som 4.2l 4.0l og 5.0l som yter krefter i segmentet rundt 500hk.

Audi A6 allroad quattro er en SUV-versjon av Audi A6. Allroad quattro, hvilket den også omtales som, er en videreutviklet A6 med større støtfangere i en annen farge, og med diverse offroad-funksjoner som luftfjæring, som styres fra MMI, og firehjulstrekk ndash; quattro. Karosseriet kan heves og senkes inntil 60 mm og maksimal bakkeklaring er 18,5 cm, noe som i praksis betyr at «offroadmulighetene» begrenser seg til veier uten fast dekke. Bilens konkurrenter er bl.a Volvo XC70, som er tilsvarende versjon av V70.

A6 allroad quattro leveres med motorer som spenner fra en 2,5 tdi motor på 180 HK til en 2,7 liters biturbobensinmotor med 250 hk, og en 3,0 Diesel motor på 233 HK, til en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk.

Audi A7 ble lansert i 2011 og den leveres med en 3,0 turbo diesel motor med 245 Hestekrfter, og en 2,8 FSI bensin motor med 205 Hestekrefter.
Det finnes også som S7 og RS7 varianter med henholdsvis større motorer og ulike kjennemerker i grillen og rundt om.

Audi Q5 er en SUV fra Audi basert på Audi A4 som ble introdusert i august 2008.

Motorene er de samme som i de større A4-modellene. Det vil si bensinmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 180, 211 og 270 hk samt dieselmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 143, 170 og 240 hk.

Samtlige versjoner har Audis quattro-system som standard, dvs. at bilen har firehjulstrekk. Samtlige dieselversjoner har  partikkelfilter og common rail-innsprøyting.

Audi Q7 var den første SUVen blant dagens modelltilbud. Den ble lansert tidlig i 2005. Bilen ble først introdusert som konseptbilen Pikes Peak quattro tidlig i 2004. Hovedkonkurrentene er BMW X5 og Volvo XC90.

Q7 leveres med motorer fra en 3,0 liter turbodiesel på 240 hk til en 4,2 liter V8 FSI-motor som yter 350 hk. Audi Q7 leveres dessuten med en motor på 6,0 liter som yter hele 500 hk W12

Bilen kommer også i en W12-versjon med 500 hk på 6,0 Liter

Audi A8 er Audis toppmodell, når man ser bort fra R8, som kom første halvdel av 2007. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Hovedkonkurrentene er BMW 7-serie og Mercedes-Benz S-Klasse. A8s søstermodell er Volkswagen Phaeton. A8 finnes i likhet med BMW 7-serie både i normal og lang versjon (L), forskjellen er ca. 30 cm.

A8 leveres med de fleste motorer Q7 også leveres med; fra en 3 liter turbodieselmotor på 233 hk til en 4,2 FSI-motor på 350 hk.

Det finnes også en S8, som ble lansert tidlig i 2007. Denne leveres med en 5,2 liters V10-motor med 450 hk.

Audi R8 er en helt ny sportsbil. Den ble utviklet fra Audi RSQ, brukt i filmen I, Robot, senere Le Mans quattro, og første gang bilen dukket opp var i 2005. Audi stoppet produksjonen av denne modellen, og erstattet den med 2007-modellen, som ble produsert i samarbeid med Lamborghini.

Bilen leveres med en 4,2 liter V8 FSI-motor på 420 hk og 430 NM eller en 5,2 liter V10 FSI-motor på 525 hk og 530 NM. Den leveres med både 6-trinns manuell girkasse, og R tronic. Den vil i løpet av 2009 også leveres i en cabriolet-versjon. Bilens hovedkonkurrenter er Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og Ferrari F430.

Audi TT er en liten sportsbil, og den leveres med to dører både som coupé og cabriolet. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Den første generasjonen ble produsert i perioden 1998 ndash; 2006, og den andre fra 2007. Bilen blir produsert i Győr, Ungarn.

TT leveres med enten en  1.8 turbo motor med 180 (225) HK, 2,0 liters TFSI-motor med 200 hk eller en 3,2 liters motor med 250 hk. Begge motorer leveres både med 6-trinns manuell girkasse og S tronic. Og en AUDI TT S, leveres med en 2.0 liter bensin motor på 274 HK.

I 1974, da Audi-merket skulle introduseres i Norge, ville Volkswagen ha merkene samlet hos Harald A. Møller AS, selv om With  Wessel hadde importert Auto-Union i 47 år. With  Wessel ble da lagt ned. Det var likevel solgt Audi i Norge siden 1967 gjennom forhandlere av Auto-Union.

I 2000 var det 75 000 Audier i Norge, opp fra 50 000 i 1997 og 25 000 i 1978.

I 2008 oppnådde Audi sin største markedandel i Norge noensinne med 6,1%, da de solgte 6755 biler, mot 6472 i 2007 da de nådde en  markedsandel på 5% i Norge, mot 5,2% i 2006. Dette plasserte merket som nr. 5 på listen over landets mest solgte personbiler i 2008, opp fra 7. mest solgte merke i 2007.

Audi A4 var den mest populære modellen med et salg på 3436 enheter mot 2369 enheter i 2007, et antall som gir en 6.-plass på den norske bestselgerlisten i 2008, opp 10 plasser fra 2007. A4-salget representerte over 50% av Audis totalvolum på 6.473 enheter i 2007, mens det var 37% av totalen i 2007. (Bestselgermodell i 2008 var VW Golf/Golf Plus med 5079 enheter.)
Audi i Norge gikk dermed forbi salget i hjemlandet Tyskland, der det er nr. 5 på salgsstatistikken, men der ble A4/S4 nummer 2 (98714 enheter) etter VW Golf/Jetta (231292) i 2008. 2008 var det første året Audi solgte mer enn 1 million enheter på verdensbasis, nærmere bestemt 1.003.400, som er Audis 13. rekordår på rad, til tross for at den store finanskrisen satte inn mot slutten av året. Audi solgte samme år 667 000 enheter i Europa.

I 2008 ble det solgt disse Audiene i norge: 3436 av modellene A4/S4/RS4, 1727 av A3/S3 (Nr. 21 på modellstatistikken i Norge), 1055 av A6/S6/Allroad (Nr. 32 og mestselgende storbilmerke i Norge), 317 av den nyinnførte modellen A5/S5 (Nr. 72), 131 av Q5 (Nr. 100) som ble introdusert i desember 2008. Det ble solgt ett eksemplar av den nye sportsbilen Audi R8 i Norge i 2008.
Det ble solgt 37 Q7 og 8 A8 i Norge i 2007.

quattro (italiensk, «fire») er Audis registrerte varemerke for permanente firehjulstrekkssystemer. Den opprinnelige Audi Quattro hadde åpen senterdifferensial med manuelt styrt sperre. Fra 1988 ble firehjulssystemet basert på den patenterte Torsen senterdifferensialen. Torsendifferensialen fordeler kraften mekanisk mellom for- og bakaksel. Også flere andre bilprodusenter bruker Torsen-løsninger, men også de bruker egne betegnelser. Etter hvert har Audi valgt også andre løsninger for firehjulstrekk, bl. a med Torsen-differensial på bakakselen på A8 fra 1990. Haldexkobling er brukt på A3 og TT fra 1998.

I biler med firehjulstrekk har Audi plassert et quattro-emblem på dashbordet, i grillen og på bakluken.

Audi Exclusive er en produktlinje som produseres av Audis heleide datterselskap quattro GmbH. Selskapet står også for produksjon av modellene RS3# RS4 og RS5 og RS6 og RS7 RSQ3 og fra høsten 2006 av R8. Audi Exclusive-tilbehør kan være Audi Exclusive stylingpakke, Audi Exclusive skinn, etc. Audi Exclusive kan sammenlignes med BMWs BMW Individual og AMG hos Mercedes.

Audi har, som flere andre bilmerker, sine egne betegnelser på sedan og stasjonsvogn. En Audi A6 Limousine er ikke nødvendigvis en limousin, men en sedan. Alle Audis stasjonsvogner har betegnelsen Avant. Selv om modellene har slike tilnavn, har Limousine nesten forsvunnet helt på norsk, mens Avant fortsatt blir brukt i dagligtale hos de fleste. Et annet eksempel på dette er BMW som kaller sine stasjonsvogner Touring.

Audi produserer 100% galvaniserte karosserier for å motvirke korrosjon. Karosseriets styrke og holdbarhet overgikk Audis egne forventninger, derfor ble den opprinnelige 10-års garantien mot rust forlenget til 12 år. En aluminiumsramme ble laget av Audi, og i 1994 ble Audi A8 lansert med denne aluminiumsrammen. Audi introduserte en ny modellrekke på midten av 90-tallet.
 
Aluminiumkonseptet ble utvidet til selskapets nye småbil, Audi A2, som ble lansert i 2001. Selskapet avsluttet produksjonen sent i 2005, da kostnadene ved å produsere en fullaluminiumsbil ble for høye; kjøperne var ute etter en liten og mindre luksuriøs bil. Aluminiumsrammen passet bedre på de større modellene som for eksempel den store sedanen A8.

I alle Audis modeller fra Volkswagen-æraen har Audi satset på forhjulstrekk som det primære kombinert med mulighet for firehjulstrekk, og ikke bakhjulstrekk som bl.a. rivalene Mercedes-Benz og BMW. Audi har vanligvis montert motoren på langs, foran forakselen. Dette tillater lik lengde på drivakslene og enkel montering av firehjulstrekk, forvansker det 50:50-vektfordelingsidealet. På grunn av dette, tror mange at BMW ligger foran Audi på dette området. Audi lanserte tidlig 2007 A5, med motoren montert bak forhjulene.

På 70-tallet var det to kjøretøyprodusenter som designet sitt eget firehjulstrekkssystem i personbiler. På 80-tallet var firehjulstrekk meget populært, og andre tyske produsenter som Porsche, BMW og Mercedes-Benz tilbød firehjulstrekk i sine biler for å konkurrere, sammen med GM, Ford, Toyota og andre. Dessverre var firehjulstrekkssystemet i bilene til Mercedes-Benz bare problemer allerede på tegnebrettet. Systemet var heller ikke populært i Porsche, da kjøperne var ute etter den tradisjonelle ytelsen til bakhjulstrekk som fantes i gamle Porscher. Selv om Porsche og Mercedes-Benz tilbyr firehjulstrekk på noen biler idag, er ingen av disse like kjente for firehjulstrekkssystemer som Audi. Merkenavnet «quattro» er et kjent symbol og registrert varemerke for Audi som er etablert ved hjelp av teknologi fra Torsen og senere også Haldex På A1 og S1 og A3/S3/RS3 og TT/TTS/TTRS og Q3/Q RS3 Audi har også levert quattro på nyere modeller av A3 og TT som ikke er basert på Torsenteknologi som tidligere med en mekanisk senterdifferensial, men med den svenske Haldex, elektromekaniske AWD-clutchen.

På 80-tallet var Audi ledende innen 5-sylindrede 2,1/2,2 litersmotorer som et mer langvarende alternativ til de mere tradisjonelle sekssylindermotorene. Disse motorene var ikke bare brukt i vanlige biler, men også i Audis racerbiler. 2,1 litersmotoren var brukt som basis for rallybilene på 1980-tallet, og den hadde en ytelse på godt over 400 hk med noen små modifikasjoner. Før 1990 var det motorer produsert med et volum på mellom 2 og 2,3 liter. Dette gav en meget god kombinasjon av drivstoffsøkonomi (som alle passet på den tiden), og selvfølgelig mye kraft.

På tidlig 90-tall begynte Audi å komme nærmere posisjonen som en alvorlig konkurrent til de tyske, globale premiummerkene Mercedes-Benz og BMW. Prosessen begynte med lanseringen av Audi V8, som skjedde i 1990. Det var essensielt en ny motor tilpasset Audi 100/200, men med tydelige karosseriforskjeller. Den mest synbare forandringen var at grillen nå var integrert i panseret, og fulgte med opp når panseret ble åpnet.

I 1991 hadde Audi den firesylindrede Audi 80, den femsylindrede Audi 90 (Audi 80 og 90 var samme bil, men med forskjellig motorstørrelse) og 100, Audi 200 utstyrt med turbo (egentlig samme bil som Audi 100) og Audi V8. Det fantes også en coupéversjon av Audi 80/90 med både den fire- og femsylindrede motorene, henholdsvis med modellnavnene 80 og 90.

Selv om den femsylindrede mototren var en vellykket, meget robust og kraftig motor, var den fortsatt litt for forskjellig fra målmarkedet. Samtidig med introduksjonen av den helt nye Audi 100 i 1992 introduserte Audi en 2,8-liters V6-motor. Denne motoren var også forberedt for en facelift av Audi 80 (alle 80- og 90-modeller var nå kalt «80» bortsett fra i USA), og kunder fikk da valget mellom fire-, fem- eller sekssylindret motor i samtlige karosseriversjoner; Avant, Limousine og Cabriolet.

Den femsylindrede motoren forsvant senere som et stort motorvalg; likevel var en turbomotor på 230 hk beholdt. Motoren som var forberedt for en Audi 200 quattro fra 1991, var basert på motoren som var tilpasset Audi Sport Quattro. Den ble levert i Audi Coupé og bilen ble kalt S2, og i Audi 100-karosseriet ble bilen kalt S4.

Audi A8 erstattet Audi V8 i 1994 med en revolusjonerende aluminiumsramme kalt Aluminum Space Frame (ASF) for å spare vekt. Vektreduksjonen ble oppveid av vekten på quattro-systemet. Dette betød at bilen hadde lik ytelse som konkurrentene, men mye bedre kjøreegenskaper.

Den neste store modellforandringen skjedde i 1995 da Audi A4 erstattet Audi 80. Lignende skjedde med Audi 100 som fikk navnet Audi A6 (den fikk en liten designendring). Dette betød også at daværende S4 ble hetende S6, og en ny S4 ble introdusert i samme karosseri som A4, men med små, mer sportslige forandringer, som sideskjørt m.m. S2 ble ikke lenger produsert. Audi Cabriolet fortsatte å bli produsert (på Audi 80-plattformen) helt til 1999, og den ble levert opp igjennom årene med flere og flere motorer etter som de kom som alternativ. En ny Audi A3 bygd på samme plattform som VW Golf ble introdusert i 1996 og den radikale TT Coupé og roadster ble også basert på denne plattformen. En annen interessant modell som ble introdusert var en Mercedes-Benz A-klasse-konkurrenten A2, som i Europa solgte relativt bra. Likevel ble modellen fjernet fra modellprogrammet i 2005, og Audi bestemte seg for ikke å utvikle en erstatter umiddelbart.

Motorene som var tilgjengelige i hele modellrekken var nå en 1,4, 1,6 og 1,8 l firesylindret motor, en 1,8 l firesylindret turbomotor, en 2,6 og en 2,8 l V6-motor, en 2,2 l femsylindret turbomotor og en 4,2 l V8-motor. V6erne ble senere erstattet med 2,4 og 2,8 l 30V V6ere i 1998, med bedre effekt og dreiemoment. Flere motorer ble lagt til med tiden, inkludert en 3,7 l V8 og en 6,0 l W12-motor for Audi A8.

Ved årtusenskiftet introduserte Audi en direct-shift gearbox (DSG), en manuell girkasse som kunne brukes som en automatisk girkasse. Blant annet inneholder denne girkassen to sett med elektrohydrauliske clutchplater (der 1., 3., og 5. gir ligger på det ene, og 2., 4., og 6. på det andre), noe som bidrar til raskere girskift. Denne girkassen er implementert i noen VW Golf-, Audi A3- og TT-modeller. Motorutvalget ble kontinuerlig oppgradert, med en 2,7 l twinturbo V6-motor levert i S4, S6 og A6 allroad quattro, mens den 2,8 l V6-motoren ble erstattet med en 3,0 l motor.

I 2001 lanserte Audi en meget kraftig modell basert på A8, kalt S8. Den hadde en 360-hesters 4,2 l.

Nye modeller av A3, A4, A6 og A8 har blitt introdusert, og den gamle 1,8 l motoren har blitt erstattet av nye FSI-motorer (Fuel Stratified Injection). Nestet samtlige bensinmotorer i utvalget har nå denne drivstoffbesparende teknologien.

Som et premiummerke i Volksvagen-konsernet blir ny teknologi ofte først introdusert i Audis biler, før de blir «forenklet» til rimeligere merker som Volkswagen, SEAT og Škoda. Nylige eksempler på dette er noen av FSI-motorene nevnt i tabellen ovenfor, og DSG-girkassen.

TSI-teknologien ble introdusert i Volkswagen Golf tidlig i 2006. Disse motorene brukte, minst, en kapasitet på 1,4 liter kombinert med både turbo og kompressor for å utvikle høyere effekt, med mindre miljøskadelig CO2-utslipp og bedre drivstoffsøkonomi. Dette var tydelig da motorene ble sammenlignet med en motor uten turbo og kompressor med storr volum, som en 2-liters motor. TSI-motoren på 1,4-liter som nå er tilgjengelig i Volkswagen Golf produserer 140 og 170 hk. Disse motorene har vist seg populære i Storbritannia og kan snart komme som tilbud hos Audi, for eksempel i Audi A3 og A4. Det kan også hende at den kommer i noen SEAT- og Škoda-modeller i den nærmeste fremtid.

Audi har satt seg som mål å ta igjen de to volummerkene i premiumsegmentet, BMW og Mercedes-Benz i globalt salg innen 2015, og arbeider for å nå dette målet.




#Article 24: Brødrene Løvehjerte (524 words)


Brødrene Løvehjerte (svensk originaltittel Bröderna Lejonhjärta) er en barnebok av Astrid Lindgren som ble utgitt i 1973 og illustrert av Ilon Wikland. Filmatiseringen med samme navn kom i 1977 i regi av Olle Hellbom.

Astrid Lindgren likte å gå på kirkegårder, og en gang hun gikk på Vimmerby kirkegård (ved barndomsstedet Näs), så hun et gravminne med inskripsjonen: «Späda Bröderna Johan Magnus och Achtes Phalén, döde 1860» Da bestemte hun seg for å skrive en bok om to brødre og om døden. Hun følte seg også inspirert av forholdet mellom Jan Ohlsson, som spilte Emil fra Lønneberget, og den syv år eldre broren som beskyttet Jan fra pressefolket når det ble for mye. 

Heltefiguren Jonatan, den godhjertede og beskyttende figuren som forteller eventyr, er nok inspirert av Astrid Lindgrens far Samuel August Ericsson. Ifølge Lindgren er det faren som har gitt henne kjærligheten til historier. Også selve Nangijala, og spesielt Kirsebærdalen, er inspirert av Astrid Lindgrens barndomshjem på Näs. Her var det flere trær, hovedsakelig kirsebærtrær og epletrær.

Da boken kom, ble det mye oppstyr. Kritikerne mente at boken oppfordret til selvmord, og at den var uansvarlig og forferdelig. Forfatteren selv viste til flere eksempler på at barn opplevde slutten som lykkelig, og at det er voksne som opplevde den som fæl.

Boka handler om to brødre, Jonatan og Karl «Kavring» Løve. Karl kalles for Kavring, siden storebror Jonatan liker kavringer. Kavring er dødssyk, og som en trøstehistorie forteller Jonatan om landet etter døden, Nangijala. Det oppstår brann i huset de bor i, og for å redde broren sin, hopper Jonatan, med Kavring på ryggen, ut vinduet i tredje etasje. Fallet dreper ham, og da Kavring dør av sykdommen (sannsynligvis tuberkulose) ikke lenge etterpå, møtes de igjen i Nangijala. De har da fått navnet Løvehjerte.

I Nangijalas to daler, Kirsebærdalen og Klungerdalen, opplever brødrene et eventyr fylt av søskenkjærlighet, mot og forræderi, og sammen leder de kampen mot den ondskapsfulle Tengils undertrykkelse og den skremmende dragen Katlas ild. Det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig. Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har. I Klungerdalen finner Kavring en farsskikkelse som han har savnet, i Mattias.

Under kampen får Jonatan tak i luren, og han dreper Tengil. Sammen med Kavring reiser de opp i fjellene for å binde Katla fast. Der skal hun sultes, slik at hun blir svak og kan drepes. Men Jonatan mister luren, og Katla brenner ham med ilden sin. Jonatan dytter en stor sten på Katla, og hun faller i Karmafossen, som renner forbi fjellet. I fossen bor et annet fabeldyr, ormen Karm (derav navnet), og de to fabeldyrene dreper hverandre. 
Jonatan, som er lammet av Katlas ild, forteller Kavring at han helst vil dø. Da vil han komme til Nangilima, hvor Mattias dyrker epler, og Jonatan vil være helt frisk igjen. Kavring bestemmer seg for å gjøre gjengjeld for den gangen Jonatan hoppet ut fra brannen for å redde livet hans. Han tar sin bror på ryggen og hopper ut en fjellskrent, inn i døden. Boken slutter med at Kavring ser lyset fra den neste verdenen.




#Article 25: Aristoteles (1588 words)


Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av antikkens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla måten å se på kunnskap og vitenskap. Han skulle senere ha dyp innflytelse hos de nyplatonske kommentatorene, for muslimske tenkere som Avicenna og Averroes, og for kristne tenkere som Thomas Aquinas.

Aristoteles ble født 384 f.Kr. i den greske havnebyen Stageira i Makedonia, og omtales derfor ofte som «stagiritten». Stefaren, Nikomakhos, var livlege hos kong Amyntas III av Makedonia. Mange har villet forklare stesønnens interesse i naturvitenskap med denne bakgrunnen. Kongen på den tiden var farfaren til den gutten som skulle bli kalt Aleksander den store.

Sytten-atten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, der han ble i tyve år, inntil læremesteren Platon døde i 347 f.Kr. Først var Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Det han skrev i løpet av denne tiden har dessverre gått tapt, med unntak av noen fragmenter. Da Platons sønn ble utnevnt til den nye lederen for akademiet, på tross av Platons planer for Aristoteles, valgte Aristoteles å dra til Lilleasia. Der ble han i nesten 12 år. Aristoteles reiste mye omkring, på det han selv karakteriserte som en studiereise. Aristoteles var særlig opptatt av å studere naturen og fikk trening i å observere og klassifisere. Han giftet seg med en aristokratisk kvinne og fikk en datter. Da kona døde i 335 f.kr. flyttet Aristoteles tilbake til Athen. Der giftet han seg for andre gang og fikk en sønn, Nikomakhos, som han senere skrev en etikkbok til, Den nikomakhiske etikk, gjerne forkortet til Etikken, og som er den viktigste kilden til filosofens moralfilosofiske vurderinger.

Aristoteles ble i 339 f.Kr. av kong Filip II av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Denne utdanningen av Aleksander foregikk i tre år. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders senere politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt overfor Makedonia, og da Aleksander den store døde, fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser for ham selv, og han flyktet derfor fra byen. Aristoteles ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til», sa han, med åpenbar henvisning til Sokrates' skjebne.

I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide likevel ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Hele hans måte å tenke på er preget av samværet med Platon. Også på de områdene hvor han står i opposisjon til læreren, for eksempel i synet på dikterkunsten (se Poetikken), behandler Aristoteles problemer Platon først har fremført. Motsetningen mellom dem er ikke absolutt, men preget av dialog. Aristoteles' skjelning mellom form og stoff er en videreutvikling av Platons utlegning av idé og substans, selv om det også her er vesentlige nyanseforskjeller.

I de siste år av sitt liv ble Aristoteles uenig med Aleksander om forholdet til persere og Persia. Da Aleksander døde i 323 f.Kr. begynte anti-makedonske holdninger å gjøre seg gjeldende i Aten igjen. I år 322 f.Kr. skal Demofilos og Eurymedon ha angitt ham som kjetter, slik at han forlot byen til fordel for morens eiendom i Khalkis, hvor han døde samme år. Han utnevnte sin elev Antipatros som litterær testamentator.

Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap, og det er spesielt to punkter som er spesielt verdt å nevne;

For levende skapninger kan final årsak sies å være en økologisk nisje, eller naturlig plass. Den formale årsaken er tilsvarende anatomien til den levende skapningen. Å uttrykke en sammenheng mellom final og formal årsak vil for Aristoteles for eksempel være å si at føtter er formet slik at vi skal kunne gå rundt på jorda. Dette står delvis i kontrast med evolusjonsteorien til Charles Darwin, men selve idéen ndash; at det er viktig å skildre en sammenheng mellom funksjon og struktur ndash; er viktig den dag i dag.

Aristoteles ordnet alle gjenstandene i et hierarkisk system, med grunnlinjen menneskeorganisk liv (dyr og planter)ndash;uorganiske ting (bruksting og naturlige ting). Hvert nivå har sine karakteristiske vesentlige egenskaper som ikke kan reduseres til et lavere nivå: Plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme.

Universet var begrenset og kuleformet. I senteret av dette befant jorda seg. Rundt denne, i sirkelformede baner, beveget de andre himmellegemene seg med jevne hastigheter. Nærmest jorda kom månen, deretter Merkur, Venus, sola, Mars, Jupiter og Saturn. Universets ytterste grense var fiksstjernehimmelen. Dette lå nært opp til den umiddelbare opplevelsen av at jorda er i ro i sentrum.

Karakteristisk for fysikken til Aristoteles var et fundamentalt skille mellom den sublunare verden innenfor månens bane, og den supralunare verden fra månens bane og utover. I den sublunare verden var forandring det grunnleggende naturprinsippet, ting endra seg kvalitativt og kvantitativt, og den naturlige bevegelsen var rettlinja enten mot universets senter eller bort fra det. I motsetning til dette var den supralunare, himmelske verden preget av regularitet og uforanderlighet. Himmellegemene var perfekte og lytefrie kuler, og bevegelsene deres var sirkulære, i jevn fart og evige.

Ved universets grense, umiddelbart utenfor fiksstjernesfæren, fantes alle bevegelsers og naturprosessers første og absolutte årsak, den ubevegelige bevegeren.

Jorden hadde dermed lavest verdi. Hans kosmologi hang også nøye sammen med hans bevegeleseslære og hans ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut).

I etikken beskrives hvordan mennesket streber etter det gode i livet. Det høyeste gode i verden er å finne lykken. For å bli lykkelige skal vi ha en god karakter og det får vi ved å søke den gylne middelvei i de dyder vi skal besitte.

Aristoteles' hovedverk i etikk er Den nikomakiske etikk . En noe forkortet norsk oversettelse er Anfinn Stigens fra 1973/2008  som også har en fyldig innledning til verket.

Aristoteles' metafysikk blir hovedsakelig behandlet i hans verk med det samme navnet, Metafysikken. Navnet fikk det ettersom det var det kapittelet som kom etter Fysikken. Hans hovedprosjekt i denne boken er gjennomgående en søken etter forståelsen av væren. Spørsmål som «Hva vil det si at noe er?», «Finnes det forskjellige former for væren?», «Er væren noe som alt kan ha, eller er det begrenset til visse entiteter?», er spørsmål som blir stilt og diskutert gjennom verket. Resultatet er en mekanistisk forståelse av væren som substanser.

Disse substansene kan forstås som en dualitet, da de har et formalt aspekt og et stofflig aspekt. Det formale aspektet er det ved tingen som forklarer og former den, og kan forstås nesten som et husplan eller en oppskrift på et måltid. Det stofflige aspektet er det som materielt utgjør og muliggjør det formale, og kan forstås som materialene for et hus, eller ingrediensene til et måltid. Disse analogiene må forstås som nettopp dette, da det formale og det stofflige ved en ting ikke kan separeres. De er uomtvistelig avhengig av hverandre for å eksistere.

Det finnes for Aristoteles to måter å gradere eksistensen av for eksempel substanser. Ting som per definisjon har eksistens kaller han for ting i aktualitet. Ting som har mulighet til å eksistere kaller han for ting i potensialitet.  Forandring skjer ved at noe går fra potensialitet til aktualitet, fra mulighet til virkelighet. Eksempelvis er en haug materialer for et hus bare et hus i potensialitet. Man kan foreta et arbeid og føre dette huset i potensialitet til et hus i aktualitet, ved å bygge det ferdig.

Aristoteles skilte mellom fire typer forandring:

På et vesentlig punkt skiller Aristoteles seg fra Platon: Han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, er det vi ikke kan sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden – i motsetning til Platons rasjonalisme.

Aristoteles skrev Poetikken eller Om diktekunsten som er en håndbok i diktekunst. I den greske tittelen Peri poietikes er poietikes adjektiv til det underforståtte ordet tekhnes (det samme ordet som her gitt det moderne ordet teknikk). Dette ordet betydde ikke bare diktekunst, men omfattet enhver kunst selv om det er det førstnevnte som får hans største oppmerksomhet. Aristoteles konsentrerer seg om det tekniske (tekhnes), om hvordan kunstneren skaper sine verker ved hjelp av bestemte regler og prinsipper for komposisjon. Han behandlet diktingens former, klassifiserer og definerer diktningens genrer, og således er hans litteraturteori preget av en empirisk holdning til problemene.

Gjennom Poetikken ble de genretrekkene som Aristoteles identifiserte og definerte en konstant referanseramme for ettertiden som eksisterer den dag i dag. Begreper som tragedie, komedie og epos hviler direkte på Aristoteles' Poetikken. Det gjelder også de begreper som benyttes i relasjon til de enkelte genrer, spesielt tragedien: fabel, karakter, hamartia, anagnorisis med flere.

Aristoteles ville forby nullet, fordi det brøt opp de andre tallenes konsistens, i og med at man får et uforståelig resultat om man deler et vanlig tall med null.




#Article 26: Ambassade (263 words)


Ambassade er et lands offisielle representasjon i en fremmed stat, vanligvis ledet av en ambassadør eller chargé d'affaires ad interim og lokalisert i vertslandets hovedstad. Ambassadøren kan også være sideakkreditert fra en annen hovedstad. Det vil si at en ambassade er senderstatens representasjon i flere land. Ambassadøren kan ha underliggende generalkonsulat, konsulat, visekonsulat eller andre spesielle representasjoner. 

En utenriksstasjon med betegnelsen legasjon er ikke en ambassade, men ledes av en minister som har rang lavere enn ambassadør.

Uttrykket ambassade har gjennomgått en utvikling. Før Wienerkongressen i 1815 betegnet ordet en sendeferd, ledet av en sendemann, og det dreide seg da om en tilreisende delegasjon som regel fra ett overhode til et annet. En ambassade involverte da ikke et fast tilholdssted annet et de midlertidige kvarterer som sendeferden etablerte for den tid deres oppdrag tok. 

Man hadde imidlertid også på den tid ofte også faste stedlige representanter, men de ble som oftest ikke kalt ambassadører.
 
Etter Wienerkongressen opprettet de fem stormakter Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland, ambassader i hverandres hovedsteder. Tilsvarende representasjoner i mindre land ble ikke kalt ambassader; det vanligste uttrykket var legasjoner. 

Uttrykket ambassade ble således benyttet delvis som en anerkjennelse av vertslandets særlige rang. Slik ble det også at av realpolitiske grunner eller rene diplomatiske høflighetsgrunner at representasjonene til mindre land gradvis også fikk ambassades rang. Slik ble det naturlig å opphøye legasjoner til ambassader, som for eksempel i 1906 mellom Tyskland og Japan. Etter hvert som USA ble en stadig viktigere diplomatisk aktør i disse årene, ble legasjonene der også oppøyet til ambassader.

Se Liste over ambassader i Oslo




#Article 27: Ambassadør (218 words)


Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ambassadør en mission spéciale. Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.

Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte sine tjenere ambacti, som på latin i entall ble til ambactus. På fransk utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som lånord i norrønt ble det til ambátt (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «embede». På tysk fikk man av samme ordstammen «Amt», som på dansk har betydningen «fylke». Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embedsmann» har altså det samme keltiske opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk.

I 1977 hadde Norge 44 utsendte diplomater med ambassadørs rang.

Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.




#Article 28: Arnie Norse (200 words)


Arnie «Skiffle Joe» Norse (født Arne Trandal14. mai 1925, død 14. desember 2016 i Oslo) var en norsk sanger og underholdningsartist.

Arnie Norse var en gammel traver i norsk populærmusikk, kjent fra utestedet Tranen i Oslo, en lang rekke utdrikningslag, noen fjernsynsopptredener og egenproduserte kassettutgivelser. Han var utdannet boktrykker og jobbet i England fra 1950 til midt på 1950-tallet. Da han kom tilbake til Norge begynte han å opptre med å synge og spille gitar samtidig som har syklet på etthjulssykkel. Han opptrådte blant annet på Sirkus Arnardo.

I 1958 ble hans første plate utgitt, singlen «Mexico-Joe» på A-siden. B-siden var «Oh senorita» som ble en hit på Island. I denne perioden brukte han navnet «Skiffle Joe», som han fikk av Arne Bendiksen.

I 1978 begynte han å opptre på restaurant Tranen i Oslo, syklende på etthjulssykkel med gitar og cowboyhatt. Han sang slagere og frekke viser som «Misjonær i gryta», «Min lille kone (som legger seg på ryggen for ei krone)» og «Jælp mæ å rime (Den sensurerte bært-bært-visa)». Han opptrådte ukentlig på Tranen i over 30 år, fra 1978 sammen med sin kone Nipaporn Norse og deres band gjennom mange år, frem til stedet stengte 27. januar 2012.




#Article 29: Anne Enger (466 words)


Anne Enger (født 9. desember 1949 i Trøgstad) i Østfold. Tidligere gift Lahnstein, er en norsk embetskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant 1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Enger var leder i Senterpartiet 1991–1999. Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene. Fra 2004 til 2015 var hun fylkesmann i Østfold. Fra 2018 har hun vært medlem av Den Norske Nobelkomite.

Hun ble født på en gård i Trøgstad i 1949, som datter av gårdbruker Knut Andreas Enger (1924–) og kirketjener Aslaug Olberg (1926–2007). Hun er yngre søster til Inger S. Enger (1948–). Anne Enger var gift med konsulent Geir Lahnstein (1946–) 1975–1996, og er mor til Erik Lahnstein (1972–). Hun beholdt navnet Lahnstein frem til 2006.

Enger har examen artium fra Askim gymnas fra 1968, var husassistent ved KFUK-hjemmet i Oslo 1968–1969 og var tilknyttet Det norske Diakonhjem fra 1969. Hun avla sykepleiereksamen ved Diakonhjemmet i 1972 og har diakonkompetanse og sosionomeksamen fra samme sted fra 1975. Hun var sykepleielærer ved Diakonhjemmet 1975–1978.

Etter å ha trukket seg ut av politikken i 2001, var hun generalsekretær i Redningsselskapet 2001–2003, styremedlem i Kavlifondet 2001–2005, styreleder i Opplysningsvesenets fond 2001–2006 og leder i den regjeringsoppnevnte likelønnskommisjonen 2006–2008. Hun var fylkesmann i Østfold fra 2004 til 2015 og styreleder ved Nationaltheatret fra 2009 til 2017.

Hun var sekretariatsleder for Folkeaksjonen mot fri abort 1978–1979 og gikk inn for at abort skulle bestemmes av en nemnd bestående av kvinnen selv, en kvinnen selv utpeker og en representant for samfunnet. Engers abortsyn var preget av en prinsipiell motstand mot at det skulle være kvinnens private beslutning.

I 1979 ble hun gruppesekretær for Senterpartiets stortingsgruppe, noe hun ble værende som inntil 1985. I mellomtiden var hun leder i Oslo Senterparti 1980–1983, medlem i Senterpartiets prinsipprogramkomite 1982–1983 og leder i Senterpartiets organisasjonsutvalg 1984–1985. Enger var også nestleder i partiet fra 1983 og frem til hun ble leder i 1991. I 1985 ble hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, og ble gjenvalgt inntil hun frasa seg gjenvalg i 2001. Under hennes ledelse posisjonerte Senterpartiet seg som det ledende nei-partiet i forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Stortingsvalget 1993 ble partiets beste noensinne med 16,7 % av stemmene, og Senterpartiet ble nest størst på Stortinget med 32 mandater, om lag en tredobling fra forrige periode. Mediene gav henne tilnavnet «Nei-dronningen».

Hun var fast stedfortredende statsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra oktober 1997 til oktober 1999, i samme periode som hun var kulturminister. Hun var også fungerende olje- og energiminister under Marit Arnstads permisjon fra mars til august 1999 og fungerende statsminister under Kjell Magne Bondevik sykdom fra august til september 1998.

Enger ble tildelt Trollkjerringprisen i 1999.




#Article 30: Astrologi (1580 words)


Astrologi, av og til omtalt som stjernetydning er tradisjoner og tro bygd på forestillingen om at menneskers skjebne og hendelser på jorda kan fortolkes eller påvirkes av himmellegemenes posisjon i forhold til hverandre. Ulike og motstridende astrologiske tradisjoner har blitt utviklet i Mesopotamia, Maya og Kina og astrologi kan spores tilbake til begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. 
Astrologi er i varierende grad betraktet av sine tilhengere for å være et symbolisme-språk, en form for kunst, vitenskap, eller divinasjon.

Det vitenskapelige miljø betrakter astrologi for å være pseudovitenskap eller overtro da astrologer har mislykkes empiriske tester i kontrollerte studier. Til tross for mangelen på vitenskapelige bevis, er troen på astrologi utbredt. Astrologi er ikke basert på vitenskapelige prinsipper, og er dermed å anse som pseudovitenskap.

Astrologihistorikere tidfester gjerne astrologiens opprinnelse til da mennesket begynte å studere himmelen. De første astrologiske opptegnelser stammer fra Mesopotamia – landet mellom Eufrat og Tigris. I Ninives ruiner fant astrologene et kongelig bibliotek fra omkring år 650 f. Kr. Blant 25 000 kileskrifttekster var det også skrifter om astrologi. 

I år 100 før vår tidsregning skrev oldtidshistorikeren Plinius den eldre at astrologien ble utviklet i Kaldea og innført via Babylon til Hellas. Grekerne, hvis vitenskapsmenn var de som raffinerte og satte et slags endelig stempel på astrologi, ser ut til å ha betraktet egypterne som astrologiens opphav. I alle fall er en av de grunnleggende greske tekster (fra rundt 150 f. Kr.) tilskrevet to egyptiske forfattere. 

Elementene og deres rolle i de forskjellige stjernetegnene ble innført av Empedokles (elev av Pythagoras ca. 475 f. Kr.); astrologen Aristarkhos fra Samos hevdet i 280 f. Kr. at jorden og de andre planeter gikk rundt solen. (Hvilket ikke slo an da.) Ellers er grekernes innflytelse på astrologi i første rekke at de fastsatte det som tradisjonelt er astrologiske enkeltelementers egenskaper. De blandet sine egne gudesagn med stjernehimmelen, og bestemte med dette hvilke egenskaper som kjennetegner det enkelte astrologiske tegn, den enkelte planet, deres himmelplassering og hva som skjer når disse egenskaper opptrer samtidig i et horoskop. 

Romerne overtok grekernes astrologi. De beholdt de greske, astrologiske betydninger, men gav de ulike delene sine egne navn. I romerriket hadde virkelig astrologi sin blomstringstid. Keiser Augustus (63 f. Kr. – 14 e. Kr.) bekjente seg til astrologi, og lot sitt astrologiske tegn,  Steinbukken, prege på mynter. Hans etterfølger keiser Tiberius (42 f. Kr. – 37 e. Kr.) var praktiserende astrolog. Samtidig var det under romerriket man begynte å betrakte astrologi også kritisk. Kristne stilte seg avvisende til astrologi. Siden skulle islams profet bli enda mer kategorisk i sin fordømmelse av astrologi.

Fra Roma spredte astrologi seg nordover i Europa, og på 1300-tallet ble det undervist i astrologi ved universitetet i Oxford. Paracelsus (1493 – 1541), egentlig en berømt lege, skrev en bok om astrologi på over 500 sider. Både Nikolaus Kopernikus (1473 – 1543), Tycho Brahe (1546 – 1601), Galileo Galilei (1564 – 1642), og Johannes Kepler (1571 – 1630), var astrologer og astronomer. De satte opp og tolket horoskoper ved ulike anledninger. Samtidig var det Galilei som formulerte tesen «bare det som kan måles er vitenskapelig verdifullt», og som med det utelukket astrologi fra det vitenskapelige selskap.

Ordet horoskop er sammensatt av de greske ordene «hora», time, og «skopein», betrakte. Således er betydningen «å betrakte timen». Det finnes mange former for horoskop. Den vanligste formen i dag, er den vi møter i dagsaviser og ukeblader. Korte spådommer for hvert enkelt stjernetegn. I dagligtalen er det dette som er synonymt med ordet horoskop. I astrologisk fagterminologi er horoskop betegnelsen på det grafiske oppsettet av stjernehimmelen ved et bestemt tidspunkt. Et himmelkart der posisjonene til solsystemets planeter er inntegnet, sammen med markeringer av hvor de tolv tegnene i zodiaken er; og oppdelt i himmelens 12 hus. Dette himmelkartet, i følge med en tolkning av samme, utgjør et horoskop.

Et horoskop kan i prinsippet utarbeides for ethvert tidspunkt. Man begynner kalkulasjonen med å omregne den lokale tiden horoskopet settes opp på grunnlag av; til stjernetid. Ut fra denne stjernetiden finner man solens og planetenes posisjoner gjennom å konsultere tabeller. Stedet horoskopet beregnes for – altså i form av lengdegrad og breddegrad – bestemmer, sammen med stjernetiden, hvordan horoskopet oppdeles i hus.

Når dette er gjort kan man begynne tolkningsdelen av horoskopet. I tolkningen vektlegges aktuelt soltegn, hvilket stjernetegn som stiger opp over horisonten ved aktuelt tidspunkt, hvor i horoskopet planetene er plassert, og hvordan horoskopet er inndelt i hus.

Dyrekretsen kalles også zodiaken. Navnet kommer av at ekliptikken, dvs. den banen solen følger på himmelen gjennom et år, går gjennom stjernebilder med overveiende dyrenavn. Det astrologiske året starter ved vårjevndøgn. Der hvor solen står på himmelen når dag og natt er tilnærmet like lange, der begynner stjernetegnet Væren. I et horoskop er det av stor betydning hvilket stjernetegn solen står plassert i (i et fødselshoroskop er dette det tegnet som hersket ved fødselstidspunktet). Det er også betydningsfullt hvor planetene er. De ulike stjernetegnene i Dyrekretsen er i rekkefølge: Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene.

Ascendanten er det stjernebildet som stiger opp over horisonten på horoskopets himmelkart, ved utregningsøyeblikket. Ascendanten sies å ha betydning for personligheten og hvordan man opptrer utad. Hva slags stjernetegn som er ascendant sies også å ha innvirkning på hvordan man forholder seg til utfordringer man møter.

I et horoskop tegnes solens og månens posisjoner inn, sammen med de ni planeters. I tillegg markeres måneknutene (der hvor månens bane krysser solbanen (ekliptikken). Tolkningen av solen, månen og planetene betinges av hvor i horoskopet de befinner seg, altså i hvilket tegn og i hvilket hus. Dette bestemmer i hvor stor grad planetenes egenskaper vil påvirke det horoskopet skal si noe om. Uansett vil solen alltid være den dominerende betydning i et horoskop. Hvor på himmelkartet sol, måne og planeter skal være; leser astrologen ut fra en tabell som kalles en efemeride.

Husene deler himmelkaret inn i tolv deler. Hvor husene plasseres i horoskopet bestemmes av hvilket geografisk sted horoskopet er for. Stedets  lengde og breddegrad, samt til hvilken stjernetid det kalkuleres for. Husene bestemmes ved hjelp av en hustabell. Golden Dawn hadde disse betydningene for hvert enkelt av himmelens 12 hus: 1. hus: Liv, helse; 2. hus: Penger, eiendom, personlig verdi; 3. hus: Brødre, søstre; 4. hus: Far, graven, tingenes ende; 5. hus: Barn, glede; 6. hus: Sykdom, slektninger; 7. hus: Kjærlighet, ekteskap, mann eller kone. Partnerskap og forbindelser; 8. hus: Dødsfall, testamenter; 9. hus: Vitenskap, religion, kunst; 10. hus: Mor, yrke, verdslig posisjon generelt; 11.hus: Venner, håp og ønsker. 

Astrologen er den som kalkulerer og tolker horoskopet. En astrolog som arbeider for en dagsavis eller et ukeblad, regner ut et horoskop for et gitt tidspunkt innenfor hvert enkelt tegn, og lar dette gjelde alle mennesker født under det spesifikke stjernetegnet. Med andre ord et meget generelt horoskop. En astrolog som utarbeider et personlig horoskop gjør dette ut fra et spesifikt tidspunkt og en spesifikk posisjon, men for øvrig ut fra de samme prinsipper som for et generelt horoskop.

Til hjelp i arbeidet med horoskopet har astrologen tabeller som forteller planet- og husposisjoner (henholdsvis efemerider og hustabeller). Det kreves ikke store regneferdigheter for å gjøre lokal tid om til stjernetid. Den tekniske siden av astrologens arbeid er med andre ord forholdsvis enkel. Astrologens evner settes først på prøve når de ulike elementers påvirkninger på horoskopet skal kombineres. Først huskes, så tolkes: Hvilke påvirkninger som til slutt skal gjelde for himmelkartet.

Vitenskapen har tross flere forsøk ikke kunnet konkludere med at astrologi verken er virksomt eller empirisk holdbart. Det vitenskapsfolk i første rekke trekker i tvil er empirien bak å tildele solen, månen, planetene og stjernetegnene de egenskaper de astrologisk har, og på hvilken måte disse kan påvirke menneskelige egenskaper og hendelser på jorden. Astrologer har ikke kunnet gi noen vitenskapelig, tilfredsstillende svar. Heller ikke har de – i godkjente forsøk – vært treffsikre i sine spådommer.

Den sannsynlige årsaken til at mange opplever at astrologi «virker» og kan beskrive personlige egenskaper med tilsynelatende stor treffsikkerhet, er den såkalte Forer-effekten.

Moderne astrologi er basert på de samme grunprinsippene som i renessansen. Tolkning av astrologi er i dag en stor industri, hvor aviser, ukeblader, teletorg- og sms-tjenester er viktige markedsområder. Mange astrologer setter opp et personlig horoskop. Dette er mer detaljert og skal angivelig stemme mer med den individuelle persons egenskaper og livsutvikling, enn et som kun er basert på soltegnet. Astrologer tilbyr også personlig rådgivning basert på horoskop.

Carl Gustav Jung benyttet seg i utstrakt grad av astrologi under utviklingen av analytisk psykologi og arketyper. Som praktiserende psykiater brukte han horoskopet for å finne fram til personlighetsstruktur og naturlig adferdsmønster og til å forutsi en kommende psykologisk krise. 

Jung formulerte også uttrykket synkronisitet, brukt av blant andre Walter Koch til å forklare astrologiens vesen:
Astrologi har som et tolkningsprinsipp analogien eller korrespondansen, synkronismen eller korrelasjonen. I stedet for en lavere årsakssammenheng oppstår et høyere likhetsforhold. Faktisk handler ikke astrologiske tolkninger om manifestasjon av fysiske effekter, men om betydninger og indre likheter, det vil si åndelige verdier. Fordi astrologi er opptatt av liv, sjel, menneskelig aktivitet og jordiske hendelser, er det utilgjengelig for den gammeldagse naturforskeren med sitt materialistiske preg.

Det finnes flere forskjellige typer astrologi med samme funksjon som den vestlige astrologi, flere steder i verden. Kinesisk astrologi og astrologi fra amerikanske innfødte. Innen vestlig og kinesisk astrologi finnes det i tillegg flere forskjellige tradisjoner, regnemåter og systemer. I Tibet bruker man en kombinasjon av indisk (som er i slekt med vestlig astrologi) og kinesisk.




#Article 31: Asteroide (1523 words)


Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsystemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider. Disse begrepene har historisk sett blitt brukt om alle astronomiske legemer i bane rundt solen som ikke har noen form for planetskive, og som heller ikke har blitt observert å ha de karakteristiske egenskapene til en aktiv komet. Etter hvert som småplanetene i det ytre solsystemet ble oppdaget, ble de volatil-baserte overflatene funnet å ligne mer på kometer og ble derfor ofte skilt fra tradisjonelle asteroider. Begrepet asteroide brukes nå primært om de smålegemene i det indre solsystemet, og sammen med kentaurer, neptuntrojanere og transneptunske objekter i det ytre solsystemet, tilhører de gruppen småplaneter. I denne artikkelen omfatter begrepet asteroider småplanetene i det indre solsystemet.

Det finnes millioner av asteroider, og mange av disse antas å være spredte rester av planetesimaler – legemer innenfor den unge solens tåke som aldre voks seg store nok til å bli planeter. Hoveddelen av de kjente asteroidene går i bane rundt solen i regionen mellom banene til Mars og Jupiter, kjent som asteroidebeltet, eller deler bane med Jupiter (såkalte jupitertrojanere). Det finnes imidlertid også andre banefamilier med betydelig antall asteroider, inkludert nærjordsasteroider. Individuelle asteroider klassifiseres etter emisjonsspekter, hvor de fleste ligger i tre hovedgrupper: C-type, S-type og M-type. Disse ble oppkalt etter og identifiseres generelt ved henholdsvis karbon-rike, steinete og metalliske sammensetninger.

Normalt sett er det kun asteroiden 4 Vesta, som har en relativt reflektiv overflate, som kan ses med det blotte øye – og det bare på svært mørke himler og posisjonen er gunstig. En sjelden gang kan mindre asteroider passere tilstrekkelig nær jorden til at den er synlig for det blotte øye en kort stund. Per september 2013 har Minor Planet Center data for mer enn én million objekter i det indre og ytre solsystemet, hvorav  hadde tilstrekkelig informasjon til å få en nummerbetegnelse.

En nylig oppdaget asteroide gis et overgangsnavn (slik som ) bestående av oppdagelsesår og en alfanumerisk kode som indikerer halvmåneden for oppdagelsen og sekvensen innenfor den halvmåneden. Så fort en asteroides bane er blitt bekreftet, gis den et nummer, og senere kan den også få et navn (for eksempel 433 Eros). Den formelle navnekonvensjonen bruker parenteser rundt numre (for eksempel (433) Eros), men det er ganske vanlig å droppe parentesene. Uformelt, er det vanlig å droppe nummeret også, eller å droppe det etter å ha nevnt det en gang i løpende tekst.

De første asteroidene som ble oppdaget ble tilegnet ikoniske symboler på lik linje med de som tradisjonelt ble brukt for planeter. Innen 1855 var det to dusin asteroidesymboler, som ofte fremstod i flere varianter.

I 1851, etter at den femtende asteroiden (Eunomia hadde blitt oppdaget, gjorde Johann Franz Encke en større endring i den kommende 1854-utgaven av  (BAJ, Berlins astronomiske årbok). Han introduserte en skive (sirkel), et tradisjonelt symbol for en stjerne, som et generisk symbol for en asteroide. Sirkelen ble nummerert etter oppdagelse for å identifisere en gitt asteroide – selv om han tilegnet ① til den femte, Astraea, samtidig som de fire første bare fikk de eksisterende ikoniske symbolene. Det nummererte sirkel-systemet ble raskt adoptert av andre astronomer, og den neste asteroiden (16 Psyche) var den første som fikk betegnelse på den måten da den ble oppdaget i 1852. Psyche ble imidlertid tildelt et ikonisk symbol i tillegg, det samme ble noen ytterligere asteroider oppdaget i løpet av de neste par årene – se tabell over. 20 Massalia var den første asteroiden som ikke fikk noen ikonisk symbol, og 37 Fides var den siste som fikk et ikonisk symbol da den ble oppdaget i 1855. Det  året ble Astreas nummer økt til ⑤, men de fire første asteroidene, Ceres til Vesta, fikk ikke numre før i 1867-utgaven. Sirkelen ble etter hvert omgjort til et par parenteser, som var enklere å skrive. Enkelte ganger ble den også utelatt i sin helhet, noe som ble grunnlaget for den moderne konvensjonen.

Den første asteroiden som ble oppdaget, Ceres, ble oppdaget i 1801 av Giuseppe Piazzi, og ble ansett å være en ny planet. Oppdagelsen av flere lignende legemer fulgte i etterkant. Med datidens utstyr fremstod disse som små lyspunkter – omtrent som stjerner – med små eller ingen planetskiver. De var likevel lette å skille fra stjerner på grunn av den tilsynelatende bevegelsen. Dette fikk astronomen William Herschel til å foreslå begrepet «asteroide», på gresk skrevet som ἀστεροειδής asteroeidēs 'stjernelignende stjerneformet', fra gammelgresk  astēr  'stjerne, planet'. Tidlig på andre halvdel av det nittende århundre ble begrepene «asteroide» og «planet» (ikke alltid kvalifisert som «mindre») fremdeles brukt om hverandre; for eksempel står det i Annual of Scientific Discovery for 1871:

Metoder for å oppdage asteroider har forbedret seg dramatisk i løpet av de siste to århundre.

I de siste årene av det 18. århundre organiserte Franz Xaver von Zach en gruppe på 24 astronomer til å søke på himmelen etter den manglende planeten, som av Titius-Bodes lov var forutsagt å ligge 2,8 AE fra solen, delvis fordi William Herschel oppdaget planeten Uranus i 1781 ved avstanden som loven forutsa. Oppgaven krevde at håndtegnede himmelkart ble forberedt for alle stjerner dyrekretsen ned til et gitt nivå av lysstyrke. På etterfølgende netter ble himmelen kartlagt på nytt, og forhåpentlig vis ble objekter som flyttet på seg oppdaget. Den forventede bevegelsen til den manglende planeten var omtrent 30 buesekunder per time, lett merkbart for en observatør.

Det første objektet, Ceres, ble ikke oppdaget av et medlem av gruppen, men snarere ved en tilfeldighet i 1801 av Giuseppe Piazzi, direktør ved observatoriet i Palermo på Sicilia. Han oppdaget et nytt stjernelignende objekt i Tyren, og fulgte forflytningen til dette objektet over flere netter. Kollegaen til Piazzi, Carl Friedrich Gauss, brukte disse observasjonene til å finne den eksakte avstanden mellom dette objektet og jorden. Gauss' beregninger plasserte objektet mellom planetene Mars og Jupiter. Piazzi oppkalte den etter Ceres, den romerske gudinnen for landbruk.

Ytterligere tre asteroider (2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta) ble oppdaget i løpet av de neste par årene, der Vesta som den siste av disse ble oppdaget i 1807. Etter ytterligere åtte års resultatløse søk, antok de fleste astronomer at det ikke fantes flere og avbrøt ytterligere søk.

Karl Ludwig Hencke fortsatte imidlertit, og begynte å søke etter flere asteroider i 1830. Femten år senere oppdaget han 5 Astraea, den første nye asteroiden på 38 år. Han oppdget også 6 Hebe mindre enn to år senere. Etter dette deltok flere astronomer i letingen, og minst en ny asteroide ble oppdaget hvert år etter dette (med unntak av krigsåret 1945). Notable asteroidejegere av denne tidlige æraen var J.R. Hind, Annibale de Gasparis, Robert Luther, H. M. S. Goldschmidt, Jean Chacornac, James Ferguson, Norman Robert Pogson, E. W. Tempel, J. C. Watson, C. H. F. Peters, A. Borrelly, J. Palisa og Auguste Charlois.

I 1891 forbedret Maximilian Franz Joseph Cornelius Wolf bruken av astrofotografering for å oppdage asteroider, som fremstod som korte streker på fotografiske plater med lang eksponeringstid. Dette førte til en kraftig økning i oppdagelser sammenlignet med tidligere metoder: Wolf alene oppdaget 248 asteroider – 323 Brucia var den første – mens bare litt over 300 hadde blitt oppdaget frem til da. Det var kjent at der fantes mange fler, men astronomer brydde seg ikke om dem og kalte dem «himmelens skadedyr», en frase ofte tilskrevet Eduard Suess og Edmund Weiss. Selv et helt århundre senere, var bare et par tusen asteroider identifisert, nummerert og navngitt.

Hundretusenvis av asteroider har blitt oppdaget i solsystemet, og det oppdages ca.  nye hver måned. Per 2. juli 2012 var totalt  småplaneter registrert, hvorav  har omløpsbaner som er tilstrekkelig kjente til at de kan gis permanente offisielle nummer. Av disse har  fått offisielle navn. Den navnsløse småplaneten med det lengste nummeret er (3708) 1974 FV1; den navngitte småplaneten med det høyeste nummeret er 204873 FAIR.

Astronomer anslår det totale antall asteroider som er over 1 km i diameter til å være mellom 1,1 og 1,9 millioner. Den største asteroiden i det indre solsystemet er Ceres, som har en diameter på . To andre asteroider i det indre solsystemet er 2 Pallas og 4 Vesta som begge har diametre på ca. 500 km. Vesta er den eneste asteroiden i hovedbeltet som kan skimtes med det blott øyet. I svært spesielle tilfeller kan jordnære asteroider også være synlige uten hjelpemidler (se 99942 Apophis).

Den totale massen av alle asteroidenen i hovedbeltet anslås å være 3,0–3,6 kg, eller ca. 4 % av månens masse. Av denne massen innehar Ceres 950 kg, eller 32 %. Legger man til de tre nest massive asteroidene 4 Vesta (9 %), 2 Pallas (7 %) og 10 Hygiea (3 %), blir den totale summen 51 %. De neste tre etter størrelse – 511 Davida (1,2 %), 704 Interamnia (1,0 %) og 3 Juno (0,9 %) – bidrar bare med ytterligere 3 % av totalmassen. Antallet asteroider øker siden eksponensiellt mens de individuelle massene blir mindre. Kun de aller største asteroidene har tilstrekkelig masse til å være sfæriske. Resten av asteroidene har uregelmessige former.

Mange av asteroidene befinner seg i asteroidefamilier. Asteroidene i en familie har lignende baneelementer som store halvakse, eksentrisitet og inklinasjon. 




#Article 32: Alfred Hitchcock (595 words)


Alfred Joseph Hitchcock (født 13. august 1899 i Leytonstone i London, død 29. april 1980 i Los Angeles i USA) var en britisk filmregissør blant annet kjent for filmene Psycho og Fuglene.

Hitchcock ble kjent for et stort publikum over hele verden med TV-seriene Alfred Hitchcock Presenterer og The Alfred Hitchcock Hour. Før og etter hver episode kommenterte han episoden på humoristisk og ofte smågrotesk vis.

Hitchcock ble i 1980 utnevnt til Knight Commander av Order of the British Empire og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.

Han har to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sine bidrag til filmen, og en annen for sine bragder innen TV.

 
Alfred Hitchcock ble født 13. august 1899 i Leytonstone, London som ett av tre barn i familien, med grønnsakshandleren William Hitchcock og hans kone Emma Jane Hitchcock som foreldre. Familien var irske katolikker og Hitchcock ble sendt på en katolsk kostskole i London. Etter at Hitchcock var ferdig der ble han tegner og reklamedesigner for et kabelselskap. På den tiden ble Hitchcock mer interessert i fotografi og begynte etterhvert å jobbe med film i London. I 1920 fikk han en heltidsjobb hos Islington Studios under deres amerikanske eiere, Players-Lasky, og senere deres britiske etterfølgere, Gainsborough Pictures, der han laget tittelsekvensene til stumfilmer. Han første forsøk på regi kom med filmen Number 13 i 1922, en film som aldri ble fullført på grunn av økonomiske vansker. Hans egentlige debut kom i 1925 da Michael Balcon lot Hitchcock regissere sin første film hos Gainsborough Pictures,  The Pleasure Garden.

De to første filmene hans var kommersielt mislykkede, men hans talent i den nye filmindustrien ga han likevel rask framgang. Hans tredje film, The Lodger hadde premiere i 1927. Dette var den første filmen i det som etterhvert skulle bli kjent som Hitchcockstilen, og filmen ble en suksess i Storbritannia. I 1926 hadde Hitchcock giftet seg med den assisterende regissøren Alma Reville og de fikk datteren Patricia i 1928. Alma var Hitchcocks nærmeste medarbeider, hun skrev noen av manusene og arbeidet med ham på alle filmene han lagde. I 1929 begynte Hitchcock å jobbe med filmen Blackmail, hans tiende film. Mens filmen var under produksjon bestemte studioet at filmen skulle lages som den første britiske lydfilmen.

I 1933 arbeidet Hitchcock nok en gang med Michael Balcon, denne gang på Gaumont-British Picture Corporation. Hans første film for dette selskapet, Mannen som visste for meget (1934) blev en suksess. Hans andre film for selskapet, Mannen som visste alt (1935), regnes av mange som en av de beste filmene fra hans tidlige filmperiode. Hans neste store suksess kom i 1938, En Kvinne Forsvinner, som handlet om letingen etter en eldre engelsk kvinne (May Whitty) som forsvant ombord på et tog i det fiktive landet Vandrika (en referanse til datidens Tyskland). 

Utover 30-tallet skapte Hitchcock seg et godt rykte som regissør med en rekke spenningsfilmer. Sent på tiåret inviterte produsent David O. Selznick han over til Hollywood for å lage filmer der. 

Han bidro som regissør til German Concentration Camps Factual Survey («Tyske konsentrasjonsleires undersøkelse av fakta») i 1945. Arbeidet med dokumentaren ble ledet av Sidney Bernstein som engasjerte sin venn Hitchcock til bistå med organiseringen av det store materialet. Bernsteins prosjekt ble stanset og materialet ble arkivert hos Imperial War Museum, og arbeidet med dokumentarfilmen ble tatt opp igjen i 2010.

Han dro tilbake til hjemlandet sitt tidlig på 70-tallet og lagde sine to siste filmer der.

I 2012 kom det to biografiske spillefilmer om Alfred Hitchcock; Hitchcock og The Girl.




#Article 33: Amsterdam (2144 words)


Amsterdam er den offisielle hovedstaden i Nederland. Den er landets største by og ligger i provinsen Noord-Holland. Til tross for at Amsterdam er titulær hovedstad i landet, er Haag residensby for statsoverhodet. Også landets parlament og regjering sitter i Haag, og der er også alle ambassader.

Amsterdam har en bykjerne med mange kanaler, og ble grunnlagt rundt en demning i elven Amstel, som også har gitt byen navn (Amstelredam: demningen i elven Amstel). Byens flyplass Schiphol, som ligger i nabokommunen Haarlemmermeer, er en av de viktigste i Europa.

Amsterdams tidligste historie kan spores til et tidspunkt på 1200-tallet, hvor der var et mindre fiskersamfunn ved elven Amstels bredder. I 1204 oppførte Giesebrecht II, herre til Amstelland, borgen t'Aemstel, og senere anla hans sønn en demning, eller «dam», som stengte elven ved Ĳfjorden, for å skape en havn ved Amstels utløp.

Amsterdam omtales første gang 1275, da grev Floris V av Holland ga den begrensede privilegier under navnet Amstelledamme. I 1296 kom byen, som herren av Amstel hadde hatt i len, direkte under greven av Holland. Sin første forfatning fikk byen i 1300, og i det følgende århundret fulgte ytterligere privilegier.

Byen tok ivrig del i handelen på Østersjøen. På Skånemarkedet var amsterdammerne de mest fremtredende blant de nederlandske kjøpmennene. Byen var dog ikke medlem av Hansaforbundet, men handlet ivrig med de deltagende byene. I 1481–1494 ble det bygget en bymur for å befeste byen. Muren ble bygget av bystyret på oppfordring av Maximilian I av Det tysk-romerske rike som ønsket at byen skulle være bedre beskyttet. De Waag og Schreierstoren er rester etter to av portene.

Alle byggverk i Amsterdam (inkl. broer, kanalmurer, etc.) hviler på 10–12 m lange påler, i stor grad hentet fra Norge, som hadde rikelig med tømmer. Også eventyrlystne norske gutter tok hyre på nederlandske skip. Mye av sjøfarten var underlagt restriksjoner med hensyn til destinasjoner, og norsk skipsfart var på den tiden ellers begrenset til kystfart. Den genetiske utvekslingen førte bl.a. til en del nederlandske slektsnavn i Norge. Et par kvartaler i Flekkefjord heter fortsatt «hollenderbyen». Utflytting fra Norge til Amsterdam er belagt fra sist på 1500-tallet til tidlig 1700-tall. Ca 5 000 norske menn og ca. 3 000 norske kvinner tok ut lysning på Amsterdams rådhus i perioden 1621–1720. Byens befolkning økte fra 30 000 til 200 000 for å stabilisere seg på det nivået, hvorav utlendinger utgjorde ca. 30%, for det meste tyskere, mens skandinavene utgjorde 13-15%. Rundt 1650 var den norske andelen av Amsterdams befolkning ca. 13 000, dvs at Amsterdam på 1600-tallet var Norges største by.

På 1500-tallet ble byen et fristed for religiøse som var forfulgt i sine hjemland, blant annet jøder fra Spania og Portugal, som flyktet fra den spanske inkvisisjonen, og hugenotter fra Frankrike. Jødene grunnla en omfattende diamanthandel, som byen dog stort sett mistet etter andre verdenskrig fordi den jødiske befolkningen ble deportert. Diamanthandelen og den stadig stigende østersjøhandelen gav byen et nytt oppsving. Da åttiårskrigen (1568–1648) brøt ut, holdt Amsterdam seg en tid tilbake, og først i 1578 sluttet den seg til opprøret. Da Antwerpen ble erobret av Spania i 1585 og dens handel ødelagt, var Amsterdam kvitt sin største konkurrent, og da noen av kjøpmennene fra de erobrede provinsene flyktet til Amsterdam, begynte byens egentlige storhetstid. Mellom 1585 og 1595 ble byens innbyggertall nesten fordoblet.

På 1600-tallet var byen en av verdens ledende finans- og sjøfartsbyer, samt sentrum for landets kolonirike. I 1602 ble Det nederlandske ostindiske kompani etablert, etterfulgt av Det nederlandske vestindiske kompani i 1621; i 1622 hadde Amsterdam 100 000 innbyggere og var en av Europas største byer. Amsterdam gjorde kraftig motstand mot stattholdernes overgrep. Prins Vilhelm II av Oranien erobret dog byen i 1650, mens et tilsvarende forsøk mislyktes for Ludvig 14. av Frankrike i 1672.

På midten av det 1700-tallet var Amsterdam Europas ledende handelsby, men i 1787 ble den erobret av prøysserne, igjen i 1795 av franskmennene og deretter gjort til hovedstad i Den bataviske republikk og i 1808 hovedstad i Kongeriket Holland. Da dette i 1810 ble forent med det franske keiserriket, ble Amsterdam fellesrikets tredje største by. Napoleonstiden medførte dog en betydelig nedgang i handel og befolkningstall. Etter etableringen av Det forente nederlandske kongedømme som en selvstendig stat i 1815, kom det igjen en stabil utvikling, og Amsterdam ble atter en av verdens rikeste byer. Slutten av 1800-tallet blir derfor av og til betegnet som Amsterdams annen gullalder.

Kort før første verdenskrig ble nye forsteder bygget. Under krigen var Nederland nøytralt, men led som resten av Europa under mat- og brenselsmangel som utløste større opptøyer, hvor flere mennesker ble drept.

Under andre verdenskrig invaderte Tyskland Nederland den 10. mai 1940 og oppnådde kontroll over landet etter fem dager. Tyskerne innsatte et nazistisk sivilt styre i Amsterdam, som blant annet forfulgte jødene. Kun omkring 5 000 av de 107 000 deporterte nederlandske jødene overlevde krigen. Amsterdam var den eneste vesteuropeiske byen der tyskerne vurderte å etablere en getto, men trakk planen etter protester fra Amsterdams byråd og den nederlandske regjeringen. 

I de siste månedene av krigen brøt kommunikasjonen med resten av landet sammen, og det ble vanskelig å skaffe mat og brensel. Hunder, katter og rå sukkerroer ble spist for å overleve, og de fleste trær i Amsterdam ble felt for å skaffe brensel. Alt treverk ble også fjernet fra de deportertes hjem.

Etter andre verdenskrigs ødeleggelser ble byen gjenoppbygd. Fra 1960-tallet av ble «mykere» narkotiske stoffer tolerert. I perioden var husokkupasjoner også utbredte. Okkupasjonene ledet til demonstrasjoner mot regjeringen og kongehuset. På 1980-tallet steg antallet utenlandske innbyggere kraftig, primært personer fra Surinam, Tyrkia og Marokko. I denne perioden skjøt utflyttingen til forstedene også fart, og Amsterdam utviklet seg fra å være en relativ fattig nederlandsk by til å være en av de rikeste, grunnet den økte andelen av serviceyrker i forhold til industriyrker.

Etter årtusenskiftet begynte sosiale problemer som utrygghet, etnisk distriminering og større skiller mellom religiøse og sosiale grupper å utvikle seg. 45% av befolkningen i Amsterdam har ikke-nederlandske foreldre. Amsterdam er samtidig karakterisert av sosial og kulturell toleranse. Mordet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004 av en islamsk fundamentalist utløste en større debatt om de sosiale problemene.

Byen Amsterdam ligger ved breddene av Amstel elven, samt ved Ĳ-sjøen.

Amsterdam sprer seg ut syd for Amsterdam hovedbanestasjon. Hovedgaten heter Damrak og leder ut i Rokin. Området øst for Damrak er det eldste området og er kjent som de Wallen («murene») etter de middelalderske murene rundt byen – dette området inneholder blant annet byens red-light district. Øst for de Wallen ligger det gamle jødiske kvarteret Waterlooplein. Et område, opprinnelig fra det 1600-tallet, kjent som Grachtengordel, som blant annet inkluderer tre konsentriske kanaler, omkranser byens hjerte. Utenfor Grachtengordel ligger bydelene Jordaan og Pijp, som opprinnelig ble bygget til arbeidere, men som nå er befolket av studenter, kunstnere og familier, som vil litt vekk fra sentrum, og disse bydelene utgjør til sammen latinerkvarteret. Øst for Grachtengordel ligger Museumplein, som rommer byens vigtigste museer, og Vondelpark, som er en park fra 1800-tallet oppkalt etter den nederlandske forfatteren Joost van den Vondel.

Flere deler av byen og det omgivende området ligger på polder og kan kjennes på dets suffiks -meer, som betyr «sjø», som for eksempel Aalsmeer, Bijlmermeer, Haarlemmermeer og Watergraafsmeer.

De nåværende primære konsentriske kanalene er fra innerst til ytterst: Singel, Herengracht (Herrekanalen), Keizersgracht (Keiserkanalen), Prinsengracht (Prinsekanalen) og ytterst Singelgracht.

Amsterdams kanalsystem er et resultat av vellykket byplanlegging. Før 1700 gjennomgikk byen fire utvidelser. Den første var rettet vestover og begynte allerede i 1586. Innbyggertallet var da sterkt økende bl.a. p.g.a. den spanske okkupasjonen av Antwerpen (1585). Ca. 1700 var den fjerde utvidelse ferdig. Fire primærkanaler formet som konsentriske halvsirkler munnet ut i IJ-fjorden. De tre innerste kanalene omkranser det gamle bysenteret, og området fra innerste kanal til ytterste kanel er kjent som grachtengordel, og var planlagt til boligområder. Den fjerde og ytterste kanalen, den nåværende Nassau/Stadhouderskade, var planlagt til forsvarsformål og styring av vannet. Forsvarsverkene ved Nassau/Stadhouderskade besto av en vollgrav og jordvoller med porter ved hovedveiene, men ellers ikke noen teglstensbebyggelse.

Det var også planlagt å grave kanalen mellom de konsentriske hovedkanalene langs radier; å grave et sett prallelle kanaler i Jordaan-kvarteret til transport av varer; å omdanne den eksisterende innerste kanalen (Signel) fra forsvarsformål til beboelsesformål samt å bygge mer enn 100 broer.

Utgravingene beveget seg fra vest til øst i hele bredden av prosjektet som en gigantisk vindusvisker (som historikeren Geert Mak beskriver det) – ikke fra sentrum og ut. Arbeidet med bygninger i den nordvestlige sektoren ble påbegynt i 1613. Etter 1656, når kanalene i den sydlige sektoren hadde vært ferdige en tid, begynte man også å bygge bygninger her. Den østlige delen av kanalprosjektet mellom Amstel og IJ-sjøen ble dog aldri ferdigstilt. I de følgende århundrer ble området brukt til parker, pleiehjem, teatre og andre offentlige fasiliteter samt til kanaler uten en overordnet plan.

Motorveinettet i Nederland er designet med Amsterdam som sentrum. I 1932 ble det bestemt, at 8 motorveier nummerert fra 1 til 8 alle skulle gå ut fra Amsterdam. Forhindringer, som utbruddet av andre verdenskrig og skiftende prioriteter, ledet dog til endringer, hvorav veiene A1, A2, A4 og A8 nå begynner i Amsterdam, mens resten av de planlagte veiene sammenkobles med hverandre utenfor byen. Mellom 1968 og 1974 ble ringveien A10 åpnet.

Avkjøringer på A10 lar biler at komme inn i sentrum via en av de 18 byveiene, som er nummerert s101 til s118. S100 kalles sentrumring og er en mindre ringvei, som omslutter den sentrale delen av byen.

Amsterdam har et moderat temperert klima, hvor værsystemene er sterkt påvirket av Amsterdams nærhet til Nordsjøen mot vest og dennes fremherskende nordvestvinder. Vintrene er milde, i gjennomsnitt over frysepunktet, frostgrader er dog ikke uvanlig for eksempel i forbindelse med, at østlige og nordøstlige vinder blåser inn fra Sentral-Europa, Skandinavia og Russland. Somrene er lune. Dager med målbart nedbør er alminnelige, men allikevel har Amsterdam et gjennomsnitt på mindre end 760 mm nedbør pr. år. Mesteparten av nedbøren faller som støvregn eller lett regn. Stormer fra vest kan derimot ta med seg mye regn på en gang, noe som skaper problemer i byen, fordi de store vannmengdene må pumpes til høyereliggende landområder eller til havet rundt byen. De store vannområdene gjør at overskyete og tåkete dager er vanlige, særlig i de kjøligere månedene oktober til mars..

Som alle nederlandske kommuner ledes Amsterdam av en borgmester, en oldermand og et kommunalråd. I motsetning til de fleste andre nederlandske kommuner er Amsterdam underinndelt i 15 stadsdeler (bydeler), et system som ble innført på 1980-tallet for å øke det lokale selvstyret. Bydelene er ansvarlige for mange aktiviteter som tidligere ble styrt fra sentralt hold. Fjorten av disse har egne folkevalgte byråder. Den femtende, Westpoort, dekker Amsterdam havn og har svært få innbyggere og ledes derfor av de sentrale kommunale myndighetene. Lokale avgjørelser treffes på bydelsnivå og kun beslutninger som berører hele byen, som for eksempel store infrastrukturprosjekter, treffes av det sentrale byrådet.

Stor-Amsterdam er en betegnelse for et større område bestående av flere kommuner. Det benyttes forskjellige definisjoner på hva som er inkludert i Stor-Amsterdam. Følgende navn er i bruk:

Grootstedelijke Agglomeratie Amsterdam hadde i 2006 en befolkning på 1 021 870. Denne definisjonen inkluderer kun kommunene Amsterdam, Zaanstad, Wormerland, Oostzaan, Diemen og Amstelveen.

Groot Amsterdam inkluderer 15 kommuner og hadde en befolkning på 1 211 503 i 2006.
 Dette er COROP-region 23. Utover Amsterdam er Aalsmeer, Amstelveen, Beemster, Diemen, Edam-Volendam, Graft-De Rijp, Haarlemmermeer, Landsmeer, Oostzaan, Ouder-Amstel, Purmerend, Uithoorn, Waterland og Zeevang.

Stadsregio Amsterdam inkluderer 16 kommuner og hadde pr. 1. januar 2004 en befolkning på 1 343 346. Forskjellen til Groot Amsterdam er at den relativt tett befolkede Zaanstad og Wormerland er inkludert og Graft-De Rijp ikke er. Hele området har en størrelse på 896,96 km², hvor 718,03 km² er land.

Stadsgewest Amsterdam består av den sentrale del, dets satellittbyer og det mellomliggende landbruksareal, som er sosio-økonomisk forbundet til Amsterdam. Dette inkluderer utover de ovenfor nevnte kommuner i den sentrale del blant annet kommunene Abcoude og Almere. Dette området har et areal på 1 896,97 km², hvor 1 447,36 km² er land. Pr. 1. januar 2006 hadde området et innbyggertall på 2 191 259.

Amsterdam er dessuten en del av det sammenhengende området Randstad, som har en befolkning på ca. 7 500 000 og utover Amsterdam blant annet består av byene Haag, Rotterdam og Utrecht.

Den nåværende versjonen av den nederlandske grunnloven nevner kun «Amsterdam» og «hovedstad» ett sted (kapittel 2, paragraf 32): «Kongens kroning finner sted i hovedstaden Amsterdam» («de hoofdstad Amsterdam»). Tidligere versjoner av grunnloven nevnte «byen Amsterdam» («de stad Amsterdam»), uten å nevne ordet hovedstad. I alle fall ligger regjeringsbygningen, parlamentet og høyesterett for Nederland i Haag (og har alltid gjort det, hvis man ser bort fra perioden 1808–1810). Utenlandske ambassader ligger i Haag. Selv om Amsterdam er hovedstad for landet, er Amsterdam ikke hovedstad i provinsen Noord-Holland, hvor den ligger, hvis hovedstad er Haarlem.




#Article 34: Arbeidernes kommunistparti (2151 words)


Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti av den maoistiske varianten. Partiet ble erklært stiftet 18. februar 1973, etter forberedende møter i hemmelighet julen 1972 og reelt stiftelsesmøte 8. - 11. februar 1973.
Partinavnet var opprinnelig Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l), men parentesene ble sløyfet i 1990. AKP stilte aldri til valg under eget navn, men deltok i Rød Valgallianse (RV). 
  
RV vedtok på sitt landsmøte i 2005 å sende en henvendelse til AKP med henblikk på sammenslåing. Initiativet ble ønsket velkommen av AKPs landsmøte i 2006, og 10. mars 2007 ble det nye partiet stiftet. Det fikk navnet Rødt. 21. april 2007 hadde AKP et ekstraordinært landsmøte. Her ble det formelle vedtaket om å legge partiet ned fattet.

Rød Ungdom (RU) var ungdomsorganisasjon både for AKP og for RV, og er nå ungdomsorganisasjonen til Rødt.

Rødt! (frem til 2004 kalt Røde Fane) var AKPs tidsskrift og forlag. Det er overtatt av det nye partiet. 
AKP utgav også gratisavisa akp.no. Denne videreføres som Rødt nytt.

Noregs Kommunistiske Studentforbund (NKS) var partiets studentorganisasjon, men er etter partisammenslåingen en selvstendig organisasjon.

Lenin kalte kommunistpartier «et parti av ny type». AKP var inspirert av Lenins og Mao Zedongs partimodeller, og ble styrt etter prinsippet om demokratisk sentralisme.

AKP ble grunnlagt som Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) den 18. februar 1973, og sprang ut av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) og Marxist-Leninistiske Grupper. Disse grupperingene brøt ut av Sosialistisk Folkeparti under landsmøtet i 1969, og aktivister med tilknytting til SUF(m-l) grunnla avisa Klassekampen samme år. Partiet var basert på marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning, og var på 1970-tallet et av Vest-Europas sterkeste ml-partier. Det grunnla Forlaget Oktober som ved siden av bøker av teoretikere som Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong, ga ut forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Partiet spilte en sentral rolle i solidaritetsarbeidet for Vietnam og Palestina og i kvinnebevegelsen. Klassekampen var offisielt organ for partiet fra februar 1973 til april 1991.

På 1970-tallet ble AKP(m-l) styrt av en kjerne av overbeviste marxister. De mest fremtredende var Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sverre Knutsen, Kjell Skjærvø («Billy») og Sigurd Allern. Av de fem er det bare Pål Steigan som var AKP-medlem inntil nedleggelsen. Tron Øgrim fortsatte som medlem i Rød Valgallianse, senere Rødt.

I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod fram i boken «Mao, min Mao» av Hans Petter Sjøli, utgitt på Cappelen) på 1970-tallet hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i Røde Fane nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-tallet).

Pål Steigan skrev i sine memoarer («På den himmelske freds plass», Aschehoug, 1985) at ml-bevegelsen kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var bruddet mellom Arbeidets Parti i Albania (av Mao Zedong kalt «sosialismens fyrtårn i Europa») og Kinas kommunistiske parti. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende splittelser som tilfellet var i blant annet Danmark og Sverige. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og mot grunnlaget for den kinesiske kulturrevolusjonen, økte utover på 1980-tallet. AKP brøt båndene med Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989.

AKP støttet  aldri opp om Sovjetunionen og deres satellittstater i Øst-Europa. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en imperialistisk stormakt på linje med USA. Med rustningskappløpet ut over 1970-tallet analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i NATO, øynet AKP en krigsfare der Sovjetunionen ble vurdert som den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær». Interessant nok ble det stalinistiske Sovjetunionen derimot hyllet og trukket frem for inspirasjon. I AKP(m-l)s tolkning var det skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen etter Josef Stalins død, noe som forvandlet Sovjet fra å være en arbeiderstyrt sosialistisk stat til et sosialimperialistisk diktatur med nærmest fascistisk tilsnitt. AKP(m-l) fikk også gitt ut Stalins verk Spørsmål i leninismen (Oktober forlag 1976,) og gav også ut bøker der de søkte å dokumentere at det fortsatt fantes ekte kommunister igjen i Sovjetunionen som i hemmelighet kjempet mot de sittende falske kommunister. (Se for eksempel Revolusjonær opposisjon i sovjet : dokumenter fra sovjetunionens revolusjonære kommunister og stalin-gruppa, (Oktober forlag, 1976)). AKP(m-l) så på Kina (og en stund Albania) som bærerne av den opprinnelige ekte kommunismen som en gang hadde vært førende i Lenins og Stalins Sovjet.

På 1980-tallet gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk la større vekt på kvinnespørsmål. AKP ble svekket gjennom hele 1980-tallet, og sammenbruddet i Øst-Europa i 1989–1990 bidro til en ideologisk krise, selv om AKP aldri hadde støttet disse regimene. Rød Valgallianse ble gjort uavhengig av partiet, og et betydelig mindretall av medlemmene valgte å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet.

Fra begynnelsen av 1990-tallet gikk partiet gjennom en  nyorienteringsprosess. Partiet sluttet i stor grad å bruke paroler som «proletariatets diktatur» og «væpna revolusjon», begreper som mange mente bidro til å stigmatisere partiet. Selv om teorien om «proletariatets diktatur» ifølge Lenin var et «nøkkelspørsmål», mente AKP selv at de fortsatt stod fundamentert på revolusjonær marxistisk teori, samtidig som aspekter ved leninismen har vært under kritikk. De hentet momenter fra feministisk, økologisk og anti-eurosentrisk kritikk av marxismen, og integrerte disse elementene i partiets analyse. Endringene var omstridte, men det herskende synet i AKP var at dette er en positiv revidering og «nyvinning» av marxismen.

Landsmøtet i 1990 fjernet (m-l) fra navnet, noe som medførte at utbrytere dannet den partiforberedende organisasjonen (marxist-leninistene). Landsmøtet vedtok også den såkalte Obrestad-passasjen som sa at marxisme, når overført til den politiske virkelighet, nødvendigvis ender i despoti. Da Rød Valgallianse ble fristilt fra AKP, gikk store deler av høyrefløyen ut av AKP, og ved landsmøtet i 1992 ble denne formuleringen fjernet. I 1991 ble også Klassekampen formelt fristilt fra partiet, ved at en formålsparagraf i avisas vedtekter erstatta det at avisa var Organ for Arbeidernes Kommunistparti. AKP beholdt likevel aksjemajoriteten i avisa gjennom hele 1990-tallet.

Kjersti Ericssons bøker «Søstre! Kamerater» (1987) og «Den flerstemmige revolusjonen» (1991) har vært blant de viktigste ideologiske bidragene i nittitallets «nyvinningsprosess». Dette har ikke vært ukontroversielt innad i partiet. I Terje Valens bok «(1992) skiller Valen mellom to hovedretninger innen feminismen, den borgerlige (som går inn for likestilling innenfor det eksisterende økonomiske systemet) og den som er knyttet til arbeiderklassen og Marx sine analyser (og som går inn for kvinnenes frigjøring). Valen tar til orde for en ny analyse av kvinneundertrykkingen ut fra Marx sin fremmedgjøringsteori. Han diskuterer hverdagslivsperspektivet i Den flerstemmige revolusjonen og sier at det er resultat av den fremmedgjorte bevissthet og vil føre til utvikling av reformistisk politikk dersom det ikke blir utfylt av en helhetlig forståelse av det kapitalistiske systemet.

Organisatorisk har AKP i større grad forsøkt å rette seg inn mot nye generasjoner av revolusjonære. Etter at en omfattende rekrutteringskampanje ble satt i verk har partiet fra 1997, etter egne utsagn stoppet den entydig nedadgående tendensen som gjorde seg gjeldende siden slutten av 1970-tallet.

AKP stilte aldri til valg, men valgte i stedet å samarbeide med RV. I 2005 startet en prosess med mål å slå sammen AKP og RV. Ifølge Klassekampen ble det på ekstraordinært landsmøte i mars 2007 vedtatt sammenslåing med RV og dannelsen av et nytt sosialistisk parti.

Det ekstraordinære landsmøtet i AKP ble som vanlig holdt på hemmelig sted, men dette ble det slutt på etter dannelsen av det nye partiet Rødt. Når RV og AKP slo seg sammen betydde det også et farvel med såkalt demokratisk sentralisme og organisering som kommunistisk parti med streng sikkerhetspolitikk. Prinsippet kjennetegnes av hemmelige landsmøter og fravær av sentrale medlemsregistre. Den formelle nedleggelsen av AKP skjedde på landsmøtet 21. april 2007.

AKP hadde sin blomstringstid i Norge i de samme årene som kulturrevolusjonen pågikk i Kina. Noen av de norske maoistenes linjeskifter rundt kulturrevolusjonen fulgte også forbilder fra Kina, om enn på en fornorsket måte. De unge studenter fra rødegardistenes rekker ble under kulturrevolusjonen sendt ut for å arbeide på den kinesiske landsbygda blant vanlig folk. Et motiv for dette kan ha vært å motvirke kaos, noe den norske  ml-bevegelsens medlemmer i så tilfellet ikke fikk rede på. Noen år etter lanserte AKP(m-l) en «sjølproletariseringskampanje», der deres unge akademikere gikk inn i «proletariatets»/«folkets» ikke-akademiske yrker, i fabrikker og andre steder. Bakgrunnen for dette var at partiet i for stor grad besto av studenter som lå an til en småborgerlig karriere, framfor arbeidere. Ifølge klassisk marxisme må arbeiderklassens frigjøring være deres eget verk, og følgelig blir det logisk at partiet som skal gå i spissen for dette ikke i hovedsak kunne bestå av folk med en annen klassetilhørighet.

Kina-fokuseringen var meget sterk. I avisen Klassekampen gjorde maobegeistringen seg gjeldende til og med i kryssordene. (Fire bokstaver vannrett: «Fortalte sannheten om frigjøringskampen». Løsningsord: S-N-O-W).

AKPs begeistring for Kina i denne tiden førte også til en partisjargong inspirert av kinesiske slagord og nøkkelbegreper (venstreavvik, høyreavvik, slagordenes grammatiske utforming), og enkelte av begrepene spredte seg etterhvert langt ut over den politiske venstresidens grenser. Diskusjonsformen «veggavis» fikk en sterk plass på norske skoleinstitusjoner, og minnet om kulturrevolusjonens dazibao. Tanken om at «allmannamøter» skulle ha en elevert verdi på skoler og arbeidsplasser ble inspirert av kulturrevolusjonen, og likeså de mange grep som ml-erne benyttet seg av for å manipulere slike møter var i det minste gjenkjennelige fra Kina. At det revolusjonære språk, den særegne ml-dialekten, godt kunne være mer direkte og upolert enn vanlig dannet tale, var kanskje til dels en inspirasjon fra øst likeså.

Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra kulturrevolusjonens beryktede «kampsesjoner» som senere er glidd inn i det allmenne norske språk. Det har tildels også fortrengt de talemåter som tidligere dominerte når noen bekjentgjorde å ha innsett å ha vært på villspor. Uttrykket «sjølkritikk» har kanskje fremdeles en nyanse om at det dreier seg om en politisk sjølkritikk, og ikke så meget som en moralsk svakhetsinnrømmelse/skyldsbekjennelse og anger.

AKPs tilbakegang skyldes delvis at mange innså etter kulturrevolusjonen at de hadde kjempet for en kinesisk modell som var mislykket eller til og med uhyrlig. Men den kan også skyldes andre faktorer enn samfunnsendingene i Kina under dengismen, for eksempel at mange etterhvert tok inn over seg at Pol Pots kommunistiske regime i Kambodsja hadde vært minst like skrekkelig som det AKPs kritikere i årevis hadde hevdet.

Sommeren 2003 blusset det opp en debatt om AKP i norske medier. I en dobbeltkronikk i Dagbladet kritiserte statsviteren Bernt Hagtvet AKPs støtte til totalitære, folkemorderiske regimer og partiets manglende oppgjør med sin fortid.

Et ankepunkt for Hagtvet var det han omtalte som moralsk medansvar for folkemord, særlig det til Røde Khmers regime i Kambodsja. Ifølge Kommunismens svartebok utryddet Røde Khmers regime anslagsvis to millioner mennesker, et tall som støttes av moderne forskning og som har blitt lagt til grunn av Europarådet. I boken På den himmelske freds plass stiller Pål Steigan, som personlig besøkte Pol Pot, tvil ved omfanget av folkemordet.

I likhet med markante representanter for venstre-intelligentsiaen, som f.eks Jan Myrdal, ønsket AKP Pol Pot velkommen, og flere innen AKPs ledelse besøkte ham. Da folkemordet ble kjent, tilhørte AKP også i likhet med disse også dem som relativiserte folkemordet ved å isteden legge vekt på USAs bombardement av landet mellom 1970 og 1975. I 2003 innrømmet både tidligere leder Pål Steigan
 og datidens partiledelse at de ble ført bak lyset. De hevdet at Røde Khmer ikke hadde med marxisme å gjøre. Likevel mente Hagtvet at det var symptomatisk at AKP nektet å ta oppgjør med sin egen historie og sine egne feilgrep, og relativiserte de kommunistiske overgrepene begått av Røde Khmer.

I et intervju med Klassekampen 17. juli 2003 innrømmet Hagtvet at målet var å angripe marxismen som sådan, siden den, ifølge ham, står i motsetning til prinsippene som ligger til grunn for menneskerettighetene.

AKP begynte på 2000-tallet et arbeid med å samle og organisere arkivmateriale fra partiet. I 2006 fikk partiet støtte fra Fritt ord til dette arbeidet, forutsatt at deler av arkivet ville bli deponert hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark).

På oppløsningslandsmøtet i 2007 ble det etablert en egen organisasjon for å fortsette dette arbeidet, Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP). I juni 2007 hadde FAP overlevering av en del materiale fra SUF(m-l), MLG og AKP til Arbark. Samtidig ble en stor mengde interne medlemsblader fra perioden 1969–1988 lagt åpent ut på nettet.




#Article 35: Argon (494 words)


Argon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ar og atomnummer 18.

Den britiske vitenskapsmannen Henry Cavendish hadde allerede i 1785 forutsett argons eksistens i luft, og i 1882 fant H.F. Newall og W.N. Hartley uavhengig av hverandre nye spektrallinjer i luft. De var imidlertid ikke i stand til å isolere grunnstoffet som forårsaket linjene. I 1894 ble argon som første edelgass oppdaget av John William Strutt og William Ramsey. I et eksperiment fjernet de alt nitrogen og oksygen fra en luftprøve, og sto igjen med argon. I 1904 fikk Ramsey nobelprisen i kjemi, mens Strutt fikk nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av argon.

Navnet argon kommer fra det greske ordet ἀργόν – argon som betyr «den late», noe som henviser til gassens reaksjonstreghet med andre stoffer. 

Argons kjemiske symbol var inntil 1957 A.

Argon er det tredje grunnstoffet i gruppe 18 i det periodiske system og tilhører edelgassene. Den løser seg i vann omtrent like lett som oksygen og 2,5 ganger lettere enn nitrogen. Argon er fargeløs, luktfri, smaksfri og ugiftig i både flytende form og gassform. Den former ingen kjente stabile kjemiske forbindelser med andre grunnstoff ved romtemperatur. Teoretiske utregninger har indikert at flere stabile forbindelser med argon skal være mulig, men ingen har hittil fremstilt noen av dem.

Naturlig forekommende argon består av 3 stabile isotoper: 36Ar (0,3365 %), 38Ar (0,0632 %) og 40Ar (99,6003 %). I tillegg finnes 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 39Ar med halveringstid 269 år, 42Ar med halveringstid 32,9 år, og 37Ar med halveringstid 35,04 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt.

CAS-nummer: 7440–37–1

Argon opptar 0,934 % av volumet, og 1,29 % av jordens atmosfære, og luft er den primære råstoffkilden i industriell framstilling av argon. Argon blir separert fra luft ved hjelp av fraksjonert destillasjon, og er et biprodukt under produksjon av oksygen og nitrogen.

Argon er også påvist i atmosfæren på Mars, Merkur og Saturns største måne Titan.

Argons egenskaper gjør det godt egnet til bestemte bruksområder:

Andre edelgasser har stort sett de samme egenskapene som argon på disse områdene, men argon er betydelig billigere. Argon er et biprodukt under produksjon av flytende oksygen og flytende nitrogen.

Argons utstrakte bruk skyldes ganske enkelt at den ikke er reagerbar med andre kjemiske stoffer. Det benyttes i glødelamper, siden det ikke reagerer med glødetråden, selv ikke ved høye temperaturer. Av samme årsak benyttes det som inertgass i lysbuesveising som MIG- og TIG-sveising av høy- og lavlegert stål, aluminium, kobberlegeringer (da ofte med en tilsetning av helium), titan, osv.; og som beskyttende atmosfære i et antall produksjonsprosesser. Argon kan være farlig fordi, siden inert og tyngre enn blandet luft, kan det fortrenge oksygenet i innestengt lokale, og derved bli til kvelefare.

Argons lave varmeledningsevne gjør at den benyttes som isolering mellom glasslagene i isolerte vinduer.
Argongass brukes derfor også, istedenfor luft, som draktgass på dykking i ekstremt kalde omgivelser.




#Article 36: Adam Smith (925 words)


Adam Smith (ukjent fødselsdato, døpt  i Kirkcaldy utenfor Edinburgh, død 17. juli 1790) var en skotsk filosof som levde på 1700-tallet. Han ble allerede i løpet av sin levetid berømt som filosof, men er i dag mest kjent som det klassiske økonomifagets grunnlegger, og dermed en av grunnleggerne av moderne samfunnsøkonomi.

Smith var sønn av en tollfunksjonær. Faren døde mens han var spedbarn, 6 måneder før han ble døpt. Da han var rundt 4 år gammel, ble han kidnappet av sigøynere, men ble raskt reddet av onkelen, som bragte Smith tilbake til moren.

Som 14-åring begynte Smith å studere ved universitetet i Glasgow, med Francis Hutcheson som lærer i moralfilosofi. Her utviklet Smith sitt engasjement for frihet, rasjonalitet og ytringsfrihet.

I 1740 begynte han ved universitetet i Oxford, hvor han ble fram til 1746. Etter et opphold som foreleser i Edinburgh, ble han i 1751 professor i logikk ved Glasgow University, og fikk året etter et professorat i moralfilosofi på samme sted.

Smith var sterkt inspirert av moralfilosofien til Hutcheson og David Hume, som han traff i 1750. Hume ble etter hvert en personlig venn.

Smith publiserte i 1759 sitt filosofiske hovedverk; Moralske følelser (The Theory of the Moral Sentiments). Dette verket ble raskt oversatt til flere språk, og gjorde at Smith etablerte seg internasjonalt som en av tidens mest kjente filosofer.

I perioden 1764-1766 var Smith privatlærer og reisefølge for stesønnen til Charles Townsend, som sammen med Smith foretok en såkalt dannelsesreise til Frankrike. Etter at han kom tilbake, fikk han en årlig pensjon på 300 pund fra Townsend. Det gjorde det mulig for Smith å konsentrere seg fullt og helt om skrivegjerningen de påfølgende årene.

I 1776 publiserte Smith An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (vanligvis bare kalt The Wealth of Nations, undertiden Nasjonenes velstand på norsk), som ble hans andre hovedverk. Det har gjort ham berømt for ettertiden som grunnlegger av sosialøkonomien.

Adam Smith døde i 1790. Før sin død ba han en venn om å brenne hans upubliserte manuskripter, som trolig omfattet rammen for et større verk om rettslære og politisk økonomi, som Smith hadde annonsert allerede ved utgivelsen av Moralske følelser.

I Moralske følelser presenterer Smith sin teori om hva som ligger til grunn for menneskers opptreden mot hverandre, og hvordan dette innvirker på menneskelige samfunn. Boken er en moralpsykologisk redegjørelse for årsaken til at vi i det store og hele handler etisk riktig. Ifølge Smith skyldes det at mennesket har en medfødt evne til å føle sympati.

For Smith henger begrepet sympati nøye sammen med begrepet upartisk tilskuer. Det er tilskueren som sympatiserer og sympatien kommer som en følge av tilskuerens erkjennelse av andres følelser eller sinnstilstand. Smith hevder at som medlem av et samfunn vil vi mennesker kontinuerlig vurdere og bedømme våre medmenneskers handlinger og sinnsbevegelser, og enten akseptere dem eller ta avstand fra dem.

Adam Smiths etikk representerer på mange måter et brudd med samtidens moralfilosofiske grunnlag når han foregriper Freuds påstand om menneskets skjulte bevissthet eller underbevissthet – i Smiths terminologi definert i begrepsparet vårt indre menneske og vårt ytre menneske.

I Nasjonenes velstand analyserer Smith hvordan ulike typer menneskelige samfunn fungerer. En sentral problemstilling er hvordan et land kan øke sin velstand. Ved siden av en fri markedsøkonomi legger han vekt på betydningen av spesialisering, arbeidsdeling og kapitaloppbygging i industrivirksomhet. Berømt er hans eksempel fra «a pin factory», der produktiviteten (produksjonen pr. ansatt) mangedobles når produksjonen inndeles i 18 ulike arbeidsoperasjoner, og hver arbeider får en av disse operasjonene til å spesialisere seg i. Det skal imidlertid føyes til at Smith heller ikke var blind for at en slik arbeidsdeling også hadde negative virkninger for arbeiderne.

I siste del av verket polemiserer Smith sterkt mot merkantilismen, den dominerende økonomiske tankeretning på 1600- og 1700-tallet, med dens vekt på statlige reguleringer av handel og oppsamling av gull.

Han gikk inn for å la markedskreftene fungere med minst mulig statlig inngripen i det økonomiske liv. Dette kalles ofte økonomisk- eller markedsliberalisme. Andre begreper som brukes om en stat som griper minimalt inn i det økonomiske liv er laissez-faire-politikk eller nattvekterstat.

Adam Smiths problem eller Adam Smiths dilemma er spørsmålet om Smiths to verker, Moralske følelser (originaltittel: The Theory of the Moral Sentiments) og Nasjonenes velstand (originaltittel: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations), danner én enkelt enhet, eller må sees separat. Spørsmålet omhandler det ansette problemet med å forsone Smiths fokus på velvilje i hans verk Moralske følelser, med hans fokus på egeninteresse i Nasjonenes velstand.

Til tross for at Adam Smith ofte har blitt sett på som økonomifagets grunnlegger, har det gjennom historien reist seg noen kritiske stemmer. Den første kritikeren av Smith og hans antatte originale idéer var den østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter, som mente at han hadde plagiert fra andre økonomer, og at hans bidrag til økonomifaget var oppskrytte og høyst neglisjerbare. Den amerikanske økonomen og anarkokapitalisten Murray N. Rothbard gikk dog enda lengre, som mente at Smith ikke bare stjal andres idéer, men også bidro sterkt til marxismens fremmarsj, ved å gi dem gode argumenter for å organisere seg i fagforeninger. Rothbard mente også at Smith ikke var så vennlig innstilt til laissez-faire og frimarkedskapitalisme som mange hadde antatt.

Adam Smiths tanker fikk særlig stor betydning på 1800-tallet i Storbritannia. Smiths ideer har også svært stor innflytelse i våre dager. Det var særlig under Margaret Thatcher i England fra slutten av 1970-årene og Ronald Reagan i USA i 1980-årene at den økonomiske politikken igjen ble vridd over i mer markedsliberalistisk retning.




#Article 37: Antikken (674 words)


Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.»

Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer.

Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur.

Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. 

De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen.

Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, dennes undergang, i punerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. 

Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde at kirken ble en mektig institusjon.




#Article 38: Anders Kirkhusmo (289 words)


Anders L. Kirkhusmo (født 17. desember 1865 i Ålen, død 12. desember 1949 i Oslo) var en norsk pedagog og faglig tillitsvalgt, blant annet som formann i Norges Lærerlag i 16 år. Han var med på å grunnlegge Norges Unge Venstre og var den første lederen i organisasjonen. 

Kirkhusmo hadde lærerutdanning fra Klæbu seminar 1885–1887. Han arbeidet som kirkesanger i Røros fra 1889 til 1892, og underviste deretter i folkeskolen i Tolga, Brekken, Os og Nord-Odal. Han var lærer ved Elverum seminar 1896–1902. Etter dette virket han i hovedstadens skoler. Han var overlærer ved Vaterland skole fra 1917 og ved Majorstua skole fra 1927 til 1935. Han var også engasjert ved Norsk Korrespondanseskole.

Kirkhusmo hadde en rekke faglige tillitsverv. Han var formann for Oslo lærerforening, og senere for Norges Lærerlag (1917–1933). Han bidro sterkt til å modernisere organisasjonen, og under hans ledelse brukte lærerlaget midler som boikott og blokade i lønnskampen. Da han gikk av som formann, blei han utnevnt til æresmedlem av laget.

Han satt i flere offentlige utvalg om skolespørsmål og medvirket slik til at enhetsskolen ble lovfestet på 1930-tallet. Han ledet også arbeidet med å utforme framhaldsskoleloven. Han var også en forkjemper for å utvikle lærerutdanningen. 

Kirkhusmo var med å stifte både Kristiania Unge Venstre og Norges Unge Venstre, og han var formann for sistnevnte fra 1909 til 1912. Han var engasjert i partiets avisarbeid gjennom Dagbladet og Østlendingen.

Også i den frilynte ungdomsbevegelsen var han aktiv. I 1892 var han første formann i Breidablikk, som var en samorganisasjon for ungdomslag i Nordøsterdalen og Sør-Trøndelag. Senere var han i mange år nestformann i Bondeungdomslaget i Kristiania.

I 1945 gav han ut memoarene Minner fra et langt arbeidsliv. 

Lærerlaget har reist en minnestein over ham i Ålen.




#Article 39: Austevoll (856 words)


Austevoll er en øykommune i ytre Midthordland i Vestland fylke. Øykommunen ligger ut mot Nordsjøen, og er ellers omgitt av Øygarden kommune og Bergen kommuner i nord, Bjørnafjorden og Tysnes i øst, og Fitjar og Bømlo i sør. Kommunen består i alt av 667 øyer, holmer og skjær.

Austevoll er Norges mest folkerike kommune uten fastlandsforbindelse. Nærheten til Bergen har gjort at kommunen de siste årene har hatt en svært høy befolkningsvekst, slik som nabokommunene Øygarden og Bjørnafjorden. En annen grunn til dette kan være at Austevoll har Vestlands yngste befolkning. 28 % av befolkningen er under 17 år.

Fiske har i flere generasjoner vært den største næringen i kommunen, og er fortsatt en viktig del for lokalbefolkningen. Havbruksnæringen opplevde en stor vekst i løpet av 1980-årene og i dag er kommunen regnet som en av landets største lakseoppdrettskommuner.

Administrasjonssenteret i kommunen er Storebø, som også er den største bygda. Kommunen har ungdomsskole, Austevoll Vidaregåande skule og Austevoll Maritime Fagskole. Havforskningsinstituttet har forskningsstasjon i Austevoll . Dessuten har tre børsnoterte selskaper som DOF, Austevoll Seafood og Bergen Group sine hovedkontor på Storebø.

Austevoll ble en selvstendig kommune i 1886, da den ble utskilt fra Sund kommune. Navnet ble skrevet «Østevold» eller «Østervold» frem til 1889, da navnet ble endret til «Austevold», fra 1918 skrevet Austevoll. I 1964 ble kommunen utvidet med sørøstdelen av øyene Huftarøy og Selbjørn som til da hadde tilhørt Fitjar kommune.

I en kommuneoversikt datert den 31. januar 1840 («Fortegnelse over Rigets samtlige Formandsskabsdistricter») er «Østevold» (med «Møgster Sogn») oppført som en separat kommune adskilt fra Sund. (Dette ville ha vært i samsvar med loven – for selv om sognene Austevoll og Møkster tilhørte Sund prestegjeld så tilhørte de ulike fogderier: Sund tilhørte Nordhordland fogderi mens Austevoll og Møkster tilhørte Sunnhordland fogderi. I slike tilfeller kunne et prestegjeld bli delt i to separate kommunar.) Men denne delingen kan i så fall ikke ha vært virksom lenge: I alle senere oversikter (frem til 1886) er Austevoll oppført som en del av Sund kommune.

Austevoll består i alt av 667 småkuperte øyer, holmer og skjær. Kommunen har ei samla strandlinje på 337 kilometer, og et areal på 114 km². Det høyeste punktet i Austevoll er Loddo på 244 moh. I vest ligger øyene Stora Kalsøy, Møkster og Stolmen som grenser mot Nordsjøen, i nord og nordøst Øygarden kommune og Bjørnafjorden kommune, i øst Tysnes , og Fitjar i sør. Øyene  Huftarøy, Selbjørn, Hundvåko, Stolmen, Stora Kalsøy er sammenbundet med bruer og er de største øyene i kommunen. Det siste store veiprosjektet ble ferdigstilt 17. november 2007, med bruforbindelsene Storholmsbrua og Hundvåkøybrua fra Stora Kalsøy og Hundvåko til Huftarøy. Storholmbrua har en totallengde på 439 meter og seilingshøyde 18 meter. Hundvåkøybrua er 460 meter land, med seilingshøyde 28 meter.

Tolv av kommunens 667 øyer har fast bosetning året rundt. 29 prosent av befolkningen lever i tettbygde områder, disse er Storebø og Bekkjarvik. 28 prosent av befolkningen er under 17 år, dette er 4,4 prosentpoeng over snittet for hele landet. 4,7 prosent av innbyggerne i kommunen er 80 år eller eldre.

Innbyggerne i Austevoll regnes som Norges nest rikeste med en gjennomsnitlig formue på over 2,1 millioner kroner i 2016.

Alle disse øyene er bebodde. For flere øyer, se .

Innbyggere i Austevoll (i 1000)

Austevoll er knyttet til fastlandet med ferger og hurtigbåter. Kommunens viktigste forbindelse går mellom Hufthamar på Huftarøy og nordover til Krokeide fergekai i Bergen. Denne opereres av bilfergene MF «Horgefjord» og MF «Møkstrafjord». Kommunen er knyttet til Stord med bilfergen MF «Husavik» fra Husavik, sør på Huftarøy. 

I fremtiden ønsker kommunen bli bundet sammen med fastlandet. Dette skjer ved en bygging av bru frå Huftarøy i øst og over til Reksteren .

Flaggruten, som er hurtigbåtforbindelsen mellom Bergen og Stord, anløper Hufthamar på alle sine turer (nedlagt 2013). I tillegg anløper hurtigbåtene mellom Bergen og Sunnhordland Austevoll fire ganger daglig.

Følgende øyer er forbundet med bro:

I tillegg er en rekke mindre øyer bindet sammen.

Etter at bilfergen mellom Huftarøy og Hundvåko ble erstattet av Austevollsbrua er 97 prosent av befolkningen i kommunen knyttet sammen med veiforbindelse.

En hurtigbåt forbinder de minste øyene i vest med resten av kommunen.

Ved kommunestyrevalget 2015 var det 3 814 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 2 569 (67,4 % oppslutning). Kommunestyret i Austevoll besto av 21 representanter. I perioden 2015-2019 var fem partier representert i kommunestyret.

Morten Storebø fra Høyre var ordfører og Anja Heggholmen fra Arbeiderpartiet varaordfører.

Å forbedre kommuneøkonomien var en av de viktigste sakene for den politiske dagsorden. Kommunen hadde også satset på forbedring av infrastrukturen i kommunen, i all hovedsak ved bygging av broer mellom de mest befolkede øyene i kommunen.

Kommunevåpenet er fire sølv sild på skrå oppover mot venstre, mot en blå bakgrunn. Dette henspiller på de rike fiskeritradisjonene i kommunen. Kommunevåpenet ble godkjent i 1984.

Kommunenen har valgt et grøntområde mellom presteboligen på Storebø og Storebø skole som tusenårssted. Det foreligger blant annet planer for tilrettelegging av parkanlegg. Dette arbeidet er påbegynt med blant annet lekeapparater og nysådd gress. 22. mai 2010 gikk festivalen Havfest av stabelen på dette området hvor blant andre Datarock og Reidar Larsen spilte.




#Article 40: Anders Andersen (739 words)


Anders Andersen (født 22. oktober 1846  på Jevnaker, død 1. september 1931 i Røyken) var en norsk politiker og den første leder av Det norske Arbeiderparti.

Anders Andersen ble født og vokste opp på Jevnaker. Thranitterbevegelsen som var meget sterk i dette område, satte nok sitt preg på han, men han var for ung til å kunne ha deltatt. I 1868, 22 år gammel, forlot han Jevnaker og dro via Christiania til Arendal, der han fikk arbeid ved et av byens nye dampdrevne sagbruk. 

Som sagbruksarbeider var Anders Andersen med på å stifte Det norske Arbeiderparti i Barbu ved Arendal 21. august 1887. På stiftelsesmøtet ble han valgt til partiets første formann. Anders Andersen arbeidet da ved Strømsbu sag i Barbu. Han var en av de mange innflyttere til Arendal i byens gullalder før Arendalskrakket. 

Han flyttet til Asker i 1898 og jobbet ved Heggedal Trevarefabrikk, men da den gikk konkurs, flyttet han til Røyken i Buskerud. Her var han aktiv i arbeiderbevegelsen og var med på å bygge opp og starte flere lokale grupper av Arbeiderpartiet. Sine siste leveår tilbrakte han på Røyken Aldershjem. 

Sitt første ekteskap inngikk han i 1869 med Tarjer Nilsdatter (f. 1830) fra Landstveit på Herefoss. Hun hadde to barn fra før. Tarjers grufulle tilværelse før ekteskapet, har nok vært med på å prege Anders syn på samfunnets skjevheter, og derfor brukte han all sin makt for å rette opp og bedre folks levevilkår. Anders og Tarjer fikk ei jente i 1870, men allerede i 1873 døde Tarjer.

I 1874 giftet han seg for andre gang med Hedda Mathilde Johansdatter fra Arvika i Sverige. De fikk fire barn.

Fra 1868 bodde de på Strømmen i Øyestad kommune ved Arendal fram til 1886; de flyttet deretter til Ormetjern i Barbu. I 1890, flyttet de til Gårdalen i Øyestad. I 1898 flyttet de til Bølstad gård i Røyken.

Høsten 1886 ble Samhold I dannet som en reaksjon på konkurser og arbeidsløshet som følge av Arendalskrakket. Formann ble Karl Fostvedt, Viseformann ble Anders Andersen, og som sekretær ble  Thomas Heimdal valgt. Disse tre dannet den harde kjernen i Samholdsbevegelsen. De ble kalt Spidskugle-klikken og andre ganger Hr. Heimdals Presidentskap. Under sin røde Fane, som bar innskriften Frihed, Lighed, Broderskap.- Arbeide eller Brød arrangerte Samhold massemøter og demonstrasjonstog gjennom byens gater. Butikkene stengte av frykt for gateopptøyer, og myndigheter og borgere var redde. Stemningen var til tider ganske bitter og stridbar.  
Det var denne Samholdsforeningen som sendte ut innbydelse til det berømte møte i Arendal, som resulterte i dannelsen av Det forenede norske Arbeiderparti.

Samholds Avis utkommer første gang 10. april 1887. Styreformann for avisen var Anders Andersen, Redaktør var Andreas Hansson, men den som styrte avisen var  Thomas Heimdal, ansatt som faktor, setter og trykker. Samtidig drev han sin egen avis Spidskuglen. Disse to avisene var de viktigste Samholdsbevegelsen hadde for å agitere for sine synspunkter.

Det forenede norske Arbeiderparti under ledelse av Anders Andersen holdt fem styremøter i denne perioden som varte snaut et år. Vanskeligheter med å få inn kontingentene fra medlemmene resulterte i dårlig økonomi og liten handlefrihet. Andersen mente hovedstyret burde ligge mer sentralt, helst i hovedstaden.

Straks Anders Andersen var kommet til Heggedal i 1898, satte han igang og organiserte og planla nye arbeiderparti-grupper. Hans kampånd for sosialismens utvikling, var på ny glødende. Dette året hadde nemlig samholds og arbeiderpartiets største kampsak – gått i oppfyllelse. Den allmenne stemmerett var lovfestet.
Nå da den industrielle revolusjonen avlet fram flere og flere arbeidsplasser, var det naturlig at arbeiderne organiserte seg i det partiet som ivaretok deres interesser. På kort tid var han med og dannet Asker Arbeiderparti, Spikkestad Arbeiderparti og Røyken Arbeiderparti. Selv var han aktiv med, som leder for Spikkestad Arbeiderparti var han formann de fem første årene. Han representerte også Herredspartiet i Røyken, hvor han ble valgt inn for to perioder (1906 – 1913). 

Anders Andersen ble gravlagt på Røyken kirkegård 7.sept.1931. Det store, horisontale minnesmerket som DNA og Røyken arbeiderparti bekostet, ble høytidelig avduket 7. okt. 1939, av DNA`s sekretær Hjalmar Dyrendahl.
Før Arbeiderpartiets 100-årsdag i 1987, fant hønefossingen Egil Halvorsen ut, at Anders Andersen var født i nærheten av Hønefoss, og flyttet minnesmerket til Haug kirkegård. En mindre gravstøtte ble satt opp på Røyken kirkegård.

Men etter hvert oppdaget flere at det rette fødestedet til Anders Andersen var Jevnaker. 1. mai 2002 ble den derfor endelig plassert på Kistefos-museet på Jevnaker. Thorbjørn Jagland var dagens hovedtaler og foretok avdukingen.




#Article 41: Bryne (456 words)


Bryne er en by i Time kommune i Rogaland. Bryne ligger omkring 25 minutter med tog sør for Stavanger, og det statistiske tettstedet (inkludert Kåsen i Klepp kommune) har  innbyggere per 1. januar , hvorav  i Time kommune. Tettstedets areal er  km². Bryne fikk bystatus 1. januar 2001, og er blant Norges 50 største byer.

Bryne ble etablert som Thime Station, en av mange stasjonsbyer langs Jærbanen, som ble bygd i 1878. Det ble etablert bedehus (Saron, 1878), krambu, industri og meieri. Det vokste opp en jordbruksrelatert industri med produksjon av ploger, slåmaskiner og fôrhøstere. Senere dukket det også opp produksjon av gravemaskiner. Etter hvert vokste Bryne til å bli et utdanningssenter med meieriskole fra 1906 og Rogaland Landsgymnas fra 1924. I 1921 ble det ved folkeavstemning bestemt at Thime Station skulle skifte navn til «Bryne». Bryne vokste fort til å bli det største tettstedet på Sør-Jæren.
Navnet Bryne /'bry:ne / kommer av gmlnorsk brún: kant, skrent, og -vin: eng, natureng; og det stemmer godt med stedet på høydene ved sørenden av Frøylandsvatnet.
Bryne fikk bystatus 1. januar 2001 og er dermed blant de yngste byene i Norge.

Av offentlige skoler på Bryne, er det tre barneskoler, en ungdomsskole og en videregående skole:

Jærtun Lutherske Friskole er en privat, kristen grunnskole med ti trinn som har lokaler på Bryne. Høgskulen for grøn utvikling er drevet av en stiftelse.

Signalbygget, Høghuset på Bryne og Forum Jæren er alle navn på et 66 m høyt bygg som er plassert midt i Bryne sentrum like ved jernbanestasjonen. Bygget har 20 etasjer og 380 trappetrinn, og med sine 66 m er det Norges 14 høyeste bygning. Bygget ble påbegynt 2. juli 2007 og ferdigstilt 10. november 2009. Det meste av lokalene i høybygget er kontorlokaler. I toppetasjen er det en restaurant og på gateplan er det butikker. I tillegg til selve høyhuset består Forum Jæren også av 2 tilleggsbygg på 2 og 3 etasjer. Samlet areal for de tre byggene er 21 000 kvadratmeter.

Ideen bak byggene er at «læring, næring og kultur» skal samles på et sted. Garborgsenteret ble samlokalisert med Time bibliotek som åpnet 17. oktber 2010 i et av sidebyggene. I 2014 ble de 2 videregående skolene på Bryne (Bryne og Time vidaregåande skule) slått sammen til en skole, og fikk et nytt bygg i samme område.

Bryne Fotballklubb spilte i de to øverste divisjoner i 45 sesonger sammenhengende inntil 2016 og i Eliteserien 1976–1988 og 2000–2003. Klubbene Kåsen IL og Rosseland BK holder også til på Bryne.

Bryne har også en karateklubb. Utøvere fra klubben har vunnet mange NM og deltatt i EM et par ganger. Klubben trener karatestilen kyokushinkai. Bryne har en mindre Taekwondo-klubb. Av andre klubber kan Bryne Håndballklubb og fotballklubben Rosseland Ballklubb nevnes.




#Article 42: Bjørn Wirkola (407 words)


Bjørn Tore Wirkola (født 4. august 1943 i Alta) er en norsk tidligere skihopper, kombinertløper og fotballspiller. Han ble verdensmester i stor bakke og normalbakke i VM på ski 1966 i Oslo, og vant den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1967–69. Wirkola er fortsatt den eneste som har greid å vinne hoppuka tre ganger på rad. De eneste utøverne som har vunnet hoppuka flere ganger, er Jens Weißflog og Janne Ahonen, med henholdsvis fire og fem seire. Wirkola satte også flere verdensrekorder i skiflyging. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1968 i Grenoble. 

Wirkola drev det også langt innen fotball. Mens han var aktiv som skihopper, spilte han i sommersesongen fotball for Melhus IL og deretter Rosenborg BK. Han tok serie- og cupmesterskap med Rosenborg i 1971; han ble også Rosenborgs toppscorer samme år og scoret i cupfinalen mot Fredrikstad FK.

Han ble tildelt Olavstatuetten i 1966, Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1967, Holmenkollmedaljen i 1968 og Egebergs ærespris i 1971.

Bjørn Wirkola var medlem av Alta IF, Melhus IL og Rosenborg BK.

Navnet Wirkola, eller Virkkula som det skrives på kvensk, vitner om at et av Norges største idrettsnavn gjennom tidene har kvenske røtter. Forleddet -virkku betyr 'pigg', mens endelsen -la kan bety 'plass, sted'. Navnet Virkkula kan derfor oversettes til 'piggstedet'.

Wirkolas mangeårige posisjon som verdens suverent beste skihopper har gitt opphav til uttrykket «å hoppe etter Wirkola». Uttrykket brukes ofte i situasjoner der man skal forsøke å overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig. Første gang det er registrert at uttrykket ble brukt, var i 1965 da Torbjørn Yggeseth sammen med Per Jorsett var kommentator fra NM i hopp i Skuibakken. Da uttalte Yggeseth: «Selv for Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola». Kilde: NRK Sportsrevyen

I Aftenposten 8. februar 2008 er det NRKs legendariske sportskommentator Bjørge Lillelien som får æren for å ha skapt uttrykket: «Under VM i Oslo i 1966 var Bjørn Wirkola og østtyskeren Dieter Neuendorf to av de største favorittene. Wirkola vant normalbakkerennet og Neuendorf var sugen på revansje i storbakken. Østtyskeren trakk et senere startnummer enn Wirkola, og etter et kjempehopp av Norges store hopper satt Neuendorf spent igjen på bommen. Han mislyktes totalt, og tyskeren klarte ikke å skjule skuffelsen og irritasjonen på sletta. NRK radios kommentator Bjørge Lillelien fanget opp Neuendorfs reaksjon og uttalte meget engasjert: «Slik går det når man hopper etter Wirkola!» (...) Kilder: Arne Thoresen og Arne Scheie




#Article 43: Bryne Fotballklubb (658 words)


Bryne Fotballklubb er en fotballklubb på Bryne. Bryne Idrettslag ble stiftet 10. april 1926, og det var kun fotball som ble drevet innen laget de første 10 årene, senere også friidrett. Den første obligatoriske kampen ble spilt mot nabobygden Klepp i 1929, og endte 4–4. I 1991 endret Bryne IL struktur. Fotballavdelingen ble egen klubb, og kalt Bryne FK. 

Klubbens største meritter er cupseieren i 1987 etter mål av trønderen Kolbjørn Ekker, og seriesølv i 1980 og 1982. Klubben spilte i 1. divisjon (tilsvarende Eliteserien) fra 1976 til 1988. Klubben rykket opp til Eliteserien høsten 1999, men rykket ned igjen til 1. divisjon i 2003. I 2016 rykket Bryne ned i 2. divisjon etter 45 sesonger sammenhengende i de to øverste divisjonene.

I 2006 ble mangemillionæren Tore Lie ny hovedsponsor for Bryne, gjennom selskapet sitt Otium. Avtalen var verd 3,6 millioner kroner over tre år.

I 2017, etter mange år uten hovedsponsor, gikk Sørvest Betongsaging inn som hovedpartner.

Stadionet til Bryne heter Bryne stadion og har en tilskuerkapasitet på  ( seter), begrenset til . Publikumsrekorden ble satt i 1980 mot erkerival Viking. Da var det 13621 tilskuere på stadion. På dagens stadionanlegg ligger en fotballhall, Jærhallen, med de ytre målene 45 x 70m. Hallen er en stålkonstruksjon trukket med PVC-belegg. På tomta ligger, i tillegg til hall og stadionanlegg, også klubbhus og treningsbaner.

Bryne FK jobba fra 2005 til 2008 med å bygge et nytt stadion ved navn Jæren Arena, et intimt anlegg med 8866 seter som til slutt blei lagt til industriområdet Håland, nord for Bryne, etter at det viste seg vanskelig å det la det bygges stadion i Nedremarka (Ree). Planene på Håland blei skrinlagt i mai 2008 pga. kostnadsoverskridelser. Grunnarbeidene på tomta var da ferdige. 

Klubben har siden det blei klart at Jæren Arena ikke kom til å bli realisert, jobba med å utarbeide dagens tomt. En ser for seg å bygge et nytt stadion der dagens treningsanlegg ligger. Utbyggingen er tenkt trinnvis, i første byggetrinn inngår ny hovedtribune på den ene langsiden, med tilhørende garderober, presseområde og andre fasiliteter. Trinn to, tre og fire, med oppgradering av motsatt langside og de to kortsidene, vil eventuelt komme etterhvert. Prislappen på første byggetrinn er 50 millioner kroner.

I ei pressemelding i forbindelse med avsløringa av planene, het det: – Klubben har mottatt betydelig sponsorstøtte for anlegget, og er i konstruktiv dialog med banker om lånefinansiering innenfor den rammen som er forsvarlig med utgangspunkt i forventede merinntekter.

F.R.O sesongstart 2013 så skal B-gjengen fordeles utover hele stadionanlegget å ikke lenger ha sin egen plass på stadionet .

I første byggetrinn inngår også flomlys, undervarme og kunstgrasbane. Kunstgrasbanen har vakt oppsikt, ikke minst fordi Bryne ligger i det som tradisjonelt har vært et av de sterkeste jordbruksområda i landet, og fordi dagens naturgrasmatte er blant de beste i landet. En har forsvart beslutninga med at anlegget skal kunne brukes av flest mulig, og at et nytt stadion vil bygges der dagens treningsanlegg, der breddeavdelinga i hovedsak trener.
På det ekstraordinære styremøtet 20. oktober, vil en be om fullmakt til å etablere nytt stadion på bane 2 og 3, samt fullmakt til å ta opp pantelån for stadionbygging.

Etter flere forsterkninger og et styrket sportslig apparat før 2008-sesongen skulle Bryne kjempe i toppen av Adeccoligaen denne sesongen da det var hele tre plasser med direkte opprykk. Rolf Teigen ble hentet inn som hovedtreneren som skulle bringe Bryne opp i det gjeveste selskap, sammen med ham hadde klubben også Frode Olsen (sportssjef), Kurt Hegre (keepertrener) og Erik Fuglestad (spillerutvikler). Sesongen 2008 hadde i store deler av sesongen vært en kamp i bunnstriden. Forventningene var større både blant spillere og tilhengere, og klubben måtte kutte i budsjettet pga. tapte inntekter som følge av den svake sesongen.

Lars Gaute Bø, Kolbjørn Ekker, Bjørn Gulden, Leif Rune Salte, Roar Pedersen, Hugo Hansen, Tor Fosse, Paal Fjeldstad, Arne Larsen Økland, Børre Meinseth, Jan Madsen, Geir Giljarhus, Stig Norheim, Paul Folkvord, Kjetil Sigurdsen, Bjarne Lodden.




#Article 44: Bergen (17011 words)


Bergen er en by og kommune i Vestland og et tidligere fylke (til 1972) på Norges vestkyst, omgitt av «De syv fjell», og omtalt som «Vestlandets hovedstad». Etter tradisjonen ble Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene».

Bergen har i hele sin historie vært en ledende internasjonal handels- og sjøfartsby, og var Norges hovedstad i Norges storhetstid, i ettertiden omtalt som Norgesveldet. Bergen ble sete for Gulatinget fra år 1300. Fra ca. 1360 hadde Hansaforbundet et av sine hovedkontorer i Bergen, en handelsvirksomhet som ble videreført på Bryggen helt til 1899. Bergen var sete for Bergenhus len og senere Bergen stiftamt. Bergen by ble eget fylke (amt) i 1831 og innlemmet i Hordaland fylke i 1972. Bergen var Nordens største by frem til 1600-tallet og Norges største by til innpå 1830-tallet, og har siden vært Norges nest største by.

Bergen kommune hadde 284 208 innbyggere pr. 25. mai 2020 

Bergen er residensby for en rekke tunge aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Byen er sete for Vestland fylkeskommune, Gulating lagdømme og Bjørgvin bispedømme. Av nasjonale statlige virksomheter er Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Konkurransetilsynet, Skipsregistrene og Sjøforsvarets hovedbase lokalisert i Bergen.

Bergen er sentrum for marine, maritime og petroleumsrelaterte forskningsmiljøer og næringsklynger som er blant de mest komplette og avanserte i verden. Bergen har et sterkt og allsidig næringsliv også innen særlig bank og forsikring, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting, høyteknologi, massemedier, næringsmiddelindustri, reiseliv og transport. Bergen har en av Nordens mest trafikkerte flyplasser og en av Europas største og travleste havner, og er utgangspunktet for Hurtigruten og Bergensbanen.

Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske tilknytning til Hansaforbundet. Bergens byvåpen med en tretårnet borg i sølv stående på syv fjell i gull bygger på byens gamle segl, som regnes som Norges eldste. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulrikken».

Bergen ligger på Bergenshalvøyen i Midthordland, som sammen med Nordhordland utgjør regionen Bergen og omland i Vestland fylke. Kommunen har sjøgrenser mot Austevoll, Øygarden, Askøy, Alver og Osterøy, og landgrenser mot Vaksdal, Samnanger og Bjørnafjorden. Kommunen strekker seg 34 km fra Tellevik fort ved Hordvik i nord til Korsneset fort ved Krokeide i syd, og 25 km fra Trengereid i øst til Drotningsvik i vest. Bykjernen ligger omtrent midt i kommunen, ved Byfjorden i Bergensdalens nordlige del.

Avstandstabell fra Bergen sentrum:

Landskapet er svært kupert med lite sammenhengende lavland, og både bykjernen og bydelene er omgitt av fjell og sjø. 50 % av arealet ligger høyere enn 160 meter over havet. 40 % av arealet er dekket av skog, 23,3 % av tettbebyggelse, 4,4 % av ferskvann og 3,5 % av dyrket mark. Kommunens høyeste punkt er Gullfjelltoppen 987 moh. på grensen mot Samnanger i øst. Berggrunnen består for det meste av kaledonske skyvedekker med prekambriske bergarter og enkelte skyvedekker med kambrosilurske grønnsteiner.

Kommunearealet kan grovt inndeles på følgende måte: I øst ligger fjellmassivet Gullfjellet. Vest for dette ligger Arnadalen, og vest for Arnadalen ligger de østlige Byfjellene, som strekker seg fra halvøyen Åsane i nord til Fana i syd. Vest for disse ligger Bergensdalen, og vest for denne igjen ligger de vestlige byfjellene. Alle disse formasjonene er orientert i nordvestlig retning. I Bergensdalens sydlige del ligger Nordåsvannet, som er forbundet med Sælenvannet og med Grimstadfjorden i vest. Nord for Grimstadfjorden ligger områdene Fyllingsdalen og Loddefjord, avgrenset av de vestlige byfjellene i øst, av Raunefjorden i vest, og av Byfjorden i nord. Syd for Grimstadfjorden ligger Ytrebygda som avgrenses av Fanafjorden i syd, og øst for denne ligger Kalandsvannet. Mellom Fanafjorden og Lysefjorden lenger syd ligger Fanafjellet, alle i øst-vestlig retning. Byens sentrum ligger i den nordvestlige enden av Bergensdalen, ved Byfjorden og fjordarmene Vågen og Puddefjorden, nord for Store Lungegårdsvannet. Kommunen har kystlinje fra nordøst til sydvest, og landegrenser kun i sydøst.

Byfjellene i Bergen er mange, men benevnelsen De syv fjell omfatter følgende:

Bergen Turlag arrangerer årlig en 7-fjellstur for dem som vil bestige alle de syv fjellene, og samtidig en kortere 4-fjellstur for dem som nøyer seg med Ulriken, Rundemanen, Fløyfjellet og Sandviksfjellet.

Bergen har et mildt og fuktig kystklima preget av forholdsvis små temperaturendringer gjennom året. Årsmiddeltemperaturen på 7,7 °C er en av de høyeste i Norge. På grunn av beliggenheten mellom kysten og byfjellene har Bergen i gjennomsnitt 213 døgn med registrert nedbør årlig, hvilket kvalifiserer til en 22.-plass blant 357 undersøkte europeiske storbyer. Den 21. januar 2007 ble det satt ny nedbørsrekord; da hadde det blitt registrert nedbør i 84 døgn i trekk. Den gamle rekorden fra 1975 var på 59 døgn. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde er . Til sammenligning er Brekke i Gulen kommune våtest av værstasjonene i Norge, med  nedbør pr. år i normalperioden 1961-90.

Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de senere år. For 1991 til 2014 har middeltemperaturene for henholdsvis januar og juli økt til henholdsvis 2,5 °C og 15,6 °C. Høyeste temperatur i oktober måned ble målt den 11. oktober 2018, da gradestokken viste 23,8°C. Høyeste temperatur i juli måned ble målt den 26. juli 2019, da temperaturen kom opp i 33,4°C.

Byen vokste frem rundt Bryggen i Vågsbunnen, og den eldste delen av byen lå mellom Mariakirken i nord og Korskirken i syd. Bergen fikk Magnus Lagabøtes bylov i 1276 og der ble jurisdiksjonsområdet for første gang definert. Byens grense over land gikk i nord ved Storemølleelven, mot øst over Rundemannen og ned til Svartediket og mot syd over Fløen ned til Store Lungegårdsvann. Over sjø gikk grensen mot syd videre gjennom Strømmen og Puddefjorden, mot vest rundt Sydnes og Nordnes til Nordnespynten og i rett synslinje tilbake til Storemølleelven, slik at Kristiansholm lå innenfor bygrensen. At grenselinjen gikk fra Svartediket til Store Lungegårdsvann, tyder på at kongsgården Alrekstad lå utenfor byens jurisdiksjon.

Byterritoriet ble kraftig beskåret ved makeskiftet mellom kronen og Erik Rosenkrantz etter bybrannen 1561. Det ble besluttet å anlegge en allmenning som branngate mot Nordnes, hvilket medførte at Erik Rosenkrantz måtte avgi sin lysthage til det som ble Murallmenning, og til vederlag fikk han området mellom Storemølleelven og Mulelven, et område byen først fikk tilbake ved byen første utvidelse i 1877. I folketellingen 1769 hadde byen 13735 innbyggere, hvilket var nesten det dobbelte av samtidens Christiania. Ved grensereguleringen i 1789 ble Korskirkens landsogn i nord og Domkirkens landsogn i syd skilt ut fra byen, slik at denne omfattet kun datidens bymessige bosetning. Dette var bare deler av det som i dag er Bergen sentrum, og omfattet strøkene Ladegården, Skuteviken, Bergenhus, Bryggen, Stølen, Eidemarken, Skansen, Fjellet, Marken, Vågsbunnen, Sentrum, Strandsiden, Nordnes, Verftet, Nøstet, Engen og Sydnes, et landareal som i dag utgjør 2,91 km², men som den gang var mindre fordi utfyllinger i sjøen er blitt gjort senere. Byen hadde  innbyggere i 1801 og  innbyggere i 1877, den ble forbigått av Christiania som Norges største by på 1830-tallet. På 1840-tallet var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.

Bergen ble et eget amt i 1831 og fylke fra 1919, men det var felles amtmann med Søndre Bergenhus amt frem til 1907.

Gyldenpris og Årstad hadde til sammen  innbyggere i 1915. I 1955 var dette tallet økt til cirka  innbyggere. Bergen hadde da totalt  innbyggere og et samlet landareal på 14,50 km², utenom de deler av byfjellene som hørte til byen (fjellene utgjorde 22,61 km²). Plassmangelen og arealbehovet var igjen prekært.

Utbyggingen av Fyllingsdalen viste seg å være utilstrekkelig. Byens vekst i årene mellom 1951 og 1971 skjedde nesten utelukkende utenfor bygrensene, i nabokommunene Åsane, Fana og Laksevåg, og i mindre grad Arna. Her økte folketallet i perioden med hele  personer, mens det innenfor bygrensen kun økte med 441 personer. Byen led av akutt plassmangel og boligmangel, manglende sanitære forhold og tendenser til forslumming, som ble forverret av den sterkt økende biltrafikken som pendlingen fra den voksende befolkningen i omlandskommunene medførte.

I årene som fulgte gikk folketallet drastisk ned i sentrumsområdene, der det ble gjennomført omfattende saneringsarbeid og oppgradering av bygningsmassens standard. Til gjengjeld økte folketallet sterkt i de nye bydelene, der det ble gjennomført massiv utbygging. Unntaket er Arna, som har hatt stagnasjon helt siden innlemmelsen i Bergen. Utviklingen de ti siste årene er at veksten i de nyere bydelene med unntak for Fana (og Ytrebygda som er utskilt fra denne) er avtagende, mens den øker i de eldre bydelene og i omlandskommunene.

Sammenligner man det som var Bergen kommune i 1954 (før innlemmelsen av Fyllingsdalen) og det samme området i 2016, er folketallet redusert med  personer, fra  innbyggere i 1954 til  i 2016 (fordelt på Bergenhus bydel , Laksevåg bydel 164 og Årstad bydel ). Til sammenligning har det som var Fana kommune i 1954 økt folketallet med  personer, fra  i 1954 til  i 2016 (fordelt på Fana bydel , Fyllingsdalen bydel , Ytrebygda bydel  og Årstad bydel 8075).

Folketallet i det som var Bergen by før kommunesammenslåingen i 1972 var 1. januar 2016 fortsatt  færre enn i 1972, til tross for utbyggingen av Fyllingsdalen. I Arna var folketallet bare økt med 1992 personer, i det opprinnelige Fana har folketallet derimot økt med  personer, i Åsane med  personer, og i Laksevåg med  personer siden kommunesammenslåingen i 1972. Totalt har kommunens folketall økt med  innbyggere fra sammenslåingen 1. januar 1972 til 1. januar 2016.

Samtidig har folketallet i de nærmeste omlandskommunene Askøy, Fjell, Sund, Øygarden, Meland, Lindås og Os økt med 61 572 personer. Folketallet i Bergen og disse syv kommunene til sammen har økt med  personer, fra  i 1972 til  i 2016. Bergen har dermed gått fra å ha vært en ekstremt kompakt by til å bli en by som er spredt ut over et stort område.

I forbindelse med kommunereformen kom Bergen i 2016 til enighet med sine nordøstlige kommunenaboer, Osterøy, Samnanger og Vaksdal, om en intensjonsavtale om sammenslåing fra 1. januar 2020. Kommunestyrene i de tre kommunene avviste sammenslåing høsten 2016. Kommunen skulle hete Bergen. Det skulle etableres en ny bydel Oster bestående av kommunene Vaksdal, Osterøy og Samnanger, samt Arna bydel i Bergen. Denne bydelen skulle ha nynorsk som skriftspråk, selv om 74 prosent av grunnskoleelevene i Arna har bokmål som målform. Resten av kommunen skulle forbli språknøytral. 

Fra Bergens ståsted ville byutvidelsen få relativt lite å si for folketallet, ettersom det bare ville medføre 5 prosent befolkningsøkning ved en kommuneutvidelse. Det ville imidlertid bety en stor økning av arealet, som ville øke til det firedobbelte, fra 464 til 1704 km².
 
Hadde kommunesammenslåingen funnet sted, vil det si at de to delene av gamle Haus kommune på hver sin side av Sørfjorden, som ble delt mellom nye Arna og Osterøy kommuner i 1964, blitt gjenforent. Det samme gjaldt de to delene av tidligere Bruvik kommune på hver sin side av Veafjorden, som også ble delt mellom nye Vaksdal og Osterøy kommuner i 1964. Arna ble som kjent innlemmet i Bergen kommune i 1972. I en folkeavstemning i Arna i 1980 stemte 80 prosent for å bli en selvstendig kommune igjen, men dette ble overstyrt av Stortinget.

Gjennom tidene har Bergen en i norsk kommunehistorikk nærmest uovertruffen appetitt på nabokommuner, hvilket har fra den første kommuneinnlemmelsen i 1877 til dags dato medført at seks tidligere selvstendige kommuner nå er del av Bergen kommune. I kronologisk rekkefølge er de historiske kommunesammenslåingene angitt:

Merk: Ikke alle grunnkretser følger de gamle kommunegrensene helt nøyaktig, så et lite avvik må påregnes.

Se også artikkelen Grunnkretser i Bergen kommune for en detaljert oversikt over grunnkretser, delområder, levekårsoner, bydeler, areal, folketall, tidligere kommunetilhørighet osv.

 
Bergen er delt inn i åtte administrative bydeler. Bydelenes folketall angitt per 1. januar og areal. 

I 1973 ble kommunen inndelt i 20 bydeler med egne bydelsutvalg. Tallet ble redusert til 12 bydeler i 1988, og fra 1. januar 2000 har nåværende inndeling i åtte bydeler vært gjeldende. Bydelsutvalgenes rolle har vært gjenstand for debatt, forsøk og endringer gjennom årene, og bydelsstyrene ble avviklet fra 1. januar 2011.

De nåværende bydelene har hovedsakelig sine røtter i de tidligere kommunene som ble innlemmet i tidens løp. To av bydelene, Arna og Åsane, har identiske grenser med de tidligere kommunene med samme navn. Det samme gjelder nesten for Laksevåg, men med unntak av Gyldenpris som ble overført til Bergen i 1921 og nå er delt mellom Laksevåg bydel og Årstad bydel, og Samdalen og Tjønnen som tilhørte Fana før 1955 og nå er tillagt Laksevåg bydel.

Bergenhus omfatter Bergen by før 1915, samt de nordligste delene av Årstad kommune (strøket Årstad). Bydelen Årstad omfatter resten av gamle Årstad kommune som ble innlemmet i 1915, og områdene Minde, Fantoft og deler av Nattland som opprinnelig hørte til Fana kommune. Bydelen Ytrebygda hørte også opprinnelig til Fana. Bydelen Fyllingsdalen som ble kjøpt fra Fana i 1955, er utvidet med området Bønes som opprinnelig tilhørte Fana. Fana bydel av i dag omfatter resterende deler av gamle Fana kommune.

Ifølge SSB ligger det ni tettsteder i Bergen kommune – rangert etter innbyggertall :

Største forsteder utenfor kommunens grenser – tettstedets folketall :

Bergen kommune hadde  innbyggere 1. januar 2009, en økning med 11 prosent på ti år. Halve befolkningsveksten kom av fødselsoverskudd, resten av nettoinnflytting. Samtidig vokste forstadskommunene langt raskere. Til sammenligning var befolkningsveksten i Norge som helhet på 8 prosent i perioden, og 9,6 prosent i Hordaland som helhet.

I 2008 hadde kommunen 566,0 innbyggere per km², og av disse bodde 96 prosent i tettsteder. Andelen sysselsatte og arbeidsledige var identisk med landsgjennomsnittet på henholdsvis 72 og 1,7 prosent. Andelen med høyere utdanning var 31,6 prosent i Bergen, mot 24,8 prosent i landet som helhet. Bergen hadde også en noe høyere andel sysselsatte i privat sektor og i tertiærnæringer og en noe høyere gjennomsnittlig bruttoinntekt enn landsgjennomsnittet.

Tabellen viser befolkningsutviklingen i Bergen i årene 1769–2001 basert på kommunegrensene i 2002 og prognose for anslått folketall i 2040.

Innbyggere i Bergen (i 1000)

Bergen kommune har  innbyggere ().  Bergen tettsted har   innbyggere og storbyregionen Bergen og omland har  innbyggere ().

Kommunen er inndelt i 51 levekårsoner. For detaljer om hvilke områder som inngår i hvilken sone, se artiklene om den enkelte bydel (avsnitt grunnkretser).

Tabellen viser samlet levekårsindeks for hver levekårsone i Bergen kommune i 2011, folketall i 2011 og 2015 og prosentvis befolkningsendring, og andel ikke-vestlige innvandrere i hver sone i 2011. Lav verdi på levekårsindeksen indikerer gode levekår. Indeksen baseres på følgende 11 indikatorer: 1. Sosialhjelp til unge 2. Barnevernstilfeller 3. Utdanningsnivå 4. Bruttoinntekt 5. Barnefattigdom 6. Barneflytting ut av området 7. Kommunale boliger 8. Kriminalitet 9. Uførepensjon 10. Sykefravær og 11. Dødelighet.

Innvandrerbefolkningen i Bergen omfatter  mennesker med bakgrunn fra 165 forskjellige land, som utgjorde 16,3 prosent av byens befolkning 1. januar 2015. Av disse var  (85,5 prosent) førstegenerasjons innvandrere og 6471 norskfødte med to utenlandskfødte foreldre.

Tabell: Historisk utvikling av antall innvandrere og norskfødte med to utenlandskfødte foreldre bosatt i Bergen etter landbakgrunn og andel av befolkningen totalt i prosent.

Tabell: De største innvandrergruppene i Bergen etter landbakgrunn 1. januar 2015:

Innvandrerbefolkningen i Bergen består stort sett av personer som selv har innvandret til Norge (førstegenerasjons innvandrere), andre omfatter en stor andel etterkommere. I alt var det  førstegenerasjons innvandrere bosatt i Bergen pr. 1. januar 2006. Det betyr at 85 prosent av alle bosatte i Bergen med innvandrerbakgrunn var førstegenerasjonsinnvandrere. Dette er omtrent samme andel som for landsgjennomsnittet hvor 83 prosent er førstegenerasjonsinnvandrere. Blant de største innvandrergruppene i Bergen var det høyest andel førstegenerasjonsinnvandrere blant russere og amerikanere (begge 97 prosent) briter, svensker, tyskere, polakker og personer med bakgrunn fra Thailand (alle 96 prosent).

For innvandrerbefolkningen totalt sett er det i Bergen, som for hele landet, omtrent like mange menn som kvinner. Ved inngangen til 2006 var 50,7 prosent av innvandrerbefolkningen i Bergen menn og 49,3 prosent kvinner. Ser man på grupper med mer enn 100 bosatte i Bergen, var andelen kvinner høyest blant personer med bakgrunn fra Thailand og Filippinene. Nesten fire av fem av personene i disse to gruppene var kvinner. Også blant de med bakgrunn fra Brasil, Romania, Finland og Russland var andelen kvinner atskillig høyere enn andelen menn - om lag to av tre var kvinner. Blant personer med polsk og algerisk bakgrunn var om lag to av tre menn. Også blant de med marokkansk, britisk, tyrkisk, iransk, irakisk og etiopisk bakgrunn var mellom 58 og 60 prosent menn.

Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Bergen er omtrent på nivå for hele landet, og noe høyere enn for Hordaland fylke. I Bergen utgjør personer med ikke-vestlig landbakgrunn 6,0 av alle bosatte i kommunen, i Norge som helhet representerer de 6,1 prosent av befolkningen. Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Hordaland ligger på 4,3 prosent. Personer med bakgrunn fra Irak, Vietnam og Chile er de største gruppene i innvandrerbefolkningen i Bergen. Til sammen utgjør disse tre gruppene nesten en femtedel av innvandrerbefolkningen i Bergen. Personer med innvandrerbakgrunn fordeler seg ulikt på de forskjellige bydelene og noen
bydeler har en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn enn andre. Årstad og Bergenhus er bydelene med høyest andel personer med innvandrerbakgrunn. Innvandrerbefolkningen utgjør henholdsvis 14 og 11 prosent av befolkningen i disse bydelene. Lavest andel innvandrere finner vi i Arna, hvor kun 3,5 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Årstad, Laksevåg og Bergenhus er også bydelene med høyest andel personer med ikke-vestlig bakgrunn. 11 prosent av befolkningen i Årstad har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens andelen i Laksevåg og Bergenhus er på henholdsvis 8 og 7 prosent. I Laksevåg utgjør personer med bakgrunn fra Vietnam (420 personer), Sri Lanka (390 personer) og Chile (250) personer de største gruppene i innvandrerbefolkningen.

Det bodde om lag  personer med flyktningbakgrunn i Norge ved inngangen til 2006, vel 2,5 prosent av landets befolkning. Per 1. januar 2006 var 5,3 prosent av disse bosatt i Bergen. I absolutte tall hadde rundt 6200 personer eller 2,6 prosent av alle bosatte i Bergen flyktningbakgrunn. Det var flest flyktninger med bakgrunn fra Irak (1000), Chile (780), og Vietnam (700).

Bergens bykjerne ligger omkring Byfjordens strender i nord og rundt fjordarmene Vågen i øst, Puddefjorden i vest og Store Lungegårdsvannet i syd, oppover langs fjellsidene av de omliggende syv fjell, og sydover i Bergensdalen. Svært mye av kommunearealet er ubebyggelig høytliggende snaufjell. Se også Liste over Bergens gater og Strøk i Bergen.

Byens historiske hjerte er sentrert rundt Vågen. Ytterst på østsiden ligger Holmen, nå Bergenhus festning med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, alle fra middelalderen. På Bergenhus var det tidligere også kongsgård, bispegård, kloster, katedralskole og flere kirker, blant disse den gamle domkirken Kristkirken som i 1531 ble revet av militære hensyn. Her lå relikviene av Bergens skysthelgen, St Sunniva, som nå er hedret med en statue på stedet, og her ble Norgesveldets konger kronet, viet og gravlagt. Statuen av kong Haakon VII står ved den vestlige festningsmurens topp.

I sjøkanten nord for festningen ligger Bontelabo og passasjerhavnen Skoltegrunnskaien. Herfra og sydover langs festningsmuren og Vågens østlige strand løper Festningskaien og ender ved Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl fra 1914, et av verdens best bevarte skværriggede seilskip. På høyden østenfor festningen ligger middelalderborgen Sverresborg fra 1184, og mellom de to festningene ligger Koengen, som nå ofte benyttes som konsertområde. Dette strøket heter Bergenhus.

Syd for Bergenhus ligger Dreggsallmenningen (se allmenning), med Mariakirken fra 1100-tallet hvor det ble holdt gudstjenester på tysk til 1886, statuen av Snorre Sturlason, og Bryggens Museum. Videre sydover langs Vågens østside ligger Bryggen med Det hanseatiske kvarter, Schøtstuene, og Hanseatisk museum. Kvartalet mellom Dreggsallmenningen i nord og Nikolaikirkeallmenningen i syd består av trehus gjenreist i gammel hanseaterstil etter bybrannen i 1702, men de seks nordligste husene er kopier gjenreist etter bybrannen i 1955.

Kvartalene sør for Nikolaikirkeallmenningen består av bygårder i mur i samme stil som ble reist etter byreguleringen i 1901 etter tegninger av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Mellom sistnevnte kvartaler løper Lodin Lepps gate og Finnegårdsgaten fra kaifronten i vest til byens eldste gate Øvregaten i øst, og krysser Rosenkrantzgaten som løper fra Nikolaikirkeallmenningen i nord til Vetrlidsallmenningen med Fløibanen og Kjøttbasaren i sør. Det ligger 61 fredede bygninger i området, som står oppført på UNESCOs verdensarvliste, og hele strøket kalles Bryggen.

Innerst i Vågen ligger Fisketorget og Zachariasbryggen, med statuen av Shetlands-Larsen, Vågsallmenningen med statuen av Ludvig Holberg, den gamle Børsbygningen i Bergen som nå rommer turistinformasjonen i byen, samt bygningene med Norges Banks og Bergens Kreditbanks tidligere lokaler (begge fredet), og Korskirkeallmenningen med Korskirken fra 1100-tallet og flere banker og pittoreske gamle bygninger, gateløp og smau. sørover fra Vetrlidsallmenningen løper Lille Øvregate som en fortsettelse av Øvregaten og Kong Oscars gate som en fortsettelse fra Bryggen. Begge krysser Korskirkeallmenningen og forenes ved Bergen Domkirke fra 1150. Herfra fortsetter Kong Oscars gate sørover forbi Bergen katedralskole med røtter tilbake til 1153, og Domkirkegaten vestover forbi Hordaland politikammer  til Allehelgensgate. Dette strøket kalles Vågsbunnen.

Kong Oscars gate fortsetter sørover fra den kryssende Nygaten forbi Seminarium Fredericianum (Bergen barneasyl) fra 1752, Lepramuseet med Sankt Jørgen hospital fra 1411 og Sankt Jørgen kirke fra 1706, Danckert Krohns stiftelse fra 1789 og Zander Kaaes stiftelse fra 1770 (begge i senbarokkstil), Sankt Jacobs kirkegård fra 1629 og Domkirkehjemmet sykehjem, og ender ved Bergen handelsgymnasium og Stadsporten (byport fra 1628) som markerer Kalfarveiens begynnelse og grensen mot strøket Kalfaret. Dette området sør for Nygaten heter Marken og har mange koselige trehus og smau, avgrenset i vest av Kaigaten langs Lille Lungegårdsvannets østlige bredd, som krysser Strømgaten som løper langs vannets sørlige bredd. Her ligger Kunsthøgskolen i Bergen, Grand Hotel Terminus, Bergen Jernbanestasjon, Bergen Offentlige Bibliotek, Nonneseter kapell fra 1250 og statuen av byens grunnlegger Olav Kyrre. Dette strøket kalles Marken.

Strømgaten krysset tidligere en vannstrøm som forbandt Lille Lungegårdsvannet med Store Lungegårdsvannet lenger sør, men som nå er fylt igjen og erstattet av Fjøsangerveien, som løper fra Strømgaten i nord til hovedkrysset for innfartsårene fra bydelene like ved Bergen hovedbrannstasjon i sør. I området mellom Fjøsangerveien og Kaigaten lenger øst, lå i middelalderen Nonneseter kloster, som endret navn til Lungegården etter at kong Fredrik I skjenket anlegget til riksråd Vincens Lunge i 1528. Her lå det inntil nylig en rekke bygårder kalt Nonneseterkvartalet, som nå er erstattet av Bergen Storsenter med Bergen Busstasjon og Bygarasjen, samt flere statlige administrasjonsbygg. Noen mindre rester av klosteranlegget er bevart. På vestsiden av den gamle strømmen ligger Vestre Strømkaien med legevakt, administrasjonsbygg, næringsbygg og flere videregående skoler. Denne siden av strømmen het Nygårdstangen, et navn som i dag også dekker de gjenfylte områdene ved nordenden av Store Lungegårdsvannet.

På østsiden av Nordneshalvøyen langs Vågens vestside løper Strandkaien med butikker og hurtigbåtterminal fra Fisketorget i sør til Murallmenningen i nord, og parallelt med Strandkaien løper Strandgaten. På Murallmenningen ligger den gamle byporten Muren fra 1561, som i dag blant annet rommer Buekorpsmuseet. Herfra fortsetter C Sundtsgate med en rekke hoteller nordover og krysser Holbergsallmenningen og Nykirkeallmenningen med Nykirken fra 1763. Parallelt med denne fortsetter Strandgaten som gågate mellom Muralmenningen og Holbergsallmenningen omgitt av butikker og mange pittoreske trehus og smau, og videre nordover forbi Bergen tekniske fagskole og Bjørgvin videregående skole til Nykirkeallmenningen, men ikke som gågate. Lenger vest ligger Klosteret hvor gamle Munkeliv kloster fra 1110 en gang lå. Nord for dette ligger parken Klosterhaugen med statuen av Amalie Skram, og i sør ligger vakttårnet Corps de Garde fra 1794, som opprinnelig ble bygget for borgervæpningen og senere benyttet som branntårn. På Holbergsalmenningen ble Ludvig Holberg født i 1684. Fra Munkebryggen like ved går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til Bryggen. Dette strøket kalles Strandsiden.

Fra Nykirkeallmenningen fortsetter både C. Sundtsgate og Strandgaten videre nordover til Tollbodallmenningen med Tollboden fra 1761 i barokkstil. Strandgaten fortsetter herfra forbi Fiskeridirektoratet og munner ut i Nordnesgaten som fortsetter til Nordnesparken. I Nordnesparken, som ligger omgitt av sjø på tre kanter, er det sjøbad (Nordnes sjøbad) og en totempåle som ble skjenket til byens 900-årsjubileum i 1970 av vennskapsbyen Seattle. Her ligger også Havforskningsinstituttet og Akvariet i Bergen, samt en rekke sjøboder langs Vågen. Fra Nordnesgaten løper Nordnesbakken vestover til Haugeveien, som løper sørover på en høyde med utsikt både mot Vågen og Puddefjorden. Denne fortsetter forbi avdelinger av Høgskolen i Bergen, Fredriksberg fort fra 1600-tallet og flere aldershjem og bygårder. Dette strøket kalles Nordnes.

På vestsiden av Nordneshalvøyen, mellom Nordnesparken i nord og Holbergsallmenningen i sør, og mellom Haugeveien i øst og Puddefjorden i vest, ligger boligområdet Verftet med trehus og smau og en kai, samt kulturhuset USF Verftet, restauranter, og mer moderne leilighetsanlegg i sjøkanten. Her lå det tidligere et skipsverft med navn Georgernes Verft. Her ligger også TV 2s lokaler og Studio Bergen som er base for dansekompaniet Carte Blanche. Hovedgaten i området heter Verftsgaten, og hele strøket kalles Verftet.

sørover fra Holbergallmenningen går Haugeveien over i Klosteret, og fortsetter videre sørover til Murallmenningen som Klostergaten. På begge sider av disse gatene ligger det skråninger med svært pittoreske hus og smau, på østsiden tilhørende strøket Strandsiden, på vestsiden strøket Nøstet. Sistnevnte ligger sønnenfor Verftet og strekker seg fra Holbergsallmenningen i nord til Kjellersmauet og Baneveien i sør, og fra Klosteret og Klostergaten i øst og vestover til Jekteviken i Puddefjorden, med Hurtigruteterminalen og sørnes sjøbad. Langs sjøsiden løper hovedgaten Nøstegaten vestover og nordover med kaianlegg og næringsbygg i sjøkanten. Østenfor denne løper Skottegaten omgitt av bygårder, trehus og smau, og ved Klostergaten lengst i øst ligger Stranges stiftelse fra 1609 (nåværende bygning fra 1751). Ved Murallmenningen i sør er innkjørselen til det underjordiske parkeringsanlegget Klostergarasjen. Dette strøket kalles Nøstet.

Mellom Murallmenningen i nord og Lille Lungegårdsvann i sør ligger strøket Bergen sentrum. Fra Murallmenningen fortsetter handlegaten Strandgaten sørover og parallelt med Strandkaien forbi kjøpesenteret Kløverhuset og Svaneapoteket med røtter fra 1588, til byens hovedgate Torgallmenningen. Lenger vest, og parallelt med Strandgaten løper Markeveien som via Smørsbroen er forbundet med Klostergaten og utgjør fortsettelsen av denne ned til Torgallmenningen. Mellom Strandgaten og Markeveien løper Christian Michelsensgate med blant annet Bergensavisens lokaler, samt Fortunen og Jon Smørs gate, alle i øst-vestgående retning. Disse krysser Valkendorfsgaten som løper noenlunde parallelt med Strandgaten fra Murallmenningen til Torgallmenningen, og denne i sin tur krysser også Tårnplassen med statuer av de fire kardinaldyder og Bergen tinghus som rommer Bergen tingrett og Nordhordland tingrett, samt Gulating lagmannsrett.

Den brede Torgallmenningen strekker seg fra Fisketorget i øst til Olav Vs plass i vest, og er omgitt av staselige handelshus i klassisistisk stil oppført i 1920-årene etter bybrannen i 1916. Her ligger Sjømannsmonumentet og kjøpesentrene Galleriet og Sundt varemagasin, sistnevnte med statuen av handelsguden Merkur på taket. På Olav Vs plass ligger Den blå steinen. Vest for denne løper Torggaten med blant annet mediehuset Bergens Tidendes lokaler, og på hver side av plassen ligger Ole Bulls plass (øvre og nedre) omgitt av teatre, hoteller og restauranter, med grøntområde i nord og statuen av Ole Bull i sør med benker og fontene.

sør for Ole Bulls plass ligger Byparken med Musikkpaviljongen og statuen av Edvard Grieg, og lenger sør ligger Festplassen og statuen av Christian Michelsen ved Lille Lungegårdsvannets nordre bredd. Byparken fortsetter rundt hele det åttekantede vannet som har en springfontene i midten og er omgitt av gressplener og japanske kirsebærtrær. Vest for byparken ligger Vestlandske kunstindustrimuseum og statuen av I.C.Dahl, og øst for byparken ligger Telegrafbygningen som nå er kjøpesenter og hovedkvarter for Konkurransetilsynet. Området mellom Ole Bulls plass og Festplassen krysser Olav Kyrres gate og Christiesgate, som begge strekker seg parallelt med hverandre fra Vågsallmenningen i øst til henholdsvis Håkon Sheteligs plass og Muséplassen i vest.

I øst krysser de Småstrandgaten som er fortsettelsen av Strandgaten fra Torgallmenningen forbi Bankbygningen og det gamle Posthuset (nå kjøpesenteret Xhibition) til Rådhuskvartalet, med Det gamle rådhuset fra 1558, Manufakturhuset fra 1646, Magistratbygningen fra 1702, Hagerupgården fra 1705, Det gamle tinghuset fra 1865, Bergen kretsfengsel fra 1867, Gamle Bergen hovedbrannstasjon fra 1888 og Det nye rådhuset fra 1974. Fra Allehelgensgate i øst løper den L-formede Rådhusgaten som en fortsettelse av Domkirkegaten gjennom Rådhuskvartalet. Denne krysser deretter Christiesgate og Olav Kyrres gate og ender ved Torgallmenningen i nord. Alt dette utgjør strøket Sentrum.

På vestsiden av Øvre Ole Bulls plass ligger Logen Teater fra 1883. Ved nordenden av plassen ligger Teaterparken fra 1855 med Den Nationale Scenes bygning fra 1909 og statuene av Nordahl Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som alle har vært virksomme ved teateret. Øst for Teaterparken løper Christian Michelsens gate som her dreier i nordlig retning langs parkens østside, og ender der Jon Smørsgate fra øst går over i Teatergaten, som løper langs parkens nordside fra det fredede Kalmarhuset fra 1936 i funksjonalistisk stil og videre vestover forbi byens Sentralbad. I denne gaten lå også det gamle Komediehuset på Engen fra år 1800 som ble bombet sønder og sammen i 1944, og som tidligere hadde rommet Det norske Theater og senere Den Nationale Scene. Mellom Teatergaten i sør og Murallmenningen lenger nord ligger pittoreske trehus og smau, avgrenset i vest av den nordgående Jonsvollsgaten som ender ved Murallmenningen og innkjørselen til henholdsvis Nøstegaten og Klostergarasjen.

Jonsvollsgaten fortsetter fra den kryssende Teatergaten sørover som Engen langs Teaterparkens vestside og deretter som Vaskerelven og Foreningsgaten, som i sin tur ender i den kryssende Christiesgate. Lenger vest løper Komediebakken parallelt med Jonsvollsgaten og fortsetter sørover fra Teatergaten som Neumannsgate forbi avdelingene Konsertpaléet og Magnus Barfot av Bergen kino, og ender i sør ved den kryssende Vestre Torggaten. Konsertpaléet fra 1918 var byens konsertsal før Grieghallen ble oppført i 1978. Vest for Komediebakken og Neumannsgate løper Håkonsgaten og Rosenbergsgaten parallelt med disse og krysser på veien Teatergaten, Sigurds gate, Magnus Barfots gate, Sverres gate og Vestre Torggaten, og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Chrities gate i sør. Området preges av vakre gamle bygninger og bygårder med boliger, butikker, og restauranter, og strøket kalles Engen.

Vestenfor Engen ligger Sydnes som ugjør den nordlige delen av et høydedrag som ligger mellom de hittil beskrevne områdene i øst og Puddefjordens østlige strand i vest. Den nordligste delen kalles Dragefjellet, og her ligger Magnus Lagabøtes plass med Universitetet i Bergens juridiske fakultet. Langs Sydnesgaten og Sydneskleiven ligger det gamle trehus og smau. Disse forenes ved Dokkeveien som leder nedover Sydneshaugens vestside, og nedenfor høyden ligger kontainerhavnen Dokkeskjærskaien og langs denne Torborg Nedreaas gate og Bredalsmarken med blokkbebyggelse. På høyden løper Ivar Aasens gate, Sydneshaugen og Øysteins gate parallelt sørover fra Dokkeveien til Sydnesplassen, med Johanneskirken fra 1894 og universitetets humanistiske fakultet. Øysteins gate fortsetter herfra nedover langs høydens østside til Magnus Barfots gate og strøket Engen, og fra Sydnesplassen går det en bred trapp ned til Vestre Torggate og sentrum. Sør for Sydnesplassen ligger Haakon Sheteligs plass med Bergen Museums kulturhistoriske avdeling, Universitetsbiblioteket i Bergen, lyststedet Fastings Minde og Bergens Sjøfartsmuseum, og herfra løper Møhlenprisbakken nedover til strøket Møhlenpris i sørvest, og Olav Kyrres gate nedover forbi studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter og videre gjennom sentrum i øst. Dette området kalles strøket Sydnes.

Sør for sørnes kalles høyden for Nygårdshøyden, et område preget av staselige herskapshus og bygårder. Spesielt kan nevnes Muséplassen med Bergen Museums naturhistoriske avdeling, Universitetet i Bergens administrasjon og statuen av stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie, som er landets eldste portrettstatue fra 1868. Herfra løper Christiesgate nedover skråningen i østlig retning forbi Sankt Paul katolske skole med røtter fra 1873, steinkirken Sankt Paul katolske kirke fra 1876, og videre gjennom sentrum. Nevnes bør også Menneskerettighetenes plass som er tilhold for en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Raftostiftelsen, beliggende i området bak den botaniske Muséhagen. Parkveien løper sørover forbi studentenes servicesenter Studentsenteret til Nygårdsparken, og Olaf Ryes vei løper vestover forbi det studentdrevne konsertstedet Hulen mot strøket Møhlenpris som ligger sør og vest for høyden. Fra Muséplassen løper Harald Hårfagres gate som  krysses av Strømgaten og fortsetter videre sørover som Allégaten forbi universitetets matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ender ved Geofysisk Institutt der høyden slutter. Området herfra og sørover til Store Lungegårdsvannet kalles Florida, og her ligger Nygårdsbroen som markerer begynnelsen på Nygårdsgaten, og fra denne løper Thormøhlensgate vestover gjennom Marineholmen og Møhlenpris, mens Nygårdsgaten fortsetter nordøstover langs høydens østlige fot forbi Florida sykehus og avdelinger av Høgskolen i Bergen, til den deler seg i de parallelle gateløpene Nygårdsgaten og Lars Hillesgate, som begge krysser Strømgaten og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Christiesgate i nord. På østsiden av Lars Hillesgate er det næringsbygg, tannlegevakt og legevakt, her ligger også Bergen maritime videregående skole og flere private videregående skoler, fylkesadministrasjonen i Hordaland, og lenger nord de tre avdelingene til Bergen Kunstmuseum langs Rasmus Meyers Allé som følger Lille Lungegårdsvannets vestre bredd. Mellom Lars Hillesgate og Nygårdsgaten ligger Sankt Jakob kirke fra 1921, Handelshøyskolen BI, Grieghallen fra 1978 og Edvard Griegs plass, Griegakademiet, Nygård skole og universitetets psykologiske fakultet. I dette området og i skråningene mot Nygårdshøyden vest for Nygårdsgaten er det forøvrig mest bygårder og boligområder, og ved John Lunds plass ligger universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet. Alle de her beskrevne områdene utgjør strøket Nygård.

Sør for Dokkeskjærskaien og vest for Nygårdshøyden ligger boligområdet Møhlenpris med et kvadratisk gatenett med mange gamle bygårder, og blant disse kvartalene ligger også den såkalte Trikkebyen. Ved grensen mot strøket sørnes i nord munner Nygårdstunnelen fra Nygårdstangen ut, og denne vestlige innfartsåren fortsetter over Puddefjordsbroen til Gyldenpris. Sør for dette langs Puddefjordens østlige strand løper Thormøhlensgate forbi Bergen Tekniske Museum og sørover gjennom området som kalles Marineholmen, og ender ved Nygårdsbroen. På Marineholmen lå det tidligere en marinebase og skipsverftsindustri, i dag erstattet av Vitensenteret, Nansensenteret og Høyteknologisenteret, alle med Nygårdsparken i ryggen oppover mot Nygårdshøyden. Disse områdene utgjør strøket Møhlenpris.

Den nordlige del av Puddefjordens vestside kalles Laksevåg, og er den delen av Laksevåg bydel som ligger innenfor de syv fjell og derfor regnes til bykjernen. Laksevåg ligger ved foten av byfjellene Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og den nordligste delen av Løvstakken, samt i dalførene mellom disse, og avgrenses av Byfjorden i nord og av Puddefjorden i øst. I dalføret mellom Lyderhorn og Damsgårdsfjellet ligger Ytre Laksevåg med boligområdene Lyngbø, Gravdal og Nygård. Hovedveien gjennom dalen er Lyderhornsveien som fortsetter sørover til Loddefjord, som er den delen av bydelen Laksevåg som ligger sør og vest for Lyderhorn. Ved Lyngbø går det en motorvei fra Loddefjord som passerer mellom Lyngbøvannet og Gravdalsvannet og fortsetter videre østover gjennom Damsgårdstunnelen til Gyldenpris. På Nygård ligger Laksevåg videregående skole og Nygård kirke og kirkegård. I Gravdal ligger Sjøkrigsskolen, Kommandantboligen og Kvarven fort, og over byfjorden ligger Askøy i nord. På Laksevågneset nord for Damsgårdsfjellet ligger boligområdet Kringsjå med Laksevåg senter og industri i sjøkanten. Hovedveien herfra og sørover langs Damsgårdsfjellets østside heter Kringsjåveien, og fortsetter sørover til Damsgård, med skipsverftet Bergen Mekaniske Verksted (BMV), Laksevåg sentrum, Laksevåg kirke fra 1875 og Damsgård hovedgård fra 1700-tallet i rokokkostil, som er en av Nord-Europas best bevarte trebygninger. I hele området er det tett boligbebyggelse med flott utsikt mot byen, fjorden og byfjellene. Langs sjøsiden løper Damsgårdsveien, mens Carl Konows gate utgjør fortsettelsen av Kringsjåveien. Fra denne går Fyllingsveien som en sidevei gjennom dalføret mellom Damsgårdsfjellet og Løvstakken over boligområdet Melkeplassen og videre til bydelen Fyllingsdalen. Carl Konows gate ender ved Gyldenpris i Årstad bydel i sør.

Sør for Damsgård ligger Gyldenpris, med Puddefjordsbroen over til Møhlenpris og sentrum, Løvstakktunnelen gjennom Løvstakken til Fyllingsdalen bydel, og Damsgårdstunnelen gjennom Damsgårdsfjellet til Ytre Laksevåg. Her ligger Gyldenpris studentboliger, Sankt Markus kirke og lyststedet Urdihuset i senempirestil, samt tett boligbebyggelse i fjellsiden og industri langs vannet, der Damsgårdsveien fortsetter sørover fra Damsgård til Solheimsviken, mens Michael Krohns gate utgjør fortsettelsen av Carl Konows gate og ender ved Danmarksplass. Videre sørover langs Løvstakksiden ligger Solheim, med Solheim kirke, Solheim kapell, Solheim gravplass, handlegaten Solheimsgaten og næringsområdet Solheimsviken med messesenteret Arenum, hvor det tidligere var omfattende verftsindustri. Solheim avgrenses i øst av Danmarksplass og Fjøsangerveien, som er hovedveien fra krysset på Nygårdstangen i sentrum via Nygårdsbroen og sørover gjennom Årstad bydel til Fjøsanger i Fana bydel. Sør for Solheim krysser den bolig- og næringsområdet Minde, med Tinemeieriet, post- og godsterminaler og NRK Hordalands lokaler. Fra Danmarksplass løper Ibsensgate østover gjennom Kronstad til Haukelandsveien. På Kronstad ligger herregården Kronstad hovedgård fra 1781 i empirstil, Krohnsminde idrettsplass, Haukelandshallen, Årstad videregående skole og Årstad kirke fra 1890. På Kronstad ligger også Høgskolen i Bergen i et bygg innviet i 2014. Sør for Kronstad ligger Fridalen med Brann Stadion, Fridalen kirke, Langhaugen videregående skole, Christieparken og Leaparken. På østsiden av Tveitevannet lenger sør ligger Slettebakken med Bergenshallen, Slettebakken hovedgård, Slettebakken kirke og Sletten senter. Sør for Tveitevannet ligger Fantoft, med Fantoft studentby, Fantoft stavkirke og Chr. Michelsens Institutt. Fra Haukelandsveien ved Kronstad i nord løper Nattlandsveien sørover forbi Fridalen og Slettebakken, og danner grensen mot Landås som ligger mellom denne og byfjellet Ulriken i øst. På Landås ligger Landås kirke, Landåshallen idrettshall, Landåstorget kjøpesenter og Høgskolen i Bergens avdeling for lærerutdanning. Nattlandsveien fortsetter sørover til Nattland, med Nattland studentby og omfattende bebyggelse med formidabel utsikt oppover i Nattlandsfjellet. Alle de her nevnte områdene har svært tett boligbebyggelse og utgjør til sammen Årstad bydel i Bergen kommune, i Bergensdalens nordlige deler, mellom byfjellene Ulriken i øst og Løvstakken i vest.

Mellom Landås i sør, Kronstad i vest og Kalfaret i nord, ligger selve Årstad, som også hørte til gamle Årstad kommune, men som i dag hører til Bergenhus bydel. I dette området lå middelalderkongsgården Alrekstad, og her ligger Haukeland universitetssykehus, Ulriksbanen, Haraldsplass diakonale høgskole og Haraldsplass Sykehus, Statsarkivet i Bergen, Alrek studenthjem, Det medisinsk-odontologiske fakultet av Universitetet i Bergen, avdelinger av Høgskolen i Bergen og mange gamle herskapsvillaer. I Møllendal ligger Håpets og Troens kapell (nå Lille og store kapell) og Møllendal gravplass fra 1874 samt nærings- og boligområder og småbåthavn. I rekreasjonsområdet Isdalen mellom Ulriken og Fløyfjellet lengst i nordøst ligger det oppdemmede Svartediket. Hovedveiene gjennom området er Haukelandsveien og fortsettelsen Årstadveien som ender ved den gamle bygrensen der Kalvedalsveien begynner i nord, og Møllendalsveien som strekker seg langs Store Lungegårdsvannets sørlige bredder fra Solheimsgaten og Nygårdsbroen i vest til Kalfarveien i øst.

Langs østsiden av Store Lungegårdsvannet og oppover i Fløyfjellets fjellside, mellom den gamle bygrensen mot Årstad i sør og Stadsporten i nord, ligger det herskapelige strøket Kalfaret. Årstadveien går her over i Kalvedalsveien som fortsetter nordover forbi villaområdene Nubben og Kalfarlien til Seiersbjerget, der den munner ut i Kalfarveien. Denne fortsetter forbi Pleiestiftelsen for spedalske fra 1857, Assistentkirkegården fra 1837 og Bergen handelsgymnasium, og til Kong Oscars gate og Stadsporten som markerer grensen mot strøket Marken i sentrum. Fra Seiersbjerget fortsetter Kalfarveien også sørover forbi Hansa bryggeris gamle lokaler, nå omgjort til leilighetsanlegget Hansaparken, museum og mikrobryggeri, og videre forbi Bergen byarkiv til boligområdet Fløen og munner ut i Møllendalsveien. Fra krysset ved Årstadveien går det også en vei oppover i fjellsiden gjennom villaområdet Bellevue, med Lyststedet Bellevue fra 1796. Herfra løper Fjellveien nordover langs hele fjellsiden med praktfull utsikt over byen, mens Ole Irgens vei svinger seg videre oppover fjellsiden gjennom villaområdet Starefossen. Disse områdene utgjør Fjellsidens sørlige del, og hele strøket kalles Kalfaret.
  
Ole Irgens vei fortsetter nordover fra Starefossen til Skansemyren, med boligområder, idrettsanlegg og et av Fløibanens stoppesteder. Herfra går det en svingete vei oppover til banens siste stopp, Fløien stasjon, med det berømte utsiktspunktet, Fløien Folkerestaurant, kiosk, souvenirbutikk og turområder. Fra Skansemyren svinger Skansemyrsveien seg nedover og krysser Fjellveien med et annet av Fløibanens stoppesteder, og fortsetter som Skansebakken ned til Skansen. Her ligger enda ett av Fløibanens stoppesteder, Skanseparken, Skansedammen og gamle Skansen brannstasjon, hvor det skytes salutter ved høytidelige anledninger som 17. mai. Disse områdene utgjør strøket Skansen. Nedenfor Skansen ligger strøket Fjellet, som strekker seg fra Forskjønnelsen i sør til Nikolaikirkeallmenningen i nord, og nordenfor Skansen ligger strøkene Eidemarken og Stølen, alle med sjarmerende smau og trehusbebuggelse. Disse strøkene ligger ovenfor (østenfor) Kong Oscars gate, Lille Øvregaten og Øvregaten, og området strekker seg til Øvregatens fortsettelse Nye Sandviksveien ovenfor Sverresborg i nord, og utgjør til sammen Fjellsidens nordlige del.

Nord for festningene Bergenhus og Sverresborg, ligger strøkene Skuteviken nedenfor Nye Sandviksveien og Ladegården ovenfor, og gaten fortsetter forbi Rothaugen til strøket Sandviken lenger nord, med den nygotiske steinkirken Sandvikskirken fra 1881, der gaten deler seg i den nordgående Sandviksveien som løper gjennom Sandviken, og den sørgående Ladegårdsgaten som løper gjennom Ladegården og tilbake til strøket Stølen ved Støletorget. Langs Byfjorden fra Bontelabo løper Sjøgaten med en rekke verneverdige gamle sjøboder kalt Skuteviksboder og Sandviksboder (med Norges Fiskerimuseum) parallelt med Nye Sandviksveien, og denne munner ut i Sandviksveien der disse gatene forenes nord for Sandvikstorget med statuen av Madam Felle.  Disse strøkene har mange koselige gamle trehus, bygårder og smau. Bebyggelsen strekker seg langt oppover i fjellsiden, og her oppe fortsetter Fjellveien forbi utsiktspaviljongen Mon Plaisir, lystgården Christinegård fra 1700-tallet,  og trappen/turstien Stoltzekleiven som leder opp til vindpilen på Sandviksfløyen på Sandviksfjellet. Fjellveien ender opp i krysset med Munkebotn. Like ved ligger Stoltz' reperbane fra 1690-årene som er den eldste bevarte reperbane i Europa. Nord for dette ligger strøket Ytre Sandviken. Her ligger det kulturhistoriske friluftsmuseet Gamle Bergen Museum ved lyststedet Elsesro, og ovenfor dette i øst ligger Sandviken sykehus. Herfra fortsetter turveien Munkebotn oppover fjellsiden, med en avstikker ut til forsvarsverket og utsiktspunktet Sandviksbatteriet, og videre til Eidsvåg i Åsane bydel, eller øverst ta av på turveien Byfjellene oppover Sandviksfjellet. Nordover i strøket ligger boligområder som Nyhavn, Breiviken (med Norges handelshøyskole), Øyjorden, Biskopshavn (med nøsteformede Biskopshavn kirke fra 1966), Eikeviken, Hellen (med badeplassen Helleneset) og Lønborg. Hovedveien gjennom området heter Helleveien og ender opp ved den gamle bygrensen nord for Lønborg, der den fortsetter som Eidsvågveien gjennom Eidsvåg i Åsane. Ytre Sandviken er dermed det nordligste strøket i bydelen Bergenhus, og markerer slutten på bykjernen mellom de syv fjell.

Nord for den her beskrevne bykjernen ligger bydelen Åsane, og øst for denne bydelen Arna. I sør ligger bydelene Fana og Ytrebygda, og i vest Fyllingsdalen bydel og de mer vestliggende deler av Laksevåg bydel (Loddefjord).

Byparken ved Lille Lungegårdsvannet er anlagt etter bybrannen i 1855 i fransk stil, i likhet med Teaterparken lenger nord som fungerte som byens festplass før teaterbygningen ble oppført der i 1909. Nygårdsparken på sør- og vestsiden av Nygårdshøyden er byens største. Parken ble anlagt 1885 i engelsk stil, og ble tegnet av den danske hagearkitekten S. Lund Leiberg i 1880. Ytterst på Nordnes ligger Nordnesparken, anlagt i 1889, med Akvariet i Bergen og Nordnes sjøbad som nærmeste naboer. Samme år ble Muséhagen anlagt som botanisk hage på Nygårdshøyden. I Sandviken ligger Meyemarken som var navnet på Otto Meyers eiendom på den tidligere Ladegårdens grunn. Meyermarken ble anlagt her i 1988 i engelsk stil etter et initiativ fra foreningen Høddens Venner. I tillegg har byen mindre parker som Klosterhaugen, Skanseparken og Øvre Ole Bulls plass. Alle disse parkene er prydet med skulpturer. Bergenhus festning, Sverresborg og Fredriksberg fort er andre grønne lunger og rekreasjonsområder sentralt i bybildet.

Bergen er et veiknutepunkt på Vestlandet og i Hordaland, hvor europavei 39 (Aalborg-Trondheim) og europavei 16 (Londonderry–Gävle) møtes og deler trasé. Riksvei 555 går mellom Sotra og Puddefjordsbroen, riksvei 585 går mellom Paradis og Sandviken; og riksvei 580 går mellom Indre Arna og Bergen lufthavn, Flesland. Innfartsårene fra vest, nord og sør forenes i krysset ved Nygårdstangen i Bergen sentrum.

Bergen var den første byen i Norge som tok i bruk bompengefinansiering for å bygge ut veinettet. Både Nygårdsbroen (1851), Eidsvågtunnelen (1956), Puddefjordsbroen (1956), Løvstakktunnelen (1968) og Sotrabrua (1971) ble bompengefinansiert i sin tid, og Europas første bomring ble innført i Bergen 2. januar 1986 for å finansiere utbyggingen av veinettet fra sentrum til bydelene, med motorveier til Fana, Loddefjord og Åsane. Taksten skulle være den samme i hele perioden, og den skulle legges ned i 2000 når disse prosjektene var nedbetalt. I tillegg til bomringen hadde var det egne bomstasjoner for finansiering av Askøybrua (1992), Nordhordlandsbrua (1994) og Osterøybrua (1997). Innkrevingen på sistnevnte pågår enda.

Fra 2000 er det innført en ny bomring frem til 2015 for å finansiere samferdselsprosjektet Bergensprogrammet, som inkluderer utbyggingen av Bybanen i Bergen og Ringvei Vest. Taksten er tredoblet fra nivået i 2000, og antallet bomstasjoner økt fra 8 til 13 i 2007.

Av planlagte veiprosjekter som står på vent utenom Bergensprogrammet, kan nevnes Arnatunnelen, Eikåstunnelen, Mindetunnelen. Nyborgtunnelen, Skansentunnelen, Sotrasambandet, Svegatjørn–Rådal og Ringvei Øst. De fleste av disse er foreslått finansiert med egne bompengestasjoner dersom Stortinget gir tillatelse.

Kollektivtrafikken i Bergen var først basert på trikk, men etter hvert ble bussene så dominerende at trikken ble lagt ned. Den første bussruten kom i drift i 1917, og i årene som fulgte ble det etablert en rekke busselskaper i bergensområdet. Disse ble med årene fusjonert og var i 1998 blitt samlet i ett selskap, Gaia Trafikk, som i 2006 ble slått sammen med HSD Buss til Tide Buss. Tide Buss er et datterselskap av transportkonsernet Tide, med hovedkontor i Bergen, som også har datterselskaper for sjøtransport, ekspressbusser og verkstedsdrift.  Siden 2011 opererer Tide bussvirksomheten i Bergen på oppdrag av Hordaland fylkeskommunes transportselskap Skyss. 

Busstrafikken i Bergen er organisert i et rutenett med terminaler for lokaltrafikk og faste linjer mellom disse. I Bergen går det både vanlige dieselbusser, gassdrevne busser, elektriske trolleybusser og duobusser. Mange av bussene er lange leddbusser.

Bybanen i Bergen ble vedtatt i 2000 og er per 2018 den eneste bybanen i Norge. Utbyggingen av første delstrekning, Bergen sentrum–Nesttun, startet 1. januar 2008, og 22. juni 2010 startet bybanen med ordinær drift. Samme år fortsatte utbyggingen av andre byggetrinn fra Nesttun til Lagunen Storsenter og denne strekningen ble åpnet for trafikk 21. juni 2013. Tredje byggetrinn fra Lagunen Storsenter til Bergen lufthavn, Flesland ble påbegynt i 2013 og tatt i bruk i 2017. En bybane har egen trasé, mens en trikk deler trasé med andre kjøretøyer. Bybanen i Bergen har i hovedsak egen trasé, noe som muliggjør hurtigkjørende og store sporvogner. Togsettene er 32 meter lange med plass til 220 passasjerer.

Det planlegges en langt mer omfattende utbygging av et bybanenett i Bergen, i første omgang til Åsane og Fyllingdalen. Kommunen står for planarbeidet, mens fylkeskommunen gjennom Bybanen utbygging har ansvar for utbygging. Forvaltning, drift og vedlikehold av Bybanens infrastruktur og rullende materiell gjøres gjennom selskapet Bybanen as. Skyss står for markedsføring av rutetilbudet, ruteplanlegging og anbudsgjennomføring. Idag er Keolis Norge operatør av Bybanen.

Trikken i Bergen ble etablert i 1897 og nedlagt i 1965. På det meste bestod den av fire linjer som alle gikk gjennom sentrum. Trikkene ble eid og drevet av det kommunale selskapet Bergen Elektriske Sporvei, som siden gikk helt over til bussdrift. Både trikkene og bussene var gule.

De fleste drosjer i Bergen kjøres av Norgestaxi og Bergen Taxi.

Jernbane har Bergen hatt siden Gamle Vossebanen ble anlagt i 1883. Den gikk fra gamle Bergen stasjon gjennom Bergensdalen til Nesttun og videre via Indre Arna til Voss. Fra Nesttun gikk også Osbanen (1894–1935) videre til Osøyro, og fra Voss gikk Hardangerbanen (1935–1985) videre til Granvin.

Allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo, men en avgjørelse kom ikke før i 1894 etter en lengre diskusjon om hvilken rute jernbanelinjen skulle ha videre fra Voss. Bergensbanen mellom Bergen og Oslo ble åpnet i 1909 og fulgte traseen for Vossebanen frem til 1964 da Ulrikstunnelen ble åpnet som forbandt Bergen stasjon med Arna stasjon direkte. I 1940 ble sidegrenen Flåmsbanen anlagt mellom Myrdal stasjon og Flåm i Sogn, og er i dag en av landets fremste turistattraksjoner. Bergensbanen har i dag en lengde på 526,64 km.

Den nye Bergen stasjon som åpnet i 1913 ble tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland etter at en arkitektkonkurranse ble utlyst i 1900, og erstattet den tidligere jernbanestasjonen i Bergen som var tegnet og bygget for Vossebanen.

Bergen er et populært reisemål for turister, og blant Europas største anløpshavner for cruiseskip. I 2012 hadde Bergen havn størst vekst av alle verdens cruisehavner (opp 28 prosent fra året før), og totalt 322 anløp med til sammen  passasjerer. Bergen var dermed på fjerdeplass i Europa utenom Middelhavet, etter Lisboa, Stockholm og St. Petersburg, og på 49.-plass globalt blant over 500 cruisehavner. I Norge fulgte Geiranger på andreplass med  og Oslo på tredje med  passasjerer.

Bergen er også utgangspunkt for Hurtigruten og for ferjer til Hirtshals i Danmark med Fjordline. Fra byen er det hurtigbåt-forbindelse til Askøy, Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Den tradisjonsrike englandsbåten til vennskapsbyen Newcastle ble nedlagt i 2008, etter 130 års drift. Det arbeides stadig med å gjenopprette denne forbindelsen.

Den lille passasjerfergen MF «Beffen» går i skytteltrafikk over Vågen fra Dreggekaien i øst (Bryggen) til Munkebryggen i vest (Strandsiden), og om sommeren går det en tilsvarende rute fra Fisketorget i Vågsbunnen til Tollbodkaien på Nordnes.

Bergen Havn omtalte seg i 2002 som Europas tredje største havn etter Rotterdam og Antwerpen målt i godsmengde, og står for mer enn 50 prosent av den totale godstrafikken i norske havner.

Bergen lufthavn, Flesland er Bergens flyplass. Den ligger 20 km sør for Bergen sentrum helt vest i Ytrebygda bydel, og har vært i tjeneste siden 1955. Flyplassen betjener mesteparten av Hordaland, og fungerer som vestre nav for regionale flyvninger i Sogn og Fjordane og deler av Møre og Romsdal. Flyplassen ble i utgangspunktet hovedsakelig finansiert av NATO, men er nå eid og drevet av Avinor. Den er blitt kåret til Europas beste og verdens sjette beste flyplass av det britiske reisemagasinet Wanderlust Travel Awards.

Flesland er Norges nest største og Nordens femte største flyplass, med mer enn  passasjerer i 2019. Seks flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til 20 destinasjoner, mens 21 flyselskaper tilbyr 61 internasjonale destinasjoner, inkludert daglige avganger til Aberdeen, Amsterdam, Frankfurt, Helsingfors, København og London. Den viktigste destinasjonen er Oslo, som med 25 daglige ruteforbindelser er Europas fjerde mest trafikkerte linje etter antall avganger. 

Den nåværende terminalen åpnet i 1988 med elleve gater, og dagens tårn stod ferdig i 1991. Den gamle terminalen fra 1955 er konvertert til helikopterterminal, som hovedsakelig betjener oljeplattformer i Nordsjøen. Begge terminalene ble tegnet av Halfdan B. Grieg. Avinor har vedtatt å oppgradere flyplassen med blant annet utbygging av utenlandsterminalen, forbedring av flyoppstillingsplasser, endring av taksebaner, nye driftbygninger, avisningsplattformer, bakketrafikkrader, sekundærradar og rullebanesenterlys. I tillegg er det utredet planer og analyser for å utvide flyplassen med ytterligere en rullebane.

Bergen har også andre mindre flyplasser, men ingen andre betjener rutefly.

Bergen bystyre består av 67 folkevalgte politikere. Flertallet i bystyret velger et byråd som består av en byrådsleder og opp til seks byråder. Byrådet har den utøvende politiske makten i kommunen, og er ansvarlig overfor bystyret etter prinsippene om parlamentarisme.

Ved Stortingsvalget 2017 var det  stemmeberettigede velgere i Bergen kommune, som utgjorde 5,3 % av den nasjonale velgermassen. Det ble avgitt  stemmer totalt. Valgdeltagelsen var dermed 81,9 prosent. Det ble avgitt  godkjente stemmer,  blanke stemmer og 581 stemmer som ble forkastet. Tabellen viser stemmefordelingen: 

Stemmene fra Bergen telles med i valgkretsen Hordaland, som har 16 representanter på Stortinget. Begen hadde 53,9 % av de stemmeberettigede velgerne og 54,4 % av de avgitte stemmene i valgkretsen. Bergen var en egen valgkrets frem til stortingsvalget i 1973.

Bergen kommune driver 71 kommunale barnehager, 60 barneskoler, 18 ungdomsskoler og 12 kombinerte barne- og ungdomsskoler i skoleåret 2009/2010. I tillegg er det 191 private barnehager, 1 privat barneskole, 7 private kombinerte barne- og ungdomsskoler, 1 privat ungdomsskole og en statlig kombinert barne- og ungdomsskole for hørselshemmede innenfor kommunens grenser. Kommunen driver også Bergen kulturskole, som tilbyr undervisning i musikk, dans, teater og visuelle kunstfag til ca. 6 000 elever, og Hålandsdalen leirskole som benyttes av kommunens grunnskoleelever året rundt. I Bergen er det 51 sykehjem, hvorav 18 er privat drevet med kommunale tilskudd.

Bergen er sete for administrasjonen i Hordaland fylkeskommune og Fylkesmannen i Hordaland. Bergen er residensby for en fylkeskommunal høyskole (Skrivekunst-akademiet i Hordaland), nitten  videregående skoler, to tekniske fagskoler (Bergen maritime fagskole og Bergen tekniske fagskole), regional kulturminneforvaltning ved Fylkeskonservatoren i Hordaland og Skyss, som administrerer kollektivtrafikken (buss, bybane, ferge og hurtigbåt) i hele fylket.

I Bergen finner man i dag et statlig direktorat, Fiskeridirektoratet (Norge), en statlig etat, Konkurransetilsynet, en rekke statlige regionkontorer, som Arbeidstilsynet Vestlandet, Mattilsynet Regionkontoret Hordaland og Sogn og Fjordane, Statped vest, Bufetat Region Vest, Kriminalomsorgens region vest, Statsbygg Region Vest og Riksantikvaren distriktskontor vest, Jernbaneverket Infrastrukturområde Vest, nasjonale kompetanse- og informasjonssentre som Senter for internasjonalisering av utdanning og nasjonale registre som Medisinsk fødselsregister MFR og Norsk internasjonalt skipsregister NIS/NOR.

De to største statlige virksomhetene i Bergen er Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen.

Haukeland universitetssykehus er landets største sykehus målt i antall pasienter, og bedriver utstrakt forskning og undervisning i tillegg til pasientbehandling. Sykehuset er lokalsykehus for Bergen og omland, sentralsykehus for Hordaland fylke, regionsykehus for Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane fylker, har landsfunksjon i behandling av brannskader og dykkerskader, og en rekke kompetansesentre og spesialfunksjoner hvor sykehusets spesialister gir råd og veiledning til leger over hele landet. Sykehuset gir både somatisk og psykiatrisk behandling, og er den største av i alt 11 institusjoner i Helse Bergen. I Bergen ligger også Sandviken Sykehus (psykiatrisk), Haraldsplass diakonale sykehus (somatisk) og Hospitalet Betanien (somatisk og psykiatrisk).

Stiftelsen Bergensklinikkene er den største uavhengige og livssynsnøytale institusjon for behandling, kompetanseutvikling og forskning innen rusfeltet i Norge, og driver et regionalt og nasjonalt kompetansesenter på oppdrag av Helsedirektoratet.

Av statlig virksomheter knyttet til Kunnskapsdepartementet finner man Universitetet i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen, Norges handelshøyskole, Høgskolen i Bergen og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Bergen har forskningsinstitutter som Bjerknessenteret, Centre for Integrated Petroleum Research, Chr. Michelsens Institutt, Havforskningsinstituttet, Høyteknologisenteret, Nansensenteret og Rokkansenteret.

Bergen er residensby for Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern, Sjøkrigsskolen og Forsvarets regnskapsadministrasjon (FRA). Byen har gamle festningsanlegg som Bergenhus, hvor Bergenhus festningsmuseum ligger, Sverresborg, Fredriksberg og Kvarven.

Av andre statlige virksomheter i Bergen finner man Skatt vest avdeling Bergen, Statens naturoppsyn Bergen, Vest politidistrikt, Bergen tingrett og Gulating lagmannsrett (lagrett for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane).

Universitetet i Bergen ble etablert i 1946 og har i dag rundt 15 000 studenter og 3 500 ansatte. Universitetet er organisert i 6 fakulteter og rundt 60 institutter og faglige sentre som dekker de fleste fagområder. I Bergen ligger også de fire statlige høgskolene Høgskolen i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen, Norges handelshøyskole, og Sjøkrigsskolen, og de syv private høgskolene Bergen Arkitekthøgskole, Handelshøyskolen BI, Haraldsplass diakonale høgskole, Høgskolen Betanien, Markedshøyskolen, NLA Høgskolen Bergen, Markedshøyskolen og Norges Kreative Høyskole. Det er til sammen rundt 30 000 studenter på disse institusjonene årlig.

I tillegg har byen fagskoler som Bergen maritime fagskole, Bergen tekniske fagskole, Bårdar Akademiet, FACE Stockholm Makeup School, Folkeuniversitetet, Handelsinstituttet, Institutt for helhetsmedisin, Kunstskolen i Bergen, Noroff Fagskole, Offshoreutdanning Exsto Bergen, Petroleumteknisk Akademi AS (Peteka), Skrivekunst-akademiet i Hordaland og Treider Fagskoler.
 
I Bergen er det også to folkehøyskoler, Åsane Folkehøgskole på Hylkje i Åsane bydel, og Fana Folkehøgskule på Milde i Ytrebygda bydel. Byen har også flere bibelskoler: Bergen bibelskole, Levende Ord Bibelsenter og Veien - skolen for tilbedelse og utrustning. Av friskoler innenfor segmentet frisør og hudpleie har byen Bergen hudpleieskole, Norsk Frisør- og Hudpleieskole og Frisør- og hudpleieinstituttet.

I Bergen er det 24 videregående skoler med til sammen 11 363 elever i skoleåret 2018–2019:

Se Business Region Bergen AS og Rangert liste over bergensområdets største bedrifter

Bergen er (2017) blant de fire mest besøkte cruisehavnene i Europa og venter en økning fra over  passasjer til  i år 2039. I perioden 2012–2016 har det vært opptil  passasjer på én dag. For disse årene var det flest dager (273) med ett skip i havn, to skip i havn var det 177 dager, på det meste var det seks skip i havn (11 dager). 

Bergen kommune omfattes av Bergen domprosti, Fana prosti og Åsane prosti tilsluttet Bergen kirkelige fellesråd under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Byen har også hindutempel, moské, katolsk kirke og to katolske klostre.

Den norske kirke har 25 menigheter, Den ortodokse kirke har to menigheter, Den katolske kirke har 1 menighet, Islam har 4 menigheter, Hinduismen har to menigheter og Sikhismen har én menighet. I tillegg har byen en rekke frikirkelige kristne trossamfunn. I tabellene under, for trossamfunn utenfor Dnk, er Pinsebevegelsen separat fra Trosbevegelsen. Prosent viser andel av befolkningen i Bergen.

I Bergen er det to katolske kirker, hhv. Sankt Paul kirke i sentrum og Vår Frue kirke på Marias Minde og to katolske kapeller. St. Sunniva kapell på Florida blir imidlertid brukt av de ortodokse i Bergen. For alle de nærmere 7300 katolikkene i Bergen er det plassmangel i Sankt Paul kirke. Derfor er det diskusjon om å bygge flere katolske kirker i Bergen. De største gruppene katolikker i Bergen er polakker og chilenere. Bergen katolske sogn omfatter Hordaland (utenom Sunnhordland) og Sogn og Fjordane og ble opprettet i 1858, men menigheten kom ikke før i 1870. 31. desember 2004 var det 4044 registrerte katolikker i Bergen. 5 år senere var det samme tallet 7300 registrerte. Det er også en katolsk grunnskole i Bergen, St. Paul skole, grunnlagt i 1873. 60 prosent av elevene ved denne skolen er katolikker. I 2012 ble St. Paul gymnas på Florida i Bergen sentrum etablert som den første katolske videregående skolen i Norge.

Menigheten ble opprettet av pater Christopher Holfeldt-Houen i 1857ndash;1858, og fikk formelt status som menighet i 1870. Inntil 1867 hadde den sitt kapell i prestens leilighet på Kalmargjerdet. Så flyttet man over i ny prestebolig, hvor det var et provisorisk kapell på loftet som ble brukt inntil kirken sto ferdig i 1876. I 1901 ble St. Franciskus Xaveriussøstrene stiftet, med moderhus i Bergen. Søstrene har vært en viktig ressurs i menigheten. Siden etableringen av et hus for Missionaries of Charity i 2005 har også disse søstrene bidratt en del til menighetsarbeidet, spesielt i forbindelse med diakoni. Da menigheten ble stiftet var det få medlemmer, bare mellom 20 og 30. I 1951 hadde tallet stedet til 408. I 1976 hadde situasjonen endret seg på grunn av økt innvandring fra katolske land, og man hadde 1112 medlemmer. I 2005 hadde menigheten i overkant av 5000 medlemmer. Menigheten betjenes av augustinerkorherrene.

Bergen Moské har 1725 medlemmer, og 200–300 personer har stilt jevnlig til fredagsbønn. Abu Al-Fadel Islamsk Kultursenter har 323 medlemmer, Det Islamske Samband har 289 medlemmer og Bergen Muslimske Forening har 196 medlemmer. Disse fire registrerte muslimske trossamfunnene i Bergen hadde 2533 medlemmer i 2009. Det er stort sett nyfødte og nyankomne muslimer som gjør at medlemstallet har økt i Bergen Moské fra 1559 medlemmer i 2007. Foreningen startet i 1978 i et vanlig bolighus på Nøstet. Menigheten kjøpte en stor, gul villa og tidligere lyststed i Jekteviken i 2006. Den var en gang en rikmannsbolig, reist i 1790, ombygd til sveitserhus i 1841 og høyst verneverdig. I september 2008 sto bygget ferdig som Bergens største moské, som har plass til 300 personer og har kostet 6–7 millioner kroner.

Den russiske ortodokse menigheten i Bergen er Kristi åpenbaringsmenighet som har 665 medlemmer. Menigheten kjøpte i 2016 en kirke på Søreide, og hadde før dette hatt gudstjenester i ulike kirker i byen. 
St. Michaels ortodokse menighet hadde 202 medlemmer i 2015, og er en etiopisk-ortodoks menighet.

Bergen kommune deler årlig ut fire kunstner- og kulturpriser:

Holbergprisen på 4,5 millioner kroner deles ut av Universitetet i Bergen for særlig viktig og betydningsfull vitenskapelig forskning innen humaniora, samfunnsvitenskaper, jus eller teologi.

Kniksenprisen er oppkalt etter fotballegenden Roald «Kniksen» Jensen, og deles årlig ut av interesseforeningen Norsk Toppfotball i samarbeid med Kniksenfondet i Bergen.

Raftoprisen for menneskerettighetsarbeid deles årlig ut av Raftostiftelsen i Bergen.

Årets bergenser er en hederstittel som utnevnes årlig i regi av Bergensavisen.

Bergen kommune deltar lokalt i den interkommunale Bergensalliansen og i næringsutviklingsselskapet Business Region Bergen AS. Internasjonalt deltar kommunen i Eurocities (Organisasjonen for storbyer i Europa), The Hanseatic League (Hansaforbundet) og i Organization of World Heritage Cities (Organisasjonen for Verdensarvbyer). Kommunen er også medlem av Vest-Norges Brusselkontor.

Bergen har følgende vennskapsbyer:

De nordiske vennskapsbyene Bergen, Göteborg, Åbo og Århus arrangerer internordiske leirskoler der hver by årlig inviterer skoleklasser fra 10. klassetrinn fra hver av de andre byene på leirskole. Bergen sender hvert år et juletre til vennskapsbyen Newcastle som takk for britiske soldaters innsats i Norge under annen verdenskrig.

Bergen mottok en totempåle i gave fra vennskapsbyen Seattle til byens 900-årsjubileum i 1970. Den er nå plassert ytterst i Nordnesparken og skuer utover havet mot vennskapsbyen langt der vest. I Seattle er en plass i bydelen Ballard gitt navnet Bergen Place. Et monument, innviet av kong Olav i 1975, markerer stedet.

Bergens innbyggere betegnes som bergensere. Bergensdialekten har skarre-r og utmerker seg spesielt fra andre norske dialekter ved at hunnkjønnsformer ikke forekommer og er ellers konservativ i formen – ikke ulikt det man finner i moderat bokmål. Det heter solen, jenten, hytten, vidden, osv. og ikke sola, jenta, hytta eller vidda. I flertall benyttes formen folkene, barnene, osv. og ikke folka og barna. I preteritum benyttes likeledes formen snakket, vasket, osv. og ikke snakka og vaska. Dialekten har også en rekke særegne ord og uttrykksformer, og betydelig påvirkning fra nedertysk fra hansatiden.

Bergensk har også variasjoner og ulike sosiolekter. I gammelt bergensk het det eksempelvis kor møkke bler det for fisken? Forti orre! mens de fleste i dag ville sagt kor mye blir det for fisken? Førti øre!. I gammelt bergensk sa man også ka nøtter de te spælle kort når alle fjusker, mens de fleste i dag ville sagt ka nytter det å spille kort når alle jukser. I en del områder av byen og i høyere sosiale kretser snakkes det mindre utpreget dialekt og isteden en mer langsom og konservativ form for riksmål, men likevel med et klart bergensk preg og betoning. Også denne varianten har imidlertid moderert seg med årene. Tidligere sa man gjerne jei mistet någet da jei spaserte gjennom haven i går aftes, og nu i eftertid er det aldeles forsvunnet, mens man i dag kanskje ville sagt jei mistet noe da jei gikk gjennom hagen i går kveld, og nå etterpå er det helt forsvunnet.

Her følger en liten og høyst uformell smakebit på en del bergenske ord og uttrykk: 
En ekte bergenser omtaler seg selv som en kjuagutt (litt fantete bergensgutt), konen som madammen, tjommien (kameraten) Per som Peren, og venninnen Liv som Liven. Hvis du er en råtapeis (latsabb) eller tutlabrok (klønete sendrektig type) sier de dryl an for at du skal skynde deg. Hvis du ikke passer snasken din (kjeften), kan du risikere å bli transjaklet eller karnøflet (jult opp) av et ilskebeist (sinnatagge), og få deg en på naien (nesen) så du griner (gråter),  særlig hvis vedkommende har tatt seg en pillehytt først (dram). Bergenseren styrter (dusjer) om morgenen, selv om bekkalokkene (kumlokkene) drukner i regn. Du blir ikke estimert (påaktet) hvis du er en gnitalus (gjerrig) eller en brelonge (bortskjemt unge), men dersom du bare er en hederlig snøsokk (dumrian) er det mulig du vil bli godtatt. Hvis bosset (søppelet) ikke får plass kan det hende at han kjyler (kaster) det over til naboen, for det er jo bare så pekyrendes lite (bittelite) fra eller til. Hvis du gjør noe lurt syns han det var luddig, og hvis du sier noe morsomt er du tidig. Hvis en dame er myglet rundt øgene (beruset) og viser han daiene (brystene) sier han sikkert gå mann (jøje meg) og blir helt månebedotten (overrasket), men han syns nok det er knas (veldig bra) likevel, så lenge ekteskapet ikke går te pisis (i stykker). I så fall bør det kanskje forbli gedulgt (hemmelig). Men skulle det bli avslørt er det bare å belite seg (godta det) og tilstå.

 

Byens navn kan ha sitt opphav i en urnordisk form Bergawinjó, hvor det første leddet betyr berg eller fjell, og siste ledd vin er det gamle navnet på beitemark eller england. Dette har enten vært navnet på en gård som kan ha ligget på den skrånende sletten under Ulriken, eller det er et eldre navn på gården Hǫfuðit, som på 1300-tallet lå nordøst for Rothaugen. Ifølge Bernt Lorentzen lå Hǫfuðit på Rothaugen.

I norsk skrifttradisjon på 1200- og 1300-tallet ble bynavnet gjerne skrevet Biorgvin og senere formene Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ (Bergensis i adjektivform). På 1300-tallet ble trolig også formen Bergon brukt i  lokal uttale. Skrivemåten Berghon finnes i et brev fra 1404. Formene Berwen, Berwen, Beren og Bern finnes også i skriftlige kilder fra middelalderen. Gårdsnavnet Børve i Hardanger har trolig samme opphav og Børve ble tidligere skrevet Berven. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, som innen utgangen av middelalderen var blitt forenklet til den nåværende formen Bergen, som var vanlig form i eldre engelsk og tysk, men som trolig også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Ifølge Gustav Indrebø ble overgang til formen Bergen forsterket av at tyske kjøpmenn forvekslet Bergvin med navnet Bergen som var kjent fra tyskspråklig område. Det latinske adjektivet Bergensis kan ha tilskyndet overgang til Bergen. Hanseatene skrev Bergen fra tidlig på 1300-tallet. I noen dialekter på Vestlandet ble formen Beren eller Bern brukt også etter middelalderen i følgee Jakob Naadeland.

Formen Bjørgvin vinner et visst innpass i norske skrifter fra begynnelsen av 1700-tallet, og fra 1860-tallet ble det brukt av vestlandske landsmålsmenn som navn på byen. I 1918 ble Bjørgvin offisielt fastsatt som administrativt navn på Bjørgvin bispedømme og i 1920- og 30-årene ble det fra målfolk aksjonert for å innføre formen Bjørgvin, men dette møtte motstand fra et stort flertall av innbyggerne. Riksmålsforeningen samlet i 18. juni 1929 25.000 innbyggere til protestmøte på Festplassen, noe som til da var det største folkemøtet i byens historie.

På grunn av handel med tørrfisk har Bergen vært en viktig by for Nord-Norge. På nordsamisk kalles byen Birgon, på lulesamisk Biergun, på pitesamisk Bergun, og på kvensk Peruna.

En av Norges eldste kongsgårder, Alrekstad, med røtter tilbake til 400-årene, lå på Årstad ved det som senere skulle bli byen Bergen. Herfra styrte konger som Harald Hårfagre, Håkon den gode og Olav Kyrre landet i lange perioder.

Bergen (Bjørgvin) ble etter tradisjonen grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre (norsk konge 1067–93), men arkeologiske funn tyder på at bydannelsen startet i 1020-årene. Byen vokste raskt til å bli Nordens største fra 12. århundre til 17. århundre, og Norges største by til 1830-årene. Olav Kyrre fikk også reist Kristkirken på Holmen (nå Bergenhus festning) som domkirke. Denne ble også formelt bispesete da Bergens skytshelgen Sta. Sunnivas levninger ble flyttet hit fra Selje kloster og skrinsatt ved høyalteret i 1170, men biskopene hadde residert i Bergen allerede fra Olav Kyrres tid. Kirken ble brukt til forhandlinger og kirkegården til tingsted ved kongehyllinger og riksmøter. Kongene ble også kronet, viet og gravlagt i kirken. Den første kongekroningen i Norden var Magnus Erlingssons (norsk konge 1161–84) kroning i Kristkirken i 1164. Kristkirken ble av militærstrategiske hensyn jevnet med jorden i 1531 av høvedsmannen Eske Bille på Bergenhus, sammen med bispegården og de øvrige kirkene på festningsområdet.

Øystein Magnusson (norsk konge 1103–23) flyttet kongssetet fra Alrekstad til Holmen og etablerte en kongsgård der som etterhvert ble Norges politiske sentrum. Før og under borgerkrigene var byen en av flere kongelige residensbyer, men under Magnus Erlingson og senere særlig under Sverreættens konger, befestet byen sin posisjon som Norgesveldets viktigste by, en posisjon byen hadde til 1314. Denne perioden markerer Norgesveldets storhetstid, da riket var som størst og mektigst, og rikets styre ble utviklet og konsolidert. Bergen var samtidig en av Nord-Europas viktigste handelsbyer.

Kong Øystein fikk bygget den første Apostelkirken på Holmen, og grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i 1110, som var Norges rikeste kloster i middelalderen. Rundt 1140 ble Nonneseter kloster opprettet ved Marken. I denne perioden ble også Mariakirken, Korskirken og Olavskirken som nå er byens domkirke reist, og Bergen katedralskole etablert. Sverresborg festning ble reist i 1184 av Sverre Sigurdsson (norsk konge 1177–1202) like over Holmen. I første halvdel av 1200-tallet ble Dominikanerklosteret på Holmen, Fransiscanerklosteret i Vågsbunnen, og Jonsklosteret i Sentrum anlagt.

I Håkon Håkonssons (norsk konge 1217–63) regjeringstid ble det reist en ringmur i stein rundt hele Holmen, som da ble til Bergenhus festning. Han reiste også Håkonshallen som kongelig residens og festhall, og oppførte en ny og større Apostelkirke på Holmen. Omkring 1270 reiste hans sønn, Magnus Lagabøte (norsk konge 1263–80) et kastell like ved, som på 1500-tallet ble ombygget til Rosenkrantztårnet. Han testamenterte gamle Alrekstad kongsgård til Nonneseter kloster i 1277. Han oppførte også den tredje og største Apostelkirken på Holmen, etter mønster av Sainte-Chapelle i Paris, som ramme for et kostelig relikvie (et stykke av Jesu tornekrone innesluttet i krystall som en sølvengel bar i hendene), som var en gave fra kong Filip III av Frankrike. Etter hans død ble hans eldste sønn Eirik II Magnusson (norsk konge 1280–99) konge, og Eiriks bror Håkon V Magnusson, hertug over blant annet Oslo, overtok etter dennes død.

I 1300 ble Gulatinget flyttet fra Gulen til Bergen. Idag er Gulating lagmannsrett lagrett for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.

I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. Bergenhus len var en administrativ enhet (len) som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn. I 1662 falt lensordningen bort og Bergenhus hovedlen ble til Bergenhus stiftamt. Bergenhus stiftamt (Bergenhuus Stift), senere Bergen stiftamt, fungerte som en administrativ enhet (stiftamt) i tiden 1669-1918. Bergenhus geografisk utbredelse tilsvarte dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Administrasjonen i Bergen fungerte også som hovedamt for Nordlandenes amt (Nordland og Troms) frem til 1685, da dette ble overført til Trondhjems stiftamt. I 1763 ble Nordre Bergenhus amt skilt ut som eget underamt. Resterende Bergenhus amt fikk navnet Søndre Bergenhus amt i 1766. I 1831 ble Bergen amt skilt ut fra Søndre Bergenhus amt. Begrepene amt og amtmann ble  erstattet med fylke og fylkesmann 1. januar 1919. I 1972 ble Bergen fylke innlemmet i Hordaland fylke.

Som fylkeshovedstad ligger Hordaland fylkeskommunes administrasjon i Bergen. Staten (Kongen og regjeringen) er i dag representert ved Fylkesmannen i Hordaland. Gamlehaugen er den offisielle kongeboligen.

Den norske kirke er i Bergen representert ved Bjørgvin bispedømme. Bispesetet ble opprettet på Selje på 1000-tallet og flyttet til Bergen i 1170. Bispedømmet omfatter i dag Sogn og Fjordane og Hordaland fylker, samt Sjømannskirkens 32 menigheter i utlandet.

Handelshusene på Bryggen ble etablert allerede i forbindelse med byens grunnleggelse i 1070, og utviklet seg til å bli et viktig handelssted, oppsamlingsplass og omlastingssted for varer fra omlandet rundt. Kongemakten besluttet at all import og eksport av varer til og fra utlandet skulle foregå fra Bergen, for å holde kontroll over toller og skatter. Man eksporterte mest produkter som tørrfisk, klippfisk, sild og andre fiskesorter, pelsvarer, trelast, tran, huder, skinn, smør og talg. Til gjengjeld importerte man varer som  mel, korn, malt,  salt, øl, humle, hamp, tøyer, jernvarer, glass,  honning, vin og andre luksusvarer. Bergen var også stedet hvor handelsvarer mellom de ulike landsdeler ble omsatt og omfordelt internt i riket. Både norske og utenlandske skip kom derfor fullastet til Bergen for å handle med byens kjøpmenn. Utlendingene var tyskere, engelskmenn, skotter, nederlendere etc, og noen av dem etablerte seg permanent i byen, både kjøpmenn og håndverkere. Det ble etterhvert også oppført handelsgårder i Vågsbunnen og på Strandsiden. De ulike håndverkerkategoriene ble også anvist hver sine deler av byen for sine virksomheter og boliger.

På 1200-tallet slo en rekke nordtyske byer seg sammen i en felles handelsvirksomhet med egen jurisdiksjon som delte vinning og tap, og fikk navnet Hansaforbundet. Hanseatene etablerte også et omfattende handelsnettverk med en rekke faktorier i byer som ikke var tilsluttet forbundet, samt fire hovedkontorer med fast hanseatisk bosetting. Disse lå i Bergen, Brugge, London og Novgorod.

Det Tyske Kontor i Bergen ble etablert rundt 1360, og fikk tilhold i handelsgårdene på Bryggen, og hanseatene fikk ikke lov å bosette seg andre steder. De fleste hanseatene var våpenføre unge menn, og de hadde ikke lov å gifte seg. Hver av disse handelsgårdene inneholdt private foretak kalt stuer, og det kunne være opp til femten stuer med 68 rom i hver gård. Gårdene var bygget etter samme mønster som de opprinnelige, og hver gård hadde felleseiendommer som brygge, skur, ildhus og schøtstue. Forretningsspråket var tysk, og det ble holdt gudstjenester på tysk for hanseatene i Mariakirken. Kontoret hadde råderett over sine egne folk i interne forhold, men var ellers underlagt norske lover.

Selv om hanseatene inntok en dominerende stilling i bergensk næringsliv, var det også en rekke andre nasjonaliteter representert i tillegg til de norske. Til Bergen kom det handelsskip og sendebud fra hele Europa. Den engelske munken Matheus Parisiensis, som besøkte Norge allerede på midten av 1200-tallet, forteller at han på en dag så 200 skip i Bergens havn.

I de første århundrene etter etableringen av Det Tyske Kontor i byen var det ofte strid mellom hansaforbundet og norsk-danske myndigheter, fordi hanseatene ønsket å fortrenge konkurransen fra nordmenn og andre nasjonaliteter og sikre seg privilegier. Det hendte at de evakuerte byen og innførte handelsblokader, og det forekom også plyndring på oppdrag av hanseatene og voldelige opptøyer i byen. I slike anstrengte perioder forekom det også at hanseatiske skip demonstrativt skjøt mot festningen ved ankomsten for å markere sin tross. Utover på 1500-tallet avtok denne tidvis aggressive holdningen, og mange tok etterhvert norsk borgerskap.

Hansaforbundet ble oppløst i 1669. Likevel fortsatte Det Tyske Kontor sin virksomhet i Bergen som før helt til 1754, da det ble avløst av Det Norske Kontor på Bryggen, men også dette kontoret fortsatte etter samme gamle system og regler som før helt til det ble endelig nedlagt i 1899.

På slutten av 1700-tallet var Bergen med  den tredje største byen under den danske kongen, etter København med rundt  og Altona med . Kiel og Flensburg var andre store byer.

Bergen har gjennom historien vært rammet av en lang rekke omfattende bybranner. Den første kjente store bybrannen rammet handelsgårdene på Bryggen i 1170. I 1198 satte Baglerne fyr på hele området mellom Mariakirken og Korskirken som hevn etter et mislykket forsøk på å ta Sverresborg fra Birkebeinerne. I 1248 brant både Holmen, Sverresborg, Bryggen og Vågsbunnen, og 11 kirker ble ødelagt. I 1393, 1428 og 1429 ble byen plyndret og brent av tyske sjørøvere (Vitalinerne). I 1476 brant Bryggen ned i en brann som startet hos en full kjøpmann. I 1623 brant hele Strandsiden og Vågsbunnen. Den aller største bybrannen inntraff i 1702 og la 90 prosent av byen i aske. I 1756 ble 1500 bygninger ødelagt i en ny storbrann på Strandsiden.  I Bergensbrannen 1916 brant 380 bygninger i Sentrum ned. Totalt har Bergen vært herjet av 36 kjente store bybranner i årenes løp. Den siste inntraff i 1955 da nordlige deler av Bryggen brant ned.

I 1349 kom svartedauden til Bergen med et engelsk skip, og pesten tok de neste årene livet av halve Norges befolkning. I 1600 tok en farsott livet av 3000 mennesker i byen, og i 1618 tok en ny farsott livet av ytterligere 4000 mennesker i byen. I 1848 og 1849 døde mer enn 1800 mennesker i Bergen av en koleraepidemi.

Under borgerkrigen i Norge (1130–1240) var Bergen en svært sentral krigsarena. I Angrepet på Bergen i 1135 nedkjempet og lemlestet kong Harald Gille sin nevø og samkonge Magnus Sigurdsson. I 1136 ble Harald Gille selv drept her av Sigurd Slembes menn. I 1155 ble Sigurd Munn drept i kamper mot sin halvbror Inge Krokrygg. Ved slaget i Bergen i 1181 nedkjempet birkebeinerne en bondehær fra Hordaland, og senere samme år ble det utkjempet et stort sjøslag mellom Magnus Erlingsons og Sverre Sigurdssons flåter ved Nordnes. Ytterligere krigshandlinger inntraff i byen under kuvlungenes reisning mot kong Sverre i slutten av 1180-årene, og øyskjeggenes reisning i 1190-årene. Under «Bergenssommeren» i 1198 ble det utkjempet flere slag i Bergen mellom birkebeinere og baglere, og ytterligere kamper mellom disse fant sted ved slaget i Bergen i 1206, som ble et avgjørende vendepunkt i favør av birkebeinerne.

I 1393 og 1428 ble byen plyndret av Vitaliebrødrene (tyske sjørøvere) på oppdrag av hanseatene, og da disse reutrnerte for å plyndre byen på ny året etter, ble de møtt av Norges siste leidangsflåte i slaget ved Bergen i 1429. I 1455 stormet og ødela hanseatene Munkeliv kloster, og drepte både høvedsmann og biskop. I 1556–1558 tuktet lensherren Christoffer Valkendorf på Bergenhus hanseatene og håndverkerne i byen.

Ved slaget på Bergens våg i 1665 søkte en nederlandsk handelsflåte som ble jaget av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. Garnisonen på Bergenhus jaget engelskmennene på flukt etter et blodig sjøslag. I 1765 ble byen rammet av voldelige opptøyer, den såkalte strilekrigen, da rundt 2000 rasende bønder fra Nordhordland kom til Bergen for å protestere mot en ny ekstraskatt. I slaget ved Alvøen i 1808 ble det utkjempet et sjøslag mellom en norsk flåte og en engelsk fregatt som jaget et nederlandsk kaperfartøy som hadde kommet til byen for reparasjon, og endte med at engelskmennene ble jaget på flukt. I 1868 ble Bergen rammet av voldelige opptøyer kalt potetkrigen, en dyrtidsdemonstrasjon anført av fattige arbeidere som ble nedkjempet av militæret med hjelp fra borgervæpningen.

I 1940 kom tyskerne sjøveien og invaderte byen med en landgangsstyrke på 1 900 mann. Motstanden fra fortene på Bergen festning, Lerøy fort, Kvarven fort og Hellen fort mislyktes grunnet utdatert og defekt krigsmateriell. I Eksplosjonen på Vågen i 1944 eksploderte det tyske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved Festningskaien i Bergen med 120 tonn ammunisjon om bord. Eksplosjonen var så kraftig at 131 hus forsvant, 117 hus måtte kondemneres, 45 hus ble sterkt skadet og 3500 bygninger lettere skadet. I tillegg ble 98 mennesker drept og 4800 såret. Samme år ble byen rammet av bombingen av Laksevåg, et britisk bomberaid mot den tyske ubåtbunkeren på Laksevåg. 152 fly deltok i raidet som slapp 1432 bomber over området, de fleste rammet sivile mål. 191 sivile ble drept, inklusive 61 skolebarn på Holen skole som ble truffet.

Bergens byvåpen er basert på byens gamle segl, regnet som Norges eldste og nevnt første gang i 1293. Byseglet hadde to sider, den ene med et vikingskip omkranset av innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» («Bergens bysamfunns segl»), den andre med en borg stående på syv fjell, omkranset av innskriften «DANT BERGIS DIGNUM MONS VRBS NAVIS MARE SIGNUM» («Fjellet, borgen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke»). Fra midten av 1300-tallet ble et segl som kun viste borgen på de syv fjellene tatt i bruk.

Det nåværende byvåpenet kombinerer de to sidene fra det eldste seglet, og er sirkelrundt med rød bunn og gullramme. I rammen står innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» fra det gamle seglet, og inne i sirkelskiven står det en tretårnet borg i sølv på syv fjell i gull.

Bergens byflagg består av det sirkelrunde byvåpenet på hvit flaggduk, med røde kanter langs flaggets tre frie sider. Byflagget vaier vanligvis over fisketorget og rådhuset.

Fana kirke og kulturlandskapet rundt ble i forbindelse med millenniumskiftet valgt til Bergen kommunes tusenårssted. Kommunen har restaurert kirkebygningen både innvendig og utvendig, og har i samarbeid med 200 frivillige entusiaster i Kulturparkens Venner, bygget et amfiteater og anlagt en kulturpark på stedet. Kirken er antatt bygget rundt år 1153, og er nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228, som Det hellige korsets kirke. Kirken er en av de største steinkirkene i Hordaland og er antatt bygget som fylkeskirke, beliggende ved grensen mellom gamle Nordhordland og Sunnhordland. I kirken skal det ha vært et hellig sølvkors, med helbredende virkning, som var et viktig pilegrimsmål i middelalderen. Korset ble fjernet etter reformasjonen, og skipet som førte det bort sank på ferden. Kirken er prostikirke i Fana prosti.

Bergen var europeisk kulturhovedstad i 2000, vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og vertsby for The Tall Ships' Races i 1993, 2001 og 2008. Bergen deltar også årlig på Hansadagene, et arrangement for byer med historisk tilknytning til Hansaforbundet som går på rundgang mellom medlemsbyene. Bergen var arrangør for Hansadagene i 1996 og i 2016.

Gjennom hele året arrangeres det konserter av Bergenlive, revyer og standupshow av Standup Bergen, kulturbegivenheter i alle sjangre av kunstnermiljøene i kulturhuset USF Verftet og de øvrige faste kulturinstitusjonene i byen, og av tallrike ideelle organisasjoner og stiftelser såvel som kommersielle aktører og etablissemanger.

Det arrangeres også mange festivaler i Bergen, noen sporadisk og noen jevnlig. Blant de faste i senere år kan nevnes:

Bergen var vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og NRK valgte Grieghallen som sted for arrangementet. Sandra Kim vant med sangen «J'aime la vie» da hun bare var 13 år gammel. 

I forkant av finalen arrangerte vertsbyen en rekke større og mindre fester for å markere konkurransen. Blant annet arrangerte Bergen fjordturer med skoleskipene «Statsraad Lehmkuhl» og SS «Christian Radich». Byen laget også et skihopp i Johanneskirkebakken midt i Bergen sentrum. Rennet ble omtalt som «verdens største i en bygate», og Roger Ruud vant med et hopp på vel 21 meter. Snøen til skihoppet var fraktet med tog fra Finse.

På Fisketorget ble det laget et langt laksebord med  kanapeer, og etter finalen 3. mai ble det tent varder på byens syv fjell. Arrangementet ble deretter avsluttet med et fyrverkeri.

Musikselskabet Harmonien ble etablert i Bergen i 1765 med kor og symfoniorkester av rektor Jens Boalth og forfatter Claus Fasting som Norges første og ett av verdens eldste musikkselskaper. Navnet ble i 1987 endret til Bergen filharmoniske orkester og Bergen filharmoniske kor, og har i dag status som det ene av Norges to nasjonale orkestre. Ole Bull, Edvard Grieg og Johan Halvorsen er blant de mange storheter som har vært engasjert i virksomheten i årenes løp. Da staten i 1996 overtok finanisieringsansvaret, ble Musikselskabet Harmonien slått sammen med Harmoniens Venner som en støtteforening til Stiftelsen Harmonien som samtidig ble opprettet for å drifte virksomheten videre. Både koret og orkesteret har siden 1978 hatt Grieghallen som fast base, men er samtidig aktiv med både plateinnspillinger og turnéer både i Norge og utenlands i flere verdensdeler.

Bergen Musikakademi ble grunnlagt av fiolinisten Torgrim Castberg med støtte fra Edvard Grieg i 1905 som et akademi for utdanning innen klassisk musikk. Navnet ble senere endret til Bergen Musikkonservatorium, og har fra 1995 vært en del av Universitetet i Bergen under navnet Griegakademiet. Akademiet vektlegger både musikkfaglig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, og særlig samspillet mellom disse. Studietilbudene omfatter i dag utøvelse og komposisjon av klassisk musikk og jazz på høyt nivå, musikkpedagogikk, musikkterapi, etnomusikologi og musikkvitenskap.

Bergen Domkantori ble i 1971 grunnlagt av Magnar Mangersnes som siden har vært dirigent og kunstnerisk leder. Dette er i dag et av landets ledende kor og har høstet stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Koret fremfører både kirkemusikalske verker og profan kormusikk som eksempelvis norske folketoner. Koret fokuserer spesielt på kirkemusikalske verker som sjeldent fremføres, og har derfor stått for en rekke nasjonale urfremføringer. Koret har turnert i en rekke land, utgitt over 20 plater, medvirket i tallrike TV- og radio-opptak og vunnet mange gjeve priser i inn- og utland.

Opera Bergen ble i 1981 etablert som en selvstendig ideell organisasjon for produksjon av opera i Bergen, med formål å få etablert en permanent base for kunstarten i byen. Fruktene av denne virksomheten har vært lokale produksjoner av over 80 operaer gjennom årene. Bergen Operakor ble stiftet i 1976, og har hatt et omfattende kirkemusikalsk og symfonisk repertoar i samarbeid med «Harmonien», Festspillene i Bergen og i egen regi, og har også vært en flittig samarbeidspartner med både Opera Bergen og senere Vest Norges Opera som ble etablert i Bergen av fylke, kommune og lokalt næringsliv i 1996.

Den Nye Opera ble opprettet i Bergen i 2005 som regional opera for Vestlandet. Formålet er å produsere musikkteater på høyt kunstnerisk nivå som favner om hele det epokemessige spekteret innen opera, og samtidig å gi et musikkpedagogisk tilbud tilrettelagt for barn og ungdom. Forløperen Opera Vest, som ble etablert i 1993 og var landets eneste opera som spesialiserte seg på utvikling og produksjon av nyskrevne operaverker, ble fusjonert inn i Den nye Opera i 2007. Den Nye Operas kor heter KorVest og ble etablert i 2003. Den Nye Opera har samarbeidet med Opera Bergen om lokale produksjoner. Disse operaene er i dag fusjonert sammen til Bergen Nasjonale Opera.

Bergen har gjort seg internasjonalt markert som hovedsete for flere av verdens beste black metalband, slik som Immortal og Enslaved med billboardplasseringer, men også andre storheter som Burzum, Gorgoroth, Taake, Helheim, Hades Almighty, Obtained Enslavement. Bergen har også metalfestivalen Hole in the Sky som årlig tiltrekker store mengder publikum og artister fra hele verden, samt en hel rekke mindre festivaler som eksempelvis Piggtråd og Psycho Holiday.

Bergensbølgen er en betegnelse på populærmusikalske strømninger fra Bergens-området. Den begynte for alvor med bandet The Aller Værste på slutten av 1970-tallet. Etter denne tiden har «bølgen» hatt flere perioder. På nittitallet ble begrepet brukt til å beskriver artister som blant annet Røyksopp, Annie, Ralph Myerz and the Jack Herren Band, Erot og Kings of Convenience – og Sondre Lerche, Datarock, Magnet og Ane Brun mot tusenårsskrifte.  Den forrige bergensbølgen, ble igangsatt av dubrock-bandet Fjorden Baby! i 2005, og fulgtes av blant andre John Olav Nilsen  Gjengen, Casiokids, Syntax TerrOrkester, Lars Vaular, Razika og Manheads. Denne nye strømmen av artister – I motsetning til tidligere artister – valgte å synge på norsk, og på sin egen dialekt. Det var fortsatt endel artister som valgte og synge på engelsk – deriblant Kakkmaddafakka, Young Dreams og Put Your Hands Up For Neo-Tokyo. Felles for mange Bergensartister fra denne perioden var deres tilhørighet til den nå nedlagte baren Vamoose – som var et viktig tilholdssted for unge musikere under andre halvdel av 2000-tallet. Musikkorganisasjonen Brak – et kompetansesenter for musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane, opprettet i 1997 – er et kontaktpunkt og kompetansehevende organ for musikkmiljøet i regionen. Brak skal tilby kurs, hjelpe til å profesjonalisere bransjen og skape flere arbeidsplasser innenfor musikkfeltet i Hordaland og Sogn og Fjordane. Brak var en av initiativtakerne til musikkfestivalen Vill Vill Vest som første gang ble arrangert i 2016, hvor de hadde ansvaret for konferanseprogrammet.

Festspillene i Bergen er årets viktigste kulturbegivenhet i Bergen, og finner sted i slutten av mai og begynnelsen av juni med rundt 160 arrangementer over to uker. Festspillene er en av Europas ledende kulturfestivaler og Nordens største musikk- og teaterfestival, og står under Hans Majestet Kongens høye beskyttelse. Festspillene formidler den tusenårige kulturarven innenfor musikk, dans, teater, litteratur, billedkunst og opera med hovedvekt på Nordens og Baltikums kulturliv, men har også en rekke egenproduksjoner, urfremføringer og bestillingsverk, og egne festspillkunstnere, festspillkomponister, festspilldiktere og festspillmusikere som vies spesiell oppmerksomhet i de enkelte år. Festspillene ble arrangert første gang i 1953, og har som formål å formidle kunst og kultur av høyeste kvalitet til flest mulig. De er organisert som Stiftelsen Festspillene i Bergen med en egen Festspilldirektør, og er medlem av Den Europeiske Festivalunion. Festspillene holdes på en rekke arenaer i bergensområdet, blant disse Grieghallen, Håkonshallen, Den Nationale Scene, Logen Teater, Bergen Kunsthall, Mariakirken, Bergen Domkirke, Korskirken, Johanneskirken, i Troldsalen og komponisthjemmene Troldhaugen, Siljustøl, Lysøen og Valestrandfossen, samt ute i det fri på Torgallmenningen og i Nygårdsparken. Festspillene i Bergen mottar støtte både fra offentlige myndigheter og private sponsorer.

Bergen er i dag den eneste byen i Norge som fortsatt har Buekorps. De eldste nåværende buekorpsene ble dannet på midten av 1800-tallet som en imitasjonslek for guttebarn etter mønster av de voksne mennenes borgervæpning som i Bergen har røtter tilbake til 1400-tallet. Buekorpsene har tradisjonelt vært forbeholdt gutter, men det finnes i dag ett blandingskorps med gutter og jenter og et rent jentekorps. Buekorpsene styres av barna selv, de eldste tar hånd om de yngste, men buekorpsguttene får hjelp av de voksne gamlekarene ved behov. Buekorpsene marsjerer mest på lørdager og søndager om våren, og da høres trommene fra de lokale buekorpsene i de forskjellige strøkenes gater. Korpsene er uniformerte og har fanebærere, offiserer, armbrøst- eller riflebærere og trommeslagere, og bedriver marsjering, eksersis og tromming i militære formasjoner. De ulike korpsene har egne faner, uniformer, sanger, hedersbevis og samlingslokaler. Buekorpsene er  sine strøks stolthet og har tradisjonelt rekruttert mest i sine nærområder, men har i dag også medlemmer fra bydeler uten egne korps. Gjennom årene har det totalt vært ca. 200 forskjellige buekorps i Bergen, av disse gjenstår det 12 guttekorps, et jentekorps og et blandingskorps per 2009. Buekorpsene har også fellesarrangementer som Buekorpsenes Dag og konkurranser. Barn som er for ung til å bli med i buekorpsene får dilte etter bakerst og imitere de eldre, og kalles offisielt for rævediltere. I 1977 ble det etablert et eget buekorpsmuseum i byen.

Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek.

Statsarkivet i Bergen forvalter arkivmateriale fra den lokale og regionale statsadministrasjonen i Hordaland og Sogn og Fjordane.

NRK Hordaland er NRKs største distriktskontor med 135 ansatte innen tv, radio og internett. NRK Hordaland produserer daglige lokale radio- og tv-sendingen for Hordaland fylke. Vestlandsrevyen blir også vist for Sogn og Fjordane fylke. Hovedkontoret ligger på Minde i Bergen. I tillegg er det lokalkontor på Stord og i Odda.

TV 2 er Norges største kommersielle tv-kanal, og startet sine sendinger i 1992. Kanalen eies av TV 2 Gruppen som også eier en rekke andre medier. Både kanalen og mediehuset har hovedkontor på Nøstet i Bergen, med nyhetsredaksjon, sportsredaksjon, utenriksredaksjon og administrasjon.

Bergens Tidende (BT) er en av Norges eldste aviser, grunnlagt av Johan Wilhelm Eide og utgitt første gang 2. januar 1868. Avisen er Norges største regionavis, med et opplag på 83.086 i 2009. Utgiverselskapet er Bergens Tidende AS, som også driver nettstedet bt.no. Avisens redaksjon ligger i Krinkelkroken i Bergen sentrum, og avisens trykkeri ligger i Drotningsvik i Bergen, som også trykker deler av de riksdekkende avisenes opplag. Distribusjonsavdelingen deler i tillegg til egen avis også ut riksdekkende aviser, lokalaviser og konkurrenten Bergensavisens aviser. Mediehuset Bergens Tidende eier også trykkeriet Mediatrykk AS på Kokstad i Bergen. Selskapet har også eierinteresser i en rekke lokalaviser innenfor sitt dekningsområde, som primært er fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. Bergens Tidende støttet partiet Venstre frem til partisplittelsen i 1972, og har siden omtalt seg som en uavhengig liberal avis.

Bergensavisen (BA) kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. Bergensavisens opplag var 25 178 i 2009. Avisen driver også nettstedet ba.no. Frem til 1981 var avisen en ettermiddagsavis med hele Vestlandet som dekningsområde, men ble fra da av en morgenavis med fokus på bergensområdet. Avisen var et rent partiorgan for Arbeiderpartiet til 1984 og finansiert av LO, men brøt da med partijournalistikken og ble en såkalt uavhengig avis med sosialdemokratisk grunnsyn. Navnebyttet skjedde i 1991. Avisens redaksjon ligger i Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, og trykkeriet ligger på Minde i Årstad bydel.

Dagen er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1919, med sterk tilknytning til bedehusmiljøene og organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet. Avisen hadde et opplag på 10 246 i 2009. Dagen kjøpte seg i 2007 opp i den tidligere Oslobaserte avisen Magazinet med et opplag på rundt 4000 som ble etablert av Livets ord i 2002. Navnet ble da endret til DagenMagazinet. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved Danmarksplass i Bergen, med avdelingskontorer i Oslo, Rogaland og Ålesund.

Norge IDAG er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1999 av Finn Jarle Sæle. Sæle var tidligere redaktør for konkurrenten Dagen. Avisen hadde et opplag på 10493 i 2009. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved gamle Forum kino.

Fiskaren var en riksdekkende avis fra Bergen for kystnæringene i Norge, som ble etablert i 1923. Den ble i 2008 slått sammen med Fiskeribladet i Harstad, og navnet ble endret til Fiskeribladet Fiskaren, som i 2017 skiftet navn til Fiskeribladet. Hovedkontoret og hovedredaksjonen holder til på Bontelabo i Bergen, med avdelingskontorer i Harstad og Tromsø. Opplaget var i 2009 10 376 eksemplarer.

I Bergen utgis også studentavisen Studvest og gratisavisen Bergen Byavis, samt lokalavisene Bygdanytt (Arna), Fanaposten (Fana og Ytrebygda), Sydvesten (Fyllingsdalen og Laksevåg), Årstadposten (Årstad) og Åsane Tidende (Åsane).

Tre tradisjonsrike aviser fra Bergen som nå er nedlagt var den riksdekkende nynorskavisen Gula Tidend (1904–1996), og de konservative dagsavisene Bergens Aftenblad (1880–1945) og Morgenavisen (1902–1984). Bergens første avis var De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger, grunnlagt i 1765 som Norges nest eldste avis, som gikk opp i Bergens Aftenblad i 1889, som i sin tur gikk opp i Morgenavisen i 1945, som så ble nedlagt i 1984. Avisen Arbeidet ble grunnlagt av fagbevegelsen i byen i 1893. Den ble partiorgan for Arbeiderpartiet fra 1905 til partisplittelsen i 1923, og deretter partiorgan for Norges Kommunistiske Parti frem til nedleggelsen i 1949.

Bergen Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie og biskop Jacob Neumann som to av grunnleggerne. Det er i dag landsdelsmuseum på Vestlandet og bedriver omfattende flerfaglig forskning og formidling som en integrert del av byens universitet. Museet består av De kulturhistoriske samlinger med utstillinger innen arkeologi, etnografi, kulturhistorie og kunsthistorie, De naturhistoriske samlinger med utstillinger innen botanikk, geologi og zoologi og en museumsavdeling om selve museets historie, samt Muséhagen (botanisk hage) utenfor bygningen, og Det norske arboretet og botanisk hage på Milde i Ytrebygda bydel, med furuskog, løvskog og botanisk hage med over 5 000 planteslag, blant disse landets største rosesamling med 500 sorter, og Nordens største rhododendronsamling med 600 kultivarer og 300 arter.

Bergens Sjøfartsmuseum ligger like ved de kulturhistoriske samlinger, og har utstillinger som dekker hele sjøfartshistorien fra de eldste tider til i dag, med en rekke unike gjenstander og en omfattende samling modeller av kjente fartøyer.

Bergen Kunstforening er Norges nest eldste kunstforening, stiftet i 1838 av maleren J.C. Dahl. Foreningen eier kunstgalleriet Bergen Kunsthall, som er et av Norges største visningssteder for samtidskunst, og en markant aktør i formidling og produksjon av nasjonal og internasjonal samtidskunst.

Kunstmuseene i Bergen er en sammenslutning av Bergen kunstmuseum, som er et av Nordens største kunstmuseer, med kunst fra 1400-tallet til vår tid, Vestlandske kunstindustrimuseum, som viser kunsthåndverk gjennom 500 år samt en unik samling med kinesisk kunst, og tre museer tilknyttet komponisthjemmene Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Siljustøl Museum (Harald Sæverud) og Museet Lysøen (Ole Bull). Det holdes også konserter i de tre sistnevnte museene.

Bymuseet i Bergen er en sammenslutning av en rekke kulturminner og kulturhistoriske museer i Bergen, som omfatter Alvøen hovedbygning, Bergen Skolemuseum, Bryggens museum, Damsgård hovedgård, Gamle Bergen museum, Hordamuseet, Håkonshallen, Lepramuseet og Rosenkrantztårnet.

Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene omfatter schøtstuene og en av de best bevarte handelsgårdene på Bryggen fra hanseatertiden, og viser forsamlingsrommene for handelsgårdenes beboerne og en autentisk handelsstue med blant annet kjøpmannens kontor, soveplasser for drengene og gjestestue, og en rekke originale gjenstander som er samlet inn fra de forskjellige hanseatiske handelsgårdene på Bryggen, klassifisert som en unik del av verdens kulturarv av UNESCO.

Akvariet i Bergen, som ble finansiert ved en innsamlingsaksjon blant byens borgere, åpnet i 1960 og var da Nord-Europas største og mest moderne akvarium. Akvariet viser et representativt utvalg av norsk marin fauna, samt seler, pingviner, karpefisk, krokodiller, slanger, skilpadder og andre eksotiske dyr. Det etableres nå også et nytt haibasseng i Akvariet.

Norges Fiskerimuseum i Sandviken er et spesialmuseum som dekker alle aspekter ved utnyttelsen av fiskeriresursene i havet gjennom tidene, blant disse fiskerienes naturgrunnlag og resursforvaltning, utviklingen av fiskeriflåten og båtmotorer, fiskeriredskaper og fangstmetoder av eksempelvis sild, torsk, laks, hval og sel, nye  havbruk, produktforedling som tilvirkning og eksport av tørrfisk, klippfisk, fileter og tran, samt fiskerihistoriske filmer, arkiver, fotografier og spesialsamlinger med sjøkartfiskekart, båttegninger, fiskerialmannakker osv.

Bergen Tekniske Museum er en del av de tekniske samlinger i Bergen og drives av flere organisasjoner. Utstillingen viser den tekniske utviklingen på Vestlandet og i Bergen, med hovedfokus på landtransport. Museet har en stor samling av gamle fremkomstmidler, så som veteranbiler, trikker, busser, sykler, motorsykler, samt en av de gamle Fløibanevognene, og historisk militærmateriell, brannvernutstyr, et fungerende boktrykkeri og kjøring med gamle sporvogner.

Norsk Trikotasjemuseum er et nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne og en del av Museumssenteret i Hordaland, lokalisert i gamle Salhus Tricotagefabrik som ble etablert i 1859 som en av landets første tricotagefabrikker og nedlagt i 1989. Da museet ble etablert i 1992 ble det lagt vekt på at hele produksjonslinjen fra råull og bomull til ferdig plagg er intakt, med maskiner, utstyr og bedriftsarkiv som viser hele den historiske utviklingen i norsk tekstilindustri, og at anlegget ligger i et autentisk bevart miljø med intakte arbeiderboliger, skolehus og gamlehjem.

Buekorpsmuseet ble etablert i 1977 og viser effekter, buekorpsfaner, trommer, sabler osv. fra samtlige aktive buekorps i Bergen og noen av dem som er nedlagt. Museet har også en komplett offisersuniform fra borgervæpningen, en rikholdig buekorpslitteratur og eksemplarer av alle buekorpsblader som har utkommet. Totalt har det vært over 200 buekorps i byen gjennom årene, og museet er lokalisert i Murhvelvingen fra 1561.

Det Dramatiske Selskab i Bergen ble stiftet i 1794, og Komediehuset på Engen sto ferdig i 1800, hvor foreningen drev privat teater frem til 1828. Deretter ble bygningen benyttet av omreisende danske teatergrupper.

I 1850 grunnla Ole Bull det første norskspråklige teater kalt Det norske Theater i bygningen, og denne virksomheten fortsatte til 1863. Her fikk dramatikere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Magdalene Thoresen, og skuespillere som Johannes Brun, Lucie Wolf, Jacob Prom, Andreas Isachsen, Fredrikke Nielsen, Ole Bucher, Benedikte Hundevandt og Sofie Parelius ansettelse.

I 1876 etablerte man så Den Nationale Scene som en fortsettelse av virksomheten, og denne holdt til i Komediehuset til den nye teaterbygningen sto ferdig i 1909, tegnet av Einar Oscar Schou og finansiert av borgergaver og innsamlede midler. Bygningen har siden blitt utvidet flere ganger, og ble i 1993 fredet av riksantikvaren. Samme år fikk teateret status som ett av Norges tre nasjonale teatre. Den Nationale Scene drives i dag av det offentlige.

Den gamle teaterbygningen, Komediehuset på Engen, ble jevnet med jorden av bomber under bombingen av Laksevåg i 1944, og dermed gikk Nord-Europas eldste borgerteaterbygning tapt.

I 1983 ble stiftelsen Bergen Internasjonale Teater etablert som en internasjonal teaterfestival, og har siden 1990 vært et helårsdrevet scenehus, og en av Norges største produsenter av internasjonal samtids-scenekunst med fast samarbeid med teaterhus, dansescener og festivaler i flere europeiske land.

I 1988 ble Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, flyttet til Bergen, med ansvar for å utvikle, formidle og spre interesse for kunstformen i Norge. Ensemblet har sin base i Studio Bergen på Verftet, men opptrer også på turnéer i inn- og utland.

Samme år ble Hordaland Teater opprettet som teater for hele fylket, med teatersal på Stend i Fana bydel. Teateret spiller på dialekt eller på nynorsk, og satser spesielt på oppsettinger for barn og unge. Teateret har også samarbeid med Ole Bull Scene i Bergen sentrum, som også benyttes til revyer, konserter, standup-show og barne- og ungdomsteater.

Logen Teater i Bergen sentrum ble oppført i 1883 som fest- og konsertsal for Selskabet Den Gode Hensigt, som fortsatt eier huset. Logen benyttes som konsertsal for alle typer av musikk, til teaterforestillinger, dans, revyer, cabareter, og som festlokale. Ricks teater i Bergen sentrum benyttes også til revyer, teater, konserter og underholdning.

Fyllingsdalen Nye Teater i Fyllingsdalen bydel har vært i drift i over 30 år som et selvdrevet familieteater med hovedvekt på barn og ungdom, med teaterskole for både barn og voksne.

Studentteateret Immaturus ble grunnlagt i 1990 som byens studentteater og holder til i studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter.

Kulturarenaen USF Verftet i Bergen sentrum inneholder arealer for produksjon og formidling av kunst og kultur. Ingen andre steder i landet finner man et så variert og bredt kunstnermiljø og kunstnerisk opplevelsestilbud under ett tak. Her er fem scener for musikk, teater, dans og film, 80 atelierer for kunstnere, kontorer og andre lokaler for kulturaktører innen privat og offentlig virksomhet, totalt 180 virksomheter fordelt på 12 000 kvadratmeter. Stiftelsen Kulturhuset USF står for driften.

Kinovirksomheten i Bergen drives i de to kinokompleksene Konsertpaleet og Magnus Barfot av det kommunale aksjeselskapet Bergen kino.

I Bergen var det 560 idrettsanlegg og 662 idrettslag med til sammen  medlemmer i 2008.

Sportsklubben Brann er det dominerende laget for fotballinteresserte i Bergen, og ble stiftet 26. september 1908  som Ski- og Fodboldklubben Brann av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Brann Stadion er lagets hjemmearena, og publikumsrekorden på 24 800 mennesker ble oppnådd både i 1947 og i 1961. Brann spiller i 1 divisjon fra sesongen 2015, med røde trøyer og hvite shorts som hjemmedrakter, og svarte trøyer og svarte shorts som bortedrakter. Branns supporterklubb heter Brann Bataljonen. Alle Brannkampene åpnes tradisjonsrikt ved at supporterne synger Bergens bysang «Udsigter fra Ulrikken». Under kampene synger supporterne sanger som «Vi e' Brann – Bergens stolthet», «Vi e' berømte Brann fra Bergen», og «Byen e' Bergen, og laget e' Brann».

Løv-Ham Fotball spiller i Adeccoligaen. Fyllingen Fotball har tidligere spilt i Tippeligaen og spiller nå i 2. divisjon sammen med Fana Fotball og Åsane Fotball. Arna-Bjørnar Fotball og Sandviken Fotball spiller begge i Toppserien for kvinner og i 3. divisjon for herrer. Baune Fotball, FK Bergen Nord, Bjarg Fotball, Brann 2, Djerv Fotball, Hovding Fotball, Lyngbø Fotball, Løv-Ham 2, Smørås Fotball, Tertnes Fotball og Vadmyra Fotball spiller også i herrenes 3. divisjon.

Fyllingen Håndball spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009. Innenfor kvinnehåndball spiller Tertnes IL i eliteserien, mens Bjørnar Håndball rykket ned i 1. divisjon i 2007. Ulriken Eagles hevder seg på toppnivået i den norske basketligaen BLNO som sluttspillmestere i 2007 og 2009.

Vestkantsvømmerne med Alexander Dale Oen og Bergens SC med Gard Kvale hevder seg på norsk og internasjonalt toppnivå i svømming. Bergen Ishockeyklubb spiller i 1. divisjon etter at elitesatsingen Bergen Flyers gikk konkurs i 2005. Norna-Salhus er et av landets beste friidrettslag. Nyborg Volleyballklubb spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009.

Bergen Bandyklubb er den eneste bandyklubben på vestlandet. Klubbens damelag har vært i seriesystemet siden debuten i 3. divisjon i 1986/87-sesongen. Herrelaget kom med i rekruttserien sesongen 1991/92 og i 3. divisjon året etter. På grunn av manglende anlegg og isforhold spiller Bergen Bandyklubb hjemmekampene sine som rinkbandy. Klubben kan derfor ikke rykke opp fra nederste divisjon.

Bergen regnes som gatekunstens hovedstad i Norge, den internasjonalt kjente kunstneren Banksy besøkte Bergen i år 2000, fikk flere kontakter og inspirerte folkene der enormt, siden har byen oppfostret Norges mest kjente gatekunstner; Dolk. Verkene hans kan fortsatt sees flere steder i byen, og i 2009 valgte daværende byråd for kultur, idrett og næring, Henning Warloe, å verne verket «Spray» av Dolk med beskyttende plexiglass.

Bergen kommune lanserte i 2011 en handlingsplan for gatekunst i kulturbyen Bergen i perioden 2011–2015 for å sikre at Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og i nordisk sammenheng. Utover i 2010-årene har flere gatekunstnere brukt Bergen som base, blant andre: JOHN XC, Aram, Argus, Snurre og La Staa.

Se egen liste over monumenter i Bergen sentrum.

Se egen liste over Bergens gater.

Se egen liste over kjente bergensere.




#Article 45: Bærum (1941 words)


Bærum (, tidligere uttalt Bæròm) er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke og som fortsatt ligger i Akershus valgdistrikt. Bærum var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Bærum er Norges femte største kommune etter innbyggertall og er et forstadsområde vest for Oslo der de tettbebyggede delene av kommunen inngår i det sammenhengende byområdet Oslo. I tillegg til Oslo grenser Bærum i sørvest til Asker og Lier, i nordvest til Hole og Ringerike, og har i sørøst kystlinje til Indre Oslofjord. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Bærum ligger i Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt.

Opprinnelig lå Bærum mellom Akershus-kommunene Asker i vest og Aker i øst; Aker ble innlemmet i Oslo i 1948. Bærum var historisk del av Asker prestegjeld, men fikk etterhvert status som eget sogn og dette sognet fikk status som kommune i 1837. Sammen med nabobygda Asker omtales Bærum gjerne som Asker og Bærum, som etter overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet landgrense til resten av Akershus.

Bærum har landets høyeste gjennomsnittlige inntekts- og utdannelsesnivå. Ifølge skattelistene har Bærum landets høyeste prosentvise andel av millionærer med 20,03 % av innbyggerne.

I Bærum finnes også en steintype som er karakteristisk for osloområdet – rombeporfyr (en lavastein som ble skapt da Oslofeltet var vulkansk aktivt i permtiden og en supervulkan hadde sitt utbrudd).

Sandvikselva er en elv som dannes der Lomma og Isielva møtes. Disse tre elvene utgjør Sandviksvassdraget. Sandvikselva munner ut i Oslofjorden ved Kadettangen.

Bærum Vann AS og Asker og Bærum Vannverk IKS har en årlig vannproduksjon på om lag 20 millioner kubikkmeter. Det interkommunale selskapet Asker og Bærum Vannverk IKS henter vann fra Holsfjorden, mens Bærum Vann AS eies av Bærum kommune og henter vann fra Trehørningen og Heggelivassdraget. Bærum kommune eier også et lite vannverk på Sollihøgda som forsyner rundt 500 mennesker. Avløpsnettet i Bærum er koblet til VEAS der kommunen eier 50 %, mens den andre halvparten eies av kommunene Asker og Oslo. Røyken er tilkoblet anlegget.

Bærums høyeste punkt er Vidvangshøgda (549 moh.) nordøst i Krokskogen, men den beste utsikten får man fra toppen av søndre Kolsås (349 moh.), hvor det er adkomst via turtråkk og stier. Herfra kan man se ut over nesten hele kommunen, inn til Oslo, over til Nesodden og det aller meste av indre Oslofjord.

Det ble utført meteorologiske målinger i regi av met.no i Bærum i perioden 1940 − 2003. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 35,2 grader 27. juni 1988 og −29,7 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Fornebu målestasjon. Førstnevnte er også varmerekorden for Akershus fylke.

Gulveis er Bærums kommuneblomst, vedtatt av LA21- forumet i Bærum i 2003. Det er en gul blomst som ofte blir funnet på store gressletter.

De viktigste øyene i kommunen er:

Som ellers i Oslofjorden er det mange mindre holmer og skjær rundt disse øyene.

Bærum er Vikens mest folkerike kommune, men kun den trettiniende største målt i areal. Som i Oslo er store deler av kommunen fortsatt avsatt som utmark hvor det ikke er tettbebyggelse. Kommunens tettsteder dekker 37 % av arealet. Befolkningen er ganske jevnt spredt utover tettstedene, men de store arbeidsplassene er langs fjorden fra Slependen-Sandvika i vest til Lysaker i øst. I tillegg har det vært utbygging oppover i Lommedalen nordøst i kommunen. På 1970- og 1980-tallet flyttet mange barnefamilier til Lommedalen.

Etter Andre verdenskrig økte befolkningen i Bærum  med nesten  på mindre enn en generasjon.  I 1950-60 kom den store flyttesjauen, og Bærum var en av de største mottakerne . På grunn av den store tilflytningen skjedde det store endringer i Bærum når det kom til utbygging og fokuset på å skape forskjellige sentra i Bærum ble viktig.  Bærum ble fortsatt sett på som en bygd , men det ville man gjøre noe med. Det ble satt i gang mange byggeprosjekter som skulle gjøre plass til de nye innbyggerne. Arbeidet med utbyggingen og oppbyggingen var en offentlig og kollektiv sak.

Bærum ble sett på som en svært attraktiv forstad av folk som ønsket seg nærmere Oslo, men unna bykjernene, og det var kø for å bosette seg der.

I perioden før 1950 hadde Bærum kommune jobbet aktivt med å få boliger til alle, og størrelse og pris var derfor styrt av kommunen. I tillegg til dette skulle alle få muligheter til å bo der over lengre tid. På 1950-tallet ble dette dog noe annerledes. Det førte til at forholdsvis pengesterke mennesker bosatte seg i Bærum. Etterhvert ble det blokkbygging som møtte motstand, grunnet bestemmelse om at det kun skulle finnes villabebyggelse i Bærum. Mange unge ektepar med små barn flyttet til Bærum på denne tiden.

Bygdas sosiale sammensetning og sosiale profil førte til at Høyre på 1950-tallet kom til makten.  To Høyre-menn var ordfører i Bærum på denne tiden, nemlig Lehre og Haugerud. Disse ble kritisert på grunn av at de ikke hadde noen samlet plan for områdene i Bærum når det gjaldt utbygging, og måtte derfor sette seg ned å utvikle en slik plan. De regulerte tilslutt hvilke områder som det skulle bygges i, og ikke. Noen skulle bevares som mark, mens andre steder skulle de starte byggingen. Det ble som følge av at flere flyttet til Bærum nødvendig med flere sentra, ettersom Bærum var et bondeland på denne tiden. I 1957 la reguleringssjefen derfor frem et forslag om å bygge ut Sandvika til et stort sentrum for handel og industri. Man så også at flere sentra ble opprettet og det var viktig at alle skulle få mulighet til å komme seg til sentraene i nærområdene.

Det skulle bygges ut på Dæli, Grini og Fossum, mens store Stabekk og Ballerud skulle bevares som mark. Strøkene sørvest for Tanum gikk fri. Industri skulle spre seg videre langs Sandvikselva og på Nadderud. Drammensveien, «landets mest trafikkerte landevei», fikk en utviklingsplan som ble satt i gang særlig på 60-tallet.

Fiske og jordbruk hold seg oppe til 1960-tallet. Andelen av bæringer sysselsatt i industri og håndverk nådde et høydepunkt på denne tiden.

På grunn av baby-boomen og det store antallet mennesker som flyttet til Bærum på 1950-tallet ble skoler og idretts- og fritidsordninger for barn organisert og bygget.  Denne ordningen ble kalt byskoleordningen og ble innført i 1950. Det var ikke faste grenser mellom skolekretsene, da dette ville skape problemer på grunn av stadig nybygging. Gutter og jenter gikk sammen på skolen. Det var en kino på Stabekk som var godt besøkt, og ungdom hadde også andre tilbud som for eksempel Speideren og kirkerelaterte aktiviteter.

Bærum er inndelt i 22 delområder og 413 grunnkretser.

Bærum har vært styrt av Høyre siden partipolitikken startet, med unntak av fire år mellom 1952 og 1956, og har alltid vært en politisk høyreorientert kommune.

Etter kommunestyrevalget 2015 ble det inngått et valgteknisk samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, etter at Venstre valgte å bryte samarbeidet.

Ved grunnleggelsen av Bærum ble Elias Smith kommunens første ordfører og var så frem til 1845. Bærum har nærmest utelukkende hatt politikere fra partiet Høyre i posisjon som ordfører og varaordfører siden etter annen verdenskrig. Unntaket var i perioden fra 1946 til 1951 da det var Leif Andreas Larsen som var ordfører (Arbeiderpartiet). Willy Greiner satt som ordfører fra 1968 til 1979, da med Victor Hellern, Helge Sigvard Lie og Halvor Stenstadvold som varaordførere. Sistnevnte tok over som ordfører på slutten av 1970-tallet. De ti neste årene var Gunnar Gravdahl ordfører frem til 1991, da med Odd Reinsfelt som vara. Reinsfelt ble deretter ordfører og satt i over 19 år med denne posisjonen inntil Lisbeth Hammer Krog tok over som ordfører etter kommunestyrevalget i 2011. Under Reinsfelt satt Aud Voss Eriksen, Helge Høva, Kari Johanne Langeland og Krog selv som varaordførere etter tur. Med unntak av Høva (FrP) har de alle representert partiet Høyre. Ved valget i 2011 fikk Høyre over halvparten av alle stemmer i Bærum, en partioppslutning kun slått av nabokommunen Asker ved samme valg.

Næringslivet i Bærum gir arbeid til 35 000 mennesker hvorav de fleste jobber på Lysaker og Fornebu. Innen en radius på 800 meter fra Lysaker stasjon ligger det hele 25 000 arbeidsplasser, men dette vil inkludere at noen av disse også ligger på Lilleaker på Oslosiden. De største selskapene er IT-bedrifter som Telenor og Cisco Systems (tidligere Tandberg). I området er det også en rekke bedrifter innenfor energibranjsen som kraftbørsen Nordpool, Statkraft, Lundin og kraftomsetningsselskapene Telinet Energi og Agva Kraft. På Fornebu ligger hovedkvarterene til Telenor, Ventelo, Aker Solutions, Norwegian Air Shuttle, EVRY og Norske Skog. Her har også Equinor bygget et nytt, regionalt hovedkvarter for Østlandet (2013).

I flere hundre år var kalkbrenning en hovednæring i Bærum , og kommunevåpenet er en stilisert kalkovn. På Slependen og Brønnøya finnes kalkovner som dannet grunnlaget for næringslivet i Bærum da Bærums Værk var i drift.

E 18 og E 16 møtes i Sandvika. I tillegg til motorveiene er Bærumsveien av de lengste og mest trafikkerte veiene i kommunen. Snøbrøyting er satt bort til kontraktører med betaling per brøyterunde, og en snørik vinter belaster veibudsjettet med 19 millioner kroner. Jernbane ved Drammensbanen og Askerbanen, Flytoget, Lilleakerbanen, Røabanen og Kolsåsbanen er viktigste kollektivtilbud i tillegg til buss.

Ifølge en kommuneundersøkelse utført av Dagbladet er Bærum blant landets beste bykommune å bo i med tanke på styring og tilbud til innbyggere i henhold til en måling og også en av de beste stedene for unge å vokse opp.

Lokalavisen Budstikka bidrar også aktivt til å støtte opp under kulturlivet. Avisen hadde et opplagstall på 30 915 i 2004 og har flere ganger blitt kåret til «Norges beste lokalavis».

Kulturlivet preges av aktivitet innenfor organisasjoner og frivillige grupper. En del av disse drives profesjonelt. I Sandvika ligger kulturhuset som kan gjeste 500 mennesker. De to eldste bygningene i Bærum er middelalderkirkene Tanum kirke og Haslum kirke som begge er i bruk. Fra kirkene kan en følge pilegrimsleden.

Kulturhuset benyttes som oftest til danseforestillinger og konserter. Sandvika teater, tidligere Sandvika kino, brukes i dag til barneteater.

På Høvikodden like utenfor Sandvika finnes Henie-Onstad kunstsenter med en samling av malerier og annen kunst. Dette er kommunens tusenårssted.

Sandvika har en kino med åtte saler.

Lagidretten i Bærum fikk et realt oppsving mot slutten av 1990-tallet, da fotballaget Stabæk rykket opp til eliteserien. Stabæk vant cupfinalen i 1998 og Tippeligaen i 2008. Av kjente fotballag huser Bærum også en av Norges beste klubber for ungdom, Bærum SK, som spilte i 1. divisjon senest i 2003. Bandy har alltid vært en stor sport i kommunen, og kombinasjonen fotball som sommersport og bandy som vintersport er ganske vanlig blant unge idrettsutøvere. Stabæk har 18 norgesmesterskap i bandy, og kommunen har også Høvik som eliteserielag. I tillegg har kommunen håndballag på høyt nivå både for kvinner (Stabæk Håndball), og menn (i 2011s seriemestre Haslum HK).

I Bærum finnes et stort idrettstilbud og kommunen har flere store idrettsanlegg og -haller. Blant de mest kjente er fleridrettsanlegget Bærum idrettspark (på Hauger, ishockey, bandy, fotball, baseball og mulighet for golf, siden 2013 også friidrett, turn og volleyball), Nadderudhallen (svømming, hallidretter og bowling), Gjønneshallen (fotball, håndball, basket og klatring), Nadderud stadion (fotball og friidrett) med tilstøtende kunstgressbane, samt Telenor Arena (fotball og hallidretter). Alpinanlegg finnes i Kirkerudbakken, Krydsbybakken og Kolsåsbakken. Videre tilbyr terrenget i kommunen gode muligheter for langrenn, med flere lysløyper, i både Vestmarka og Bærumsmarka.

Kommunen har også fostret mange suksessrike individuelle utøvere. Blant disse:

En av Norges største rene sykkelklubber, BOC (Bærum og Omegn Cycleklubb) holder til i Bærum. Laget har hatt enormt oppsving av landeveissykling de siste årene og juniorlaget i landevei har nå dobbelt så mange medlemmer som neste klubb.




#Article 46: Bjørg Eva Jensen (238 words)


Bjørg Eva Jensen (født 15. februar 1960 i Larvik) er en norsk skøyteløper, olympisk mester og medlem av Idrettsforeningen Fram i Larvik. Hun er også flere ganger norsk mester i sykling og er tildelt Egebergs ærespris.

Hun vant 3000 meter i vinter-OL i Lake Placid i 1980, og hun ble med det Norges eneste olympiske mester under lekene. For prestasjonen ble hun tidelt Fearnleys olympiske ærespris.

Uken etter OL ble hun juniorverdensmester på skøyter i Assen. Tidligere i 1980 vant hun bronse under senior VM som ble hennes beste plasseringer i EM- og VM-sammenheng. Året etter ble hun nummer 4 i både EM og VM.

Jensen var gjennom en lang periode på 1980-tallet Norges beste, kvinnelige skøyteløper, og hun har i alt 15 NM-titler. Som veteranløper tilhører hun i dag verdenseliten.

Som syklist vant hun NM i temporitt og lagtempo i 1979. Tok sølv i temposykling i 2009 og 2011. Hun har også en rekke NM-gull i sykling fra før, blant annet i banesykling, gateritt og lagtempo.

Jensen ble tildelt Morgenbladets gullmedalje og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1980, og i 1981 mottok hun Egebergs ærespris. I august 2007 vant hun NM-gull både på 500 meter og 3000 meter i banesykling, 28 år etter sitt første NM-gull i 1979. I 2008 vant hun gull i lagtempo med Kirsti Ruud og Anny Hauglid.

Jensen var norsk flaggbærer i vinter-OL 1984 i Sarajevo.

Hun er utdannet cand.mag. med idrettsutdannelse og spesialpedagogikk.




#Article 47: Liste over norske byer (1208 words)


Liste over norske byer omfatter Norges 104 byer. Disse er blitt til i en urbaniseringsprosess som tok til for mer enn tusen år siden. 64 av disse er enten blitt til i middelalderen, eller de er tildelt bystatus av konge eller statsmakt. De 40 yngste kalles 'byer' etter vedtak i egen kommune. Det har skjedd etter endring av Lov om kommuner og fylkeskommuner i 1996.

For å kalle seg by i dagens Norge må en kommune ha bystatus fra før 1996 eller ha minst 5 000 innbyggere (i kommunen) og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Fra 1996 kan  kommunestyret selv vedta at kommunen kan kalle seg by. Dette forutsetter at kriteriene i regelverket er innfridd, men gir ingen rettigheter ut over det å kalle seg by.

Følgende ladesteder og bergsteder fikk senere oppgradert sin status til kjøpstad: Holmestrand (1752), Kongsberg (1802), Grimstad (1816), Porsgrunn (1842), Ålesund (1848), Haugesund (1866), Horten (1906), og Mandal (1921).

I 1952 fikk kjøpsteder og ladesteder lik status, nå som bykommuner. Følgende bykommuner mistet etter dette sin bystatus gjennom sammenslåinger med omliggende landkommuner: Kragerø (1960), Tvedestrand (1960), Drøbak (1962), Levanger (1962), Mosjøen (1962), Langesund (1964), Stathelle (1964), Svelvik (1964), Lillesand (1964), Brønnøysund (1964), Mo i Rana (1964), Svolvær (1964), Son (1964), Kopervik (1965), Skudeneshavn (1965) og Åsgårdstrand (1965). Brevik mistet sin selvstendige bystatus ved å bli innlemmet i bykommunen Porsgrunn (1964), og Stavern sin ved å bli innlemmet i bykommunen Larvik (1988). Alle disse byene har med unntak av Son gjenvunnet sin bystatus gjennom kommunestyrevedtak basert på nye regler for bystatus etter 1996. Diskusjonen rundt å gjenopprette Son sin bystatus er imidlertid fremdeles tilstedeværende, i og med at Vestby, kommunen Son ligger i, har nærmere 20.000 innbyggere, som er over minstekravet for å søke om bystatus (5.000). I tillegg antas det å bo ca. 7.000 personer i Son.

Før 1952 hadde byene i Norge status som ladested, kjøpstad eller bergstad, en status som ga spesifiserte rettigheter og privilegier. Ladestedene var byer med underordnet status, de var underlagt kjøpsteder som hadde større fullmakter og flere rettigheter. Noen av byene i Norge endret kategori etter hvert ved at de begynte som ladesteder og fikk senere utvidet status og rettigheter gjennom oppgradering til kjøpstad.

Den første permanent bosatte byen i Norge antas å være Kaupangen i Skiringssal, anlagt på 800-tallet av den danske kongemakten (trolig kong Godfred av Jylland). Byen hadde et handelsnettverk med Jylland og byer som Ribe og Hedeby, og videre sørover mot dagens Tyskland (Rhin-området). Handelsforbindelsene strakte seg også vestover til De britiske øyer, og østover i Baltikum med Birka i Sverige og videre sørover mot Svartehavet og Vest-Afrika. Kaupangen ble imidlertid nedlagt i første halvdel av 900-tallet, trolig på grunn av endringer i de politiske maktforholdene, men årsaken er ukjent.

Den eldste nåværende norske byen er Trondheim, som skal være grunnlagt av Olav Tryggvason i 997. Så følger Borg, grunnlagt av Olav den hellige i 1016, Oslo, grunnlagt av Harald Hardråde i 1048, og Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070. I denne perioden (1000-tallet) skal også Hamar og Tønsberg være grunnlagt, men årstall og grunnlegger er ukjent. Stavanger ble grunnlagt da byen ble bispesete ca. 1125. Skien fikk kjøpstadsrettigheter i 1358 av Håkon VI Magnusson, det hadde da vært et tettsted her allerede siden 1000-tallet. Det ble også etablert tre byer i Båhuslen som da var norsk område: Konghelle og Marstrand som ble kjøpsteder i 1442, og Oddevald som ble kjøpstad i 1498. Borg, Hamar, Konghelle, Oddevald, Skien, Stavanger og Tønsberg hadde alle under 500 innbyggere ved folketelling så sent som i 1560, mens bare Bergen (8000) hadde over 2000. Marstrand, Oslo og Trondheim hadde da mellom 500 og 2000 innbyggere.

Hamar og Borg ble nedlagt som byer etter å ha blitt brent ned i andre halvdel av 1500-tallet. Borg ble beordret flyttet til Fredrikstad, som ble kjøpstad i 1567. På Kongsberg ble det etablert bergstad i 1624, og  på Røros i 1646. Kristiansand ble kjøpstad i 1641, og Halden i 1665. Båhuslen, med kjøpstedene Konghelle, Oddevald og Marstrand, ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658.

I 1665 hadde Norge 20 reelle byer, herav ni kjøpsteder (Bergen, Oslo, Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien, Fredrikstad, Halden, Kristiansand), to bergsteder (Kongsberg, Røros) og ni ladesteder (Larvik, Moss, Porsgrunn, Molde, Kragerø, Risør, Holmestrand, Mandal, Drammen (Bragernes og Strømsø), som alle senere ble oppgradert til kjøpsteder). Av disse byene var det bare Bergen (15 000) og kanskje Oslo (3000) som hadde over 3000 innbyggere. Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien, Drammen og Kristiansand hadde alle mellom 1000 og 3000 innbyggere, mens de øvrige byene hadde under 900 innbyggere.    

Kragerø ble kjøpstad i 1666, Larvik i 1671, Bragernes og Strømsø i 1715 (slått sammen til Drammen fra 1811), Moss i 1720, Arendal og Risør i 1723, Kristiansund og Molde i 1742, Holmestrand i 1752, Hammerfest og Vardø i 1789, Tromsø i 1794. Farsund ble ladested i 1795 og Egersund i 1798.

Fra 1800-tallet ble det etablert en rekke nye kjøpsteder og ladesteder i Norge. Her følger en oversikt over byer som ble grunnlagt, årstall for bystatusen, typen av bystatus, og innbyggertall da bystatusen ble innvilget.

I 1923 fikk Brønnøysund og Mo i Rana status som ladesteder. Mandal ble kjøpstad i 1921 (var ladested fra 1779), og Stavern ble kjøpstad i 1942.

I 1952 ble alle ladesteder og kjøpsteder likestilt og innvilget offisiell status som bykommune, mens kommuner uten byer fikk status som landkommune. (Holmsbu og Hvitsten var aldri egne kommuner, Hølen hadde mistet sin bystatus i 1943 og Sogndalstrand sin i 1944).

I 1958 hadde Norge følgende byer

I 1996 ble kommuneloven endret ved at skillet mellom bykommuner og landkommuner ble opphevet, slik at alle fikk samme status som kommune. Om et sted skal ha status som by eller ikke er dermed et spørsmål om at det må være en urban bebyggelse av en viss størrelse og innhold for å innfri kriteriene i begrepet by. 

Lovens formulering er uklar. Det sies ikke om hva kommunen kan ta i bruk benevnelsen by. Den ene muligheten er om kommunen, den andre muligheten er om et (eller flere) tettsteder i kommunen. Kommunene har tolket formuleringen på ulike måter. Kommuner med bystatus før 1996 beholdt denne. 

Etter disse regelendringene er det 57 tettsteder som har fått bystatus etter vedtak i kommunestyrer. Blant disse inngår de fem tidligere kjøpstedene som hadde mistet sin bystatus (Brevik, Drøbak, Kragerø, Levanger, Stavern), tolv tidligere ladesteder (Brønnøysund, Kopervik, Langesund, Lillesand, Mo i Rana, Mosjøen, Skudeneshavn, Stathelle, Svelvik, Svolvær, Tvedestrand, Åsgårdstrand) og 40 tettsteder som aldri tidligere har hatt bystatus (Alta, Askim, Brekstad, Brumunddal, Bryne, Elverum, Fagernes, Fauske, Finnsnes, Fosnavåg, Førde, Hokksund, Honningsvåg, Jessheim, Jørpeland, Kirkenes, Kolvereid, Leknes, Lillestrøm, Lyngdal, Moelv, Mysen, Måløy, Odda, Orkanger, Otta, Rjukan, Sandnessjøen, Sandvika, Sauda, Ski, Sortland, Stjørdalshalsen, Stokmarknes, Stord, Ulsteinvik, Verdal, Vinstra, Åkrehamn, Åndalsnes). 

Norge har åtte byer med over femti tusen innbyggere (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Sandnes), 17 byer med mellom tjue og femti tusen, 24 byer med mellom ti og tjue tusen, 26 byer med mellom fem og ti tusen, og 29 byer med under fem tusen innbyggere, inkludert bergstaden Røros. Av disse har Brekstad, Vardø, Fagernes, Otta og Kolvereid under to tusen innbyggere.

Tabellen angir de nåværende bykommunenes historiske folketall, basert på kommunegrensene fra 2002. Tallene gjelder for hele kommunen.




#Article 48: Brunei (977 words)


Brunei (offisielt Brunei Darussalam; malayisk: Negara Brunei Darussalam) er en selvstendig stat og sultanat på nordkysten av øya Borneo i Sørøst-Asia. Landet grenser til Sørkinahavet i nord og er omsluttet av Sarawak tilhørende Malaysia i sør. Brunei er delt i to deler på hver sin side av Limbang, som tilhører Malaysia, og landet har derfor eksklaven Temburong i øst og det resterende landet i vest. Landet ble selvstendig den 1. januar 1984, etter å ha vært et protektorat under Storbritannia siden 1888.

Brunei deles i to deler av Limbang-dalen, som tilhører Malaysia. Den vestlige delen er den største, og den østlige er mye mindre. Landskapet er preget av lave åser og sumper, og i øst er det flere høydedrag. Over 80 % av landet er dekket av skog. Den lengste elven er Belait som starter like nord for byen Sukang i innlandet og munner ut ved Kuala Belait ved kysten. Landets kystlinje er omtrent 161 km lang. Det høyeste fjellet er Bukit Pagon med en høyde på 1850 meter over havet.

Brunei har et rikt dyreliv og det finnes blant annet tigre, aper og mange fuglearter i landet.

Klimaet er tropisk og det er varmt og fuktig hele året. Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 C° og den årlige nedbørsmengden er omtrent 2500 mm langs kysten og opp mot 3500 mm i innlandet. Enkelte innlandsstrøk har over 7000 mm årlig nedbør.

Brunei hadde 379 444 innbyggere i 2006. Den årlige befolkningsveksten er omtrent 1,785 %, mens på 1970-tallet var befolkningsveksten på over 4 % i året. En av grunnene til denne enorme veksten skyldes innvandring av arbeidere fra andre land i Asia. Omtrent 3/4 av befolkningen bor langs kysten og 97 % bor i den vestlige halvdelen av landet. Over halvparten av folket bor i byer. Landets største by er hovedstaden Bandar Seri Begawan, men det finnes også andre store byer som Muara, Seria og Kuala Belait. Folket i Brunei er blant de som har lengst forventet levealder i Asia. Nesten 90 % av landets befolkning kan lese og skrive. De sosiale problemene har imidlertid økt i takt med islamiseringen av samfunnet.

. Omtrent 2/3 av landets befolkning er muslimer, og islam er landets offisielle religion.
Det offisielle språket i landet er malaysisk. Andre viktige språk er kinesisk og engelsk. I tillegg snakks også austronesiske språk av en liten minoritet. Malayer er den største folkegruppen i landet, og utgjør omtrent 64 % av befolkningen. Den nest største gruppen er kinesere som utgjør rundt 20 % av folket, og resten er en blanding av folk fra andre land, hovedsakelig i Asia. Omtrent 2/3 av befolkningen er muslimer, 14 % er buddhister, omtrent 8 % er kristne og resten er tilhengere av naturreligioner og andre religioner.

Sultanatet Brunei var svært mektig fra det 14. til og med det 16. århundre. Dets utstrekning omfattet da de sydlige Filippinene, Sarawak og Sabah. Europeisk påvirkning medbrakte likevel gradvis en slutt på denne makten. Senere var det en kort krig med Spania der Brunei vant, takket være hjelp utenfra. I løpet av det 19. århundre mistet Brunei mye av området sitt til rajaen av Sarawak.

På 1960-tallet var det et opprør mot monarkiet, som ble forhindret av Storbritannia. Denne hendingen påvirket Bruneis valg om ikke å bli med i Den malaysiske føderasjon. Brunei var et britisk protektorat fra 1888 til 1984.

Brunei er et sultanat og et eneveldig monarki med en sultan som leder. I 1965 ble det etablert et lovgivende råd med 20 medlemmer og en formann som er valgt av sultanen. Landets sultan siden 1967 er Hassanal Bolkiah. Det er ikke noe valgt parlament, og politisk opposisjon er forbudt. 

Landet har ikke inntektsskatt, og medisinsk behandling er gratis.

Landets viktigste handelspartnere er Japan og Indonesia.

Brunei er medlem av blant annet FN, Samveldet av nasjoner, APEC, Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner og Organisasjonen for islamsk samarbeid.

Brunei deles i fire distrikter:

Brunei ble gitt statusen Not Free av Freedom House i 2006; den statlige styringen av pressen er kraftig, og kritikk av staten er sjelden.

Brunei gjør krav på områder i Sarawak, f.eks. Limbang, og er et av flere land som gjør krav på de omstridte Spratlyøyene. Flere mindre øyer mellom Brunei og Labuan, inkludert Kuramanøya, er omtvistet av Brunei og Malaysia. Eierskapet til Limbang er under forhandlinger mellom Brunei og Malaysia.

Domstolsvesenet består av magistratretter på laveste nivå, videre domstoler på et mellomnivå, en høyesterett på øverste nivå og egne islamske domstoler for religiøse formål, med det religiøse råd som appellinstans.

Bruneis forsvar baserer seg på frivillig militærtjeneste. I 2006 hadde hæren en personellstyrke på , marinen  og flyvåpenet . I tillegg blir blir forsvaret suppelert med en halvmilitær reservestyrke på  og en britisk gurkha-infanteribataljon på . Hæren er utstyrt med lette stridsvogner. Marinen har et mindre antall missil- og patruljebåter. Flyvåpenet har et fåtall fly og helikoptre.

Økonomien er helt avhengig av inntektene fra olje og gass. Det ble oppdaget olje ved byen Seria i 1929, men under andre verdenskrig ble mange av oljeinstallasjonene ødelagt. Etter krigen ble de bygget opp igjen og da Brunei ble selvstendig i 1984 var landet et av de landene i verden med høyest HDI. Dette skyldes hovedsakelig oljeinntektene. 

Det meste av oljen eksporteres direkte, men en liten del raffineres ved et oljeraffineri i Seria. Råoljen eksporteres til blant annet USA, Japan, Sør-Korea og Taiwan. Det er organisasjonen Brunei Shell Petroleum som står for olje- og gassutvinningen, og staten eier omtrent halvparten av firmaet. 

Naturgassen blir produsert i et av verdens største anlegg i Lumut i Malaysia. Det meste av naturgassen selges til Japan. 

Omtrent 80 % av landets matvarer blir importert, men det finnes små gårder som dyrker ris, frukt og grønnsaker. Landbruk spiller en ganske liten rolle i økonomien, men hogging av skog har laget flere nye næringsveier som for eksempel møbelproduksjon. Rågummi var tidligere en viktig inntektskilde, men nå er gummiutvinning ubetydelig for økonomien.




#Article 49: Bibliotekvitenskap (572 words)


Bibliotek- og informasjonsvitenskap er et tverrfaglig felt som omfatter kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteraturvitenskap- og historie og litteratur- og kulturformidling. Bibliotekvitenskap kan spores tilbake til oldtidens Mesopotamia der arkeologer har gravd fram flere biblioteker bestående av leirtavler med kileskrift. Det eldste biblioteket man vet om er biblioteket ved Ebla som var i drift mellom 2600 f.Kr.–2300 f.Kr. Oldtidens kanskje mest berømte bibliotek var den nyassyriske kongen Ashurbanipals bibliotek.  

Historisk handler faget om organisering av dokumenter på en måte som gjør dem lette å gjenfinne. Når en dokumentsamling vokser i størrelse vokser også behovet for å systematisere samlingen. Dette gjøres ofte ved å klassifisere dokumentene etter tematisk innhold slik at dokumenter av lignende tema er nært hverandre i den fysiske samlingen. Opprinnelig var også arkivvitenskap en del av bibliotekvitenskap, men ble senere utskilt som eget fag.  

Den første skolen i bibliotekvitenskap i USA ble stiftet av  (1851–1931) ved Columbia University i 1887.

I Norge tilbys utdanning og studier i bibliotekvitenskap ved flere utdanningsinstitusjoner. Oslomet – storbyuniversitetet tilbyr per 2019 bibliotek- og informasjonsvitenskap som årsstudium, bachelor, master og doktorgradsnivå. Ved Oslomet – storbyuniversitetet er utdanningen underlagt institutt for arkiv- bibliotek- og informasjonsvitenskap (ABI), som er en del av universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet (SAM). Universitetet i Agder tilbyr bachelorprogram i skolebibliotekkunnskap. Universitetet i Tromsø tilbyr bachelor- og masterprogram i medie- og dokumentasjonsvitenskap. Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU) tilbyr flere informasjonsvitenskapelige emner, blant annet informasjonsgjenfinning. Tidligere ble denne utdanningen drevet av Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, til denne høgskolen i 1994 ble fusjonert med daværende Høgskolen i Oslo. 

Melwil Dewey lanserte i 1876 et klassifikasjonssystem for dokumenter som har fått stor utbredelse, spesielt i den vestlige verden. Deweys desimalklassifikasjon (DDK) er standard skjema for klassifikasjon i de aller fleste norske folke- og fagbiblioteker, med unntak av noen fagbiblioteker og spesielle samlinger der alternative klassifikasjonssystem er mer hensiktsfullt. DDK er basert på en inndeling av emner i ti overordnede kategorier som spesifiseres i et tallsystem der man bruker tre tall til å angi dokumentets emne. Dette tresifrede tallet kalles en notasjon, og hvis dokumentet krever ytterligere beskrivelse kan det legges til flere tall som suffikser til emnet er tilstrekkelig beskrevet.

Dette klassifikasjonssystemet viste seg å være anvendelig og overførbart til mange samlinger og det er også grunnen til dens store utbredelse. I Norge ble denne metoden for å klassifisere en samling introdusert av Haakon Nyhuus som hadde fått sin bibliotekarutdanning i USA. DDK ble i sin tid laget av Dewey på biblioteket han selv jobbet på, og klassifikasjonssystemet bærer preg av det også i dag. DDK reflekterer i stor grad hvilke emner og fag som var etablerte og godt representerte i den samlingen den baserte seg på. Eldre fag eller vitenskaper har en uforholdsmessig stor plass i dette systemet i motsetning til nye fag og vitenskaper som da DDK ble lansert ikke engang eksisterte. Som eksempel har emnet etikk nummerspekteret mellom 170-179, mens emnet informatikk, et utpreget moderne fag kun har nummerspekteret mellom 000-001. Tilsvarende kan sies om religionsfag, der kristendommen har nummerrekkevidden fra 200-290, men der alle andre religioner er blitt klemt inn mellom 290-299. DDK er derfor blitt kritisert for å være eurosentrisk og umoderne

Belgiske Paul Otlet og Henri La Fontaine publiserte på slutten av 1800-tallet sitt eget klassifikasjonssystem kalt universell desimalklassifikasjon (UDK). Dette systemet er grunnlagt på den samme overordnede inndelingen som Deweys desimalklassifikasjon, men regnes som et mer moderne og tilpasningsdyktig klassifikasjonssystem. I bibliotekfaglige termer regnes UDK for å være et analytisk-syntetisk og fasettert klassifikasjonssystem.




#Article 50: Berit Aunli (175 words)


Berit Kristine Aunli (født Kvello, 9. juni 1956 på Stjørdal) er en norsk tidligere langrennsløper. Hennes første internasjonale mesterskapsmedalje kom i OL i 1980, da Norge tok bronse på  stafett. Hun vokste opp på Hundhammeren i Malvik og representerte Strindheim IL.

Hun er gift med Ove Aunli, som også er tidligere langrennsløper. Berit Aunlis far, Kristen Kvello, var også langrennsløper.

Hennes internasjonale gjennombrudd kom under VM 1982 i Oslo med tre gullmedaljer (5 km, 10 km og stafetten) pluss sølvmedalje på 20 km. I OL 1984 i Sarajevo var hun med på stafettlaget som tok gull, og tok i tillegg sølv på 5 km bak Marja-Liisa Kirvesniemi, som vant alle de tre individuelle distansene.

Aunli vant Verdenscupen sammenlagt i sesongen 1981/1982. 

Hun har i alt 15 NM-titler, og representerte Strindheim IL. I 1981 ble hun tildelt Sør-Trøndelag fylkes kulturpris, i 1982 Olavstatuetten og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris, i 1983 Holmenkollmedaljen, og i 1985 ble hun tildelt Morgenbladets gullmedalje. Hun er datter av Kristen Kvello, og deltok i første sesong av Mesternes Mester sammen med sin mann.

 




#Article 51: Bangladesh (1052 words)


Folkerepublikken Bangladesh (bangla: Gôno Projātontrī Bānglādesh (গনপ্রজাতন্ত্রী বাংলাদেশ)) er en republikk i det sørlige Asia. Landet dekker den østlige delen av den historiske regionen Bengal. Bangladesh ligger nord for Bengalbukta, og grenser til India og Myanmar (Burma).

Mesteparten av Bangladesh ligger i elvedeltaet der elvene Ganges og Brahmaputra renner ut i Bengalbukta og Indiahavet. Dette deltaet er verdens største. Elvedeltaet gjør at jordsmonnet i Bangladesh er svært fruktbart, men fører også til store årlige oversvømmelser.

Bangladesh er også et veldig flatt land, det er bare i områdene rundt Chittagong i sørøst og ved Sylhet i nordøst at landskapet er mer variert. Bangladeshs høyeste punkt kalles Keokradong, og ligger i nærheten av Chittagong.

Av verdens land med en viss størrelse er Bangladesh det med høyest befolkningstetthet, med 1002 personer pr. km².

Befolkningen er etnisk homogen, bengalere utgjør 98 %. En stor majoritet av disse snakker bengali. Bengali er statens offisielle språk, men engelsk er også utbredt i offentlig sektor og i utdanningssystemet.

Befolkningen i Bangladesh vokser raskt. I løpet av de siste 40 årene har innbyggertallet doblet seg to ganger (se figur). En tredel av befolkningen er under 16 år, og medianalderen er 21,87 år.

Spedbarnsdødeligheten i Bangladesh er på 63 døde pr tusen fødte. Forventet levealder er 62 år for begge kjønn.

Analfabetismen i landet er samlet sett på 57 %, for menn er tallet 46 % og for kvinner 68 %.

Frem til like etter andre verdenskrig var Bangladesh en del av Britisk India. Dagens Bangladesh overlapper med det som den gang var den indiske provinsen Øst-Bengal.

Ved Indias deling i 1947 ble India delt i den sekulære staten India og den islamske staten Pakistan. Bengal ble delt i to, den vestre delen ble værende i India mens den østre delen ble med i Pakistan. Denne delen fikk navnet Øst-Pakistan, men lå 1 500 km unna resten av landet (Vest-Pakistan, det nåværende Pakistan).

Vest-Pakistan dominerte den nye staten fullstendig, både politisk og kulturelt. Dette opprørte mange i Øst-Pakistan, da denne delen av landet hadde sterkest økonomi, samt et eget språk som ikke er nærmere beslektet med urdu, Pakistans offisielle språk.

Etter at politiske partier som gikk inn for uavhengighet for Øst-Pakistan vant valget i 1970 med en overveldende majoritet, begynte prosessen med å skille seg fra Vest-Pakistan. Dette ble gjort under ledelse av Sheikh Mujibur Rahman.

Den Pakistanske hæren var fullstendig dominert av Vest-Pakistan, og gikk inn for å stoppe opprøret. Den 25. mars 1971 begynte blodbadet, i løpet av tre dager ble 50 000 sivile bengalere drept av hæren. Ti millioner mennesker måtte flykte til India, og Rahman ble arrestert. Før han ble arrestert kom han med en formell uavhengighetserklæring den 26. mars.

India grep etter hvert inn til fordel for Bangladesh, og invaderte Pakistan den 4. desember. I løpet av to uker var den pakistanske motstanden knust, og Rahman kunne vende tilbake som det uavhengige Bangladeshs første statsminister.

Sheikh Mujibur Rahman ble drept i et attentat den 15. august 1975. Den 3. november gjennomførte de militære et kupp, men allerede den 7. november ble lederen, generalmajor Khaled Mosharraf, kastet i et motkupp.

General Ziaur Rahman ble nå landets sterke mann. Han ble senere også valgt til president ved valget i 1978. Rahman ble myrdet i mai 1981, og Bangladesh ble styrt av de militære frem til 1991, da Bangladesh ble demokratisk.

Begum Khaleda Zia, enken etter Ziaur Rahman, vant nå valget og ble statsminister. Hun ble gjenvalgt i 1996, men ble senere samme år felt. Fra 2001 kom hun tilbake i posisjon, som leder av en koalisjonsregjering.

Etter frigjøringen i 1971 etablerte Norge diplomati med det nye landet med den norske ambassadør sideakkreditert fra Norges ambassade i New Delhi, og fra 1996 med egen stedlig ambassadør, stasjonert ved Norges ambassade i Dhaka.

Se også: Liste over kriger Bangladesh har deltatt i

Bangladesh er en demokratisk republikk. Landets president har begrenset makt og har i hovedsak en seremoniell funksjon. Det er statsministeren som er regjeringssjef.

Presidenten velges for fem år av gangen. Det er presidentens oppgave å utpeke statsministeren, denne må velges blant parlamentsmedlemmene. Regjeringsmedlemmene velges så av statsministeren, men må godkjennes av presidenten.

Parlamentet i Bangladesh kalles Jatiya Sangsad, og består av 300 representanter. Representantene velges for fem år av gangen.

Landets høyeste dømmende makt er høyesterett, der lederen og de andre dommerne utnevnes av presidenten.

Det er to dominerende politiske partier i Bangladesh, Bangladesh Jatiyatabadi Dal (Nasjonalistpartiet) og Awamiforbundet.

Bangladesh er inndelt i seks provinser, kalt divisjoner. Disse har navn etter sine respektive provinshovedsteder:

Disse divisjonene er igjen inndelt i underenheter kalt distrikter. Det er 64 distrikter i Bangladesh.

Bangladesh er et svært fattig og underutviklet land. BNP pr. innbygger er bare 1 400 USD. To tredeler av landets befolkning er sysselsatt innenfor landbrukssektoren, der ris, bomull og jute er de viktigste produktene. Bangladesh er verdens største produsent av jute.

Mesteparten av landets industriproduksjon består av tekstiler. Tekstilindustrien i Bangladesh ekspanderte sterkt i løpet av 1980-årene, da det lave lønnsnivået tiltrakk seg utenlandsk kapital. 40 % av kvinnene i Bangladesh jobber innenfor denne sektoren, mange under svært dårlige arbeidsforhold. Tekstiler utgjør 75 % av eksportverdien, og Bangladesh overgås bare av Kina i den internasjonale handelen med tekstiler (ready-made garments, RMG). I 2013 ble det avslørt elendige forhold i denne industrien, og en større dødsulyukke førte til at Regjeringen økte minstelønnen til 5.300 Taka (68 dollar) fra desember 2013.

På 1990-tallet har telekomindustrien skutt fart, etter hvert også IT-tjenester i konkurranse med indisk IT-industri. Landets største selskap og skatteyter, Grameen Phone, er 63% eid av norske Telenor, og 37% eid av Grameen Bank. GrameenPhone står for 1% av all verdiskapning i Bangladesh, og en betydelig andel av skatteinntektene. Ellers er den statlige industrisektoren betydelig. Staten er dominerende innenfor prospektering og  utvinning av råolje i Bengalbukta, og i energisektoren med en rekke statlige eide varmekraftverk. Bangladesh er netto importør av olje, og subsidierer landbruksvarer og drivstoff. Amerikanske Chevron har investert i salg av bensin og drivstoff, men tildelingen av produksjonsblokker i Bengalbukta har i mange år blitt utsatt og de utenlandske investeringene i landet er små.

Bangladesh har vært svært avhengig av utviklingshjelp, men denne er redusert og landet er ikke lenger hovedsamarbeidsland for Norge på dette feltet. Verdensbanken og IMF er største bistands- og lånegiver, men også Den asiatiske utviklingsbanken ADB har gitt en del kreditter i nyere tid.




#Article 52: Bjørn Skaare (248 words)


Bjørn «Botta» Skaare (født 29. oktober 1958 i Oslo, død 21. juni 1989) var en norsk ishockeyspiller. Han er kjent for å være den første nordmannen som ble draftet av en klubb i National Hockey League (NHL) og den første nordmannen til å spille en NHL-kamp.

Skaare omkom i en bilulykke ved Kristinehamn i 1989.

Bjørn Skaare vokste opp på Kalbakken i Oslo der han spilte på fotball- og ishockeylag. Som 17-åring reiste han på egen hånd til Färjestad. Treneren mente han var for ung til å debutere i svensk eliteserie, så Skaare reiste hjem. To år etter reiste han til Canada og spilte to sesonger for Ottawa 67 i juniorligaen Ontario Major League.

Sommeren 1978 ble Skaare draftet av Detroit Red Wings i NHL. Her ble han spillende for farmerlaget Kansas City Red Wings men fikk også én kamp for Detroit, og ble den første nordmannen som spilte en NHL-kamp. Han begynte etter hvert å mistrives i USA.

Hjemme i Norge igjen ble Skaare raskt ligaens suverent beste spiller. Han ble tildelt Gullpucken i 1981 og vant the double med Furuset IF i 1983. 

Skaare spilte på det norske landslaget i U19-EM pulje B i Herisau, Sveits i perioden 15. til 22. mars 1975.

Skaare omkom den 21. juli 1989 i en bilulykke ved Kristinehamn. Han var på vei mot Oslo, og innen Kristinehamn mistet han kontrollen over bilen, kjørte i autovernet og ble kastet ut av bilen. Han ble gravlagt den 29. juni fra Alfaset kapell.




#Article 53: Beryllium (445 words)


Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be.

Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt glucinium (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike.

Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, beryllos, som betyr mineral.

Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut.

Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC.

Naturlig forekommende beryllium består nesten utelukkende av den stabile isotopen 9Be. Det finnes spormengder av de ustabile isotopene 10Be og 7Be, som genereres av kosmisk stråling (Kosmogene isotoper). I tillegg finnes ytterligere 9 radioaktive isotoper. 10Be er mest stabil med en halveringstid på omtrent 1,4 millioner år, mens 7Be har halveringstid på 53,2 døgn og 11Be har halveringstid på 13,8 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund.

CAS-nummer: 7440-41-7

Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be4Si2O7(OH)2), beryll (Al2Be3Si6O18), krysoberyll (Al2BeO4) og fenakitt (Be2SiO4). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll.

De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium.

I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65% ligger i USA.

Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som vinduer i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister.




#Article 54: Björn Skifs (114 words)


Björn Nils Olof Skifs (født 20. april 1947 i Dalarna i Sverige) er en svensk sanger og skuespiller.

Björn Skifs ble kjent som popsanger og låtskriver i 1970-årene med sanger som «Hooked on a Feeling» (med bandet Blåblus) og «Michelangelo». Fra 1990-årene har han i større grad satset på musikaler, TV-skjetser og filmer. Han har deltatt i Melodifestivalen fire ganger, hvorav to ganger som vinner: «Det blir alltid värre framåt natten» (1978) og «Fångad i en dröm» (1981). Bidragene havnet på henholdsvis fjortende- og tiendeplass i Eurovision Song Contest.

Sangen «Håll mitt hjärta» har ligget nest lengst på det populære radioprogrammet Svensktoppens hitlister. Sangen lå på lista i 142 uker, fra 2003 til 2006.




#Article 55: Biologi (574 words)


Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. bios [βίος] = liv, og logos [λόγος] = lære). En faglært tituleres i et samlebegrep som biolog. Biologer er naturvitere.

Biologi hører til naturvitenskapene og kan i sin tur inndeles i forskjellige fagområder. Dette gjøres på ulike måter:
Ved å ta utgangspunkt i om organismene som studeres er nålevende eller utdødde, oppnår man en todeling i neontologi og paleontologi.

Deler man biologien inn etter hvilke organismegrupper som studeres, får man en grovinndeling i

Deler man etter hva som studeres ved disse organismene, ender man opp med en liste over biologiens deldisipliner:

Dessuten eksisterer flere fagområder i skjæringspunktet med «nabovitenskapene»: biokjemi og molekylærbiologi mellom biologi og kjemi, biofysikk mellom biologi og fysikk, stratigrafi mellom biologi og geologi, biogeografi mellom biologi og geografi, og astrobiologi mellom biologi og astronomi.
I de senere årene har utviklingene i evolusjonsbiologien også ført til flere berøringspunkt med samfunnsvitenskapene (antropologi, medisin, filosofi, psykologi, sosiologi), bl.a. evolusjonspsykologi, evolusjonær erkjennelsesteori og evolusjonær etikk.

Biologiens røtter kan føres tilbake til det gamle Hellas. Spesielt Aristoteles (384 f.Kr.ndash;322 f.Kr.) gjorde mange iakttakelser av dyrs og planters levevis, og organiserte disse iakttakelsene i teorier. Teoriene forble mer eller mindre uforandret helt til 1400- og 1500-tallet. 

På 1600-tallet ble mikroskopet oppfunnet og banet dermed vei for en mindre revolusjon innenfor faget. For eksempel så man for første gang små encellede dyr, bakterier og sædceller. Mikroskopet spilte en viktig rolle i diskusjonene rundt livets opprinnelse, og om hvorvidt liv kunne oppsto spontant. Diskusjonen fortsatte helt opp til Louis Pasteurs forsøk på 1800-tallet og Charles Darwins utgivelse av Artenes opprinnelse (The Origin of Species by Means of Natural Selection) i 1859. Evolusjonsteorien ble utviklet av Charles Darwin og var drivkraften i fremskrittene som ble gjort innen biologi de påfølgende årene. 

Wilhelm Johannsen brukte for første gang navnet «gen» i begynnelsen av det 20. århundre og dette sammen med oppdagelsen av at arveegenskapene ligger gjemt i kromosomene gjorde at der ble gjort store fremskritt innenfor arvelighetslæren gjennom den første delen av det 20. århundre. 

I 1953 fant man ut av at kromosomene er en dobbeltspiral, som nå omtales som DNA.

Gener er de primære enheter av arv i alle organismer. Et gen er en enhet av arv og tilsvarende av DNA som påvirker form eller funksjon for en organisme på bestemte måter. Alle organismer, fra bakterier til dyr, deler de samme grunnleggende maskiner som kopierer og oversetter DNA til proteiner. Celler transkriberer et DNA gen til en RNA versjon av genet, og et ribosom oversetter deretter RNA til et protein. Et protein er en sekvens av aminosyrer. Oversettelsen koder fra RNA kodon til aminosyrer, som er den samme for de fleste organismer. For eksempel vil en sekvens av DNA som koder for insulin hos mennesker også kode for insulin når de settes inn i andre organismer. 

DNA oppstår vanligvis som lineære kromosomer hos eukaryote celler og sirkulære kromosomer i prokaryote celler. Et kromosom er en organisert struktur bestående av DNA og histoner. Settet med kromosomer i en celle, og i all annen arvelig informasjon som finnes i mitokondriene, kloroplaster, eller andre steder, er kollektivt kjent som genom. I eukaryoter er genomisk  DNA lokalisert i cellekjernen, sammen med små mengder mitokondrier og kloroplaster. I prokaryote celler, er DNA holdt innenfor en irregulær skapt form i cytoplasma kalt nucleiod. Den genetiske informasjon i et genom er holdt innenfor gener og den komplette samling av denne informasjonen kalles genotype.




#Article 56: Botswana (1154 words)


Botswana, offisielt Republikken Botswana (setswana: Lefatshe la Botswana), er en innlandsrepublikk i det sørlige Afrika. Under britisk styre (1885-1966) ble de nåværende landegrenser etablert. Britene ga landet navnet The Bechuanaland Protectorate. Den selvstendige nasjonen fikk navnet Botswana som sitt nye navn, etter uavhengigheten fra britene 30. september 1966. Landet grenser mot Sør-Afrika i sør og sørøst, Namibia i vest og nord, Zambia i nord (150 m grense) og Zimbabwe i nordøst. Botswana har siden uavhengigheten blitt regnet som et av Afrikas vellykkede demokratier.

Botswana har en av Afrikas sterkeste og mest stabile økonomier. Den er tett bundet opp til Sør-Afrika og er dominert av gruvedrift, særlig diamanter. Kvegdrift og turisme er også viktig for økonomien. San-folket, eller Buskmennene, må flytte fra Kalahariørkenen hvor de bor på grunn av bygging av diamantgruver. Derfor er det en pågående uenighet i landet mellom regjeringen og buskmennene. Landet er oppkalt etter sin største etniske gruppe, tswanaene.

Hovedstaden heter Gaborone.

Med et areal på omkring 600 000 km² er Botswana litt større enn Frankrike, samtidig med at landet er et av de tynnest befolkede i verden.

Den sørlige delen av Botswana er dominert av halvørkenen Kalahari som dekker opp mot 70 % av landet.  Verdens største innlandsdelta, Okavango-deltaet, ligger i den nordvestlige delen av landet.  Det store saltbassenget Makgadikgadi-bassenget ligger mot nord.

Tsodilo Hills er landets høyeste punkt med sine 1489 moh.

Klimaet er halvtørt med varme vintre, men ofte med minusgrader om natten, og hete somre. Iblant forekommer lengre tørkeperioder. I august blåser en vestlig vind som fører med seg sand i mengder som gjør at sikten blir dårlig.

Noen store miljøproblem er begrenset tilgang til ferskvann og ørkenspredning. All elektrisitet blir produsert av fossilt brensel i tillegg til importert elektrisitet.

Botswana har omkring 1,9 millioner innbyggere.  Den etniske sammensetning er: 

Siden uavhengigheten har innbyggertallet steget kraftig, men stigningen er gått ned på grunn av høy aids-dødelighet, og i år 2005 var det et fall i befolkningstallet på en prosent, noe som også skyldtes utvandring.

Det offisielle språket er engelsk.  Parlamentet forhandler på engelsk, og alle større aviser gis ut på engelsk.  Fra andre klasse blir det undervist i engelsk i skolen.

Blant befolkningen snakkes på tilsvarende måte setswana, et bantuspråk som de fleste innbyggerne forstår. I grunnskolen er det et undervisningsspråk. I tillegg finnes det flere minoritetsspråk i Botswana, for eksempel snakker san eller buskmann-folkene et eget språk.

Batswana (flertall av «Motswana») er et begrep som betegner alle innbyggere i Botswana og henviser til landets etniske gruppe (kalt «tswana» i Sør-Afrika). Før europeisk kontakt, levde tswanaene som gjetere og jordbrukere under stammestyre.

Sent i det 19. århundre brøt det ut fiendtligheter mellom shonaene i Botswana og ndebelestammene som migrerte inn i territoriet fra Kalahariørkenen. Spenningene eskalerte også med boere fra Transvaal. Etter appell fra tswana-lederne Khama III, Bathoen og Sebele om assistanse, satte den britiske styresmakten «Bechuanaland» under sin beskyttelse den 31. mars 1885. Det nordlige territoriet forble under direkte administrasjon som Protektoratet Bechuanaland og er dagens Botswana, mens det sørlige territoriet ble del av Kapp-kolonien og er nå del av den nordvestre provinsen i Sør-Afrika. Majoriteten av setswana-språklige mennesker lever i dag i Sør-Afrika.

Da unionen Sør-Afrika ble dannet i 1910 ut av de største britiske koloniene i regionen, ble ikke protektoratet Bechualand, Basutoland (nå Lesotho) og Swaziland inkludert, men provisjoner ble lagt for at de senere kunne innlemmes. Men et vagt forsøk ble gjort for å konsultere deres innbyggere, og selv om etterfølgende sørafrikanske regjeringer forsøkte å få områdene overført, Storbritannia utsatte stadig saken og det ble aldri noe av. Valget av regjeringen fra nasjonalistpartiet i 1948 som innførte apartheid og Sør-Afrikas utmelding fra Samveldet i 1961, gjorde slutt på muligheten for å innlemme territoriene i Sør-Afrika.

En ekspansjon av britisk sentral autoritet, og evolusjonen av stammestyret resulterte i etableringen i 1920 av to råd som representerte afrikanere og europeere. Proklamasjoner i 1934 regulerte stammestyret og makten. Et europeisk-afrikansk råd ble dannet i 1951, og grunnloven fra 1961 etablerte et konsulterende lovgivende råd.

Storbritannia aksepterte i juni 1964 forslag for demokratisk selvstyre i Botswana. Regjeringssetet ble flyttet fra Mafeking i Sør-Afrika til nylig etablerte Gaborone i 1965. Grunnloven av 1965 førte til det første valget og til uavhengighet 30. september 1966. Seretse Khama, en leder i uavhengighetsbevegelsen og som hadde legitimt krav på høvdingskapet til Ngwato, ble valgt til den første president, gjenvalgt to ganger og døde i embetet i 1980.

Botswana er en demokratisk republikk med en president som både er statsoverhode og regjeringssjef. Den utøvende makten ligger hos regjeringen sammen med presidenten. Presidenten velges av parlamentet. Den første presidenten var Seretse Khama som satt i 14 år til sin død i 1980. Presidentskapet gikk videre til den sittende visepresidenten, Quett Ketumile Masire, som ble valgt på nytt i det ordinære valget i 1984 og gjenvalgt både i 1989 og 1994. Masire trakk seg fra embetet i 1998. Presidentskapet gikk nok en gang videre til den sittende visepresidenten, Festus Mogae. Han ble valgt i 1999 og gjenvalgt i 2004. Seretse Khama Ian Khama, sønn av den første presidenten, ledet landet fra 1. april 2008 til 1. april 2018, da Mokgweetsi Masisi overtok.

Lovgivende makt ligger hos både regjeringen og parlamentet i Botswana. Valget til parlamentet finner sted hvert femte år. Parlamentet har to kammer der folkeforsamlingen utgjør det ene og femten ledende høvdinger, House of Chiefs, utgjør det andre, men har primært en rådgivende funksjon. Landets grunnlov stammer fra 1965. Domstolene er uavhengige av den utøvende og lovgivende grenen.

Landet har et flerpartisystem. Siden uavhengigheten har partisystemet blitt dominert av Botswana Democratic Party (BDP) som hele tiden har hatt regjeringsmakten. Opposisjonspartier er Botswana People's Party (BPP) og i den seneste tid i urbane områder i stigende grad også Botswana National Front (BNF), men med begrenset påvirkning. Ved valget i oktober 2004 vant BDP igjen med overveldende flertall, mens de splittede opposisjonspartiene kun fikk i alt fem plasser i parlamentet. Valgene anses for å være frie og rettferdige.

Transparency Internationals korrupsjonsindeks har for Botswana til nå vært gunstig. I 2005 lå landet på 32.-plass, Norge ligger på 8.-plass, EU-landet Italia på 40.-plass og nabolandet Sør-Afrika på 46.-plass.

Botswana er delt inn i ni distrikter og 28 underdistrikter.

Distriktene i Botswana er:

Botswanas økonomiske vekst har siden uavhengigheten i 1966 vært en av verdens største. Den økonomiske veksten var i gjennomsnitt 9 % i året fra 1966 til 1999. I løpet av denne tiden har landet blitt forvandlet fra ett av verdens fattigste land til et middelinntektsland. Diamant-utvinningen er en av de største grunnene til utviklingen, og for tiden står diamantene for en tredjedel av BNP og 90 % av eksportinntektene. Andre viktige næringsveier er turisme og landbruk. Negativt i Botswanas økonomi er en høy arbeidsledighet og at halvparten av befolkningen er svært fattig. Stor illegal innvandring fra Zimbabwe gjør at man måtte bygge et stengsel mellom landene. Det er også mulig at diamantressursene er i ferd med å ta slutt.

Innbyggertallene er beregnet per 2005.




#Article 57: Brasil (2403 words)


Forbundsrepublikken Brasil (portugisisk: República Federativa do Brasil, ) er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.

Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over  km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på  km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.

Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Den koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system. Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet, som i dag heter Kongressen, dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.

Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene.

Landet er oppkalt etter brasiltre som er et treslag som ble høyt verdsatt av de portugisiske kolonistene.  På portugisisk kalles brasiltre pau-brasil, og ordet brasil sies vanligvis å bety «rødt som en glo», dannet fra det latinske brasa («glo») og suffikset -il (fra-iculum eller-ilium). Brasiltre produserer et dypt rødt fargestoff, og det var dette som ble så høyt verdsatt av Europas klesindustri og var det tidligste kommersielt utnyttede produktet fra Brasil. Gjennom det 16. århundre ble enorme mengder brasiltre høstet av urbefolkningen (for det meste tupier) langs kysten av Brasil, som solgte tømmeret til europeiske handelsmenn (for det meste portugisere, men også franskmenn) i bytte mot diverse europeiske forbruksvarer.

Det offisielle navnet på landet i tidlige portugisiske dokumenter var «Det hellige korsets land» (Terra da Santa Cruz), men europeiske sjømenn og handelsmenn kalte det ofte rett og slett «Brasillandet» (Terra do Brasil) på grunn av handelen med brasiltre. Den populære betegnelsen overskygget og fortrengte etterhvert det offisielle navnet. Tidlige sjøfarere kalte noen ganger også landet for «Papegøyelandet» (Terra di Papaga).

På guarani, et offisielt språk i Paraguay, kalles Brasil «Pindorama». Dette var navnet urfolk i Brasil ga til regionen, og betyr «landet med palmer».

Brasil dekker et stort område langs den østlige kysten av Sør-Amerika og omfatter mye av kontinentets indre. Den  km lange landegrensen deles mellom ti land, og det lengste avsnittet er den nesten 3000 km lange grensen mot Peru i vest. Landet deler grense med alle land i Sør-Amerika med unntak av Ecuador og Chile. Langs den  km lange kystlinjen ligger også en rekke øygrupper, som for eksempel Fernando de Noronha, Rocasatollen, St. Peter og St. Paul-øyene og Trindade og Martim Vaz.
Brasils størrelse, terreng, klima og naturressurser gjør landet geografisk mangfoldig.

Brasil er det femte største landet i verden, etter Russland, Canada, Kina og USA, og tredje største i Amerika, med et totalt areal på  km²
inkludert 55455 km² vann.
Landet spenner over tre tidssoner, fra  i de vestlige statene, til  i de østlige statene (dette er den offisielle tiden i Brasil) og  på atlanterhavsøyene.
Brasil er det eneste landet i verden som ligger på ekvator, samtidig som det har sammenhengende områder utenfor tropene.

Brasiliansk topografi er også variert og inkluderer åser, fjell, sletter, høyland og krattskoger. Mye av terrenget ligger mellom 200 og 800 meters høyde.
Det viktigste høyereliggende området opptar mesteparten av den sørlige halvdelen av landet. De nordvestlige delene av platået består av bredt, bølgende terreng brutt av lave, avrundete åser.

Den sørøstlige delen er mer robust, med en kompleks masse av rygger og fjellkjeder som kan nå høyder på opptil  m. Disse områdene inkluderer Mantiqueirafjellene og Espinhaçofjellene, samt Serra do Mar.
I nord danner Guayanaskjoldet et viktig vannskille som skiller elver som renner sørover inn i Amazonas fra elver som tømmes i Orinocosystemet i Venezuela mot nord. Det høyeste punktet i Brasil er Pico da Neblina på 2994 m, og det laveste er Atlanterhavet.
Vest i landet ligger store og relativt flate områder samt våtmarksområdet Pantanal.

Brasil har et tett og komplekst system av elver, et av verdens mest omfattende, med åtte store nedslagsfelt, som alle renner ut i Atlanterhavet.
De største elvene er Amazonas, Paraná med de imponerende Iguazúfallene, samt Negro, São Francisco, Xingu, Madeira og Tapajós.

Klimaet i Brasil omfatter et bredt spekter av værforhold over et stort område med en variert topografi, men mesteparten av landet er tropisk.
Ifølge Köppens klimaklassifisering dekker Brasil fem store klimatiske subtyper: tropisk regnskogklima, tropisk, halvtørt klima, highland tropisk, temperert klima og subtropisk klima. De ulike klimatiske forholdene produserer miljøer som spenner fra ekvatoriale regnskoger i nord og halvtørre ørkener i nordøst, til temperert barskog i sør og tropiske savanner i det sentrale Brasil.
Mange regioner har tydelig ulike mikroklima.

Selv om det meste av Brasil ligger i tropene, bor mer enn 60 prosent av befolkningen i områder som er kjøligere, enten på grunn av høyde, vind fra havet eller polare fronter. Mens de kystnære byene Rio de Janeiro, Recife og Salvador kan bli ekstremt varme, kan byer på platået, som São Paulo, Brasília og Belo Horizonte ha mildere klima, og de ​​sørlige byene Porto Alegre og Curitiba har milde vintre.

Til tross for det populære bildet av Amazonas som en region med voldsom varme er temperaturer på mer enn 32 °C faktisk sjeldne. Den årlige middeltemperaturen i regionen er 22-26 °C, med lite variasjon mellom de varmeste og kaldeste månedene. Den varmeste delen av Brasil er i nordøst, hvor temperaturer på mer enn 38 °C er hyppig registrert i den tørre årstiden mellom mai og november. Langs atlanterhavskysten fra Recife til Rio de Janeiro varierer gjennomsnittlig temperatur fra 23-27 °C. I innlandet på større høyder er temperaturene lavere, 18-21 °C. Sør for Rio er årstidene mer definerte og omfanget av temperatursvingningene betydelig bredere, med et årsgjennomsnitt på mellom 17 og 19 °C.

Brasils mest intense regn faller rundt munningen av Amazonas nær byen Belém, og også i de øvre delene av Amazonas, der mer enn  millimeter regn faller hvert år. Mesteparten av Brasil har moderate nedbørsmengder på mellom  og  millimeter i året, det meste av dette kommer mellom desember og april. Den tørreste delen av landet er i nordøst, der nedbøren er uberegnelig og fordampningshastigheten meget høy, noe som gjør det vanskelig å dyrke avlinger.

Brasils store territorium består av flere forskjellige økosystemer, for eksempel Amazonasregnskogen, kjent for å ha det største biologiske mangfoldet i verden,
hvor skogbeltet Mata atlântica og savannen Cerrado stikker seg særlig ut. I sør vokser skoger av Araucaria i tempererte forhold. Det rike dyrelivet i Brasil gjenspeiler mangfoldet av naturlige habitater. Forskere anslår at det totale antallet plante- og dyrearter i Brasil kan være nærmere fire millioner.

Større pattedyr inkluderer puma, jaguar, ozelot, sjeldne bushhunder og rever; navlesvin, tapirer, maurslukere, dovendyr, pungrotter og beltedyr finnes i store antall. Det er rikelig med hjortedyr i sør, og mange arter av vestaper holder til i nord. Bekymring for miljøet har vokst i takt med den globale interessen for miljøspørsmål.

Naturarven i Brasil er sterkt truet av kvegdrift og jordbruk, hogst, gruvedrift, olje- og gassutvinning, overfiske, handel med dyr, demninger og infrastruktur, vannforurensning, klimaendringer og branner.
I mange områder av landet er det naturlige miljø truet av utbygging.
Bygging av motorveier har åpnet opp tidligere avsidesliggende områder for landbruk og bosetting, dammer har oversvømt daler og dyrehabitater, og gruvedrift har forurenset landskapet både visuelt og kjemisk
Minst 70 dammer er sagt å være planlagt for Amazonas-regionen, inkludert den kontroversielle Belo Monte-dammen.
Over 80 % av elektrisiteten produseres av vannkraft.

I hovedsak er Brasil befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming.

Om lag 26 % av befolkningen er i alderen 0–14 år. 68 % er i alderen 15–64 år og 6 % er 65 år eller eldre. Medianalderen er 28 år. Årlig forekommer det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per  innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06 %. Forventet levealder er på 72 år.

Brasilianerne er verdens største portugisisktalende nasjon.

Brasilianerne har historisk bekjent seg til den romersk-katolske kirke. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 64,6 % av befolkningen Den katolske kirke. Forskjellige protestantiske kirkesamfunn har vært i sterk vekst og i 2010 sognet 22,2 % av befolkningen til slike. I 2010 tilhørte 13,3 % pinsekirker, der Assembléia de Deus var den største med 12,3 millioner medlemmer (6,5 % av befolkningen). 2 % oppga i 2010 å være spiritister, mens 8 % av befolkningen rapporterte at de ikke tilhørte noen religion.

Andre religioner i landet er blant annet de afrikanskinspirerte candomblé og umbanda. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen.

Brasil hadde vært bebodd av urbefolkningsgrupper i minst 25 000 år, da det ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Álvares Cabral i år 1500. I de følgende tre århundrene bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. På 1600-tallet kjempet de mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien. I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Brasil sammen med den kongelige familie og regjeringen.  Selv om de vendte tilbake til Portugal i 1821, medførte oppholdet deres et stigende ønske blant brasilianerne om å få selvstyre. I 1822 opprettet den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil, den uavhengige staten fikk navnet Keiserdømmet Brasil. Riket besto inntil den neste keiseren, Dom Pedro II, ble avsatt i 1889 og en republikanskbasert føderasjon ble opprettet.

I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til Brasil.  I dette tidsrommet ble Brasil også industrialisert og begynte å utnytte større deler av sine landområder.  Det brasilianske demokratiet har vært erstattet av et diktatur tre ganger; 1930–1934 og 1937–1945 under Getulio Vargas, samt 1964–1985 under en rekke generaler utnevnt av militæret. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988.

I presidentvalget i 2002 seiret Luiz Inácio Lula da Silva etter at han hadde stilt til valg fire ganger tidligere. Han ble gjenvalgt i 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Han ble 1. januar 2011 etterfulgt av Dilma Rousseff, landets første kvinnelige president.

Den nåværende grunnloven stammer fra 1988 og gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmeseddel og som sitter i fire år. Presidenten har omfattende makt, og er både statssjef og regjeringssjef. Det er også han som utpeker regjeringen.

Parlamentet (Congresso Nacional) består av to kammer. Senatet, Senado Federal, har 81 seter med tre medlemmer fra hver av de 27 delstatene. Senatorene velges med flertallsvalg for en periode på åtte år. Man bytter ut ⅓ av senatorene etter fire år og de resterende ⅔ etter nye fire år. Det andre kammeret heter Câmara dos Deputados og har 513 seter. I dette kammeret er det proporsjonal representasjon, og medlemmene sitter i fire år.

Brasil er delt inn i 27 føderale enheter hvorav 26 er delstater (estados, singular: estado) og det siste er et føderalt distrikt (Distrito Federal), som beskriver hovedstaden. Hver delstat er videre inndelt i municípios (kommuner).

Acre, Alagoas, Amapá, Amazonas, Bahia, Ceará, Distrito Federal, Espírito Santo, Goiás, Maranhão, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Pará, Paraíba, Paraná, Pernambuco, Piauí, Rio de Janeiro, Rio Grande do Norte, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima, Santa Catarina, São Paulo, Sergipe, Tocantins

Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica har gruppert delstatene inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør.

Brasil er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift og produksjons- og servicenæringer. Landet er rikt på naturressurser og har god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør det til det økonomisk ledende landet i Sør-Amerika. På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 fikk det økonomisk hjelp Det internasjonale pengefondet og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta Real ikke lengre skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president «Lula» da Silva satt i verk flere reformer. Brasil er et BRIC-land.

Om lag 20 % av husstandene i Brasil lever under fattigdomsgrensen, og det er store forskjeller i inntekter. Brasil er medlem av det søramerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul.

Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5,1 % av BNP i 2007.

Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til PC, fly og varige goder— utgjorde 30,8 % av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte.

Brasil er blant verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag.

Karnevalet samt musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova og forró er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Innenfor sport har landet sikret seg fem verdensmesterskapstitler i fotball. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil. Innenfor litteratur er kanskje Paulo Coelho den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt.




#Article 58: Bolivia (2008 words)


Bolivia (quechua: Bulibya; aymara: Wuliwya; guarani: Volívia), offisielt Den flernasjonale stat(en) Bolivia (spansk: Estado Plurinacional de Bolivia), er et land i  Sør-Amerika. Det grenser til Chile, Peru, Brasil, Paraguay og Argentina. Over halvparten av landet ligger øst for Andes og denne østlige delen ligger i hovedsak i Amazonasbekkenet. Bolivia har tørt og kjølig klima på Altiplano, varmt og fuktig i det nordlige lavlandet og tørt på Gran Chaco-sletten i sør. Mellom regnskogen i Amazonas og høysletten Altiplano (omkring 4000 meter over havet) ligger fruktbare daler på opp mot 2800 meters høyde. La Paz er verdens høyst beliggende hovedstad på 3600 meter. I Andes på grensen mot Chile er Nevado Sajama landets høyeste punkt på 6542 meter. Omkring to tredjedeler av Bolivia er varmt lavland. Bolivia har ikke kyst og lånte fra 1993 et lite område av Peru til frihandelsområde.

Hovedstaden er Sucre. Presidentembedet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre, hvor de spanske conquistadorene grunnla de første domstolene i Latin-Amerika. Dagens deling av hovedstadsrollen er resultatet av en borgerkrig mellom Sucre og La Paz. De største byene er Santa Cruz de la Sierra, El Alto og La Paz. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika og majoriteten av befolkningen er urbefolkning eller av blandet opphav. Hovedspråket er spansk, i tillegg tales aymara og quechua. Romersk-katolsk religion dominerer. Jordbruk er den dominerende næringsveien med dyrking av poteter, mais, ris, og hvete; i høylandet holdes lama og sau, i lavlandet storfe. Bolivia er verdens største produsent av antimon og den nest største produsent av tinn (per 1992).

Landområdet inngikk i inkariket fra 1200-tallet. Fra 1533 erobret spanske styrker under Francisco Pizzaro Cuzco og Alto Peru («Øvre Peru»). Øvre Peru ble til republikken Bolivia i 1825 etter Simon Bolivars erobring. Etter krig med Chile fra 1879 mistet Bolivia adkomst til havet.

I vest strekker Bolivia seg inn i Andesfjellene, hvor Nevado Sajama er det høyeste fjellet på 6542 moh. De sentrale delene av landet ligger på et høyfjellsplatå, Altiplano, hvor mesteparten av befolkningen bor. De østre deler av landet er et lavlandsområde kalt Gran Chaco, som er delvis dekket av Amazonasregnskogen. Her ligger også landets laveste punkt, ved elva Paraguay, 90 meter over havnivå. Titicacasjøen ligger på grensen mellom Bolivia og Peru. Helt i vest ligger Salar de Uyuni, som er verdens største saltørken.

Fjellkjedene og fjellområdene i Bolivia består av massive kompakte klipper av magmatiske bergarter, sedimentære og metamorfe bergarter. De lavere platåene og vassdragsområdene består hovedsakelig av leire, sand og grus.

Blant naturressurserne finnes tinn, naturgass, petroleum, sink, litium, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, tømmer og vannkraft.

Bolivia har tre store nedbørsfelter: Amazonas, La Plata og Altiplano. Bolivias største elv er Bolva som strekker seg 15 km fra Andesfjellene til Amazonas.

Amazonas nedbørfelt dekker et areal på 724 000 km² som er 65,9 prosent av Bolivias arealet. Området deles med Brasil, Guyana, Venezuela, Colombia og Peru. Amazonas største sideelv i Bolivia er Mamoré som er 2 000 kilometer lang. Den går sammen med den 1 113 kilometer lange Beni og former Amazonas største sideelv, Madeira. Andre viktige elver er Madre de Dios, Guaporé, Río Blanco, Río Negro, Yata, Tahuamanu, Orthon, Itonomas og Paragúa.

La Platas nedbørfelt dekker et areal på 229 500 km² som er 20,9 prosent av Bolivias areal. De bolivianske sideelvene til Río de la Plata er generelt mindre enn Amazonas. Hovedelven i området er Pilcomayo som har sin kilde i Oruro på 5 200 meters høyde og renner sørøstlig innen den går ihop med Paraguay i Asunción. Elva er omkring 1 590 kilometer lang hvorav 789 kilometer går gjennom Bolivia. Andre viktige elver i området er Bermejo, Río Grande de Tarija, Tarijafloden, Guadalquivir og Itaú.

Altiplanos nedbørfelt er 145 081 km² stort og dekker 13,2 prosent av Bolivias areal. Det finnes fire store innsjøer i området. Den største er Titicacasjøen som omfatter 8 562 km² hvorav 3 790 ligger i Bolivia. Øvrige innsjøer er Poopósjøen på 1 337 km², som får vann fra Titicacasjøöen, Uru Uru, som har et areal på 260 km² og ligger nord for Poopósjøen samt den tredje største sjøen, Coipasa, som er 806 km².

Bolivia ligger på tropiske breddegrader, men klimaet varierer fra tropisk i lavlandet til polarklima i de høyere delene av Andes. Temperaturen skyldes i hovedsak høyden over havet med mindre variasjoner mellom årstidene. På de fleste steder faller det mest regn om sommeren på den søndre halvkulen, og årsnedbøren er større i sør enn i nord.

Det nordlige lavlandsområdet har tropisk fuktig klima med høye temperaturer året rundt, høy luftfuktighet og rikelig med regn. Middeltemperaturen om dagen overstiger 30 grader celsius på de fleste steder året rundt. De nordøstlige passatvindene som blåser over Amazonas' nedbørfelt innebærer store mengder regn. Regn faller ofte under mindre tordenvær, ofte sammen med sterke vinder og hagl.

Det sentrale lavlandet har et tropisk fuktig og tørt klima. Mellom oktober og april dominerer nordøstlige passatvinder, og været er da varmt, fuktigt og regnfullt. Mellom mai og september tar tørre sørøstlige vinder kontrollen, og nedbøren i den perioden er liten. I denne årstiden gjør klare dager og skyfrie netter at dagstemperaturene er høyere, og nattemperaturene er lavere enn i regnperioden. Tilfellige sterke vinder fra sør, kallet surazos, kan blåse om vinteren og gi lave temperaturer i flere dager.

Chaco har ett subtropiskt steppeklima. De nordøstlige passatvindene innebærer regn og varmt fuktig vær mellom januar og mars. Øvrige måneder er tørre med varme dager og kalde netter. Bolivias høyeste temperatur, 47 grader, ble målet i dette område.

Temperaturer og nedbør i fjellene varierer mye. Yungas, der de fuktige nordøstlige passatvindene treffer på fjellene er det mest overskyede, fuktigste og regntette området med en årsnedbør på 152 centimeter. Skyete daler og nedbørfeltet i hele Cordillera Oriental har milde temperaturer og en nedbør på mellom 64 og 76 centimeter per år. Snø kan falle på høyder over 2 000 meter over havet. Området over 5 500 meter har polarklima.

Altiplano, som også utsettes for sterke og kalde vinder, har et tørt og kaldt klima med forskjeller i dagstemperaturer og nedbør mellom nord og sør. Den gjennomsnittlige høyeste dagtemperaturen ligger mellom 15 og 20 grader, men om sommeren kan den overstige 27 grader. Kveldstid kan temperaturen falle ned mot null grader. Titicacasjøen lindrer kulde, men langs sjøens strender kan det forekomme frost året rundt, og snøfall er ikke uvanlig.

Bolivia har blant annet befolkningsgruppene quechua (30 % av befolkningen), aymara (25 %) og afrobolivianere. Befolkningens gjennomsnittsalder er 20,8 år (2002). Gjennomsnittlig levetid er 64,8 år (2003), mens spedbarnsdødeligheten på 5,6 % (2003).

I 2003 var om lag 13 % av den voksne befolkningen analfabeter

Religiøs tilhørighet: katolikker 95 %, protestanter 3 % og naturreligioner 95 % (sterke synkretistiske tendenser mellom katolisismen og de eldre religionene hvor innbyggerne går gjerne i kirken og ofrer til moder jord (Pacha mama) eller Solguden (Inti) om hverandre)

Santa Cruz de la Sierra er landets største og mest velstående by og har vokst fra Byen hadde  innbyggere i 1950 til omkring 1,6 millioner i 2012. Departementet Santa Cruz er det største, mest folkerike og rikeste i Bolivia.

Andesregionen har vært bosatt i om lag 20 000 år. Først av befolkning som hadde vandret over Beringstredet fra Asia og befolket Amerika. Rundt 1450 innlemmet inkaene det som i dag er Bolivia i sitt rike. Inkaene kontrollerte området frem til 1535, da Spania hærtok og koloniserte området.

I 1809 var La Paz den første byen i Latin-Amerika som gjorde opprør mot kolonimakten og krevde selvstendighet. Bolivia ble i 1825 likevel det siste landet i Sør-Amerika til å få selvstendighet. De valgte å kalle opp landet etter frihetskjempen Simón Bolívar, som i utgangspunktet var mot et selvstendig Bolivia. Han mente det burde være en del av Peru, men ledelsen i Bolivia antok, med rette, at det var mindre sannsynlig at han ville motsette seg selvstendigheten til en nasjon som bar hans navn. 

Siden den offisielle statsopprettelsen i 1825 frem til 1980-tallet har Bolivia hatt 188 statskupp. Noe som har gjort dem fortjent til en plass i Guinness rekordbok. Til tross for et gjennomgående svakt militærvesen, har landet i brorparten av sin historie blitt styrt av skiftende militærdiktaturer. Flere har begitt seg ut på kriger landet ikke har vært forberedt på. Bolivia har tapt alle kriger det har vært involvert i og siden statsopprettelsen har det mistet over halvparten av sitt territorum. Landet mistet sin tilgang til kysten under Salpeterkrigen mot Chile 1879–1883, og mistet to tredeler av Gran Chaco-regionen til Paraguay under Chacokrigen mellom 1932 og 1935. 

Che Guevara medvirket i geriljakrig på 1960-tallet og han ble henrettet i La Higuera.

Et demokratisk styre ble opprettet i 1982, men landet hadde store problemer med utbredt fattigdom, sosial uro og narkotikaproduksjon. President Sánchez de Lozada flyktet fra landet i 2003 etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra internasjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin. Før han flyktet, ranet han og flere andre ministre nasjonalbanken. Etter dette ble visepresident Carlos Mesa innsatt som ny president i Bolivia.

Mesa  gikk av i juni 2005 etter veiblokader og sosial uro. Høyesterettsjustitiarius Eduardo Rodriguez overtok som midlertidig president og utlyste valg som ble holdt i desember 2005.  

Sosialisten Evo Morales vant valget i 2005 med 54 % av stemmene. Morales var den første indianske presidenten i Sør-Amerika. Den 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia landets olje- og gassfelt gjennom en ordre til hæren om å okkupere feltene. De tidligere eiere ble kjøpt ut i en nasjonaliseringsprosess. Statens andel av oljeinntektene steg fra 13 % til 84 %.

Den 2. juni 2006 lovte Morales en landreform hvor 20 000 km² land skulle overføres til fattige indianere. Uttalelsen kom etter at forhandlingene om landbruksrevolusjonen med de rike landeierne ble brutt. Under disse forhandlingene fremmet Morales forslag om omfordeling av hele 200 000 km² land, men dette ble for mye for lederne i landbruksindustrien å godta. 4. juni 2006 begynte så Morales å dele ut land fra landeierne til lokale bønder. I alt 30 000 km² ble fordelt under en seremoni i Santa Cruz.

Landet hadde frem til 1954 føydalt landeierskap med livegenskap, og har fortsatt en meget sterk «landadel». Det mistenkes at livegenskap fortsatt eksisterer i store avsidesliggende gods i det østlige lavland.

Bolivia hadde i Morales' første år bak roret hatt den høyeste veksten på 50 år, cirka 4 % i 2006. En rekke europeiske land økte sin bistand til landet.
 
Regjeringen begynte å dele ut stipender til skoleelever for å hindre at de skulket skolen, eller måtte jobbe for familien sin. Alle offentlige skoler skal tilby skolemat, noe som er nødvendig i et land hvor 615 000 barn går sultne til sengs hver kveld. I tillegg skal universitetssystemet utvides og desentraliseres, og bli gjort tilgjengelig for alle. Det skal bygges flere store veiprosjekter hvor det i dag er dårlig fremkommelighet, en skal reparere forfalne togstrekninger, og elektrisitet og telefon skal bygges ut til utkantstrøk.

Morales ble gjenvalgt i 2009 og 2014 og satt som president til 2019, noe som gjorde han til den lengstsittende president i Bolivias historie. I sin tredje valgperiode ønsket Morales å endre grunnloven slik at han kunne velges til en fjerde periode. En folkeavstemning om dette fikk ikke flertall, men grunnlovsdomstolen avviste dette resultatet, og Morales stilte til valg igjen i 2019. Etter at observatører fra OAS hadde påvist uregelmessigheter ved valget, dro Morales i eksil, først til Mexico, deretter til Argentina. Senatsmedlem Jeanine Áñez overtok som midlertidig president.

I presidentvalget i oktober 2020 fikk tidligere finansminister Luis Arce fra Movimiento al Socialismo rent flertall. Tidligere president Carlos Mesa fikk ca. 30 % av stemmene.

Bolivia er inndelt i ni departementer (departamentos): 

De viktigste næringene i Bolivia har i alle år vært jordbruk og gruvedrift. I gruvene har sølv og tinn vært de viktigste råvarene, men det finnes også gruvedrift innen andre råstoffer. I siste halvdel av 1900-tallet gjorde petroleumsforekomstene i Bolivia seg mer gjerldende. Det siste tiåret har de kjente naturgassreservene i Bolivia blitt mangedoblet. 

Det nasjonale petroleumsselskapet i Bolivia ble nasjonalisert etter Gass-krigen i 2003. 

Naturressurser: tinn, naturgass, petroleum, sink, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, litium, tømmer, vannkraft.




#Article 59: Buenos Aires (3154 words)


Buenos Aires (tidligere skrivemåte: Buenos Ayres) oppkalt etter de sjøfarendes skytshelgen, Santa María del Buen Aire, offisielt kalt Ciudad Autónoma de Buenos Aires, er hovedstad og det kommersielle og industrielle sentrum i Argentina. 

Da byen ble grunnlagt kalte Pedro de Mendoza den Santa María del Buen Aire (Hellige Maria av den gode vind), et navn valgt av presten i Mendozas ekspedisjon, en tilhenger av Jomfruen av Buen Ayre. Mendozas bosetning kom raskt under angrep av urbefolkningen, og ble forlatt i 1541.

I mange år ble navnet tilskrevet Sancho del Campo, som sies å ha utbrutt «Så deilige vindene er i dette landet» da han ankom. Men Eduardo Madero konkluderte i 1882, etter å ha gjennomført omfattende forskning i spanske arkiver, at navnet var nært knyttet til hengivenheten til matrosene på Vår Frue av Buen Ayre.

En ny (og permanent) bosetting ble etablert i 1580 etter at Juan de Garay seilte ned Paraná fra Asunción (nå hovedstaden i Paraguay). Garay bevarte navnet valgt av Mendoza, og kalte byen Ciudad de la Santísima Trinidad y Puerto de Santa María del Buen Aire. Den korte formen Buenos Aires ble vanlig bruk i det 17. århundre.

Byen Buenos Aires ligger ved Río de la Plata, den traktformede munningen av de store elvene Paraná og Uruguay i Atlanterhavet på østkysten av Sør-Amerika. Snitthøyden over havet i byområdet er på 25 meter. 

Vannet i Río de la Plata i Buenos Aires er svært slamfylt, og elvebunnen er for det meste svært grunn. Dermed er skipsfarten inn til byen avhengig av oppmudrede renner. 

Buenos Aires ligger på  34° 36' sørlig bredde og  58° 23' vestlig lengde. Vest for Buenos Aires strekker pampaen, den store, argentinske grassletta seg, en av verdens mest fruktbare jordbruksområder.

Buenos Aires er delt inn i 48 bydeler:

Agronomía, Almagro, Balvanera, Barracas, Belgrano, Boedo, Caballito, Chacarita, Coghlan, Colegiales, Constitución, Flores, Floresta, La Boca, La Paternal, Liniers, Mataderos, Monte Castro, Montserrat, Nueva Pompeya, Nuñez, Palermo, Parque Avellaneda, Parque Chacabuco, Parque Chas, Parque Patricios, Puerto Madero, Recoleta, Retiro, Saavedra, San Cristóbal, San Nicolás, San Telmo, Vélez Sársfield, Versalles, Villa Crespo, Villa del Parque, Villa Devoto, Villa Lugano, Villa Luro, Villa Mitre, Villa Ortúzar, Villa Pueyrredón, Villa Real, Villa Riachuelo, Villa Santa Rita, Villa Soldati, Villa Urquiza.

I tillegg er tradisjonelle bydelsbetegnelser i bruk, og disse brukes gjerne oftere enn de offisielle betegnelsene. 

Som følge av desentralisering ble 16 Centros de Gestión y Participación (CGP, sentra for forvaltning og deltakelse) dannet, og disse er nummerert fra 1 til 14. Bydelene 2 og 14 er delt i hver sin sørlige og nordlige del, og heter hhv. 2n, 2s, 14n og 14s (s=sud, sør, n=norte, nord). I CGP'ene betales skattene, inngå ekteskap og få fødselsattest.

Buenos Aires befinner seg i den tempererte klimasonen. Årsmiddeltemperaturen er på 16,9 grader celsius, og årsmiddelnedbøren er på 1027 mm. 

Årets varmeste måned er januar med en gjennomsnittstemperatur på 23,7 ºC, den kjøligste er juli med 10,5 ºC. Selv midt i den sørlige vinteren synker temperaturen sjelden under null. Snøfall er svært sjelden. 

Mest nedbør faller i mars med 122 mm, mens juli er den tørreste med 61 mm.

Som en av verdens store metropoler har Buenos Aires tallrike økologiske utfordringer. Smog er et relativt lite problem på grunn av rikelig med vind. Likevel kan luftforurensingen nå kritiske verdier på grunn av manglende rensing av bilmotorer og industriutslipp. Dette fører til en forhøyet kreftrisiko i befolkningen.

I de trange gatene, omgitt av høye husfasader, er frisklufttilførselen liten. Videre er det svært få grøntarealer i byområdet, og på grunn av stor byggevirksomhet i utkantene blir det stadig færre. 

Elvemunningen Río de la Plata er også sterkt belastet av forurensing. Bielvene Riachuelo og Río de la Reconquista, som flyter gjennom byområdet, er nå så forurenset at det ikke er liv igjen i dem. På 1990-tallet forelå det planer for en opprensking av Riachuelo, men til nå har det ikke blitt virkeliggjort. Fram til ca. 1980 kunne man bade i Río de la Plata, og badestranda befinner seg ennå i bydelen Quilmes, men etter flere dødsfall på åttitallet er dette i dag ikke tilrådelig på grunn av forurensingen. På andre siden av elva, i Uruguay, kan man imidlertid fortsatt bade.

Et annet problem er avfallshåndteringen. Tidligere ble søppelet brent lokalt, ofte som del av oppvarmingen av boligblokkene. I dag gjøres det ikke mer på grunn av forurensingen som oppsto. Avfallet deponeres i en ringformet fylling utenfor byen. Denne fyllinga er til dels tilplantet som grøntareal og kalles Cinturón Ecológico, det økologiske beltet. Problemet med denne formen for deponering er at skadelige stoffer fra avfallet når grunnvannet. I boligområder som grenser til fyllinga er krefthyppigheten dermed større enn normalt.

Elvemunninga Río de la Plata ble første gang utforsket av den spanske conquistadoren Juan Días de Solís i 1516. Den første bygrunnleggelsen fant sted i 1536, men forsøket ble oppgitt i 1541, og først i 1580 ble den nåværende byen grunnlagt. Den enorme pampaen som omgir byen var gjennom hele kolonitiden tynt befolket, og byen hadde på 16- og begynnelsen av 1700-tallet liten betydning. All handel ut fra Buenos Aires måtte gå via Lima i Peru, ifølge spanske dekreter. 

I 1776 ble byen imidlertid erklært for hovedstad i visekongedømmet Río de la Plata, og fra da av vokste byen meget sterkt. Fram til 1813 fordoblet byen seg fra 22 000 til 46 000 innbyggere. Under Napoleonskrigene kjempet byborgerne innbitt mot britiske invasjoner, noe som styrket deres selvtillit. I 1810 kastet de dermed ut den spanske visekongen, og fra 1816 var Argentina et selvstendig land. 

Fra 1850 av opplevde Buenos Aires en sterk vekst i folketallet på grunn av immigrasjon fra Europa, særlig fra Italia, og ved århundreskiftet bodde det nesten en million mennesker i byen. I 1913 ble den første t-banelinja åpnet, og som følge av 100-årsfeiringa for selvstendigheten i 1916 fikk byen en ny, moderne byplan. I 1857 hadde byen 99 000 innbyggere, i 1880 248 000 innbyggere, i 1903 865 000 innbyggere, i 1928 over 2 millioner. Vi snakker her om kvantesprang.

I 1976 tok de militære makta i Argentina, og titusenvis av mennesker ble bortført og drept. Mødrene til de forsvunne har siden samlet seg på maiplassen i en demonstrasjon for å få vite hva som har skjedd med deres sønner og døtre. 

Det økonomiske oppsvinget etter demokratiseringen i 1983 har satt sine spor i byen, med en omfattende byggevirksomhet. En skygge kastet en bilbombe mot den israelske ambassaden i 1992 og attentatet mot et jødisk kultursentrum som drepte 96 personer i 1994. 

Argentinas økonomiske krise fra 1998 av har ført til talløse demonstrasjoner i hovedstaden, og piqueteros, demonstranter, har blitt en maktfaktor i bybildet. Storbrannen i et diskotek nyttårsaften 2004 drepte 190 gjester, noe som førte til borgermesterens avgang.

Innbyggertallet i byen har ikke oversteget 3 millioner ennå, hvilket vil si at all vekst skjer ute i forstedene.

I folketellingen fra 2001 var det  registrerte innbyggere i Buenos Aires. Befolkningstettheten i Buenos Aires var da på  innbyggere per kvadratkilometer, men bare ca.  per km² i forstedene. Resefordelingen i byen er 88,9% hvite, 7% mestiser, 2% asiater og 1% afroargentinere.

Befolkningen i Buenos Aires har ligget relativt stabilt rundt 3 millioner siden 1947 på grunn av lave fødselstall og en langsom migrasjon til forstedene. De omkringliggende distriktene har imidlertid sett en femdoblet befolkningsvekst (til rundt 10 millioner) siden da.

Folketellingen i 2001 viste en relativt alderende befolkning: 17% var under femten og 22% over seksti, folket i Buenos Aires har en aldersstruktur lik den i de fleste europeiske byer. Gjennomsnittsalderen er høyere her enn i Argentina som helhet (hvor 28% var under 15, og 14% over 60).

To tredeler av byens innbyggere bor i boligblokker og 30% i eneboliger, 4% bor i lavstandardboliger. Målt i inntekt var byens  fattigdomsnivå på 8,4% i 2007 og. Andre studier anslår at 4 millioner mennesker i Buenos Aires-området lever i fattigdom.

De fleste innbyggerne er katolikker, men studier de siste tiårene har funnet at færre enn 20% er praktiserende. Buenos Aires er sete for en romersk-katolsk erkebiskop. Det er også protestantiske, ortodoks kristne, muslimske, jødiske og mormonske minoriteter i byen. 

I 1994 ble Buenos Aires skilt ut fra provinsen Buenos Aires og gitt status som autonom by. Dette skulle i teorien tilsi at byen fikk de samme rettigheter som de andre provinsene i føderasjonen, men på grunn av landets status som Argentinas hovedstad ble det lagt visse begrensninger på myndighetsområdene. Blant annet skulle havna og politistyrken forbli under nasjonal kontroll. En egen politisyrke ble etablert i 2010. 

I 1996 ble det for første gang etter revisjonen av grunnloven avholdt valg i Buenos Aires. Fernando de la Rúa ble den første direkte valgte borgermester (Jefe de Gobierno) av byen.. Resten av representantene velges for en fireårsperiode etter D'Hondts metode, men halvparten av forsamlingen fornyes hvert andre år. 

En av Norges eldste diplomatiske stasjoner ligger i Buenos Aires. Denne ble etablert i 1906, ett år etter Norges uavhengighet. Bakgrunnen for etableringen var store norske tilstedeværelsen innen skipsfart.  

Det mest kjente teatret i byen er Teatro Colón fra 1908, ett av verdens store operahus. Det rommer et fullstendig operakompani, en ballett, to symfoniorkestre, et musikkonservatorium m.m. I tillegg finnes det en stor teater- og musikkteaterscene i byen, spesielt i Corrientes-gata. Etter offisielle tall finnes det 173 teatre i byen. Til og med midt i sommerferien er det mer enn 100 større og mindre oppføringer å velge mellom.

Buenos Aires er også verdens tangohovedstad. Hvert år blir det avholdt tangofestival og verdensfestival i tango. De mest berømte tangokunstnerne opptrer i slutten av februar og begynnelsen av mars. Mer enn 70 ulike konserter finner da sted på de mest ulike stedene, fra de store teatrene til barer og utendørsarenaer.

Blant de tallrike museene i Buenos Aires kan nevnes Museo de Arte Español Enrique Larreta. Her finnes en samling av den argentinske hispanisten og forfatteren Enrique Larreta med blant annet spansk maleri, skulptur, møbler og keramikk fra 15- og 1600-tallet. 

Museo de Arte Hispanoamericano Isaac Fernández Blanco viser ibero-amerikansk kolonikunst, blant annet malerier av Cuzco-skolen, sølvarbeider fra Peru og fra Río de la Plata-området, religiøst maleri fra Quito, møbler fra Brasil og dekorativ kunst fra etter uavhengigheten. 

I 2001 ble Museo de Arte Latinoamericano de Buenos Aires (MALBA), gitt av den argentinske forretningsmannen Eduardo Costantini, åpnet. Mer enn 200 arbeider av 80 ulike kunstnere er utstilt, blant annet nøkkelverk fra latinamerikansk kunst fra det 20. århundre, i tillegg til ulike vandreutstillinger. 
Dette museet viser en samling samtidskunst fra Argentina samt betydelige internasjonale kunstnere fra det 20. århundre. 

Museo de Esculturas Luis Perlotti befinner seg i huset til den argentinske billedhoggeren Luis Perlotti. Samlingen på nesten 1000 verker ble i 1976 gitt til byen Buenos Aires.

Museo Nacional de Bellas Artes

Buenos Aires har en rik arkitektonisk arv som spenner fra spansk kolonistil til banebrytende moderne. Sentrum preges imidlertid av europeisk arkitektur fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Dette er nettopp perioden da Argentina var blant verdens rikeste land, basert på eksport av jordbruksprodukter som kjøtt og hvete. 

Siden Buenos Aires var en ubetydelig by i det meste av den spanske kolonitida, er svært få bygninger bevart fra denne tida. Imidlertid finnes det et antall kirker fra 16- og 1700-tallet, samt jesuittenes hovedkvarter, Manzana de la Luz. I kolonitida var Plaza de Mayo, Maiplassen, sentrum i byen. Det meste av de gamle husene forsvant imidlertid da byen gjennomgikk en rivende utvikling mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. 

Nederst på Maiplassen ligger det rosa presidentpalasset Casa Rosada. Herfra løper en av hovedaksene løper mot vest. De første 1,6 kilometrene heter den Avenida de Mayo, opp til den slående kongressen, inspirert av USAs kongress. Der skifter den navn til Avenida Rivadavia og fortsetter hele 40 kilometer. Enda mer slående er imidlertid nord-sør-aksen Avenida 9 de Julio, en aveny som er bredere enn Champs-Élysées i Paris. Der den krysser Avenida de Mayo, ligger Obelisco, den store obelisken. Arktitekturen som kranser hovedaksene er storslått, og oppviser stilarter som historisme, klassisisme, jugend og art déco. Området her kalles Microcentro, og ligger banker, store hoteller, hovedkvarterer for store firmaer og statlige institusjoner.  

Norskættede Alejandro Christophersen (1832–1912) var en viktig arkitekt i Buenos Aires' vekstperiode rundt forrige århundreskifte. Mange av hans bygninger kan fortsatt sees i byen, deriblant mange kirker. Mest kjent er nok likevel fasaden til Cafe Tortoni, byens mest kjente kafé fra 1858.

Bydelen San Telmo, som ligger sør for sentrum, har bevart mye byarkitektur fra 1800-tallet, gjerne med utsmykkede gesimser, smijernskledde balkonger og franske dører. Denne bydelen hadde dårlig kloakksystem, og var dermed utsatt for epidemier. Dermed flyttet overklassen ut fra 1860-tallet av, og bydelen ble overtatt av fattige immigranter, noe som bevarte arkitekturen. Enda lenger sør befinner den fargeglade bydelen La Boca seg, som ble grunnlagt av italienske innvandrere, først og fremst fra Genova. Tangoen skal ha oppstått i denne bydelen. Husene her er kledd med bølgeblikk og malt i sterke farger, som stammer fra skipsmaling stjålet eller tigd fra skipene i havna. Navnet La Boca betyr munnen, fordi den sugde opp alle de nye innvandrerne. Mot sør ligger også andre arbeiderstrøk og industristrøk, som også strekker seg inn i nabokommunene i provinsen Buenos Aires. 

Nord for aksen ligger de mer velstående bydelene Recoleta, Barrio Norte og Palermo, som oppsto da over- og middelklassen flyttet fra usunne forhold i sentrum. Kirkegården i Recoleta er en slående nekropolis med imponerende gravsteder, deriblant over diktere, presidenter og Eva Perón. Palermo er en vidstrakt bydel for middelklassen. Spesielt i området rundt Plaza Palermo Viejo finner man motebutikker og fine restauranter i et strøk av lave bygninger. Her finnes også parkanlegg, slik som den botaniske hagen og den japanske hagen. Museo Evita er viet til den berømte presidentfruen.  De velstående bydelene strekker seg også utover bygrensa og inn i forstadskommunene Martínez, Olivos, San Isidro og Vicente López.

Abasto er navnet på det gamle sentralmarkedet i vest. Sentralmarkedet sto lenge tomt, men er nå ombygd til et stort kjøpesenter. Like ved vokste tangolegenden Carlos Gardel opp, og huset hans er i dag et museum. Once ligger også i vest, og er kjent for sine gatemarkeder. Om klokka di stopper, spør man i Buenos Aires om du har kjøpt den i Once. 

Puerto Madero er det gamle havnekvartert hvor kjøtt ble pakket for transport til markedene i Europa. Hallene er i dag restaurerte. Videre finnes det store grøntområder på gamle industritomter. Fra 1950-årene har det vokst opp forretningssentra i andre deler av byområdet.

Særlig i fotball og innen hestesport er Buenos Aires dominerende i landet. 

To av de mest berømte og beste fotballagene i Argentina holder til i Buenos Aires, nemlig det mestvinnende Club Atlético River Plate og erkerivalen Boca Juniors. Ligakamper mellom de to ender ofte i slagsmål. Andre viktige fotballklubber er Racing Club de Avellaneda og Independiente fra forstaden Avellaneda, San Lorenzo de Almagro fra bydelen Boedo og Vélez Sársfield fra bydelen Liniers. 

Hestesport er sannsynligvis den nest mest populære sportsgreina. To veddeløpsbaner, hipódromos, befinner seg i byen, nemlig i Palermo og i San Isidro. 

Ellers er los porteños lidenskapelig opptatt av rugby og landhockey. Basketball, som også er svært populært, er imidlertid dominert av lag utenfor Buenos Aires, det samme gjelder de beste tennisspillerne.

I Buenos Aires finnes det over  restauranter som tilbyr nasjonalt og internasjonalt kjøkken.

Som landets viktigste havneby er Buenos Aires Argentinas handelssentrum. Kaianleggene strekker seg åtte kilometer langs Río de la Plata, og i Puerto Nuevo finner man de mest moderne havneanleggene. 

Parallelt med den moderne trafikkutviklingen, med eksempelvis 16-fils motorveier, ble byen det viktigste industrisenteret i landet. Industrien oppsto først i indre by, men fra 1930 av skjer industriutviklingen mest i forstedene. Ca. halvparten av alle industribedrifter i Argentina befinner seg i Buenos Aires, ca. 26 000 i Buenos Aires by, og ca. det dobbelte i forstedene. 

Bydelene i sørøst huser hovedmengden av industri, særlig Avellaneda og Lanús. Hit fører de store gassrørledningene fra Patagonia. Bankene, både de nasjonale og de internasjonale, samt ulike børser for råvarer som korn, er konsentrert i krysset mellom Avenida Bartolomé Mitre og San Martín. Lang Florida- og Santa Fé-avenyene finner man de største kjøpesentrene og de mest elegante butikkene. 

Næringsmiddelindustrien, først og fremst kjøttindustrien, samt oljeraffinerier og kjemisk industri ligger i sør. Mot vest og nord finner man bilindustri og ulik lettere industri, slik som tekstilindustri og trykkerier. På grunn av miljøforurensingen ønsker politikerne å legge mest mulig industri til områdene rundt byen, hvor ulike industriparker har oppstått. Dermed flytter også de ansatte etter. 

I sentrum av Buenos Aires var det i 1927 fem høyhus, nå er imidlertid hele bysentrum dominert av høyhusene. Den tre kvadratkilometer store bykjernen ligger nord for Plaza de Mayo, det gamle midtpunktet i byen. Her finner man et sentralt forretningsområde med alle kjennetegn på en verdensby; kontor-, forsikrings- og bankbygg, forleggere, avanserte tjenesteytelser, moderne butikkpassasjer, fornøyelseskvartaler, trafikkaos, lite grøntarealer og utvandring til forstedene.

Buenos Aires har to flyplasser, Ezeiza (også kalt Ministro Pistarini, flyplasskode EZE) for internasjonale fly, og Aeroparque (flyplasskode AEP) for innenlandsfly og fly til Montevideo. Til Uruguay går det også ferger og hurtigbåter fra en terminal i sentrum.

Argentina hadde et stort nasjonalt jernbanenettverk som ble nedlagt så å si totalt i løpet av 1990-tallet som følge av privatisering og profittkrav. De siste årene har imidlertid flere jernbanelinjer blitt gjenåpnet, og pr 2007 er det igjen mulig å ta toget fra Buenos Aires til destinasjoner så langt unna som Tucumán og Bariloche. Likevel er det få forbindelser, ofte bare 2-3 pr uke, og dårlig kvalitet på sporene. Derfor har langdistansebusser (Micros) hovedrollen i nasjonal kollektivtransport. Den viktigste bussterminalen i Buenos Aires er Retiro nord i sentrum.

Tog spiller imidlertid en stor rolle i nærtrafikken og i trafikken til byer i Buenos Aires-provinsen. 

Havneanleggene i Buenos Aires er åtte kilometer lang, og blir holdt åpen ved hjelp av omfattende mudring i Río de la Plata.

Buenos Aires’ undergrunnsbane, subte, er den eldste i Latin-Amerika, og den første strekningen åpnet i 1913. Trikk er av begrenset betydning. Den aller største delen av lokaltrafikken går med buss, noe som har trafikkmessige og miljømessige konsekvenser. Derfor arbeides det nå med en utbygging av subte. Forstedene blir betjent av lokaltog. Det er 38 600 drosjer i Buenos Aires, en per 71 innbyggere.

En gang var Plaza de Mayo midt i byen sentrum for lærdom, nå er det meste i den nordlige delen av sentrum. I 1821 åpnet det statlige Universidad de Buenos Aires i en campus nær elvebredden. Noen fakulteter, slik som de juridiske, medisinske, ingeniør- og økonomifakultetene, befinner seg i sentrum av byen. Universitetet har også filialer i forstedene.

Nasjonalbiblioteket er å finne i de nye bydelene i nord, hvor man også finner det private Belgrano-universitetet, grunlagt i 1964. Andre institusjoner for høyere utdanning i Buenos Aires er den nasjonale kunsthøyskolen fra 1904, det nasjonale musikkonservatoriet fra 1924, Argentinas katolske universitet fra 1958 og det nasjonale teknologiske universitet fra 1959.

En rekke viktige personer er født i Buenos Aires, slik som 

Her følger en liste over Buenos Aires' vennskapsbyer. Årstallet for inngåelsen av vennskapsforholdet er angitt i parentes.




#Article 60: Bibliotek (286 words)


Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er definert som «en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter - digitale så vel som fysiske - initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.»

Bibliotek kan også være digitale. Bibliotek organiseres og forvaltes gjerne av en eller flere bibliotekarer. Et bibliotek kan også være en bygning eller et rom der det oppbevares bøker og andre dokumenter. 

Offentlige bibliotek har sin ideologiske forankring i Opplysningstiden og troen på folkeopplysning. De kan sies å ha et felles overordnet mål: Ved å stille til disposisjon alle typer materiale skal bibliotekene arbeide for å dekke de behov for kunnskap og informasjon som finnes i samfunnet, både innen utdanning, forskning, arbeids- og næringsliv og hos det enkelte mennesket.

De aller fleste bibliotek legger i dag vekt på å ha gode IKT-tilbud, med god internettilgang, stadig flere med trådløst bredbånd for publikum, og med egne hjemmesider – med mediekatalogen på internett og diverse andre tjenester, bl.a. digitaliserte samlinger.

Selv om bibliotekene har ulikt innhold og retter seg mot forskjellige målgrupper på ulikt nivå, så finner en mange likhetstrekk mellom bibliotektypene, og det foregår et utstrakt samarbeid mellom dem. En vanlig inndeling av bibliotek er styrt av formålet med dem, eller målgruppene for virksomheten. 

Mange potensielle bibliotekbrukere vet ikke hvordan de effektivt kan gjøre bruk av ressursene som biblioteket tilbyr. Dette har ført til et stadig sterkere fokus på brukeropplæring. Et sentralt begrep i denne forbindelse er informasjonskompetanse.

Utviklingen av World Wide Web og mobilteknologien har vært med på å redusere unge menneskers bruk av de tradisjonelle bibliotekene. Bibliotekene har blant annet forsøkt å tilpasse seg ved å tilby digitale tjenester. Disse tjenestene kalles ofte Bibliotek 2.0.




#Article 61: Bodø (10128 words)


Bodø (lulesamisk: Bådåddjo; pitesamisk: Buvvda; nordsamisk: Budejju) er en by og kommune i landskapet Salten i Nordland fylke. Bodø er Nordlands største by og kommune målt etter antall innbyggere, og er administrasjonssenter i fylket.

I Nord-Norge har kun Tromsø kommune større folketall, men til gjengjeld er Bodø det mest folkerike tettstedet i landsdelen. Tettstedet Bodø, som definert av Statistisk sentralbyrå, har  innbyggere per . Bodøregionen, som ble definert av en stortingsmelding fra 2002, dekker kommunene Bodø, Gildeskål og Beiarn.  Den hadde  innbyggere per , og er dermed Norges 15. mest befolkede byregion.

Bodø kommune ligger sentralt midt i fylket, og ute ved kysten. Bodø er en del av landskapet og regionen Salten, som tilsammen dekker ni kommuner. Fem av disse grenser til Bodø. Sørfold ligger nordøst for Bodø, Fauske grenser i øst, Saltdal ligger mot sørvest, mens Beiarn og Gildeskål grenser begge mot Bodøs sørlige kommunegrense. I nord har Bodø også en marin grense til Steigen over Folda. Den sentrale delen av kommunen ligger på Bodøhalvøya. Nord for denne ligger Kjerringøy, mens Tverlandet, Saltstraumen og Skjerstad ligger alle sør i kommunen. Disse fire utgjør Bodø kommunes fire kommunedeler, som er områdene utenfor bydelene. Disse har hvert sitt folkevalgte lokalstyre for å ivareta lokale interesser.
 
Bodøs historie strekker seg tilbake til steinalderen, da stabile fiskefangster gjorde Saltstraumen til Bodøs eldste bosetning. Det som er indre by idag har vært strandområder, men da vannet trakk seg tilbake ble de store flate områdene ytterst på Bodøhalvøya gradvis omgjort til dyrka mark. 
Det stabile fiskeriet gjorde at Bodø ble tildelt bystatus den 20. mai 1816. Dette var for å skape en kjøpstad i nærheten av Lofoten, sånn at fisken ikke måtte gå gjennom Bergen først, som foreløpig hadde et monopol på saltvannsfiskeriet.  Bodø fikk imidlertid ikke en umiddelbar befolkningsutvikling, først i 1860-årene, da sildefisket kom, ble Bodø en merkbar by på norgeskartet. Bodø ble gjenreist etter andre verdenskrig, og siden den gang har tettbebyggelsen vokst betydelig utover det tradisjonelle sentrumsområdet. Det meste av boligbyggingen har siden 1960-årene funnet sted østover langs riksvei 80, og omkring ti kilometer østover fra sentrum. Her ligger blant annet bydelene Hunstad og Mørkved som har egne bydelssentra, men som ennå i stor grad har preg av forsteder eller sovebyer. Etter hvert har byen også vokst langs en akse nordover mot Kjerringøy, slik som tettstedsbebyggelsen i Skivika og Løpsmarka. Løding er Bodøs nest største tettsted, og ligger 15 kilometer øst for sentrum, innerst på halvøya Tverlandet.

I senere tid har Bodøs næringsliv blitt mindre basert på fiskeri, selv om det fortsatt er en markant næring, og gått mer over på forretningsrelaterte bedrifter og administrering. Bodø Næringsforum har rundt 250 registrerte medlemsbedrifter, og blant de største arbeidsplassene finner vi Nordland fylkeskommune, Nordlandssykehuset og Nord universitet. Bodø er også sete for en rekke nasjonale, regionale og lokale bedrifter, institusjoner og foretak, både innen den statlige og private sektoren. Norges eneste arbeidsgiverorganisasjon med hovedkontor utenfor Oslo, Private Barnehagers Landsforbund, er å finne i byen. Nordland politidistrikt, Salten tingrett og Salten Brann IKS er regionale administrasjoner.

Navnet Bodø dukket først opp i det 16. århundre, da som et len under lensherresetet Bodøgård, som ligger rett under tre kilometer sørøst for dagens sentrum, i Bodøsjøen bydel. Det gammelnorske navnet på denne gården var Bodin, som trolig er sammensatt av det gammelnorske boði «båe, undervannsskjær», etter båene i viken utenfor Bodøsjøen, som er gårdens nauststed, og vin, som kan oversettes med «havnegang, eller grasslette». I så fall betyr Bodin «grassletta ved båe-vika». Dette navnet, som ble uttalt «Bådin», med trykk på å-en og tonefall som i «Karin», utviklet seg i folkemålet til Bòddøya («Båddøya»), og Bodø er en fordanskning av den formen. En annen etymologisk tolkning kan være at navnet kommer fra ordet Bodeiar, som betyr øya med boder. Øya kan i denne sammenheng tolkes som Bodøhalvøya, mens boder opprinnelig var synonymt med hus, og oversettelsen blir da den bebygde halvøya.

Bodø, som ligger ytterst på en halvøy ut mot Vestfjorden, har hatt en strategisk viktig posisjon innenfor fiskeriet og kystvirksomheten. Bodø har på den måten blitt et naturlig knutepunkt mellom havet og de omkringliggende grendene rundt om i distriktet. Denne plasseringen var også noe av det som ga Bodø kjøpstadrettigheter på det tidlige attenhundretallet, og var med på å gjøre Bodø til det viktige senteret det har blitt idag.

Liksom i resten av Nordland, dominerer fjorder og fjell kommunen, med flate og dyrkbare flater helt langs kyststripa, samt i daler skapt av isbreer fra siste istid. I nord avgrenses Bodø av Sørfolda, mens grensen i sør går langs fjellområdene sør for Saltenfjorden-Skjerstadfjorden, som også splitter kommunen geografisk i to deler. Innenfor kommunegrensene ligger også Misværfjorden og Misværdalen, som den sørlige enden på kommunen. Øst for byen deles Bodøhalvøya i to av Vatnvatnet, noe som har skapt en tilnærmet flat dal helt fra Hopen ved Tverlandet og nordover til Sørfjorden. Rett nordøst for Vatnvatnet ligger Heggmovatnet, som er et annet av de store vannene i Bodø kommune. Det største, imidlertid, er Gjømmervatnet, sør i kommunen, mens det bynære Soløyvatnet er andre størst, målt i area. Området rundt sistnevnte innsjø preges av lange og skogkledde åser, som danner Bodømarka, som kan avgrenses helt mot Rønvik bydel i vest, og som er et populært friluftsliv- og rekreasjonsområde. Dette, og den verdenskjente naturen, gir grunnlaget for at Bodø er en kommune med mange populære turer, både lokalt i marka og på større fjelltopper. Saltstraumen, som er verdens sterkeste tidevannsstrøm, er å finne sør i kommunen, og et kjent fotomotiv er Saltstraumen bru med Børvasstindan i bakgrunnen. Bodø har verdens tetteste populasjon av havørn.

Bodøs geologiske underlag deles i grove trekk i to. Mesteparten av kommunen er dekt av metamorfe og magmatiske bergarter, mens vi finner unntakene helt øst på kommunens del av Bodøhalvøya, samt Landegode, Helligvær og de andre øyene i Vestfjorden. Her finner vi i stedet grunnfjell påvirket av den kaledonske fjellkjede, som en gang var en fjellkjede som oppstod ved fjellkjedefolding da Europa og Nord-Amerika kolliderte, for mer enn 400 millioner år siden. Disse to hovedgruppene av bergarter er de som dominerer norskekysten mellom Sogn og Fjordane i sør og Troms i nord.

Mer detaljert består byen og Bodømarka i all hovedsak av glimmerskifer av kalk, mens vi lenger øst på halvøya finner sandstein, ryolitt og gneis, der vi også finner sistnevnte øst på Tverlandshalvøya Vestre Tverlandet, Saltstraumen og området sør for dette er preget av et større antall bergarter, der det er størst forekomst av gneis, granitt og kalkspat. Også Skjerstad kommunedel har et mangfoldig geologisk underlag, slik som er vanlig i nordlandsk innlandsterreng, og har bergartene gneis, sedimentære bergarter, kalkspat, granitt og kvartsdioritt. Nord i kommunen er kvartsitt og kalkglimmerskifer vanligst, mens Landegode og Helligvær består av ulike innslag av gneis, mens Bliksvær består av granitt.

Bodø har et subarktisk maritimt klima, og ligger rett nord for grensen til temperert klima. Klimaet er et av de mer sjeldnere klima, siden lignende klimaer kun finnes langs kysten i Nord-Europa og på sørsiden av Alaska. De fleste områdene med subarktisk klima ligger som oftest med en såpass lang avstand fra kysten at klimaet ikke blir påvirket av havstrømmer og lignende, gjerne mellom 50° og 70°N. Dette gir lange og kalde vintre, og korte men varme somrer. Det spesielle subarktiske maritime klimaet som Bodø har, gir mildere somrer, og en vintertemperatur ikke langt under null grader. Dette skaper ikke permafrost, slik at jordbruk er fysisk mulig i regionen. Dette er mye takket være Golfstrømmen.

Bodø er kjent for sin sterke vind, og er faktisk blant det som nordmenn flest forbinder med Bodø. Vinden kommer vanligvis fra vest og sørvest, før den treffer Bodø. Unntaket er om vinteren, da østavind dominerer rundt halvparten av årstiden. Fallvind er også et kjent fenomen ved de bratte fjellstupene rundt om i kommunen. Bodømarka, som er skogsområdet nord og nordøst for byen, er imidlertid kjent for å ha mindre vind. Statistikk viser at det er mest vind i Bodø om høsten og vinteren, mens våren og sommeren er mer vindstille. Januar er den måneden med mest kuling og storm, mens juli måned troner i motsatt ende av skalaen.

Bodø ligger nord for polarsirkelen og har midnattssol i perioden 30. mai til 12. juli, selv om hele solskiven er over horisonten ved midnatt i perioden 3. juni til 8. juli. Lyse netter, som er definert når solskiven er under 18 grader under horisonten, finnes i perioden 2. april til 10. september.

I henhold til almanakken har ikke Bodø offisielt mørketid, men fjell sørvest for byen gjør at solen er borte i perioden 1. desember til 10. januar. De to sistnevnte datoene er anslått, og kan variere fra år til år. Dessuten vil et overskyet vær i tidsperioden rundt den anslåtte mørketiden gi den samme effekten som fjellene i sør. Imidlertid er ikke dette noe som kan kalles mørketid. Grunnen til at Bodø har midnattssol, men ikke mørketid, er på grunn av lysbrytningen gjennom atmosfæren. Brytningen av sollyset i den sørger for at lyset bøyes, og selv om sola er under horisonten, vil den lyse på Bodø.

Bodø kommune hadde  innbyggere per , og et areal på  km², hvorav  km² er ferskvann. Dette gir en befolkningstetthet på 38 innbyggere per kvadratkilometer, noe som gjør Bodø til den fjerde tettest befolkede kommunen i Nordland. Statistisk sentralbyrå definerer de norske tettstedene, og tettstedet Bodø har  innbyggere pr. . Tettstedet er da det største i Nord-Norge og Trondheim er det nærmeste tettstedet med flere innbyggere. Tettstedet Bodøs areal er på 14,17 km², som gir en befolkningstetthet på 2 944,25 innbyggere per kvadratkilometer. Blant Norges 50 største tettsteder er Bodø det femte tettest befolkede tettstedet, etter Oslo, Tromsdalen, Trondheim og Tromsø. Dermed er Bodø, som kun en middels stor by, tettere befolket enn blant annet de store tettstedene Bergen, Kristiansand, Drammen.

Av en befolkning på  innbyggere, bor  av innbyggerne i tettsteder, mens  bor i det som kalles spredtbygde strøk. Befolkningen i tettbebyggelsen utgjør da 88 % av kommunens innbyggertall. I tillegg til tettstedet Bodø, fins det to andre tettsteder i kommunen. Disse er Løding og Løpsmarka med henholdsvis  og  innbyggere pr. . Det tidligere administrasjonssenteret i Skjerstad kommune, Misvær, var fram til 2012 også regnet som et tettsted med 232 innbyggere ved tellingen i 2012.

De fem sentrumssonene i tettstedet Bodø, bykjernen, Flatvoll, Stormyra, nord på Alstad og Mørkved bydelssenter, utgjør tilsammen 0,81 km², og har et innbyggertall på  personer, som gir en befolkningstetthet på  innbyggere per kvadratkilometer. Dette ligger rett over gjennomsnittet i tettstedet Bodø som helhet, men er langt under landsgjennomsnittet på befolkningstetthet i sentrumssoner. Der er snittet, per 2003,  innbyggere per kvadratkilometer, noe som betyr at Bodø sentrum og de andre sentrumssonene i liten grad har preg av stor boligbebyggelse, og at det meste av bebyggelsen da finnes i bydelene. I de samme sentrumssonene er det registrert  bedrifter, med tilsammen  sysselsatte.

Bodø har både buss- og jernbaneforbindelse til de omkringliggende kommunene, samt flyforbindelse til de norske storbyene og de fleste nordnorske lufthavnene. Dette gjør at Bodø egner seg både for inn- og utpendling, i tillegg til gode muligheter for tjenestereise. I uke 44 2001 (mellom 19. oktober og 4. november) var det, ifølge Statistisk sentralbyrå,  som pendlet inn i kommunen, mens  pendlet ut. Dette gir et arbeideroverskudd på over  sysselsatte.

De fleste som pendler inn i kommunen  kommer fra Fauske kommune, der det i den samme uka i 2001 kom  innpendlere med bosted i Fauske kommune. Videre følger Gildeskål, Meløy og Saltdal kommuner, der førstnevnte hadde  innpendlere, mens begge de to sistnevnte hadde .. De kommunene utenfor Nordland fylke med flest innpendlere den uka var Trondheim med , Oslo med , Tromsø med  og Bergen med . Ellers, hvis en ser bort ifra samtlige av de allerede nevnte kommunene, var det i tillegg  innpendlere fra Nordland fylke ellers, og fra andre kommuner utenfor hjemfylket Nordlands grenser kom det .

Ut fra kommunen er listen mer eller mindre snudd på hodet. Her er det de større byene utenfor fylket som dominerer, ifølge statistikken fra uke 44 i 2001, med Oslo og sine  pendlere fra Bodø som troner toppen. Pallen videre var Tromsø og Trondheim med  og  bodøværinger på tjenestereise. Fauske ledet fortsatt listen over pendlere innad fylkesgrensene, og hadde  pendlere fra Bodø. Narvik, Meløy og Sortland følger med ,  og .

Bodø er delt inn i 14 bydeler. To av disse ligger i tettstedet Løpsmarka, men blir, på grunn av sin beliggenhet rett utenfor bygrensene, medregnet som byen. Bodø deles også inn i indre og ytre by. Disse begrepene er imidlertid omstridt siden det finnes to definisjoner av det begrepet. Den ene definisjonen dreier seg om at Bodø er delt inn i to større geografisk avskilte deler, kalt satellitter. Da blir den delen som sentrum ligger i, som er den vestre satellitten, kalt indre by, mens den østlige satellitten kalt ytre by. I denne definisjonen regnes sentrum og de tre bydelene Vestbyen, Østbyen og Rønvik. Den andre definisjonen tar hensyn til hva som er forstadsområder, og hva som ikke er det. Sånn blir Rønvik bydel ekskludert fra indre by, og tilhører i stedet ytre by.

Ytre by kan deles inn i tre enheter. Dette er ytre nord, ytre sør og ytre øst. Blir Rønvik medregnet i ytre by regnes den til ytre nord, sammen med Skivika og Løpsmark bydel, som ligger i tettstedet Løpsmarka. Ytre sør består av Bodøsjøen, Alstad, Grønnåsen Øvre Hunstadmoen og Nedre Hunstadmoen bydeler, mens ytre øst er Hunstad, Mørkved og Støver bydeler. Disse skillene er skapt etter hvilken skolekrets ungdomsskolene bruker, for eksempel følger ytre øst grensene til Hunstad ungdomsskoles skolekrets. I Ytre sør er det Alstad ungdomsskole og Bodøsjøen barne- og ungdomsskole, mens i ytre nord ligger det tre barne- og ungdomsskoler. Indre by, uten Rønvik, har to barneskoler og én ungdomsskole.

Mye av bebyggelsen i Bodø sentrum, Østbyen og Vestbyen består av 40-, 50- og 60-tallsbebyggelse, siden hele Bodø by måtte bygges opp igjen etter bombingen under andre verdenskrig. I bykjernen er det en blanding av rekkehus av tre, til murhus og til tietasjes høyblokker. I de østre sentrumsstrøkene består gatene av rekkehus, fra tre til fem etasjer, med små butikker og boliger over. Jo nærmere sentrum en kommer, jo høyere blir husene og jo større blir butikkene. Bygårdene begynner å dominere sentrum ved Bodø stasjon, som selv er et fredet murhus. Større butikkjeder finnes i strøket, og gågata fører med seg paviljonger, benker og over fem etasjes store bygårder. Vest for torget ligger Glasshuset og kjøpesenter som Koch og Glasshuspassasjen, før det i vestre sentrum blir mindre butikker og mer kontorer.

I bydelen Rønvika, som ble omgjort fra store jordbruksområder til boligfelt på under et tiår, har mye 70- og 80-tallsbebyggelse. Enda er ikke hele Rønvikjordene oppspist av boligene, og de sørøstre delene av bydelen domineres av terrassehus og blokker. På Vollen er det rekkehus og villaer, mens det lenger vestover er mer villastrøk, og enkelte leiligheter og rekkehus. På Reinsletta og i Myrvoll er det tidlig 60-tallsvillaer, men det bygges store blokker i nyere deler. Flatvoll har blitt et bydelssentrum med butikker og restauranter, mens Rønvikleira er industri-, havn- og jernbaneområder, selv om det også er innslag butikker, varehus og blokker. Omtrent hele Rønvika er trehus, unntatt Rønvikleira, som er mer moderne i stilen.

Stormyra er et bisentrum og drabantby, med varehus, kjøpesentrer og verksteder, der mye av arkitekturen i de vestlige strøkene er 90-talls, husene bygd enkle og praktiske, og mye i én eller to etasjer. I de østlige strøkene ligger mange moderne kjøpesentrer som er bygget eller oppusset det siste tiåret, og som har en moderne arkitektur, med glatt og plank veggdekke.

Grønnåsen bydel har mange rekkehus oppført på slutten av 90-tallet eller tidlig 2000-tall. Bydelen er kjent for sine mange identiske hus i de østre strøkene, der det er rekkehus og villaer side om side. De fleste husene ble bygget omtrent samtidig, noe som er tydelig på arkitekturen. Alle hus har møner, er av tre og er bygget i sveitserstil.

Store deler av bydelen Hunstad har identiske hus, i fargene blå, hvit, gul, grønn og rød. Husene er av tre og har flate tak, og er kubeformet, med enkle anekser. Bygningene ble oppført midt på 1970-tallet, Lenger nord i bydelen er det rekkehus i en enklere 90-tallsarkitektur av tre, med enkelte villaer. På Mørkved og Støver er det for det også her for det meste eneboliger og rekkehus fra 90-tallet. I og rundt universitetsområdet, samt mange av de nyere nabolagene i disse bydelene har innslag av blokkbebyggelse.

Bodø er en av byene i Nord-Norge med lengst tradisjon innen høyere utdanning. Fra 1895 hadde byen et privatgymnas, som fra 1900 var offentlig. I 1920 ble det opprettet sykepleierutdanning i Bodø, og i 1951 fikk byen høyere utdanning for allmennlærere. Utdanningstilbudet ble betydelig økt fra 1970, da ble distriktshøgskolen i Bodø åpnet med studietilbud innen økonomi/administrasjon, fiskerifag, og sosialarbeiderutdanning.

I årene som kom ble skolen stadig utvidet. Høgskolesenteret i Nordland ble etablert i 1986 gjennom en sammenslåing av Nordland distriktshøgskole og Siviløkonomutdanningen. Det endret navn til Høgskolen i Bodø i 1994 ved en ytterligere sammenslåing av lærerutdanningen. Den 1. januar 2011 fikk høgskolen universitetsstatus, og ble til Universitetet i Nordland (UiN). Den 1. januar 2016 ble det slått sammen med Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag til Nord universitet, med hovedsete i Bodø.

Studietilbudet i Bodø ble utvidet i august 1997. Da åpnet Politihøgskolen i Bodø, som nå har avdelinger i Oslo, Kongsvinger og Stavern. Politihøgskolen er lokalisert sammen med UiN, på Mørkved, omtrent 8 km utenfor Bodø sentrum.

Det finnes en privat skole i Bodø, St. Eystein katolske skole, som er den eneste katolske skolen i Salten, og den fjerde katolske skolen i Norge. Det er en barne- og ungdomsskole lokalisert i Vestbyen, rett ved St. Eysteins katolske kirke. Resten av utdannelsen i byen er drevet av enten kommune, fylke eller stat. I bydelen Bodøsjøen ligger i tillegg Alberthaugen ungdomsskole for vanskeligstilt ungdom. Skolen har 17 elever, og er kommunal.
I 2012 var det tilsammen  elever i den offentlige grunnskolen i Bodø kommune.

De to fylkeskommunale videregående skolene i Bodø er Bodø og Bodin videregående skole. Begge skolene er av stor størrelse, og Bodø videregående er splittet opp i seks avdelinger, men mesteparten av undervisningen skal samles i Østbyen bydel, og være klar til bruk høsten 2015.
I tillegg har fylkeskommunen politisk vedtatt at det skal bygges en ny videregående skole i Årnes i Rønvik bydel, som også vil stå klar til skolestart høsten 2015.

Bodøs største og mestselgende avis er dagsavisa Avisa Nordland, som kommer seks dager i uka, og har hovedkontor i Sentrum Øst i Bodø, med eget trykkeri på Stormyra. Avisa er lokalavis for hele Salten, selv om mesteparten av nyhetene kommer fra Bodøregionen. Avisa Nordland, eller AN, ble stiftet i 2002 etter at Nordlands Framtid og Nordlandsposten ble slått sammen.

Andre aviser er månedsmagasinet (tidligere ukentlig gratisavis) Bodø Nu, som deles ut til alle husstander. Avisas viktigste inntektskilde er annonser. Bodø Nu gir også ut nettavisen bodonu.no. Nordsia er ei avis for bydelene i Ytre nord og Nordstrand, og kommer ut hvert kvartal. Rønvikavisa har også blitt utgitt av Rønvik skole i de nordlige strøkene i bydelen Rønvika, under forskjellige navn.

NRK Nordlands hovedkvarter ligger i Bodø, og har egne lokaler i sentrum. NRK Nordland har lokalsendinger på TV tre ganger per dag og radiosendinger flere ganger om dagen.

Radio 3 Bodø er en lokalradio, og har nyheter, radiokonkurranser, musikk i de fleste sjangere og oppdaterer deg på lokale begivenheter. Radio 3 Bodøs har et lite studio i AN-bygget.

NRJ har sendinger i Bodø, der de er spesielt opptatt av å spille bodøværingenes favorittmusikk, og har laget NRJ-lista, som er som VG-lista i Bodø og Bodøregionen. De har nyhetssendinger hver halvtime om morgenen, og har på ettermiddagen Norges lengste hitmaraton, med 40 minutter med musikk uten reklame.

Bodø er sete for en rekke etater og institusjoner, da byen er hovedstaten i både Salten og Nordland. Byen er også landsdelens nest største, og har etater Tromsø ikke har.

Bodø var tidligere hovedsete for Bodø politidistrikt (før 2002), og deretter for Salten politidistrikt (2002ndash;2015). Siden 1. januar 2016 er det hovedsete for Nordland politidistrikt. Også Salten tingrett er lokalisert i Bodø. Nordlandsbyen har også regelmessige rettssaker for Hålogaland lagmannsrett, som har sitt hovedsete i Tromsø, og dekker hele Nord-Norge. Det interkommunale selskapet Salten Brann IKS, som har ansvar for beredskaps-, forebyggings- og feiertjenesten i totalt ni kommuner, og med 24 brannstasjoner. Et annet interkommunalt selskap, som dekker de samme ni kommunene som Salten Brann IKS, er Iris Salten. Avfalls- og renovasjonsselskapet har sine fire administrasjoner lokalisert på Vikan, 16 kilometer øst for Bodø sentrum.

Som fylkets største by og hovedstad huser Bodø Fylkeshuset og Fylkesmannen i Nordland. Bodø domkirke har administrasjonen i Sør-Hålogaland bispedømme, i Den norske kirke. Bispedømmet ble opprettet i 1952, og dekker Nordland. Bodø har også nasjonale etater, der Luftfartstilsynet er mest kjent. Det arbeider 4.500 personer i Bodø kommune.

Nordlandssykehuset HF har størstedelen av sin administrasjon lokalisert i det somatiske sykehuset, som går under navnet Nordlandssykehuset, i Bodø. Byens psykiatriske sykehus, Rønvik sykehus, ligger ved Langåsen i Rønvik bydel, rundt tre kilometer øst for sentrum.

Helse Nord RHF er Nord-Norge og Svalbards regionale helseforetak, og har sin administrasjon i Sjøgata i Bodø sentrum. De er en av fire regionale helseforetak, eid av Helse- og omsorgsdepartementet. Helse Nord eier de offentlige helseforetakene og sykehusene i Nord-Norge og Svalbard, samt Sykehusapotek Nord. Bodø huser også Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, bedre kjent som Luftambulansetjenesten, som holder til i Jakhelln brygge, med adresse Torvgata 2.

Tilsammen er det 12 private og offentlige legesentre og legekontorer i Bodø, i tillegg til to andre utenfor bygrensene i Bodø kommune. Legevakta i Bodø, som ikke er medregnet i listen over legesentre og legekontorer, holder til i Bodø Spektrum to kilometer sørøst for sentrum. Her finnes også et døgnåpent interkommunalt overgrepsmottak som tjener de elleve nordlandskommunene Bodø, Fauske, Sørfold, Hamarøy, Steigen, Saltdal, Beiarn, Gildeskål, Meløy, Værøy og Røst.

Bodø domprosti er delt inn i åtte sogn i Bodø kommune, Bodø, Bodin, Rønvik, Innstranden, Kjerringøy, Misvær, Skjerstad og Saltstraumen. I tillegg ligger Tverlandet kirke i Saltstraumen sogn. Hovedkirka for Bodø domprosti er Bodø domkirke, som også er hovedkirka for sognet Bodø og Sør-Hålogaland bispedømme.

I Vestbyen ligger St. Eysteins katolske kirke, som også har den private barne- og ungdomsskolen St. Eystein katolske skole. Kirka ligger i Tromsø katolske stift, og har ansvar for kommunene i Salten, i tillegg til kommunene Rødøy, Værøy og Røst.

Metodistkirken var ei kirke drevet av metodistene i Bodø. Den ble revet i 2006 da kostnadene for et så stort kirkebygg ble for store. På stedet ble det bygget et sjuetasjes leilighetskompleks der metodistene har sitt eget seremonirom. Ved rivingen av kirka i 2006 hadde metodistene i Bodø 24 medlemmer.

Bodø Frikirke er ei kirke i bydelen Rønvika som dekker hele Bodøregionen. Den har egen meighetsbarnehage, som flyttet inn i moderne lokaler på Flatvoll i 2011.

Bodø har en sterk tilknytning til Forsvaret, og da spesielt Luftforsvaret, og byen blir ofte omtalt som Norges luftfartshovedstad eller flybyen. Byen huser flere viktige nasjonale luftfartsinstitusjoner, slik som Luftfartstilsynet, som er Norges tilsynsmyndighet innen sivil luftfart. Bodø hovedflystasjon er Norges største militære flystasjon, og har bemanning til alle døgnets tider. Her finnes også 132 Luftving med 331 og 332 skvadroner, samt luftvernbataljon. Stasjonsgruppe Banak ved Lakselv lufthavn, Banak tilhører også luftvingen. Stasjonen har omtrentlig 800 tilsatte, både militært og sivilt, og hvert år er det 350 som gjennomfører førstegangstjeneste. Avinor har sin kontrollsentral for Midt- og Nord-Norge lokalisert ved den sivile lufthavnen, som også styrer transatlantiske og transpolare luftfartsbevegelser. Forsvarets operative hovedkvarter er å finne i kommunen, som har ansvar for å beskytte norske interesser og å planlegge militære operasjoner. I 2012 ble det vedtatt at også Luftforsvarets øverste ledelse og Generalinspektøren skal samlokaliseres med det operative hovedkvarteret. Bodin leir er forsvarets leir i Bodø, ved siden av hovedflystasjonen.

Ved Bodø videregående skole finnes den nasjonale flylinja, som er internasjonalt godkjent. Det er 36 studieplasser for Vg2 og Vg3, og søkerne kommer fra hele landet. Utdanningen finner sted ved luftforsvarsmuseet, som forøvrig også fins i byen, der de disponerer en hangar og flere verksteder.

Bodøs hovedinnfartsåre er riksvei 80, som kommer inn fra sørøst, og passerer tilsammen 11 av Bodøs bydeler. Riksveien, som har sitt vestlige endepunkt i Bodø (hvis du ser bort ifra fergeforbindelsene til Røst, Værøy og Moskenes, som medregnes i riksveiens rute), går som en tre- og firefeltsvei til Mørkved, for så og fortsette som tofeltsvei til den møter E6 og Fauske i østenden. Olav V gate mellom Bodø lufthavn og Bodøelvkrysset bærer også Rv80-skiltene. Hovedinnfartsåren fra nordøst er fylkesvei 834, Nordstrandveien, som passerer Løpsmark, Skivika og Rønvik bydeler, og møter Rv80 ved Stadiontunet. Denne veien er tofelts hele strekningen, som går til Kjerringøy. Ved Tverlandet går Fylkesvei 17, Kystriksveien av, og går parallelt med E6 sør til Trøndelag, Fv17 langs kysten og E6 langs Nordlandsbanen i Nordlands innland.

Andre viktige hovedveier er Hålogalandsgata, som er en ringvei, som går fra Stadiontunet og Rv80 i øst, og går vestover til Aspmyra, for så å gå nordvestover til det vestlige sentrum. Veien er tofelts, og de to kjøreretningsfilene er fysisk skilt. Ved Aspmyra går Fridtjof Nansens vei sørover, og møter Olav V gate, og strekningen Bodø lufthavn - sentrum går via de tre sistnevnte gatene. Rv80 har tre viktige parallellgater. Det er Bodøsjøveien i Alstad og Bodøsjøen bydeler, Hunstadveien i Hunstad bydel og Mørkvedveien i Mørkved bydel.

Ellers rundt i kommunen går fylkesvei 812 fra Fv17 ved Saltstraumen, og langs Misværfjorden og gjennom Misværdalen, og over til Saltdal, hvor den møter E6. Fylkesvei 813 tar av Fv812, og går som eneste bilvei inn til Beiarn, mens fylkesvei 554 tar av Fv812 og går til Skjerstad og Breivik. Fylkesvei 571 går fra Kjerringøy til Tårnvika, Soløyvannsveien gjør som navnet tilsier, og går rundt Soløyvatnet, der deler av strekningen er Fv576, mens fylkesvei 580 går fra Fv17 og vestover langs Straumøya, til dens endepunkt på Seines. Herfra går det kommunal vei videre de 5,5 kilometerne til Hella.

Bodøs kollektivtransport består i all hovedsak av bybuss, som dekker det meste av byen, og forstedene Løpsmarka og Løding. De mest trafikkerte rutene har avgang hvert kvarter, mens de mindre trafikkerte kun har avgang to ganger i timen. Samtlige av Bodøs bybusser og de regionale langdistansebussene er innom Bodø sentrum og City Nord, med unntak av rute 400, som ikke er innom sistnevnte holdeplass. Ellers er to busser innom Universitetet i Nordland, seks innom Bodø lufthavn, og Bodø videregående skole og Bodin videregående skole har henholdsvis én og to busslinjer på deres bussholdeplasser. Bussene følger Dronningens gate og Kongens gate østover ut fra sentrum, og følger videre Gamle Riksvei  mot City Nord. Ved Rensåsparken er det anlagt en bussvei.

Bodø stasjon er endestasjon for Nordlandsbanen, og ble åpnet av Hans Majestet Kong Olav V den 7. juni 1962. Fra Bodø går det ett dag- og ett nattog til Trondheim, regiontog til Mosjøen fire ganger om dagen og lokaltog til Rognan 6 ganger i døgnet.
 I tillegg til Bodø stasjon har Nordlandsbanen Mørkved holdeplass i Mørkved bydel, og siden august 2015 Tverlandet holdeplass i Løding. Mørkved holdeplass ligger rett sør for universitetsområdet, cirka ti kilometer øst for Bodøs hovedjernbanetasjon. Holdeplassen ble opprettet i anledning oppstarten av lokaltogene på Saltenbanen, og var lenge kun en 30 meters lang plattform bygd av tre, men ble høsten 2009 oppgradert, slik at også regionaltogene kunne stoppe her.

Bodø lufthavn ligger på Hernes, ytterst på Bodøhalvøya, og den sivile delen åpnet i 1952. Flyplassterminalen ligger 1,5 kilometer sørvest for Bodø sentrum, og grenser til Vestbyen bydel i nord. Bodø lufthavn betjener det tradisjonelle landskapet Salten, som utgjør Bodøregionen, i tillegg til å være en av Norges stamlufthavner. I 2011 ble Bodø lufthavn trafikkert av over 1,7 millioner passasjerer og 50 000 sivile flybevegelser, noe som gjør den til Norges sjette største lufthavn, målt etter antall aktivitet i form av passasjerer og flybevegelser. Fra Bodø har SAS ruter til Oslo, Trondheim og Tromsø, Norwegian flyr til Oslo, Tromsø og Trondheim, Widerøe flyr til Andenes, Bergen, Brønnøysund, Evenes, Leknes, Mo i Rana, Mosjøen, Narvik, Røst, Sandefjord, Sandnessjøen, Stokmarknes og Svolvær. Lufttransport har helikopterrute til Værøy.

Bodø er et regionalt havneknutepunkt, både for gods- og passasjertrafikk. Bodø har hurtigbåtforbindelse til Bliksvær, Givær, Landegode, Helligvær, Steigen, Gildeskål, Svolvær og Sandnessjøen. Hurtigruta ankommer Bodø to ganger i døgnet, klokka 01:30 på sørgående skip og 12:30 på nordgående skip. Fergeforbindelsene fra Bodøterminalen går som riksvei 80, og har destinasjonene Røst, Værøy og Moskenes. Ellers er det fergeforbindelse over Mistfjorden mellom Festvåg og Misten, på fylkesvei 834 mot Kjerringøy, som fra 2012 blir betjent av en større ferge med kapasitet på 50 personbilder.

Bodø bystyre og den kommunale administrasjonen holder til i Bodø rådhus, som har besøksadresse Kongens gate 23. Servicetorgene i Bodø er bindeleddet mellom innbyggerne og kommunen, og har lokaler i Postgården i sentrum, Herredshuset i Rønvik bydel og kommunehuset i Misvær, i Skjerstad kommunedel.

Bodø kommune bruker formannskapsmodellen, hvor ¼ av bystyret, altså ni av de totalt 39 medlemmene, sitter i et formannskap hvor partiene er representert forholdsmessig. De 30 andre bystyremedlemmene sitter i enten en komité eller et utvalg. Fire av opposisjonsmedlemmene sitter i kontrollutvalget, som også har et uavhengig medlem. De to bystyrekomiteene har tretten medlemmer hver, og er komité for levekår og komité for plan, næring og miljø. Bodø kommune er i tillegg delt inn i de fire kommunedelene Kjerringøy, Tverlandet, Saltstraumen og Skjerstad, som alle har sitt eget lokale folkevalgte styre, som skal ivareta lokalområdets interesser. Ellers er det tilsammen i overkant av 60 andre kommunale råd og utvalg i Bodø, som forliksråd, klagenemnd og kommunale foretak som Bodø Spektrum og Bodø havn. Det er kommet forslag, der enkelte lokalpolitikere ønsker å innføre parlamentarisme med byråd i Bodø kommune. I mars 2006 ble det nedsatt et demokratiutvalg som innstilte på at «Bystyret er positiv til at parlamentarisme kan innføres som styringsform i Bodø kommune.» og at de ønsket å utrede dette, men dette fikk ikke flertall når det kom opp til behandling.

Etter kommune- og fylkestingsvalget i 2015 ble Høyre, som fra før av hadde byens ordfører i Ole Henrik Hjartøy, største parti med sine 13 mandater. Hovedutfordrer Arbeiderpartiet kapret tolv seter i det nye bystyret, og med støtte fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti var de rødgrønne kun ett mandat mindre enn den borgerlige koalisjonen, med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dermed ble det også etter dette lokalvalget små sentrumspartier som kunne velge politisk side for byen de neste fire årene, da både Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne fikk hvert sitt mandat inn. Det ble tidlig klart at Senterpartiets representant, Ingrid Lien, helte mot venstresiden til tross for at partiet hennes hadde sittet i den Hjartøy-støttende posisjonen før valget, og etter én uke ble det klart at også MDG støtter Aps Ida Maria Pinnerød som nordlandshovedstadens nye ordfører, med Synne Bjørbæk fra Rødt som varaordfører. Flertallskoalisjonen bestående av Arbeiderpartiet, Rødt, SV, Senterpartiet og MDG har nå 20 bystyreseter, mot Høyre, FrP, Venstre og KrF sine 19. Under kan valgresultatet leses i sin helhet. Merk at ordfører, varaordfører og medlemmer av formannskapet ikke er endelig vedtatt.

Fra 2019 fortsatte Ida Pinnerød som ordfører, nå med et flertall utgående fra Ap, SV, Sp, Miljøpartiet De Grønne Bodø (MDG) og Bodø Kristelig folkeparti (KrF). Disse partiene har seks medlemmer i formannskapet på elleve; her er Ap, Sp og MDG representert, SV og KrF har vararepresentater.

Historisk sett har fiskerinæringen vært sentral i Bodø bys utvikling, og det var nettopp sildefisket på slutten av 1800-tallet som fikk befolkningsveksten til virkelig å eksplodere, kun tiår etter at Finansdepartementet ville trekke tilbake bystatusen. Fiskeriindustrien blomstret, og fra å være en småby med 200 innbyggere var plutselig Bodø blitt en respektabel by med rundt  innbyggere, på under 50 år.

Etter krigen ble Bodøs næringslivstilstand snudd mer eller mindre på hodet. Først kom Bodø hovedflystasjon, som per dags dato har over 800 tilsatte,, og den private næringsvirksomheten har blitt forflyttet mer til servicenæringene. Bodø har en hel rekke jobber innenfor offentlig sektor, på grunn av sin rolle som regionsenter for Salten, fylkeshovedstad i Nordland, i tillegg til en av de større norske byene. Da følger store arbeidsplasser som Nordland fylkeskommune og Fylkesmannen i Nordland med, og innen høyere utdanning fins Universitetet i Nordland og Politihøgskolen. Det er også stor sysselsetning blant de kommunale arbeidsplassene, slik som eksempelvis hos de 24 grunnskolene i kommunen. Imidlertid er det helsevesenet som har størst økning i byen, og mellom 2009 og 2012 ble det registrert rundt 800 flere sysselsatte innenfor helsesektoren. Dette har mye med stor satsing på norsk helsevesen de siste årene, og at Nordlandssykehuset gjennomgår en oppussing som inkluderer over 50 000 nye kvadratmeter til en pris på over 3 milliarder kroner.

Bodø huser flere nasjonale og internasjonale bedrifter, som Rapp Marine Group, et maskineri- og utstyrselskap med datterselskaper i 21 land, og med hovedkvarter på Burøya nord i byen. Flyselskapet Widerøe holder til på Langstranda,, og avviklingsselskapet Stadssalg med hovedkontor i Bodø har virkeområde over hele landet. Det selskapet med størst driftsinntekter i Nord-Norge er det regionale helseforetaket Helse Nord, som er desidert størst i landsdelen, og er lokalisert sentralt i Bodø sentrum. Videre følger helseforetaket Nordlandssykehuset, som er underlagt Helse Nord. Det største private selskapet er flyselskapet Widerøe og dagligvareregionen Coop Nordland.

Varehandelen er spredt i flere deler, der det er spesielt bykjernen og avlastningssentrumet på Stormyra som skiller seg ut som de to store handelssentra. I sentrum finnes byens over en kilometer lange hovedgate, Storgata, som nesten utelukkende består av varehandel og forretninger. Ellers er det sentrumspreg over de fleste kvartalene mellom Bankgata i øst, Rensåsgata i sør og Hålogalandsgata i vest, samt moloområdene vest for dette igjen. De siste årene har som tidligere nevnt Stormyra sørøst for sentrum tatt en stor del av handelsmarkedet i Bodø, der spesielt kjøpesentret City Nord har markert seg. På Stormyra finnes også de større kjøpesentrene Trekanten og Bodø storsenter. I tillegg er det i større grad blitt etablert et handelssentrum i bydelene Mørkved og Hunstad, der Mørked bydelssenter, Hunstadsenter, Plantasjen, og Jula AB er etablert. Møbelkjeden Bohus fikk i november 2013 klarsignal for å bygge deres varehus i området. Til tross for at bysentrumet taper kunder i favør Stormyra, vil et nytt handelssentrum på Mørkved og Hunstad ikke påvirke sentrum, siden disse to bydelene står for den største andelen av byens befolkningsvekst, samtidig som det finnes flere områder sør og øst for dette som har potensial for fremtidige byutvidelser.

Næringsvirksomheten er hovedsakelig spredt rundt om i Bodøs indre by, som i tillegg til bysentrumet inkluderer bydelene Østbyen, Vestbyen og Rønvik. Det største sammenhengende næringsområdet finnes på Rønvikleira og Burøya, begge i Rønvik bydel. Her finnes blant annet jernbanestasjonen med tilhørende godsterminal, med direkte kontakt med flere industrielle havner. Våren 2013 ble det imidlertid slutt på containerfrakten fra havnen, etter at det gamle containerskipet ble for gammelt å drive, og da det ikke var tilstrekkelige midler til nytt skip. Dermed vil det bli gods tilsvarende hele  vogntog årlig som ikke går via Bodø, ettersom det heller vil fraktes til Fauske eller Narvik, ettersom det ville bli unødvendig å frakte gods til Bodø som ikke ligger langs europavei 6. Plasskrevende 
varehandel, slik som eksempelvis Biltema og Bygger'n, er lokalisert på Rønvikleira. Det finnes også større kontorbygg, slik som Nord-Norges-administrasjonen til Statens vegvesen og Energihuset, der sistnevnte er fylkets største privateide kontorbygg, med  sysselsatte. Ellers finnes det flere små og mellomstore industriområder i kommunen, slik som Langstranda, sør i Østbyen, sørvest på Alstad og i Vikan.

De siste årene har Bodø hatt økning i turistnæringa, selv om Bodø fortsatt i stor grad har status som inngangsportal til resten av Nordland, og da spesielt Lofoten. Dette er fordi Lofoten blir regnet som en av Norges fineste naturperler, og når jernbanenettet med Sør-Norge ender i Bodø, må en herfra benytte fergeforbindelsen til lofotendestinasjonene Røst, Værøy, Moskenes og Svolvær.  Noe som bekrefter dette er antall cruiseanløp, der det i 2012 var 107 cruiseanløp i Lofoten, mens det var 6 i Bodø.

Imidlertid har Bodø en del verdenskjente turistattraksjoner, slik som Saltstraumen og Kjerringøy. Førstnevnte er verdens sterkeste tidevannsstrøm, og er i tillegg til selve strømmen kjent for fiske og havørnsafari, siden Bodø har verdens tetteste populasjon av havørn. Kjerringøy er en halvøy med rundt 400 innbyggere nord i kommunen, og er kjent for det som kan kalles «bobilturisme» i sommersesongen. Stedet er også kjent for Kjerringøy handelssted, som idag er 15 godt bevarte bygninger fra et av landsdelens rikeste handelssteder på 1800-tallet. Cruisetrafikken er også på vei opp, og Bodøs turistnæring tjener på turister som oppholder seg i tiden Hurtigruten ligger til kai, der det tilbys sightseeing til blant annet Rønvikfjellet og Saltstraumen. Fra Rønvikfjellet, som grenser mot byen, har man utsikt mot Landegode, og denne utsikten med midnattssol i bakgrunnen er et av Norges mest benyttede motiv på postkort gjennom tidene.

Trygge og gode fangstmuligheter for fiskeri i Saltstraumen gjorde området bebodd for rundt 10 000 år siden. Helleristningene og boplassene i området er landets tredje eldste, og er fra steinalderen. En spesielt kjent helleristning ved Vågan er av en elg, og symboliserer et rikt dyreliv, og er datert til år 6 000 f.kr.. Musikkinstrumentet Brummeren er nesten 5 000 år gammel, og anslås å være Norges eldste instrument.

Bodøregionen forble et lite bygdedistrikt i århundrene som fulgte, men det som senere skulle bli by ble faktisk det første poststedet i Nord-Norge, som det ble i 1663, noe som tydet på at Bodø hadde en liten sentral betydning i nordnorsk sammenheng. Til tidlig på 1700-tallet fungerte amtmennene, som også holdt til i området, som poståpnere, siden var prestene poståpnere i cirka hundre år.

Bodø lå fortsatt under Danmark ved inngangen til det attende århundre. Da ble det vurdert om det skulle grunnlegges en ny handelsby for nordnorske fiskere, slik at ikke all fisken måtte gå gjennom Bergen, som foreløpig hadde hatt et handelsmonopol på lofotfisken. I forslaget, som var under sterke protester fra bergenserne, var tre alternative lokasjoner oppe til debatt. Disse var Vågan, Brønnøy og Hundholmen, der sistnevnte var navnet på stedet som idag er Bodø sentrum. Bodø, eller Hundholmen, ble valgt i 1813, på begrunnelse av at stedet lå mer sentralt enn Brønnøy, samt at det var lettere tilgang på trevirke her enn i Vågan. Jens Rathke er å regne som den viktige bidragsyteren til realiseringen av Bodø by.

Napoleonskrigene og Norges overdragelse fra Danmark til Sverige utsatte imidlertid bygrunleggelsen. Men i 1814 tok biskop Mathias Bonsach Krogh opp: «Forslag til en Kjøpstæds Anlæggelse paa Bodøe i Nordlandene». Forslaget skapte store protester fra Bergen. Stortinget opprettet en kommisjon for å utrede saken. Bergens motarbeidelse førte ikke fram da Stortinget stemte over saken i 1816, og da stemte 50 for ny by og 6 imot. Forslaget om opprettelsen av Bodø ble sanksjonert av kongen 20. mai 1816.

Bodøs funksjon som handelssentrum var langt unna det ønskelige, og handelsmønsteret fortsatte i stor grad å gå mellom Lofoten og Bergen. Bodø hadde knappe 228 innbyggere ved folketellingen i 1855. Det store vendepunktet kom med en enorm oppsving i 1864, da vintersilda årlig kom til havområdene rundt Bodø. Fisket skapte ny økonomisk grunnlag for byen og Bodø vokste raskt. I 1870-årene var Bodø et av de områdene i Norge med størst økonomisk vekst. Da sildefisket avtok på 1880-tallet var det skapt såpass mange nye næringsvirksomheter som sammen sikret en fortsatt vekst. Rundt 1900 var det om lag  innbyggere i Bodø. Den eksplosjonsartede veksten i antall innbyggere stoppet opp rundt 1900, men i tiden mellom 1865 til 1900 hadde Bodø vokst fra å være Nord-Norges minste by til å bli tredje størst etter Tromsø og Narvik.

På slutten av 1800-tallet hadde en rekke nye virksomheter blitt etablert i byen, slik som forretningsbank, hermetikkfabrikker, skipsverft og dampskipsselskap,  og ved overgangen til et nytt århundre hadde Bodø etablert seg som et handels- og kommunikasjonssentrum. Kommunikasjonsrollen ble befestet i 1904 da byen fikk ferdigstilt en molo og dampskipskai. Disse medførte at Bodø hadde en trygg og stabil havn. Med opprettelsen av Saltens Dampskibsselskab fikk Bodø havn en nøkkelrolle i handelen i Salten-regionen. Nødvendige varer fra inn- og utland ble fraktet med Hurtigruta til Bodø, omlastet i Bodø og transportert lokalt via det lokale dampskipsselskapet.
I tiden mellom 1900 og 1940 fikk byen en stabil, men mer moderat vekst. Den økonomiske veksten var sentrert rundt bankvirksomhet, handel, transport og fiskeindustri.

Bodø var en av de norske byer som ble bombet under krigshandlingene i Norge. I løpet av mai 1940 hadde Bodø blitt utsatt for en rekke små bomberaid, men det var det store bombeangrepet 27. mai 1940 som la største delen av byen i grus. Under angrepet 27. mai ble det i løpet av timene fra 18.00 til 20.30 sluppet over 200 sprengbomber og mer enn 1000 brannbomber, men totalt omkom bare 15 personer i angrepene. Bombeangrepet førte til at 420 hus ble ødelagt, derav 380 bolighus. Av byens cirka  innbyggere ble mer enn  husløse. Det nedbrente området utgjorde et område på ca. 900 × 400 meter. De husløse bodde hos slekt i distriktet og i provisorium som telt, sommerhytter eller uthus. Enkelte bodde under forhold som var uutholdelig i vintermånedene. Alt av kommunale kontorer, skoler, banker og nesten samtlige av byens serviceinstitusjoner ble lagt i ruiner, og sykehuset ble midlertidig satt ut av drift på grunn av skadene.

Sommeren 1940 startet det første arbeidet med å skaffe de husløse tak over hodet. Statlig lån finansierte brakker, men gjenreisningen ble heftet av nazistenes innblanding, og byreguleringen ble ikke vedtatt før i 1943. Nasjonalhjelpen fikk samme år tilbud fra Svenska Røde Korset om prefabrikkerte trehus. Alt av tømmer- og snekkerarbeid var ferdig og husene var klart til montering ved leveringen. Problemet med disse husene var at disse svenske estimatene ikke var tilpasset nordnorske forhold, og dårlig vær samt mangelen på fagfolk sinket arbeidet. Svenskenes gave stod for nesten all sivil boligbygging i krigsårene, og den akutte boligkrisen ble løst. Men gjenreisningen ble ikke ferdigstilt før sju år etter tyskernes tilbaketrekning.

Etter freden i 1945 startet gjenreisningsarbeidet i Bodø for fullt. Administrasjons- og butikkbygg var provisoriske brakker under krigen. I løpet av 1946 stod byggearbeidet i stampe. For å få fortgang i arbeidet ble det oppnevnt en gjenreisningsnemnd. Denne nemnden var i virke til 1952, som da kan regnes som det «offisielle» sluttåret for gjenreisningen i byen. Men kommunens siste gjenreisningsbygg ble ferdigstilt i 1959 med Rådhuset. Til tross for en treg start på boligbyggingen i 1945 hadde Bodø i 1950 like mange leiligheter som før bombingen i 1940.

Byplanen for Bodø ble tegnet av den kjente arkitekten Sverre Pedersen (professor ved NTH i Trondheim). Han var opptatt av klassiske former, å danne rom i byen og siktlinjer. De to anerkjente arkitektene Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad tegnet blant annet Bodø domkirke. Gjenreisningen har gitt Bodø sentrum en særpreget, nøktern og funksjonell stil som er tidstypisk for tidlig etterkrigstid. En perle i dette arkitektoniske uttrykket, og et kroneksempel på stilen, er rådhusplassen i Bodø som er omkranset av fire offentlige bygg (rådhuset, kirken, postbygget og musikktribune). Bodø sentrum et klassisk eksempel på tidlig etterkrigstids funksjonelle stil, på samme måte som Ålesund er et tilsvarende gjennomført eksempel på jugendstil.

I perioden 1945–65 opplevde Bodø en betydelig vekst fra 5415 innbyggere til 14 054 innbyggere. Denne veksten har vært karakteristisk for byen i hele etterkrigsperioden og pågår fortsatt. Den sterkeste veksten i etterkrigstiden var på 1950-tallet, Bodøs befolkning økte i denne perioden med over 40 %. På begynnelsen av 1960-tallet gikk Bodø forbi Narvik i innbyggertall og ble Nord-Norges nest største by.

I etterkrigstiden fikk Bodø en spesiell stilling under den kalde krigen mellom Vest-Europa og USA (Vestblokken) mot Sovjetunionen (Østblokken). Militærflyplassen i Bodø var et ledd i NATOs forsvarsstrategi. Bodø hovedflystasjon skulle ha rolle som framskutt flyplass i et eventuelt gjengjeldelsesangrep på Sovjetunionen. I perioden 1950–55 ble flybasen bygget ut og huset hovedkvarteret for Luftkommando Nord-Norge. Jagerfly fra blant annet Bodø skulle i en eventuell krig angripe, og åpne det sovjetiske luftforsvaret, slik at amerikanske strategiske bombefly kunne komme gjennom de sovjetiske luftforsvaret med sine atomvåpen.

Fra 1958 helt fram til 1974 ble installasjoner i Bodø bygget ut for å huse den øverste militære ledelsen i landsdelen. På Reitan utenfor Bodø ble det sprengt ut anlegg i fjellet, og i 1963 flyttet øverstkommanderende i Nord-Norge dit. Sjøforsvarskommando Nord-Norge ble også lagt i distriktet, og i 1971, da det hele ble integrert i et felles, integrert hovedkvarter for landsdelen – Forsvarskommando Nord-Norge – så ble denne også lagt i byen. I tillegg ble det sprengt ut en atomsikker flyhangar i fjell på den militære flyplassen. Anlegget fikk navnet  , og sto ferdig desember 1960.

Flyplassen i Bodø kom i verdens søkelys i U2-affæren, da et amerikansk U-2 spionfly på tokt fra Pakistan til Bodø ble skutt ned over Sovjetunionen 1. mai 1960. Dette forandret synet som Sovjetunionen hadde på Norge. Daværende president i Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov, ble sjokkert over dette særlig da han fikk vite at U2 flyet hadde landet i Bodø. Han truet med å bombe hele Bodø og utslette byen. Dette ble møtt med aggresjon i den vestlige verden.

Bodø omfatter idag de tidligere kommunene Kjerringøy, Bodin og Skjerstad. Kjerringøy ble skilt ut fra den tidligere kommunen Nordfold-Kjerringøy den 1. januar 1906. Den 1. januar 1964 ble Kjerringøy innlemmet i Bodin, sammen med deler av Skjerstad og Øyjordområdet i Sørfold kommune. Den 1. januar 1968 ble deretter Bodin innlemmet i Bodø.

Fra og med 1. januar 2005 er Bodø og Skjerstad kommuner blitt slått sammen under navnet Bodø. Skjerstad fikk et eget servicetorg for å ivareta deres behov for kommunale tjenester, lokalisert til deres tidligere administrasjonssenter på Misvær.

Bodø er en av byene i Norge som har hatt størst vekst siden 1990-tallet, i 2004 hadde Bodø en vekst på 691 personer. (Dette inkluderer ikke kommunesammenslåingen med Skjerstad). Bodø er også kjent som en utdanningsby med Universitetet i Nordland som har over 6000 studenter.

Bodøs byvåpen er en gul sol på rød bakgrunn som symboliserer midnattssola. Det er tegnet av Hallvard Trætteberg, og ble vedtatt ved regjeringens resolusjon den 24. juli 1959. Symbolikken er at Bodø er den første byen nord for polarsirkelen og følgelig den sørligste byen i Norge med midnattssol.

Bodø kommunes byvåpen ble sist moderinfisert januar 2008, med klarere farger og et moderne tekstrekk, selv om selve våpenet fortsatt er det samme som fra 1959.

Det var J.C. Koch og Oscar Thue som tok initiativet til å skaffe Bodø et byvåpen. Under en fiskeriutstilling sommeren 1889 tegnet Stadsingeniør Vetlesen bymerket som ble vedtatt av bystyret 14. august 1889. Dette bymerket ble ikke tatt i bruk før mellomkrigstiden, da førstearkivar Hallvard Trætteberg omtegnet de gamle skissene med farger i 1937.

Siden bymerket var et detaljrikt maleri, var det vanskelig å bruke, og ble brukt som et symbol for ordføreren og formannskapet, selv om det ikke var offisielt godkjent. Det ble ofte brukt i forskjellige former da andre kopierte merket, og rundt 1900 hadde solen et ansikt.. Debatten om hvorvidt byen skulle ha et offisielt landskapsvåpen ble tatt opp igjen i 1930-årene, uten at det førte til noe.

Etter krigen og bombingen av byen ville bystyret ha en dekorasjon både på det nye rådhusets fasade og interiør, og Trætteberg ble utnevnt til oppgaven. Siden styret villa ha et enkelt våpen, uten at det gamle våpenet skulle bli helt glemt, foreslo Trætteberg ganske enkelt en gull sol på rød bakgrunn. Dette var fordi han selv ønsket at våpenet skulle ha én farge, ett metall og ett motiv.

Bodøs tusenårssted er Nyholmen skandse, som ligger ytterst på Burøya i bydelen Rønvik. Skansen består av tre anlegg, selve skansen (1810-1835), Nyholmen fyr (1873-1907) og Kystverkets bygninger (1875-).

Fortet var bygd for å beskytte Hundholmen, datidens navn på Bodø, for britiske krigsskip under Napoleonskrigene. Dette var ett av Nord-Norges to kystfort på den tiden, sammen med et i Hammerfest. Etter krigene, i 1835, ble fortet nedlagt, og forfalt sakte, men sikkert til ruiner, til det ble oppbygd etter originale tegninger på 1960-tallet. Festningen drives idag av Nyholms Skandses Compagnie, og har tolv reproduserte og velfungerende kanoner.

Nyholmen fyr er fyret like ved festningen, som ligger rett ved innseilingen til Bodø havnebasseng. Fyret ble opprettet i 1875 under navnet Bodø fyr. Fyret ble nedlagt allerede i 1907 etter endringer i Bodø havn, og har siden blitt stående som et minnesmerke på Bodø. Fyret ble fredet i 1999, og fyret ble overrakt til Fortidsminneforeningen i Nordland i 1987, som foreningens eneste eiendom i Nordland.

Bodødialekten har utviklet seg fra det tradisjonelle saltenmålet, også kalt «bygdemålet», som er dialekten i distriktet rundt Bodø, men som har i moderne tid blitt sterkt påvirket av bokmål.

Bygdemålet, som er spesielt kjent for sine apokope former og palatalisererte uttale, er blitt mer og mer borte med tiden, og den tjukke l-en er blitt utskiftet med mer standard østnorsk uttalelse, der også. Til tross for dette er fortsatt Bodø kjent for apokope, siden Salten tradisjonelt har vært det stedet i Norge med størst grad av dette språklige fenomenet. For eksempel sir man «Æ skal kjøøp». Apokoperingen fører til at det blir lang lyd på vokalen, som er beskrevet som å synge på vokalen. Dette er en av grunnene til at utenforstående som skal etterligne bodødialekten får vanskeligheter i uttalelsen.

Bodødialekten er kjent for å bruke «æ», «dæ» og «mæ». Spørreordene er en blanding av bokmål og nynorsk, for så å bli blandet med de lokale dialekttrekkene. De fleste spørreord som begynner med hv- blir til k-. Slik blir det «ka», «kordan» og «kordan». De eneste spesielle spørreordene er «nårti» og «kati»(når-tid og hva-tid), som brukes synonymt med når. «Ka slags» brukes for «hva slags», og er et mer vanlig spørreord i Bodø enn Norge ellers.

Den lokale dialekten skiller mellom hannkjønn, hunkjønn og intetkjønn, selv om hunkjønnsartikkelen ei i noen grad har blitt mindre brukt, noe som er en nasjonal utvikling. Imidlertid bøyes hankjønns- og hunkjønnssubstantivene nesten lik, og eneste unntak er bestemt entall. Det er «en gutt», «den guttn», «flere gutta» og «alle guttan», mens det er «ei jente», «den jenta», «flere jenta» og «alle jentan». Intetkjønn bøyes «et hus», «det huse», «flere hus» og «alle husan».

Innen verbene blir infinitivsformen apokopert, slik som «å spille», som blir «å spill». Videre blir det «nå spilla æ», «igår spilla æ» og «æ har spilt». Både regelrette a- og e-verb får denne bøyningen. Nå-verb blir mer eller mindre bøyd på samme måte som bokmål.

Det første biblioteket i Bodø ble åpnet 22. desember 1899. Dette ble til fra innsamlede midler, mens bøkene kom fra Folkeskolen, Middelskolen og frøken Nærregaards leiebibliotek, dette utgjorde til sammen 5700 bind. Den første bibliotekaren var Christian Lie, som tidligere var lærer. Gjennom år holdt biblioteket drift gjennom stønad fra Sparebanken og Brændevinssamlaget. Biblioteket flyttet så inn til museet i 1903.  
De fikk først kommunal støtte i 1904.
I 1945 ble Nazipropaganda fjernet og beslaglagt litteratur returnert. Planlegging av bibliotek med følgende valg: Eget hus, Rådhuset, kinoen, Nordlands privatbank eller et nytt samfunnshus. Valget ble på Rådhuset. Så i 1967 flytter biblioteket til Rådhuset og de første fagutdannede bibliotekarer ble ansatt. En egen barneavdeling åpnes i 1972. 1994 kom ny struktur i biblioteket, katalog og utlånssystemer på EDB, så 4 år senere blir katalogen tilgjengelig på nettet. I 2003 ble det ombygging og i 2011 startet så byggingen av Stormen, hvor det nye biblioteket og litteraturhuset nå ligger.

Bodø har et variert utvalg av museer, der den lokale kulturen og historien står sentralt i mange. Mest kjent er Norsk Luftfartsmuseum. Vitensenteret består av Luftforsvarsmuseet og et museum for sivil luftfart. Museet er lokalisert på Stormyra, der blant annet også Bodø krigshistoriske museum holder til. Dette museet har utstillinger om krigstida i Bodø og omegn, og driver restaurering av Bremnes fort på Nordsia. Nordlandsmuseet har utstillinger om kystkultur, samisk kultur, vikingkultur og en utstilling om Bodøs byhistorie.

Saltstraumen Museum, som ligger ved tidevannsstrømmen Saltstraumen har en sommeråpen utstilling om strømmen, bygda og deres historie, i tillegg til flere forestillinger og rollespill. Området rundt Saltstraumen har de eldste arkeologiske funnene etter bosetning i Bodø, som kan dateres helt tilbake til eldre steinalder.

Kjerringøy handelssted er Norges best bevarte handelssted og ligger 50 minutter nord for Bodø sentrum med bil. Handelsstedet er fra slutten av 1700-tallet, og i høysesongen holder det åpent for turister. Kjerringøy var en periode det rikeste handelsstedet i Nordland, takket være handelen og overnattingstilbudet med og for lofotfiskerne. Stedet er også kjent fra filmer som Telegrafisten og Jeg er Dina, samt TV-serien Benoni og Rosa.

Galleri Bodøgaard er Bodøs mest kjente galleri, med kulturhistorisk samling fra distriktet, ikonsamling og stor samling av nordnorske kunstnere. Ellers fins det en håndfull med andre mindre gallerier lokalisert rundt om i byen.

I Bodø er det registrert 665 kulturminner, som er spredd utover hele kommunen, og enkelte er datert helt tilbake til eldre steinalder. Mange av disse er automatisk fredet, det vil si at de er fra før reformasjonen, noe som varierer fra de forskjellige fredningskategoriene. Andre derimot er fredet på grunn av sin kulturhistoriske verdi, slik som kirker og bygg som ikke ble bombet under den andre verdenskrigen.

Av Bodøs eldste bygg finner vi flere båtstøanlegg, som tilsammen teller seks stykker på fredningslista. På den finner vi også 18 gårdstun, to skipsfunn og et sjeldent ringformet tunanlegg, alle spredd over en stor historisk epoke helt fram til vår tid.

Av andre eldre bygg i kommunen er det nevneverdig med Norges eldste trebygg nord for Trondheim, som ble reist så tidlig som i 1510, Bodø prestegård og Kjerringøy handelssted. Bygg innenfor Bodøs daværende grenser, som stod tilnærmet i god stand etter det tyske bombeangrepet i mai 1940, inkluderer Nordlandsmuseet og Bodø tollkammer. Av nyere bygg som står på Riksantikvarens lister er de mest kjente stasjonsbygningen i Bodø, Bodø domkirke og Bodin kirkested, som har historie tilbake til henholdsvis 1961, 1956 og 1240. I tillegg til de to sistnevnte er det fem andre fredete kirker og kirkesteder i kommunen. Andre bygg som er fredet er de to fyrtårnene ved Nyholmen og Landegode, en villa på Reinsletta og Bodø hovedflystasjon.

Bodø Kulturhus KF er et kommunalt foretak som blant annet eier og driver Bodø kulturhus. Kulturhuset har årlig rundt  besøkende fordelt på over 250 arrangementer. I tillegg til sin egen administrasjon huser også Bodø Kulturhus Nordnorsk Opera, Bodø Sinfonietta og Nordnorsk Symfoniorkester, som alle er en del av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester.

Av musikkinstitusjoner kan Hovedscenen Sinus og Kulturhuset Gimle nevnes, som har eksistert i Bodø siden 1980-tallet. På disse scenene arrangeres det jevnlig konserter i regi av blant annet Ad Lib, Bodø Bluesklubb, X Rockeklubb, Bodø Metal Klubb og Klubb Nødutgang, og Sinus alene har mellom 150 og 200 konserter i året. X Rockeklubb er utgiver av musikkmagasinet Feedback.

Bodø har også en rekke musikkfestivaler som går av stabelen hvert år. Nordland Musikkfestuke arrangeres hver sommer, og er sammen med Parkenfestivalen de to mest kjente musikkfestivalene i Bodø, der sistnevnte går av stabelen hver høst. Musikkfestuka er spesielt kjent for sine ulike lokasjoner på konsertene, slik som på byfjellet Keiservarden og Nyholmen. Bodø Hardcore Festival arrangeres hver høst eller vinter, mens Nødutgangfestivalen arrangeres hver sommer. Bodø Internasjonale Orgelfestival er holdes hver vår, og som ble arrangert for første gang i 2002.

Bodø har et variert og bredt utvalg av idretter, og byens mest kjente idrettsklubb er Fotballklubben Bodø/Glimt, som de siste årene har vært i 1. divisjon, men som står klar til eliteseriespill fra og med 2014-sesongen. Også Bodøs damefotball har markert seg nasjonalt, der IK Grand Bodø har spilt 11 sesonger i Toppserien, men spiller nå i 2. divisjon. Innen håndball er Bodø Håndballklubbs herrelag i øverste divisjon, der laget har hatt en god start på 2013/14-sesongen. Tidligere har I.K. Junkeren deltatt i eliteserien i håndball for kvinner, men spiller nå i 2. divisjon.

Blant aldersbestemte klasser har ungdommer innen blant annet klatring, orientering, judo og cheerleading markert seg nasjonalt, der samtlige har representanter som har vunnet NM-gull innen sine grener. Det er også stor aktivitet innen langrenn, sykling og turn, med henholdsvis tre, én og to aktive klubber. Det internasjonale sykkelrittet Arctic Race of Norway 2013, som da ble arrangert for første gang, hadde åpningsetappe i Bodø. NM i buldring ble arrangert i Bodø i 2013, mens Norgesmesterskapet på ski 2012 del 2 ble arrangert i nabobyen Fauske, der Bodø kommune samarbeidet med Fauske kommune om arrangementet. Ellers har Bodø og Omegn IF fått sin søknad om Norgesmesterskapet i orientering i 2016.

Bodø Spektrum er Bodøs største innendørse idrettsanlegg, med fotballhall i alle størrelser, løpebane med sandbunker, tribuner, garderober, klatre- og buldrerom, styrkerom, kantine og kontorer. Hallen har et areal på 12 600 m², og benyttes av om lag 250 000 i året. Bodøhallen i Spektrum er hjemmebanen til Bodø Håndballklubb, og ligger i den nyeste delen av Spektrum. Bodøhallen har garderober og hall med to baner, der tribuner kan slås ut, og hallen blir til en komplett håndballstadion med én bane og tre tribuner. Hallen tar opp mot 2 000 tilskuere.

Aspmyra stadion er Bodøs hovedfotballbane og hjemmebanen til FK Bodø/Glimt. Fotballstadionet ble bygd i 1964, men ombygd igjen i 2001 for å møte UEFAs krav for Europacupspill. Fotballbanen er av kunstgress, og hadde tidligere 400 meters løpebane. Stadionets kapasitet er 7 400, fordelt på to tribuner på hver side, og en liten tribune på østre kortside uten tak. Det er Bodø kommune som eier idrettsanlegget, men det drives av Bodø/Glimt.

Mørkvedlia Idrettspark ligger som navnet ligger i Mørkvedlia i Mørkved bydel, og første del stod ferdig i 1991. Mørkvedhallen har to idrettshaller, der begge er tilegnet ballspill med tilhørende garderober. Hall én er alene om kantine, mens hall to har styrkerom og klatrevegg. Utendørs er det komplett friidrettsarena med 400 løpebane og utstyr for høyde, lengde, diskos og spyd. Rett sør for arenaen ligger en kunstgressbane for ellevefotball med tribuner under tak, og lenger bort en mindre grusbane. I et eget bygg ligger svømmehallen Mørkvedbadet og treningsstudioet Stamina HOT. Idrettsparken var ment til å dekke bydelene Hunstad, Mørkved og Støver, samt studenter ved Bodin vgs og Universitetet i Nordland.

Bodø har med sine vel  innbyggere en rekke kjente kulturpersonligheter. Visesangeren Halvdan Sivertsen blir gjerne sett på som den typiske bodøværing,og har lenge vært kultur-Bodøs ansikt. Den andre kjente visesangeren fra byen er Terje Nilsen. Yngre musikere har også markert seg på nasjonalt plan, som brødreparet Magnus og Erik Eliassen, som utgjør duoen Sirkus Eliassen. Under Spellemannprisen 2012 fikk de prisen for årets hit, etter at «Æ vil bare dans» var hele 28 uker på VG-lista. Bodø er også kjent for Jazz, og har vært oppvekststed for brødene Tore og Roger Johansen.

TV-underholdning er også en bransje flere bodøværinger har lyktes i, der den tidligere Melodi Grand Prix-generalen Per Sundnes troner toppen. Maria Bodøgaard har også klart å markere seg. Innen kunsten er det mange Bodøkunstnere som har brukt den lokale naturen som inspirasjon, slik som eksempelvis Oscar Bodøgaard.

Bodø er også hjemby for en del forfattere, med Endre Lund Eriksen som byens bestselgende forfatter. Lund Eriksen er spesielt kjent for sin ungdomsbokserie om Pitbullterje. Tor Eystein Øverås, Ragnfrid Trohaug, Pål Johan Karlsen og Gerd Dahlbergs verker er også utbredt. Johan Arnt Strøms bøker for yngre ungdommer har handlingene sine i Bodø, hjembyen hans.

Vennskapsbyordningen er et prosjekt for å knytte internasjonale bånd mellom byer med noenlunde lik befolkning, næringsliv og historie. Bodø har fire vennskapsbyer, som ligger i hvert av nabolandene, samt Danmark. Disse er Jönköping i Sverige, Svendborg i Danmark, Kuopio i Finland og Vyborg i Russland. Representanter fra Bodø kommune er årlig på vennskapsbymøte med de tre nordiske vennskapsbyene, på et såkalt nordisk vennskapsbymøte.

Nordland fylkeskommune er samarbeidspartner med St. Petersburg og Leningrad oblast i Russland, et samarbeid som så dagens lys i 1987. Derfor er mange av Nordlands byer og kommuner, deriblant Bodø, vennskapsby med en by eller kommune i Leningrad oblast. På markeringer av dette samarbeidet er det kommunal deltakelse fra Bodø, samtidig som det også holdes møter mellom Bodø og vennskapsbyen Vyborg. Vennskapsbyavtalen mellom Bodø og den russiske byen ble undertegnet tre år etter avtalen til fylkeskommunen. Avtalen med Vyborg legger stor vekt på næringssamarbeid, i motsetning til de tre andre vennskapsbyavtalene.

Bodø deltar også, som eneste norske kommune, i prosjektet Nordic-Russian Green Growth Arena. Her deltar medlemmene på seminarer for å dele og formidle erfaringer med hverandre, for å sammen få til en mer bærekraftig og miljøvennlig utvikling. Det er spesielt engasjement for å bedre klimaforurensningene i det nordvestlige Russland. Bodø har også, på grunn av Bodø hovedflystasjon, hatt kontakt med flystasjonen North Weald i Epping Forest, siden deler norsk luftforsvar var stasjonert her under andre verdenskrig.

Internasjonal uke i Bodø er ei uke med ulike tiltak for å formidle om internasjonale utfordringer, og er i samarbeid med FN og deres tusenårsmål. Da holdes det flere foredrag, seminarer og filmoppvisninger, spesielt rettet mot unge, samtidig som det avholdes innsamlingsaksjon. Det holdes også en fotballturnering i Nordlandshallen og Bodø Spektrum for samtlige sjettetrinnselever i byen, der hvert lag representerer et land.




#Article 62: Bahai (4118 words)


Bahai () er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv million bahaier i verden i mer enn 200 land og territorier.

Bahai-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahai-troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.

Ordet «bahai» brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet bahai-troen. Navnet kommer fra det arabiske ordet «bahá», som betyr «herlighet» eller «glans». Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt.

Tre sentrale prinsipper etablerer basisen for lære og doktrine i bahai: Guds enhet, religionenes enhet, og menneskehetens enhet. Fra disse postulatene stammer troen på at Gud periodevis åpenbarer sin vilje gjennom guddommelige budbringere, hvis hensikt er å transformere karakteren til menneskeheten og utvikle, blant de som lystrer, moral og åndelige kvaliteter. Religion sees derfor på som ordnet, i enhet og progressive fra alder til alder.

Bahai-skriftene beskriver en enkel, personlig, utilnærmelig, allvitende, allestedsnærværende, uforgjengelig og allmektig Gud som har skapt all ting i universet. Gud og universets eksistens sees på som evigvarende, uten start eller ende. Til tross for hans direkte utilnærmelighet, er Gud bevist av skapelsen, med en vilje og mening som er uttrykt gjennom budbringere som kalles Manifestasjoner av Gud.

Læren stadfester at Gud er for stor for mennesker fullt ut å fatte, eller skape en full og nøyaktig bilde av, av seg selv. Menneskelig forståelse av Gud er derfor oppnådd gjennom åpenbaringer gjennom Hans Manifestasjoner. I bahai-troen refereres ofte Gud til gjennom titler og egenskaper, for eksempel den All-Mektige eller den All-Elskende, og det er en vesentlig fokus på monoteisme; doktriner som treenigheten samsvarer ikke med bahai-synet på Gud som unik og uten sidestykke. Bahai-læren stadfester at egenskapene som anvendes om Gud brukes til å oversette Guddommelighet til menneskelige begrep og hjelper individer å konsentrere sine egne egenskaper i å tilbe Gud for å utvikle deres potensial på deres åndelige sti. Ifølge bahai-læren er hensikten til menneskene å lære å kjenne og elske Gud gjennom metoder som bønn, refleksjon og tjeneste til menneskeheten.

På grunn av prinsippet om progressiv religiøs åpenbaring, aksepterer bahai-troen validiteten av de fleste av verdens religioner hvis grunnleggere og sentrale skikkelser sees på som Manifestasjoner av Gud. Religiøs historie oppfattes som en serie med dispensasjoner, hvor hver manifestasjon bringer en noe bredere og mer avansert åpenbaring, som passer til den tid og sted hvor den uttrykkes. Enkelte religiøse forordninger, som for eksempel retning av bønn eller kostholdsrestriksjoner, kan oppheves av påfølgende manifestasjoner slik at det kan etableres forordninger som er mer passende til de forhold som råder i den gitte tidsalder og sted. De generelle prinsipper, slik som nestekjærlighet, sees derimot på som universelle og konstante. I bahai vil denne prosessen med progressive åpenbaringer aldri slutte; derimot sees den som syklisk. Bahaier forventer ikke en ny manifestasjon å komme før etter minst tusen år etter Bahá'u'lláhs åpenbaring.

Læren omtales noen ganger som synkratiske kombinasjoner av tidligere religioners tro. Bahaier mener derimot at deres religion er en distinkt tradisjon med sine egne skrifter, lære, lover og historie. Mens religionen originalt ble sett på som en muslimsk sekt, betrakter i dag de fleste religiøse spesialister det som en uavhengig religion, med dens religiøse bakgrunn i sjiaislam som en analogi til den jødiske konteksten hvori kristendommen ble etablert. Muslimske institusjoner og presteskap, både sunni og sjia, betrakter bahaier å være frafallne fra islam, som har resultert i forfølgelse av bahaier. Bahaier beskriver selv sin tro som en uavhengig verdensreligion, forskjellig fra andre tradisjoner ved dens relative alder og egnetheten i Bahá'u'lláhs lære for den moderne kontekst. Bahá'u'lláh anses å ha oppfylt de messianske forventningene i tidligere trosretninger.

Troens skrifter stadfester at mennesker har en «rasjonell sjel» og at dette gir rasen en unik kapasitet til å gjenkjenne Guds stilling og menneskehetens forhold til dens skaper. Hvert menneske er sett på som å ha en ansvar å gjenkjenne Gud gjennom hans budbringere, og å rette seg etter deres lære. Skriftene stadfester at gjennom anerkjennelse og lydighet, tjeneste til menneskeheten og regelmessig bønn og åndelig utøvelse, kommer sjelen nærmere Gud, det åndelige idealet i troen. Når et menneske dør, vandrer sjelen videre til den neste verden, hvor dens åndelige utvikling i den fysiske verden blir basis for dom og åndelig fremgang i den åndelige verden. Himmelen og helvete sees på som åndelige stader av nærhet og
avstand fra Gud som beskriver forhold i denne verden og den neste, og ikke fysiske steder av belønning og straff oppnådd etter døden.

Bahai-skriftene understreker den essensielle likestilling av mennesker og avskaffelse av fordommer. Menneskeheten sees på som én, men ytterst variert; dens mangfold i rase og kultur aksepteres og verdsettes. Doktriner om rasisme, nasjonalisme, kaster, sosial klasse og kjønns-basert hierarki sees på som kunstige hindringer til enhet.

De følgende sosiale prinsipper er ofte fortegnet som en rask oppsummering av bahai-læren. De er avledet fra gjengivelser av taler holdt av `Abdu'l-Bahá under hans reise i Europa og Nord-Amerika i 1912. Denne listen er ikke autoritativ og en mangfold av ulike slike lister eksisterer.

Med spesielt henblikk på etterstrebelsen av verdensfred, foreskrev Bahá'u'lláh en verdensomfattende kollektiv sikkerhetsordning som nødvendig for å etablere varig fred.

Selv om bahai-læren sterkt fokuserer på sosiale og etiske spørsmål, eksisterer det et antall grunnleggende skrifter som har blitt beskrevet som mystiske. De syv daler betraktes som Bahá'u'lláhs «største mytiske komposisjon». Den ble skreven til en sufi, i stilen til  `Attar, en muslimsk poet, og beskriver stadene på sjelens reise mot Gud. Den ble først oversatt til engelsk i 1906, og ble en av de tidligst tilgjengelige bøker av Bahá'u'lláh i Vesten. I den samme perioden skrev han også De skjulte ord, som består av 153 korte passasjer hvori Bahá'u'lláh sier han har tatt den grunnleggende essensen av enkelte åndelige sannheter og skrevet den i kort form.

Bahai-læren snakker både om den «Større Pakt», som er både universell og endeløs, og den «Mindre Pakt», som er unik for hver religiøs dispensasjon. Den Mindre Pakt sees på som en avtale mellom Guds budbringer og hans følgere og inkluderer sosiale praksis og forlengelsen av autoritet i religionen. I denne tid ser bahaier på Bahá'u'lláhs åpenbaring som en bindende, mindre pakt for hans etterfølgere; i bahá'i-skriftene sees det å være fast i pakten som en dyd som skal etterstrebes. Den Større Pakten sees på som en mer varig avtale mellom Gud og menneskeheten, hvor Manifestasjoner av Gud forventes å komme til menneskeheten omtrent hvert tusende år, i tider av uro og usikkerhet.

Siden enhet er en essensiell lære, følger bahaier en administrasjon de anser som gudgitt, og ser derfor på forsøk på å skape splittelse som tiltak som er i motsetning til Bahá'u'lláhs lære. Splittelser har oppstått over autoritetsetterfølgelse, men bahai oppdelinger har lite lykke i å tiltrekke seg en anselig tilhengerskare. Tilhengere av slike oppdelinger regnes som paktbryter og skyddes, i praksis ekskommunikasjon.

Den kanoniske teksten er skriftene av Báb, Bahá'u'lláh, `Abdu'l-Bahá, Shoghi Effendi og Det universelle rettferdighetens hus, og de verifiserte foredragene av `Abdu'l-Bahá. Skriftene av Báb og Bahá'u'lláh regnes som guddommelige åpenbaringer, mens skriftene og foredragene av `Abdu'l-Bahá og skriftene av Shoghi Effendi som autoritative tolkninger, og skriftene av Det universelle rettferdighetens hus som autoritativ lovgivning og klargjøring. En grad og guddommelige veiledning er antatt for alle disse tekstene. Noen av Bahá'u'lláhs viktigste skrifter inkluderer Kitáb-i-Aqdas, bokstavelig Den aller helligste bok, som er en lovbok, og Kitáb-i-Íqán, bokstavelig Visshetens Bok, som har blitt grunnlaget for mye av bahai-troen, De syv daler og De fire daler, som er mystiske avhandlinger.

Historien om troen følger en sekvens av ledere, som begynner med Bábs erklæring den 23. mai 1844 i Shiraz i dagens Iran, og til sist hviler på en administrativ orden etablert av religionens sentrale skikkelser. Tradisjonen var for det meste isolert innenfor Perserriket og Det ottomanske riket til etter Bahá'u'lláhs død i 1892, da det var troende i tretten land i Asia og Afrika. Under lederskap av hans sønn, `Abdu'l-Bahá, fikk religionen fotfeste i Europa og Amerika, og ble konsolidert i Iran, der den fortsatt er utsatt for intens forfølgelse. Etter `Abdu'l-Bahás død i 1921, gikk bahai-samfunnet inn i en ny fase, der lederskapet utviklet seg fra ett enkelt menneske til både valgte organer og utpekte individer.

Siyyid `Alí-Muhammad fra Shiraz i Iran, erklærte 23. mai 1844 at han var «Báb» ( «porten») og Mahdi, sjia-islams tolvte imam. Hans tilhengere ble deretter kjent som bábier. Etterhvert som Bábs lære spredte seg, følte det muslimske presteskapet seg truet, og tilhengerne hans ble utsatt for økt forfølgelse og tortur. Konfliktene utviklet seg flere steder til militære beleiringer av sjahens hær. Báb ble selv fengslet og til slutt henrettet i Tabriz i 1850.

Bahai anser Báb som forløperen til bahai-troen fordi Bábs skrifter introduserte konseptet om «Han som Gud vil åpenbare», en messiansk skikkelse som ifølge bahaier, har vært annonsert i skriftene til flere av verdens store religioner, og hvem Bahá'u'lláh gjorde krav på å være i 1863. Bábs gravmæle, i Haifa, Israel, er et viktig sted for pilegrimsreiser for bahaier. Bábs levninger ble i all hemmelighet bragt fra Iran til Israel, og til slutt begravet i et gravkammer bygd på et sted spesifisert av Bahá'u'lláh.

Mírzá Husayn `Alí Núrí var en av Bábs tidligste etterfølgere, som senere tok tittelen Bahá'u'lláh («Guds Herlighet»). Han ble arrestert og fengslet for hans tro i 1852. Han har berettet at mens han ble holdt i fangehullet Síyáh-Chál i Teheran, mottok han de første tegn på at han var den som Báb hadde forutsett.

Kort tid senere ble han utvist fra Teheran til Bagdad, da i Det ottomanske rike; senere videre til Konstantinopel (dagens Istanbul); og så videre til Adrianopel (dagens Edirne). I 1863, når han ble landsforvist fra Bagdad til Konstantinopel, erklærte Bahá'u'lláh sitt krav om en guddommelige oppdrag til sin familie og følgesvenner. Det utviklet seg spenning mellom ham og Subh-i-Azal, den utpekte lederen av bábiene, som ikke anerkjente Bahá'u'lláhs krav. Gjennom resten av livet fikk Bahá'u'lláh troskapen fra de fleste bábiene, som ble kjent som bahaier. Fra 1866 erklærte han sitt oppdrag som Guds budbringer i brev som han skrev til verdens religiøse og verdslige ledere, inkludert pave Pius IX, Napoleon III og Dronning Victoria.

I 1868 ble Bahá'u'lláh landsforvist av Sultan Abdülâziz til det Ottomanske fangekolonien `Akká, i dagens Israel. Mot slutten av sitt liv ble de strenge og grove forholdene avspent, og han fikk lov til å leve i et hjem nær `Akká, dog fortsatt offisielt som en fange av byen. Han døde der i 1892. Bahaier regner hans gravmæle i Bahjí som Qiblih, hvor de vender seg i bønn hver dag.

`Abbás Effendi var Bahá'u'lláhs eldste sønn, kjent under tittelen `Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener). Hans far skrev et testamente som utpekte `Abdu'l-Bahá som bahai-samfunnets leder, og utpekte ham også som «paktens midtpunkt», «troens hode» og den eneste autoritative tolker of Bahá'u'lláhs skrifter. `Abdu'l-Bahá hadde delt sin fars lange eksil og fangenskap, som fortsatte til `Abdu'l-Bahás løslatelse etter den unge tyrkiske revolusjonen i 1908. Etter løslatelsen levde han et liv av reise, taler, undervisning og opprettholdelse av korrespondanse med samfunn av troende og individer, for derigjennom å utdype troens prinsipper.

Bahá'u'lláhs Kitáb-i-Aqdas og `Abdu'l-Bahás testamente er grunnleggende dokumenter for bahais administrative orden. Bahá'u'lláh etablerte et valgt Universelle Rettferdighetens Hus, og `Abdu'l-Bahá establerte den utpekte, arvelige beskytteren og klarla forholdet mellom de to institusjonene. `Abdu'l-Bahá utpekte i sitt testamente sitt eldste barnebarn, Shoghi Effendi, som troens første beskytter.

Gjennom hele sitt liv oversatte Shoghi Effende texter, utviklet globale planer for bahai-samfunnets utbredelse, utviklet Bahais verdenssenter, gjennomførte bindvis med korrespondanse med samfunn og individer omkring i verden, og bygde den administrative strukturen for religion, som forberedte samfunnet for valget av Universelle Rettferdighetens Hus. Han døde i 1957 under forhold som ikke tillot en etterfølge å bli utpekt.

På lokale, regionale og nasjonale nivå velger bahai medlemmer til åndelige råd, bestående av ni personer som er ansvarlig for religions anliggender. Det er også utpekte individer som jobber på ulike nivåer, inkludert lokalt og internasjonalt, som jobber med å utbre læren og beskytte samfunnet. Sistnevnte fungerer ikke som et presteskap, som troen ikke har. Universelle Rettferdighetens Hus, som først ble valgt i 1963, forblir etterfølgeren og det suverene ledelsen over troen, og dens ni medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle nasjonale åndelige råd. Alle mannlige bahaier som er minst 21 år, kan velges til Universelle Rettferdighetens Hus; alle andre posisjoner er åpne for både mannlige og kvinnelige bahaier.

In 1937 lanserte Shoghi Effendi en syvårsplan for bahaiene i Nord-Amerika, fulgt av en til i 1946. I 1953 lanserte han den første internasjonale planen, tiårskorstoget. Den inkluderte ekstremt ambisiøse mål for ekspansjon av bahai-samfunnet og institusjonene, oversettelse av tekster til mange nye språk, og å sende pionerer til land uten troende. Han uttalte i brevs form under tiårskorstoget at den ville bli fulgt at andre planer under ledelse av Det universelle rettferdighetens hus, som ble valgt i 1963 i kulminasjonen av korstoget. De lanserte så i 1964 en ni-årsplan, fulgt av ulike planer med varierende lengder og mål, som veiledet det internasjonale bahai-samfunnet.

Hvert år på den 21. april sender Det universelle rettferdighetens hus et Ridván-budskap til verdens bahá'i-samfunn, som generelt gir en oppdatering på prosessen i forhold til den gjeldende planen, og gir ytterligere veiledning for året som skal komme. Bahaiene rund om i verden er i dag bedt om å fokusere på bygge kapasitet gjennom barneklasser, ungdomsgrupper, andaktsmøter og systematiske studier av religionen i studiesirkler. Ytterligere fokus ligger på deltakelse i de ledende samfunnsdrøftelsene og sosial handling. Perioden fra 2001 til 2021 vil se fire femårsplaner, som vil kulminere i hundreårsmarkeringen av `Abdu'l-Bahás bortgang.

Norges første bahá’í, Johanna Schubarth (1877–1952), flyttet tilbake til Norge i 1927 etter at hun emigrerte til USA i 1917. Hun arbeidet som sykepleier og ble kjent med bahá’´l-troen i 1919, gjennom en pasient da hun arbeidet på et sykehus i Urbana, Illinois. I Norge oversatte hun flere bahá’í-bøker til norsk og hun var Norges eneste bahá’í i lang tid. Først i 1947 fikk hun selskap av flere bahá’íer i Oslo, der hun bodde. I 1948 ble det Lokale Åndelige Rådet for Bahá’íer i Oslo etablert, der hun ble valgt til formann.

Ifølge bahai-publiserte dokumenter var det 4.74 millioner bahaier i 1986, med en årlig vekst på 4.4 %. Bahai kilder siden 1991 estimerer normalt antall bahaier i verden til mer enn 5 millioner. World Christian Encyclopedia estimerte 7.1 million bahaier i 218 land i 2000.

Fra dens opprinnelse i Perserriket og Det ottomanske riket, hadde troen ved det tidlige 20. århundre en rekke konvertitter i Sør- og Sørøst-Asia, Europa og Nord-Amerika. På 1950- og 60-tallet ble det gjennomført en rekke reisende undervisiningsprogrammer som bragte religionen til nærmest all verdens land og terriorier. Innen 1990-tallet ble det igangsatt programmer for stor-skala systematisk konsolidasjon, og i det tidlige 21. århundre økte antall nye troende. Bahai er den største religiøste minoriteten i Iran.

Ifølge The World Almanac and Book of Facts 2004 var det 3,6 millioner bahaier i Asia, 1.8 millioner i Afrika og 0.9 million i Latin-Amerika. Det største landet er India, med en estimert 2.2 millioner troende, fulgt av Iran med 350 000 og USA med 150 000. Ingen land har et flertall av Bahaier, og andelen troende varierer sterkt mellom land.

Religionen er ifølge The Britannica Book of the Year den nest-mest utbredte av verdens uavhengige religioner i forhold til antall land; den er representert i 247 land og territorier, representert i 2100 etniske-, rase- og stammegrupperinger, har tekster oversatt til over 800 språk og hadde i 2002 syv millioner troende. I tillegg har bahaiene en egen organisasjon i de fleste av verdens land. Iføgte FP Magazine var det verdens nest-raskest voksende religion i prosent (1.7 %) i 2007.

Lovene i bahai-troen stammer hovedsakelig fra Kitáb-i-Aqdas, skrevet av Bahá'u'lláh. Følgende er eksempler på grunnleggende lover og religiøse skikker:

Mens noen av lovene i Kitáb-i-Aqdas er anvendelig for denne tiden og kan til en grad være håndhevet av de administrative institusjonene, har Bahá'u'lláh foreskrevet en progressiv anvendelsen av andre lover basert på eksistensen av et samfunn som er hovedsakelig bahai. Lovene er, når de ikke er i direkte konflikt med de sivile lovene i hjemlandet, bindene for alle bahaier, og overholdelse av personlige lover, som bønn og faste, er utelukkende ansvaret til den enkelte.

Formålet med ekteskap innen bahai-troen er primært å fremme åndelig harmoni, samhørighet og enhet mellom en mann og en kvinne, og danne et stabilt og kjærlig miljø for oppforstring av barn. Bahai-skriftene om ekteskap kaller den et «festning for velvære og salighet» og gjør ekteskap og familien til menneskesamfunnets fundament. Bahá'u'lláh priser ekteskapet høyt, advarer imot skilsmisse og homoseksualitet, og krever kyskhet untenfor ekteskapet; han lærer at ektefeller burde streve mot å forbedre hverandres åndelige liv. Ekteskap mellom personer av forskjellig rase prises høyt i skriftene.

Bahaier som ønsker å gifte seg bes om å tilegne seg inngående forståelse av den andres karakter før de bestemmer seg for ekteskapsinngåelse. Foreldre bør ikke velge partnere for sine barn, men etter at to individer har bestemt seg for ekteskapsinngåelse, må de motta tillatelse fra alle levende biologiske foreldre, selv om én ikke skulle være bahai. Ekteskapsseremonien er enkel: det eneste obligatoriske delen av bryllupet er å lese et løfte forordnet av Bahá'u'lláh som både bruden og brudgommen leser i nærvær av to vitner. Ekteskapsløften er «Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje.»

Klostervesen er forbudt, og bahai forsøker å basere sitt åndelig liv i ordinær dagligliv. Utførelse av nyttig arbeid, for eksempel, er ikke bare krevd, men regnes som en form for tilbedelse. Bahá'u'lláh forbød tigging og askese. Viktigheten av selv-utøvelse og tjeneste til menneskeheten i ens eget åndelige liv er videre fremhevet i Bahá'u'lláhs skrifter, hvor han stadfester at arbeid gjort i en ånd av tjeneste til menneskeheten nyter en rang lik bønn og tilbedelse i Guds øyne.

De fleste bahai-møter skjer i private hjem, lokale bahai-sentre og leide lokaler. Det er på verdensbasis syv tilbedelseshus med en åttende under bygging i Chile. Skriftene viser til en institusjon som kalles Mashriqu'l-Adhkár («demringsplassen for Guds pris»), som vil være sentre for et kompleks med institusjoner som vil inkludere sykehus, utdanningsinstitusjoner og så videre. Den første Mashriqu'l-Adhkár, i Aşgabat i Turkmenistan, har vært den mest komplette tilbedelsens hus.

Bahai-kalenderen er basert på kalenderen etablert av Báb. Året er delt inn i 19 måneder, hver på 19 dager. I tillegg er fire (ved skuddår fem) dager lagt inn slik at bahai-året varer like lenge som solåret. Ukene har en varighet på syv dager. Månedene i bahai-kalenderen har fått navn etter Guds egenskaper, eksempelvis Bahá (Herlighet), ‘Ilm (Kunnskap) og Jamál (Skjønnhet). Ukene har en varighet på syv dager, og har, slik som månedene, fått navn etter Guds egenskaper.

Bahai-samfunn samles på begynnelsen av hver måned på en 19-dagsfest for tilbedelse, rådslagning og sosialisering. Bahai nyttår, som markerer avslutningen av fastemåneden, sammenfaller med persisk nyttår (Naw Rúz) på vårjevndøgn, 21. mars. Bahai-troen har 11 helligdager, hvorav ni er dager da bahaier skal ta fri fra arbeid eller skole. Disse dagene er viktige årsdager i religionens historie.

Symboler i religionen avledes av det arabiske ordet Bahá’ ( «herlighet»), med den numberiske verdien ni, som er årsaken til det vanlige symbolet med den nitaggete stjernen. Ringsteinsymbolet og en kalligrafi av Det Største Navn brukes også ofte. Det førstnevte er to femtaggete stjerner nøstet med en stilisert Bahá’ hvis form er ment å minne om de tre enheter, mens den andre er en kalligrafisk gjengivelse av frasen Yá Bahá'u'l-Abhá ( «O Herlige av Det Herligste!») Den femtaggete stjernen symboliserer bahai-troen. Innen troen er stjernen kjent som Haykal («Tempel») og den ble initiert og etablert av Báb. Både han og Bahá'u'lláh skreve flere verk i form av et pentagram.

Siden unnfangelsen har troen deltatt i sosioøkonomisk utvikling, først gjennom økt frihet for kvinner, ubredelsen av kvinnelig utdanning som en prioritet, som ble gjennomført gjennom etableringen av skoler, kooperativer og klinikker.

Religionen trådte inn i en ny fase av aktiviteter når et brev fra Det universelle rettferdighetens hus datert 20. oktober 1983 anmodet bahaier om å finne måter, i tråd med troens læresetninger, hvorigjennom de kunne delta i den sosiale og økonomisk utvikling av samfunnet der de bodde. I 1979 var det 129 offisielt anerkjente sosioøkonomiske prosjekter; i 1987 hadde tallet økt til 1482.

Bahá'u'lláh skrev om behoved for en verdensregjering i denne tidsalderen av mennesketens kollektive liv. På grunn av dette ettertrykk, har det internasjonale bahai-samfunnet valgt å støtte tiltak som forbedrer internasjonale relasjoner gjennom orgaisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner, med noen reservasjoner om den nåværende struktur og FNs konstitusjon. Bahai International Community er et byrå under kontroll av Det universelle rettferdighetens hus i Haifa, og har rådgivende status i flere FN-organisasjoner.

Bahaier fortsetter å bli forfulgt i muslimske land, ettersom muslimske ledere ikke anerkjenner bahai som en uavhengig religion, men i stedet som frafall fra islam. Det mest omfattende forfølgelsen har skjedd i Iran, hvor over 200 bahaier har blitt henrettet mellom 1978 og 1998, og i Egypt. Rettighetene til bahaier har blitt begrenset i større eller mindre grad i flere andre land, inkludert Afghanistan, Indonesia, Irak, Marokko og flere afrikanske land sør for Sahara.

Marginaliseringen av de iranske bahaiene har røtter i historiske forsøk av sjia-presteskapet å forfølge en religiøs minoritet. Da bahaiene begynte å få en stor tilhengerskare, håpet presteskapet å stoppe bevegelsen ved å si at dens etterfølgere var fiender av Gud. Disse direktivene førte til mobbangrep og offentlige henrettelser. Ved ett tilfelle i Yazd i 1903 ble mer enn hundre bahaier drept. Bahai-skoler ble stengt på 1930- og 40-tallet, bahai-ekteskap ble ikke anerkjent og skrifter ble sensurert.

Under Mohammad Reza Pahlavis styre, på grunn av økende nasjonalisme og økonomiske vanskeligheter i Iran, ga sjahen kontrollen over visse religiøse anliggender til landets presteskap. Dette resulterte i en forfølgelseskampanje mot bahaiene. En godkjent og koordinert anti-bahai-kampansje men henbikk å skape offentlig lidenskap mot Bahaiene started i 1955 med spredning av anti-bahai-propaganda på nasjonal radio og i offentlige aviser. På slutten av 1970-tallet mistet sjahens regime legimited basert på kritikk om at han var pro-vestlig, og revolusjonær propaganda påsto at noen av hans rådgivere var Bahaier. Bahaier ble fremstilt som en økonomisk trussel, støttespillere for Israel og vesten, og sosial motvilje mot Bahaiene økte.

Siden den iranske revolusjon i 1979 har iranske bahaier regelmessig hatt sine hjem ransaket og blitt bannlyst fra å studere på universiteter eller inneha offentlige jobber, og hundrevis har blitt fenglet for sin religiøse tro. Bahai-gravsteder har blitt skjendet, eiendommer inndratt og enkelte ganger ødelagt, inkludert huset til Mírzá Buzurg, Bahá'u'lláhs far. Bábs Hus i Shiraz, en av tre steder hvortil bahaier har pilegrimsreier, har blitt ødelagt to ganger.

Iranske myndigheter påstår at bahai-troen ikke er en religion, men en politisk organisasjon, og dermed nekter å anerkjenne dem som et religiøst minoritet. Imidlertid har regjeringen aldri fremlagt overbevisende bevis for dette. Også regjeringens uttalelse om at bahaier som avsverger sin tro vil få tilbake sine rettigheter, attesterer til at bahaier forfølges utelukkende for sin tro. Den iranske regjeringen anklager også bahai-troen for å være assosiert med zionisme, da verdenssenterert ligger i Israel. Dette er ikke basert på noe historisk faktagrunnlag, og brukes til å gjøre bahaier til syndebukker. Det var den iranske sjahen som landsforviste Bahá'u'lláh til `Akká, da i Syria og som først nesten hundre år senere ble en del av Israel.

Bahai-institusjoner og samfunnsaktiviteter har vært ulovlig under egyptisk lov siden 1960. Alle bahai-eiendommer, inkludert sentre, bibliotek og gravlunder, har blitt konfiskert av regjeringer og fatwaer har blitt utstedt som anklager bahaiene for apostasi. Fra 1990-tallet har regjeringen krevd at all offentlig legitimasjon stadfester at personen er enten muslim, kristen eller jøde, de eneste anerkjente religionen i landet. Bahaier har slik ikke hatt tilgang til offentlige dokumenter som fødselsattester, ekteskapsatester og pass, med videre, med mindre de lyver om sin religion, som bryter med troens lære. Dette medfører videre at de blant annet ikke har rett til utdanning, helsetjenester eller kan forlate landet.

Bernhard Lewis har uttrykt at muslimske lekfolk og islamske myndigheter har hatt problemer med å akkomandere post-islamske moneteistiske religioner, siden troende av slike religioner ikke kan avskrives som enten hedninger, slik som polyteister og animalister, eller som utdaterte forløpere som kristne eller jøder. Eksistensen av slike religioner utfordrer også den islamske doktrinen om finaliteten av Muhammeds åpenbaring.




#Article 63: Bil (1421 words)


En bil er en motorvogn som kjører på minst tre, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakter passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra automobil, fra gresk auto- «selv» og latin mobil «bevegelig», og er et fellesord i de tre skandinaviske språkene. «Bil» ble foreslått som avløserord for «automobil» i en konkurranse i avisen Politiken i 1902. Antallet biler vokser raskt hovedsakelig i Kina, India og andre nyindustrielle land.

I Norge var de tre største bilmerkene innenfor personbiler i 2012 henholdsvis Volkswagen, Toyota og Volvo.

I perioden 1934-1960 var import av biler regulert i Norge. Etter krigen var det mangel på fremmed valuta. Bruk av valuta til bilkjøp ble fordelt etter søknad, og skulle sikre at de viktigste brukerne ble prioritert. Kjøpere med egen tilgang til valuta kunne importere fritt. Fra juni 1954 var det fri omsetning av østeuropeiske bilmerker, avhengig av den norske fiskeksporten til disse landene, og fra 1957 var det tilnærmet fritt salg av Volvo etter en handelsavtale med Sverige. Valutasituasjonen ble gradvis bedre, og fra 1. oktober 1960 opphørte alle importrestriksjoner.

Den moderne bilen har sitt opphav i eksperimenter med dampdrevne kjøretøyer på 1700-tallet.  Nicolas-Joseph Cugnot bygde en i 1769 som kunne nå hastigheter opp mot 4 km/h.

Det var den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Den tyske oppfinneren Carl Benz fikk ferdig en bensindrevet bil 3. juli 1886 i Mannheim, Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach nesten samtidig i Stuttgart og østerrikeren Siegfried Marcus i Wien.

Fram til rundt første verdenskrig var bilen et håndlagd produkt som de færreste hadde råd til. Masseproduksjonen gjorde at stadig flere fikk bedre økonomi, samtidig som bilene ble billigere. De mange små bilprodusentene ble nedlagt eller slo seg sammen og endte opp som få, men store, selskaper. I tillegg ble de fleste ulike tekniske løsninger forkastet, og vi endte opp med bilen som vi kjenner den i dag: Selvbærende karosseri, bensin- eller dieselmotor, kraftoverføring til én aksel med differensial og fire relativt små hjul ute i hvert hjørne.

Europeiske og amerikanske bilmerker dominerte lenge, men på 1970-tallet fikk de sterk konkurranse av japanske bilmerker.

Utdypende artikkel: Bilens hoveddeler

Det er en hel rekke energikilder som brukes til fremdrift på biler. Bensin og diesel er de mest vanlige, men strøm, hydrogen, gass, biodiesel, etanol, parafin, trykkluft og en kombinasjon av to eller flere av disse (hybrid, bi-fuel eller flexi-fuel) blir også benyttet. Likheten er i alle fall at alle har en motor hvor energikilden blir omdannet til fysisk arbeid (fremdrift).

Den typiske motoren i en personbil i Norge var gjennom mange år en «rekkefirer», dvs. en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor opprinnelig med forgasser, siden med elektronisk styrt innsprøytning. Opprinnelig var langsgående motormontering og bakhjulsdrift dominerende. Etter hvert er det typiske montering på tvers foran i bilen og drift på forhjulene. I de senere årene har salget av biler med dieselmotor passert bensinbiler i Vest-Europa, inkludert Norge.

Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns, manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler.

Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I mellom sitter rattstammen med styresnekke eller en tannstang. Styringen kan være servoassistert, det vil si hydraulisk eller elektrisk hjelp til å dreie på hjulene.

Hjulopphenget på et kjøretøy skal gi kjøretøyet egenskaper som går både på komfort og kjøreegenskaper. Hjulopphenget består av fjærer, støtdempere og stagene som forbinder dem.
Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon.

Strømkilden til det elektriske anlegget består av både et batteri og en generator. Moderne biler har vekselstrømsgenerator, mens biler fra 1960-årene og eldre finnes ofte med likestrømsdynamo. Generatoren leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang.

En viktig oppgave er å levere strøm til startmotoren, eller «selvstarteren», en elektrisk motor som trekker bilmotoren i gang. Startmotoren kobles over tannhjul til bilens svinghjul. På eldre biler via et bendixdrev, på moderne biler med en  elektromagnet når motoren skal startes. Med et bendixdrev frikobles starmotoren når bilmotoren starter. Med trekkmagnet ligger den inne til en slipper startnøkkelen. Starteren trekker mye strøm, 2-300A, gjerne det batteriet kan levere.

Foruten tennplugger, har en moderne bilmotor en mengde elektrisk utstyr, for eksempel elektronisk drivstoffinnsprøyting, som styres av motorens elektroniske styringsenhet.

Det er på alle biler nyere enn 1940-tallet og oppover standard med tre primære kontrollamper som går igjen i alle bilmodeller. Dette er en bremsekretslampe, en ladelampe og en oljetrykkslampe. Felles regel er å stanse bilen og fastslå feilen så fort som mulig uansett hvilken lampe som lyser opp under kjøring!

Bremselampens funksjon kan være todelt: dels lyser den når håndbremsen er trukket til, dels lyser den for å varsle feil i bremsesystemet. Eksempler på feil kan være at en bremsekrets er falt ut eller slitte bremseklosser. Vanlig symbol i dag er et sett med bremsesko med et utropstegn imellom: (!)

Ladelampen lyser opp dersom spenningen fra generatoren blir for lav. På moderne biler indikerer dette en feil, vanligvis røket vifterem. På eldre biler med likestrømdynamo inntraff dette også ved lavt turtall. Uten generator vil bilens batteri lades ut under kjøring. Ved å koble ut mest mulig av lys og varmetråder kan en kjøre ca. 30 mil før batteriet er tømt. På enkelte bilmerker tjener lade lampa en ekstra funksjon: når motoren er startet «lekker» litt strøm gjennom ladelampa til generatoren. Denne strømmen gir initialstrøm til feltviklingen i generatoren og får denne igang. En defekt ladelampe vil dermed hverken vise at det er feil eller få igang generatoren. En enkel sjekk er at den skal lyse med tenning på og motor av. Vanlig ikon er figuren av et startbatteri.

Oljetrykkslampen er meget viktig og blir på enkelte modeller også komplementert med lydalarm. Om denne lyser under kjøring er det ikke tilstrekkelig oljetrykk i motoren. Smøresystemet feiler og motoren vil snart havarere. En må snarest stanse motoren. I moderne biler brukes gjerne et symbol formet som en oljekanne for oljetrykklampen.

Billysene hører med til det elektriske opplegget. Alle kjøretøy, inklusive tohjulinger, skal være utstyrt med noen lyspunkter. Disse er dels for å gi veilys ved kjøring i mørke og dels for å markere kjøretøyet i forhold til andre veifarende. I tillegg kan der finnes forskjellige ekstra lys med andre funksjoner.

Regler for  lys finnes i veitrafikklov og kjøretøyforskrifter.

Hovedlysene er vanligvis bilens kjørelys, og er delt i nær-lys og fjernlys. Enten nærlyset eller annet hvitt lys med kilde på minst 20W (glødepære-)styrke skal være på sammen med parkeringslamper (rød eller oransje) bakover når bilen er i bevegelse. Tidligere var der regler for hvor sterkt lys en kunne bruke både på nær- og fjernlys, mens en nå krever at lyktene ikke skal blende eller sjenere motgående trafikk. Det er også lov å ha ekstra lyskastere som tåkelys og kurvelys – men disse skal ikke brukes slik at de tar mørkesynet fra andre.

Retningslys er i dag utelukende blinkende lys, som er oransjegult framover og rødt bakfra. Antall blinkpunkter kan variere. I nyere biler finnes etter hvert flere og flere av lysene som lysdioder.

Mange bilfabrikanter utstyrer bilene med ekstra kupélys, kart- og leselamper,  bagasjeromslys og lys til hanskerommet i dashbordet, samt tåkebaklys (påbudt for bl.a. tyske biler).

Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind.  Det stiver også av konstruksjonen.  Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, mens eldre personbiler og lastebiler har separat ramme.

Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen.

Hjulet på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et dekk, hovedsakelig av syntetisk gummi.  De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet.

Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk.  Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen.

Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til termisk energi. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes.  Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en ikke-roterende del. På alle moderne biler virker bremsene på alle hjul. En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, ofte bak også. Håndbrekket kan ha egne tromler bak hvis bilen har skivebremser bak.

For å øke bremseeffekten ved moderat pedaltrykk er alle moderne biler utsyrt med en bremsekraftforsterker. Denne utnytter undertykket i manifolden. Når bremsepedalen trykkes inn, vil bremskraftforsterkeren gi øket kraft på bremsene. Bremsekraftforsterkeren kom med skivebremsene som trenger mer kraft enn de tidligere trommelbremsene.




#Article 64: Braathens (1710 words)


Braathens (før 1997; Braathens S·A·F·E eller Braathens South American and Far East Air Transport) var et norsk flyselskap som ble stiftet av skipsrederen Ludvig G. Braathen. Selskapet var i drift fra 1946 frem til det fusjonerte med den norske delen av SAS, som da dannet SAS Braathens i 2004. Flyselskapet hadde sin base på Fornebu utenfor Oslo, for så å flytte til Gardermoen. Selskapet var i mange år et av de største foretakene i Norge, og hadde sammen med sin konkurrent SAS et duopol på flyoperasjoner i landet. Selskapet var regnet som landets flaggbærende flyselskap, og dets operasjoner strakte seg fra innenriksflygninger til intrakontinentale ruteoperasjoner.

Selskapet ble etablert den 26. mars 1946 av skipsreder Ludvig G. Braathen (derav navnet «Braathens») som hadde som intensjon å etablere logistiske fraktruter for sin skipsvirksomhet verden over. Selskapet begynte å operere charterflygninger til Fjernøsten og Sør-Amerika utstyrt med flymateriell av typen Douglas C-54 Skymaster fra US Air Force. Selskapets første kommersielle flygning tok av den 30. januar 1947. De første flygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Flytiden ble for øvrig senere noe effektivisert da Braathens i 1947 supplerte sin flåte med nye Douglas DC-3-maskiner. Totalt 75 flygninger ble utført mellom Norge og Hongkong i tidsperioden 1947 til 1948. En annen langdistanseflygning Braathens opererte på den tiden var ruten mellom Stavanger og Caracas, via Reykjavík, Gander og Bermuda. Selskapet hadde også flygninger med endelig destinasjon i Johannesburg og New York.

Braathens merket sterk konkurranse av sin storebror Det Norske Luftfartsselskap, som senere skulle fusjonere og danne SAS. Sistnevnte selskap hadde monopol på alle utenriksflygninger til og fra landet. Staten anså Braathens' operasjoner til Fjernøsten som såpass regelmessige at de var å anse som ruteflygninger, og påla Braathens å søke om konsesjon for sine utenriksoperasjoner. Braathens ønsket ikke dette, og truet med å flytte sin virksomhet utenfor landet, noe som resulterte i at selskapet ble gitt spesialtillatelse til å operere mellom Norge og Hongkong i 1949 som var gyldig i fem år. For øvrig opererte selskapet også flygninger til både Venezuela og Panama på denne tiden, operasjoner de ikke ble gitt fullverdig tillatelse til.

Da de skandinaviske luftfartsselskaper fusjonerte til SAS ble det nye selskapet gitt monopol på alle internasjonale flygninger både til og fra, og innad i de skandinaviske landene. Braathens klarte likevel å fortsette sine utenriksoperasjoner til tross for dette, og inngikk i 1951 en tiårig kontrakt med det islandske flyselskapet Loftleiðir, som gav selskapet muligheten til å operere flygninger mellom Norge og USA via Island på islandsk konsesjon. Selskapets operasjoner gikk sin gang, men i 1954, da selskapet søkte om å få fornyet sin konsesjon for sine operasjoner til Fjernøsten ble søknaden avslått. Som et resultat av dette så selskapet seg nødt til å reformere seg til å bli et innenriksselskap. Selv om SAS egentlig hadde monopol på alle operasjoner innenriks i Norge, ble selskapet likevel gitt tillatelse til å søke om operasjoner på ruter hvor SAS ikke hadde flygninger. Dette innebar blant annet flygninger til Stavanger og Trondheim. Senere fulgte destinasjoner som Røros, (1953) Kristiansand, (1955) og Ålesund. (1958)

I 1960 hadde selskapet omstrukturert seg, og opererte en flåte av Fokker F-27-maskiner som ble benyttet på selskapets innenriksoperasjoner. Men selskapet hadde også gått til anskaffelse av Douglas DC-6-maskiner med trykkabin, som ble benyttet på lengre flygninger på det stadig voksende chartermarkedet fra Norge til middelhavslandene. I 1965 gjorde selskapet sin entré i jet-alderen med bestillingen av Fokker F-28-maskiner, som ble levert i 1969. En av de første lufthavnene som ble trafikkert av selskapets nye jet-maskiner var Kristiansund lufthavn, Kvernberget som åpnet i 1970. På denne tiden begynte selskapet også å trafikkere flere nye innenriksdestinasjoner, som Bergen, Molde og Haugesund.

I kjølvannet av den nye oljeindustrien som utviklet seg på norsk sektor på 70-tallet etablerte eierne et søsterselskap til Braathens som skulle drive med helikopteroperasjoner mellom fastlandet og norske oljeinstallasjoner. Braathens Helikopter ble et kortvarig foretak, men eksisterte fra 1989 til 1994 og utførte flyginger mellom norsk sokkel og Stavanger og Bergen. Selskapet fusjonerte med konkurrenten Helikopter Service i 1994.

Monopolet på enkeltruter på det norske innenriksmarkedet ble løftet i 1987, og Braathens kunne nå etablere ruter som tidligere kun hadde blitt trafikkert av SAS. To år senere, i 1989 ble selskapet også gitt tillatelse til å operere internasjonale ruter fra Norge, noe som resulterte i en rute mellom Oslo og Billund, og flere destinasjoner i Europa kort tid etter, som blant annet Newcastle og Murmansk. Den 1. april det samme året ble for øvrig luftrommet i Norge fullstendig deregulert, og alle europeiske flyselskap fikk nå tillatelse til å operere flygninger mellom Norge og Europa, og innenriks i Norge. Dette førte til et duopol mellom Braathens og SAS på innenriksrutene, og sågar økte frekvenser jevnt over.

I 1997 fornyet selskapet seg betraktelig. Foruten å kjøpe 100 % av aksjene i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation valgte selskapet også å droppe navnesuffikset «SAFE», og kalle seg kun for Braathens. Selskapet skapte også en ny visuell profil, med lanseringen av et nytt fargeskjema, samt å erstatte det norske flagget på halefinnen som de hadde flydd med siden starten i 1946 med en stilisert sølvvinge. Nederlandske KLM kjøpte det samme året opp 30 % av aksjene i Braathens, noe som resulterte i at selskapet ble medlem av KLM-Northwest-alliansen. Braathens tok i sammenheng med dette over KLMs flygninger mellom Nederland og Norge, og gjennom alliansen feedet Braathens passasjerer til den interkontinentale basen på Schiphol-flyplassen i Amsterdam. Samarbeidet førte også til at amerikanske Northwest Airlines startet flygninger mellom Minneapolis og Oslo.

Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor overkapasitet i det norske innenriksmarkedet. Mot slutten opererte selskapet 27 Boeing 737 av nyere type. Fra våren 2004 ble virksomheten til SAS i Norge og Braathens drevet under navnet SAS Braathens, og Braathens ble 1. mars 2005 fusjonert inn i SAS Braathens og opphørte dermed som eget selskap.

Fra 1. mai 2007 ble SAS Braathens omdøpt til SAS Norge, for så, fra og med 1. oktober 2009, kun være den norske delen i Scandinavian Airlines, dette for å skape en mer helhetlig profil.

I 2002 solgte Braganza seg ut av Braathens som følge av at SAS la inn bud på hele selskapet og avnoterte selskapet fra børsen. Som en del av avtalen i forbindelse med salget av Braathens kjøpte Braganza alle aksjene i det svenske innenriksflyselskapet Malmö Aviation i 2002. I 2002 ble også verdiene i Braganza delt som følge av en avtale mellom de tre gjenværende eierne som alle er barnebarn av grunnleggeren Ludvig G. Braathen. Per G. Braathen ble da eneeier av Braganza. 

I 2007 ble Braathens Aviation etablert som et holdingselskap for Braganzas flyvirksomhet i Sverige. Gruppen omfattet Malmö Aviation, Braathens Technical, Braathens Training og Braathens IT Solutions. Transwede Airways ble etablert som en “ACMI provider” i 2006, Transwede måtte legge ned sin virksomhet i løpet av 2009 da markedet kollapset fullstendig i “finanskrisen”.
I 2011 ble 85,5% av aksjene i Sverigeflyg kjøpt, og i 2012 ble Braathens Aviation eneeier av Sverigeflyg. Sverigeflyg består av selskapene Blekingeflyg, Flysmåland, Gotlandsflyg, Kalmarflyg, Kullaflyg og Sundsvallsflyg. I 2012 kjøpte Braathens Aviation 75% av Golden Air AB som er et regionalt flyselskap i Sverige som opererer både som et kommersielt flyselskap med en innenlandsk rute fra Trolhättan til Bromma lufthavn Stockholm og som en ACMI-leverandør (aircraft,crew, maintainance and insurance) for andre flyselskaper. I 2013 overtok Braathens Aviation 100% av selskapet. Trolhättanlinjen ble overført til Sverigeflyg under navnet Goldenair.se og selskapet skiftet navn til Braathens Regional i 2013. Og dermed er igjen Braathensnavnet tilbake i flyverdenen.

Per 2013 består Braathens Aviation sin flyflåte av:

I juni 2011 signerte Braathens Aviation en avtale med Bombardier Aerospace om kjøp av 10 C-series fly med levering i 2014 og 2015 – og opsjon for ytterligere 10 fly. Malmö Aviations nåværende flyflåte vil skiftes ut når C-series blir levert. Dette vil innebære en miljømessig “revolusjon” hva angår utslipp av CO2 og NOx, og en halvering av støynivå – også målt mot konkurrentenes mest moderne fly. De nye flyene vil bruke 25-30% mindre drivstoff enn dagens jetfly.

Før fusjonen med SAS i 2004 opererte Braathens med følgende flåte:

Se full liste: Braathens' destinasjoner

Braathens' rutenett inkluderte før fusjonen med SAS de fleste større lufthavner i Norge, i tillegg til de største byene i Europa. Selskapet opererte i all hovedsak rutene sine ut fra sin base på Oslo lufthavn, Gardermoen.

Fram til 1997 var alle Braathens' fly malt hvite og/eller metallisk med en rød og blå horisontal linje langs flyskroget. Braathens S.A.F.E. var skrevet med blå kursiv skrift over de fremste sidevinduene, og det norske flagget var malt på den ellers hvite halefinnen. Siden Braathens hadde posisjon som Norges flaggbærende flyselskap, skulle hele fargeskjemaet gjengi de som finnes i det norske flagget.

Etter 1997 ble et nytt fargeskjema lansert, og nasjonalfargene ble byttet ut med et nytt blå-hvitt design. Den nederste delen av flyskroget hadde en dyp blå farge, med en horisontal tynn rød stripe over som skilte den nedre delen av skroget fra den øvre hvite delen. Halefinnen ble malt lyseblå, med en stilisert sølvgrå vinge på. Etter sterke protester fra passasjerer og bedriftskunder ble denne vingen og blåfargen på halen fjernet, og det norske flagget gjeninnført på hvit bunn. 

Den 7. november 1956 krasjet en deHavilland Heron inn i Hummelfjellet. Kapteinen og én passasjer omkom i ulykken (Se full artikkel: Hummelfjeld-ulykken).

Den 23. desember 1972 krasjet en Fokker F-28 Fellowship, registrert LN-SUY i Asker under innflygningen mot Oslo lufthavn, Fornebu. 40 mennesker omkom i ulykken, som på den tiden var den verste i norsk historie. (Se full artikkel: Asker-ulykken)

Den 21. juni 1985 ble et av Braathens' fly (flight 139) kapret i luften mellom Trondheim og Oslo. Ingen mennesker ble skadet. Kapreren var beruset, og valgte til slutt å oppgi sin sak, og bytte våpenet sitt med øl.




#Article 65: Boeing 737 (1631 words)


Boeing 737 er et kort- og mellomdistanse tomotors jetfly. Flyet ble egentlig utviklet for å være en kortere og billigere versjon av Boeings 707 og 727, men har etter hvert blitt bygget i ni ulike modeller med kapasitet fra 85 til 220 passasjerer. 737 er det eneste kortdistanse-flyet som produseres av Boeing i dag, med modellene -700, -800, og -900ER samt det nyeste innslaget i familien, 737 MAX som er blitt produsert fra 2017.

Det første flyet var egentlig planlagt å være i produksjon i 1964, men den første modellen 737-100 hadde ikke sin første flyvning før i 1967 og ble satt i rutetrafikk i februar 1968. Den neste modellen, 737-200 ble satt i trafikk i april 1968. På 1980-tallet lanserte Boeing modellene -300, -400, og -500 models, også kalt for Boeing 737 Classic-serien. 737 Classic-serien hadde utvidet kapasitet og hadde nye CFM56 turbofan-motorer. På 1990-tallet introduserte Boeing de nye 737 Next Generation flyene med redesignede vinger, oppgradert cockpit og ny kabin. 737 Next Generation-serien består av modellene -600, -700, -800, -900, som er fra 31 til 41 meter lange. Boeing har også laget en Boeing Business Jet-versjon av 737 Next Generation. 

Boeing 737 er det mest solgte jetflyet i historien. Flyet er blitt produsert sammenhengende av Boeing siden 1967 og det er blitt levert  fly (pr. 7. februar 2016). Det er pr. februar 2016,  fly i bestilling. 737 produseres hovedsakelig i Boeing Renton Factory i Renton, Washington. 737 betjener stort sett ruter som tidligere ble fløyet av 707, 727, 757, DC-9, og MD-80/MD-90 og flyet konkurrerer i dag i hovedsak mot Airbus A320-serien. Det er i gjennomsnitt  Boeing 737 i luften til en hver tid, med to fly som tar av og lander hvert femte sekund.

Boeing 737 ble utviklet i slutten av 1960-årene som et kort- og mellomdistansefly. Flytypen skulle møte konkurransen fra blant andre Douglas DC-9. For å forkorte utviklingstiden valgte man å benytte skroget fra Boeing 707 og Boeing 727. Den første varianten, som ble levert til Lufthansa i 1968, var ikke populær og man valgte derfor å utvikle en forlenget variant som fikk modellbetegnelsen Boeing 737-200. Denne varianten slo godt an i markedet og var i produksjon helt frem til 1988.

I 1983 kom den varianten som senere skulle bli omtalt som 737 Classics. Dette var en kraftig oppgradert versjon med en ny og stillere motortype, oppgradert cockpit samt at man hadde gjort en liten endring av halen. I brukt versjon har denne varianten blitt svært populær hos lavprisselskapene som ønsker rimelige og driftssikre fly. Braathens S·A·F·E var launch customer på 737-500 og hadde på det meste 27 stk -500 og 4 stk -400.

For å møte konkurransen fra Airbus ble 737 Next Generation lansert i 1997. Denne versjonen har nye motorer, nytt og lengre understell, en oppgradert cockpit, mer moderne interiør samt at man har konstruert nye lengre og mer aerodynamiske vinger til flytypen.
SAS var launch customer på 737-600 med 41 stk. Braathens var også et av de første selskapene som bestilte 737-500, som er arvtakeren til -200.

Denne kjennetegnes ved Pratt  Whitney JT8D turbofanmotorer. 737-100 ble produsert mellom 1967 og 1969, og 737-200 fra 1967 frem til 1988. 

Dette var den første varianten av 737-serien som Boeing leverte. Det ble bygd 30 737-100, og den første flyturen fant sted 9. april 1967. Opprinnelig ble det valgt å bruke Pratt  Whitney motorer av typen JT8D-1 som hadde en skyvekraft på 14,000 pund, men da forhandlingene med Lufthansa var ferdige, ble det bestemt at det skulle benytter JT8D-7 motorer i stedet. Fordelen med JT8D-7 motorene var at de utviklet høyere skyvekraft ved høyere omgivelsestemperatur enn JT8D-1. 

Den første flyet ble levert 28. november 1967 til Lufthansa og det siste flyet ble levert 2. november 1969. Det ble bare bygget 30 Boeing 737-100 fly, hvorav 29 av disse ble levert til flyselskaper; 22 til Lufthansa, 5 til Malaysia Airlines og 2 til Avianca. Boeings prototype av flyet, ble etter hvert brukt av NASA og ble pensjonert over 30 år etter sin første tur. Flyet er i dag utstilt på Museum of Flight i Seattle. Den aller siste 737-100 ble pensjonert i 2005 og hadde da fløyet for Aero Continente i Peru under registreringen OB-1745.

To militære varianter av 737-200 ble utviklet, T-43 som er et treningsfly for navigatører levert til United States Air Force, og 737-200 Surveiller, som er et maritimt rekognoseringsfly utstyrt med to 4,87 m lange bladantenner levert til Indonesias flyvåpen.

Produsert i perioden 1983-1997. Disse variantene hadde nye CFM56-3 -turbofanmotorer i stedet for de lange og tynne Pratt  Whitney JT8D motorene til de tidligere utgavene. I tillegg ble cockpit kraftig oppgradert med blant annet Flight Management System (FMS). En rekke analoge instrumenter ble byttet ut med mer moderne CTR displays.

Basisutgaven. Typen er noe lengre enn -200 serien. Denne varianten ble brukt av Norwegians flåte fra 2002 til 2015, og utgjorde en periode hoveddelen av flåten. På det høyeste hadde Norwegian 29 fly av denne varianten, mens SAS aldri benyttet denne varianten. 

Er en forlenget utgave av 737-300. Først fløyet i 1988. Motorene hadde diverse problemer da Fan'en (Viften) noen ganger ble skadet pga. vibrasjoner. Den alvorligste inntraff i 1989 da motoren på et British Midland fly  havarerte og pilotene ved en feiltagelse slo av den gode motoren. Resultatet var 47 omkomne. Flytypen ble satt på bakken for å få motorene utbedret. Braathens kjøpte inn flere 737-400 maskiner, som SAS tok over da de kjøpte opp Braathens.  Ingen brukes nå lengre av SAS.

Er kortere enn 737-300 med en kapasitet omtrent lik den på -200 serien. Det første -500 flyet fløy 30. juni 1989. Braathens var  blant de første kundene av denne varianten, også disse ble tatt over av SAS, men er ikke lenger i bruk. 

Produsert i perioden 1997ndash;  Flyet gjennomgikk en totaloverhaling der stort sett bare det ytre skallet er likt forrige modell. Blant annet ble vingene større noe som tillot høyere marsjhøyder, høyere cruisehastigheter, lavere drivstoff-forbruk og større drivstoffkapasitet. Hele cockpit ble redesignet til ren glasscockpit, der alle tradisjonelle instrumenter blir erstattet av 6 store MFD's (Multi Function Displays) som kan vise forskjellige eller kombinasjoner av parametre, og også fungerer som backup for hverandre. Disse variantene er utstyrt med CFM56-7 motorer. (SAS bestilte også en mer avansert utgave,   (Evolution) som skulle være mer miljøvennlig med 40 % lavere NOx utslipp enn standardvarianten, men hadde en del vibrasjonsproblemer på lavt turtall)

Minste variant og samme størrelse som Boeing 737-200 og -500. Den ble satt i tjeneste i 1998. SAS var første kunde av denne varianten, og hadde frem til 30. November 2019 28 fly i flåten. SAS' siste tur med en Boeing 737-600 maskin ble markert med en helt spesiell tur fra ARN om CPH til OSL. . På grunn av sin korte og butte kropp, blir denne versjonen omtalt som smågrisen i det norske luftfartsmiljøet. Frem til kjøpet av 737, brukte SAS MD-80 og DC-9 i ulike varianter på kortrutenettet. Disse var lange og slanke i skrogformen, og 737 (spesielt 737-600) fremstod som liten, kortbent og tjukk ved siden av. Selv den korteste varianten av MD (MD-87) var noen cm lengre enn den lengste 737'en (737-800). Begrepet oppstod gjennom en karikatur av en 737 fremstilt som en gris, i fagforeningsbladet til den norske pilotforeningen i SAS. Kallenavnet spredte seg som ild i tørt gress. Som eksempel brukte danske flygeledere navnet etter relativt kort tid. En MD-80 fra SAS som ble tildelt ny gate etter landing i CPH, fikk av flygelederen beskjed om ny gate between the four company piglets (fire 737-600 som stod parkert parvis ved pir C i København). 
Salg av -600 serien var imidlertid ganske laber, og siste -600 modell ble levert i 2006, og siden 2012 har den ikke vært tilgjengelig for bestilling. Det er ikke planlagt noen -600 erstatter i den kommende 737MAX generasjonen. 

Samme størrelse som Boeing 737-300. Kjøpt både av SAS og Braathens. SAS har i dag 24 (pr april 2013) fly av denne varianten.

Basert på 737-700, men med lengre rekkevidde (ER= extended range/ forlenget rekkevidde). Er inspirert av Boeing Business Jet (BBJ) og har en rekkevidde på opptil 10 200km.

Den mest suksessfulle typen av Boeing 737 modellene. En forlenget utgave, som erstatter Boeing 737-400. Den ble fløyet først i juli 1997. SAS har 29 Boeing 737-800 fly i flåten. Norwegian har 114 Boeing 737-800 fly per juli 2017, og mange flere i bestilling. 

Ryanair er det selskapet i Europa som har flest Boeing 737-800 i flåten sin i dag med 425 stk.
Boeing 737-800 har plass til opptil 189 passasjerer.

Videre forlenget. Først fløyet august 2000. Maksimal kapasitet på -900 serien er imidlertid ikke høyere enn på -800 serien på grunn av krav til nødutganger. Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. KLM (Nederland) flyr denne typen til norske destinasjoner fra tid til annen. 737-900 ble tatt ut av produksjon kort etter at -900ER kom på markedet, da det viste seg at denne modellen var langt mer populær.

Boeing 737-BBJ er et stort «executive jet» eller «privatfly», versjon med tre ganger så stor kabinplass som de vanligste forretningsfly og innredning tilpasset den enkelte eier med prislapp på fra om lag 350 mill. NOK og oppover. Kjell Inge Røkke var én av 83 eiere (leasingavtale) av et slikt fly frem til hans BBJ ble videresolgt i november 2003. Hans versjon hadde det selvironiske navnet «Rebel's Tool».

Det har blitt utviklet en rekke militære versjoner av alle tre generasjoner Boeing 737.
En av disse er en modell som er tenkt brukt til maritim overvåking og ubåtangrep, kalt Boeing P-8 Poseidon, basert på 737-800ERX. Denne kom i bruk fra 2013.

Den nyeste varianten av 737 med første levering 2017 til blant annet Norwegian. Modellene er basert på  Boeing 737-700/800/900ER, men med nye CFM International LEAP-1B motorer, fly-by-wire kontrollerte spoilere og forlenget nesehjul.   




#Article 66: Liste over bilmerker (552 words)


Dette er en ufullstendig liste over alle bilmerker noensinne produsert. Noen er fra bilprodusenter som også bruker navnet på selskapet som et merkenavn, andre er fra datterselskap eller divisjoner, eller er produkter som er blitt merket på nytt.

Abarth, Abbott-Detroit, ABC (England), ABC, Aberdonia, Acadian, AC Cars, Acura, Adler, Adria, AEC, AEM, Aero, Aerocar, Airway, Aixam, Ajax (Frankrike), Ajax (Sveits), Ajax (USA), Albion, Alcyon, Alexander Dennis, Alfa Romeo, Allard, Alpha Sports, Alpina, Alpine, Alvis, American Lafrance, American Motors Corporation, American Steam Car, American Steamer, Amilcar, Amphicar, Amuza, Ariel, Anadol, Andino, Apollo, Argyll, Armstrong Siddeley, ARO, Ascari, Ascort, Aston Martin, Atkinson, Auburn, Audi, Austin, Austin Healey, Austro-Daimler, Autobacs, Autobianchi, Autocar, Auto Union, AWD

Baker, Bantam, Bavariacars, Bedford, Beijing, Bentley, Benz, Berliet, Berna, Birchfield, Bitter, BMW, Bonnet, Bolwell, Bomac, Borgward, Bova, Bowler (bil), Brasier, Bremach, Bricklin, Bristol, Bucher-Guyer, Buddy, Bugatti, Buick, Bullet, Büssing

Cadillac, Caparo, Caterpillar, Caterham, Carbontech, Carburetti, Chaigneau-Brasier, Chaparral Cars, Chevrolet, Chrysler, Citroën, Cizeta, Classic Glass, Classic Revival, Cobra Craft, Commer, Cord, Corvette, Crane-Simplex, Cunningham Automobile

Dacia, Daewoo, DAF, Daihatsu, Daimler, Daktari, Datsun, Daytona, DB, De Dion-Bouton, Delage, Delahaye, Delaunay-Belleville, DeLorean Motor Company, Dennis, DeSoto, De Tomaso, Detroit Electric, Devaux, Diamond T, DKW, Dodge, Dodge-Renault, Dome, DUKW, Duesenberg, DRB, Durant

Eagle, E-Go, Edsel, Elcat, Elfin, EMW, ErAZ, ERF, Evans, Excalibur

Facel Vega, Fageol, Faun, Ferrari, Fiat, Finch, Fisker, FN, Foden, Ford, Ford (Frankrike), Frazer, Freightliner, FSO, FTF, FWD

Galloper, GAZ, Geijer, GEO, Georges Richard, Germain, Gibbs, Gillet, Gillig, Ginaf, Ginetta, Glas, GMC, GN, Goggomobil, Goliath, Gordini, Graham Paige, Grand Touring Garage, Gran Turismo, Gurgel, Gutbrod, Guy, Gumpert, G-Force

Hanomag, Hartnett, Hayes, Henry J, Henschel, Heuliez, Hillman, Hindustan, Hino, Hispano-Suiza, HKS, Holden, Hommell, Honda, Horch, Hotchkiss, HRG, Hudson, Humber, Hummer, Hupmobile, Hymer, Hyundai

IFA, Ikarus, Infiniti, International, International Harvester, Invicta, Irisbus, Isdera, Iso Rivolta, Isotta-Fraschini, Isuzu, Iveco, IZH

Jaguar, Jawa, Jeep, Jelcz, Jensen

KABE, Kaelble, Kaiser-Frazer, Kamaz, Kantanka, Kenworth, Keystone, Kessler, Kewet, Kia, Kimball Electric, King, Kissel, Knight, Knox, Koenigsegg, Krit, Krieger

Lada, LaFrance, Lagonda, Lanchester, Lamborghini, Lancia, Landauer, Land Rover, LaSalle, Laurin  Klement, LDV, Lea-Francis, Lewis, Lexington,Lexus, Leyland, Liaz, Liberty, Lightburn, Ligier, Lincoln, Lister, Lloyd, Locomobile, Lone Star, Lord Baltimore, Loremo, Lorraine, Lotus, Lozier, LTI, Luaz, Luverne, Lykan

Mack, Magirus-Deutz, Mahindra, MAN, Marcos, Maruti, Maserati, Matra, Maybach, Mazda, McLaren, McLaughlin, Mega, Mercedes, Mercedes Benz, Mercury, MG, Minerva, Mini (BMC), Mini (BMW), Mitsubishi, Monteverdi, Morgan, Morris, Mors, Moskvitch, Multicar

Nagant, Napier, Nash Motors,Neckar, Neoplan, Nismo, Nissan, Norsk Automobilfabrik A/S, NSU, Nysa

Oakland, Oldsmobile, Opel, Oullim Motors, Overland, Overland Whippet

P70, Packard, Pagani, Panhard, Panoz, Peel, Pegaso, Pescarolo Sport, Peterbilt, Peugeot, Piaggio, Pierce-Arrow, Piper, Pivco, Plymouth, PMC (Prince), Polski Fiat, Pontiac, Porsche, Praga, Proton, Puch, Puma,

Quick, Quincy, Quinsler, Qvale

RaceTech, RAF, Rambler, Range Rover, Reliant, Renault, Reo, Reva, Riley, Rockne, Rolls-Royce, Roman, Rotinoff, Rover, Ruf, Radical Sportscars

Saab, Saleen, Santana, Saturn, Saurer, SCAM, Scammell, Scania, Scion, SEAT, Seddon, Seddon Atkinson, Setra, Simca, Simplex, Singer, Sisu, Škoda, Smart, Solifer, Spectre, Spyker, Squire, SsangYong, Standard (Tyskland), Standard (UK), Steyr, Studebaker, Stutz, Subaru, Sunbeam, Suzuki, Shelby SuperCars, Swift

Talbot, TAM, Tatra, Terberg, Tesla, Th!nk, Thornycroft, Thrust, Togliatti, TOM'S, Tommy Kaira, Toyota, Trabant, Triumph, Troll, Tucker, TVR

UAZ, Unic, Unipower, Ural

Van Hool, Vauxhall, VAZ, Vespa, Vivinus, Volga, Volkswagen, Volvo, Venturi, Vector Motors Corporation

Walter, Wanderer, Wartburg, Wiesmann, Western Star, White, Willys, Wolseley

Yamaha, Yugo

Zaschka, Zastava, ZAZ, Zentmobile, Zenvo, ZIL, ZIM, Zimmerman, Zonda, Le Zèbre

ÖAF




#Article 67: Báb (214 words)


Báb (født 20. oktober 1819 som Siyyid Ali-Muhammed i Shiraz, Iran, død 9. juli 1850 i Tabriz) var en iransk martyrprofet, som grunnla babismen og ble en forløper for bahai.

Báb vokste opp i en sjiamuslimsk kultur, og hans lære kan sees som en kommentar til denne. Han sto frem den 23. mai 1844 og fortalte om sine åpenbaringer. Han mente at han kom med en «rikere åpenbaring» enn Muhammads, og at han varslet at en «endelig åpenbaring skulle komme, ved Guds universelle budbringer». Bahaiene oppfatter dette som et forvarsel om Baha’u’lláh. Navnet Báb er arabisk for port eller dør, og han oppfattet seg som en port som den rette budbæreren skulle tre fram gjennom. 

Báb ble oppfattet som en kjetter og dissident, og ble forfulgt og fengslet. Tusenvis av hans tilhengene ble massakrert av myndightene og han ble selv henrettet ved skyting. 

Hans skrifter er samlet under tittelen Bayán. Den finnes en persisk bayán og en arabisk bayán. Budskapet i tekstene er at han, i kraft av åpenbaringene sine, opphever visse islamske lover og erstatter dem med nye, og at han «fremhever betydningen av høy moralsk standard, hjertets renhet […] og et klasseløst samfunn, med like rettigheter» Bábs lære er også preget av en fascinasjon for tallet 19, som er videreført i bahaikalenderen.




#Article 68: Benito Mussolini (6921 words)


Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.

Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en frazione av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født Maltoni, død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne. Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5 000 innbyggere.

Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete. Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter Benito Juárez, den meksikanske reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkistisk islett.

Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957). Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk.

Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Marx og Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra Kapitalen. I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi.

Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito.

Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza.

Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, og knivstukket en medelev i hånden. Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen.

Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Carduccikollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student.

I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti (Partito Socialista Italiano) i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer. Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som sostituto aiutante (hjelpelærervikar), men det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.

Han dro i 1902 til Sveits først til Lausanne. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.

Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige kanton Ticino hjalp ham med å holde seg skjult.

Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.

Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne. Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.

I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet «Proletario», og ble korrespondent for Milanoavisen «l'Avanguardia socialista». Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den positivistisk pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola.

Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.

Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og Friedrich Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Immanuel Kant.

Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske metodistiske pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, «L'uomo e la divinità: Dio non esiste» («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.

Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont.

I november 1904 ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. bersaglieriregiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905, slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.

Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.

På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.

I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen La Lima. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heretiker), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giolitti og kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.

Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengslet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola.

I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt Il bersagliere, og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. I denne perioden publiserte Mussolini i Pagine libere (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.

Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrikske Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentistbevegelse.

I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad L'Avvenire del Lavoratore. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet Il Trentino.

Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet Il Popolo.  Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.

Mussolini provoserte både sosialistene, kirken og myndighetene. I Il Popolos spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet «den hellige fra Susà», etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble senere utgitt som boken La santa di Susà.

Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt frilynt historisk føljetongroman Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo («Claudia Particella, kardinal Madruzzos elskerinne»). Vel var kardinalen en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.

Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì.

Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet L'idea socialista, som han gav det nye navnet La Lotta di Classe («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.

Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.

Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap» Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.

Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet Soffitta. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.

Den 1. september 1910 ble datteren Edda (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.

Den 29. september 1911 brøt den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giolittis afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere den italienske trikolor over en møkkahaug. I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini  sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i  sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den  12. mars slapp han fri.

Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist Olindo Vernocchi:

Dette synes å ha vært første gang han ble kalt il Duce (lederen, føreren); han var altså sosialistisk Duce før han ble fascist.

Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano).

Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia. Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalister. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift «Folla», under psevdonymet «det søkende menneske».

I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for Avanti!, som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20 000 til 100 000 eksemplarer.

I  november 1913 startet Mussolini tidsskriftet Utopia; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels Réflexions sur la violence skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt» Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av det 15. århundre, en condottiere. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».

Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken Giovanni Huss il veridico («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.

Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Zibordi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen.

Som en av samtidens sosialister uttrykte det:

Den  9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under den røde uke, en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene.

Men så brøt første verdenskrig ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med den sosialistiske internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk nasjonalisme. Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av Risorgimento hadde begynt på.

Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bolognaavisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!. Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.

Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen  Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante, ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.

Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side fra 1915 av.

Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914. Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.

Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under verdenskrigen og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.

Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; syndikalister anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i Fasci d'Azione Rivoluzionaria (FAR – Den revolusjonære aksjons knipper). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.

Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkister, på  irredentister som Cesare Battisti, og på Associazione Nazionalista Italiana. Også det patriotiske Partito Socialista Riformista Italiano under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet Lacerba for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.

Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn.

Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte. Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august  1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.

I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, Vittorio. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito. (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)

Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den jødiske intellektuelle Margherita Sarfatti, som i 1925 utgav boken The life of Benito Mussolini og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.

I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmein («Caporetto-offensiven») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (Biennio rosso) å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (Squadristi) med finansiering fra industri- og landeiere.

Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.

Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover. 
 

Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento (kampforbund). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, quadrumviratet Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet.

Kort etter opprettelsen av Fasci di combattimento fulgte grunnleggelsen av Fascistpartiet. I dette partiet ble opptatt Marinettis Futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning. 

Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:

I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.

De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en proletarisk revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. Fasci di combattimento vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20 000 til nærmere 200 000. Etter biennio rosso fulgte «to svarte år» (Biennio nero).

Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert.

Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.

Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i Enciclopedia Italiana fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, Giovanni Gentile. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.

Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.

Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave Pius XI med sosialencyklikaen Quadragesimo Anno (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et korrektiv til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.

Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.

Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.

Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.

I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.

Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.

Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.

Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt i sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong Viktor Emmanuel III hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt dopolavoro («etter arbeidet») ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som totalitario, som på norsk kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.

Mussolini mislikte også den «servile og fremmedartede» høflighetsformen lei. På italiensk betyr pronomenet lei både «hun» og høflig tiltale (norsk «De»). Mussolini ville ha slutt på at menn ble tiltalt med et hunkjønnsord, og innførte et påbud om i stedet å bruke formen voi (= dere), tilsvarende den franske høflighetsformen vous.

I 1936 angrep og erobret italienske styrker Etiopia og gjorde landet til en del av sitt kolonirike i Øst-Afrika. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra Folkeforbundet.

Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. Sovjetunionen forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og Tyskland sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo Francisco Franco, den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939. 
Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland.

I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra Adolf Hitlers rasistiske ideologi, med antisemittisme og forherligelse av «den ariske rasen». Store deler av  befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge nasjonalsosialistisk ideologi ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og nazisme, førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske Nürnberg-lovene nye raselover som fratok jødene deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev Galeazzo Ciano skeptisk til tysk nasjonalsosialisme og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forhold til vestmaktene

Mussolini aksepterte den tyske anneksjon av Østerrike i 1938 og medvirket til Münchenavtalen som førte til at Tyskland innlemmet det tsjekkiske området Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde Bøhmen og Mähren til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe Albania våren 1939 og skaffe seg et brohode på Balkan.

I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i Stålpakten, som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i Polen i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat.

Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i Alpene. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten.

Fra koloniene i Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i Sudan, Kenya og Somaliland og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien Libya under general Rodolfo Graziani i september 1940 angrep britene i Egypt, rykket de fram til Sidi Barrani før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid de allierte til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med Afrikakorpset. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia.

I oktober 1940 angrep den italienske hær Hellas fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 Jugoslavia for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten Kroatia. Italienske styrker deltok også på østfronten sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot USA i 1941.

Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia i 1943. Fascistpartiets øverste råd (Gran Consiglio del Fascismo) besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk Pietro Badoglio – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med aksemaktene og sluttet seg til de allierte og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet Campo Imperatore i fjellområdet Gran Sasso i Abruzzo-regionen.

Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før faren ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken Prater med Bruno.

Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte Nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller  «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.

I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye viktigere enn disse virkelighetsfjerne planene var tyskernes massedrap Holocaust. Millioner av jøder ble samlet opp fra okkuperte tyske områder, og Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt  jødene som ble bortført fra Nord-Italia under Salò. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene hadde blitt delvis sabotert av både sivile, militære og den katolske kirken.

Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasoma, Paolo Zerbino og Achille Starace henrettet ved arkebusering av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham.

Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn Romano Mussolini var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i 2006, og hans barnebarn Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Alternativa Sociale». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i Europaparlamentet.

Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget La Fenice Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel.




#Article 69: Basketball (5023 words)


Basketball eller basket eller er en lagsport der to lag, bestående av fem spillere, prøver å score poeng mot hverandre ved å kaste en ball gjennom en ring. Dette må skje i tråd med reglene som er forhåndsbestemt før spillet starter. Spillet ble oppfunnet av canadieren James Naismith.

Basketball foregår hovedsakelig på en innendørs basketballbane som en konkurransesport. Sporten regnes som en sommersport, og er en del av Sommer-OL til tross for at sesongen vanligvis foregår om vinteren i de fleste land. Basketball er også en populær utendørssport om sommeren.

Det er blant de mest populære idrettene i verden.

Poeng scores ved at en spiller kaster (skyter) ballen ovenfra og ned gjennom en ring som er  over bakken. Laget med mest poeng når kampen er over vinner. Kampen trenger ikke nødvendigvis å være over da de fire periodene er ferdigspilt ettersom det vil legges til ekstraperioder dersom stillingen er lik etter ordinær tid.

Ballen kan flytte seg ved at en spiller spretter den rundt, eller den kan skifte innehaver ved en sentring. I tillegg kan den trille eller sprette rundt om på banen. Det er likevel regler for hvordan ballen kan forflytte seg.

Gjennom tiden har basketball utviklet seg gjennom mange forskjellige skyte-, sentre- og dribleteknikker. Det samme gjelder også for posisjoner og taktikker. Selv om reglene i organisert basketball er nøye kontrollert, finnes det forskjellige regler rundt om i verden. Blant annet har både collegebasketball og FIBA andre regler enn den amerikanske NBA-ligaen. I enkelte land er basketball også en populær sport for tilskuere, men dette er ikke tilfellet i Skandinavia, til tross for Ammerud Baskets forsøk på å få til nettopp dette ved å slå seg sammen med Vålerengens Idrettsforening i 2002. Dette var i håp om at tilskuere fra klanen skulle begynne å interessere seg for sporten, men allerede våren 2003 kansellerte VIF avtalen.

Hvis en spiller urettferdig forsøker å ta fordel ved personlig kontakt med motspilleren, regnes det som en forseelse. Dette gjøres mest av forsvarsspillere, men det kan også gjøre av angrepsspillere (kalles da «charge»). Når en spiller gjør en forseelse, så får da det andre laget enten ballen fra sidelinjen eller mottar en eller flere straffer ettersom hvor på banen det skjer. Spilleren som har fått forseelsen på seg må ta straffene selv. Hvis en spiller klarer å få ballen oppi kurven selv om forsvaret gjør en forseelse, får han et straffekast pluss de to(tre) poengene. Hvis det skjer i skuddøyeblikket og det blir bom, mottar han to straffer (eller tre straffer hvis det skjer utenfor tre-poengerlinjen). Et straffetreff er ett poeng.

En spiller eller trener kan også få en usportslig forseelse(også kalt teknisk forseelse) hvis de krangler med dommere eller slåss med andre spillere på banen. Dette resulterer da i at motstanderne får to straffer pluss at de får beholde ballen. En usportslig forseelse kan også mottas ved at man gjør en forseelse på en spiller med vilje uten at det er et forsøk på å ta ballen. Hvis spillere som sitter på benken roper ting etter dommeren, distraherer det andre laget og så videre kan de også få en teknisk forseelse. Flere usportslige forseelser kan føre til at laget blir diskvalifisert eller taper kampen, men dette skjer sjelden. En spiller som får fem forseelser (eller seks i NBA) i løpet av en kamp blir da feilet ut, og må stå over resten av kampen.

Selv om det ikke finnes regler for posisjoner på banen i basketball har dette utviklet seg noe med tiden. I 1950- og 60-årene var det vanlig å spille med to «guarder», to «forwarder» og én «center». Fra og med 80-tallet har disse posisjonene blitt enda mer spesialiserte; hver posisjon har som oftest sine egne oppgaver. Det mest vanlige er at den høyeste spilleren på laget spiller center eller power forward, mens kortere spillere, eller de med best ballkontroll og smidighet, spiller point guard eller shooting guard.

I forsvar finnes det to hovedstrategier; soneforsvar og mann til mann-forsvar. I soneforsvar plasserer hver forsvarsspiller seg i sin egen sone, hvor de forsvarer den offensive spilleren som er innenfor deres sone. I mann til mann-forsvar forsvarer alle spillerne hver sin spiller. Det finnes også flere forskjellige variasjoner av disse strategiene.

Angrepsspill er ofte mer variert, med planlegging av bevegelsen til spillerne uten ball. En kjapp bevegelse av en offensiv spiller for å komme i en bedre posisjon kalles en «kutt». Dersom en offensiv spiller på lovlig måte prøver å hindre en forsvarsspiller som holder en av lagets spillere ved å plassere seg i veien for ham, kalles dette en «screen» eller en «pick» ved at lagets egen spiller kutter forbi og kommer seg fri. Screener og kutter er veldig viktige offensive bevegelser, som kan føre til et åpent skudd eller en vellykket «layup». Lag har som regel alltid flere forskjellige taktikker for å ikke være forutsigbar. På banen er det som regel point guarden som styrer hvilke taktikker som skal brukes. Forskjellige taktikker lages som oftest av treneren, og det er dette som diskuteres dersom det blir blåst av en time out under en kamp.

I desember 1891 ble en canadisk gymlærer ved McGill University i Montréal, Canada og Springfield College (da YMCA), Dr. James Naismith, bedt om å finne en måte å holde sine toppidrettsstudenter i form i løpet av de lange vintrene uten at det ble for mye skader. Etter å ha forkastet flere ideer, kom han med ideen at han skulle sette en kurv på en 3,048 meter (10 fot) høy stang. Deretter satte han opp 13 regler. Til dette nye spillet hadde han tatt noen regler fra et canadisk barnespill ved navnet Duck On a Rock, som var vanlig å leke blant små barn. Det hadde også noen likheter med ballspillet håndball (ikke å forveksle med dagens håndball) som hadde blitt oppfunnet bare et par år tidligere. Til å begynne med ble det brukt en fotball, men etterhvert ble det laget egne baller for basketball. De første ballene som ble laget spesielt for dette spillet var brune, men på slutten av 50-tallet ble ballen oransje, da oransje ville være mer synlig både for spillerne og tilskuerne.

Den første offisielle kampen ble spilt på YMCA-gymnaset 20. januar 1892 med ni spillere på hvert lag, på en bane som var omtrent halvparten så stor som dagens baner. Sporten fikk navnet basketball etter forslag fra elevene, og ble fort populært.

Basketball for damer begynte også i 1892. Dette skjedde på Smith College da læreren Senda Berenson modifiserte Naismiths regler. Den første kampen ble spilt mellom University of California og Miss Head`s School, men denne ble ikke skrevet ned. Derimot ble den første nedskrevne kampen spilt mellom førsteårs- og andreårsstudenter ved Smiths College den 21. mars året etter.

Naismith og Berenson var viktige i oppbyggingen av den nye sporten. Naismith var selv trener på University of Kansas i seks år. Naismiths kollegea, Amos Alonzo Stagg, tok basketball med seg til University of Chicago, mens Adolph Rupp, en av studentene til Naismith, ble trener på University of Kentucky. Basketball ble fort spredt utover hele USA og ble fort populært. I 1895 hadde sporten allerede etablert seg godt på flere universiteter. I 1901 hadde sporten blitt så stor at universitetene og collegene i USA sponset mannlig basketball. Ni år senere hadde skader blitt mer vanlig innen basketball, så etter et forslag fra president Theodore Roosevelt ble IAA (Intercollegiate Athletic Association) opprettet i 1910 for å ta seg av regler, dommere og forsikringer.

I 1920 var det overflod av spillere og lag. Det var hundrevis av mannlige profesjonelle lag i byer over hele USA. Dessverre var det også veldig dårlig organisering av ligaene. Spillere hoppet fra lag til lag og ligaene kom og forsvant. Lag som det originale Boston Celtics-laget og de to rene afroamerikanske lagene New York Renessance (The Rens) og Harlem Globetrotters spilte opp mot 200 kamper i året på sine turer rundt i landet. Den første nasjonale turneringen for menn, NIT (National Invitation Tournament) ble spilt i 1938 i New York hvor Temple University fra Philadelphia vant. I 1948 til 1951 var det flere gamblingskandaler i NIT-turneringen hvor flere spillere fra topplag ble beskyldt for kampfiksing og korrupsjon. Delvis på grunn av dette mistet de flere spillere, lag og supportere over til NCAAs «national tournament».

Basketball for kvinner hadde allerede blitt mye mer strukturert. I 1905 hadde «National Women's Basketball Commitee's Executive Commitee on Basket Ball Rules» blitt dannet. I disse reglene skulle det være seks til ni spillere per lag og elleve dommere. I 1924 ble basket for kvinner også inkludert i «The International Women's Sports Federation», og året etter ble det spilt 37 turneringer for kvinner. Fra og med 1938 ble antallet spillere redusert til seks per lag.

Før det kom distriktsskoler i USA, var skolene mye mindre. I begynnelsen av det tyvende århundret ble basketball fort en idealsport på videregående, siden det ikke trengtes mye utstyr og det var en lett sport å lære. I mange år var basketball den mest populære sporten på flere skoler i USA. I dag har antagelig hver eneste videregående skole i USA et basketballag, og det er fremdeles en populær sport.

Den første virkelige proffligaen i USA ble dannet i 1925, og het ABL (The American Basketball League). Denne ligaen var i mange år den eneste store ligaen i USA, men lagene ble for det meste styrt av promotører med lite eller ingen penger. Derfor ville dette komme til å skape problemer. En del år senere, i 1937, kom det en ny konkurrerende liga på banen ved navnet NBL (National Basketball League). Denne ligaen ble startet med 13 tidligere uavhengige lag, og sponset av de tre store amerikanske firmaene General Eletric, Firestone og Goodyear. Ligaen varte i tolv år, til 1949, da den slo seg sammen med BAA (Basketball Association of America).

BAA var relativt nystartet, og ble opprettet tre år tidligere, i 1946. Dette var ment som nok et forsøk på å danne en proffliga i USA. Den første kampen ble spilt i Toronto, Canada mellom Toronto Huskies og New York Knickerbockers den 1. november 1946.
Da BAA slo seg sammen med NBL i 1949, og omdøpte seg til NBA (National Basketball Association), førte dette til en voksende popularitet som ingen hadde drømt om. NBA regnes i dag som den største profesjonelle basketballigaen i verden, når man tenker på populariteten, lønningene, talentene og den store konkurransen. Den første sesongen i 1949/50 var det 17 lag med, men allerede året etter ble dette redusert til 11. I dag er det 30 lag i NBA, hvorav et er fra Canada og resten er fra USA. Startingen av NBA åpnet også for at afroamerikanske spillere kunne spille i proffligaen. Tidligere hadde proffligaene vært kun for hvite, men nå begynte flere lag å ta inn afroamerikanske spillere på laget sitt. I dag, nesten 60 år senere består NBA av spillere fra hele verden, med flere forskjellige bakgrunner. Omtrent 80 % av spillerne i dag har afroamerikansk bakgrunn.

NBA har på sine nesten 60 år oppfostret flere superstjerner som for eksempel George Mikan, som regnes for å være den første superstjernen i NBA. Populariteten nådde nye høyder på 80-tallet med rivaliseringen mellom superstjernene Larry Bird, som spilte for Boston Celtics, og Earvin «Magic» Johnson som spilte for Los Angeles Lakers. Deres talent og rivalisering skapte stor interesse hos publikum.
Da det unge og lovende talentet Michael Jordan kom til NBA og vant mesterskapet med Chicago Bulls tre på rad før han la opp, deretter vant Jordan tre på rad sesongen etter han tok comeback. Jordans ankomst, talent, karakter og faktum av hans suksess og 6 mesterskap økte NBA og basketballen populæritet til nye høgder. Dette førte til at Michael Jordan ble et av de mest kjente sportsansiktene i verden. I dag regnes Michael Jordan som den beste basketballspilleren noensinne.

I 1997 ble også WNBA (Woman National Basketball Association) grunnlagt med støtte fra NBA. Til tross for alle de tvilende som hadde liten tro på prosjektet, ble det en stor suksess i løpet av få år. Særlig på grunn av store spillere som Sheryl Swoopes, Lisa Leslie og Sue Bird. WNBA er i dag veldig populært og er uten tvil også den høyeste proffligaen i verden for kvinner på samme måte som NBA er det for menn.

Basketball spilles nå i hele verden for gutter og jenter i alle aldre. I Norge er det likevel ingen serie for barn under 11 år på grunn av skadene som kan påføres skjelettet i for tidlig alder. Den globale populariteten har nådd nye høyder og det kan man også se ved at flere av stjernene i NBA i dag kommer fra hele verden: Eksempler er Yao Ming fra Kina, Dirk Nowitzki fra Tyskland, Pau Gasol fra Spania og Tony Parker fra Frankrike. Den første og eneste nordmannen som har spilt i NBA til nå er Torgeir Bryn, som spilte ti minutter over tre kamper for Los Angeles Clippers i 89/90-sesongen. Han var også den eneste personen med oppvekst i Skandinavia som hadde spilt i NBA inntil 2009, da Jonas Jerebko fra Sverige signerte en kontrakt med Detroit Pistons.

I 1948 ble det også klargjort interessen i FIBA-kongressen for å ha et verdensmesterskap for basketball hvert fjerde år mellom de olympiske leker. To år senere, i 1950 ble det første verdensmesterskap for menn avholdt i Argentina, som også vant gullet. I verdensmesterskapet, også kjent som FIBA World Championship, har ikke USA vært like dominerende som i OL. De har flest medaljer sammenlagt, men har som Sovjetunionen og Jugoslavia, vunnet tre gull hver. I det siste verdensmesterskapet som ble avholdt i Japan i 2006 vant Spania. I 1953, bare tre år senere, ble det første verdensmesterskapet for kvinner avholdt i Chile. Dette vant USA.

I 1989 tillot FIBA å ha med profesjonelle spillere i verdensmesterskapet og de olympiske leker, så i 1992 deltok profesjonelle spillere første gang i de olympiske leker. Dominansen til USA fortsatte bare enda sterkere da de presenterte sitt «Dream Team» bestående av mange spillere fra NBA som tidligere ikke hadde kunnet være med tidligere. Allikevel med utviklingen som hadde skjedd i flere andre land i verden, begynte lag fra andre land å slå USAs «Dream Team». Laget deres i verdensmesterskapet på hjemmebane i 2002, bestående av kun NBA-spillere, endte som nummer 6 bak Jugoslavia, Argentina, Tyskland, New Zealand og Spania. Dette viser hvor god utviklingen i verden har vært, og da spesielt i Sør-Amerika og Europa de siste 10-20 årene. Fra USAs dominans på begynnelsen har det nå kommet til flere andre veldig gode landslag.

I 1954 innkalte sjefen for det franske magasinet L'Equipe flere av presidentene for toppklubbene i Europa til et møte etter at en av hans journalister hadde foreslått at det burde være en basketballserie for toppklubber i Europa. Ideen ble bragt videre til FIBA. Deretter ble det under Europamesterskapet i Bulgaria i 1957 lagt frem et forslag til hvordan det skulle gjøres. Det ble besluttet at alle klubbene som vant sine nasjonale serier skulle inviteres til å delta i denne nye cupen for å kjempe om Europatittelen. L'Equipe donerte en medalje, og i 1958 ble det første gang arrangert. Til å begynne med var klubbene fra de østeuropeiske landene (tidligere Sovjetunionen) dominerende. De første seks årene ble cupen vunnet av lag fra Sovjetunionen, men i begynnelsen av 60-tallet begynte også en vesteuropeisk klubb å vise styrke og vilje. Denne klubben var Real Madrid, som vant gullet i 1964, 1965, 1967 og 1968. 60-tallet var også et veiskille i europeisk basketball, hvor rike vesteuropeiske klubber skulle komme til å dominere i mange år. I 1996 skiftet serien navn til FIBA Euroleague.

I 1991 ble ULEB (fra fransk; Union des Ligues Européennes de Basket, på engelsk; Union of European Leagues of Basketball) startet med målet å hjelpe til med utviklingen i de profesjonelle basketballigaene i Europa. Til å begynne med var Italia, Spania og Frankrike med. Men i løpet av de neste 13 årene kom også toppseriene i Hellas, Portugal, Belgia, England, Sveits, Tyskland, Nederland, Polen, Østerrike, Litauen, Tsjekkia og Israel (da de ikke er velkommen i noen serie i Midtøsten). I 2000 brøt ULEB med FIBA-reglene og brukte regler mer likt NBA, med den nye serien for toppklubbene; Euroleague. Utrolig nok hadde aldri FIBA tatt patent på navnet Euroleague, så da denne nye serien kom, ble FIBA Euroleague nødt til å skifte navn til FIBA Suproleague etter en rettssak hvor de tapte retten til navnet. Derfor var det i sesongen 2000/01 to serier for toppklubbene i Europa hvor alle de store klubbene ble delt i mellom dem. I mai 2001 hadde altså Europa to Europamestere for klubb-basketball. Lederne fra FIBA og ULEB forsto at de måtte finne en løsning på dette, så etter en del forhandlinger ble de enige om at ULEB skulle ha kontroll over konkurransen mellom klubber, mens FIBA skulle ha kontroll over landslagskonkurranser som Europamesterskapet, verdensmesterskapet og de olympiske leker. Alle lagene som da hadde spilt i FIBA Suproleague 2000/01 gikk over til ULEBs Euroleague, og det ble bestemt at dette var den øverste konkurransen for klubber i Europa.

Året etter, i sesongen 2002/03, ble ULEB Cup dannet som en serie for annenrangs profesjonelle klubber i Europa som ikke klarte å kvalifisere seg til Euroleague.

I 1959 ble det også arrangert klubbmesterskap for kvinnelige toppklubber i Europa, da det hadde vært en stor suksess for herrene. Derfor ble det også bestemt at det måtte være en konkurranse for de kvinnelige toppklubbene i Europa. I 1959 ble det første europamesterskapet for kvinner arrangert med ti klubber, som førte til at og Slavia Sofia fra Bulgaria slo CSKA Moscow i finalen. Fra og med det neste mesterskapet i 1960 fram til 1982 vant Daugava Riga fra Sovjetunionen 18 ganger. I 1996 skiftet serien navn til Euroleague Women, som det heter fremdeles.

Ullern Basketball Klubb på Østlandet er den eldste norske basketballklubben og ble stiftet 1. desember 1956. Sporten hadde da blitt bragt hit av norske studenter som hadde studert i USA. Til å begynne med ble sporten kun spilt på universiteter og videregående skoler. De første årene var amerikanske mormoner aktive i organisering og som trenere og spillere. Den første hovedserien ble da også kalt mormonerserien og startet i 1962. NBBF (Norges Basketballforbund) ble stiftet i 1968, tolv år etter at Ullern hadde blitt stiftet. Til da hadde basketball bare vært organisert som et utvalg under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. I 1968 hadde Norge 21 klubber og 900 registrerte spillere. Det har hele tiden vært hovedserier for kvinner og menn i Norge fram til nå, men i 2000 ble BLNO stiftet med mål om å bedre det sportslige nivået i norsk basket, og å få opp interessen i media ved å lage mer show ut av kampene. Det ble også inngått avtaler med TV 2 om å vise kampene på TV, noe som ble en suksess. Allerede første året var snittet på tilskuere for alle lag som spilte i BLNO på 900, noe som var en 88 % økning fra tidligere år, likevel besluttet TV2 å ikke vise noen flere enn de viktigste kampene etter 2008/09-sesongen. I sesongen 2009/10 var det 9 lag i BLNO. Nå finnes det basketballklubber i alle fylker. NBBF har satt seg som mål at basketball skal være en av de raskest økende sportene i Norge. Forbundet tok i bruk BBall i 2011 og vedtok en Helhetlig Sportslig Strategi (HSS) i 2012. Det er syv lag i BLNO i 2012: Ammerud Basket, Asker Aliens, Bærum Basket, Centrum Tigers, Frøya Basket, Gimle BBK og Tromsø Storm. Frøya Basket vant serien og sluttspillgullet i 2011–2012-sesongen. Frøya mottok også Årets klubb-pokalen som gullvinner i klassene i U12, U14, U15 Jenter, U15 Gutter og BLNO.

Norges landslag har eksistert siden midten av 60-tallet, da det spilte sin første kamp og tapte for Island i 1966. Opp gjennom årene har de prøvd å kvalifisere seg til europamesterskapet flere ganger, men har aldri klart dette. Norge meldte seg inn i FIBA i 1968, samme år som NBBF ble stiftet. Den største tiden for Norge var på slutten av 80-tallet da de klarte å kvalifisere seg til kvalifiseringen til de olympiske leker i 1988, men klarte ikke å kvalifisere seg. På denne tiden spilte Torgeir Bryn for landslaget. Laget hadde også to amerikanerne med norske foreldre; Arild Beck og Haakon Austefjord, som begge fikk sin skolering av basketball i USA da de vokste opp der. Det norske landslaget deltar hvert år i det nordiske mesterskapet, men har heller aldri klart å hevde seg noe særlig her. Lag som Sverige, Danmark og Finland har vært bedre. Norge deltar også i nordisk mesterskap for alderbestemte landslag og har vunnet gull i klassen for U18 herrer i 2008 og bronse for U18 herrer i 2007.

På internasjonal basis er basketball en av de mest populære sportene i verden.

I Norge er interessen for basketball i media relativt lav, men NBBF jobber for å få opp interessen for basketball både for spillere, tilskuere og media. Sportsmedia i Norge er mer opptatt av fotball og ishockey, men i mange andre land, og da spesielt sør og øst i Europa og Nord-Amerika er det stor interesse for sporten.

Helt fra starten av har NBA i USA vært den ligaen i verden der det ligger mest penger. Interessen fra media er så stor at det ligger mange milliarder kroner i spillet. Basketball på college i USA er også veldig populært i media, men det finnes regler slik at spillere ikke kan motta lønn. Dette gjør også at mange spillere som Kobe Bryant og LeBron James hopper over college, og går rett inn i NBA som 18- eller 19-åringer. I tillegg til NBA finnes det også et titalls andre profesjonelle basketballigaer i USA. Disse fungerer ofte som utviklingsligaer til spillere som kanskje senere ender opp i NBA, hvorav den mest kjente av dem er NBA D-League.

Det har blitt mer vanlig for amerikanske basketballspillere å spille i europeiske toppklubber i noen år før de kommer tilbake til USA og NBA, men det er også NBA-spillere som ser etter en europeisk basketballkarriere. Et godt eksempel på dette er tidligere Atlanta Hawks-spiller Josh Childress, som i 2008 signerte en kontrakt verdt 20 millioner dollar med den greske klubben Olympiacos B.C. Denne summen er ca. det tredobbelte av hva han tjente hos Atlanta.

Flere av de beste spillerne i NBA tjener mer på reklamekontrakter med for eksempel Nike, Adidas og andre sportsmerker enn de tjener på å spille. Spillere som for eksempel Lebron James, som ligger langt ned på lista over de best betalte spillere, fikk en kontrakt med Nike på 90 millioner dollar (ca. 640 millioner kroner) før han i det hele tatt hadde kommet inn i NBA. Kontrakten strakte seg over 7 år.

Desto lengre en spiller har spilt i NBA-ligaen, desto høyere blir minstelønnen. Altså stiger spillerne i lønn for hvert år uavhengig av hvor mye de spiller for klubben og hvor gode de er. NBA er den best betalte sportsligaen i verden.

I Norge, Europa og andre plasser i verden finnes det ingen offisiell liste over de mest betalte spillerne da dette regnes for å være en privatsak mellom klubbene og spillerne, men spillere i BLNO tjener sjeldent nok til å livnære seg på idretten, da de sjeldent tjener mer enn 100 000 kroner. Den best betalte ligaen i verden etter USA er den spanske toppserien ACB. Her tjener de best betalte spillerne 6 til 13 millioner kroner i året. Etter det kommer den italienske Serie A etterfulgt av den russiske toppserien; Superleague. I tillegg til dette er det stor forskjell i de forskjellige landene hvordan lønningene er for toppklubbene i toppseriene og klubbene litt lenger ned på tabellene. Gjengangere som vinner seriene sine, slik som Maccabi Tel Aviv fra Israel, Panathinaikos fra Hellas og CSKA Moskva fra Russland, har alle spillere med høye lønninger. Disse lagene pleier også å delta i Euroleague hvert år.

Europeiske klubber har flere ganger vunnet over lag fra NBA. Den første gangen var i 1978 i Tel Aviv, da de daværende NBA-mestere Washington Bullets møtte de europeiske mesterne Maccabi Tel Aviv. Maccabi stakk da av med seieren etter 98-98 etter ordinær spilletid. Den kampen var første gang noen europeisk klubb hadde spilt mot et NBA-lag, og resultatet var sjokkerende for mange. Etter det har det blitt spilt over 30 kamper mellom Euroleague-lag og NBA-lag, hvor de fleste kampene har blitt vunnet av NBA-lagene. Laget som har vunnet flest kamper over NBA-lag er Maccabi Tel Aviv, som har vunnet fire ganger. Den første var, som nevnt over, i 1978 mot Washington Bullets. To av dem var i 1984 mot New Jersey Nets og Phoenix Suns, og den siste var mot Toronto Raptors i 2005. Denne kampen ble spilt i Canada og dette var første gang et ikke-NBA-lag hadde vunnet mot et NBA-lag på amerikansk jord.

Målet med spillet er å kaste ballen ovenfra og ned i motstanderens kurv som henger 3,05 m over bakken, og å forhindre at motstanderen klarer det samme. Et forsøk på å kaste ballen ned i kurven kalles et skudd, og dette gir to poeng ved treff, eller tre poeng hvis det kastes fra en lengre avstand enn 6,25 m (FIBA) eller 7,24 m (NBA), avhengig av hvilken liga spilleren spiller i.

I en profesjonell kamp spilles det fire omganger á 10 minutter, eller 12 minutter i NBA, per omgang. I motsetning til fotball og andre sporter regnes det effektiv tid. Det vil si at hver gang ballen er ute av spill, stoppes klokka. Dette fører til at kamper ofte varer fra 1,5 time til 2 timer. Siden det spilles 5 minutters overtid helt til et lag har vunnet, kan en kamp aldri ende uavgjort.

Basketball spilles med to lag på fem spillere. Et lag kan ha opptil syv innbyttere. Antall innbytter er det ingen begrensinger på, men det kan kun gjøres når klokken er stoppet. I tillegg har hvert lag en hovedtrener og en assisterende trener som lager strategier for laget og styrer hvordan det skal spille. Hvert lag har et begrenset antall «timeouts», som treneren velger når skal blåses, hvor han får litt tid til å snakke med spillerne sine. Disse varer som regel enten 20 sekunder eller ett minutt. Profesjonelle kamper kontrolleres av en hoveddommer og to ekstradommere. I tillegg er det flere personer i sekretariatet som styrer og følger med på tiden, poengene, innbyttene og feilene på spillerne.

For å kunne spille trenger man en ball og en rektangulær bane med kurver på hver kortside. I tillegg trengs det i profesjonelt spill også en klokke, en poengteller og en dommer.

For både kvinner og menn er standarduniformen en trøye og en shorts med et godt synlig nummer bak. Enkelte klubber har også nummer foran. Draktene har også egne farger for borte- og hjemmekamper. Lagene pleier også ofte å ha klubbens logo og merker fra sponsorer på, selv om NBA har restriksjoner som gjør at klubbene ikke kan sette sponsornavn eller logoer på draktene.

En basketball kan skaffes i flere størrelser, hvorav den offisielle størrelsen i profesjonelle ligaer for herrer er 7, mens for kvinner er den 6. Det vil si at ballen er omkring 74,9-78 cm i omkrets. Ballen er ofte oransje for å kunne ses bedre, og er ofte laget i lær med godt grep. Uteballer kan være i forskjellige farger, og er ofte ikke laget av det samme stoffet som innballer for å gjøre den mer slitesterk.

En basketballbane er rektangulær og 28×15 m (FIBA) eller 29×15 m (NBA), avhengig av hvilken liga spillerne spiller i. De fleste innendørsbaner er av parkett. En rød stålkurv med nett hengende på en treplate 3.048 meter oppe i luften og 1,2 meter innenfor kortlinja på banen brukes i nesten alle ligaer i verden. Det må være minst syv meter under taket for at ballen ikke skal gå i taket for ofte. Det er også forskjellige variasjoner av størrelse på bane og høyde på nettet, og for en spiller som er vant med disse størrelsene kan en liten forskjell ha mye å si.

Basketballsko er annerledes enn vanlige joggesko ved at de er mer solide. For å understreke dette kan det nevnes skoens høye kanter rundt. Dette er for å hindre overtråkk. Sålene er spesielt høye for å skjerme kneet for eventuelle belastninger av de mange hoppene under en basketballkamp. I tillegg er sålen i enkelte sko laget slik at den gir en noe sprettende effekt, med det formål at spilleren skal kunne hoppe høyere.

Ballen kan føres oppover banen ved å skytes, sentres, dribles eller kastes. Ballen skal hele tiden være innenfor banen, og hvis den går utenfor vil det laget som rørte ballen sist miste ballen til det andre laget. Spilleren som har ballen kan ikke bevege begge beina uten å drible ballen. Spilleren kan heller ikke sprette ballen med begge hendene samtidig. Dette kalles for en dobbeltstuss. En spiller kan heller ikke holde hånden under ballen mellom sprettinger, da dette er imot reglene og kalles føring. Når et lag har fått ballen over midtbanen mot motstanderen har det ikke lov til å bevege seg tilbake over midtbanen med ballen. Dersom dette skjer kalles det en «backcourt violation». Det er ikke lov å sparke eller slå ballen med knytteneven, da dette fører til at man mister ballen til det andre laget.

For at det skal være offensivt spill hele tiden, og for at høye spillere ikke skal få en for stor fordel i spillet, er det blitt forskjellige tidsfrister for forskjellige ting:

Alle disse tidsbestemmelsene har blitt til over tid, hovedsakelig med mål om at spillet skal bli mer offensivt.

Ingen spillere har lov til å røre ballen når den er på vei nedover mot kurven, eller når den er rett over kurven i NBA. Dette kalles «goaltending». Dersom goaltending utføres av en forsvarsspiller, regnes skuddforsøket som vellykket, og angrepslaget får poeng. Dersom det utføres av en angrepsspiller resulterer det i at målet blir kansellert, og de mister ballen.

Det var 13 originale basketballregler som ble skrevet av Dr. James Naismith i desember 1891 i Springfield, Massachusetts. Disse reglene var publisert i januar 1892 i Springfield College sin avis; The Triangle. Originaldokumentet ble i desember 2010 solgt for 4,3 millioner dollar.




#Article 70: Bibelen (4255 words)


Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker.

Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamentet, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamentet, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr.

Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene.

Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk.

Det norske ordet bibel stammer opprinnelig fra det greske ordet biblía (flertallsformen av biblíon liten bok som formodentlig stammer fra det greske bíblos eller býblos som betyr papyrus, skriftruller eller bok, og kommer fra den fønikiske havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksportert. Det greske uttrykket ta biblia brukes om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som 223 e.Kr. Ordet ble på latin brukt i uttrykket biblia sacra (De hellige skrifter).

Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Samlet utgjør disse Bibelens kanon.

Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel.

Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet på hebraisk og stammer fra år 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. år 1010) og kalles Codex Leningradensis eller Leningradkodeksen (norsk). Originalen befinner seg i Saltykov-Sjtsjedrin (nasjonalbiblioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo.

Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.Kr. til ca. år. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre.

De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet.

De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr.

NT er representert med over 5 000 tekstfunn på gresk fra antikken, og over 8 000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte John Rylands-papyrus eller P52, som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P52 dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis være skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markus-, Matteus- og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens Pauli brev normalt dateres til tiden omkring år 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr.

Det gamle testamentet er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen også del av kristendommens hellige skrift. Den består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene lov, historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med).

Den hebraiske bibel (hebr.  tanakh) inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamentet, opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamentet referert til som «skriften» eller «skriftene». Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket.

Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentets skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den messianske profetien sist i Malaki – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok.

I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt som torahlesning hver sabbat. Syklusen ender ved den jødiske festen Sukkot og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler.

Torahen, eller «loven» forstått som «instruksjon», er grunnlaget for de religiøse jødiske regler og forskrifter, og består av:

Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra Fjerde mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 mitzvot eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha).

Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i Første mosebok, hvor Abraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes. Så blir Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere, Isak, Jakob og Josef. I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om israelittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinaifjellet. Torahen slutter med Mose død.

Nebiim, eller «profetene», innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriver dommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter med babylonernes erobring av Sørriket Juda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i åtte bøker, en inndeling som normalt ikke følges i norske bibler:

Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere, og som inneholder den israelittiske visdomslitteratur. Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet av David. Kong Salomo formodes å ha forfattet Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde.

Fem av bøkene, kalt «De fem skriftruller» (Megilot), blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen ved påske, Ruths bok ved shavuot, Klagesangene ved tisha b'av, Forkynneren ved sukkot og Esters bok ved purim. Overordnet sett inneholder «skriftene» poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet.

Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen.

I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.

I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamentet av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv deuterokanoniske bøker.

I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur.

Det gamle testamentet er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den pakten Gud sluttet med Moses på Sinai, men allerede i Jeremia 31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens bibel. Etterhvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanonisert og ble «Den nye pakt». Jesus Kristus er den nye pakts representant, og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse av messiasprofetiene.

Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15). Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av den hebraiske bibelen.

Det nye testamentet er den andre delen av Bibelen og består av 27 greske skrifter forfattet av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling).

Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet.

De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Det finnes også om lag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, fra omkring år 80 til 250, men de er ikke tatt med i Bibelen.

De som tradisjonelt har vært holdt som evangelienes forfattere, er nevnt bak evangeliene (som Evangeliet etter Markus). Om dette er de virkelige forfatterne, er i omdiskutert:

Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff. Den vanlig forklaringen er at Markusevangeliet er skrevet først. Matteus og Lukas har så bygget på Markusevangeliet og på Q-kilden, som nå er tapt.

Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes Gjerninger til sin unge elev Teofilus.

Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har reist tvil omkring noen av brevene. Sju av brevene er det allmenn enighet om at er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går en teori ut på at disse er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av Paulinsk teologi.

Sondringen mellom apokryfe (skjulte eller av tvilsom opprinnelse) og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med. Generelt hadde man i diasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiske rabbinere på et møte i Jamnia de daværende apokryfene. Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av Tobit, Judit, Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Ester), Første- og Andre Makkabeerbok, Visdommens bok, Sirak, Baruk og Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniel). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker.

Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles De gammeltestamentlige pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under pseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er.

Ordet «kanon» betyr egentlig strå/rør eller målestokk. I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av De hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med autoritet i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte.

I Det nye testamentet refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring den syriske forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig.

I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av Filon, Josefus, Det nye testamentet og Talmud.

De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.»

Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i den greske oversettelsen, Septuaginta. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste apostlene de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e.Kr. Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flere kirkemøter, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om. Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn.

Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man fram til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet).

Under reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT.

Fra antikken har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundre f.Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. Ifølge legenden opplevde oversetterne at da de møttes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det en syrisk oversettelse kalt Peshitta, hvis opphav er ukjent.

Den siste gamle oversettelsen er den latinske Vulgata (4. århundre), som stammer fra en kristen kontekst. Den ble oversatt av Hieronymus og har hatt stor innflytelse på den katolske kirke. Allerede i oldtiden ble Bibelen oversatt til koptisk, gotisk, etiopisk, armensk, georgisk, arabisk og slavisk.

Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i Vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkerkunsten gjorde distribusjonen av bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England ble William Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre ferdig en GT-oversettelse. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) og Geneva Bible (1560)), nedsatte man en konvensjon som skulle oversette Bibelen fra grunnspråkene. Det resulterte i King James-bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser. De langt fleste av disse blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdsvis Biblia Hebraica Stuttgartensia (GT) og Novum Testamentum Graece (NT).

Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kong Christian III og kom ut i 1550, ble den dominerende oversettelsen i Danmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket, var oversettelsen teologiprofessor Hans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert av Hans Svane, og revisjonen, som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt fram til 1853.

Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort til landsmål og var Ivar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundt Det Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse, og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Den første hele oversettelsen av Bibelen på nynorsk ble utgitt av Studentmållaget i Oslo i 1921. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke- og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende, helt fram til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en ny oversettelse av NT i 2005 og i 2011 en helt ny utgave av hele Bibelen.

Også andre norske oversettelser har blitt utgitt. I det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. En laget da en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologene Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg og Thoralf Gilbrant fra Pinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i stor grad en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet.

Jehovas vitner har sin egen fullstendige oversettelse til norsk fra 1996. Det nye testamentet ble utgitt i 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Samtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”.

På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.

Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har som hovedoppgave å oversette og utgi Bibelen. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking.

Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden, med arbeid i omtrent 200 land. Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper, som arbeider ut fra målsetningen Visjon 2025: At alle verdens mennesker har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025.

Ifølge De forente Bibelselskaper er hele eller deler av Bibelen utgitt på 2 479 språk per 31. desember 2008. Dette tallet rommer 451 oversettelser av Bibelen i sin helhet, 843 oversettelser av deler av Bibelen og 1 185 oversettelser av enten hele GT eller hele NT. Det finnes over 6 500 språk i verden, men ifølge De forente Bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå, teoretisk sett, lese hele eller deler av Bibelen på et språk de forstår.

Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde da Johann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina Vulgata», «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen».

Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukes, selv om de er meget gamle.

Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i 1428, samme året som Aslak Bolt selv ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros.

Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull.

Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 fant imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger.




#Article 71: Biokjemi (551 words)


Biokjemi er læren om de kjemiske prosesser i levende organismer, eller sagt på en annen måte; det molekylære grunnlaget for liv. Biokjemi tar for seg strukturen og funksjonen av cellulære komponenter, slik som proteiner, karbohydrater, lipider, nukleinsyrer og andre biomolekyler. 

Fram til langt inn i det 19. århundre var det en vanlig oppfatning at kjemien ikke kunne beskrive levende materie uten ved å referere til en spesiell, mystisk livskraft. Dette var opprinnelig grunnlaget for at man skilte mellom organiske og uorganiske stoffer. Men i 1828 publiserte Friedrich Wöhler en artikkel som beskrev syntese av urea ut fra uorganiske utgangsstoffer. Han viste dermed at grensen mellom organiske og uorganiske stoffer ikke var uoverstigelig uten hjelp av noen livskraft. Skillet ble av praktiske grunner opprettholdt, idet de organiske molekylene som inneholder karbonatomer i det store og hele er mer kompliserte i struktur enn de fleste uorganiske forbindelser. Skillet kom imidlertid mer og mer til å gå på den kjemiske sammensetningen av stoffene istedenfor deres opprinnelse, slik at mange av stoffene som er viktige for liv, som vann og mineraler ble karakterisert som uorganiske, mens mange organiske stoffer er fremmede for levende organismer, idet de bare er framstilt kunstig. Etter hvert trengte man derfor et navn på den delen av kjemien som virkelig handler om levende systemer. Navnet “biokjemi” ser ut til å ha blitt brukt uformelt siden 1882 mer eller mindre ensbetydende med fysiologisk kjemi, men det er alminnelig akseptert at det var den tyske kjemikeren Carl Neuberg som i 1903 ga begrepet ”Biochemie” et konkret og velavgrenset innhold.

Uavhengig av navnet “biokjemi” kan man med en viss rett si at Anselme Payen i 1833 ga det første bidraget til det som skulle bli biokjemi da han isolerte det første enzymet diastase (i dag kalt amylase). Eduard Buchner var den første som påviste en kompleks biokjemisk prosess in vitro i 1896. Han viste at et ekstrakt av gjærceller  kunne omdanne glukose til etanol. 

Siden har biokjemien utviklet seg raskt. I første halvdel av det 20. århundre, spesielt innen feltene karbohydratkjemi, lipider, enzymologi  og metabolisme. Høydepunkter i denne utviklingen var etableringen av de viktigste metabolske reaksjonsveiene glykolysen, and the Krebs syklus (sitronsyresyklus) og respirasjonskjeden. Men takket være utviklingen av avanserte teknikker innenfor felter som kromatografi, røntgendiffraksjion, NMR spektroskopi, radioisotopmerking, har også kartlegging av struktur og funksjon til de største og mest kompliserte molekylene: proteiner og nukleinsyrer. Starten på denne andre revolusjonerende utviklingsfasen som kan kalles den molekylærbiologiske fasen, kan passende settes til den fullstendige beskrivelsen av alfaheliks, en av de viktige tredimensjonale strukturformene til proteiner ved Linus Pauling Albert Corey og Herman Branson i 1951. En annen viktig oppdagelse, som kom mer eller mindre samtidig, var arvelærens gen og dets rolle in informasjonsoverføring i cellene. I løpet av 1950-årene ble strukturen til DNA-molekylet bestemt, og samtidig ble mekanismen for dets rolle i overføring av genetisk materiale fastlagt. James D. Watson, Francis Crick, Rosalind Franklin, og Maurice Wilkins har fått æren av disse oppdagelsene.. I 1958 fikk George Beadle og Edward Tatum nobelprisen for å ha påvist at ett gen gir oppskrift til ett proteinmolekyl. Et av de hittil siste gjennombruddene på dette feltet var beskrivelsen av RNA-interferens (RNAi), som cellenes metode for å slå av genenes aktive transkribering til proteiner. Andrew Z. Fire og Craig C. Mello fikk nobelprisen i 2006 for denne oppdagelsen.

 




#Article 72: Bioteknologi (768 words)


Bioteknologi er forskning som dreier seg om å lage nye produkter ved å bruke mikroorganismer, planter eller dyr. 

Bioteknologi er et nytt ord på en type naturvitenskap som har blitt brukt i flere århundrer. Da det ble bakt brød, brukte folk bioteknologi uten at de visste det. Når man baker brød, tilsetter man gjær for at brødet skal heve seg, og det som skjer, er at en kjemisk prosess begynner som gjør at gjæren begynner å produsere karbondioksid (CO2). Karbondioksiden gjør at brødet hever seg. Bioteknologi har blitt brukt i flere anledninger som f.eks. når man laget øl eller vin, og når man laget ost.

Bioteknologi er en type forskning hvor det fremstilles flere nyttige produkter innen medisin, brennstoff, næringsmidler og biologisk rensing. 

Det blir forsket mye på genteknologi innen bioteknologi. Genteknologi er teknologi som baserer seg på å studere, isolere og endre arvestoffet DNA. Genmodifisering gir oss muligheter vi aldri har hatt før. Blant annet ved at vi kan overføre genetisk informasjon mellom organismer. Genteknologi er et område det forskes veldig mye på i USA. Genteknologi kan også gi oss sykdommer vi aldri har hatt før. Man er også på vakt overfor eventuell ukontrollert spredning av genmodifisert materiale i naturen på utsiden av dyrkingsarealene, til bl.a insekter, dyr og mennesker.

Da EUs ministerråd i 2004 vurderte en søknad om et genmodifisert maisprodukt (det insektresistente Bt-11), så vurderte medlemslandene det foreliggende faktagrunnlaget på hver sin måte.  Medlemslandene og ministerrådet var splittet i sitt syn. Til tross for splittelsen, så gjennomførte Europakommisjonen godkjenning av produktet og opphevet dermed EUs tidligere moratorium mot genmodifiserte produkter. Genmodifisert mat begynner også i Norge å bli utbredt i dagligvarebutikkene. Om et matprodukt inneholder mer enn 0,5 % genmodifiserte organismer, må det merkes deretter; denne grensen økes til 0,9 % om den genmodifiserte organismen er godkjent.

Kloning er å lage en helt identisk kopi av noe. Det er flere forskjellige måter å klone ting på. Når man kloner gener tar man litt av en DNA-bit og setter den inn en bakterie. Kloning av celler skjer ved at en nesten kopierer naturlig celledeling (mitose). Det er en prosess som skjer konstant for å skifte ut kroppens gamle celler. Kloning av planter er helt naturlig. Knoller på poteter og stiklinger på bærbusker er faktisk kloning.

Når man kloner dyr er det to måter det kan gjøres på:

Kloning av mennesker er et omdiskutert tema. Hvis en skulle klone et menneske måtte en brukt terapeutisk kloning. Det er å klone menneskeceller med et mål om å lage stamceller som kan gi opphav til cellevev, noe som også kanskje kan brukes til å helbrede alvorlige sykdommer. Det er enda ikke blitt klonet et menneske i verden, men noen forskere har sagt at de har som mål å klone mennesker.

For å kunne jobbe innen bioteknologi må en gå ingeniørstudier eller realfagsstudier. For å kunne gå Ingeniørstudiet må en tilfredsstille spesielle krav innen realfag og innen matematikk. Fordypning i bioteknologi gir studenten kjennskap til biokjemi, mikrobiologi, genteknologi og biokjemiteknikk. 

Etter fem års studium på universitet eller tre års studium på høyskole kan man få tittelen ingeniør. En kan finne jobber innen kjemisk industri, miljø, oljeindustri, legemiddelbransjen osv. Ved tre års ingeniørutdanning ved en høyskole kan man ta en to års påbygging til mastergrad ved universitet enten i utlandet eller i Norge.

Bioteknologi er en type forskning Norge har begynt å satse på, men bruker lite penger til dette sammenlignet med flere andre land. I fjorårets statsbudsjett ble det gitt 100 millioner med forslag om å øke med 50 millioner i år. Det ble likevel lite i forhold til det for eksempel USA bruker på bioteknologi, 120 milliarder i året.

Innen marin bioteknologi og medisinsk diagnostikk hevder Norge seg bra. Firma som Biotec Pharmacon, Maritex og Intervet Norbio hevder seg bra på områdene sine. Grunnen til at Norge hevder seg godt innen marin bioteknologi er fordi Norge satser på lakseoppdrett. Det er drivkraften for forskningen. Det er verd å merke seg at Direktoratet for naturforvaltning i august 2009 fraråder videre vekst innen lakseoppdrett p.g.a den store trusselen mot bestandene av villaks. 

Biotec Pharmacon selger for øyeblikket Norges dyreste eksportvare, små porsjoner vann med rensende enzymer fra opptinte reker. Et gram av dette vannet koster 1 million kroner. De har så stor etterspørsel at de sliter med å produsere nok. 

Det norske selskapet GenoMar jobber med å utvikle en ny type oppdrettsfisk kalt tilapia. Det er en type oppdrettsfisk som har blitt laget ut fra en robust stamfar fra den afrikanske ferskvannsfisken tilapia. Eksperter på laks sier den har en helt nøytral smak som kan tilpasses etter hva den fôres med.

 
 




#Article 73: Buddhisme (4864 words)


Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.

Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»

Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritetsreligion, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfutsianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner og filosofier. I tillegg er mange buddhister praktiserende uten å være med i organiserte trosforsamlinger, og mange vestlige utøvere blir gjerne introdusert til buddhismen gjennom økende interesse for meditasjon. Estimater på antallet buddhister i verden varierer dermed betraktelig, men konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner, mens enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina.

Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av Den tibetanske dødeboken ble publisert i 1927, og de første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum, og den bredere new age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington D.C., som ble det første theravada-klosteret i USA.

Mange hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess, og filmer som for eksempel Matrix-trilogien har kjernetematikk som også kan knyttes til buddhistisk filosofi.

I buddhismen søkes ikke en ekstern frelse slik begrepet tradisjonelt forstås i andre religioner, men det høyeste målet i buddhismen er å oppnå «nirvana» (Sanskrit) / «nibbāna» (Pali). I buddhistisk tenkning anses dette som noe man først kan oppnå når man har eliminert de grunnleggende årsakene til emosjonell lidelse og forvirring i eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra de bakenforliggende årsakene, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, samt vanemønstre av grådighet og begjær, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten og med sann visdom ser den slik den virkelig er, som fører til en opplevelse av fullstendig og endelig frihet – nirvana.

Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik som vi gjør, og buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen, slik at tanker og handlinger kan komme over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gagnlig spor. Det er mulig å se likhetstrekk i deler av buddhistisk praksis med det som i moderne psykologi benyttes og omtales som kognitiv terapi.

Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Praksisen fokuserer på etisk-moralsk selvdisiplin (sila), meditativ konsentrasjon/absorpsjon (samadhi), uforbeholden kjærlighet (mettā), som dermed gir forutsetninger for utvikling av sann visdom (prajñā/pañña).

Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Mens noen anser buddhismen som hovedsakelig en filosofi eller livsanskuelse, vil andre tillegge buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, mens hovedkjernen og essensen i læren (Buddhadharma) er beholdt og fortsatt til stede. Buddhismen forholder seg ikke til en allmektig skapergud – herav omtalen av livssynet som et ikke-teistisk, men buddhismen anerkjenner eksistensen av andre bevisste vesener utenfor vår menneskelige verden, som slik utgjør en bredere buddhistisk kosmologi med et mangfold av mulige destinasjoner for gjenfødelse etter det inneværende menneskeliv. Vår moralske og etiske livsførsel gjennom dette livet, samt graden av utvikling i meditative tilstander vil være utslagsgivende for neste gjenfødelse og hvor vidt den blir en ønskelig eller uønskelig destinasjon. Vesener som i buddhistiske tekster omtales som «devaer» kan for eksempel sammenlignes med det vi i Vesten kjenner beskrevet som «engler» eller «himmelske skikkelser», og innehar mange beundringsverdige kvaliteter som ofte tillegges disse. Fra et buddhistisk perspektiv er imidlertid disse eksistensene også tidsbegrenset i sine livsløp, som i likhet med alt annet liv her på jorden er i stadig forandring og på ett eller annet tidspunkt vil forgå. Selv om levetiden betegnes som usedvanlig mye lengre relativt til våre menneskeliv, gjelder de universelle naturlovene også der, og kan gjerne føre til å bli mistolket som «evig-levende» av nettopp denne grunn. En fullt opplyst Buddha, som oppstår uhyre sjelden, overgår med sin innsikt og kjærlighet alle andre levende vesener – det være seg mennesker, devaer og guder, og det oppstår angivelig ikke mer enn én om gangen i samme inneværende tidsperiode, og heller ikke så lenge læren – Buddhadharma, fortsatt er tilgjengelig i verden.

Buddha er et ord som har opphav i de gamle indiske språkene Pāli og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Begrepet stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe».

Ordet «Buddha» refererer altså ikke bare til den historiske Buddha, Siddharta Gautama som levde for rundt 2 500 år siden, men betegner alle som oppnår sann og fullstendig innsikt om eksistensen og verden vi lever i, og slik opplever den endelige frigjøringen fra samsara, med andre ord Nirvana / Nibbāna. I den betydning tror buddhister at det har levd mangfoldige Buddhaer, og at også flere vil komme.

Siddharta Gautama påberopte seg ikke å være en gud, og heller ikke at han var inspirert eller sendt av noen gud. En Buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dhamma (Pali) / Dharma (Sanskrit), eller Buddhadharma – som i denne sammenhengen betyr «naturlov», «doktrine» og «sannhet».

Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid, før de endres, for dermed å opphøre igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning i kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men unntak av tilstanden nirvana, som omtales som fullstendig ubetinget og tidløs.

Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos (med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener) heller ikke nødvendigvis en begynnelse. Buddha oppfordret sine disipler eksplisitt til å sette spørsmålet om hvorvidt det eksisterer et endelig eller uendelig univers til side, da det vil være til større hinder enn gavn i søken på svar på det virkelige spørsmålet: hvordan frigjøre seg fra all emosjonell lidelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, dog ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at den bevisste prosessen i sinnet, søker gjenfødelse i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger den. Karma (Kamma – Pali) betyr «intensjonell handling» men omtales ofte i allmenn sammenheng som loven om årsak og virkning. Enkelt forklart innebærer det at gode og dyktige handlinger fører til positive resultater og ringvirkninger, mens dårlige og udyktige fører til negative resultater og påfølgende utilfredshet og lidelse. I buddhismen er det ingen Gud som dømmer og deler ut belønning og straff, ettersom karmaprosessen i seg selv er en pålitelig naturlov og den avgjørende styringsmekanismen. Levende vesener former selv sine liv gjennom sine tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som dannes på vegen. Å skade andre levende vesener innebærer dermed at man fôrer slike negative tendenser, som ufravikelig vil føre til en eller annen form for fremtidig lidelse, enten i dette livet, eller på et senere tidspunkt. Et annet komplekst spørsmål om direkte årsakssammenheng mellom en bestemt tanke eller handling og den påfølgende direkte konsekvens, er et annet spørsmål som Buddha oppfordret sine disipler til å legge til side – nettopp på grunn av dens kompleksitet som potensielt kan paralysere ens praksis og ende opp i spekulative blindveier, og på den måten motvirke evnen til å konsentrere seg fullt og helt om å kultivere dyktige levemåter og å legge grunnlaget for fremtidig innsikt. Tematikken rundt karma kan dermed regnes som det eneste i Buddhismen som man oppfordres til å ta til seg som en arbeidshypotese – uten å kunne ha et endelig sikkert forhåndsvar før man selv har oppnådd fullstendig innsikt. Da Buddha selv nådde sin opplysning fikk han som del i prosessen tilgang på informasjon og minner fra sine mangfoldige tidligere liv, og kunne også se andre vesens tidligere livsløp. Det var nettopp denne forståelsen av årsak og effekt sett i et lengre perspektiv over flere livsløp som gjorde han i stand til å skreddersy teknikker og kontemplasjons-objektene som han gav til de som kom til han for å lære, og dermed gav dem optimaliserte forutsetninger for å kunne bryte gjennom de mest problematiske illusjonene og hindrene som tåket deres evne til å se virkeligheten som den er. De eksistensielle lidelsene og all den ugagn som gjøres til den dag i denne verden skyldes nettopp mangelen på innsikt og forståelse av dette årsaksforholdet, og det er vår manglende evne til å se våre begjær og handlinger i et bredere perspektiv som fremmer mentale hindringer av fiendtlighet og aversjon, higen og grådighet. Den påfølgende syklusen av gjenfødsel, lidelser og stress har sitt opphav i denne uvitenheten, og hele syklusen omtales i buddhismen som samsara den evige vandringen.

Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av sine karmiske forutsetninger. Det finnes ugunstige eksistensplan preget av intensifiserte lidelser og tilstander av dyp forvirring – gjerne uten en fysisk definerbar menneskekropp (som vi kjenner beskrevet i de fleste kulturer som ånder og gjenferd etc.), eller man kan gjenfødes i dyreriket, som også anses som mindre ønskelig, da de generelt preges av en høy grad av stress og lidelse relatert til overlevelse i seg selv, i tillegg til et begrenset utviklingspotensial som følge av potensielt bevissthetsnivå til sammenligning med eksempelvis mennesker. Her kan man se grunnlaget for at buddhistisk tanke søker å avstå fra å påføre dyr unødig lidelser, og setter respekt for alt levende i høysetet. Noen skoler i buddhismen insisterer på vegetarianisme, dog Buddha kun nektet sine munker og nonner å avstå fra almissemat dersom det var mistanke om at dyr var slaktet i hovedhensikt å tilbys dem, og ikke primært for et familiemåltid.

Det finnes også høyere eksistensplan i den buddhistiske kosmologien, som er preget av vedvarende intense lykkefølelser, som man kjenner igjen fra beskrivelser av ulike himmelske tilværelser i ulike religiøse tradisjoner. I buddhistisk kosmologi anses imidlertid heller ingen av disse eksistensplanene evige, men er under samme lov om forgjengelighet, som er preget av nye gjenfødsler som dermed vil medføre en viss form for uvisshet og stress, uansett hvor subtil – nettopp på grunn av de usikre fremtidsutsiktene og flyktige natur. Dette vil dermed utelukke ideer om såkalte «evige» fortapelser etc., selv om livsløp i lavere eksistensplan angivelig skal kunne vare svært lenge. I buddhismen regnes det spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi den generelle balansen mellom lidelse og velbehag her gjør det lettere å komme til en erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, og dermed kan fordre et sunt begjær om å dedikere sin innsats frem mot fremtidig frigjøring fra samsara.

Buddhismen oppfordrer dermed til et langsiktig perspektiv, og stimulerer til empati med alle levende vesener, og vektlegger som i alle andre myndiggjørende livssyn: enkeltindividets personlige ansvar og handlingskraft, med de potensielle muligheter og valg det medfører.

Kort tid etter Buddhas bortgang (parinibbana) oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av læren og den praksis Sanghaen skulle følge – og i henhold til den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første store «rådsmøtet» i Rajagrha i år 483 f.kr. Tekstene ble senere skrevet ned ca. 100 år f.Kr. på Sri Lanka på språket pali, et klassisk indisk språk som er beslektet med sanskrit.

Tipitaka («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen, og regnes som kanon innenfor Theravādaskolen. Tekstene er mange og varierer i lengde; og de samlede utgavene finnes på over 20 000 sider. Som navnet tilsier, består denne tekstsamlingen av tre deler:

Tekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes for å høre til det eldste sjiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre sjikt, men Buddha kan selv også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre dem lettere å memorere og dermed mer egnet for videre gjengivelse og undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene står fortsatt sentralt i dagens praktisering av buddhisme, og tekstene ble utformet for verbal gjengivelse og er slik preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Da tekstene først ble nedskrevet i sin helhet ble palmeblad benyttet, som har lang konserveringsvarighet og fortsatt finnes brukt til samme formål i dag.

Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre).

I Mahayanabuddhismen finnes dessuten flere autoritative tekster formulert av munker i etterkant av Buddhas levetid, særlig i kinesisk og japansk tradisjon. Blant disse er for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: Prajnaparamita sutra), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha.

Buddhas lære forklarer hvordan den emosjonelle utilfredsheten man gjennomgår i livet springer ut av en grunnleggende mistolkning av verden rundt oss, som gis uttrykk i higen og begjær, tilknytninger og aversjoner – men presiserer at dette kan endelig kureres ved riktig praktisering av Den åttedelte veien. Denne grunnlæren omtales som «De fire edle sannheter» og består av følgende:

De fire edle sannheter er slik strukturert mye på samme måte som en medisinsk diagnose – med symptom, årsak, prognose og kur.

For fullt ut å forstå de edle sannhetene og virkelig kunne etterprøve dem, foreskrev Gautama Buddha følgende levesett eller livs-sti, som består av: (opprinnelig Pali begrep står skrevet i parentes)

Den åttedelte veien blir i enkelte tilfeller referert til som en progressiv serie av nivåer som utøveren gjennomgår: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mer vanlig å betrakte stegene på 'stien' som at de utvikles simultant og gjensidig forsterker hverandre kontinuerlig gjennom prosessen. Den åttedelte veien består essensielt av 3 hovedgrupperinger og betraktes som utviklingen av 1) Sila – som betyr etisk og moralsk disiplin i alt en foretar seg verbalt, fysisk og mentalt. 2) Samādhi, som er fullstendig tilstedeværelse og mental absorpsjon. 3) Paññā, som kan anses som resultatet av de to foregåendes vellykkede utvikling, og innebærer den høyeste visdom og innsikt i vår sanne eksistens.

Buddhister søker etter beste evne å følge disse fem grunntankene, eller treningsreglene for etisk livsførsel:

I tillegg har munker og nonner minst fem ekstra grunnregler:

Disse levereglene er ikke plikter som påtvinges, men kan anses som sunne mål som man gir seg selv i respekt og kjærlighet til både en selv og verden rundt oss.

Beskrivelsene fra historiene om Buddha da han fortsatt var Bodhisattaen prins Siddhatta Gotama, forteller at han vokste opp som tronarving i en kongerike og var omgitt av overflod og velstand, og at han senere gikk hen og praktiserte asketiske disipliner, inspirert av daværende lærere og andre spirituelle søkere, og førte blant annet til at han sultet kroppen og utsatte seg selv mange smertefulle opplevelser. Formålet var at gjennom å nekte kroppen det sinnet begjærte kunne man til slutt nå fullstendig frihet som følge, men ingen av disse ekstreme metodene han praktiserte i løpet av den 6 års perioden han tilbrakte vandrende, gav svarene han lette etter. Først etter han bestemte seg for å avbryte denne harde askesen var han i stand til å oppnå full opplysning. Han gjenoppdaget dermed og karakteriserte Den åttedelte veien som Den gyldne middelveien, som er et balansert levesett og disiplin hvor man avstår fra de to utilfredsstillende ytterkantene av ekstrem askese og ekstrem hedonisme.

I buddhismen anses ikke sanselige gleder i seg selv som grunnleggende galt, men utfordringen som følger er at de ofte medfører forvirring eller en ugunstig avhengighet til disse sanseopplevelsene i seg selv. Problemet med å basere sin idé om lykke på ytre omstendigheter er at man lett kan ende opp med usunne reaksjoner når man av ulike grunner blir forhindret å oppnå det man vanligvis søker lykken i. Det langsiktige problemet er imidlertid at disse former for lykke også er flyktige, essensielt ukontrollerbare og uforutsigbare – i dyp kontrast til den sanne og varende lykke som er innen rekkevidde når man er frigjort fra det emosjonelle behovet for å nære oss gjennom sanse-stimuli, og heller ikke lenger klamrer seg til livet, eller motsatt, søker opphør av sin eksistens her i verden.

Buddhister søker det som tradisjonelt omtales «tilflukt i De tre juveler». Dette er et symbol for Buddha, Dhamma / Dharma og Sangha. Sangha er et begrep som brukes noenlunde ulikt, men opprinnelig brukt om samfunnet med munker og nonner – og De som har nådd frem til ett av de fire ulike nivåer av opplysning, Den Edle Sangha. I noen tilfeller brukes Sangha begrepet imidlertid om alle praktiserende buddhister, det vil si både lekfolk og ordinerte munker og nonner.

Mens de karmiske lovene vil gjelde frem til en når opplysning (årsaks- og effekt-sammenhengen mellom tidligere tanker, handlinger og ord – er det mulig å unngå lidelsen som følger disse ved å praktisere Dharma, i henhold til veien Buddha beskrev opp mot full innsikt og nirvana. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte metaforisk kalt en «flåte», som en midlertidig tilflukt og hjelpemiddelet som lar en «krysse elven». Det virkelige målet nås først på «den andre siden av elven», hvor man trygt kan gi slipp på «flåten» av mestringsstrategier og teknikkene Den åtte-delte vei fordrer – imidlertid ikke før man har nådd den fulle innsikten og forståelsen som følger landgangen på den andre siden.

For dem som søker full opplysning, innebærer det å ta tilflukt i og innrette seg etter oppfordringene som inngår i prosessen: å følge den grunnveien som så mange andre har fulgt dertil tidligere. Det inneholder dermed nødvendigvis elementer av tillit til at opplysning faktisk er mulig, og at man før eller siden må ta en beslutning for hvilken vei en vil gå og med hvor stor innsats man vil investere – ettersom man ikke kan vite med full sikkerhet at man når helt frem i det inneværende livsløp. Mange buddhister bruker gjerne jevnlige resiteringer, for å minne seg selv på hva som er deres overordnede mål her i livet og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. Den kan for eksempel lyde slik:

Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke betyr «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem» eller å «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har imidlertid ofte blitt misforstått her i Vesten hvor en kan dra slutningen at det er en religion for dem som «stikker hodet i sanden». Å avstå fra usunn adferd, og å kultivere dyktig adferd – samtidig som en renser og styrker sitt eget sinn, er den største gave en kan gi seg selv og likeledes er av uvurderlig verdi for våre omgivelser. Å holde fast ved en etisk livsførsel er å anse som en velsignelse til den verden vi lever i, og bidrar til en unik trygghet og tillit både i oss selv, og for dem som kommer i kontakt med oss gjennom livet.

Buddhismen har utviklet seg til et antall forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre hovedgrener: Nikaya (Theravada; tidligere omtalt som Hinayāna), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres, og regnes som den eldste tradisjonen som fortsatt er i voksende utvikling, inkludert her i Norge og den vestlige verden forøvrig.

Theravada («De Eldstes vei») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som agamas eller nikaya-suttaer (sutraer). Begrepet utgår også historisk fra da de eldste munkene (Theraene) som stod i mot strukturendringene en stor gruppe «yngre» munker ønsket gjennomslag for etter Buddhas levetid. (Thera betegner en munk som har minst 10 år som fullt ordinert Bhikkhu). Nikaya-suttaene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var Buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen anses en Buddha som den fremste opplyste lærer, som avdekker og viser veien som kan føre dem som praktiserer riktig – til nibbana (nirvana). Hovedmålet for Theravada-buddhister er Arahant-stadiet, som er det fjerde og siste utviklingsnivået for full vekkelse, full opplysning: nibbāna. En selvlært fullt opplyst Buddha (som i motsetning til en Arahant ikke har tilgang på en opplyst lærer som viser vei), antas å oppstå særdeles sjeldent, og ifølge Theravadaskolen oppfordret Buddha sine disipler til å praktisere for å bryte ut av samsara jo før jo bedre, da det ikke foreligger automatikk i veien opp mot full opplysning i samsara – uansett hvor mange ganger man gjenfødes. Kun når en har nådd frem til første steg av oppvåkning: Sotapatti, som muliggjøres ved at enkelte hindringer er fullstendig eliminert fra sinnet – har en nådd inn i den strømmen som etter angivelig 7 gjenfødsler eller mindre – gjennom Den åtte-delte vei vil lede til full opplysning. Theravada er svært utbredt blant annet i land som Sri Lanka, i Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia, og er i stadig voksende omfang her i Vesten. Det høyeste målet, og primær-fokuset i Theravada-buddhismen er med andre ord den individuelle frigjøring fra samsara ved hjelp av egeninnsats. Dem som selv når nibbāna, vil dermed kunne yte best og mest kompetent veiledning til andre søkende som ønsker å nå samme målet.

Mahāyāna («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av moderne tidsregning, men skal angivelig ha begynt å spire frem rundt 140 år etter Buddhas Parinibbāna. Det fortelles om et tilfelle hvor en Thera-munk som tilbrakte regntiden sammen med en større gruppe munker, merket seg at denne gruppen hadde gått bort fra deler av den opprinnelige disiplinen (Vinaya) som var utformet eksplisitt av Buddha i hans levetid for å sikre optimale treningsforhold for sine ordinerte etterkommere. Siden ble theravada-buddhismen kritisert for å kun være en vei kun for de få: med andre ord den ordinerte munke- og nonne-ordrenene dedikerte med sine liv for å nå nirvana. Blant Mahayana-buddhistene ble idealet om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana imidlertid gjeldende, fremfor å vinne frem selv som Arahant, og universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene henger høyest. Idealet er å bli en Buddha, og deretter bli værende i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er dermed å bli en Bohisattva (en som aspirerer til å bli en fullt opplyst Buddha), som har oppnådd opplysning og med mulighet for å gå inn i (pari-)nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til verden for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger og den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse og kalles Kuan-yin. I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. I Mahayana-tekstene brukes sanskrit, og tradisjonen er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen.

Vajrayāna («Diamantvogna» – også kjent som Mantrayana, Tantrayana, Tantrisk eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer også en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre den buddhistiske praksisen. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike Buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med Buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet e.Kr., og målet er å kunne nå innsikt som en diamant: å se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen og består av en lydkombinasjon som gjentas om og om igjen. Det mest kjente mantraet er om mani padme hum som betyr juvelen i lotusen, og er mantraet til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne anser Dalai Lama som en reinkarnasjon av Avalokiteshvara, og vajrayana er idag den dominerende form for buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, samt er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler ndash; i Kina og Japan.

Vajrayāna er i enkelte skoler ikke anerkjent som en vei av Buddhas lære.

Buddha stiftet munke- og nonneordenen for å tilrettelegge for optimale forhold for mennesker som ville dedikere seg fullt og helt til søken på nirvana. Ifølge de tidligere buddhistiske tekstene nådde tusenvis av disipler målet i Buddhas levetid, og disse Arahantene kunne dermed og bidra til å videreføre læren (dharma) frem til det vi har tilgjengelig fortsatt den dag i dag. Det er verdt å merke seg at både medlemmer av Sanghaen (munkene og nonnene) samt lekdisipler nådde frem til dette målet, som begge i stand til å vinne full opplysning – selv om forholdene var til stede og ytterligere tilrettelagt og for medlemmene av den ordinerte Sanghaen.

Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaya Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes imidlertid ulike variasjoner (selv om det i det store og hele foreligger konsensus om kjernereglene), samt ytterligere tillegg til disse levereglene, noe påvirket av de tradisjonene og kulturene de ulike skolene blomstret opp i.

Munker og nonner forlater sine tidligere verdslige liv, lever i sølibat, og gir avkall på personlige eiendeler og andre verdslige forpliktelser. Tradisjonelt sett opprettholdes munke- og nonne-ordenene gjennom frivillige donasjoner og gaver fra lekfolk, som igjen ofte vil kunne tilby sin prisløse kunnskap basert på direkte erfaringskunnskap fra egen fulltidspraksis. I enkelte tradisjoner finner man munker og nonner som arbeider i veldedig virksomhet, eller skoler – men først og fremst er munkene og nonnenes hovedformål å arbeide aktivt med å lære og kjenne sitt eget sinn, for slik å kunne få kontroll over tanke- og følelsesliv og kultivere sitt høyeste iboende potensial og positive egenskaper. Meditasjonspraksis er helt essensielt for å oppnå dette, og Buddhas direkte instrukser og varierte teknikker er tilgjengelig i Tipitika-skriftene, den formidable samlingen av de tidligste buddhistiske tekster.

Munker og nonner respekteres høyt blant praktiserende lek-buddhister, og Sanghaen er en av de tre juveler lek-praktikanter søker støtte og veiledning i. Buddhister har naturligvis stor takknemlighet for at Sanghaen i over 2,5 millennier har holdt læren levende og det anses som svært beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg i disiplinen hvis mål er å nå helt frem til full oppvåkning. Buddha gav ingen formaning om at munker eller nonner måtte gi livstidsforpliktende garantier for å bli værende i Sanghaen, men står fritt åpent til å gå tilbake til sitt tidligere verdslige liv som lekmann eller -kvinne. I mange tradisjoner er dette fullt akseptert, men i enkelte kulturer medfører det et visst sosialt press å bli værende når en først har gjort valget. I land som Thailand er det imidlertid vanlig med midlertidige ordinasjoner, eksempelvis gjennom den 3 måneder lange regntiden, hvor majoriteten imidlertid går tilbake til sine liv som lekpraktiserende buddhister. Tradisjonelt har det også ført til sosial mobilitet å ha tilbrakt en viss periode som ordinert, både før en eventuell stiftelse av familie, samt som en god bakgrunn for å kunne få stillinger i det offentlige i enkelte buddhistiske land.

Buddha unnlot først å gi sitt samtykke til å opprette en egen nonneorden, men lot det etterhvert gjennomføre etter stor etterspørsel fra disipler i sin nære familie. Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner ettersom en tidligere uavbrutt linje av Theravada buddhistiske nonner opphørte og døde ut på Sri Lanka. Ettersom Vinaya Pitaka antyder at en gyldig ordinasjon av en nonne (Bhikkhuni) må godkjennes av minst fem full-ordinerte nonner, ble det dermed ansett umulig å ordinere nye nonner etter dette. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordenene slik avviklet, men i senere tid har det likevel blitt ordinert nonner både innenfor Theravada- og i Vajrayana-skolene, ved hjelp av nonner fra tradisjoner som anerkjenner Vinaya Pitaka. Selv om det også her i den vestlige verden har vært mange fremstående buddhist-nonner, er det flere skoler som ikke anerkjenner denne revitaliserte linjen av Bhikkhunier i henhold til tolkingen av Vinaya-formuleringen (nevnt ovenfor).




#Article 74: Fotballklubben Bodø/Glimt (2301 words)


Fotballklubben Bodø/Glimt (stiftet 19. september 1916 som Glimt) er en norsk fotballklubb fra Bodø. Klubben spiller sine hjemmekamper på Aspmyra stadion og er regjerende seriemester etter at klubben i 2020 som første nordnorske lag vant eliteserien i fotball for menn. Klubben ble cupmester i 1975 og 1993.

Klubben tok sølv i 1977 sin første sesong i eliteserien og spilte der fire sesonger. Klubben rykket opp igjen i 1993 og tok sølv også da. Klubben har deretter spilt i eliteserien med unntak av sesongene 2006, 2007, 2010, 2011, 2012, 2013 og 2017 da klubben spilte i 1. divisjon. 

Ski- og Fotballklubben Bodø/Glimt ble stiftet i 1916.
Fotballen ble introdusert relativt sent i Bodø. Nabobyer som Narvik og Mo hadde stiftet sine klubber tidligere. Men i 1916 fikk Bodø sitt fotballag da fotballklubben Glimt ble stiftet. Glimt var også klubbens navn i mange år, men det viste seg at en klubb i daværende Orkdal kommune allerede hadde navnet «Glimt», og dermed vedtok klubben navnet «Ski- og Fotballklubben Bodø-Glimt» på sitt årsmøte i 1948. Av denne grunn kaller mange bodøværinger Bodø/Glimt fortsatt bare for Glimt. «Ski- og»-delen av navnet ble vedtatt fjernet på årsmøtet 1987, etter at skigruppa hadde vært nedlagt i en årrekke. 

En av dem som var med på å stifte Glimt i 1916 var Erling Tjærandsen. Han ble klubbens første leder og senere æresmedlem. Fordi Bodø bare hadde ett fotballag var Glimts første kamp mot forløperen til Gymnasets IF fra Bodø, en kamp Glimt vant 5-2. Første tittel kom i 1919 da Glimt ble kretsmester i Nordland. Imidlertid sank nyhetens interesse, og Glimt mistet oppslutning på 1920-tallet. Klubben slet med dårlig økonomi og det ble snakket om å innlemme Glimt i allidrettsklubben Bodø  Omegnens Idrettsklubb. Imidlertid ble det aldri noe mer enn med praten om innlemmelse.

På 1930-tallet fikk klubben en ny glød. Glimt fikk flere inspirerende besøk fra trenere og spillere sørfra, en av disse var Lyns og landslagets storscorer Jørgen Juve. Samtidig innførte Glimt nye treningsmetoder og innendørsfotball i vinterhalvåret. De nye treningsmetodene bar frukter, første nord-norgesmesterskap ble vunnet i 1930. Fra 1930-tallet har Glimt vært i toppen av nordnorsk og fra 1970-tallet norsk fotball. 

Det er fotballklubber i Norge som har vunnet mer og som i større grad har satt sitt preg på norsk fotballhistorie enn Bodø/Glimt. Men det er ikke mange som i nyere tid har opparbeidet en slik status og blitt et slikt symbol og identitetsfaktor for en hel landsdel, dens innbyggere og næringsliv. Denne effekten kan kanskje også delvis tilskrives NFF som lenge nektet nordnorske lag å delta i cup- og seriemesterskapet. 

En ny epoke startet i 1963, da nordnorske klubber for første gang fikk anledning til å delta i NM-cupen. I sin første sesong i cupen spilte  Glimt seg helt fram til kvartfinalen. Glimt slo Norild 7-1 i første runde. De to neste rundene måtte Bodø/Glimt spille borte mot Nidelv og Rosenborg Ballklub, begge var topplag fra Trondheim og begge ble slått på Lerkendal stadion. I kvartfinalen mente mange at Glimt skulle ha hjemmekamp, men ble likevel satt opp med bortekamp mot toppklubben Frigg fra Oslo. Glimt ble slått 1ndash;0 av Frigg på et fullsatt Bislett stadion. Dette var likevel for de fleste nordlendinger som å oppleve en ny frigjøringsdag. Etter kampen sto 300-500 nordlendinger, som tidligere ikke hadde latt sin røst høre i hovedstaden, igjen på Bislett og sang «Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarte er fest.» Bodø/Glimt hadde bevist at nordnorske lag kunne konkurrere på toppnivå bare de fikk lov til å delta. 

En forelskelse var skapt, Bodø/Glimt hadde inntatt de nord-norske hjertene. Siden har kjærligheten og båndene til tusenvis av nordlendinger i nord og sør bare utviklet seg og blitt forsterket. Bodø/Glimt er det eneste laget fra Nord-Norge som har deltatt i cupen i samtlige år. Fra 1963 da alle norske lag har hatt mulighet til å kvalifisere seg til deltakelse i cupen har Bodø/Glimt deltatt samtlige 46 sesonger, like etter følger Tromsø IL som har deltatt 41 ganger. Bodø/Glimt er forøvrig ett av tre nord-norske lag som har spilt i den øverste divisjonen. De to andre er Tromsø IL og Mjølner fra Narvik.

Først i 1972 fikk nordnorske lag anledning til å kvalifisere seg til allnorsk fotball. Delingen av norsk fotball før 1972 hadde nok delvis årsak i dårlige kommunikasjoner mellom nord og sør, men også en oppfatning i Norges Fotballforbund om et dårligere nivå på de nordnorske lagene. I tiden fram til 1972 ble Bodø/Glimt Nord-Norgesmester ni ganger.

Selv om nordnorske lag på papiret fikk delta i toppserien fra 1972 fortsatte Fotballforbundet forskjellsbehandlingen overfor de nordnorske lagene. Fra 1973 var det tre 2.-divisjonsavdelinger i Norge, to sørnorske og en nordnorsk. Seriesystemet var slik at de to vinnerne i de sørnorske avdelingene ble direkte kvalifisert til toppdivisjonen, mens vinneren av den nordnorske avdelingen måtte inn i en ekstra kvalifiseringsomgang med andrelagene fra sør-avdelingene. Dette merkelige kvalifiseringssystemet medførte at Glimt måtte ndash; som avdelingsvinner ndash; ut i kvalifisering både i 1974 og i 1975. Dette på tross av at Glimt ikke tapte en eneste seriekamp verken i 1974 eller i 1975. I 1975 ble Bodø/Glimt til og med Norgesmester og vant samtlige kamper i serien. I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok Fotball! Norges Fotballforbund 100 år, omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner». Først fra 1979 ble seriesystemet lagt om slik at alle kunne nå den øverste divisjonen på samme måte, uansett hvilken landsdel laget kom fra.

I 1976 klarte Bodø/Glimt å kvalifisere seg til toppserien etter å ha slått Odd Grenland 4ndash;0 på Aspmyra og uavgjort 1ndash;1 mot Lyn på Ullevaal. Som nyopprykket lag oppnådde Glimt seriesølv og cup-sølv i 1977. Lillestrøm tok begge gullmedaljene.

Tiden på 70-tallet var et eventyr når det gjaldt engasjement og publikumsoppslutning. En ting var at Glimt med den hjemvendte utenlandsproffen Harald «Dutte» Berg i spissen sprengte sportslige grenser. Noe helt annet var stoltheten nordlendingene følte etter hvert som Glimt satte de sørnorske topplagene på plass. Kvartfinalekampen mot Viking i 1975 samlet 12 041 tilskuere på Aspmyra stadion i en by som da hadde knappe  innbyggere. Tilskuertallet er fortsatt det største på noe idrettsarrangement i Nord-Norge den dag i dag. Når det var kamp Aspmyra kom folk fra Finnmark, Tromsø, Lofoten og Rana i fly, busser, båter og privatbiler. Etter store kamper sies det at de to Bodøavisene solgte et par tusen aviser bare i Mo i Rana. VG og Dagbladet hadde fem-seks sider med stoff etter slike kamper.

Innsatsen for regional selvfølelse ble hedret av både nordlendinger og trøndere i 1975. Da fikk Glimt den trønderske hedersbevisningen Olavstatuetten av Trondheimsavisa Adresseavisen som dermed inkluderte Bodø i Midt-Norge. Nordland fylkeskommune delte ut sin kulturpris til cupmesterne i 1975.
Den betydning Glimt hadde for nordnorsk selvfølelse blir oppsummert i Nordnorsk Kulturhistorie, bind 1 slik: «Bodø-Glimt var et regionalt anliggende, landsdelens felles symbol på at man hadde fått oppreisning og oppnådd likeverd» (s. 435-436).

Etter toppseriedebuten i 1977 spilte Bodø/Glimt fire sesonger før laget endte sist på 12.-plass og rykket ned i 2. divisjon i 1980.

Klubbens vandring i mørket sluttet i 1991 da Jan Muri overtok treneransvaret. Bodø/Glimt rykket opp fra andre- til førstedivisjon foran Grovfjord Idrettslag. I 1992-sesongen fikk Glimt Trond Sollied som spillende trener, klubben vant førstedivisjon og rykket opp til toppserien. I toppseriecomebacket i 1993 gjorde Glimt som i debuten i 1977. Klubben tok seriesølv og tok seg fram til cupfinalen. I motsetning til 1977-laget klarte imidlertid 1993-laget å vinne cupfinalen. Cupfinaleseieren satte punktum for tre fantastiske år, Glimt hadde gått fra andredivisjon til seriesølv og cupgull på tre år. En prestasjon som ingen har gjort før eller siden i norsk fotball.

Trenden fra 1990-tallet ser ut til å bli fulgt i det nye årtusenet. Dobbelt sølv i serie og cup bak Rosenborg i 2003 ble fulgt opp med kvalifiseringspill mot Kongsvinger IL Toppfotball i 2004. I kvalifiseringen tapte Glimt 0ndash;1 på bortebane, men vant sikkert 4ndash;0 hjemme på Aspmyra uken etter. Dermed vant Glimt sammenlagt 4ndash;1 og beholdt toppserieplassen enda et år.

Året etter klarte ikke Glimt å levere varene godt nok, og endte på jumboplass i Tippeligaen. Nedrykket var et faktum etter 13 år i det gode selskap.

Målet for 2006-sesongen var opprykk til Tippeligaen, men selv om Glimt kjempet i toppen hele sesongen, endte de på 5.-plass etter en dårlig høstsesong. Til tross for en sterk stall og mange gode resultater, feilet Glimt ofte på bortebane og tapte avgjørende kamper mot topprivalene. Bodø/Glimt hadde også store økonomiske problemer i 2006, som i verste konsekvens kunne relegere klubben til 2. divisjon. Dette fikk sportslige konsekvenser da Glimt måtte selge to av sine beste spillere til opprykksrival Bryne midt i sesongen. At laget mistet toppscoreren Håvard Sakariassen og kapteinen Cato André Hansen, kan nok ha bidratt til den dårlige høstsesongen. 

Før 2007-sesongen ble det orden på økonomien og klubben styrket stallen i alle ledd. Bodø/Glimt hadde en sterk start på 2007-sesongen og ledet serien lenge. På høsten kom klubben inn i en dårlig periode og tapte en rekke bortekamper. Til slutt endte Bodø/Glimt opp på en skuffende tredjeplass i serien, som likevel ga kvalifiseringsspill til Tippeligaen. Etter å ha slått Odd Grenland 4-2 over to kamper, ble det 12. november 2007 klart at Bodø/Glimt igjen skulle spille fotball på øverste nivå i Norge, som den første 1.-divisjonsklubben siden år 2000 som har klart å rykke opp gjennom kvalifiseringsspill.

Det ble et sterkt møte med Tippeligaen i 2008-sesongen, hvor klubben både slo Rosenborg 1-3 borte og endte på 4.-plass totalt. Igjen overrasket klubben de etablerte lagene som sammen med ekspertkommentatorer hadde dømt nordlændingene nord og ned foran sesongen. 2009-sesongen gikk ikke like bra, og Glimt rykket ned til Adeccoligaen samme år. Etter å ha spilt i nest øverste divisjon i tre år, rykket Glimt opp igjen i 2013. I Aasmund Bjørkans første sesong som hovedtrener i 2016 ble det nedrykk til nivå 2. Imidlertid ble det direkte opprykk til Eliteserien i 2017, en sesong der Glimt ble det mestscorende laget på nivå 2 i en sesong gjennom tidene. Kristian Fardal Opseth ble samtidig den spilleren med flest scoringer i en 1.divisjon-sesong gjennom tidene.

	

	

	

Klubben har fostret mange gode fotballspillere. Harald «Dutte» Berg er uten tvil den største, og kanskje den beste norske spiller noensinne. Han spilte 390 kamper for Glimt, 200 kamper for Lyn, 43 landskamper og 4 sesonger (250 kamper) som profesjonell i FC den Haag i Nederland. 

Spillere som Arne Hanssen, Terje Mørkved, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, Tom Kåre Staurvik, Ørjan Berg og Runar Berg og mange flere har også markert klubben. Alle disse har også spilt for Rosenborg og har bidratt til å bringe denne klubben til toppen i norsk fotball. 

Stig Johansen ble den første spilleren som ble profesjonell i utlandet direkte fra Bodø/Glimt (til Southampton i 1996). Etter ham gikk unggutten Trond Fredrik Ludvigsen til Hertha Berlin i 2001 og Bengt Sæternes til Club Brugge i 2002. I 2020 gikk Håkon Evjen til AZ Alkmaar og Jens Petter Hauge til AC Milan.

J-feltet er i dag Bodø/Glimts offisielle supporterklubb, med «Den Gule Horde» og «1916» som undergrupper.

J-feltet er den offisielle supporterklubben til Bodø/Glimt. Den har hatt andre navn tidligere, men fikk dagens navn i februar 2018. 

Takket være det enorme engasjementet rundt Glimt på begynnelsen av 70-tallet, er supporterklubben til Glimt en av de første og mest tradisjonsrike i Norge. Klubben startet opp på begynnelsen av 70-tallet og fikk organiserte former i 1974, det var også dette året den første «lederen» for supporterne – Arnulf Bendixen – begynte å bruke en diger gul tannbørste som symbol for supporterklubben og Bodø/Glimt, tannbørsten har siden fulgt klubben i medgang og motgang. Den første tannbørsten fra 74 ble brukket i to på Brann stadion av en overivrig bergenser i kvartfinalen i 1976, børstehodet fra denne tannbørsten er nå utstilt på Nordlandsmuseet i Bodø. 

I boken «Øyeblikkene vi aldri glemmer» fra 2003 skriver sportsjournalistene og fotballelskerne Arne Scheie og Otto Ulseth at Glimt var den fotballklubben som var først ute med å ha supportere: «Det var Bodø/Glimt som bragte den moderne supporterkulturen til landet, med vaiende tannkost – som Glimt-supporterne til dag dato er alene om – sanger og et enormt hav i en farge, i dette tilfelle gult. 
Da Glimt spilte cupfinale i 1975, fikk hele Norge for første gang se hvordan en klubbs tilhengere skal kle seg ut og oppføre seg. Supporterne fra Bodø var den første tilhengerskaren som ble en del av selve laget som spilte kampene. Det ble snart umulig å forestille seg Glimt i viktige kamper uten dette gule, syngende, vaiende koret på tribunen».

Oppdatert 15. januar 2021.

Oppsummert per turnering:

Listen inkluderer spillere som fikk landskamper mens de var i Glimt, eller spillere som startet sine seniorkarrierer i Glimt, men som først fikk landskamper på et senere tidspunkt. En spiller som Harald Martin Brattbakk er f.eks. ikke med. 

Arne Hanssen er den mestscorende Glimtspiller gjennom tidene, men man vet ikke det offisielle antallet fordi man ikke begynte å holde nøyaktig oversikt før i 1977. Det antas at Hansen scoret tilsammen over 600 mål for Glimt på 60- og 70-tallet. I tillegg var Arne Hansen toppscorer for Rosenborg i 1971 og 1972. I 2007-sesongen scoret Thiago Martins 17 mål, det meste en Bodø/Glimt spiller hadde scoret siden Stig Johansen scoret 19 i 1995-sesongen. Johansens rekord ble grundig slått i 2020 av Kasper Junker, som scoret 27 mål.

Oppdatert etter 2019.

Bodø/Glimt er på 14.-plass på tabellen over lagene med flest poeng over alle år i toppserien, den såkalte maratontabellen. Bodø/Glimt kunne imidlertid først kvalifisere seg til eliteserien i 1972, mens lagene sør for Nordland hadde muligheten fra 1963.




#Article 75: Universitetsmuseet i Bergen (978 words)


Universitetsmuseet i Bergen, opprinnelig Bergens museum, består av De kulturhistoriske samlingene, Seksjon for ytre kulturminnevern, De naturhistoriske samlingene med Muséhagen, og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, og er nå en integrert del av universitetet. Det er store museale samlinger innen kultur- og naturhistorie samlet ved institusjonen. Flerfaglig forskning og formidling har hele tiden hatt høy prioritet. Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal Bergens museum fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum.

Denne delen av Universitetsmuseet bar tidligere navnet «Historisk Museum». De kulturhistoriske samlingene tilbyr publikum utstillinger knyttet til fagene etnografi, arkeologi,  kunsthistorie og kulturhistorie. Samlingene holder til i en bygning som er tegnet av arkitekt Egill Reimers. Reimers ble tildelt oppdraget etter en reguleringskonkurranse i 1918. Bygningen sto ferdig i 1927 og er typisk for monumentalarkitekturen i Bergen rundt første verdenskrig.

Seksjonen har ansvar for saksbehandling og faglige undersøkelser av arkeologiske kulturminner. Hvert år gjennomfører Universitetsmuseet større og mindre arkeologiske undersøkelser i Bergens distrikt. Seksjon for ytre kulturminnevern er også tillagt en sentral funksjon som kompetansemiljø for dokumentasjon og konservering av bergkunst, herunder FoU – oppgaver og metodeutvikling.

De naturhistoriske samlingene omfatter samlinger innen geologi, zoologi og botanikk. Bygningen var ferdig i 1865, og museet åpnet for publikum to år senere. Den er tegnet av Johan Henrik Nebelong fra København.

En del av gjenstandene og montrene er beholdt fra den gang museet var nytt, og et besøk i de naturhistoriske samlingene gir derfor også innblikk i norsk museumshistorie.

Utenfor hovedbygningen ligger Muséhagen, med over 3 000 arter som ble anlagt som botanisk hage i årene 1887-1889.

Bygget stengt for rehabilitering i 2013, og åpnet igjen 14. oktober 2019.

Muséhagen er den gamle botaniske hagen som ligger rundt De Naturhistoriske samlingene på Nygårshøyden. Hagen ble anlagt i årene 1897-99 etter en plan av botanikeren Jørgen Brunchorst som senere ble direktør for museet. Plantehuset ble oppført i 1900-1901. I årene 1926-30 ble hagen omformet etter professor Rolf Nordhagen og bygartner Rosenkilde.

Arboretet og Botanisk hage ligger på Milde og er en del av Universitetsmuseet i Bergen. Det består av Det norske arboretet‎ og Botanisk hage. Samlingene inneholder brede samlinger av planter fra Norge, Europa og fjernere himmelstrøk. Her finnes en stor samling av rhododendron, et stort Rosarium, Japanhage, Fjellhage,  historiske hageplanter og mye mer.

Bergens Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Koren Christie (1778–1849) og biskop Jacob Neumann (1772–1848) som to av grunnleggerne. De to var også i redaksjonen for tidsskriftet Urda som formidlet museets samlinger 1837-42. Christie troner i dag på sin støtte på Muséplass, skuende ned mot sentrum av byen. I kraft av sin posisjon og entusiasme var Christie viktig for å skape giverglede og godvilje for det nye museet. De store museumsbygningene slik de står i dag, reiste seg på Nygårdshøyden i løpet av 1860-årene.

Museets første fysiske tilhold var i leide lokaler i den gamle bygningen til Bergens realskole, Seminarium Fredericianum. I 1831 kjøpte museet det som må regnes som Norges første museumsbygning, «Præsidentboligen», «Det Klagenbergske Hus» (etter Reinholt Jacob Klagenberg (1757-1830), Bergens siste magistratspresident og justitiarius i politiretten) ved Lille Lungegårdsvann. I 1840 fikk museet oppført et større tilbygg etter stadskonduktør Ole Peter Riis Høeghs tegninger, Norges første museumsbygning bygget til museumsformål. I 1853 ble stadskonduktør Hans Hansen Kaas engasjert for å lage planer for et nytt tilbygg for den naturhistoriske avdeling. I 1855 vurderte man tomtealternativ, og i 1856 ble tomten på Rakkerhaugen

Museets første konservator var Johan Koren som tiltrådte i 1846.  I ledelsen fant man fra 1851 Michael Sars som flyttet til et nytt professorat i Oslo i 1854. I 1852 ble Daniel Cornelius Danielssen med i direksjonen, og var dets preses fra 1864 til 1894, samt med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 som utforsket Norskehavet med utgangspunkt i miljøet ved Bergens Museum.  Med på turen var  også Herman Friele (1838–1921) som hadde sittet i direksjonen fra 1870. Det var her Fridtjof Nansen (1861–1930) ble 1.konservator i 1882, han overtok etter Koren.  Etter at Nansen gikk til det zoologiske miljøet i Oslo i 1887, ble han etterfulgt av Jørgen Brunchorst (1862–1917). Allerede på denne tiden antydet noen at museet skulle arbeide for «... opprettelsen av en vitenskapelig høyskole for Vestlandet i Bergen». Universitetstanken var sådd.  Det fremdeles eksisterende tidsskriftet Naturen har vært utgitt herfra siden 1887 med nevnte Jørgen Brunchorst som første redaktør. Han ble direktør for museet i 1902, men forlot det i 1906.

I 1907 kom «den Sundtske Lærestol i Zoologi» til. For første gang kunne Bergens Museum tilby undervisning på universitetsnivå. I 1914 får de fem faglige lederne professortitler, den danskføde August Brinkmann (1878–1940) på Zoologisk avdeling, Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) på Biologisk stasjon, Jens Holmboe (1880–1943) på Botanisk avdeling, Carl Fredrik Kolderup (1868–1942) på Mineralogisk-geologisk avdeling og Haakon Shetelig (1877–1955) på Historisk-antikvarisk avdeling. De nye avdelingene viser hvilke som var de sentrale fagområdene i bergensmiljøet. Kolderups sønn Niels-Henrik Kolderup (1898–1971) begynte i 1919 og overtok for faren i 1939 som professor. Etter Brinkmann (sr.) død 1940 ansatte de sønnen August Brinkmann jr. (1912–1991).

Ved inngangen til 1940-årene hadde det utviklet seg solide forskningsmiljø ved og i tilknytning til Bergens Museum. I tillegg til forskningen drev museet nå høyere undervisning innenfor ulike fagområder, riktignok med eksamensavvikling i Oslo. Det var naturlig at særlig fagområder knyttet til været og havet fikk godt fotfeste i det akademiske miljøet i byen. Jordskjelvstasjonen i Bergen og Værvarslingen på Vestlandet var blitt kjent blant de fleste nordmenn. Havforskning, oseanografi, biologi, geologi og meteorologi var fagområder som hadde tyngde i Bergen. Det nye Universitetet i Bergen ble i 1946 etablert med utgangspunkt i Det matematisk-naturvitenskapelige, Det historisk-filosofiske og Det medisinske fakultet. Universitetet i Bergen ble et nytt, moderne alternativ til en mer tradisjonell universitetsmodell konsentrert om de lange embetsstudiene.

Grunnsteinen ble nedlagt 25. oktober 1946 med kong Haakon til stede.




#Article 76: Grensesnitt (136 words)


Grensesnitt, grenseflate eller (på engelsk) interface er en abstraksjon for kommunikasjonen mellom to systemer eller konsepter. En form for oversettelse foretas for å kommunisere gjennom grensesnittet.

Innen informasjonsteknologi snakker man om grensesnitt på mange nivåer.

Grensesnitt mellom et menneske og en datamaskin (eller dataprogram) kalles brukergrensesnitt. Et brukergrensesnitt er måten brukeren av en programvare kommuniserer med et dataprogram. Dette kan være alt fra visuell informasjon som er grafisk tegnet opp på skjermen til hvordan brukeren utfører kommandofunksjoner eller annen interaksjon med programmet.

Grensesnitt mellom maskinelle entiteter kalles fysisk grensesnitt. Elektroniske komponenter har ulike former for stikkontakter som danner et slikt grensesnitt.

Programbiblioteker har et programmeringsgrensesnitt (en: Application Programming Interface (API)) som gir programmer muligheter til å benytte bibliotekets funksjonalitet.

Innen objektorientert programmering brukes begrepet grensesnitt i forbindelse med klasser for å beskrive hvilke metoder som tilbys.




#Article 77: Badminton (856 words)


Badminton er en sport som utøves av to lag med enten én eller to spillere på en bane delt av et nett. I motsetning til i andre racketspill, benytter man ikke ball i badminton. Derimot spilles det med et prosjektil lagd av fjær eller en variasjon av plast, som gjerne kalles flue, dusk eller ball.

Norges Badminton Forbund ble stiftet i 1938. Norgesmesterskapet i badminton har blitt arrangert siden 1939. Kongepokalen i badminton har blitt delt ut siden 1949.

Badminton er en gammel idrett med over tusen års tradisjon i Kina, Japan og Thailand. En regner med at badminton, på linje med andre moderne racketspill, har sitt opphav fra franske og italienske klostre på 1100-tallet. Spillet kaltes «jeu de paume», på grunn av måten det ble spilt på. Med håndflaten (fransk: paume) slo man ballen til motstanderen. Spillet spredte seg til England via Skottland omkring 1300-tallet under navnet «real tennis». 

På 1600-tallet ble spillet med objekt laget av fjær populært, siden det krevde liten plass og kunne spilles inne på slott og herregårder. Badminton er først og fremst utviklet fra racketspillet «poona» som britiske offiserer på permisjon fra India tok med seg hjem til England. På 1850-tallet ble «poona» spilt bl.a. på hertugen av Beauforts eiendom Badminton i Gloucestershire. Her ble spillet spilt mellom to spisesaler, med en bane som hadde en innsnevring på midten. Siden spillet ikke hadde noe engelsk navn ble det kjent som «det spillet man spiller på Badminton». Etter hvert tok spillet dette navnet.

Badminton er nokså nært beslektet med tennis og bordtennis, og til en viss grad også volleyball og sandvolleyball. De taktiske momentene i badminton går også igjen i tennis og squash. Speed badminton, også kjent som speedminton, er en badmintonvariant uten nett.

I konkurranseformen badminton spiller man på hver sin side av et nett med ferdigmalte baner (ofte svarte streker i idrettshaller) og målet er å få ballen til å lande på motstanderens banehalvdel. 

En full badmintonbane er 13,4 meter fra baklinje til baklinje. Strekene nærmest hver banehalvdel kalles for serverlinje og serven må alltid plasseres bakenfor denne linjen. Bakerst på banen er det to streker. I singlespill (en mot en) teller bare den bakerste linjen. I doublespill (to mot to) teller den fremste av baklinjene som servelinje, og serven må havne mellom fremste og bakerste servelinje for å bli godkjent.

Begge lag kan få poeng på hver ball, uansett hvem som server. Vinner man ballen server man helt til man taper igjen. Det er ikke noen fastsatt tid på en badminton-kamp. Man spiller tre sett til 21 poeng, men hvert sett må vinnes med minst to poeng (på samme måte som i volleyball). For at kampene ikke skal trekke altfor mye ut i tid, vinner uansett den første som oppnår 30 poeng. Har en person vunnet de to første settene blir ikke det siste settet spilt.

En prøveordning, som blant annet ble prøvd ut i Norge, hadde fem sett til ni poeng (der man måtte ha serve for å få poeng). Målet var å få flere og mer intense sett. Dette ble det ikke noe av, istedenfor ble det innført best av tre sett til 15 (må ha serven for å få poeng). Det ble forlatt igjen til fordel for den internasjonale tre sett til 21 poeng.

Som i de fleste andre konkurranseidretter spiller taktikken en særs viktig rolle. God bevegelse og spenst er viktige egenskaper hos en god badmintonspiller. En slik spiller baserer sine handlinger ut ifra tekniske og taktiske grunnlag. På banen er det gunstig å hele tiden komme seg i banens sentrum etter ballmottak. Videre vil en god badmintonspiller alltid bevege seg sidelengs, og ikke rygge bakover, for å kunne bevege seg raskere til- og fra banesentrum.

Badminton er en olympisk sport med fem disipliner: herresingle, damesingle, herredouble, damedouble og mixed double (en spiller av hvert kjønn på hver side av nettet). På høyt nivå er badminton en krevende sport som setter store krav til utøverens utholdenhet, styrke og hurtighet. I tillegg er god hånd-øye koordinasjon viktig, samt taktikk. 

Badminton er en innendørssport hvor hoveddelen av sesongen er mellom september og april. Norgesmesterskap for senior avholdes vanligvis i februar og lagserien (badmintonsportens divisjonsystem) avsluttes vanligvis i april.

Badmintonracketer er lette, og veier rundt 79 og 91 gram (med strengene). Racketene er sammensatt av mange forskjellige materialer fra karbon til stål, som igjen kan være sammensatt av flere materialer. Karbonfiber har en meget god styrke, den er stiv og gir en utmerket god kinetisk energioverføring. Før karbonfiber kom på markedet ble racketene laget av aluminium og andre lette materialer. De aller første racketene ble laget av tre. Billige racketer er ofte laget av metall, men treracketer blir ikke laget lengre.
Det finnes mange forskjellige racketdesign, men racketstørrelse og form må være innenfor de internasjonale reglene. Forskjellige racketer har forskjellig spillerkarakteristikk.

Nettets øvre kant skal  minimum være 1,524 m over banens overflate ved midten av banen 1,55 m ved double-sidelinjene. Snoren eller wiren er spent stramt i nivå med den øverste kanten av nettstolpene. Det må ikke være noe mellomrom mellom endene av nettet og stolpene. Om nødvendig skal den fulle bredden av nettet fastgjøres til nettstolpene.




#Article 78: CPU (334 words)


En CPU (engelsk  forkortelse for Central Processing Unit), også kalt prosessor, er hovedregne-/prosesseringsenheten i en datamaskin som utfører instruksjonene gitt i et dataprogram, og den er det primære elementet som gjennomfører datamaskinens funksjoner. Prosessoren har typisk to logiske bestanddeler: styreenheten og utførelsesenheten. CPU har overordnet ansvar for alt som skal utføres, og delegerer eventuelt oppgaver til andre enheter. Primærlageret inneholder data som skal bearbeides, samt de programmene som for øyeblikket trenger å være hurtig tilgjengelig for prosessoren. Den tar for seg hver instruksjon i programmet i rekkefølge for å utføre systemets grunnleggende aritmetiske, logiske og innmatning-/utmatningsoperasjoner (input/output operations). Dette begrepet har vært i bruk i databransjen siden tidlig på 1960-tallet. Formen, designet og implementeringen av prosessorer har endret seg dramatisk siden de første eksemplarene, men deres grunnleggende operasjon er mye det samme.

De første prosessorene ble spesielt formet som en del av en større datamaskin, noen ganger den eneste av sitt slag og sin størrelse. Imidlertid har denne kostbare metoden for å designe spesialtilpassede CPUer for en bestemt oppgave i stor grad banet vei for utviklingen av masseproduserte prosessorer som er laget for ett eller flere formål. Denne standardiseringstrenden begynte generelt i tiden med transistor-stormaskiner og minidatamaskiner, og har raskt skutt fart med populariseringen av integrerte kretser fra midt på 1970-tallet. Integrerte kretser har gitt mulighet til å designe og produsere stadig mer komplekse CPUer på nanoskalaen. Både miniatyriseringen og standardiseringen av CPUer har medført økt tilstedeværelse av disse digitale enhetene i moderne liv langt utover den begrensede anvendelsen av dedikerte databehandlingsmaskiner. Moderne mikroprosessorer (med én integrert krets) finnes i alt fra biler og mobiltelefoner til leketøy.

Under bruk vil en CPU bli ganske varm og trenger ekstra kjøling for å klare å kvitte seg med varmen. Dette gjøres ved å ha et stykke metall (ofte kobber) ligge i kontakt med prosessoren slik at varmen overføres til metallet. Mellom CPUen og kjøleblokken skal det smøres et tynt lag kjølepasta som sikrer at kontakt mellom dem blir perfekt. Kjøleribben blir ofte avkjølt av en vifte.




#Article 79: Careca (151 words)


Careca (født som Antonio de Oliveira Filho den 5. oktober 1960 i Araraquara) er en brasiliansk tidligere fotballspiller. Han innledet karrieren i Guarani Futebol Clube, som kommer fra byen Campinas i delstaten São Paulo.

Han spilte 60 landskampar og scoret 29 mål for . 

Careca skaffet seg sitt store ry i internasjonal fotball under VM i 1986 i Mexico. Da Brasil ble slått ut av  i kvartfinalen, hadde Careca scoret fem mål. I 1986 ledet også Careca klubblaget São Paulo til seier i det brasilianske mesterskapet.

Sommeren 1987 gikk Careca til de italienske Serie A-mestrene Napoli, der han spilte på lag med Diego Maradona. 

I 1993 dro Careca fra Italia til Japan for å spille i den japanske ligaen. Careca spilte i fire år for Kashiwa Reysol. I 1997 dro han tilbake til Brasil, der han spilte ett år for Santos før han avsluttet karrieren i den halvproffesjonelle klubben São José.




#Article 80: Cuba (2969 words)


Republikken Cuba er Karibias største øy og største stat. Den ligger mellom Det karibiske hav, Mexicogolfen og Atlanterhavet. Nord for Cuba ligger USA og Bahamas, i vest Mexico, i syd Caymanøyene og Jamaica og i sydøst Haiti. Landet har et samlet areal på 110 860 km². Hovedstaden er Havanna, som med om lag 2,4 millioner innbyggere er den største byen i Karibia.

Cuba har siden den cubanske revolusjonen i 1959 vært en sosialistisk republikk, med Det cubanske kommunistpartiet (PCC) som eneste parti. Cuba er et av svært få land som fortsatt i stor grad opprettholder en planøkonomi. Verdensbanken definerer Cuba som et middelinntektsland med en bruttonasjonalinntekt per innbygger på 5890 dollar, noe som plasserer landet på 11.-plass i Latin-Amerika. Cuba rangeres derimot som Latin-Amerikas nest mest utviklede land (etter Chile) på FNs indeks for menneskelig utvikling, og som nummer 44 i verden. Grunnen til denne langt høyere rangeringen er at Cuba scorer svært høyt på helse og utdanning. 

USA innførte en embargo mot Cuba som følge av at den nye revolusjonære regjeringen til Fidel Castro nasjonaliserte amerikanske eiendommer etter revolusjonen. Dette førte til at Cuba allierte seg med Sovjetunionen. Siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991 har Cuba slitt med store økonomiske problemer på grunn av at USA har fortsatt å nekte å handle med Cuba, til tross for at embargoen har blitt fordømt av FN en rekke ganger. 17. desember 2014 erklærte USAs president Barack Obama at over 50 år med sanksjoner ikke hadde virket, og at USA derfor ville normalisere relasjonene med Cuba.

Cuba er et arkipel i Det karibiske hav. Øya Cuba er hovedøya, omgitt av fire mindre øygrupper; Colorados, Sabana-Camagüey, Jardines de la Reina og Canarreos. Øya Cuba er verdens 17. største øy. Landets nest største øy er Isla de la Juventud (Ungdomsøya) som ligger i sørvest.

I karibisk sammenheng er Cuba betegnet som en av De store Antiller og er Vestindias største øy. Den nordlige del av øya vender mot Floridastredet. Det er 150 km fra Key West i Florida til nærmeste punkt på Cuba, Punta Puerto Escondido.

Øya består for det meste av et savannelandskap med flate stepper, men har også innslag av sumpland og frodige skoger. Fjellandskap finnes primært nord og nordøst for byen Trinidad og i den sydøstlige delen av øya vest og nordøst for byen Santiago de Cuba. Den største fjellkjeden, Sierra Maestra, ligger vest for Santiago de Cuba. Høyeste punkt er Pico Real del Turquino med 1 975 meter. 

Det meste av jordsmonnet er dypt og næringsrikt, men det finnes også sumpområder, særlig i de sydlige områdene av Matanzas.

Havanna er landets største by og er også hovedstad. Nest størst er Santiago de Cuba. Andre byer er Cienfuegos som også går under navnet «sydkystens perle», Trinidad (som ble grunnlagt av sjørøvere) og Camagüey. Trinidad og bydelen «Gamle Havanna» (Habana vieja) er vernet av UNESCO på grunn av sin unike historiske verdi.

Klimaet er tropisk, men temperaturen påvirkes likevel av vinder som blåser over øya. Middeldøgntemperaturen er ikke på noe tidspunkt av året under 22 grader celsius.
Den tørre perioden er fra november til april. Regntiden er fra mai til oktober.

Klimaet egner seg svært godt til  landbruksproduksjon. 

Cuba ligger imidlertid i et område som er sterkt utsatt for de karibiske orkaner (juli – oktober).

 

Cuba er et multietnisk samfunn med en befolkning av opprinnelig afrikansk og spansk avstamning. 
Det er også en liten kinesisk gruppering. 

Den største organiserte religion er Den romersk-katolske kirke (85 %), samt en rekke afro-cubanske religioner. Blant disse er Santeria – en cubansk variant av Yoruba-religionen i Vest-Afrika – den mest sentrale. Det er også mindre befolkningsgrupper av protestanter og jøder. 

Offisielt har Cuba vært en sekulær stat etter at 26. juli-bevegelsen kom til makten, hvor styresmaktene har tidligere hatt mange restriksjoner på religionsutøvelse, men de religiøse restriksjonene er senere blitt færre. For eksempel innførte myndighetene 1. juledag (25. desember) som en offentlig fri- og helligdag etter at pave Johannes Paul IIs besøk i 1998, mens julen hadde da offisielt vært forbudt i 30 år.

Etter at Raúl Castro kom til makten i 2008 har den katolske kirke kunne utøve sin virksomhet friere enn før. 30. november 2008 ble den første saligkåringen foretatt på øya i nærvær av Raúl Castro da Josef Olallo Valdés ble saligkåret på Plaza de la Caridad i Camagüey.

I november 2010 åpnet et nytt presteseminar, det første etter at de tidligere ble stengt for 50 år siden, og i mai 2011 lyktes det de katolske biskopene å få forhandlet fram løslatelse av 115 politiske fanger.

Men dette har også satt den katolske kirke i landet i en vanskelig posisjon som den foreløpige eneste alternative institusjon til de revolusjonære myndighetene.

Øya ble oppdaget av Christofer Columbus på hans første reise i 1492, og han kalte øya Juana. Den opprinnelige befolkningen kom under spansk kontroll i det 16. århundre, da spanske soldater, misjonærer og administratorer fulgte i Columbus' fotspor. Det var blitt funnet gull i Sierra Maestra, og cubanerne ble tatt til fange og brukt som slaver i gruvene og i landbruket. Mange indianere døde av sykdommer spanjolene brakte med seg. Høvding Hatuey samlet indianerne til et siste, desperat utfall mot spanjolene. Han ble nedkjempet og henrettet i 1512, og indianerne ble utryddet som egen folkegruppe på Cuba.  
  
Den cubanske uavhengighetskrig begynte i 1868 og fortsatte gjennom resten av 1800-årene, inntil den ble avløst av den spansk-amerikanske krig i 1898. Berømte cubanere fra den cubanske uavhengighetskrig er José Martí, Antonio Maceo og Carlos Manuel de Céspedes d.e.

I den spansk-amerikanske krig ble Cuba i 1898 erobret av USA, og landet fikk først formell uavhengighet i 1902. Gjennom det såkalte Platt-tillegget (se Paris-avtalen), som ble innarbeidet i den cubanske grunnloven av 1901, forbeholdt imidlertid USA seg – formelt fram til 1933 – retten til å gripe inn i Cubas indre anliggender, og herunder også å invadere landet. Dette skjedde også ved flere anledninger:

I forbudstiden (alkoholforbud) i USA i perioden fra 1920 til 1933 ble Cuba et svært populært feriemål for USAs statsborgere, og det ble etablert en mengde hoteller og kasinoer, de fleste i Havanna, men også i provinsene Matanzas, Villa Clara og Santiago de Cuba. Cuba var også et «fristed» for amerikansk mafia, som i forbudstiden investerte i produksjon av alkohol og smugling, men som utover på 1930-tallet vred investeringene mer i retning av kasinodrift, gambling, hoteller, «beskyttelse» og prostitusjon. På halvøya Varadero opprettet Al Capone et senter for smugling. I dag ligger restauranten 'Casa de Al' på dette stedet. Cuba som «fristed» gjaldt også USAs militære, siden cubanske lover ikke gjaldt USAs personell, til tross for at de oppholdt seg på cubansk territorium. De benyttet seg av dette ved flere anledninger, og alt fra drap, voldtekter og tyveri til plyndringer av cubanske byer forekom i denne tiden. 

Cuba hadde mange forskjellige presidenter inntil 1952, da Fulgencio Batista tok makten ved et statskupp. Batistas styre ble anklaget for å være diktatorisk og korrupt, og om lag 20 000 mennesker ble drept. 

Advokaten Fidel Castro gikk til retten kort etter, hevdet at Batistas kupp stred mot konstitusjonen og krevde at han måtte gå av. Men hans appell ble avslått. Noen år senere opprettet Castro en opprørshær som styrtet Batista i 1959. Maktskiftet førte til at USA og store amerikanske konsern som for eksempel United Fruit Company mistet sin innflytelse i landet, og forholdet mellom de to landene forverret seg derfor drastisk. Cuba vendte seg til Sovjetunionen som landet inngikk en rekke handelsavtaler med, samtidig med at Fidel Castro i 1961 erklærte Cuba for en sosialistisk stat. En sovjetiskinspirert grunnlov ble innført i 1976.

I 1962 oppsto den såkalte Cubakrisen, da USA ved president John F. Kennedy oppdaget at Cuba var i ferd med å utplassere sovjetiske mellomdistanseraketter med atomvåpen. Dette var et svar på at USA hadde liknende baser i Tyrkia og i andre europeiske land. Krisen ble avverget ved at de sovjetiske rakettene ble trukket tilbake under overvåkning av FN, og ved at USA lovte å aldri angripe Cuba. Denne avtalen gjelder fortsatt. 

Siden 1959 har Cuba gitt bistand til revolusjonære bevegelser. På 1960- og 1970-tallet var Cuba sterkt involvert i Afrikas uavhengighet og sendte inn om lag 40 000 soldater som en reaksjon på Sør-Afrikas invasjon av Angola. På slutten av 80-tallet drev cubanske styrker, i samarbeid med MPLA, sørafrikanske styrker tilbake til Namibia.

Cuba har også i snart 50 år bidratt med leger, helsearbeidere, lærere og konstruksjonsarbeidere til den tredje verden, mot at de får importere råvarer til redusert pris. I dag har Cuba omkring 71 000 leger, hvorav 20 000 helsearbeidere i Venezuela, og ytterligere  5 000 spredt rundt om i over 60 land. De tilbyr helsetjenester til over 85 millioner mennesker; 34,7 millioner i Latin-Amerika og Karibia og 50,4 millioner i Afrika og Asia.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Cuba rammet av en omfattende økonomisk krise fordi 87% av landets eksportinntekter forsvant «over natten», og USAs blokade ble innstrammet. I et forsøk på å snu tilbakegangen er det gjennomført enkelte økonomiske og politiske reformer. Reformene har først og fremst til hensikt å legge forholdene til rette for turisme, energisparing og omlegging av landbruket til økologisk drift.

 
Etter å ha prøvd å fjerne Batista fra makten på juridisk vis, utførte Fidel Castro, med støtte fra bøndene som utgjorde flertallet i befolkningen, en revolusjon mot den sittende USA-støttede diktatoren Batista i 1959. Castro tok over som statsleder, først som statsminister, og etter nedleggelsen av dette embetet i 1976 ble han president. Han ivaretok både rollen som statsleder og som regjeringssjef frem til 2008, da han ble avløst av sin bror Raul Castro. Han var også formann for det cubanske kommunistiske parti og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Cubas nasjonalhelter er opprørslederen Che Guevara og José Martí, som figurerer på bilder og bannere over hele landet.

Cuba er en ettpartistat der Det kubanske kommunistpartiet etter grunnloven er «den høyeste ledende kraft i samfunnet og staten». Kommunistpartiet er eneste tillatte parti på Cuba. Mindre partier finnes, men er ikke offisielt anerkjente og får ikke å stille til valg. Opposisjon tillates ikke og personer som er kritiske til myndighetene får sin ytringsfrihet begrenset. 

Nasjonalforsamlingen, eller Asamblea Nacional del Poder Popular (Nasjonalforsamlingen for folkemakten) har ett kammer med 614 representanter som velges for fem år av gangen. Siden Cuba er en ettpartistat, stemmer man på enkeltpolitikere og ikke på partier. Befolkningen nominerer selv kandidater til valget, som deretter godkjennes av en valgkommisjon.. Det er forbudt å drive valgkamp. 

Nasjonalforsamlingen velger Statsrådet (Consejo de Ministros) på 31 medlemmer, som handler på nasjonalforsamlingens vegne utenom de to årlige sesjonene. Presidenten velges av nasjonalforsamlingen.  Presidenten leder Statsrådet og Ministerrådet (regjeringen).  Maktforholdene er slik at nasjonalforsamlingen spiller en underordnet rolle. Den har aldri gått mot et lovforslag framlagt av regjeringen.

Cuba tillater ikke uavhengige medier. Landet er kritisert for å krenke menneskerettigheter gjennom overvåkning, fengsling og henrettelse av opposisjonelle.

Presidenten velges av nasjonalforsamlingen med fem års mellomrom. Lovendringer gjort i Raul Castros presidenttid gjør at presidenten nå kun kan sitte i to perioder. Castro ble avløst av Miguel Díaz-Canel 19. april 2018.

Cuba fikk en ny regioninndeling i 1976. Før dette hadde landet 6 provinser: 

Etter regionalinndelingen i 1976 ble landet delt inn i 14 provinser og én særskilt provins som har særstatus (Municipio especial), Isla de la Juventud. Den tidligere provinsen La Habana som gikk rundt Havanna by ble senere den 1. Januar 2011 delt opp i de nye provinsene Artemisa og Mayabeque.

Fuerzas Armadas Revolucionarias (FAR) (den kubanske revolusjonære krigsmakten) består av bakkestyrker, sjøstyrker, fly- og luftforsvarsstyrker samt paramilitære styrker inklusive Milicias de Tropas Territoriales (MTT) (territorialtroppmilitsen), Brigadas de Producción y Defensa (BPD) (produksjons- og lokalforsvarsbrigader) og Ejército Juvenil del Trabajo (EJT) (ungdomsarbeidsarméen). Cuba har allmenn verneplikt for menn og kvinner i alderen 16-50 år, forankret i den kubanske grunnlovens artikkel 64 og i vernepliktsloven fra 1973. I praksis er likevel kvinnelig verneplikt frivillig. Den første tjenestegjøringen, som er et til to år lang, avtjenes i FAR eller i politiet. Ifølge opplysninger fra slutten av 1990-tallet foretrakk de vernepliktige å tjenesetgjøre i FAR, da polititjenesten ble betraktet som farligere. Cuba er et av de få landene i verden som kaller inn sekstenåringer, noe som har høstet kritikk fra menneskerettsorganisasjoner.

Under Fidel Castro ble Cuba et i høyeste grad militarisert samfunn. Fra 1966 til slutten av 1980-tallet mottok Cuba omfattende sovjetisk militær og finansiell bistand, noe som blant annet ga Cuba mulighet til å føre krig i Afrika. Utenlandske observatører oppga at den kubanske krigsmakten i 1994 hadde  soldater i aktiv tjeneste. Etter Sovjetunionens fall har den kubanske krigsmakten minket kraftig. I 2007 ble størrelsen på FAR anslått til  aktive soldater.

Den kubanske regjeringen opprettholder fremdeles et statssikkerhetsapparat under innenriksministeriet, som også kontrollerer Tropas Guardas Fronteras (TGF) (de kubanske grensetroppene). 

Cuba har et statseid helsevesen hvor alle innbyggerne har rett på gratis helsestell. Under Fidel Castro ble det satset mye på helsevesen, noe som har ført til at Cuba har et godt helsevesen. Cubas helsevesen ble i 2000 rangert verdens 40. beste av Verdens helseorganisasjon. Spedbarnsdødeligheten er på 4,76 per 1000 fødsler, noe som er lavere enn USA og Canada. Cuba har den laveste forekomsten av hiv og aids i Latin-Amerika.

Cuba sender også leger til andre utviklingsland med dårligere utviklet helsevesen. Cuba sender også ofte ut leger for å bistå land som er blitt rammet av naturkatastrofer eller epidemier.

Som følge av den amerikanske embargoen, har det cubanske helsevesen derimot lidd av mangel på ressurser.

På grunn av de økonomiske problemene landet har hatt de siste 20 årene, har Cuba måttet gjøre kutt også i helsesektoren. 161 såkalt fullt utstyrte sykehus fantes i 2012. Fra 2010 så ble 54 slike sykehus stengt av økonomiske grunner.

Cuba har fått kritikk for at leger og annet medisinsk personell får svært lave lønninger. I 2014 økte regjeringen lønningene for ansatte i helsesektoren betraktelig, til tross for dette er fortsatt lønningene svært lave.

Innbyggere i Cuba ble frem til 2013 avkrevd statlige utreisetillatelser før de fikk forlate Cuba på lovlig vis. Human Rights Watch har kritisert Cubas restriksjoner for emigrasjon, som de mener bryter menneskerettighetene.Siden 1959 har hundretusener av cubanere (balseros) forsøkt å rømme fra Cuba til USA. Det er estimert at mellom 30 000 og 40 000 cubanere har druknet i sine forsøk på å forlate Cuba. I januar 2013 ble denne loven endret, så cubanere fikk lov til å reise ut av Cuba uten å søke til myndighetene. Høyere offentlige funksjonærer, toppidrettsutøvere og personer med høyere utdannelse (for eksempel leger) må fortsatt søke om utreisetillatelse. Samtidig ble tiden en cubansk statsborger kunne oppholde seg i utlandet og returnere forlenget fra 1 måned til 3 måneder.

Cubas økonomiske modell er planøkonomi med et innslag av markedsøkonomi. Den har de siste år innført enkelte reformer for å øke landets valutareserver, øke virksomhetenes produktivitet, unngå matmangel, og for å øke antallet av forbruksvarer. En vesentlig faktor i den kubanske økonomi er at enkelte områder er effektive, herunder visse eksportsektorer og turismen, mens øvrige industrisektorer viser relativt beskjedne resultater.

Den cubanske økonomi er blitt hardt rammet av Sovjetunionens kollaps, samt USAs økonomiske blokade av landet. 
De vesentligste nåværende problemer er høye oljepriser (olje ble tidligere importert med rabatt fra Sovjetunionen i bytte med sukker), lave priser på eksportvarer som sukker og nikkel, og ødeleggelser forårsaket av naturkatastrofer.

USA har holdt fast ved en omfattende blokade av Cuba siden midten av 60-tallet. Den omfatter blant annet medisiner fra USA og andre land som kan inneholde et patent eller en ingrediens som stammer fra USA. Ifølge årlige rapporter fra de kubanske myndighetene til FN fører blokaden til død og lidelser, særlig for kreftpasienter. På grunn av blokaden har det kommet til egne europeeiske vennskapsorganisasjoner for medisin, som MediCuba i Sveits. MediCuba har som oppgave å anskaffe råvarer til medisin, slik at Cuba kan produsere og utvikle sin egen medisin.
På grunn av stort press fra amerikanske bønder har USA åpnet for mateksport til Cuba.

ALBA-samarbeidet fører til at Cuba enklere kan importere mat fra latinamerikanske land for å dekke sitt eget behov. I tillegg samarbeider Cuba med Kina og Brasil. USA er trolig den som eksporterer mest mat til Cuba. På grunn av blokaden må Cuba betale all mat fra USA før skipene forlater havnen. Kreditering av eksport til Cuba er forbudt.

Cubas økonomiske politikk har ført velferden opp på et regionalt sett relativt høyt nivå. For eksempel er Cubas gjennomsnittlige levealder langt høyere enn i de søramerikanske landene , og alle cubanske borgere er i teorien garantert mat, et sted å bo, arbeid og gratis lege- og tannlegetjenester. Utdanning er gratis i Cuba helt frem til universitetsnivå.

Det amerikanske finansdepartementets kontrollorgan OFAC (Office of Foreign Assets Control) har som oppgave å følge mistenkelige økonomiske transaksjoner som et ledd i kampen mot terror. I april 2004 informerte OFAC Kongressen om at bare fire av OFACs 120 ansatte overvåket Osama bin Laden og Saddam Husseins finanser, mens det seksdobbelte antall ansatte var opptatt med å opprettholde embargoen mot Cuba. Fra 1990 til 2003 gjennomførte OFAC 93 terror-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 9 000 dollar, satt opp mot 11 000 Cuba-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 8 millioner dollar. Senator Max Baucus viste seg sterkt kritisk til «misbruket av skattebetalernes penger» for å straffe Cuba, og amerikansk presse stilte spørsmål ved «administrasjonens absurde og stadig mer bisarre besettelse av Cuba».

Siden 1993 har Cuba satset på turisme for å skaffe valuta til landet, og det finnes en rekke hoteller av høy standard på øya. Turismen er først og fremst lokalisert til Havanna og de to avsperrede områdene Varadero og Cayo Coco, men også byer som Trinidad og Santiago de Cuba er flittig besøkt. I de senere årene er det også åpnet for private spisesteder, «paladares», og privat overnatting, «casa particular». Offentlige godkjente «casa particulares» er et billig og bra alternativ til de statseide hotellene, og finnes nå stort sett over hele øya.




#Article 81: Chile (2237 words)


Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: República de Chile), er et av landene som regnes til Den sørlige kjegle i Sør-Amerika. Chile okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest. Det grenser til Peru i nord, Bolivia i nordøst, Argentina i øst, og Drakestredet i sør. Sammen med Ecuador, er det ett av to land i Sør-Amerika som ikke grenser til Brasil. Stillehavskysten av Chile er 6 435 km. Chilensk territorium omfatter også Påskeøya og stillehavsøyene Juan Fernández, Isla Sala y Gómez og Desventuradas. Chile hevder også 1 250 000 kvadratkilometer av Antarktis, selv om alle krav er suspendert under Antarktistraktaten.

Formen på Chile er et særpreget bånd av land 4 300 kilometer langt og i gjennomsnitt 175 kilometer vidt. Klimaet varierer; alt fra verdens tørreste ørken – Atacama – i nord, via middelhavsklima i midtre deler, til et regnfullt temperert klima i sør. Den nordlige ørkenen inneholder en stor mineralrikdom, hovedsakelig kobber. Det relativt lille sentrale området dominerer i forhold til befolkning og jordbruksressurser, og er landets kulturelle og politiske sentrum. Sør-Chile er rikt på skog og beiteområder, og det har en rekke vulkaner og innsjøer. Den sørlige kysten er en labyrint av fjorder, viker, kanaler, halvøyer og øyer.

Før ankomsten av spanjolene i det 16. århundre, var det nordlige Chile under Inkastyre mens mapuchene bebodde sentrale og sørlige Chile. Landet erklærte sin uavhengighet fra Spania 12. februar 1818. I «salpeterkrigen» (1879–1883), slo Chile Peru og Bolivia, og vant sitt nåværende nordlige territorium. Selv om landet har holdt seg relativt fri for statskupp og vilkårlige regjeringer i forhold til andre land i Sør-Amerika, utholdt Chile et 17 år langt militærdiktatur (1973–1990) under Augusto Pinochet som etterlot mer enn 3000 mennesker døde eller savnet.

I dag er Chile en av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner og en anerkjent middels makt. Det er ledende blant latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lavt korrupsjonsnivå. Det rangerer også høyt regionalt i pressefrihet og demokratisk utvikling. Men det har stor økonomisk ulikhet, målt med Gini-indeksen. I mai 2010 ble Chile det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. Chile er en av grunnleggerne av både FN og Unionen av søramerikanske nasjoner.

Det finnes ulike teorier om opprinnelsen til ordet Chile. Ifølge det 17. århundrets spanske kronikør Diego de Rosales, kalte inkaene Aconcagua-dalen «Chili», som følge av navnet på en høvding av Picunche-stammen («cacique») kalt Tili, som styrte området på tiden av Inkaerobringen i det 15. århundre. En annen teori peker på likheten mellom Aconcagua-dalen og Casma-dalen i Peru, hvor det var en by og dal som het Chili.

Andre teorier sier Chile kan utlede sitt navn fra et indiansk ord som betyr enten «jordens ender» eller «måker» fra mapuche-ordet chilli, noe som kan bety «der landet slutter», eller fra quechua-ordet chiri, «kald», eller tchili, som betyr enten «snø» eller «det dypeste punktet på jorden». En annen opprinnelse som tilskrives mapuche-ordet chilli er det lydmalende cheele-cheele – en etterligning av en fugl lokalt kjent som trile.

De spanske conquistadorene hørte om dette navnet fra inkaene, og de få overlevende fra Diego de Almagros første spanske ekspedisjon sørover fra Peru i 1535-1536 kalte seg «menn av Chilli». Til syvende og sist er Almagro kreditert for å ha universalisert navnet Chile, etter at han navnga Mapochodalen som sådan. Den eldre stavemåten «Chili» ble brukt i engelsk til minst år 1900 før de byttet over til «Chile».

Chile ble først bosatt av amerikanske urinnvånere for knappe 13 000 år siden. 
Chile erklærte seg selvstendig innenfor det spanske kongedømmet 18. september 1810, og ble fullt selvstendig den 12. februar 1818. Selvstendigheten markerte begynnelsen på en lang demokratisk tradisjon som varte frem til 1973. De eneste avbruddene var perioder med anarki på 1830-tallet og 1930-tallet. I 1970 ble Salvador Allende valgt som leder i Chile. Allende var en sosialist, og i hans periode gjorde han blant annet USA-eide kobbergruver om til statlige chilenske foretak. Han ble derfor motarbeidet av både innenlandske og amerikanske foretak, samt av Central Intelligence Agency. Resultatet av Allendes politikk var at inflasjonen i begynnelsen av 1973 kom ut av kontroll.

Chile er et langt og smalt land på vestsiden av Andes-fjellene. Det strekker seg over 4 630 km fra nord til sør, men er kun 430 km på sitt bredeste fra øst til vest. Her finner vi en enorm variasjon av landskap, fra snødekkede vulkaner, tørre ørkener, fjorder, skog, isfjell og mer.  (Se Chiles naturlige regioner)

Chile er med sitt areal på 756 950 km² verdens 38. største land, ca. dobbelt så stort som Japan.

Den nordlige Atacama-ørkenen inneholder store mineralverdier, først og fremst kopper og nitrater. Den relativt lille sentrale dalen, som blant annet inkluderer Santiago, dominerer landet med tanke på folkemengde og økonomi.

Landets høyeste fjell heter Ojos del Salado (6 879 moh.) Den lengste elven er Loa som er 443 km lang.

Klimaet i Chile er temperert, men med store variasjoner. Man kan dele inn Chile i fem ulike soner: i nord finner man ørkensonen (Atacama-ørkenen) som tilhører jordens tørreste; litt mot sør mellom byene Copiapo og Illapel er en semiørken.

I sentrale Chile finner vi landets viktigste byer og flertallet av befolkningen. Intensivt landbruk foregår her takket være fruktbar jord, regnfulle vintre og tørre, varme sommere. Klimaet kan sammenlignes med Sør-Europa, med solrike sommere og nedbør om vinter.

Den sørlige sonen mellom byene Concepción og Puerto Montt er godt egnet for jordbruk, fordi det er rikt på innsjøer.

Lenger sør fins store sammenhengende skogsområder. Lengst sør finner man den rå kulden ved øygruppen Ildlandet. Den lange avstanden mellom nord og sør med høydeforskjeller innad i landet gjør at Chiles klima varierer sterkt.

Det finnes aktive vulkaner, og det forekommer alvorlige jordskjelv og tsunamier. Det sterkeste jordskjelvet hittil målt var 22. mai 1960 i Valdivia (9,5 på Richters skala), 3. mars 1985 utenfor Valparaiso (8,0) og 27. februar 2010 utenfor Concepción (8,8).

Noen av Chiles miljøproblemer er luft- og vannforurensning, samt hogst av skogen. Landet har undertegnet traktaten som forbyr atomprøvesprengninger og ratifisert Kyoto-protokollen.

Chiles flora er preget av en høyere grad av endemisme og relativt færre arter i forhold til floraen til andre land i Sør-Amerika. En klassifisering av floraen gjør det nødvendig å dele den inn i minst tre generelle soner: ørkenprovinsen i nord, Midt-Chile, og de kjølige og fuktige områdene i sør.

Litt over 3000 arter av sopp er registrert i Chile, men dette tallet er langt fra komplett. Det sanne totale antall sopparter som forekommer i Chile vil trolig være langt høyere, gitt et generelt akseptert estimat som anslår at bare om lag 7 prosent av alle sopp over hele verden hittil har blitt oppdaget. Selv om mengden av tilgjengelig informasjon fortsatt er svært liten har det blitt gjort en innsats for å anslå antall sopparter endemiske til Chile, og 1.995 arter har blitt identifisert som sådan.

Den nordlige regionen er i stor grad gold av vegetasjon, nærmest en absolutt ørken. På skråningen til Andesfjellene, foruten den spredte tolabusken, finner man gress.

Den sentrale dalen er preget av flere arter av kaktus, hardfør Espinos, chilensk furu, sørlige bøketrær og Copihue, en rød klokkeformet blomst som er Chiles nasjonale blomst.

I det sørlige Chile, sør for Biobío-elven har kraftig nedbør produsert tett skog av laurbær, magnolia, og ulike arter av bartrær og bøketrær, som blir mindre og mer forkrøplet i sør. De kalde temperaturene og vind i det ekstreme sør utelukker tung skogreising. Gressområder finnes i Atlanterhavs-Chile (i Patagonia). Mye av den chilenske floraen er annerledes fra nabolandet Argentina, noe som indikerer at den andinske barrieren eksisterte under dannelsen.

Faunaen i Chile er preget av en høy grad av endemisme på grunn av landets spesielle geografi. I kontinentale Chile, fungerer Atacama-ørkenen i nord og Andesfjellene i øst som barrierer som har ført til isolering av flora og fauna. Legg til den enorme utvidelsen i lengde (over 4200 km), så resulterer dette i et bredt spekter av klimaer og miljø. Chiles geografiske isolasjon har ført til en begrenset innvandring av dyreliv, slik at bare noen få av de mange særegne søramerikanske dyrene blir funnet. Blant de større pattedyrene er puma, lamalignende guanako og revelignende chilla. I skogsregionen finner vi flere typer pungdyr og en liten hjort kjent som pudu.

Det er mange arter av fugler, men de fleste av de større latinamerikanske typene er fraværende. Få ferskvannsfisk er endemiske, men nordamerikansk ørret har blitt innført i innsjøene ved Andes. På grunn av nærheten til Humboldtstrømmen, florerer havvannet med fisk og andre former for marint liv, noe som i sin tur støtter et rikt utvalg av havfugler, inkludert flere pingvinarter. Hvaler forekommer rikelig, og seks arter av sel er funnet i området.

Chile er delt inn i 16 regioner (regiónes) som igjen er inndelt i 56 provinser. Provinsene er videre delt opp i 346 kommuner (comunas):

Den chilenske hæren operer med Leopard 1A5 som hovedstridsvogn og det planlegges å kjøpe 100 brukte Leopard 2A4 fra Tyskland, dette på grunn av moderniseringsprosessen som gjennomgår nå på grunn av landets 200-årsjubileum. Moderniseringen består av: kjøpet av nye fregatter og ubåter, og 22 nye F-16 Fighting Falcon. 11 av disse blir spesiallagd av Lockheed Martin og de andre 11 blir kjøpt fra det nederlandske flyvåpenet. Det er 12 000 menn som er med i forsvaret.

Chiles sentralbank (Banco Central) i Santiago fungerer som sentralbanken for landet. Den chilenske valutaen er den chilenske peso (CLP). Chile er et av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner, det leder latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lav oppfatning av korrupsjon. Siden juli 2013 regnes Chile av Verdensbanken som en høyinntektsøkonomi, og dermed som et utviklet land.

Chile har den høyeste graden av økonomisk frihet i Sør-Amerika (syvendeplass på verdensbasis), på grunn av sin uavhengige og effektive rettsvesen og forsvarlig offentlig finansforvaltning. I mai 2010 Chile ble det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. I 2006 ble Chile landet med høyest nominell BNP per innbygger i Latin-Amerika, en posisjon det har holdt siden.

Kobbergruver utgjør 20 % av det chilenske BNP og 60 % av eksporten. Kobbergruven Escondida er den største i verden, og produserer over 5 % av de globale forsyninger. Totalt produserer Chile en tredjedel av verdens kobber. Codelco, staten gruveselskapet, konkurrerer med private.

Sunn økonomisk politikk som opprettholdes konsekvent siden 1980-tallet, har bidratt til jevn økonomisk vekst i Chile og har nærmest eradikert fattigdommen. Chile begynte å oppleve en moderat konjunkturnedgang i 1999. Økonomien forble svak frem til 2003, da det begynte å vise klare tegn til bedring og oppnådde 4,0 % BNP-vekst. Den chilenske økonomien endte 2004 med en vekst på 6 prosent. Reell BNP-vekst nådde 5,7 prosent i 2005 før den falt tilbake til 4 prosent i 2006. BNP vokste med 5 prosent i 2007. I møte med en internasjonal nedgangskonjunktur kunngjorde regjeringen en økonomisk stimulansplan for å fremme sysselsetting og vekst, og til tross for den globale finanskrisen, siktet landed seg inn for en utvidelse på mellom 2 og 3 prosent av BNP i 2009. Likevel, økonomiske analytikere var uenige med regjeringens estimater og spådde en økonomisk vekst på en median på 1,5 prosent. Ekte BNP-vekst i 2012 var 5,5 % . Veksten avtok til 4,1 % i første kvartal 2013. [133]

Arbeidsledigheten var 6,4 % i juni 2015. Det er rapportert mangel på arbeidskraft i landbruket, gruvedrift og konstruksjon. Andelen chilenere med per capita inntekt under fattigdomsgrensen (definert som to ganger kostnaden for tilfredsstillende en persons minimale ernæringsmessige behov) ble redusert fra 45,1 prosent i 1987 til 7,8 prosent i 2012, ifølge offentlige undersøkelser.

Den privatisert nasjonale pensjonssystemet (AFP) har oppmuntret innenlandske investeringer og bidratt til en estimert total innenlandsk sparerate på om lag 21 prosent av BNP. Under det obligatoriske private pensjonssystemet, betaler de fleste formelle sektorer 10 prosent av lønnen i privat forvaltede fond. Men innen 2009, har det blitt rapportert at dette hadde gått tapt fra pensjonssystemet til den globale finanskrisen.

Chile har inngått frihandelsavtaler (frihandelsavtaler) med et helt nettverk av land, inkludert en frihandelsavtale med USA som ble inngått i 2003 og implementert i januar 2004. Interne tall fra regjeringen i Chile viser at selv når man faktoriserer ut inflasjon og den aller siste høye pris på kobber, har bilateral handel mellom USA og Chile vokst over 60 prosent siden den gang. Chiles totale handel med Kina nådde USA i 2006, og representerer nesten 66 prosent av verdien av sin handel forhold til Asia. E

Chile tilnærming til utenlandske direkte investeringer er lovfestet i landets lover. Registrering er rapportert å være enkel og oversiktlig, og utenlandske investorer er garantert tilgang til det offisielle valutamarkedet for å tilbakeføre sin fortjeneste og kapital. Den chilenske regjeringen har dannet et råd om innovasjon og konkurranse, i håp om å få inn ekstra investring til nye deler av økonomien.

Standard  Poors gir Chile en kredittvurdering av AA-. Regjeringen i Chile fortsetter å betale ned sin utenlandsgjeld, med offentlig gjeld bare 3,9 prosent av BNP ved utgangen av 2006. Den chilenske staten er en netto kreditor med en netto fordringsposisjon på 7 % av BNP ved utgangen av 2012. Driftsunderskuddet var 4 % i første kvartal 2013, finansiert hovedsakelig av utenlandske direkte investeringer. 14 % av statens inntekter kom direkte fra kobber i 2012.

Viktige eksportartikler er kobber, frukt, fisk, papir, kjemikalier samt vin.

Det chilenske kjøkken er basert på en blanding av urbefolkningens tradisjoner og europeiske kolonibidrag.

Chile har siden 1970-tallet også vært en betydelig vinprodusent.




#Article 82: C (programmeringsspråk) (1248 words)


C er et imperativt programmeringsspråk som støtter strukturert programmering. Med dette språket er det mulig å uttrykke seg svært maskinnært til høynivåspråk å være. Til forskjell fra lavnivåspråkene kan C-kode kompileres for de fleste maskiner. Siden en både kan uttrykke seg maskinnært og samtidig enkelt flytte programmer mellom ulike maskiner, kan en si at C inntar et mellomnivå mellom høynivåspråk og lavnivåspråk, som er årsaken til at C av og til kalles et «portabelt assemblerspråk».

Språket ble utviklet fra 1969 til 1973 av Dennis Ritchie i forbindelse med implementasjonen av Unix, og er så anvendelig at det brukes til de fleste oppgaver. Mange andre språk har en syntaks som ligner på C, slik som Perl og Java, men oppbyggingen av disse språkene er annerledes. Direkte etterfølgere av C er det objektorienterte C++ og senere også Objective-C.

Programmeringsspråket C ble opprinnelig utviklet av Dennis Ritchie ved ATT Bell Laboratories fra 1969 til 1973. Den mest kreative perioden var i 1972. Språket ble kalt «C», fordi det var avledet av det tidligere programmeringsspråket B, som ble utviklet av Ken Thompson i 1969. Språket «B» var igjen en forenklet versjon av programmeringsspråket BCPL, som ble utviklet av Martin Richards i 1966.

Opprinnelsen til C henger nøye sammen med utviklingen av operativsystemet UNIX. UNIX ble utviklet på minidatamaskinen PDP-7 av Ritchie og Thompson i 1969. UNIX var skrevet i assemblerspråk, og da Ritchie og Thomson i 1970 besluttet seg for å portere operativsystemet til minidatamaskinen PDP-11, oppdaget de raskt behovet for et portabelt språk. Programmeringsspråket B ble tatt i bruk på PDP-7 og PDP-11, men utnyttet ikke alle egenskapene til PDP-11, deriblant mulighetene til å adressere bytes.

De tre første versjonene av forsknings-Unix for PDP-11 var også skrevet i assemblerspråk; den første C-kompilatoren ble lansert sammen ved versjon den 12. juni 1972. I november 1973 var det meste av operativsystemkjernen til versjon 4 av forsknings-Unix omskrevet i C. Dette var det tredje operativsystemet som ble implementert i et annet språk enn assemblerspråk. Tidligere var operativsystemet Multics blitt skrevet i PL/I fra 1964 til 1969. Operativsystemet Master Control Program for stormaskinen Burroughs B5000 ble skrevet i Algol 60 i 1961.

I 1978 publiserte Brian Kernighan og Dennis Ritchie boken The C Programming Language. Kernighan var den første som laget et opplæringskurs i C. Han hadde også jobbet ved ATT Bell Laboratories, og var den som oppfant navnet UNIX. Boken tjente i mange år som språkets informative spesifikasjon. Den beskriver den opprinnelige syntaksen til C, som vanligvis er blitt referert til som KR C og Kernighan  Ritchie C. Andre utgave av boken fra 1988 dekker standarden ANSI C. Boken er oversatt til 27 språk og utkom på norsk i 1989 med tittelen Programmeringsspråket C.

Etter at ANSI C standarden ble godkjent av ANSI i 1989, fortsatte KR C å være «minste fellesnevner» i mange år. C-programmerere fortsatte i mange tilfeller å benytte KR C for å oppnå maksimal portabilitet. Mange eldre C-kompilatorer var fortsatt i bruk, og KR C-koden var også lovlig i den standardiserte utgaven.

KR C introduserte fire nye elementer:

Funksjoner som ikke var deklarerte returnerte en variabel av typen int. Eksempel:

long some_function();
/* int */ other_function();

/* int */ calling_function()
{
    long test1;
    register /* int */ test2;

    test1 = some_function();
    if (test1  0)
          test2 = 0;
    else
          test2 = other_function();
    return test2;

Mangelen på informasjon om funksjoners argumenter, gjorde at det ikke ble foretatt typesjekking, selv om enkelte kompilatorer ga en advarsel hvis lokale funksjoner ble kalt med feil antall argumenter, eller hvis flere kall til en ekstern funksjon benyttet et annet antall argumenter eller typer av argumenter. Separate verktøy som lint i UNIX kunne sjekke hvorvidt det var konsistens eller ikke i bruken av funksjoner i mange kildekiler.

I årene som fulgte, ble flere uoffisielle egenskaper tilføyd språket, støttet av kompilatorer fra ATT og andre. Av disse kan nevnes:

Det store antallet med utvidelser, mangelen på et C standardbibliotek, språkets popularitet og det faktum at ikke en gang UNIX-kompilatorer implementerte KR-spesifikasjonen 100 %, førte til nødvendighetene av en standardisering.

På slutten av 1970-årene og i 1980-årene økte programmeringsspråkets popularitet betraktelig. Det ble laget C-kompilatorer for stormaskiner, minidatamaskiner og mikrodatamaskiner, deriblant IBM Personal Computer og dens etterfølgere som var basert på x86-arkitekturen.

I 1983 opprettet American National Standards Institute (ANSI) komitéen X3J11 for å utforme en standard-spesifikasjon for C. Standarden ble godkjent i 1989, og publisert i 1990 som ANSI X3.159-1989 Programming Language C. Den blir omtalt som ANSI C, Standard C og C89. I 1990 ble ANSI C adoptert av International Organization for Standardization (ISO) som ISO/IEC 9899:1990, og blir derfor noen ganger også omtalt som C90. Liksom tilfellet er med andre nasjonale standardorganisasjoner, videreutvikler ikke ANSI lenger noen C-standard. Standardiseringen skjer idag i regi av ISO.

Et av formålene med standardiseringen av C var å skape et superset av KR C, hvor det ble inkorporert mange uoffisielle egenskaper som etterhvert ble introdusert. Standardkomitéen inkluderte også flere tilleggsegenskaper som funksjonprototyper (hentet fra C++), void pekere, støtte for internasjonale tegnsett og lokale parametre og forbedringer av preprosessoren. Syntaksen for parameter-deklarasjoner ble endret til den samme stilen som i C++, men av kompatibilitetshensyn var den gamle KR syntaksen fortsatt lovlig.

C89/C90 støttes av nåværende C-kompilatorer, og det meste av C-kode som skrives idag er basert på denne standarden. Ethvert program som er skrevet i Standard C uten noen maskinavhengige og operativsystemspesifikke referanser, vil kunne kjøre på ulike plattformer. Når det benyttes ikke-standardiserte biblioteker som f.eks. biblioteker for Grafiske brukergrensesnitt eller biblioteker med plattformspesifikke attributter, er rekompileringer nødvendige for å tilpasse programvaren den rette endian byterekkefølgen.

I tilfeller hvor koden må være kompatibel med både KR C og standard C, kan makroen __STDC__ bli benyttet for å lage seksjoner i koden som bare består av standard C.

C er et relativt minimalistisk programmeringsspråk, som noen ganger refereres til som «portable assembly». Kode i dette programmeringsspråket kan kompileres og kjøres på omtrent alle plattformer, mens programmer skrevet i assembler bare kan flyttes imellom maskiner med kompatibel instruksjonssettarkitektur.

C har bl.a. disse egenskapene:

Selv om listen over nyttige egenskaper som mangler i C er lang, har dette ikke vært viktig for språkets anerkjennelse fordi C gjør det mulig å lage nye kompilatorer raskt på nye plattformer. I tillegg har programmereren tilnærmet full kontroll over hva programmet gjør, som igjen resulterer i at C-kode ofte kjører mer effektivt enn kode kompilert ifra mange andre programmeringsspråk. Typisk er det bare manuelt optimalisert assembler som kjører raskere, siden programmereren da har full kontroll over maskinen, men fremskritt i kompilatorer sammen med ny kompleksitet i moderne datamaskiner har gjort denne forskjellen mindre.

Et enkelt og vanlig eksempel på kodesnutter i programmeringsspråk er å skrive ut beskjeden «Hei, verden!» til skjermen.

int main(void)
{
    printf(Hei, verden!\n);

    return 0;

Et eksempel på en «while»-løkke som går uendelig mange ganger rundt og skriver ut «Hallo verden!» like mange ganger.

int main(void)
{
    while (1)
    {
        printf(Hallo, verden!\n);
    }
    return 0;

Et eksempel på en «while»-løkke som går 10 ganger rundt og skriver ut rundenummeret like mange ganger.

int main(void)
{
    int i = 0; // rundeteller
    while (i 

Et eksempel på en «for»-løkke som går 10 ganger rundt og skriver ut verdien av rundetelleren like mange ganger.

int main(void)
{
    int i;  // rundeteller
    for (i = 0; i 

Et eksempel på en «if/else» betingelse som sammenligner verdiene av x og y.

int main(void)
{
    int x=1;
    int y=3;

    if (x  y)
    {
        printf(x er større enn y\n);
    }
    else
    {
        printf(x og y er like store\n);
    }

    return 0;




#Article 83: Carl Jonas Love Almqvist (1177 words)


Carl Jonas Love Almqvist (født 28. november 1793 i Stockholm, død 26. september 1866 i Bremen) var en svensk forfatter og komponist. Carl Jonas Love Almqvist var en usedvanlig mangesidig forfatter. Hans stil kunne tilordnes romantikken, men han gjelder på den annen side som en av de meste moderne forfattere innen den svenske språkdrakt. Han var sosialreformator og det man muligens senere ville kalle feminist, og særlig ett av hans skrifter gav han ry som (farlig) revolusjonær.

Faren, som eide gården Antuna i Upland, hvor Almqvist tilbragte sin barndom, var en tørr, prosaisk, prosesslysten natur. Moren, en datter av den kjente skribent bibliotekar Carl Christoffer Gjörwell, var en fin, følelsesfull personlighet der svermet for Rousseau; hun døde da Almqvist kun var 12 år gammel, men han elsket henne, og trekk av henne gjenfinnes i så godt som alle de fine og elskelige kvinneskikkelser han har skapt i sitt forfatterskap. Foreldrenes ekteskap synes ikke å ha vært lykkelig.

Almqvist blev student ved universitetet i Uppsala i 1808, og begynte tidlig å skrive.

Det er meget vanskelig å angi tidsfølgen av hans skrifter. I 1815 tok han magistergraden samtidig med Atterbom og Palmblad, men han hørte ikke til «fosforistenes» krets. Heller ikke til «göterne» sluttet han seg; mens disse søkte til det gamle Norden, følte Almqvist seg dratt mot Rousseau og hans svenske elev Thomas Thorild. Religiøst beveget som han alltid var, sluttet han seg til Manhemsförbundet, hvis formål var å fremme kjærlighed til fedrelandet og sann kristendom, og som forpliktet sine medlemmer til å leve et «bondeliv».

Sammen med et par likesinnede venner forlot han Stockholm, kjøpte en liten eiendom i Värmland, og giftet seg med en bondepike fra farens gård, som han etter eget sigende hadde elsket fra hun var 13 år, kalte seg «Bonden Love Carlsson» og levde som en bonde. Han var imidlertid ikke i stand til å livnære seg og sine av landbruket, betraktet det i virkeligheten nærmest som en sunn sport mens han skaffet seg inntekter på annen måte, især ved karttegning.

I lengden tilfredsstilte dette liv ham dog ikke, og i 1826 dro han igjen til Stockholm, hvor han livnærte seg heller kummerlig ved avskrivning, korrekturlesning og lignende. Endelig lysnet det for ham; han ble lærer ved Nya Elementarskolan, en nyopprettet skole som skulle eksperimentere med moderne pedagogiske ideer. Her var Almqvist på sin plass.

Med sin evne til å gripe det verdifulle i det nye, sin rike fantasi og fortellerkunst og sitt milde elskverdige vesen, ble han snart avholdt av de unge; hans mer omfattende enn dyptgående kunnskaper satte ham i stand til virkelig delvis å utføre det ham pålagte verv at skrive lærebøker i alle fag. Flere av hans lærebøker ble meget brukte, således hans berømte Svensk rättstafningslära (over 20 opplag). Dessuten har han skrevet en svensk, en gresk, en fransk og en «alminnelig» språklære, en lærebok i geometri, en Regnekunst for begynnere, og flere.

Etter et par års forløp ble han rektor for skolen. I 1830-årene begynner også hans dikteriske virksomhet å skyte Fart, og han må på denne tid ha hatt ganske gode inntekter. Men han var en dårlig økonom. Selv var han meget beskjeden i sine fordringer til livet (han var således en ivrig avholdsmann), men hans plikter som familieforsørger tynget hardt på ham; han forsøkte da forskjellige utveier til å oppnå bedre levekår.

I 1837 lot han seg prestevie, men hans håp om at oppnå et godt prestekall gikk ikke i oppfyllelse. Et par år deretter deltok han i en konkurranse om et professorat i estetikk og moderne språk i Lund, men skjønt hans venner anstrengte seg for å hjelpe ham til det, seiret hans konkurrent. Dette tok han seg meget nær av; og i hans forfatterskap inntrådte nå en tydelig vending. Før hadde det estetiske hatt overvekten; fra nå av blir det samfunnsreformatoriske fremherskende.

I en lang rekke skrifter, såvel i diktningens som i avhandlingens form, retter han dristige angrep på næt sagt alle hevdvunne ideer og institusjoner i samtiden. Amorina (allerede delvis trykt 1822, men da tilintetgjort på foranledning av hans farbror, biskop Almqvist), som oppkaster problemet om forbryterens tilregnelighet, vakte mindre oppmerksomhet.

Annerledes gikk det novellen Det går an med sitt angrep på den vedtagne form for ekteskapet. Den fremkalte, foruten en hissig kamp i pressen, en rekke stridsskrifter, de fleste rettet mot Almqvist. Ettersom han var presteviet ble han endog innstevnet for Uppsala domkapitel, hvor han imidlertid slapp fra det med en formaning.

Imidlertid måtte han av flere grunner oppgi sin stilling ved «Nya elementarskolan» og var nå henvist til å leve av sin penn. Sin dikteriske virksomhet fortsatte han, men ble dessuten medarbeider ved det opposisjonelle «Aftonbladet». Til tross for en forsert produksjon ble hans økonomiske stilling imidlertid mer og mer fortvilt. Til sist innlot han seg med en beryktet ågerkarl, v. Scheven, og i sine transaksjoner med ham synes han ganske visst ikke å have vært helt klar over grensene mellom tillatelig og utillatelig.

Ijuni 1851 flyktet Almqvist plutselig fra Sverige og begav seg over Danmark til Amerika. Straks etter fremkom det rykter om at han hadde forsøkt å ta av dage den han hadde lånt penger av ved gift. Han ble virkelig også anklaget for retten, og prrsteembedet ble ham fradømt. Det synes imidlertid ikke å ha foreligget det minste bevis for at Almqvist hadde begått den forbrytelse han ble anklaget for.

I Amerika oppholdt Almqvist seg i omkring 14 år; om hans liv og virksomhet der er så godt som intet opplyst. Han ernærte sig mest ved undervisning og journalistikk, men fortsatte også sin tidligere skribentvirksomhet.

I 1865 kom han tilbake til Europa og bosatte sig i Bremen under navnet K. Westermann. Her døde han, ensom og ukjent, på et hospital. I 1901 ble hans lik ført til Sverige.

Almqvists forfatterskap er  mangesidig: episk, lyrisk og dramatisk diktning; etiske, estetiske og sosiale essayer, avisartikler, lærebøker – ja endog som komponist er han fremtrådt med en del sanger (songs kaller han dem), som ofte er av en gripende skjønnhet.

Hans hovedverk er Törnrosens bok (utkom fra 1832 til 1850), en broget samling avhandlinger og diktninger, høyst fantastiske, ofte bisarre, men likeså ofte høyst inntagende. I yyre henseende sammenholdes disse av en ramme: på «Jaktslottet» samles en krets av interessante mennesker som opplsser sine verker og diskuterer forskjellige materier; den indre enhet utgjøres av det helhetssyn på menneskelivet i alle dets faser som Almqvist vil hevde ved alle sine skrifter.

Størst er Almqvist som folkelivsskildrer. Han er grunnleggeren av den svenske bondenovelle, og Kapellet, Skällnora qvarn og fremfor alt Grimstahamns nybygge ble lest og beundret i lange tider.

En folkelivsskildring er også Det går an, skjønt tendensen her er det vesentlige: Almqvist krever større uavhengighet for ektefellene, nemlig fullstendig økonomisk uavhengighet, samtidig med at han krever et renere, sedeligere syn på ekteskapet.

Almqvist ble et motsigelsens tegn; at han er genial, benektes neppe mer, men dommen faller imidlertid høyst forskjellig ut. Mens noen fant at han er blitt overvurdert av sin samtid, mente andre at først etter hundre år ville svenskene forstå Almqvists overlegenhet og yte hans store fortjenester rettferdighet.




#Article 84: Carl Berner Sound System (162 words)


Carl Berner var et punk/rock'n'roll-band fra Oslos østkant. Bandet ble grunnlagt av Billy Ballantine og Terry Carson i 2002, og viste seg første gang fram for publikum på B-festivalen samme år. Bandet har tre utgivelser bak seg: Too broke to be blue fra 2003, Urban Paranoia (utgitt på  CBSS/Kvitskit Hårdkjör, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2004 og Sweet Alienation (utgitt på CBSS/Bats Out, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2005.

Bandet var kjent for sine energiske sceneopptredener der blod, svette og ødelagte gitarstrenger var sentrale elementer. Tema i låtene var gjerne eksos, betong og rødt lys på Carl Berners plass.

Carl Berner Sound System ble nedlagt i 2006, etter at vokalist Billy Ballantine trakk seg fra gruppa. Bandet gjorde en reunionkonsert på Bekkestua i januar 2008 i forbindelse med en feiring av B-festivalens historie.

Billy Ballantine grunnla i 2007 bandet Kjøter, der også Buck Howard er med.

Carl Berner Sound System har én demo og to EP-er på samvittigheten:




#Article 85: Carl Friedrich Gauss (1251 words)


Carl Friedrich Gauss (tysk: Gauß, født 30. april 1777 i Braunschweig, død 23. februar 1855 i Göttingen) var en tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. Gauss er blitt genierklært og blir av og til omtalt som «matematikkens fyrste» (princeps mathematicorum) og «den største matematiker siden antikken». Sammen med Leonhard Euler, Isaac Newton og Arkimedes regnes han blant de største matematikerne i historien. Gauss gjorde en rekke viktige oppdagelser innenfor matematikk, fysikk, geofysikk og astronomi.

Allerede som barn viste Gauss seg som svært begavet, og det verserer flere anekdoter om egenskapene hans. De første viktige matematiske oppdagelsene gjorde han som tenåring. Hovedverket Disquisitiones Arithmeticae avsluttet han i 1798 da han var 21 år, men arbeidet ble ikke publisert før tre år senere. Verket legger grunnlaget for moderne tallteori, og det har vært med å forme dette feltet helt frem til våre dager.

Gauss ble født i Braunschweig, i det som i dag er Niedersachsen i Tyskland. Han var den eneste gutten i søskenflokken. Selv om han selv skulle bli en av tidenes største matematikere, hadde ingen av foreldrene noen utdannelse. En av de mange anekdotene om Gauss sier at han allerede som treåring var istand til å oppdage feil i farens regnskap.

En annen kjent historie om den unge Gauss fant angivelig sted da læreren på barneskolen, J.G. Büttner, hadde gitt elevene en oppgave som skulle holde dem i sving en stund. Oppgaven var å addere alle tallene fra 1 til 100. Historien forteller videre at åtte år gamle Gauss til alles overraskelse kom frem til riktig svar på noen få sekunder. Han hadde da innsett at en parvis addisjon av tallene fra motsatt ende av rekken (1 + 100, 2 + 99, 3 + 98, osv.) ville gi det mye enklere regnestykket 50 × 101 = 5050. 

Hertugen av Braunschweig sørget for at Gauss fikk et stipend slik at han kunne studere matematikk ved byens universitet. Her studerte Gauss fra 1792 til 1795, før han reiste til Göttingen for å studere videre der. Mens han var student gjenoppdaget han flere viktige matematiske teorier. I 1796 kom det endelige gjennombruddet da han oppdaget at en regulær mangekant hvor antall sider er lik et Fermat-primtall kan konstrueres med passer og linjal. Dette var en viktig oppdagelse innenfor et område som hadde opptatt matematikere helt siden antikkens Hellas. Gauss var så fornøyd med dette resultatet at han ytret ønske om at en regulær syttenkant skulle hugges inn i gravsteinen hans. Dette ønsket ble avvist av steinhuggeren, som mente at den kompliserte konstruksjonen i realiteten ville se ut som en sirkel. 

Året 1795 var svært produktivt, både for Gauss personlig og for tallteorien. I slutten av mars oppdaget han hvordan en kunne konstruere en regulær syttenkant. Han oppfant også moduloregningen, som medførte at mange av utregningene i tallteori ble mye enklere. I begynnelsen av april ble han den første som beviste loven for kvadratisk resiprositet, en lov som tillater matematikere å bestemme løsbarheten av enhver kvadratisk ligning ved hjelp av moduloregning. Primtallteoremet ble formulert i slutten av mai, og dette teoremet gir en forståelse for hvordan primtallene er fordelt. Gauss oppdaget også at ethvert positivt heltall kan representeres ved maksimalt tre trekanttall. I denne anledningen skal han ha skrevet følgende kjente ord i dagboken sin: «Eureka! num = ». Endelig publiserte han 1. oktober 1796 et resultat knyttet til antallet løsninger av polynomer.

I sin avhandling fra 1799 presenterte Gauss et bevis for algebraens fundamentalteorem. Flere andre matematikere hadde forsøkt å bevise denne setningen tidligere uten å lykkes. I løpet av karrieren leverte Gauss ytterligere tre bevis, og det siste av disse (fra 1849) blir ansett å holde mål også etter dagens krav til bevis. 

I 1801 publiserte han boken Disquisitiones arithmeticae, der han gav en systematisk fremstilling av tallteori og samtidig innførte mange nye ideer og begreper. Denne boken inneholder blant annet en oversiktlig fremstilling av moduloregning. Samme året oppdaget den italienske astronomen Giuseppe Piazzi dvergplaneten Ceres, men han kunne bare observere den i noen få dager. Gauss regnet ut den nøyaktige posisjonen hvor en kunne forvente å observere dvergplaneten igjen, og i desember samme år ble den gjenoppdaget av to andre astronomer, takket være Gauss' utregninger. 

Gauss ble professor i astronomi i 1807 og var direktør for observatoriet i Göttingen. Denne stillingen beholdt han livet ut. Oppdagelsen av Ceres ledet Gauss til studiet av hvordan dvergplaneters bevegelse blir forstyrret av større planeter, og dette arbeidet ble publisert i 1809 med tittelen: Theoria motus corporum coelestium in sectionibus conicis solem ambientum.

Gauss var svært dyktig i hoderegning, og da han fikk spørsmålet om hvordan han hadde vært i stand til å forutsi banen til Ceres med så stor nøyaktighet, skal han ha svart: «Jeg brukte logaritmer.» Den som stilte spørsmålet lurte på hvordan han hadde vært i stand til å lete opp så mange tall i logaritme-tabellene på så kort tid. «Slå dem opp?» svarte Gauss. «Hvem behøver å slå dem opp? Jeg regnet dem bare ut i hodet!»

I tillegg til sine oppdagelser i matematikk arbeidet Gauss også med fysikk, mekanikk og geofysikk. I tillegg var han oppfinner. Sammen med fysikeren Wilhelm Eduard Weber (1804–1891) bygget han den første elektriske telegrafen i 1833.

Gauss' privatliv ble preget av at hans første kone, Johanna Osthoff, led en tidlig død i 1809. Like etter døde også et av barna deres, Louis. Som et resultat av dette gikk Gauss inn i en depresjon som han aldri helt kom ut av. Han giftet seg igjen med en venninne av sin første kone, men dette ekteskapet ser ikke ut til å ha vært så lykkelig. Da hans andre kone, Friederica Wilhelmine Waldeck (Minna), døde etter lang tids sykeleie i 1831, var det en av døtrene som tok over husholdet. Hun tok seg også av faren helt frem til han døde i 1855. 

Gauss fikk seks barn, tre med hver kone. Med sin første kone Johanna fikk han barna Joseph (1806–1873), Wilhelmina (1808–1846) og Louis (1809–1810). Det blir sagt at Wilhelmina var den av barna som hadde arvet noe av farens matematiske talent, men hun døde ung. Med sin andre kone fikk han også tre barn: Eugene (1811–1896), Wilhelm (1813–1879) og Therese (1816–1864). Eugene emigrerte til USA omkring 1832 etter å ha kommet på kant med faren, og han slo seg til slutt ned i St. Charles i Missouri. Wilhelm reiste også til Missouri. Han startet som bonde, men slo seg etterhvert frem som skoselger i St. Louis. Therese tok seg av sin far frem til hans død, og etterpå ble hun gift.

Gauss publiserte aldri noe før han mente det var helt ferdig til å motstå enhver kritikk. Hans personlige motto var: pauca sed matura (få, men modne). Studier av de personlige dagbøkene hans viser at han faktisk oppdaget flere viktige matematiske teorier flere år før de ble publisert av andre matematikere.

I ettertiden er Gauss blitt kritisert for at han ikke var spesielt hjelpsom overfor de yngre matematikerne som fulgte etter ham. Blant annet forkastet han et brev om kvintiske ligninger sendt av Niels Henrik Abel, uten å kaste et blikk på arbeidet antok han det for å være verdiløst. Gjennom hele livet levde han isolert fra andre matematikere, noe som gav ham mange fiender. Det ble fortalt historier om unge matematikere som kom til Gauss med nye resultater, bare for å oppleve at Gauss åpnet skuffen og viste at dette var løsninger han hadde funnet for lenge siden. Likevel var det flere av Gauss' studenter som ble store matematikere, blant andre Richard Dedekind og Bernhard Riemann.




#Article 86: Cerium (425 words)


Cerium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ce. Atomnummeret er 58, atommasse (u) er 140,116.

Metallet ble oppdaget i 1803 i oksidet Ceria, av Martin Heinrich Klaproth, Jöns Jakob Berzelius og Wilhelm Hisinger. Carl Gustaf Mosander og Friedrich Wöhler klarte å fremstille metallet i uren form omtrent 30 år senere. Det ble framstilt i tilnærmet ren form i 1875 av W. F. Hillebrand og T. H. Norton.

Cerium er oppkalt etter asteroiden Ceres, som ble oppdaget 2 år før oppdagelsen av cerium.

Cerium er et bløtt, formbart, stålgrått transisjonsmetall med heksagonal eller kubisk krystallstruktur. Det tilhører lantanoidene og er noe hardere enn bly. Cerium er blant de mest vanlige av de sjeldne jordmetallene fra gruppe 3 i det periodiske system. Det har det største temperaturområdet i væsketilstand (798 til 3 426 °C) av de ikke-radioaktive grunnstoffene.

Av sjeldne jordmetaller er det bare europium som er mer reaktivt enn cerium. Det oksiderer lett i luft, og løses opp av fortynnede baser og syrer. I kaldt vann oksiderer det relativt sakte, mens oksidasjonsprosessen går raskere i varmt vann. Rent cerium antennes i luft hvis det skrapes, og brenner med en klar flamme under dannelsen av ceriumoksid. Dette oksidet blir hvitglødende ved oppvarming og brukes sammen med thoriumoksid i glødehetter i gasslamper (Auer-brenner etter oppfinneren Carl Auer von Welsbach). Ceriumsalter er orangerøde, gule eller hvite.

I likhet med de andre sjeldne jordmetallene er cerium svakt giftig.

Oksidasjonstilstander er +3 eller +4.

Naturlig forekommende cerium består av 4 isotoper hvorav 3 er stabile, og én er ustabil (og dermed radioaktiv):

I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er: 

Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.

CAS-nummer: 7440-45-1

Selv om det tilhører sjeldne jordmetall (gruppe 3 i periodesystemet) er ikke cerium et sjeldent metall. Andelen av cerium i jordskorpen er 68 ppm. Det er det vanligste av sjeldne jordmetallene, og er vanligere enn bly. Cerium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler sammen med andre sjeldne jordmetaller. De viktigste kommersielle cerium-mineralene er monazitt og bastnäsitt.

Cerium fremstilles ved elektrolyse av ceriumklorid eller ved reduksjon av et fluorid bestående av kalsium og cerium. I 1991 ble det på verdensbasis fremstilt anslagsvis 24 000 tonn ceriumoksid.

Cerium brukes sjelden i ren form. En legeringer med cerium og jern kalles auermetall og brukes som ildstål i sigarettennere. Små partikler av denne legeringen antennes i kontakt med luft når de skrapes vekk fra overflaten av flint-materialet. Cerium brukes som tilsetningsstoff i spesialglass for UV-filter.




#Article 87: Sportsklubben Djerv 1919 (191 words)


Sportsklubben Djerv 1919 er en fotballklubb hjemmehørende i Haugesund. Klubbens lag trener på Djervbanen, noen kommunale baner og i Djervhallen. Klubben spilte i 1. divisjon i 1988, men rykket ned allerede etter en sesong etter å ha satt rekord i flest baklengsmål. I cupen kom de til semifinalen i 1986, da de tapte knepent 1-0 for Tromsø IL.

Det var snakk om sammenslåing av Djerv 1919, Haugar og SK Vard Haugesund i 1992 etter initiativet av Djerv 1919, men det ble det ikke noe av før i 1993 da ble klubben fusjonert med Haugar, og dannet FK Haugesund, med mål om å danne et stabilt eliteserielag. FK Haugesund ble offisielt stiftet på en konstituerende generalforsamling den 28.oktober 1993.

I dag frister Djerv 1919 tilværelsen i 3. divisjon. Det er det høyeste klubben har vært siden sammenslåing så lyset. Klubben er i dag en breddeklubb med stabil økonomi og med underkant av 1000 fotballspillere totalt i klubben fordelt på ca 55 lag er av de største klubbene på Haugalandet.

Klubbens navn kommer av at årstallet for klubbens opprettelse (1919) ble lagt til klubbnavnet for å unngå forveksling med den bergenske Sportsklubben Djerv.




#Article 88: Diego Maradona (592 words)


Diego Armando Maradona (født 30. oktober 1960, død 25. november 2020) var en argentinsk fotballspiller og senere trener. Han regnes av mange som en av verdens beste fotballspillere gjennom alle tider, og ble sammen med Pelé kåret til «Århundrets spiller». 

Maradona spilte for klubbene Argentino Juniors, Boca Juniors, FC Barcelona, SSC Napoli, Sevilla FC og til slutt Newell's Old Boys. I italienske Napoli ledet han laget til to gull i Serie A, og han i deltok i VM for  i 1982, 1986, 1990 og 1994. I VM i 1994 endte hans landslagskarriere da det ble funnet spor av efedrin i en dopingkontroll.

Flere titusen var møtt opp da kisten ble fraktet i bilkortesje gjennom Buenos Aires 26. november 2020. Kisten var på lit de parade i presidentpalasset og det ble holdt tre dager landesorg i Argentina i forbindelse med dødsfallet.

Maradona vokste opp i Villa Fiorito i Argentina, en slumby i den sørlige utkanten av Buenos Aires. Familien hans var fattig og hadde flyttet dit fra provinsen Corrientes. Han var eldste sønn og har to yngre brødre, Hugo (el Turco) og Eduardo (Lalo) som også ble profesjonelle fotballspillere. Han har også tre eldre søstre.

Da Maradona var ti år gammel, ble han oppdaget av en talentspeider mens han splite for den lokale klubben Estrella Roja. Han ble tatt inn hos Los Cebollitas (De små løkene), juniorlaget til Buenos Aires sine Argentinos Juniors. Som ballgutt i tolvårsalderen underholdt han tilskuere på førstedivisjonskamper med balltriks i pausene.

Av mange huskes Maradona best fra kampen mot  i VM 1986. I denne kampen scoret Maradona to bemerkelsesverdige mål. Det første målet scoret han med hånden, men dommeren (Ali bin Nasser) så ikke dette og godkjente scoringen. Hans andre mål mot England i kvartfinalen – en spektakulær 65 meter dribling gjennom seks engelske spillere fra egen banehalvdel – blir vanligvis kalt «århundrets mål» eller, i Argentina, «det kosmiske svevet» (el barrilete cosmico på spansk).

Diego Maradona har etter sin karrieres avslutning kjempet mot overvektsproblemer, likesom han også i perioder har hatt problemer med misbruk av kokain. På tross av dette glemmer hans fans ham ikke, og Maradona har mottatt flere hedersbevisninger og ærestitler etter sin karrieres avslutning, deriblant en kåring av et av hans mål i 1986 som VM-historiens beste mål under en sluttrunde (det andre målet mot England, hvor han driblet av seks menn innen han skårte). I 2007 var han innlagt på en psykiatrisk institusjon, angivelig for avvenning fra alkohol. 
I februar 2009 ble han bestefar.

I 2008 ble Diego Maradona utnevnt som ny landslagstrener for Argentina. Maradona ledet Argentina til Fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Argentina slo Uruguay 0-1 (første borteseier i Uruguay på 34 år) og tok fjerdeplass i gruppa. Uruguay fikk kvalifiseringsplassen bak. Hvis Argentina hadde tapt og Ecuador vunnet sin kamp mot Chile, ville VM blitt uten Argentina.

I Fotball-VM 2010 i juni 2010 startet Argetina med å slå Nigeria 1-0, og de slo deretter Sør-Korea 4-1 med hat-trick av Gonzalo Higuain. I den siste kampen i gruppespillet vant Argentina 2-0 over Hellas som gjorde at Argentina vant sin gruppe og gikk videre til sluttspillet, hvor neste motstander ble Mexico. Etter å ha slått Mexico 3-1 tapte de neste kamp mot Tyskland og røk deretter ut av turneringen. 15. juli 2010 ble Maradona tilbudt en ny fireårskontrakt som ville gitt ham ansvar for det argentinske landslaget til VM 2014 i Brasil. Den 27. juli samme år gjorde det argentinske fotballforbundet en helomvenning hvor det bestemte seg for å ikke fornye hans kontrakt.

Diego Maradona var far til den italienske sandfotballspilleren Diego Sinagra.




#Article 89: Daniel Franck (160 words)


Daniel Franck  (født 9. desember 1974 i Gjerdrum)  er en tidligere profesjonell norsk snøbrettkjører fra Gjerdrum.

Franck konkurrerte i half pipe, slope style og big jump. Han var første nordmann til å vinne X Games-gull i freestylegrenen slope style i 1997 i Snow Summit, California. Under samme mesterskap tok han sølv i half pipe. 

I 1998 tok Franck sølv i OL i Nagano (hvor han forøvrig var påmeldt for det fiktive klubblaget «Grorud Hasjplankeklubb»), men gjorde det ikke like bra i OL fire år etter grunnet skade. Daniel Franck var tatt ut i Norges tropp til OL 2006, men måtte trekke seg på grunn av ødelagt korsbånd.

I 1999-/2000-sesongen vant han VM, EM og World Cup sammenlagt. Det er fremdeles ingen andre som har vunnet alle disse tre titlene i en og samme sesong. 

Han har tilsammen seks VM- og EM-medaljer, 16 World Cup-seire, 47 internasjonale pall-plasseringer og tre Kongepokaler.

Daniel Franck har sluttet med konkurranser, men er fremdeles aktiv.




#Article 90: Drama (3062 words)


Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning), er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring (skuespill, spill stilt til skue). Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling», som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»). 

En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten.

Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter.

Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen. Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som Hamlet (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie Kong Oidipus (ca. 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart. To moderne eksempler er Rosmersholm (1886) av Henrik Ibsen og Lang dags ferd mot natt (1956) av Eugene O'Neill.

Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk. Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas Thérèse Raquin (1873) eller Anton Tsjekhovs Ivanov (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media. 

Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' Poetikken (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori. Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin dramatis personae) indre liv kommer til uttrykk.»

Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt).

Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō. En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen. 

Vestens dramatikk har sin opprinnelse i antikkens Hellas. Teaterkulturen i den greske bystaten Athen skapte tre dramasjangrer: tragedie, komedie, og satyrspillet. Deres opprinnelse har forblitt uklart og åpen for diskusjon blant historikere, men på 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden Dionysos. Navnene på mange greske dramatikere er kjent, ikke minst Thespis som er kreditert med nyvinningen av å innføre en skuespiller («hypokrites») som taler framfor å synge, og framstiller en karakter framfor å tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder («coryphaeus»), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi (dityrambe, lyrikk og epikk). Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne Aiskhylos, Sofokles, og Evripides, og komedieforfatterne Aristofanes og Menandros. Aiskhylos' historiske tragedie Perserne er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 år.

Konkurransen («agon») med tragedier kan ha begynt så tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser («didaskaliai») begynte i år 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert. Tragiske dramatikere var krevet å presentere en tetralogi av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides' Alcestis i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under Peloponneskrigen er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie. Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom «gamle komedier» (400-tallet f.Kr.), «mellom komedier» (300-tallet f.Kr.) og «nye komedier» (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.).

Som følge av ekspansjonen til den romerske republikk (509–27 f.Kr.) inn i flere greske områder mellom 270 og 240 f.Kr. ble romerne kjent med gresk drama. Fra republikkens senere år og ved Romerriket (27 f.Kr.–476 f.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele Europa, rundt Middelhavet og nådde helt ut til dagens romersk Britannia (dagens England). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut. Mens gresk drama fortsatte å bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har året 240 f.Kr. markert begynnelsen på det romerske drama. Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning.

De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som Livius Andronicus skrev fra 240 f.Kr. Fem år senere begynte også Gnaeus Naevius å skrive drama. Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes å spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den påfølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene. Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i Roma og et laug av forfattere (collegium poetarum) hadde blitt dannet. 

Romerske komedier som har blitt bevart er alle fabula palliata, det vil si komedier basert på greske emner, og kommer fra to dramatikere: Titus Maccius Plautus (Plautus) og Publius Terentius Afer (Terents). Ved omarbeidelsen av greske originaler oppga romerske komedieforfattere rollen og funksjonen til det gresk kor ved å inndele dramaet i episoder og introduserte musikalsk akkompagnement til dets dialog (mellom en-tredjedel av dialogene til komediene til Plautus og rundt to-tredjedeler av de til Terents. Handlingen til alle scenene er plassert i et eksternt sted som en gate og dets komplikasjoner skjedde ofte som følge av tyvlytting ved at noen overhørte noe de ikke var ment å høre. Plautus, som var den som var mest populær av de to, skrev mellom 205 og 184 f.Kr. og tyve av hans komedier har blitt bevart for ettertiden. Blant disse er hans farser de mest kjente. Han var beundret for sin intellektuelle humor i sin dialoger og hans mangfold av poetiske versemål. Alle de seks komedier som Terents skrev mellom 166 og 160 f.Kr. har overlevd. Kompleksiteten i hans handling hvor han ofte kombinerte flere greske originaler var tidvis fordømt, men hans doble handlingsganger gjorde det mulig å komme med en finurlig presentasjon av kontrasterende menneskelige oppførsel. 

Ingen tidlig romersk tragedie har overlevd, skjønt de var meget høyt verdsatt i sin tid. Historikerne kjenner navnene på tre tidligere tragedieforfattere: Quintus Ennius, Marcus Pacuvius og Lucius Accius. Fra tiden til Romerriket har arbeidene til to tragedieforfattere overlevd, — en er en navnløs og ukjent forfatter mens den andre er den stoiske filosofen Seneca den yngre. Ni av Senecas tragedier har overlevd, og alle disse er fabula crepidata (tragedier tilpasset og omarbeidet fra greske originaler); hans Phaedra var for eksempel basert på Evripides' Hippolytos. Historikerne vet ikke hvem som skrev Octavia, det eneste bevarte eksemplet på fabula praetexta, det vil si tragedier basert på romerske emner, men tidligere var det feilaktig tilskrevet Seneca grunnet hans opptreden som figur i stykket.

Drama på morsmålet i middelalderens Europa kan ha oppstått fra religiøs framføring av liturgien. Liturgisk drama eller religiøst drama i den kristne kontekst hadde sin opprinnelse i den religiøse messe, og vanligvis presenterte den et relativt komplekst ritual som inkluderte dramatiske elementer.
Mysteriespill ble presentert ved katedralenes portal eller av omreisende skuespillere på festivaldager. Mysteriespill fokuserte på fortellinger fra Bibelen og hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill. De ble utviklet fra 900-tallet og fram til 1500-tallet og nådde sitt høydepunkt i popularitet på 1400-tallet før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Antallet bevarte skriftlige dramaer er få og mange av framføringene er kun kjent fra nedtegnelser om betalinger og lignende. Mirakel- og mysteriespill, sammen med moralspill og mellomspill, utviklet seg til mer omfattende former for drama, de som blant blomstret på de elisabethanske teatrene i renessansens England.

I dag spiller middelalderens religiøse drama på nytt, blant annet i middelalderborger som del av underholdning og informasjon til turister, men har også til dels flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, i Norge i eksempelvis Pasjon i Stavanger domkirke.

En stor, nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i renessansens England på 1500- og 1600-tallet, det vil si i tiden mellom reformasjonen og puritanismens stenging av teatrene i 1642. Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning Elisabeth og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen. En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere. 

Mange av stykkene var skrevet på vers, særskilt jambisk pentameter, da særlig blankverset uten rim eller strofedeling som først ble utviklet av poeten Henry Howard, og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som Christopher Marlowe og William Shakespeare. I tillegg var Thomas Middleton og Ben Jonson framtredende dramatikere i denne perioden.

Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Tragedier var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig Gorboduc (skuespill), som ble fremført for dronning Elisabeth den 18. januar 1562. Publikum likte særlig hevndramaer som Thomas Kyds Den spanske tragedie. Komedier var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var bykomedier, som satirisk tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk også en del fortellinger fra gresk og romersk mytologi, eller fra tidligere skuespill av framstående romerske dramatikere som Plautus og Terents.

Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn William Shakespeare. Hans litterære berømmelse nådde sitt høydepunkt omkring 1598, på det tidspunkt hvor han nådde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men også sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var også populære hos hans brede samtidspublikum. Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten også tre eventyrspill. Hans teater var også meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, «malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi» Folk kom for å bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at «hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.»

Hans tragiske triumf, Hamlet, skrevet mellom 1599 og 1601, skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet på sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmålet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal råde og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle så lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er også Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer å framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene på de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet så stort og evigvarende, og årsaken til Shakespeare i ettertiden og i vår tid er større enn noensinne.

Dramaet i Frankrike fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiårene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og «les Confrères de la Passion» hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i Paris. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til å forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved 1597 ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som åpnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og Molière fikk sin begynnelse i en slik trupp.

Frankrike fikk sin humanistisk innflytelse fra Italia, blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster (Pierre de Ronsard oversatte blant annet Aristofanes til fransk). Italienske Commedia dell'arte var en annen innflytelse, et improvisert drama basert på faste typer, og tragikomedien var dramatiseringen av den høviske fortelling, som eksempelvis Robert Garniers Bradamante (1580), tilpasset fra Ariostos Orlando furioso.

Fransk teater fra 1600-tallet er Klassisismens triumf. Fransk klassisismen krevde orden, klarhet, moralsk hensikt og god smak. Klassiske enheter er de tre konvensjonelle regler for drama som er avledet fra et avsnitt i Aristoteles' Poetikken. I deres nyklassisismens form er de som følgende:

Forenklet besto fransk drama av tre store navn:

Pierre Corneille, karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti år. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han både tragedien og komedien: begge deler måtte ha edle karakterer (hvilket utelukket farsens mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder måtte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen.

Også Jean Racine var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemål. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og både handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var så stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap.

Molière, egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten år, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og slapstick da han selv begynte å skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra Commedia dell'arte med mer forfinet fransk komedie. 

I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som L'École des maris (Ektemenns skole) og L'École des femmes (Fruenes skole). Han fikk også kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans satirer ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke. Tartuffe ou L'Imposteur («Tartuffe eller Hykleren») som var satire på religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans Dom Juan ble forbudt. Molière fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i både Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie.

Aristoteles definerte det klassiske dramaet gjennom verket Poetikken, på basis av de for ham samtidige dramaene. Han var særlig interessert i tragedien. Ifølge ham (eller tilskrevet ham) skal et klassisk drama bestå av fem akter, og foregå på ett enkelt sted i en begrenset periode uten avbrudd, og beskrive en sammenhengende handling. I Poetikken definerte også Aristoteles inn en struktur, hvor han beskrev en spenningskurve fra heltene introduseres, problemene oppstår og øker frem mot stykkets klimaks, hvor problemene tårner seg opp, helten knekkes eller løser problemene, og avsluttes med en etterklang. Aristoteles introduserte også begrepet katarsis, som skal være en renselsesprosess som publikum gjennomgår i denne prosessen. Dette ble for Aristoteles dramaets misjon. Med mange modifikasjoner har Aristoteles struktur overlevd frem til i dag og kan for eksempel gjenkjennes i de aller fleste Hollywood-filmer.

Det finnes imidlertid flere dramaturgiske modeller. En er den episke modellen, hvor det for eksempel kan være er en forteller til stede på scenen som henvender seg direkte til publikum, og hvor handlingen kan presenteres etter en fortellerstruktur som ikke er avhengig av å holde seg til tid og sted. Den som perfeksjonerte denne typen struktur er den tyske dramatikeren Bertolt Brecht. Ett annet navn for den episke dramaturgien er metadramaturgi, fordi denne formen gir dramaet mulighet til å kommentere seg selv. 

I den postmoderne dramatikken er disse modellene på vei til å gå i oppløsning, og handlingen/flere handlinger blir nå presentert i en rekkefølge som kan fremstå kaotisk og uten sammenheng. Innen filmverdenen er for eksempel David Lynch en representant for en slik mer uavhengig dramaturgi.

Dramatikk kan kategoriseres på følgende måter:

Etter lengde:

Etter manuset/teksten:

Dramaturgi er læren om, såvel som det praktiske arbeidet med dramatikken. En dramaturgs arbeid består i å analysere dramaene, og å konstruere/finne frem til en undertekst, og spenning og oppbygging av historien som ligger i denne. Termen dramaturgi kan også betegne den spenningsmessige oppbyggingen i annen litteratur. 




#Article 91: Dans (438 words)


Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, og har også blitt brukt i religiøse ritualer. Mange danseformer har strenge regler for hvordan den skal utføres og gir kun små spillerom for personlig tolkning og improvisasjon, mens man i andre danseformer kun setter grenser ved hva som er fysisk mulig å utføre.

Koreografi innen dans er kunsten å lage og iscenesette en dans innenfor de reglene som er gitt av den bestemte danseformen med tanke på fremføring av den. Enkelt sagt er koreografi visse bevegelser du skal gjøre i en viss rekkefølge for så å lage en dans. Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Dans sies å gi uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap.

I noen kulturer blir dans oppfattet som noe syndig; i vestlig kultur var dette stort sett tilfelle i middelalderen.

Saxo omtaler ingen dansing under blodgildet i Roskilde; men 100 år senere kunne man ikke tenke seg noen fest ved hoffet uten dans, så i Rydårboken står at kong Svend slo Knud ihjel «den tiden da folk danset i kongsgården». Det var ringdans og kjededans til folkeviser som var på moten da; men rundt reformasjonen dukket pardans opp i Tyskland, og var kjent i Ditmarsken før 1559. Danske adelsmenn ble kjent med pardans under besøk i Tyskland, og ved hertugen av Mecklenburgs bryllup med en dansk prinsesse ble den danske sendemannen så fornærmet over å ha gått glipp av «fordansen» med bruden, at han valgte å forlate selskapet. I 1580-årene hadde pardans vunnet innpass i borgerskapet i København og Lund. Den falt i to deler: Først en «fordans» der et enkelt par sirklet rundt på dansegulvet; deretter en fellesdans, hvor alle parene danset med. 

I Danmark ble pardansen forsøkt regulert i laugenes regelverk, ettersom pardans kan bli noe voldsom. Hvessinge gildeskrå fra 1580 formaner om «at dere ikke kryster pikene for hardt, eller tar for dypt under pikenes forklær.» 

Dans har vært mye brukt i film, og kan i dag ofte sees i filmer fra Bollywood. På 80-tallet kom det flere dansefilmer fra USA, blant annet Dirty Dancing og Fame som ble populære også i Norge.

I 2005 startet talentkonkurransen So You Think You Can Dance i USA. Showet slo godt an, og de amerikanske programmene har også blitt sendt i Norge i tillegg til den norske utgaven, Dansefeber.

Swingdans oppsto samtidig med swingmusikken i USA mot slutten av 1920-tallet.

Folkedans er et generelt begrep for de danser som i forskjellige land tradisjonelt blir utført ved sosiale hendelser av mennesker uten formell eller profesjonell utdannelse.




#Article 92: Arbeiderpartiet (2294 words)


Arbeiderpartiet (Ap), tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet er det største partiet i Norge, målt i antall medlemmer og oppslutning ved stortingsvalget i 2017. Partiets leder er Jonas Gahr Støre, nestledere er Hadia Tajik og Bjørnar Skjæran, mens Kjersti Stenseng er partisekretær. Trond Giske ble valgt som nestleder i 2015 men trakk seg i 2018 som følge av anklager om seksuell trakassering.

Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.

Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO. 

Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. 

Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte et avholdslag. Det første programmet hadde bare fire punkter

Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21. og 22. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som Arendalsmøtet. 

Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.

I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.

I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.

Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering.

Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.

Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.

En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.

I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973. Han  ble etterfulgt av Odvar Nordli i 1976 og Ap satt med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.

Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte.

Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.

Arbeiderpartiet ble hardt rammet av terrorangrepene i Norge 2011. AUFs sommerleir var et hovedmål for terroristen, og han drepte flere av partiets unge lederkandidater. Partiet var i lang tid rammet av indre strid og politisk lammelse, og gjorde et nytt svakt stortingsvalg i 2017, med svekket oppslutning (27,4 %) og uten nok evne til å bygge en koalisjon. Partilederen Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende gjennom hele denne perioden. Mediedekningen av Arbeiderpartiet fokuserte ofte på interne politiske konflikter og beskrev en svak organisasjonskultur som var ute av stand til å håndtere maktmisbruk.

Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2015 har 65 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.

Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenes vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.

Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.

Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet.

Partiets ungdomsorganisasjon AUF er med over  medlemmer per 2014 Norges største partilag for ungdom.

Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettverket finnes i alle fylkene.

Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.

Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK). De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg i opprettelsen av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier.

Social-Demokraten:

Vort Arbeide:

Personer markert med * var parlamentarisk leder mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt. Grunnet parlamentariske regler kan ikke en person sitte i regjering og på Stortinget samtidig, og det er derfor umulig å være parlamentarisk leder og for eksempel statsminister samtidig, en posisjon ofte lederen av Arbeiderpartiet har hatt dersom partiet har hatt regjeringsmakt (med unntak av Reiulf Steen). I opposisjon har derimot den parlamentariske lederen som regel vært partiets statsministerkandidat, og man ser her derfor en klart tydeligere overlapp mtp. partileder / parlamentarisk leder når partiet har vært i opposisjon.

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette. Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer.

Arbeiderpartiet har 49 stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:

Arbeiderpartiet hadde 55 stortingsrepresentanter i perioden 2013–2017:

Ap har 152 ordførere valgt på rene Ap-lister og 4 valgt på lokale bygdelister eller felleslister. Partiet har 110 varaordførere valgt på rene Ap-lister og 1 valgt på fellesliste. Ap har fylkesordføreren i Østfold, Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark, og fylkesvaraordfører i Hedmark, Telemark og Finnmark. Partiet har fylkesrådsledervervet i Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland.




#Article 93: Dagny Juel (489 words)


Dagny Juel gift Przybyszewska (født 8. juni 1867 i Kongsvinger, død 5. juni 1901 i Tiflis i Det russiske keiserdømmet, nå i Georgia) var en norsk forfatter og kulturarbeider.

Hun ble skutt og drept av en venn da de var på reise i Tifilis. Drapet var en stor skandale i samtiden blant annet fordi Juel reiste uten ektemannen. Edvard Munch var en som tok henne offentlig i forsvar. Barndomshjemmet på Kongsvinger brukes nå som Norsk kvinnemuseum. 

I årene 1893–1898 bodde ekteparet i Berlin og Kongsvinger, men reiste Europa rundt og hadde nær kontakt med mange kunstnere. I 1896 tok Marta Foeder sitt liv, og hennes barn ble plassert i ulike barnehjem.

Høsten 1898 flyttet ekteparet til Kraków hvor Stanisław ble redaktør i kunsttidsskriftet Życie. I Kraków ble Dagny kjent med unge polske kunstnere hvorav mange var lovende og begavede – for eksempel Stanisław Wyspiański eller Tadeusz Żeleński. I 1899 viklet Przybyszewski seg inn i en affære med Jadwiga Kasprowiczowa, hans venn, dikteren Jan Kasprowicz' kone.

Nyttårsdagen 1900 forlot Dagny sin utro ektefelle og dro sammen med sin elsker Wincenty Korab Brzozowski fra byen. Ekteparet var separert i over ett år, men ble våren 1901 sammen igjen selv om Stanisław fortsatt hadde et forhold til Kasprowiczowa. Dagny og Stanisław flyttet nå sammen til Warszawa. En ung beundrer som de hadde kjent allerede fra tiden i Kraków, Władysław Emeryk, inviterte hele Przybyszewski-familien til Tiflis (nåværende Tbilisi i Georgia). Dagny, Zenon og Emeryk dro først, mens Stanisław lovet å komme noen dager senere sammen med datteren. Det rakk han aldri. 5. juni 1901 ble Dagny skutt og drept av Emeryk, som en stund senere begikk selvmord.

Dagny ble begravd på Kuki-kirkegården i Tiflis 8. juni, dagen hun ville fylt 34 år. I 1999 ble hennes levninger tatt opp av graven og flyttet til et annet sted på kirkegården, i nærheten av hovedporten.

Dagny Juel etterlot seg en nokså beskjeden produksjon. Hun skrev fire dramaer (Den sterkere, Når solen går ned, Synden og Ravnegård), novellen Rediviva, fjorten dikt og fire prosalyriske tekster (Sing mir das Lied vom Leben und vom Tode…, Et la tristesse de tout cela, oh, mon âme.., In questa tomba oscura…, I tusmørket). En del av tekstene ble publisert i Samtiden, Życie og det tsjekkiske tidsskriftet Moderní Revue samt også i bokform i Tsjekkia og Polen.

Dagny Juel var ofte avbildet av europeiske malere og billedhuggere bl.a. Edvard Munch, Stanisław Wyspiański, Wojciech Weiss, Jan Nalborczyk, Julie Wolfthorn, Anna Costenoble, Paul Petterich. Et unikt og ikke alltid fint portrett av sin kone, gjenga Stanisław Przybyszewski i sine verker fra perioden 1893–1901.

Dagny gjorde mye for å formidle norsk kunst i utlandet. Takket være bl.a. hennes arbeid ble europeere kjent med Sigbjørn Obstfelder (oversettelse av novellen Liv til tysk), Theodor Kittelsen (studie om hans kunst publisert i en tysk avis) og Edvard Munch (grafikk-utstilling arrangert i Warszawa).

I 1977 ble den polsk-norske filmen om Dagny Juel (regissør Haakon Sandøy), Dagny, spilt inn.




#Article 94: Deichman bibliotek (439 words)


Deichman bibliotek, fram til januar 2018 kalt Deichmanske bibliotek og vanligvis bare omtalt som Deichman, er Oslo kommunes folkebibliotek. Det er Norges eldste offentlige bibliotek og det største folkebiblioteket i landet. Deichman omfatter hovedbibliotek, 18 filialer og flere spesialavdelinger. Samlingen består av cirka 1,4 millioner bøker og 3000 aviser og tidsskrifter. I 2016 var utlånet på rundt 2 482 000 bind. Deichman har omkring 280 ansatte.

Deichman har navn etter forretningsmannen og samleren Carl Deichman (1705–80) som testamenterte sin private boksamling til offentlig bruk i Oslo. Biblioteket åpnet i 1785. Deichmans hovedbibliotek på Hammersborg rett nord for Regjeringskvartalet ble innviet i 1933. Det ble stengt etter 2019 og samlingene flyttet til et nytt bygg mellom Oslo S og Operahuset i Bjørvika. Bibliotekets nye hovedhus Deichman Bjørvika åpnet for publikum våren 2020.

 på Grünerløkka åpnet i oktober 1914 og er Norges eldste folkebibliotekbygning. Huset rommer Serieteket og var i 2019 én av Deichmans 23 avdelinger.

Helt fra begynnelsen var utlånet åpent for alle byens borgere, og de eldste låneprotokollene viser at det ble flittig benyttet. Ettersom bibliotekaren Jacob Rosted også var rektor ved Katedralskolen i byen, ble det i 1802 bestemt at samlingen skulle flyttes til skolebygningen og stilles opp sammen med skolens bibliotek. 

Deichmanske bibliotek ble stående som del av skolebiblioteket frem til midten av det nittende århundre, da det fikk egne lokaler. Det fikk nå også en egen bibliotekar, Gerhard Magnus.  

Haakon Nyhuus, som var sjefsbibliotekar fra 1898 til 1913, moderniserte driften etter amerikanske forbilder, og Deichmanske bibliotek ble ledende i Norden. Nyhuus ble etterfulgt av Arne Gude Smith Arnesen.

I 2011 ble hovedbiblioteket, som lå inntil regjeringsbygningene i Oslo sentrum, skadet i terrorangrepet 22. juli. Det gamle hovedbiblioteket stengte dørene for godt rett før nyttår 2019. Fra sommeren 2020 fortsatte biblioteksvirksomheten i nytt signalbygg ved havna i Bjørvika.

I 2001 ble det gjort et vedtak i Oslo kommune om å bygge nytt hovedbibliotek på Vestbanen. I 2008 la Byrådet i Oslo og Kulturdepartementet fram planer om at kommunen selger tomten tilbake til staten, som vedtok å bygge det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design der. Det ble avholdt en arkitektkonkurranse med 20 deltakere høsten 2008, med kåring av vinner våren 2009. 1 forslag ble avvist av juryen grunnet brudd på anonymiteten. Vinneren ble Lund hagem as  og  atelier oslo as med forslaget som ble kalt Diagonale.

I 2013 vedtok bystyret å bygge det nye hovedbiblioteket i Bjørvika, like ved Operahuset og det kommende nye Munchmuseet. Nybygget var ferdig i 2019, og innvielsen av det nye bygget ble planlagt å finne sted 28. mars 2020 men ble utsatt til torsdag 18. juni 2020 på grunn av Koronaviruset.




#Article 95: Drammen (4283 words)


 

Drammen ( er en by og kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke. Den ligger der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden. Kommunen grenser mot Lier i nordøst, Holmestrand i sør  og Øvre Eiker i vest. Drammen ligger ca. 40 km sydvest for Oslo. Kommunen ble slått sammen med Nedre Eiker og Svelvik til nye Drammen kommune fra 1. januar 2020 og ble Norges 7. største kommune i folketall. Drammensregionen, som er en del av storbyregionen omkring Oslo Tettstedet Drammen er landets femte største. Den bymessige bebyggelsen strekker seg langt ut over kommunegrensene; inn i kommunene Lier, Asker, Øvre Eiker og Holmestrand. Tettstedets samlede befolkning er på  innbyggere per 1. januar . Drammen kommune har 100 581 innbyggere etter kommunereformen, og er den sjuende største i landet, etter folketall. Ca 21 prosent av Drammen kommunes befolkning har innvandrerbakgrunn.

Drammen ligger i et dalføre ved Drammenselvas utløp i Drammensfjorden, derav navnet «Elvebyen Drammen». Etter slutten av forrige istid fikk Drammensdalen sin nåværende form, og etter 10 000 år med landhevinger, har mer av dalbunnen blitt frigjort.
Drammen kommune omfatter 145,2 km², hvorav ca. 89,9 km² er skogareal, 15,8 km² jordbruksareal og 9,5 km² vann.
Landskapet i Drammen er preget av tettbebyggelse langs elva og fjorden som strekker seg oppover åssidene. Drammen sentrum ligger omtrent 2 moh. Drammensmarka er skogområdet nordvest for byen som utgjør den sørøstre delen av det større området Finnemarka. Drammensmarka og Finnemarka er et populært turområde har et meget godt utbygget nett av skiløyper og turstier. I Finnemarka ligger også innsjøen Glitre, som er hoveddrikkevannskilden i Drammen. Det høyeste punktet i Drammensmarka er Skimten, 553 moh. 

På toppen av Strømsåsen på sørsiden av Drammen ligger bydelen Konnerud omgitt av skogområdene Konnerudmarka, Mjøndalsskauen og Vestskauen. Sørøst for Konnerud, mot grensen til Vestfold, ligger bydelen Skoger som preges av store jordbruksområder.

En spesiell naturformasjon er Kjøsterudjuvet

Det høyeste punktet i Drammen kommune er Trettekollen, 607,3 moh.

Geologisk ligger Drammen innenfor det såkalte Oslofeltet. 
Fjellgrunnen i store deler av kommunen består av den næringsfattige røde drammensgranitten (Biotittgranitt). Rombeporfyr, en vulkansk bergart, er ellers dominerende i kommunen, mens kalkstein fra kambro-silur perioden setter sitt preg på enkelte lokaliteter. 

Kvartærgeologisk preges Drammen av en stor isbre som fylte dalen for ca. 10 000 år siden og bygde opp en endemorene, Svelvik-morenen, tvers over Drammensfjorden ved Svelvik. Løsmassene på dalbunnen består av bunnmorene og elveavsetninger, mens dalsidene dekkes av sidemorener og steinurer der hvor ikke fast fjell er synlig.

Drammen befinner seg i klimasonen kald-temperert klima. Klimatypen i Drammen er kald og fuktig, med varm sommer.

Drammen er mindre påvirket av Oslofjorden enn Oslo og har derfor litt lavere middeltemperatur om vinteren enn hovedstaden.

Høyeste temperatur som er målt er 35,0 °C, som ble målt 3. august 1982.

Drammenselva var lenge sterkt forurenset, bl.a. av industribedriftene ved elva. Fabrikker langs elva slapp ut avfallsstoffer, og kloakken gikk rett i elva uten rensing. I løpet av 1980- og 1990-årene ble elva renset og er igjen en av Norges beste lakseelver. Det er flere parker i byen og også flere badestrender ved Drammenselva. På sør- og nordsiden av Drammen er det store skogsområder med mange fiskevann.

Drammens Sportsfiskere er en frivillig organisasjon som blant annet setter ut fisk i over 200 vann, i Drammensområdet, på dugnadsbasis.

I Drammen kommune finnes per utgangen av 2007 fire verneområder:

Den bymessige bebyggelsen strekker seg i dalen og oppover åssidene langs Drammenselva og videre langs fjorden, langs Vestfoldbanen og til Skoger og Konnerud i sør. Den første bydannelsen oppsto ved munningen av Drammenselva, Bragernes nord for munningen og Strømsø sør for denne. Byens folketall vokste gjennom hele 1800-tallet, særlig i siste halvdel, da det ble anlagt en rekke treforedlingsbedrifter. Veksten var mer moderat etter år 1900. Skoger ble en del av Drammen ved kommunesammenslåing i 1964. Åssiden ble overført fra Lier til Drammen i 1951. 

Tettstedet Drammen strekker seg inn i Øvre Eiker, Lier, Asker og Holmestrand kommuner. Drammen mottar en rekke innpendlere fra omegnskommunene, særlig fra Lier, og har på sin side mange bosatte yrkestakere som arbeider i Oslo.

I  var folketallet i tettstedet , og  av disse bodde i Drammen kommune. Tettstedet dekker  kvadratkilometer. Av dette ligger  i Drammen kommune. Befolkningstettheten i hele tettstedet er  innbyggere per kvadratkilometer. I den delen av tettstedet som ligger i Drammen kommune er befolkningstettheten  innbyggere per kvadratkilometer.

Kommunen har i tillegg et annet stort tettsted, Konnerud med  innbyggere. 

Innbyggerne i Drammen kalles drammensere.

Kommunen har ca.  ansatte. Rådmann siden 2017 er Trond Julin. Drammen kommune har tre rådmannsseksjoner, 41 virksomheter og 5 kommunale foretak. De kommunale foretakene er Drammensbadet KF, Drammen Drift KF, Drammen Eiendom KF, Drammen Kjøkken KF og Drammen Parkering KF. 
I tillegg er kommunen medeier i 12 interkommunale selskap/samarbeid. Dette omfatter blant annet Drammensregionens brannvesen, Drammensregionens IKT, Glitrevannverket, Legevakta i Drammensregionen, Renovasjonsselskapet for Drammensregionen, Vestviken 110 og Drammen Havn (Drammensregionens interkommunale havnevesen).

Drammen tingrett har sete i Drammen og dekker kommunene Drammen, Hurum, Lier, Røyken og Svelvik (i Vestfold) i Borgarting lagdømme. Drammen fengsel er samlokalisert med Drammen tingrett på Bragernes. Søndre Buskerud politidistrikt har hovedsete på Grønland, sammen med Drammen Politistasjon. Drammen brannstasjon på Strømsø er hovedbase for Drammensregionens brannvesen.

Byens største helseinstitusjon er Drammen sykehus, som eies av Vestre Viken helseforetak. Legevakta for Drammensregionen er samlokalisert med sykehusets akuttmottak. Kommunen driver også syv sykehjem med heldøgns omsorgstjenester.

Drammen var administrasjonssentrum for Buskerud fylkeskommune. Fylkesadministrasjonen holdt hus på Bragernes hvor også den kommunale administrasjonen er lokalisert. Fylkesmannen var på Strømsø, inntil fylkesmannsembetet flyttet til Moss etter opprettelsen av fylkesmannsembetet for Oslo og Viken.

Drammen deltar også i Rådet for Drammensregionen.

Drammen er i dag inndelt i åtte administrative enheter, bydeler. Skoger var tidligere egen kommune, men etter kommunesammenslåing i 1964 ble Skoger en del av Drammen. I Skoger finnes mye dyrket mark. Åssiden tilhørte tidligere Lier kommune og er nå Drammens største bydel. Åssiden og Fjell ble bygget ut på 60-tallet. Konnerud er byens nyeste bydel, hvor det skjedde en massiv utbygging på 80-tallet.

Kommunedeler/Bydeler i Drammen kommune:

Drammen skal bygges som en flerkjernet kommune. Hver kommunedel vil få ett knutepunkt med møteplass for kommunedelen
og arena for nær demokrati. Hvert knutepunkt skal bygges steg for steg. Alle de 10 kommunedelene skal ha et nærutvalg
som skal bestå av folkevalgte politikere, lag og foreninger.

Per juni 2011 er det 61 barnehager i Drammen: 23 kommunale og 38 private.
Det er full barnehagedekning i Drammen kommune etter regjeringens definisjon. Det vil si at alle de som søkte ved hovedopptaket, fikk plass.

Drammensskolen har 19 offentlige grunnskoler.  I 2011 er det 7200 elever og ca. 700 pedagoger ved Drammensskolen.
Andre kommunale opplæringstilbud er Voksenopplæringen, Kulturskolen, Introduksjonssenteret for utlendinger.

Buskerud fylkeskommune har to videregående skoler i Drammen, Drammen videregående skole og Åssiden videregående skole. Det er også tre private videregående skoler i Drammen, Akademiet Drammen, Heltberg private gymnas og Akademiet Ypsilon videregående skole.

På Papirbredden – Drammen kunnskapspark ligger blant annet Høgskolen i Sørøst-Norge, og Drammensbiblioteket. Høgskolen i Sørøst-Norge tilbyr flere studier ved sitt Campus i Drammen innen blant andre helsefag, økonomi- og ledelsesfag, design, lærerutdanning og statsvitenskap. Studentsamskipnaden i Sørøst-Norge tilbyr 171 hybler i nærheten av Campus på Papirbredden.

Drammen har hatt en befolkningsvekst på over 2 % de siste årene og hadde 69 430 innbyggere 3. kvartal 2019 . Befolkningstettheten er 454,8 innbyggere per kvadratkilometer og 96 % av innbyggerne er bosatt i tettbygde strøk. 69,3 % av befolkningen mellom 15 og 74 år er i arbeid. Gjennomsnittlig bruttoinntekt i Drammen er 344 400 kroner. 32 % er sysselsatt i offentlig forvaltning, resten i privat sektor og offentlige foretak.

Drammen er den nest største innvandrerbyen i Norge, etter Oslo. 25 % av befolkningen er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Av disse er 16,8 % innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.
Andelen sysselsatte i innvandrerbefolkningen er 57,1 %.  I bydelen Austad/Fjell er nesten halvparten av befolkningen (44 %) innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.

Human-Etisk Forbund har lokallag for Drammen og Lier, med kontoradresse i Tollbugata 4 på Strømsø.

Den norske kirke har åtte sogn i Drammen prosti: Fjell, Bragernes, Tangen, Strømsø, Strømsgodset, Åssiden, Skoger og Konnerud. Disse hører inn under Tunsberg bispedømme. I Drammen er 58,7 % av befolkningen medlemmer i Den norske kirke.

Flere evangeliske frimenigheter finnes i byen, hvorav pinsemenigheten Filadelfia Drammen med lokaler på Bragernes er den største. Baptistsamfunnet har to menigheter. Drammen Baptistmenighet, som ble stiftet i 1905, har sin kirke på Strømsø torg. Konnerud Baptistmenighet ble stiftet i 1984. 

Metodistkirken ligger sentralt på Strømsø. De Frie Evangeliske Forsamlinger er representert ved «Knoffen» (menighet i Knoffsgate på Strømsø). Drammen Misjonsmenighet og Frikirken(DELK) holder også til på Strømsø. Vineyard, Fokuskirken og Drammen Kristne Senter er andre kjente forsamlinger i byen. Frelsesarmeen driver sin virksomhet sentralt på Bragernes.

Det er en egen katolsk kirke i Drammen, hvor St.Laurentius katolske menighet holder til. Det ble bygget en ny kirke i 1997, og den opprinnelige trekirken fra 1899 ble flyttet til Åssiden kirkegård som et varig minne fra Drammen bys historie. er avisa gjennopplivet som Dagsavisen Fremtiden, med fire ansatte. Fremtiden er den første av Dagsavisens lokalutgaver som ble startet opp.

Drammen hadde også fram til høsten 2020 en gratis avis, Byavisa Drammen. Den kom ut hver onsdag i 40.000 eksemplarer,  fram til årsskiftet 2019/2020. Fra og med 2020 skulle avisa være heldigital. Men annonsemarkedet sviktet under koronapandemien og avisa meldte oppbud 1. oktober 2020. Åtte ansatte mistet jobben. 

Drammen har to lokalradio-stasjoner, Kanal1 Drammen og Radio Metro.

Drammen har i hovedsak to nettaviser som oppdaterer daglig, det er dt.no og Drammen Live 24.

TVBuskerud er lokal-tv for Drammensregionen.

De første tegn på menneskelig aktivitet i Drammensområdet er 6000–7000 år gamle helleristninger på Åskollen og ved Skogerveien. Den største helleristningen på Åskollen viser en elg. 

Neste gang en med sikkerhet hører om Drammensregionen, er fra vikingtiden under navnet Dramn eller Drofn, norrønt ord som kan betyr «bølger». På denne tiden stod vannet 4-5 meter høyere, og fjorden strakte seg opp til Ryghkollen. I vikingtiden seilte langskipene opp fjorden Drofn, og i Snorres kongesagaer er det skrevet at Kong Olav den hellige gjemte seg for Knut den mektige i Dramm fjord. I vikingtiden fikk Drammensområdet sin første helgen, Sankt Hallvard, som ble drept og deretter senket i Drammensfjorden i 1043, med en møllesten om halsen. Han ble senere skytshelgen for Oslo og har siden middelalderen vært avbildet på byens segl.

Drammen er skapt av tømmeret og Drammenselva (Dramselva). Beliggenheten ved vassdraget og tømmerressursene i de omliggende områdene gav grunnlag for industri og annet næringsliv. Det foregikk utstrakt trelasthandel med Nederland og Danmark allerede på 1200-tallet. På 1500-tallet hadde Drammensvassdraget omfattende tømmerfløting, og ved fossene ble det bygd sagbruk. Norges viktigste trelasthavn for sin tid ble anlagt her, og 1715 fikk ladestedene Bragernes og Strømsø hver for seg kjøpstadsrettigheter. 

Ladestedene ved Drammenselva ble tidlig landets viktigste arena for eksport av trelast. Allerede på midten av 1700-tallet ble det eksportert dobbelt så stort kvantum trelast som fra Christiania, det samme som fra alle de øvrige havnene i Oslofjorden til sammen. Skipstrafikken var høy og kontinuerlig. 

Rundt år 1800 bodde det mellom fem og seks tusen mennesker i ladestedene Strømsø og Bragernes. Langs hovedgatene langs elva dominerte store bygårder og sjøboder lengst ut mot elva, der varetransporten skjedde. Bebyggelsen strakte seg på Bragernes fra Brakerøya og opp til Landfalløya. På Strømsø-siden fra Tangen opp mot Grønland. Bak rekken av bygårder lå et indre gateløp med mer uensartet bebyggelse. Bak denne lå hager, jorder og grønne enger oppover mot dalsidene. Gatenavnet Engene forteller om en gammel ferdselsåre langs byens enger.

Den 19. juni 1811 ble byen grunnlagt, da Bragernes og Strømsø ble slått sammen til kjøpstaden Drammen. Brua fra Bragernes til Strømsø sto ferdig i 1812 til tross for store protester fra kjøpmennene på Bragernes, som fryktet handelslekkasje. Brua var først og fremst tiltenkt varetransport og militær beredskap og ikke fri ferdsel mellom bydelene. Det var bom på Bragernes, og folk måtte betale penger for å passere over broen.

Tidlig på 1800-tallet var det stor forskjell på fattige og rike. Det fantes nesten ingen offentlige institusjoner eller velferdsgoder. Av offentlige institusjoner fantes kirkene, men også her var det private innslaget merkbart: Velstående abonnerte på kirkestoler og betale for de beste gravstedene. Den vanligste geskjeft var håndverk. På tollboden arbeidet statens embetsmenn, tollerne. Fogden som sto for skatteinnkrevingen hadde politimyndighet med vektere til å ta seg av lov og orden. Fogden utstedte reisepass og hadde kontroll med utlendinger som var bosatt her.

Fra midten av 1800-tallet ble det klart at råvaresituasjonen ikke var god nok i Drammensvassdraget. Trelasthandleren Wilhelm Gutzeit, som var den første formann i Drammen Handelsstands Forening, flyttet Gutzeit-imperiet til Nedre Glomma, og Fredrikstad overtok Drammens posisjon som den ledende utførselshavnen for trelast.

I 1866 opplevde Drammen en bybrann på Bragernes-siden. Mellom 12 og 13. juli brant 388 eiendommer fra Waagardsløkken til Brakerøya. En av disse var Bragernes kirke. Tomteeierne ønsket å bebygge tomtene sine på ny og sette nye tømmerhus på de gamle kjellerne. Slik hadde det alltid vært. Store branner hadde herjet mange ganger. Men brannen i 1866 hadde helt andre konsekvenser enn tidligere branner: 5 000 ble husløse, og mange måtte ty til en teltleir. 

Kun fem måneder etter brannen var nye bygningsvedtekter på plass. Et helt nytt gatenett var prosjektert med rette gater og kvartaler med avkuttede hjørner. Med jevne mellomrom ble det anlagt brede branngater på 30 alens bredde (19 m) for å hindre en ny brann i å spre seg. (St. Olavs gate, Erik Børresens allé og Losjeplassen er slike branngater). Bragernes torg ble regulert til en 50 m bred plass ved enden av broen. Foreningen for Drammens forskjønnelse og gavn ble stiftet i 1870, og trådte til med planting av alleer i de brede gatene.

Byplanleggerne ønsket å bygge offentlige praktbygg og underholdning for å støtte næringslivet. Planleggerne utlyste arkitektkonkurranser for de viktigste bygningene omkring og i nærheten av byens store nye torg. Den svenske arkitekten Emil Victor Langlet, som hadde tegnet Stortingsbygningen, fikk tegne Børsen (1868–70) og Drammens teater (1869–70). Ruinen etter Bragernes gamle kirke fra 1600-tallet sto i veien for reguleringssjefens siktelinje på Gamle Kirkeplass. Nå ble det utlyst konkurranse om ny kirke som ble lagt opp på høyden ovenfor torget og i siktelinjen fra broen. Konkurransen om byens nye storslåtte kirkebygg ble holdt året etter brannen. Den nye gotiske kirken sto ferdig få år senere. Kirken lå ikke lenger ved torget der folk gikk, men lå romantisk tilbaketrukket i en park. Rådhuset ble bygd  på samme tid, og snart kom sykehuset og nye store skolebygg.

I lang tid hadde myndighetene forsøkt å påby murhus, mens norske beboere insisterte på trehus. I Drammen ble det tilatt trehus i kun én etasje. Byplanleggerne tenkte langsiktig, de tenkte at stigende tomtepriser etter hvert gjøre det ulønnsomt å bygge annet enn murhus i flere etasjer. Tomteeierne den gang fant snart ut at de kunne bygge trehus der loftet var innredet, dermed fikk husene i realiteten to etasjer. Disse drammenshus ligner samtidige hus i andre norske byer med tilsvarende reguleringsbestemmelser. Noen murte forretningsgårder ble imidlertid oppført i tiårene etter brannen, men ikke i det antall planleggerne håpet.

I 1870 ble det utarbeidet en gatestruktur tilsvarende den på Bragernes, for de brente deler av Strømsø. Dermed ble bysentrum mye mer konsentrert enn før brannen. Man fikk et mer kompakt bymessig område, omgitt av lav trehusbebyggelse på rommelige tomter. Folk med ressurser bygget hus også i randsonen rundt byen. Bykjernen fikk mer karakter av forretningsstrøk. Drammens store nye park ble anlagt med slyngende stier og med velholdt beplantning. Landbruket forsvant også ut av byen i løpet av 1800-tallet. Bragernesåsen som hadde vært beitemark, ble beplantet med trær og fikk spaserveier. En noe tilsvarende utvikling skjedde på Strømsø etter 1870, men her overlevde trehusbebyggelsen på nordvestre del til langt inn på 1900-tallet.

Handelsbyen ble langsomt forvandlet til en industriby. Dampsager ble anlagt flere steder. En viktig industrigren i Drammen var teglverkene. Da den tyske ringovnen kom i bruk fra 1870, ble det mulig å starte industriell produksjon av teglsten under kontinuerlig brenning. Med nye tyske metoder for fremstilling av øl ble bryggeriene tidlig industrialisert og det ble opprette mange bryggerier i Drammen. I 1847 ble Dammens Jernstøberi opprettet. Gjennom 1800-årene ble virksomheten utvidet til å bli en av landets viktigste jernprodusenter av ovner, maskiner, kraner og skip. Tekstilfabrikkene var mange og store. Skotøy ble produsert i Drammen så det monnet. De Forenede Skofabrikker (grunnlagt 1903) produserte  par sko årlig. Ved slike fabrikker var det de gamle håndverksfagene som i større eller mindre grad ble industrialisert og mekanisert. 

Da høvelmaskiner kom i bruk i 1860-årene og kunne masseprodusere bygningsmaterialer, var det mulig å fremstille ferdig foredlede produkter av tømmerstokken. Av tømmeret kunne også fremstilles tremasse som ble brukt til å lage papir og kartong. Langs Drammenselva grodde slike papirmassefabrikker opp. Treforedlingsindustrien ble Drammens første storindustri. Skogeierne organiserte i november 1907 Drammensdistriktets Skogeierforening som en av de første i landet for å forhandle samlet med treforedlingsindustrien.

Omkring år 1900 og frem til ca. 1920 hadde Drammen sin økonomiske storhetstid. I årene 1914–1920 utgjorde trevareindustriens produkter ca. 95 % av Drammens samlede eksportverdi. I mellomkrigsårene begynte nedgangen i treforedlingsindustrien. Rundt 1970 var de fleste treforedlingsbedriftene langs elven lagt ned.

I 1866 fikk Drammen jernbaneforbindelse, til Randsfjorden via Hokksund. Banen til hovedstaden ble åpnet i 1872. Den nye byen hadde dermed jernbaneforbindelse og en ny stor stasjonsbygning på Strømsø, som fikk sitt sentrum flyttet opp til bybrua. Drammen utviklet seg på slutten av 1800-tallet til et jernbaneknutepunkt med forbindelser til mange kanter: Drammensbanen, Vestfoldbanen, Randsfjordbanen og Krøderbanen. På 1900-tallet kom Sørlandsbanen til. Drammen stasjon ble knutepunktet for denne jernbanetrafikken, bl.a. med stort verksted for lokomotiver og vogner. 

På 1800-tallet var Drammen arena for flere viktige politiske begivenheter. I 1848 ble den første arbeiderforening i Norge startet av Marcus Thrane i Drammen. I 1881 foregikk «torgslaget» på Bragernes Torg i Drammen, da militære styrker skjøt varselskudd mot streikende arbeidere. En arbeider ble drept i det han ble rammet av en rikosjetterende kule.

Fortsatt var elvekanten mest attraktiv for alle slags virksomheter. På grunn av fabrikkene og tømmerindustrien, opplevde Drammen en innbyggereksplosjon mellom 1845 og 1900 med en tredobling av innbyggertallet. Drammen fikk gradvis tydeligere definerte «strøk». Omkring fabrikkene vokste det frem arbeiderstrøk. På hver side av den gamle bybrua vokste sentrum sammen med jernbanestasjonen og torgene. Det kom gasslykter i gatene. Byen fikk et kommunalt gassverk som lyste opp byens gatelykter helt til elektrisiteten kom til byen i 1903. Elektrisiteten ble tatt i bruk som kraftkilde og førte til store forandringer i industrien. Drammens Elektriske Burau ble grunnlagt i 1899.

I 1909 fikk Drammen Skandinavias første trolleybuss, på folkemunne kalt eletrikken, senere forkortet trikken. Trolleybussen ble nedlagt i 1967.

Tendensen til å bygge offentlige institusjoner fortsatte utover 1900-tallet. Men nå var det befolkningen og ikke næringslivet som sto i fokus. Det ble bygget flere store skoler i bydelene, og Drammen Sykehus gjennomgikk flere store utbygginger. I 1920-årene fikk byen også en kommunal sykepleie. Og byen fikk, som andre større norske byer, sin offentlige badeanstalt for folk som ikke hadde bad hjemme.

Mellomkrigstiden var en vanskelig tid med vareknapphet og nesten kontinuerlig arbeidsløshet. Først i årene rett før krigen løsnet det litt. Den nye drammensbrua ble åpnet for biltrafikk i 1937. Så kom verdenskrigens fem år, men da oppgangen i årene før krigen skulle videreføres i 1946, var det materialknapphet som bremset. 1950-60-årene forandret byen seg dramatisk, og mye av den sammenhengende trehusbebyggelsen langs de gamle innfartsveiene ble revet. Boligsaken sto i fokus, og i Drammen kulminerte planene i 1960-årene med boligblokkene på Åssiden, som ble innlemmet i byen 1951, og på Fjell.

På 60 og 70-tallet forandret næringslivet seg igjen. Papirfabrikkene forsvant. Byens nye næringsvei ble logistikk og varehandel, som det hadde vært på 1700-tallet. Eldre småhus ble revet for å rydde plass for kontor- og forretningsbygg og tettere boligbebyggelse. Drammensbrua sto ferdig i 1975. Med 70-årene kom også kjøpesentrene utenfor byen og skapte nye knutepunkter. Etter 1970 var privatbilen definitivt et allemannseie, og bysentrum ble oppsplittet av trafikkårer med kaos i rushtrafikken som resultat. Familier flyttet ut fra sentrum og til de nye ytre bydelene. Befolkningsveksten stoppet en periode helt opp. På et tidspunkt kunne det se ut som byen skulle ødelegges av miljøproblemene knyttet til trafikk og en meget forurenset elv. E134 gikk rett over byens torg, og elva tok imot utslipp fra 15 papirfabrikker og 100 000 innbyggere. I samarbeid mellom berørte kommuner, Miljøverndepartementet og fylket kom de store tiltakspakkene «Kloakkrammeplanen» og «Miljøpakke Drammen» på plass i 1986. Elva ble renset og tilrettelagt for rekreasjon. Det er nå badevannskvalitet i elva, og den er igjen en av Norges beste lakseelver.

Idékonkurransen Drømmen om Drammen i 1987 ble det idémessige fundamentet for forandringene som skulle komme. Vinnerforslagets ideer sees tydelig i dagens Drammen. Veipakke Drammen ble til i 1991 og var en løsning på byens store trafikkproblemer. Det ble bygget ringvei rundt byen, med tunnel gjennom Bragernesåsen og E134 ble lagt i tunnel i Strømsø-åsen. Ny motorveibro ved siden av den gamle utvidet E18 fra to- til firefelts vei. Som et tiltak for å bedre bymiljøet ble prosjektet Ny Giv For Kollektivtransporten startet i 1993 og videreført i 1997, og BLID-prosjektet(Bedre Luft I Drammen) startet i 1999. Det ble igangsatt tiltak som skulle oppmuntre til anskaffelse av elbiler, panteordninger for å stimulere til overgang til piggfire vinterdekk uten piggdekkgebyr, og holdningskampanjer for å sykle og bruke beina. Drammen har satset på å tilrettelegge for alternativer til privatbilen.

I 1999 gikk byutviklingen over i en mer intensiv fase gjennom en bredt anlagt strategiprosess – Drammen 2011. Visjonen Naturbania – den urbane byen med nærhet til marka, var ett av framtidsbildene. Ideen var å satse på utvikling sentralt i byen, som skulle framstå som en selvstendig, komplett by med urbane kvaliteter, nærhet til naturgoder og kulturelt mangfold, kultursatsing og et attraktiv høgskole- og studentmiljø. Det var bymiljøkvaliteter som skulle trekke nye innbyggere til byen. Denne visjonen fikk bred tilslutning blant både politikere og innbyggere. Etter dette har utviklingen gått raskt, og befolkningsveksten har igjen skutt fart.

Drammen har fått mye oppmerksomhet for sin byutvikling, og mange politikere kommer til Drammen for å lære om kommunens erfaringer.

I 2009-2010 arrangerte Drammen kommune idékonkurransen «En by å leve i!» om utviklingen av Strømsø. Hensikten med konkurransen var å belyse hvordan man kan tilrettelegge for en energieffektiv og klimanøytral byutvikling med respekt for den historiske byen. Norconsult og Alliance Arkitekter vant med forslaget «Look to Strømsø». Utviklingen av Strømsø er områdeprosjekt i FutureBuilt. 

Fjell 2020 er et nærmiljøprosjekt i bydelen Austad/Fjell

Drammen har nådd målene de satte seg for befolkningsutvikling. Regionen er nå en av de raskest voksende i landet.

I 2008 ble Drammensregionen kåret til den mest vellykkede av landets 83 regioner når det gjelder kombinasjonen næringsutvikling og attraktivitet som bosted. Det viser en sammenstilling av Nærings-NM og Attraktivitetsbarometeret for 2008, utført av Telemarksforskning på oppdrag av NHO.

Hvert år gjennomføres omdømmeundersøkelse. Undersøkelsen viser en positiv tendens ved at omdømmet blir bedre for hvert år.

Et iøynefallende trekk i bybildet er aksen fra Bragernes kirke over Bragernes torg og Bybrua til Strømsø torg. Både Strømsø torg og Bragernes torg (torghandel) er smykket med skulpturer utført av norske kunstnere. 

Drammens Teater, tegnet av Emil Victor Langlet og oppført 1870, ble totalskadd ved brann 1993 og gjenåpnet 1997. Teateret ble samme år tildelt Europa Nostra-diplom for gjenoppbyggingen. Byens kino, KinoCity ligger ved Bragernes torg.

Aass Bryggeri er Norges eldste bryggeri, og ligger langs elvebredden på Bragernes.

Kulturhuset Union Scene er en restaurert og ombygget papirfabrikk ved siden av høyskolen som huser mange forskjellige kulturaktører.

En av Drammens største severdigheter, Spiralen, går fra bysenteret i tunnel opp til Bragernesåsen. På toppen er det storslått utsikt over Drammen og Drammensfjorden, med turløyper sommer og vinter. Friluftsområdene er veldig mye brukt i vinterhalvåret,

På Åskollen og ved Skogerveien finnes helleristninger. På Åssiden ligger Drammen Travbane. 

Elvefestivalen arrangeres årlig og har blitt en stor begivenhet med både nasjonale og internasjonale storheter på scenen. 

Drammens Museum for kunst og kulturhistorie, fylkesmuseum og galleri for Buskerud er en stiftelse opprettet i 1996. Stiftelsen består av tidligere Drammens Museum, grunnlagt i 1908, Drammen Kunstforening, grunnlagt i 1867 og Stiftelsen Gulskogen gård, opprettet i 1959. I stiftelsen inngikk dessuten Thaulow-samlingen av kunst og kuriosa fra Modum Bad.
Museet holder til på Marienlyst i Drammen, men har avdelinger spredt flere steder i byen.

Deler av den eldre bebyggelse i Drammen har stor antikvarisk verdi. Ved Bragernes torg ligger bl.a. to karakteristiske tårnbygninger med tidligere brannstasjon og tidligere Drammen rådhus, oppført 1871. Begge er verneverdig klasse A. Rådhusbygningen er nå satt i stand og restaureringsarbeidet ble prisbelønnet 1987.  
Langs Tollbugata på sørsiden av Drammenselva ligger Den tekniske aftenskole (1808), Børneasylet (1750–1800) og Bangegården (1750–1800), som alle ble fredet i 1923. Ved Strømsø Torg ligger tidligere Norges Banks filial (1840–42), fredet 1967.
I området rundt Øvre Sund ligger Biedermeierstrøket, som er et av de få helhetlige handelsstrøk fra før 1850.
Øst for sykehuset ligger det engelske kvartalet, som består av små idylliske murhus. Området er verneverdig.
Flere steder i sentrum, spesielt i Konggata, finnes såkalte drammenshus. Disse trehusene er et resultat av reguleringen etter bybrannen, da det ikke var tillatt å bygge mer enn én etasje i tre. Disse husene har nå historisk verdi.
De tre lystgårdene Austad gård, Marienlyst gård og Gulskogen gård, som er en del av Drammens Museum, er også fredet.

På Strømsø ligger idrettsanlegget Marienlyst og Drammenshallen, en flerbrukshall som brukes til idrettsarrangementer, konserter og messer. De mest kjente klubbene er fotballklubben Strømsgodset og håndballklubben Drammen Håndballklubb, men dans, friidrett og bandy er også populært i Drammen. Drafn har 19 norgesmesterskap i denne grenen, og kan skryte av olympiske medaljer (Thorleif Haug, hopp, langrenn og kombinert) og verdensmesterskap (Hans Bjørnstad, hopp).

Drammen har to alpinanlegg; et på Strømsø (Haukåsløypa) og et på Åssiden (Drammen Skisenter – Aronsløypa). Alle bydelene har en eller flere kunstgressbaner.




#Article 96: Digital rettighetsadministrasjon (2113 words)


Digital rettighetsadministrasjon (DRA) (engelsk: digital rights management (DRM)) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt.

DRM-systemer er mest kjent for at de vanligvis tvinger brukeren å følge de restriksjoner som følger det opphavsrettsbeskyttede materialet, ved å legge tekniske føringer på hvordan materialet kan benyttes. Eksempler på føringer kan være kopibeskyttelse eller -reduksjon, utskriftsperre eller -reduksjon og begrensninger i antall ganger man kan åpne/kjøre materialet. I tillegg bør/skal DRM-systemer inneholde en lisens som beskriver rettighetene som følger materialet, samt en beskyttelse av denne lisensen.

Motstandere av DRM har foreslått å endre navnet til Digital Restrictions Management (Digital restriksjonsadministrasjon), fordi de mener at DRM er mer knyttet opp mot restriksjoner enn rettigheter.

DRM-systemer bygger på og er sterkt knyttet opp mot opphavsrett. Før den digitale revolusjonen ble opphavsretten regulert ved lovverket alene, bl.a. fordi det var forholdsvis dyrt og vanskelig å lage gode kopier av opphavsrettsbeskyttede verk. Med digital teknologi ble det både langt enklere og billigere å lage perfekte kopier, og dermed ble forutsetningene for kontroll endret og markedet for tekniske beskyttelsesmetoder vokste.

Tekniske beskyttelsesmetoder er ikke et spesielt nytt konsept. Flere ikke-publiserte kilder hevder at enkelte grammofonplater på 1970-tallet ble utstyrt med en høyfrekvent lyd, et såkalt «spoiler signal», som skulle hindre kopiering over på kassetter, uten at systemet var særlig effektivt.

I 1984 falt avgjørelsen  i høyesterett i USA i saken mellom Sony og Universal Studios, der sistnevnte saksøkte førstnevnte. Søksmålet, som ble fremmet i 1976, gikk på at Sonys Betamax-system la til rette for brudd på opphavsretten ved at man fikk anledning til å lage kopier av TV-sendinger. Retten avgjorde at private opptak av TV-sendinger med Time shifting som formål falt inn under såkalt «fair use», og dermed ikke var brudd på opphavsretten. Det ble gjort forsøk på å innføre obligatorisk kopisikring på alle hjemmevideosystemer, men dette ble ikke gjennomført før i 1998.

Utviklingen av DAT-formatet på midten av 1980-tallet førte i USA til lover som påla alle digitale lydopptakere å inkludere SCMS-systemet. Dette kan ha bidratt til at formatet aldri ble markedsdominerende, til tross for sine tekniske fordeler. Et annet argument kan også være at CD-ROM var i ferd med å bli allment tilgjengelig i hjemme-PC-er, og det ville koste for mye å tilpasse utstyret til DAT.

På midten av 90-tallet ble hjemmedatamaskiner og internett-tilgang allment tilgjengelig. Dette åpnet bl.a. for perfekt kopiering av innholdet på musikk-CD-er, (og andre digitale utgivelser av verk), med påfølgende distribusjon på internett, (også kjent under begrepet Piratkopiering). Responsen fra mediaindustrien var utvikling av stadig mer avanserte DRM-systemer, søksmål og lobbyering for et strengere lovverk.

I 1998 gikk over 200 firmaer og organisasjoner sammen om å danne Secure Digital Music Initiative (SDMI). Dette forumet hadde som formål å fremme og utvikle teknologi og spesifikasjoner som beskyttet avspilling, lagring og distribusjon av digital musikk. SDMI er mest kjent for sitt åpne brev til «det digitale samfunnet», der de utfordret hvem som helst til å knekke seks av deres beskyttelsesmekanismer, deriblant fire vannmerkingsteknikker. En gruppe forskere, blant dem professor Edward Felten, oppdaget grunnleggende feil ved oppbygningen av teknologien og ønsket å publisere funnene på en internasjonal konferanse. SDMI, sammen med Recording Industry Association of America, responderte med å true med søksmål dersom de publiserte funnene. Felten trakk i første omgang sin presentasjon, men publiserte og presenterte funnene på en annen konferanse senere samme år. SDMIs hjemmesider ble ikke oppdatert etter 18. mai 2001, og ble nylig fjernet fra nett.

Da USA implementerte WIPOs opphavsrettsdirektiv i form av Digital Millennium Copyright Act (DMCA) ble det obligatorisk for alle videospillere å inkludere maskinvare som responderer på et DRM-system utviklet av Macrovision. Så godt som alle amerikanske produsenter av videoer benytter dette systemet.

I januar 2007 valgte EMI, som det siste av de fire store plateselskapene, å slutte å gi ut CD-er med DRM-systemer, fordi kostnadene ikke kunne rettferdiggjøres av resultatene.

I løpet av 2008 beveget også de fire store seg i retning av å selge musikkfiler over internett uten DRM.

Tidlige forsøk på å hindre ulovlig kopiering av CD-plater utnyttet ofte svakheter i avspillingsprogrammer og fysiske spillere. Målsetningen var å hindre at PC-er fikk tilgang på den ukrypterte musikken, samtidig som CD-en skulle fungere som normalt i en alminnelig CD-spiller i et musikkanlegg.

Dette ble for eksempel gjort ved å utnytte det at CD-ROM-spillere kunne gjenkjenne og bruke såkalt multiseksjon-CD-er, mens vanlige avspillere ikke gjorde dette. En multiseksjon-CD har flere innholdsfortegnelser (Table of Contents/TOC), én for hver seksjon. En CD-ROM leser av den siste TOC-en og følger en peker i denne til den nest siste, og videre opp til den første. Dersom den siste TOCen inneholdt feil informasjon om innholdet, f.eks. at audioinnholdet sto oppført som datainnhold, ville datamaskinen ikke gjenkjenne CD-en som en audio-CD, og dermed hindres i å spille av eller kopiere dette. Dersom produsenten likevel ville legge til rette for at musikken kunne spilles av på en PC kunne man legge inn musikken i et kryptert, digitalt format i tillegg til audiosporene, og legge ved en avspiller på platen. Et annet eksempel var å legge inn et ufullstendig spor til sist på CD-en, slik at PC-en registrerte den som en uferdig CD, og dermed ikke ville spille den av. En avspiller for audio-CD-er ville normalt verken være i stand til å gjenkjenne multiseksjon- eller uferdige CD-er, og ville dermed spille av audio-innholdet som normalt.

Disse formene for kopisperre kunne omgås dersom avspillingsprogrammet eller CD-ROM-en var robuste nok til å gjenkjenne og kontrollere feil informasjon i TOC-en. Systemene baserte seg altså ofte på dårlig og mangelfull programmering. De kunne også ofte omgås dersom man plasserte en bit ugjennomsiktig teip eller satte en tusjstrek over det området på CD-platen som inneholdt den andre TOCen.

De fire store plateselskapene i verden, Sony BMG, Universal Music Group, Warner Music Group og EMI, gikk gradvis bort fra DRM på CD-plater, EMI som den siste i januar 2007.

De facto standarden for DRM-beskyttelse av DVD-plater, og samtidig et relativt tidlig eksempel på et fullverdig DRM-system, er det såkalte Content Scramble System (CSS), som ble introdusert ca. 1996. Prinsippet bak CSS er at data på DVD-platen er kryptert, slik at innholdet bare kan spilles av dersom den krypterte informasjonen dekrypteres med en egen nøkkel. For at de tekniske produsentene av DVD-avspillere skulle få tillatelse til å legge en slik nøkkel inn i sine produkter måtte de signere en avtale som påla dem å bygge en rekke begrensninger inn i spillerne. For eksempel måtte de hindre at kjøpere av spilleren fikk direkte tilgang til de digitale signalene som brukes til å framstille klartekstskopier av signalene på DVD-platen. I 1999 ble CSS dekodet, og avspillingsnøklene er nå forholdsvis enkelt tilgjengelig, (se DeCSS).

Neste generasjon optiske plater, representert ved HD DVD og Blu-ray, benytter seg av DRM-systemer basert på AACS-standarden, som ble lansert i 2005. Siden den gang har systemet blitt omgått en rekke ganger. Programmet AnyDVD, som tidligere dekrypterte og fjernet beskyttelsen til DVD-plater, er også oppgradert til å gjøre det samme med HD-DVD-plater.

Det finnes et ukjent antall DRM-systemer designet med tanke på digitalt innhold som gjøres tilgjengelig via internett. De mest kjente er Windows Media DRM og Apples FairPlay.

Programvarearkitekturen Next-Generation Secure Computing Base (NGSCB) er et av prosjektene til Microsoft, basert på såkalt Trusted Computing-teknologi utviklet etter spesifikasjonene laget av the Trusted Computing Group. NGSCB er ikke et DRM-system i seg selv, men åpner for utvikling av DRM-teknologi der man må modifisere maskinvare for å omgå systemet. Målsetningen til NGSCB er å utvikle et sikrere datamiljø der alle maskin- og programvareelementer må verifiseres før de får lov til å kjøre. Dersom målsetningen blir nådd vil det skape et grunnlag for DRM-systemer som er vanskeligere å omgå enn de man finner i dag, som utelukkende kjører i applikasjonslaget til datamaskinen.

Et av problemene knyttet opp mot DRM-systemer er at det ikke finnes noen internasjonal standard for hva et DRM-system er, til tross for at bl.a. ISO har gjort forsøk på å definere dette. Det er likevel mulig å finne noen elementer som bør være til stede for at et system skal falle inn under betegnelsen DRM, for eksempel tilgangskontroll, kopibeskyttelse og beskyttede lisensbetingelser.

DRM-systemer implementeres i hovedsak på tre måter:

I tillegg er også begrepet Digital vannmerking brukt mye i forbindelse med DRM, men det er høyst usikkert om dette alene faller inn under samlebetegnelsen.

I 1996 lanserte FN-organisasjonen WIPO en traktat om opphavsrett, som bl.a. påla medlemslandene å utvikle et lovverk som gav legal beskyttelse til DRM-systemer. I Norge førte dette til en utvidelse av Åndsverkloven i 2005, som i massemedier i stor grad ble omtalt som MP3-loven. Etter endringene er det ifølge §53a forbudt å omgå «effektive tekniske beskyttelsessystemer», herunder DRM-systemer.

Loven inneholder to punkter som ennå ikke er tydelig definert.

Det første gjelder uttrykket «effektive». Før dette uttrykket prøves i rettsapparatet er det uklart hva som innebærer at et system er «effektivt». Forarbeidene gir et par eksempler på ikke-effektive systemer, nærmere bestemt systemer som kan omgås ved å holde nede «shift»-tasten når man setter inn CD-en, eller tegne en strek på CD-en med tusj. En finsk domstol har dog felt en dom som erklærer at CSS, systemet som brukes til å beskytte DVD-plater, ikke kan regnes for å være et «effektivt» system. Dette systemet er altså ikke beskyttet av den finske loven, selv om dommen kan bli omgjort i en høyere rettsinstans. I Norge er det enda ikke noen slik dom å vise til.

Det andre punktet gjelder et tillegg i den norske loven. Lovteksten stadfester at forbudet ikke skal være til hinder for at en privat bruker skal kunne spille av innholdet på «det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr». Loven åpner altså for omgåelse av «effektive» DRM-systemer, men spesifiserer ikke hva slags utstyr det er snakk om. I forarbeidene til utvidelsen står det at unntaket skal gjelde for å konvertere CD-innhold til MP3-format, samtidig motsier forarbeidene seg selv ved å også hevde at man ikke uten videre kan regne med å få spilt av innholdet på en CD i en mp3-spiller. All den tid det ikke foreligger en høyesterettsdom knyttet til paragrafen kan man ikke med sikkerhet si hva som inkluderes i unntaket. 

Problemstillinger knyttet til CD-er er uansett primært teoretiske, fordi det nesten ikke produseres musikk-CD-er med DRM-systemer lenger.

Noen kritikere mener DRM kun er måter å skape økonomiske synkroniseringseffekter ved hjelp av markedsandeler og nettverkseffekter.

Mer folkelig sagt hevder disse motstanderne at «Digital Rights Management» kun handler om å kunne kontrollere hvilke enkeltenheter og avspillere som skal være i stand til å spille av ulike medieformater, og dermed kunne kreve gjenkjøp hver gang man vil spille av et medium i en ny avspiller. En konsekvens av en slik situasjon kan være at man må kjøpe hele filmsamlingen på nytt dersom man vil eller må bytte avspiller.

Motstandere av DRM mener denne typen teknologier pålegger forbrukerne restriksjoner og muliggjør misbruk. Tilhengerne av DRM hevder at DRM er nødvendig for å forhindre utstrakt piratkopiering av digitale åndsverk.

Det hevdes av kritikerne at digitale beskyttelsesmekanismer aldri kan bli i stand til å hindre piratkopiering fordi det vil alltid være mulig å gjøre direkte avtrykk (også kalt en ) av fysiske digitale medier ved hjelp av spesialutstyr. En annen svakhet vil være det såkalte «analoge hullet»; muligheten for å ta opp avspilt media med eksterne opptakere. (F.eks. en mikrofon foran en høyttaler, eller et filmkamera foran en skjerm).

Motstandere av DRM har dessuten innført begrepet Digital Restrictions Managment (norsk: håndtering av digitale restriksjoner), som inkluderer «Digital Rights Management» og alle andre former for digitale restriksjoner, f.eks. programvare som hindrer deg i å gjøre det du ber den om. Et mye brukt eksempel er at en bruker ikke får slettet en datafil, til tross for at man svarer «Ja» på spørsmålet om man er sikker på at man vil gjøre det.

I 2005 slapp Sony en rekke utgivelser der CD-platene var beskyttet av et nytt DRM-system. Systemet inneholdt blant annet rootkit-teknologi som ble installert automatisk dersom CD-platen ble spilt av på en PC. Systemet gjorde deretter forsøk på å skjule denne installasjonen, og er av den grunn blitt definert som spyware av mange kritikere. Etter sterk kritikk fra forbrukere og andre valgte Sony å tilbakekalle alle CD-plater med systemet, og de lanserte også en måte å fjerne den skjulte installasjonen.

I 2007 kom Venstres landsmøte med en offisiell uttalelse som bl.a. fremmet forslag om å forby bruk av DRM. Forslaget har blitt møtt med flere kritiske debattinnlegg i aviser fra bl.a. TONO, Gyldendal og Kopinor




#Article 97: Den fortapte sønn (119 words)


Den fortapte sønn er et skuespill fra 1951 av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Det er en dramatisk gjenfortelling av Jesu liv. Skuespillet har aldri vært oppført.

Zapffe forklarer Jesu rolle som korsfestet frelser med en teori om at han skulle ha vært utenomekteskapelig sønn av Herodes. med utgangspunkt i filosofien som kommer til uttrykk gjennom essayet Den sidste Messias (1933), og Zapffes filosofiske avhandling Om det tragiske (1941).

Ifølge stykket hadde Jesus, som de fleste andre mennesker, mistolket hva det innebærer å være menneske. Han iscenesatte forræderiet mot seg selv for å oppfylle Messiasprofetiene til punkt og prikke, men da Gud ikke svarer ham når han til slutt henger på korset, realiseres virkeligheten for ham.




#Article 98: Dysleksi (1153 words)


Dysleksi (fra gresk  dys, uparet og  lexis, ord, direkte oversatt «vansker med ord»), lese-skrivevansker eller ordblindhet er en form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Tilstanden innebærer en svekkelse i hjernens evne til å omforme skrift som øynene oppfatter til meningsfylt språk, og motsatt omforme muntlig språk til skrift.
Et menneske med dysleksi kalles dyslektisk eller dyslektiker.

Verdens helseorganisasjon definerer ifølge diagnoselisten ICD-10 dysleksi som en tilstand som innebærer vansker med å lære å lese til tross for vanlig opplæring, normal intelligens og gode sosioøkonomiske forhold. Tilstanden avhenger av konstitusjonelle, kognitive hemninger.

Dysleksi er et av den vestlige verdens mest vanlige funksjonshemminger. I Norge kan man regne med at flere hundre tusen mennesker i større eller mindre grad er rammet. Alvorlige dyslektiske forstyrrelser forekommer hos  av befolkningen.
Det betyr at det er dyslektiske elever i nesten alle skoleklasser. Ettersom definisjonen av dysleksi er noe flytende, får man forskjellige vurderinger av antall dyslektikere i ulike undersøkelser.

Uttrykket dysleksi oppsto i 1887 ved Rudolf Berlin, en oftalmolog i Stuttgart, Tyskland. Han brukte uttrykket for en ung gutt som hadde alvorlige lese- og skrivevansker på tross av normale intellektuelle og fysiske evner.

I 1896 publiserte W. Pringle Morgan, en engelsk lege fra Seaford, East Sussex, England en beskrivelse av en lesespesifikk læringsforstyrrelse i en rapport til British Medical Journal med tittelen «Congenital Word Blindness». Rapporten beskriver Percy, en gutt som i 14-årsalderen ikke hadde lært å lese, men som likevel viste normal intelligens og hadde normale ferdigheter i andre aktiviteter typisk for barn i den alderen.

På 1890-tallet og tidlig på 1900-tallet publiserte James Hinshelwood, en skotsk oftalmolog, en serie artikler i medisinske tidsskrifter som beskrev tilsvarende tilfeller av medfødt ordblindhet, som han definerte som «en medfødt skade funnet hos barn med ellers normale og friske hjerner karakterisert ved vansker for å lære å lese». I sin bok fra 1917 Congenital Word Blindness (medfødt ordblindhet) fastslo Hinshelwood at den primære skaden var i visuell hukommelse for ord og bokstaver, og beskrev flere symptomer, deriblant bokstavstokking og vansker med staving og leseforståelse.

En sentral, tidlig forsker på dysleksi var Samuel T. Orton, en nevrolog som hovedsakelig arbeidet med slagrammede. I 1925 møtte Orton en gutt som ikke kunne lese, og som viste symptomer lignende slagrammede som hadde mistet evnen til å lese. Orton begynte å studere lesevansker og fastslo at dysleksi var et syndrom uten tilkobling til hjerneskade som gjorde det vanskelig å lære å lese. Orton kalte tilstanden strefosymboli (som betyr «forvridde tegn») for å beskrive sin teori om at individer med dysleksi hadde vansker med å forbinde den visuelle formen av ord med deres den talte versjonen. Orton observerte at den manglende evnen til lese med dysleksi ikke så ut til å komme direkte fra manglende synsevne. Han mente at tilstanden ble forårsaket av mangel på å etablere sideforskjell i hjernen som gir høyrehendthet ved at venstre hjernehalvdel som styrer høyre arm og ben utvikles for det, mens høyre hjernehalvdel ble bedre utviklet for tale og ordbehandling. Han så også at uvanlig mange av barna han jobbet med var venstre- eller tvehendte, men dette funnet har vært vanskelig å gjenskape. Ortons hypotese om hjernehalvdelenes spesialisering ble basert på undersøkelser av hjernepreparater på 1980- og 1990-tallet som fastslo at et område i venstre temporallapp som har et hjerneområde tilknyttet bearbeiding av språk, er fysisk større enn samme område på høyre side i hjernene til ikke-dyslektiske forsøkspersoner, mens de samme områdene hos dyslektiske forsøkspersoner er like store, eventuelt at den høyre er noe større.
  
Studier basert på fMRI-undersøkelser av barn og unge voksne som ble offentliggjort i 2003 støtter opp under resultatet i de tidligere studiene, og viste at økning i alder og leseferdigheter medfølger undertrykkelse av aktivitet i høyre hjernehalvdel.

Under påvirkning av det kinestetiske arbeidet til Helen Keller og Grace Fernald og på jakt etter en måte å lære lesing ved bruk av både høyre og venstre hjernefunksjoner startet Orton et samarbeid med psykolog og lærer Anna Gillingham for å utvikle et utdanningsmessig inngrep som var fanebærer for bruken av samtidig bruk av flere sanser for læring, Orton-Gillingham-metoden. Den er fortsatt mye brukt for å forbedre leseinstruksjoner og er grunnlaget til mange dysleksibehandlingsprogrammer.

På 1970-tallet kom det fram en ny hypotese, delvis basert på Ortons teorier, om at dysleksi stammer fra en feil i fonologisk prosessering eller vansker med å gjenkjenne at muntlige ord består av diskrete fonemer. (For eksempel består ordet APE av lydene [a], [p] og [e]). Personer med dysleksi skal derfor ha vansker med å forbinde disse lydene med bokstaver. Nøkkelstudier av fonologisk forstyrrelse-hypotesen inkluderer funnet at den tydeligste måten å forutse leseevne på barn i skolealder er fonetisk bevisstgjørelse, og at fonetisk bevisstgjørelse kan forbedre avkodingsevnen hos barn med lesevansker.

Anvendelse av bildeteknikker som CT og MR for å studere hjernens struktur og funksjon framhevet forskningen på 1980- og 1990-tallet. Nåværende modeller av forholdet mellom hjernen og dysleksi fokuserer hovedsakelig på en form for mangelfull eller forsinket hjerneutvikling.

I nyere tid har genetisk forskning gitt økende samlet bevis som støtter troen på et genetisk opphav til dysleksi.

Forskere i dag leter etter en lenke mellom nevrologiske og genetiske funn og leseforstyrrelsen. Det er mange tidligere og nåværende teorier om dysleksi, og den som har mest støtte fra forskning er at enten det har biologisk årsak eller ikke, innebærer dysleksi redusert fonologisk oppmerksomhet, evnen til å analysere og forbinde enhetene av verbalt og skrevet språk.

Torleiv Høien og Ingvar Lundberg har definert dysleksi som: 

Dysleksiforbundet har kommet med følgende definisjon:

Ved mistanke om dysleksi hos barn er det aktuelt å koble inn PP-tjenesten, spesielt hvis de har kompetanse med logoped og spesialpedagog. I alvorligere tilfelle, og der det kan være andre problemer i tillegg, gjennomføres ofte en generell nevrologisk undersøkelse hos allmennpraktiker, eventuelt hos pediater eller nevrolog. Det vil sjelden være aktuelt med nevropsykologisk undersøkelse hos psykolog med slik spesialkompetanse.

Idag finnes det flere IKT-hjelpemidler for personer med lese- og skrivevansker. I Norge finnes det flere kompetansesentre som kan rådgi uavhengig av produsenter på hjelpemidlene som finnes. Også Hjelpemiddelsentralene kan bistå, og i noen tilfeller spesialpedagoger ved skolene. Det er også mulig å kontakte dysleksiforbundet i distriktet, da de sitter med spisskompetanse. Noen av de tilgjengelige IKT-hjelpemidlene, er:

Etterhvert har de fleste operativsystemer innebygde skjermlesere, talegjenkjenning og forskjellige former for støtte for dyslektiske brukere.

Dysleksi har ikke stoppet en stor gruppe mennesker, som har satt stort avtrykk på vår verden i dag. Dysleksi finnes innenfor alle områder, musikk, kunst, skuespill og næringslivet.

John Lennon hadde dysleksi. Likevel kunne han skrive låter som berørte mange mennesker. En annen som også har berørt mange mennesker med kunsten sin er Pablo Picasso. Det sies at malestilen hans uten tvil var grunnet dysleksien.

Andre dyslektikere Kong Olav V, Prins Carl Philip, Erna Solberg, Kjell Inge Røkke, Ingvar Kamprad, Keira Knightley, Bill Gates, Steve Jobs, Roald Dahl, Agatha Christie, Albert Einstein, Jørn Utzon, Tom Cruise,  Richard Branson og Cher.




#Article 99: Dykking (816 words)


Dykking en handling som omfavner alle dyr (også mennesker), som normalt puster luft, men som bevisst oppholder seg under vann av ulike årsaker. Fridykking er en menneskelig sport der det gjelder å dykke ved å holde pusten. Apparatdykking er å dykke ved å bringe en pustegass med seg under vann med et apparat. En kan også bruke utstyr på overflaten til å tilføre luft under vann, som med en slange og/eller dykkerklokke. Dykking kan også utføres ved hjelp av fartøyer (undervannsbåter).

Blekhodenebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dykking blant pattedyr. Den 17. oktober 2006 dykket en slik hval til 1 899 meter og satte med det ny rekord i dypdykking. Dykket varte i 85 minutter. Allikevel regner de fleste eksperter med at spermhvalen er den beste dykkeren av alle. De anslår at den trolig kan dykke til 3 000 meter eller mer, men slike dykk har hittil ikke latt seg dokumentere. Spermhvalens dykk kan trolig vare opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter). Også flere seler er ypperlige dykkere.

Det som setter sjøpattedyrene i stand til å være så lenge under vann er deres store oksygenlager. Oksygengassen fraktes rundt i blodet bundet til hemoglobin (som finnes i de røde blodcellene). Sjøpattedyrene har stort blodvolum i forhold til landpattedyr. Dessuten inneholder hver volumenhet blod mange flere røde blodceller. I tillegg til dette inneholder musklene mye myoglobin, som kan lagre oksygen.

Mennesker utfører dykking både som yrkesdykking og sportsdykking.

Fridykking og apparatdykking er metoder for å kunne oppholde seg under vann i lengre eller kortere tidsrom. Det er i tillegg til selve opplevelsen av å dykke en rekke aktiviteter som en kan holde på med:

På verdensbasis er det over 30 organisasjoner som utdanner dykkere. I Norge tilbys slik utdanning gjennom organisasjoner og kommersielle foretak som tilbyr utdanningsforløp i henhold til CMAS eller PADI. Yrkesdykkere utdannes i Norge ved Høgskulen på Vestlandet og ved Norsk Yrkesdykkerskole på Fagerstrand. 

Å oppholde seg under vann er en unaturlig for mennesket fordi det er miljø vi normalt ikke er tilpasset. Det er derfor nødvendig med skikkelig opplæring i det utstyret, prosedyrer og faren en møter dersom en vil være under vann. Opplæring er derfor viktig.

Petroleumsvirksomhet i Norge har vært avhengig av yrkesdykkere til inspeksjon og enkle vedlikeholdsarbeider på havbunnen. Denne virksomheten har for en stor del omfattet dypdykking, dvs. havdyp større enn 50 meter. Nordsjødykkerne har i ettertid gått til erstatningssøksmål mot Staten for skader som de er påført som følge av sitt arbeid.

Oslo tingrett dømte den 10. august 2007 Staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å betale nærmere 30 millioner kroner i erstatning og forsinkelsesrente til tre tidligere dykkere som deltok i dypvannsdykking i Nordsjøen. Oslo tingrett anfører at trykkfallsyke kan medføre varige skader i ryggmargen, affeksjon av hjernestammen som påvirker balanse, hørsel, svelging og øyebevegelser, samt cerebrale symptomer som blant annet nedsatt følelse, hørsel og syn, motorisk svikt og mentale problemer.

En yrkesdykker er i første rekke en fagperson som utfører arbeid under vann.

I Norge har man naturlige forutsetninger og arbeidsoppgaver for yrkesdykkere. I Nordsjøen har man olje- og gassutvinning, man har infrastruktur langs kysten, som broer, kaier, og rørledninger, og omfattende skipstrafikk som krever bergings- og redningsberedskap. Andre viktige oppgaver kan være relatert til oppdrettsanlegg og arkeologiske funn. Norske yrkesdykkere er også ettertraktet for arbeid i utlandet.

Yrkesdykkingen har to retninger i Norge: innaskjærs dykking, og dykking i Nordsjøen. Begge retningene kan danne grunnlag for egne karriereforløp, og det kan være naturlig å spesialisere seg for en av de to områdene, da det er vanskelig å kombinere begge.

For dykkeryrket må en del reising påberegnes, og det er ikke uvanlig med opp til 250 reisedøgn i året innen bygg- og anleggsbransjen. For Nordsjødykking vil antall reisedøgn være noe mindre. Her er det obligatorisk med engelsk som arbeidsspråk.

Selv om en velger å bli yrkesdykker vil mye av arbeidstiden foregå over vann. Den typiske arbeidssituasjon vil være at man utøver sitt fagfelt over vann, og når situasjonen krever det går man i vannet. Det er derfor en fordel med en fagutdannelse i ryggen slik at man står godt rustet for en arbeidssituasjon både over og under vann.

I moderne yrkesdykking er sikkerheten satt høyt, og all statistikk viser at yrket kan måle seg med andre yrkesgrupper. Det er særlig fokus på at enhver som er involvert i undervannsoperasjoner utfører sine arbeidsoppgaver med en riktig holdning til sikkerhet, slik at det ikke oppstår fare for liv og helse.

Militær dykking er dykking i militær regi. Det blir brukt flere typer utstyr, både SCUBA luft, rebreathere og slangedykkerutstyr. I Norge skjer utdannelsen av militære dykkere ved Dykker og froskemannskolen(DFS) som er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. Det utdannes flere cp-kategorier av dykkere blant annet skipsdykkere, minedykkere og slangedykkere. I Sjøheimevernet er dykking en del av innsatsstyrken. De kalles dykk og har til oppgave å ha kontroll på undervannsinstallasjoner i Norge. Offshore oljeinstallasjoner er unntatt.




#Article 100: Dykkeflaske (639 words)


En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter.

Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.

En dykkeflaske består av flere deler:

Dette er selve beholderen, formet som en flaske, som holder på den komprimerte pustegassen. Denne er vanligvis laget av stål, aluminium eller et fiberarmert komposittmateriale med innerliner i termoplast, aluminium eller stål.   
Aluminium har mindre egenvekt enn stål og derfor vil aluminiumsflasker ofte få positiv oppdrift på slutten av et dykk når mengden pustegass på flasken minker. I varmere strøk, eller når det trengs mange flasker, som stageflasker i teknisk dykking, blir ofte aluminium foretrukket. I kaldere strøk der dykkeren ofte bruker tørrdrakt med mye oppdrift er stålflasker, som ikke får positiv oppdrift på slutten av dykket, mest vanlig. Flasker i fiberarmert komposittmateriale har veldig lav egenvekt og vil derfor ha mye oppdrift i vann. Dette betyr at dykkere som bruker slike flasker må kompensere for denne oppdriften med mer bly. Slike flasker er ikke så mye brukt blant vanlige sportsdykkere, men en del innen militær dykking. Disse flaskene er perfekte til bærbart trykkluftapparat på grunn av den lave vekten og derfor mye brukt til røykdykking.

De fleste flaskekraner til bruk på dykkeflasker er laget av forkrommet messing. Kranen har som hensikt å kontrollere gasstrømmen ut og inn av trykkbeholderen. Den fungerer også som tilkoblingspunkt mellom trykkbeholderen og pusteventilen til dykkeren, eller mellom trykkbeholderen og et fyllesystem. 
Det finnes mange forskjellige typer av flaskekraner. Den mest vanlige er en enkel av/på kran (K-kran) som åpner eller stenger for gassen. Det finnes også Y-kraner som gir mulighet for å koble to pusteventiler til en flaske. Før manometeret ble vanlig for å holde kontroll på mengden gjenstående pustegass, var det vanlig med J-kraner. Disse har en fjærbelastet mekanisme som gjør at når trykket på flasken minker begynner den å stenge for gassen. Dykkeren får da et varsel om at det begynner å minke på gassen og må trekke i reservesjalteren for å få tilgang til de siste 30-50 bar.
I enkelte land er det krav om at flaskekranen skal inneholde en sprengskive. Denne fungerer som en sikring som skal ryke før trykkbeholderen ryker.

Det finnes to hovedtyper av tilkopling mellom flaskekran og pusteventil.

Kraner med DIN-kopling har G5/8 gjenger for tilkopling av pusteventilen. Gjengepartiet som blir skrudd ned i trykkbeholderen er vanligvis M25X2, M18X1,5, R3/4 eller E17 (småkoniske gjenger). Den nye europeiske standarden EN144-3:2003 innfører en ny type flaskekran med M26X2 gjenger mot pusteventilen og M25x2 mot trykkbeholderen. Denne skal brukes for pustegass med høyere oksygeninnhold enn vanlig luft, det vil si 22%ndash;100%.

For å skape en tett forsegling mellom trykkbeholderen og flaskekranen blir det brukt o-ring dersom flaskekranen har sylindriske gjenger. Dersom flaskekranen har koniske gjenger blir det brukt gjengeteip.

Dykkere kan ha med seg en eller flere flasker alt etter hvilket dykk som skal gjennomføres. Til vanlig sportsdykking er det mest vanlig med en enkelt flaske med volum mellom 8 og 15 liter. Ved mer avansert dykking, som dypdykking, vrakdykking eller grottedykking er det vanlig med flere flasker.

De enkelte flaskene kan ha forskjellig bruksområder:

Dykkere som driver med teknisk dykking har ofte med seg forskjellige pustegasser i separate flasker for de forskjellige delene av dykket:

Dykkere kan kombinere flasker og pusteventiler på flere måter for å få med seg ekstra pustegass på lange dykk, eller for å unngå tom-for-luft situasjoner dersom den primære pustegasskilden skulle svikte.

For dykkere som dykker med åpne systemer er det flere måter å kombinere flasker og pusteventiler:




#Article 101: Datamaskin (2461 words)


En datamaskin er en samling av mekaniske og elektroniske komponenter som ved hjelp av dataprogrammer kan utføre arbeidsoppgaver på en effektiv måte. Fra begynnelsen var datamaskinen i hovedsak et hjelpemiddel for å utføre aritmetiske og matematiske beregninger, men i dag er den en del av vår livsstil og finnes i de fleste miljøer, for eksempel som PC-er, i mobiltelefoner, biler og minibanker, og i næringslivet.

En datamaskin virker ved at den henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet et sted. Disse instruksjonene er svært enkle, og det kreves ofte store mengder instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et program. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes for å bli instruksjoner til datamaskinen. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører.

Det engelske ordet for datamaskin, computer, ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog.

Tidlige datamaskiner hadde faste programmer. Noen veldig enkle datamaskiner er fremdeles bygget opp slik, som eksempel kan nevnes enkle kalkulatorer. Disse kan gjøre de vanligste regneoperasjonene og lagre noen tall, men kan ikke omprogrammeres. Omprogrammering av slike maskiner er en lang prosess som også krever manuelle inngrep i maskinvaren. Da den programmerbare datamaskinen kom på markedet, revolusjonerte den kostnadsnivået. Man behøvde ikke lenger spesialbygget maskinvare for hvert program man ville kjøre. Instruksjonene til maskinen var lagret i hukommelsen på lik linje med dataene.

Andre måtte få lastet hele operativsystemet inn i memory fra tape for deretter å lese inn programmet og ev. data fra en kortleser – hver gang et program skulle kjøres. Den tids operativsystemer var meget enkle. EXEC CUR, TR F, IN F, TRI F, TOC er ett eksempel.

Von Neumann-arkitektur er den vanligste oppbyggingen av programmerbare datamaskiner.

Det finnes mange kategorier brukere av mikromaskiner, og etter hvert som tiden går er tilbudet av forskjellige programtyper betydelig. Typisk finnes spesielle programmer for områder som:

De tre dominerende systemene Windows, MacOS og GNU/Linux har dels overlappende muligheter og dels sine spesielle fortrinn. Integrering mellom systemene reduserer kompatibilitetsforskjeller som tidligere har vært som vegger mellom disse systemene.

En datamaskin består av noen hoveddeler som en datamaskinbruker bør kjenne til. Den er en maskin som fungerer sammen med tilkoblet utstyr som monitor  (dataskjerm), tastatur,  diskettstasjon (nå CD-stasjon) og skriver. Tilkoblet utstyr kalles periferutstyr. For å utføre brukerens arbeid må den ha ett eller flere dataprogrammer installert. Dette er de primære funksjonene som etter hvert er supplert med nye muligheter som mus (som var standard opprinnelig til Apple Finder), scannere og internett.

Hoveddelene i datamaskinen (maskinvare, engelsk hardware) er en eller flere prosessorer og hukommelse (ROM, RAM og HD) i tillegg til at informasjonen overføres i et maskinnettverk internt og eksternt til maskinutstyret.

Apple brukte opprinnelig Motorola-prosessorer i sine maskiner, og startskuddet ved introduksjon av Macintosh 128 rundt 1983 var basert på en Motorola-prosessor 68000. Denne maskinen hadde ikke harddisk (HD) og både brukerprogram og dokumenter måtte plasseres på en diskett (eller to) i maskinens system. De fleste andre produsenter av mikromaskiner baserte systemet på kombinasjonen MS-DOS og en Intel prosessor, i tidlig fase en Intel 8086.

I Apples maskiner var det et fast minne (ROM: Read only memory) som er en fast uforanderlig installert hukommelse. Denne inneholdt maskinens operativsystem og gjorde maskinen immun mot inkompetent bruk og sabotasje. Maskinens elektriske minne (RAM: random-access memory (oversatt til norsk: tilfeldig adgangs hukommelse), som opprinnelig var 128 kB på disse maskinene) ga som på alle maskiner ellers et foranderlig minne som inneholder det maskinen på ethvert tidspunkt arbeider med. Dette er det vanlig å sikre (dokumentinformasjon) med kopiering til harddisk med korte intervaller (eks. 10 min.) for å eliminere tap av siste dokumentversjon under arbeid. MS-DOS-maskinene arbeidet med operativsystem og brukerprogrammer som var lagret på maskinens HD (harddisk).

Tidlige versjoner av mikromaskinene hadde ikke harddisk, og både programmer og dokumenter (brukerinformasjon, datafiler) ble lagret på eksterne media, typisk floppydisker eller tape (magnetisk bånd). Floppydisker ble etter hvert erstattet av mindre disketter og så på et senere tidspunkt av CD-plater. Diskettene var magnetiske lagringsmedia som kunne tilføres nye data, overskrives og brukes på ny, mens de nye CD-platene bare kan brennes en gang, unntatt for CD-RW, som kan. Harddisker som etter kort tid (allerede rundt 1985) ble vanlige som et internt datalager i mikromaskiner mottar data fra maskinens RAM eller diskettstasjon (CD-stasjon) under bruk.

Maskinens arbeidskapasitet bestemmes av disse komponentenes ytelser. Parallelt med utviklingen i kapasitet på mikromaskiner utvikles også dataprogrammer med avanserte funksjoner for å gjøre bruk av kapasiteten og effektivisere arbeidet. Denne utviklingen har vært betydelig siden maskiner med 128 eller 256 kB RAM ble solgt rundt 1985 frem til året 2009 når tilsvarende maskiner yter 256 MB RAM (internhukommelse) eller mer. Også prosessorer og harddisker har hatt en motsvarende utvikling i kapasitet og ytelse.

En moderne datamaskin består i hovedsak av tre hoveddeler: en prosessor (CPU), hukommelse (minne) og permanent lager (Harddisk, SSD, diskett, CD osv). Dessuten finnes det som regel diverse ytre enheter, slik som skjerm, tastatur, mus, skriver og andre inn/ut-enheter.

Prosessoren utfører instruksjoner som hentes fra hukommelsen. Hukommelsen er oppdelt i celler med fast størrelse. Slike celler kalles gjerne maskinord. Lengden av et maskinord måles i antall bit, som er den minste måleenhet for informasjon. Et bit kan enten være på eller av (dvs. ha verdien 0 eller 1). Et maskinord består ofte av et helt antall byte, som består av 8 bit.

Maskinordene har hver sin adresse i hukommelsen, dvs. de er nummerert fra null og oppover. Et maskinord inneholder data som kan fortolkes på ulike måter. Det kan alltid fortolkes som et heltall. Det kan også fortolkes som en instruksjon til prosessoren (eller en del av en slik instruksjon). En annen fortolkningsmulighet er bokstaver eller andre tegn. Alle data i hukommelsen forsvinner når maskinen slås av. Det permanente lageret brukes for å ta vare på informasjon over tid.

Prosessoren styres ved hjelp av maskinprogrammer. Et maskinprogram (eller binærprogram) er en samling instruksjoner som legges inn i hukommelsen. Prosessoren henter inn og utfører en og en instruksjon fra binærprogrammet. En slik instruksjon kan for eksempel gå ut på å hente to tall fra angitte adresser i hukommelsen, addere tallene og til slutt legge resultatet tilbake på en tredje adresse i hukommelsen. Etter at en instruksjon er utført vil Prosessoren normalt hente neste instruksjon fra binærprogrammet og utføre denne. Denne syklusen kan brytes ved hjelp av såkalte hoppinstruksjoner. En hoppinstruksjon vil gi prosessoren beskjed om at neste instruksjon skal hentes fra et annet sted i hukommelsen. På denne måten vil deler av et binærprogram kunne utføres flere ganger ved at prosessoren hopper tilbake i programmet. Hoppinstruksjoner kan være ubetingede og betingede. Betingede hoppinstruksjoner vil bare resultere i et hopp dersom en bestemt betingelse er oppfylt. Betingede hoppinstruksjoner gjør det mulig å lage kompliserte programmer der ulike deler av programmene aktiviseres etter hvert som oppgavene fullføres.

Hastigheten på prosessoren reguleres av en klokke, som sender ut en elektronisk puls i faste intervaller. En slik puls starter en ny runde med utførelse av en instruksjon som ligger klar i prosessoren. Hastigheten på en slik klokke måles i hertz (antall pr. sekund). De fleste av dagens prosessorer (i 2008) kjøres på en hastighet i størrelsesorden mellom 2-3 000 000 000 hertz = 2-3000 MHz = 2–3 GHz.

I praksis finnes det mange binærprogrammer i hukommelsen samtidig. Mange av dem utgjør en del av operativsystemet som styrer inn/ut-enheter osv. Andre programmer er nytteprogrammer som er startet av en bruker. Særlig programmer knyttet til operativsystemet har behov for å kunne utføres i korte aktive faser, for deretter å gå inn i en dvaletilstand i påvente av at bestemte begivenheter inntreffer. Det finnes derfor mekanismer i en datamaskin som tillater at et maskinprogram plutselig avbrytes, slik at et annet program (med viktige, presserende oppgaver) kan overta. Når det viktige programmet har gjort sitt, vil det opprinnelige programmet fortsette der det slapp, uten at dette får konsekvenser for den oppgaven programmet utfører (annet enn en liten tidsforsinkelse). Begivenheter som fører til et slikt «avbrudd», er for eksempel et tastetrykk. Et tastetrykk fører til at en kode for hvilken tast som ble tastet, sendes til prosessoren, sammen med et signal som angir at et tastetrykk har funnet sted. Når prosessoren mottar et slikt avbruddssignal, vil den avbryte sin normale arbeidsmåte. Prosessorens tilstand (blant annet adressen til den neste instruksjonen den skal utføre) tas vare på i hukommelsen, og et annet maskinprogram (som behandler tastetrykket) aktiviseres.

Selv om diverse hjelpemidler for å utføre beregninger ble konstruert langt tilbake i historien, er det først etter 1940 at utviklingen av moderne elektroniske datamaskiner har funnet sted. Et tidlig forsøk på å utvikle noe som ligner på moderne datamaskiner fant sted i 1835, da Charles Babbage beskrev sin analytiske maskin. Dette var en mekanisk, dampdrevet innretning som brukte hullkort som innlesningsmedium. Beskrivelsen av denne maskinen foregrep mange idéer som moderne databehandling fortsatt bygger på. Blant annet kunne maskinen programmeres, og Ada Byron Lovelace innså at den i prinsippet ville bli i stand til å utføre alle beregningsoppgaver som en moderne datamaskin kan utføre (men det ville rimeligvis tatt tid). Maskinen kom imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet i hans egen tid – først i 2002 ble det konstruert en maskin i London etter Babbages tegninger. Maskinen fungerte slik den skulle.

Før 1940 ble det også konstruert en del analoge datamaskiner som brukte elektriske signaler eller mekaniske parametre til å representere tall.
I 1940-årene ble det konstruert en rekke digitale datamaskiner basert på elektroniske komponenter. I Tyskland konstruerte Konrad Zuse flere forløpere for den moderne datamaskinen, slik som modellene Z1 fra 1938 og Z2 fra 1939, som var tildels mekaniske, tildels reléstyrt og i 1941 endelig historiens første programmerbare maskin, (Z3) som også var basert på reléteknologi.

I England utviklet en gruppe rundt matematikeren Max Newman og elektronikkingeniøren Tommy Flowers verdens første elektronisk programmerbare datamaskin. Den skulle knekke de tyske Lorenz-krypterte kodene som ble brukt mellom de tyske hovedkvarterene. Colossus ble tatt i operativ bruk ved Bletchley Park januar 1944, etter kun 10 måneders utvikling. Denne maskinen reduserte tiden for å dechiffrere Lorenz-meldinger fra uker til timer og den kom i tide til D-dagen, slik at den kunne hjelpe til i planleggingen. Colossus ble utviklet videre og gjort mer programmerbar. Det ble også bygget flere, slik at man hadde 10 Colossus programmerbare datamaskiner på slutten av krigen, sensommeren 1945. Colossus-maskinene og deres 550 ansatte dekodet totalt rundt 63 millioner tegn fra hemmelige meldinger – en formidabel mengde sett i forhold til tidligere kapasitet.

Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av disse maskinene ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 års tidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt.

Det er et tankekors at mesteparten av den kunnskap vi i dag har om aktiviteten ved Bletchley Park og Colossus er hentet fra arkivmateriale som ble tatt med over til USA for arkivering der av de amerikanerne som arbeidet ved Bletchley.

I USA startet det amerikanske forsvaret byggingen av ENIAC i 1943. Dette var en meget stor maskin, både i fysisk omfang og regnekapasitet. Den bestod blant annet av 17 468 radiorør og beslagla et areal på 167 kvadratmeter. Maskinen ble fullført i 1946 og var i operativ drift til 1955. Hver av maskinens 20 regneregistre kunne utføre 5000 addisjoner i sekundet. ENIAC ble bare bygget i ett eksemplar. Denne maskinen var utgangspunktet for utvikling av diverse kommersielle maskiner i USA, med UNIVAC som den viktigste.

Den videre utvikling av datamaskinen har forenklet sett funnet sted i tre store «bølger». Disse bølgene var hovedsakelig forårsaket av teknologiske nyvinninger. Den første store bølgen hadde som utgangspunkt de eksperimentelle maskinene som ble bygget på 1940- og 50-tallet. Markedet var finansinstitusjoner og store nasjonale institusjoner innen forskning og statistikk. Innen dette markedet var rene hullkortmaskiner allerede i bruk for å holde styr på store registre. Datamaskinen var den naturlige arvtakeren. Da den neste teknologiske bølgen kom, ble det vanlig å kalle disse maskinene stormaskiner. De var meget kostbare, krevde stor fysisk plass, og tilsyn av mange operatører. Det var vanlig at flere aktører samarbeidet om å drifte slike maskiner, slik at utgiftene og kompetanse kunne deles på flere. I Norge hadde vi for eksempel flere kommunale datasentraler som delte landet mellom seg i regioner. Stormaskinmarkedet ble dominert av IBM og noen få andre aktører. En av de første datamaskinene i Norge var Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk (NUSSE).

Den neste store bølgen kom med minimaskinen. Utgangspunktet for denne bølgen var utviklingen innen transistor-teknologi og halvlederteknikk. Det ble etter hvert mulig å masseprodusere integrerte kretser med flere hundre transistorer preget inn på en liten flate. Dette ga rom for å produsere mindre datamaskiner meget rimelig i forhold til de etablerte stormaskinene. Nye datamaskinprodusenter, slik som Digital Equipment Corporation (DEC) og Norsk Data så mulighetene mye raskere enn de etablerte stormaskinprodusentene. Det ble derfor skapt et marked for mindre og billigere maskiner, og omsetningen innen dette markedet vokste raskt og ble etter hvert jevnbyrdig med stormaskinmarkedet. Minimaskiner begynte så vidt å gjøre seg gjeldende fra midten av 1960-tallet. DEC kom med PDP-8 i 1964. Det var en 12-bits maskin med bare 4096 maskinord i hukommelsen som ble solgt for ca. 16 000 dollar. Norsk Data leverte sin første Nord-1-maskin i 1967.

Den tredje store bølgen kom med mikroprosessoren. Halvlederteknologien var nå kommet så langt at det var mulig å konstruere en fullstendig CPU på en liten silisiumbrikke. Den første mikroprosessoren, Intel 4004 med maskinord på 4 bit, så dagens lys i 1971. Senere kom Intels 8080-prosessor (8 bit) og ikke minst 8086-prossessoren (16 bit) som ble benyttet i IBMs Personal Computer. Andre halvlederprodusenter hadde også stor betydning: Zilogs Z80 (8 bit) som kom på markedet i 1976 og Motorolas 68000 (16 bit) som kom i 1979.

Mikrodatamaskiner er fullstendige datamaskiner bygget opp rundt en mikroprosessor. De første mikromaskinene var små, rimelige maskiner beregnet på hobbymarkedet. Disse ble kalt hjemmedatamaskiner og kom i en rekke utførelser på 1980-tallet. Med tekstbehandlingsprogrammer og regneark fikk disse maskinene også innpass i det mer profesjonelle markedet, og utkonkurrerte for en stor del minimaskinene. Etter hvert utviklet det seg en industristandard basert på IBMs PC som de fleste av dagens mikromaskiner bygger på.




#Article 102: Den Norske Turistforening (715 words)


Den Norske Turistforening (DNT) er Norges største friluftsorganisasjon. Foreningen ble stiftet 21. januar 1868 etter initiativ fra konsul Thomas Johannessen Heftye og kaptein Hans Hagerup Krag. I begynnelsen ble foreningen ledet av nevnte Heftye (formann) og Krag, samt oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, og assessor W. Erichsen. Foreningens formål var «at lette og udvikle Turistlivet her i Landet». Den første medlemsforeningen ble Oslo og omland (1868). Ved overgangen til 2017 hadde foreningen mer enn 290 000 medlemmer. DNT som organisasjon hverken eier eller driver noen turisthytte i Norge og arrangerer heller ingen turer eller kurs -- denne aktiviteten er tillagt medlemsforeningene med få unntak (blant annet utdanning av vinterturledere)

Nåværende styreleder er Per Hanasand. Dag Terje Klarp Solvang er generalsekretær fra 1. oktober 2018.

DNT var opprinnelig en av flere turistforeninger i Norge. Etter at DNT var stiftet i 1868 ble det også satt i gang flere lokale turistforeninger uten noe formelt samarbeid med DNT. DNT var den store, dominerende foreningen og fikk statsstøtte for støttetiltak i regi av de andre foreningene. DNT inngikk fra 1927 «gjensidighetsavtaler» (gjensidige medlemsrettigheter på hyttene) med større foreninger som Trondhjems Turistforening, og etterhvert samarbeidsavtaler med mindre foreninger blant annet Ålesund-Sunnmøre Turistforening. Medlemmer av foreninger med gjensidighetsavtaler hadde likevel ikke rettigheter på hyttene til foreninger med samarbeidsavtaler. Fra 1948 ble det holdt felles landsmøte og i 1979 ble Norske Turistforeningers Forbund (NTF) stiftet blant annet på bakgrunn av krav fra myndighetene om en landsforening for å oppnå statstilskudd. NTF hadde et sekretariat på 3 personer i samme lokaler som DNT. Ved sammenslåing med Norske Turistforeningers Forbund 1. juli 1988 ble DNT en landsforening. I Trøndelag var det merkbar motstand mot den nye organiseringen og Trondhjems turistforening var den siste som vedtok å melde seg inn. I 1985 hadde Oslo og omegn turistforening 1500 medlemmer og DNT hadde  i samme geografiske område. I 1995 var det  direktemedlemmer i DNT (de fleste i Oslo og Akershus, men også vel  i utlandet), og  medlemmer i enkeltforeningene. I 1998 ble DNT omgjort til et rent forbund uten individuelle medlemmer og uten drift av hytter og rutenett. De tidligere direkte medlemmene i DNT ble i 1988 overført til nærmeste lokallag, de fleste til Oslo og omegn turistforening.

Medlemsforeningene eier i 2014 mer enn 500 turisthytter over det meste av landet. I tilknytning til disse vedlikeholder medlemsforeningene og hyttebestyrerne et stort nettverk av merkede stier mellom og rundt hyttene. Sommerstiene utgjør tilsammen om lag 20 000 kilometer, og vinterstid vedlikeholdes rundt 7 000 kilometer med kvisteløyper. 

Første hytte var Krokan turisthytte på Rjukan (1868), etterfulgt av Tvindehaugen (1870), Memurubu og Gjendebu (1872).

Turistforeningen opprettet tidlig en ordning med patentførere for å lede turister gjennom vanskelige områder blant annet i Jotunheimen og Jostedalsbreen.

DNT-nøkkel er en standard nøkkel til turistforeningshytter eid eller drevet av medlemsorganisasjoner av Den Norske Turistforening. Mange av de selv- og ubetjente hyttene i Norge er låst, dette gjelder særlig hytter som ligger lett tilgjengelig for allmennheten. 

Nøkkelen er forbeholdt medlemmer i turistforeningen og kan skaffes (mot depositum kr 100) hos de lokale foreningene, på betjente hytter og hos noen av DNTs representanter.

Barnas Turlag ble etablert i 1999 for barn opp til 12 år. Ungdom fra 13 år til og med 26 år organiseres under «DNT ung». I tillegg finnes gruppen «DNT fjellsport» som hovedsakelig driver med fjellklatring og brevandring. Et samarbeid med skolene gjøres gjennom tiltaket «DNT i skolen». Foreningene arrangerer årlig flere tusen turer og kurs både i Norge og utenlands. Sammen med magasinet Fri Flyt arrangerer DNT den årlige Fjellfilmfestivalen.

DNT ble på slutten av 1980-tallet omorganisert til en overbygning for medlemsforeninger rundt i landet. Denne prosessen var ikke helt smertefri, i og med at de fem «samarbeidsavtaleforeningene» (Drammen og Oplands TF (nå DNT Drammen og Omegn), Kristiansand og Opplands TF, Kristiansund og Nordmøre TF, Trondhjems TF og Stavanger TF) var selvstendige organisasjoner sidestilt med «gamle DNT» (samarbeidsavtalen sikret gjensidige medlemsrettigheter), mens de øvrige foreningene var underlagt DNT. I dag er DNT en landsforening som i hovedsak beskjeftiger seg med saker som er felles for foreningene, mens medlemsforeningene tar seg av praktisk drift i sine respektive områder. Den klart største medlemsforeningen er DNT Oslo og omegn, som overtok hytte- og rutenettet til «gamle DNT»,DNT merker løypene med røde T-er på varder og trestammer.

De 57 medlemsforeningene med lokallag er:




#Article 103: Den norske kirke (5117 words)


Den norske kirke (tidligere også kalt «statskirken») er det største trossamfunnet i Norge og var inntil den 21. mai 2012 statens offentlige religion i Norge.

Ved reformasjonen i 1536-37 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn.

Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».

En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Folkekirken i Danmark er fortsatt en statskirke.

Flere grunnlovsbestemmelser nevner eller kommer til anvendelse for Den norske kirke. Den viktigste er Grunnloven § 16 som sier «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Kirken er videre regulert i flere lover, der lov om Den norske kirke (kirkeloven) er den mest sentrale. I henhold til § 1 er formålet «å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge». Loven regulerer blant annet medlemskap, kirkens administrative organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, eiendomsforhold og forvaltning til kirkebygninger, med mer.

Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp, juridisk gjennom § 3 i Kirkeloven av 1996. For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig. Barn anses å høre inn under (tilhørig-begrepet) Den norske kirke fra fødselen hvis begge foreldrene er medlem eller hvis en av foreldrene er medlem og det ikke er sagt fra at barnet ikke skal anses for å høre til Den norske kirke. Når barnet har fylt 18 år uten å være døpt, anses det ikke lenger å være tilhørig i Den norske kirke. Barn som er tilhørige, men ikke døpt, inngår i kirkens medlemsregister, som tilhørige, ikke som medlemmer.

Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 18 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt.

Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til det lokale menighetskontor (kirkebokføreren) på bostedet. Den 15. august 2016 ble det lansert en elektronisk løsning for å sjekke medlemskap og for innmelding eller utmelding. Denne løsningen har ført til at de fleste inn- og utmeldinger nå skjer på denne måten. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødselsnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt og navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte.

Innmelding og utmelding i Den norske kirke er regulert av kirkeloven § 3 og Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006).

Ved opprettelsen av et sentralt kirkeregister i 1998 ble folkeregisteret brukt som grunnlag for medlemsregisteret i Den norske kirke. Etter protester ble  medlemmer strøket etter en kryssjekking mot medlemslister i andre tros- og livssynssamfunn. Den norske kirkes holdning er at «Det er dåpen som gir medlemskap i kirken»..

Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep, og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et «personsokn» (Bymenigheten Sandnes).

Den norske kirke er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og – fra den 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum).

Bispedømmene er – nevnt etter de fem første bispesetenes historiske rang, deretter etter alder:

Andre nemnder og utvalg

Kirkeloven av 1897 stadfestet at selv kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av Fortidsminneforeningen. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder (kirkeverge). Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet Akershus slottskirke og Svalbard kirke. Nidarosdomen kan også regnes som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.

Frem til 2012 var Den norske kirke en statskirke etablert gjennom Grunnloven § 2, som erklærte at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». I den nye grunnlovsteksten er dette endret, i dag står det slik i Grunnloven § 2 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne.» Videre står det i § 16 «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»

Siden 1920-tallet har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, ble etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, har kirken lenge vært selvstendig. Samtidig var det Kongen som hadde ansvaret for utnevnelser av biskoper og proster gjennom Grunnloven § 16.

I Den svenske kirke fant skillet mellom stat og kirke sted i 2000, og i Norge ble problemstillingene rundt et mulig skille utredet i Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Innstillingen var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeidet en stortingsmelding om saken som ble lagt frem 11. april 2008.

Forut for stortingsmeldingen ble det I 2008 inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget, en avtale med gyldighet ut stortingsperioden 2009–2013. Innholdet i den politiske avtalen omtalt som Kirkeforliket består i en gjennomgang av på hvilke områder kirken skal få større indre selvstyre, deriblant at «utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ». Betingelsen for dette var at kirkedemokratiet måtte bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært lav. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer var blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som måtte avklares. Ansvaret for vedlikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten. Blant «hvilke elementer i statskirkeordningen [som] skal
videreføres» listes:

På den bakgrunn leverte representanter for samtlige partier på Stortinget et felles forslag til endringer i blant annet Grunnloven §§ 2 og 16 som skulle endre relasjonen mellom kirke og stat. Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012 og trådte umiddelbart i kraft.

I 2013 utdyper Stortinget sin forståelse av «folkekirke» slik det ble brukt i Grunnloven §§ 16, etter spørsmål (stilt av Svein Harberg, H) om en avklaring for å få en felles politisk forståelse «av hva som ligger i begrepet «folkekirke»». Statsråden (Rigmor Aasrud Ap.) oppfattet formuleringen ««Den norske kirke (…) forbliver Norges Folkekirke», først og fremst som et uttrykk for Stortingets vilje til kontinuitet på kirkeområdet.» (…) «Vår oppgave som statlig myndighet er å legge de økonomiske, rettslige og organisatoriske forholdene til rette for at Den norske kirke kan «forblive» Norges folkekirke.»

Blant de forventninger som enkeltrepresentanter og statsråden stilte til Den norske kirke som «folkekirke» var; Å reise verdidebatter, å være tilstede i hele landet, et tilbud til folket i hverdag og krise, gravplassforvaltning og varsling av dødsfall på oppdrag fra politiet, å ha en samlende rolle ved høytider og store begivenheter - i sorg som i glede, mulighet for Kirkens medlemmer til å få døpt sine barn og bli konfirmert, viet og gravlagt. (at) Trosopplæringsreformen … er et folkekirkeprosjekt. At Kirken skal ha en særstilling i hele landet, og at Kirken skal sikres økonomisk.

Hvorvidt dette var omfattende forventninger som ville bli kostbare, og kunne være problematiske i møte med lovfestet likebehandling, ble nevnt. Hvordan forventningene til Den norske kirke som «folkekirke» skulle finansieres (iht. Grunnloven §§ 16 «understøttes som sådan av staten») ble i noen grad problematisert. «… det er noen klare grenser mellom hva man har satt av ressurser til, og bedt dem gjøre en jobb med, og hva som ligger i den vanlige driften av et trossamfunn.» (Svein Harberg, H.)

Gjønnes-utvalget skrev i 2006 at det ikke er entydig hvor sterke bindingen mellom stat og kirke skal være for at betegnelsen «statskirke» er treffende. Statskirkeordningen er først og fremst et rettslig system og en formell organisasjonsform med følgende kjennetegn:

Med grunnlovsendringen i 2012 har ikke Norge en offentlig religion (1), kirkens egne organer og ikke regjeringen utnevner biskoper og prester(2). Regjeringen har heller ikke myndighet over liturgi og lære (3). Den norske kirke er fortsatt (2015) del av den norsk statsforvaltningen og prestene er statsansatte (6) og reguleres ved egen kirkelov (4).

Med bakgrunn i regjeringsplattformen for regjeringen Solberg og vedtak i Kirkemøtet ble det satt i gang et arbeid med en forvaltningsreform for et tydelig skille mellom kirke og stat: «Den norske kirke skal etableres som et eget rettssubjekt i 2017». For å omdanne Den norske kirke til et eget rettssubjekt ble endringer i kirkeloven vedtatt våren 2016, med iverksettelse fra 1. januar 2017. Den norske kirke er fra november 2016 registrert i brønnøysundregistrene som en religiøs organisasjon med organisasjonsnummer 818 066 872.

Den norske kirke blir finansiert over statsbudsjettet som en «kommune- og statsbudsjettkirke». Dette skjer også etter 1. januar 2017. Statens finansieringen av kirken blir gitt ved rammetilskudd i statsbudsjettet, i 2017 er beløpet 1 969 millioner norske kr. I tillegg kommer at Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet får 92 MNOK. Tilskudd til kirkebygg og gravplasser og annet på 150 millioner kroner. Kirkens familieverntjeneste 180 millioner. Ekstraordinært for 2017 er tilskudd til egenkapital og feriepengeforpliktelser på henholdsvis 100 og 125 millioner kroner. Midlene i Den norske kirkes landsfond overføres til Den norske kirke.

Statskirkeordningen ble styrket i enevoldstiden og lovfestet i Kristian Vs Norske Lov av 1687. Kongen var forpliktet på evangelisk-luthersk religion og skulle som kirkens øverste leder holde landet rent for falsk lære. Dette ble videreført med Grunnloven av 1814, men Stortinget sto til forskjell fra Kongen fritt i forholdet til kirken. Med den første dissenterloven i 1845 ble kirkens rolle selvstendige rolle overfor staten mer tydelig. Søren Jaabæk foreslo i 1870 å oppheve statskirkeordningen.

Etter andre verdenskrig ble Kirkeordningsnemnda av 1945 med Eivind Berggrav som leder nedsatt av regjeringen. Berggrav ønsket en endring av Grunnloven § 16 for å sikre kirken større indre styringsrett. Nemnda gikk ikke så langt men ønsket et kirkeråd som ledd i å sikre kirken større selvstyre i åndelige spørsmål. Nemnda mente at det i Norge var naturlig med en statskirke i betydningen folkekirke. Departementet gikk på bakgrunn av nemndas innstilling inn for en at styringen av kirken skulle skje i samspill mellom statlige og kirkelige organer, særlig viktig var det at regjeringen beholdt utnevnelsen av prestene slik at disse forble embetsmenn. Ved behandlingen i Stortinget i 1953 ble det ikke noe av forslaget om et kirkeråd.

Statskirkeordningen ble på 1970-tallet utredet av en kommisjon med tidligere kirkeminister Helge Sivertsen som leder. Kommisjonen anbefalte i 1975 å avvikle statskirken og erstatte denne med en fri folkekirke. Det var stor politisk motstand mot forslag også innenfor kirkens organer. Ved lov av 8. juni 1984 ble Kirkemøtet opprettet. Biskopene Andreas Aarflot og Erling Utnem var klart kritiske til statskirkeordningen, Utnem mente også at ordningen var i strid med bibelen.

Kirkerådet ble lovfestet i 1969. Prestene fikk statslønn fra 1954.

Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nypprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn») er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene.

Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske hoffrangreglementet av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes primas (senlatin til lat. primus; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som preses (lat. praeses, praesidere, «den som har forsete», den som presiderer (sml. president)).

Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop Odd Bondevik i Møre. I 2001 valgte man biskop Finn Wagle i Nidaros, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg.

Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det ble opprettet et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i Nidaros. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som primas. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen preses eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland.

Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stilligner knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:

Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder.

Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen, som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter: (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94 % av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca. 85 ansatte og holder til i Genève. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.

Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8 % i 1960 til 73,9 % i 2006 og videre til 55,3 % i 2016. Andelen konfirmerte av alle 15-åringer falt fra 93 % i 1960 til 60 % i 2016. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2 % i 1960 til 33,4 % i 2016. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 88,8 % av alle døde i 2016 ble gravlagt i regi av Den norske kirke.

Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 11.755 i 1978), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år. Det var en topp i antall utmeldinger i 2016, med 41 024 registrerte tilfeller, da det ble mulig å melde seg inn og ut via internett.  Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.

I 2010 var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987). Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende.

Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre.

Ved utgangen av 2016 var 71,5 % av befolkningen medlemmer eller tilhørige Den norske kirke.  Ved utgangen av 2019 var andelen 69 %  De tilhørige er udøpte barn, som har blitt registrert som tilhørige fordi en av foreldrene eller begge står oppført som medlem.   1. januar 2021 opphører tilhørigeordningen, og rundt regnet 117 000 tilhørige slettes. 

Det kom en topp i utmeldinger i 2016, da det ble mulig å melde seg ut av Den norske kirke via internett.   

Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %.

I perioden 2005–2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40 299 mot 20 491 utmeldelser i perioden 2000–2004. 

Opprinnelsen til medlemsregisteret er ikke registre over døpte, utmeldte, døde og så videre, men basert på Folkeregisteret, og så vasket mot andre tros- og livssynsamfunns medlemslister:I 1998 gav Stortinget Kirkerådet i oppdrag å opprette en samlet, nasjonal fortegnelse over alle døpte, innmeldte og utmeldte. Man tok utgangspunkt i folkeregisteret for så å slette personer i de ulike grupper av antatte ikke-medlemmer i kirken, jfr neste avsnitt. Regjeringen mente det var akseptabelt at det kunne være ikke-medlemmer man ikke klarte å fjerne fra registeret, anslagsvis 1–2 % av befolkningen. Det utgjorde mellom 50 000 til 100 000 personer (brev fra Kulturdepartementet av 6. juni 1997).  Prosedyrene og utførelsen har blitt møtt med kritikk.  Tidligere utmeldinger fra Statskirken var ikke blitt registrert sentralt.  Endel personer som hadde meldt seg ut fra Statskirken tidligere, ble automatisk registrert som medlemmer igjen i 1998, uten å bli spurt eller informert. 

Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-37. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klosterne fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etterhvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland på 1550-tallet på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – motreformasjonen.

Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke.

Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.

Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Den kirkelige pietismen ble ifølge Thorkildsen integrert i eneveldets ideologi særlig i Christian VIs tid. Den danske kongen ville gjøre hele befolkningen til fromme kristne, blant annet gjennom almueskole og konfirmasjon. Lydighet mot myndighetene ble også fremmet gjennom den lutherske blant nedfelt i kirkeritualet av 1685: prestene skulle «formane Tilhørerne til aller underdanigst Lydighet mod deris Konge». Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme poengterte også at undersåttene villig skulle adlyde all øvrighet. I 1741 ble Konventikkelplakaten - lov mot forkynnelse og kirkemøter arrangert av lekfolk - innført.

Da grunnloven kom i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den forble frem til 21. mai 2012.

Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten) og i regi av prestene.

Unionen med Sverige 1814–1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536–1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. Statskirken var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og ifølge Thorkildsen ble nasjon og kirke ansett som sammenfallende størrelser. På 1800-tallet kom samtidig den tradisjonelle øvrighetslydigheten (representert ved Gisle Johnson) i konflikt med den fremvoksende nasjonalismen, en strid som Johnson tapte ifølge Thorkildsen.

På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.

Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauge og haugianismens opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.

Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, etter påtrykk fra haugianerne, og i 1845 vedtok Stortinget dissenterloven. Etter dette ble det dannet en mengde kristne foreninger.

På slutten av 1800-tallet ble kirkespråket fornorsket. Landstads forsiktige fornorsking av språket i salmeboken (1869) skapte en del negative reaksjoner. Anton Christian Bang fikk trykket oversatt versjon av juleevangeliet, mens Elias Blix ga ut Nokre Salmar, gamle og nye (1869). Første juledag 1884 ble det en av Blix' salmer på landsmål første gang fremført i en norsk kirke, det skjedde i Lårdal kirke og uten offisiell tillatelse. I 1892 ble det tillatt med salmer på landsmål dersom menigheten ønsket det. Fra 1908 fantes det en fullstendig tekst- og alterbok på landsmål. Det var særlig Noregs ungdomslag og Det norske samlaget som presset frem bruk av landsmål i kirkene. Presten Johan Einar Unger var den første som prekte på landsmål, mens Anders Hovden var den første som brukte landsmål konsekvent i sin prestegjerning - første gang i Ørsta 1890. Det var særlige salmene som bidro til å gjøre nynorsk til kirkespråk, Blix' salme Gud signe vårt dyre fedreland ble spesielt populær og i løpet av 1905 ble den nasjonalsalme. Da Stortingets 7. juni vedtak ble lest fra alle landets prekestoler 11. juni 1905 skal menighetene ha reist seg spontant og sunget Blix' salme.

I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styret helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90 % av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.

Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope.

Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i Lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i Lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og i Lov av 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (Kirkeloven). Grunnloven § 16 har etter grunnlovsendringen i 2012 med navnet «Den norske kirke».

Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion…». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.

Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskattskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.

Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en rik samling salmer. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.

Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke.




#Article 104: Dataprogram (183 words)


Dataprogram, ofte bare kalt program (engelsk: application og  computer program), er en samling av en rekke forhåndsprogrammerte instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium. Når man skal bruke et dataprogram lastes programmet inn i datamaskinens minne slik at instruksjonene er tilgjengelige for prosessoren og kan utføres (kjøres) av denne. Dataprogrammer til bruk for mobiltelefoner kalles ofte en app.

De fleste dataprogrammer blir i dag lagd på den måten at de skrives i et såkalt høynivåspråk, som er lett å lære og tillater rask programvareutvikling. Det forekommer også at programmer blir skrevet på lavnivåspråk (assembler), som er en mer abstrakt og krevende ting å lære seg, men som tillater utvikling av løsninger som benytter seg av datamaskinens muligheter på en optimal måte.

Man skiller ofte mellom grunnleggende programmer, som operativsystemer (generelle støttefunksjoner for alle programmer), applikasjonsprogrammer (nytteprogrammer, som for eksempel tekstbehandling, tegning, regneark osv.), nettverksklienter (som epostprogrammer, nettlesere osv.) og andre programmer.
Operativsystemet er «hovedprogrammet» og er det som sørger for å holde datamaskinen igang, og startes og lukkes automatisk ved oppstart og avslutning av datamaskinen.




#Article 105: Data (757 words)


Data er det materielle (eller  fysiske) grunnlaget for å tilføre mennesker informasjon. Data er dermed det materielle grunnlaget for å overføre informasjon og kunnskap mellom mennesker ved kommunikasjon. Data kan registreres, lagres, behandles og flyttes av menneskeskapte innretninger som kalles datasystemer. 

Den moderne bruken av ordet kan føres tilbake til filosofen Euclids bok Dedomena (gammelgresk: Δεδομένα), skrevet ca 300 år f kr. Her brukte Euclid ordet «Dedomena» om informasjonene som er gitt i løsningen av geometriske problemer. I latinsk oversettelse ble boken hetende Data.

Ordet «data» brukes i dag oftest som et  massesubstantiv som ikke bøyes i tall, på samme måte som «luft», «trøbbel» og «bestikk». I noen sammenhenger kan det likevel være grunn til å benytte entallsformen datum.

For at noe skal være data må det

Data må ha en materiell (eller fysisk) basis som kan variere («lack of uniformity»). Basis kan for eksempel være et papir og variasjonen trykksverte, eller basis kan være luft og variasjonen lydbølger. Filosofen Luciano Floridi definerer variasjon i et datum slik:

Ikke all materiell variasjon («lack of uniformity») er data. For å være data må variasjonen også stå for (eller avspeile, representere) noe annet. Naturlig forekommende lydstøy er derfor ikke data. Men lydbølger i luften er data når de avspeiler en annen persons handling med å lage språklyder (som igjen formodentlig avspeiler personens tanker).

Noen eksempler på data er:

Av og til beskrives data som «råinformasjon», mens «informasjon» forklares som «velorganiserte» eller «sammensatte» data. I fagområdene som studerer informasjon forsøker man imidlertid å definere de to begrepene data og informasjon mer presist.

Det finnes en rekke måter å kategorisere data på. De er nyttige for å avklare databegrepet videre:

Siden Floridis definisjon av variasjon kun dekket primærdata, kan vi definere sekundærdata slik:

Eksemplene over var alle sammen eksempler på primærdata (materiell variasjon). Relaterte eksempler på sekundærdata (fravær av mulig variasjon) er:

Ifølge Floridi kan vi skille mellom data på tre nivåer:

Miljødata som observeres av mennesker eller måleinstrumenter kan så representeres som semantiske data, som når en skogforvalter noterer ned alderen på et nyfelt tre etter å ha telt antallet årringer eller når en astronom observerer og registrerer en supernova. Slike semantiske data har observasjonen av bestemte miljødata i en gitt situasjon som sitt semantiske innhold.

Det er vanlig å oppfatte kun semantiske data som ordentlige data, mens det vi kaller miljødata betraktes som ikke-data - en form for materielle tilstander eller hendelser.

Vi kan skille mellom to typer miljødata:

Kunstige miljødata grenser dermed mot semantiske data som er laget ved hjelp av innretninger, som et tekstbehandlingsprogram. Semantiske data skapes imidlertid mens innretningen er under kontroll av et menneske, mens kunstige miljødata skapes av innretningen mens den er overlatt til seg selv. Vi kommer inn i en gråsone når semantiske data i betydelig grad blir viderebehandlet av en datainnretning etter at de først er skapt av et menneske. 

Av og til kan data som opprinnelig var semantiske siden bli brukt som miljødata, for eksempel når en stor tekstsamling blir brukt til analyse av ordforekomster eller når Google analyserer innholdet på internettet for å finne trender i ordhyppighet osv.

Data vi lett tenker på som attributtive kan i virkeligheten være indeksikaliske når de utsettes for tung regnekraft, f eks ved bruk av maskinlæring. Kommersielle virksomheter som spesialiserer seg på å samle og rekombinere persondata for markedsførings- og andre kommersielle formål bruker for eksempel avanserte analyseteknikker for å slå sammen data fra ulike sosiale medier. Selv om du bruker forskjellige navn på Twitter- og Snapchat-kontoen din, kan disse virksomhetene finne ut at kontoene med stor sannsynligjet tilhører samme person ved å sammenligne opplysninger om geolokasjon, påloggingstider, språk, favorittema og nettverk - opplysninger som i utganspunktet var attributtive brukes på en identifiserende måte. Det har også vist seg at (antatt attributtive) opplysninger om hvor en mobiltelefon vanligvis befinner seg på tre tidspunkter gjennom uken (f eks i arbeidstiden, om natten og i helgene) i svært mange tilfeller gjør det mulig å identifisere eieren av telefonen. 

Data som samles inn automatisk av maskiner, som overvåkningskameraer, er også sosialt konstruerte, fordi det er mennesker som lagrer, installerer og opererer maskinene. 

Autoritetsdata er sosialt konstruerte data som er tillagt særlig vekt av en offentlig myndighet eller anerkjent organisasjon. De er typisk data om personer, familier, firmaer, organisasjoner, åndsverk, og ting generelt. Dataene kombinerer identifiserende og attributtive data med metadata som tilsammen gir en høy sannsynlighet for korrekt identifisering og sammenstilling. Autoritetsdata er dermed institusjoner: de er nyttige fordi mange mennesker og organisasjoner er blitt enige om å akseptere dem og bruke dem.

Data kan også bety:




#Article 106: DNA (2929 words)


Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste kjemiske bestanddelen i arvematerialet til levende organismer. Foreldre kopierer og overfører sitt DNA til avkommet under reproduksjonen, og viderefører dermed sine genetiske egenskaper. DNA består av deoksyribose, en fosfatgruppe og fire nitrogenbaser. Rekkefølgen på basene er den genetiske koden. I media blir DNA noen ganger kalt «arvemolekylet», men hos mennesket består arvematerialet av 46 kromosomer som har DNA som viktigste bestanddel.

I bakterier og andre enkle eller prokaryote celleorganismer, er DNA fordelt mer eller mindre gjennom hele cellen. I de komplekse eukaryote cellene som planter, dyr og andre flercellede organismer er bygget opp av, finnes mesteparten av DNA-et i cellekjernen. De energiproduserende organellene kjent som kloroplaster og mitokondrier har også et eget DNA, i likhet med mange virus.

Det er kjent at DNA kan opptre i mange former, for eksempel ha en åpen ende eller være sirkulær, enkelt eller dobbeltrådet. Den mest vanlige som blir beskrevet er dobbeltrådet.

Seksjonen gir en oversikt over DNA.

Selv om DNA kalles «arvets molekyl», stemmer ikke den typiske oppfatningen om at DNA er et enkelt molekyl. De er snarere molekylpar, som omslynger hverandre som vinranker og danner en dobbeltspiral (illustrasjonen til venstre).

Hvert slikt heliksmolekyl er en DNA-streng: en kjemisk forbundet kjede av nukleotider, som består av et sukkermolekyl, en fosfatgruppe og en av fire typer nitrogenholdige baser. I DNA er dette sukkermolekylet deoksyribose – i RNA er sukkermolekylet ribose.

Ulikhetene i disse basene betyr at det er fire typer nukleotider, som blir navngitt etter sine basers navn. Disse er adenin (A), tymin (T), cytosin (C) og guanin (G).

I en DNA-heliks går to nukleotider sammen gjennom komplementærparing av basene, noe som gjøres ved hydrogenbinding. Hver base danner hydrogenbinding til kun et annet ndash; A til T og C til G. Disse er bundet sammen med hydrogenbindinger, som er dipoler, derav stigeformen. Hvilken base som er på en streng avgjør hvilken base som må være på den motsatte strengen. Derfor er nukleotidsekvensen komplementær til den andre og når de blir delt kan hver fungere som en mal som kan brukes for å reprodusere den andre.

Fordi paringen får nukleotidbasene til å gå mot spiralens akse, kommer sukker- og fosfatgruppene på nukleotidene langs spiralens utside, og de to kjedene de danner blir derfor iblant referert til som spiralens «ryggmarg». Faktisk er det de kjemiske bindingene mellom disse fosfatene og sukkermolekylene som lenker et nukleotid til det neste i DNA-tråden.

Hydrogenbindingene mellom strengene i dobbeltspiralen er svake nok til at de lett kan deles av enzymer. Enzymer kjent som helicaser åpner opp strengene for å gjøre dem tilgjengelig for sekvenslesende enzymer som DNA polymerase. For åpne dem opp, må helicasene kjemisk spalte «fosfatryggmargen» til en av strengene, så de fritt kan vri seg rundt hverandre. Strengene kan også deles ved forsiktig oppvarming, som brukt i PCR, såfremt det er under 10,000 basepar (10 kilopasebar, eller 10kbp). Sammentvinningen mellom DNA-strengene gjør det vanskelig å separere lange segmenter.

Når endene på en bit av dobbelttrådet DNA henger sammen så de danner en sirkel, som i plasmid-DNA, er strengene topologisk knutet sammen. Dette betyr at de ikke kan separeres ved mild oppvarming eller andre prosesser som ikke involver det å bryte strengen. Oppgaven med å knyte opp topologisk lenkede DNA-strenger blir utført av enzymer kjent som topoisomeraser. Enkelte av disse enzymene knyter opp sirkulært DNA ved å dele de to strengene slik at andre dobbeltstrengede segmenter kan komme inn. Oppknyting er nødvendig for replikasjon av sirkulært DNA og i ulike typer rekombinasjon i lineært DNA.

DNA-spiralen kan innta en av tre litt forskjellige geometriske former, hvor «B»-formen beskrevet av James D. Watson og Francis Crick trolig er den vanligste formen i celler. Den er 2 nanometer vid og strekker seg 3.4 nanometer per sekvens med 10 basepar (10 bp). Dette er også den omtrentlige sekvenslengden hvor spiralen/heliksen foretar en hel runde rundt sin egen akse. Denne vridningshyppigheten (kjent som spiralens pitch) er i stor grad avhengig «stablingskreftene» (engelsk: «stacking forces») som hver base utøver på sine naboer i kjeden.

Den trange bredden til dobbeltspiralen gjør det umulig å detektere den med konvensjonell elektronmikroskopi, med mindre den blir godt merket (engelsk: heavy stained). Samtidig kan DNA-et i mange av cellene være makroskopisk i lengde ndash; rundt 5 cm lange for trådene man finner i et menneskelig kromosom. Som en konsekvens av dette, må cellene «pakke sammen» DNA-et sitt. Dette er en av funksjonene til kromosomene, som inneholder spolelignende proteiner kjent som histoner. DNA tvinner seg rundt disse histonene.

B-formen til DNA-spiralen snurrer seg rundt 360° per 10.6 basepar om den ikke strekkes på noen måte. Men mange biologiske prosesser kan føre til strekking. Et DNA-segment med overflødig eller utilstrekkelig spiralvridning blir kalt henholdsvis positiv eller negativ «supercoil». DNA in vivo er ofte negativt supercoil-et, som gjør det lettere å åpne dobbeltstrengen for RNA-transkripsjon.

De to andre kjente dobbeltspiralformene for DNA, kalt A og Z, har små forskjeller i sin geometri og sine dimensjoner. A-formen ser ut til å bare fremstå i dehydrerte DNA-prøver, som de brukt i krystallografi-eksperimenter, og muligens i hybridparinger mellom DNA- og RNA-strenger. DNA-segmenter som cellene har metylert for regulatoriske formål kan innta Z-geometrien, hvor strengen snur rundt spiralaksen som et speilbilde av B-formen.

I enkelte virus fremkommer DNA som ikke-spiralisert, enkelttrådet form. Fordi mange av DNA-reparasjonsmekanismene i cellene bare virker for parede baser, muterer genomet hos disse virusene mye oftere enn det de ville ha gjort med dobbelttrådet DNA. Som et resultat av dette, kan slike virus tilpasse seg raskere for å hindre at de dør ut. Resultatet vil ikke være like fordelaktig i mer kompliserte og tregere replikerende organismer, noe som kan forklare hvorfor bare virus har enkelttrådet DNA. Disse virusene har sannsynligvis også fordel av at det er enklere å bare replikere en streng fremfor to.

Innenfor et gen er det sekvensen av nukleotider bortover en DNA-tråd som definerer et protein, som en organisme er i stand til å lage eller «uttrykke» ved et eller flere stadier i livet, ved hjelp av informasjonen i sekvensen. Forholdet mellom nukleotidsekvensen og aminosyre-sekvensen i proteinet blir avgjort etter enkle cellulære regler under translasjon av den genetiske kode. Tre og tre nukleotider danner hva vi kaller et kodon, eller en triplett, som angir en spesifikk aminosyre. Noe av den genetiske koden er imidlertid overflødig, fordi flere tripletter kan kode for samme aminosyre. Dette redusere derimot sannsynligheten for at en punkt mutasjon kan medføre en endring av aminosyre, avhengig av hvilken nukleotid som muteres i et kodon. 

I mange arter er det bare en liten del av den totale genomsekvensen som ser ut til å kode for proteiner. Funksjonen til resten av DNA-et er usikkert, og debattert. Den mest åpenbare fordelen med store mengder ikke kodende DNA er igjen å redusere mutasjoner i det kodende DNAet, da mutasjon ikke er selektiv, med tilfeldig.  Det er kjent at enkelte nukleotidsekvenser spesifiserer affinitetet for DNA-bindende proteiner, som har en rekke vitale roller, især gjennom kontroll av replikasjon og transkripsjon. Disse sekvensene blir ofte referert til som regulatoriske sekvenser, og forskere antar at vi bare har identifisert en brøkdel av det som finnes. «Junk DNA» representerer sekvenser som ikke ser ut til å inneholde gener, eller ha en funksjon. «Junk DNA» kan for eksempel være pseudogener – dvs. gener som tidligere har hatt en funksjon, men som så har gjennomgått mutasjoner som har ført til tap av denne funksjonen. Genene har likevel blitt bevart fordi de er nøytrale, og dermed ikke utsettes for negativ seleksjon.

Sekvensen avgjør også et DNA-segments sårbarhet for deling av restriksjonsenzymer, som er et viktig verktøy i genetikken. Posisjonen til delingsstedene gjennom et individs genom avgjør en del av individets «DNA-fingeravtrykk».

Proteinsyntesen er syntese av proteiner på grunnlag av DNA. Hos mennesket blir en del av DNA overført til et mindre RNA molekyl, slik at informasjonen kan fraktes ut av cellekjernen. Denne informasjonsoverføringen fra DNA til RNA kalles transkripsjon. Ute i cytoplasma bindes mRNA til ribosomene hvor proteinsyntesen skjer .

DNA-replikasjon eller DNA-syntese er kopieringsprosessen av det dobbelttrådede DNA i forkant av celledeling. De to resulterende dobbelttrådene er som regel nesten identiske, men iblant skjer det feil i replikasjonen som kan gi en kopi som ikke er perfekt (se mutasjon). Hver av de to nye dobbelttrådene består av en streng fra originalen, og en nylig syntetisert streng. Dette kalles semikonservativ replikasjon. Replikasjonsprosessen består av tre trinn: initiering, replikering og terminering.

Den asymmetriske formen og bindingene til nukleotidene betyr at en DNA tråd (to tråder i en dobbelheliks) alltid har en bestemt retning. På grunn av denne retningen, viser nøye undersøkelser av en dobbelheliks at, selv om nukleotidene langs en kjede har en retning, har den motstående kjeden en annen retning («ascending strand» = oppadgående kjede, «descending strand» = nedadgående). DNA trådene er altså ordnet antiparallelt.

I biokjemisk nomenklatur refereres endene til hver DNA tråd som «5-enden» og «3-enden». Enzymer leser nukleotidesekvenser alltid i fra «5-enden» til «3-enden». På engelsk kalles endene «five prime» og «three prime». I et vertikalt orientert dobbelheliks, er «3-enden» på den ene tråden nedadgående og «5-enden» på den andre er oppadgående.

Som et resultat av deres antiparallelle orientering og leseretningen til enzymene, ville cellene kun lese den ene tråden. Den andre tråden måtte leses bakfra, dvs. fra motsatt side av dobbelheliksen. En sekvens som er lest og oversatt kalles «sense», en som ikke er det kalles «antisense». Likevel er det, definisjonsmessig, «antisense» tråden som er templatet for lesing og oversetting!

Noen virus bryr seg ikke om forskjellen på sense og antisense, og har et genom som jobber «dobbelt». Altså et protein dannes av lesing fra 5' til 3' på den ene tråden i dobbelheliksen, mens et annet samtidig dannes av lesing av det samme området, men på motsatt tråd. Som et resultat av dette er virusets genom uvanlig kompakt til å inneholde såpass mange gener som det gjør, noe biologer kaller adapsjon.

Genteknologi kan blant annet brukes for analyse av arvematerialet ved f.eks. en gentest for å oppdage arvelige sykdommer eller for å få bedre forståelse av hvordan sykdommer fungerer.

DNA-informasjon anvendes idag nærmest rutinemessig innen biologisk forskning, for eksempel for å fastslå opphav, sykdomstilstand eller artstilhørighet. DNA-deler av interesse massedupliseres først ved hjelp av PCR-teknikk; deretter sekvenseres den. Den innhentede DNA-sekvensen (som oftest et gen) kan deretter benyttes for å sammenligne sekvensen med tilsvarende sekvenser hos andre arter eller andre individer av samme art.

Genmodifisering innebærer at kunstig DNA eller DNA fra andre individer tilføres genomet hos et individ for å forandre eller tilføre egenskaper for individet.

DNA vil, med unntak av for eneggede tvillinger, være unikt for hvert individ. I tillegg vil arvestoffet gi opplysninger om personens biologiske opphav. DNA benyttes derfor til identifiseringsformål. 

Etter norsk rett kan biologisk materiale innhentes for DNA-analyse fra enhver som med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Det samme gjelder personer som domfelles for slike handlinger. Til bruk for kriminalitetsbekjempelse er det opprettet et DNA-register, hvor DNA-profiler kan registreres.

Biologisk materiale kan også innhentes med hjemmel i utlendingslovenog barneloven f.eks. ved farskapssaker.

Siden DNA muterer over tid og disse forandringene arves av påfølgende generasjoner inneholder DNA historisk informasjon og DNA-sekvenser fra ulike arter kan sammenlignes for å fastslå artenes fylogenetikk, deres genetiske slektskap. 
Lignende teknikk har blitt brukt for å fastslå slektskap mellom historiske personer, for eksempel Thomas Jefferson og Sally Hemings.

På 1800-tallet isolerte biokjemikere først DNA og RNA (blandet sammen) fra cellekjerner. De var forholdsvis raske til å sette pris på den polymeriske strukturen på sine «nukleinsyrer»-isoleringer. Det var først senere at de oppdaget at nukleotidene var av to typer ndash; en som består av ribose og en som består av deoksyribose. Det var denne etterfølgende oppdagelsen som førte til identifiseringen og navnsettingen av DNA som en substans forskjellig fra RNA.

Friederich Miescher (1844ndash;1895) oppdaget en substans han kalte «nuclein» i 1869. Noe senere isolerte han en ren prøve av et materiale vi nå kjenner som DNA fra laksespermie. I 1889 kalte hans elev, Richard Altmann, det for «nukleinsyre». De ble oppdaget at denne substansen bare fantes i kromosomene.

Max Delbrück, Nikolai V. Timofeeff-Ressovsky og Karl G. Zimmer publiserte resultater i 1935 som indikerte at kromosomer var veldig store molekyler hvis struktur kunne bli endret ved hjelp av røntgenstråling. Ved å endre strukturene var det også mulig å endre arvelige karakteristika som ble styrt av kromosomene. (Delbrück og Salvador Luria fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1969 for deres arbeid på den genetiske strukturen til virus.)

I 1943 oppdaget Oswald Theodore Avery at egenskaper ved den «glatte» formen for pneumokokker kunne bli overført til «ru» former for samme bakterier bare ved å gjøre døde bakterier av den «glatte» (S ndash; for «smooth») formen tilgjengelig for levende bakterier av den «ru» (R ndash; for «rough») formen. Høyst uventet ble den levende R-pneumokokken omformet til en ny rekke av S-form, og de overførte S-karakteristika viste seg å være arvelige.

I 1944 publiserte den velkjente fysikeren Erwin Schrödinger en kort bok kalt Hva er liv?, hvor han støttet synet på at kromosomer innehold det han kalte livets arvelige kodespråk. Han tilføyde: «Men begrepet kodespråk [engelsk: code-script] er, selvsagt, for snever. Kromosomstrukturene er samtidig instrumentelle i å bringe frem utviklingen de indikerer. De er lov-kode og utøvende makt ndash; eller for å bruke en annen sammenligning, de er en arkitekts tegninger og byggerens håndverk ndash; i ett.» Han tenkte seg at disse to funksjonelle egenskapene var vevd inn i kromosomenes molekylære struktur. Ved å forstå både den eksakte molekylstrukturen til kromosomene kunne man håpe å forstå både «arkitektens tegninger» og også hvordan dette ble realisert gjennom «byggerens håndverk». Francis Crick, James D. Watson, Maurice Wilkins, Seymour Benzer med fl. tok opp fysikerens utfordring med å finne ut hvordan kromosmene er bygget opp og hvordan segmenter av kromomene som var antatt å relatere til spesfikke egenskaper, kunne utfylle sine oppgaver.

Man kunne ikke forestille seg akkurat hvordan spesifikke egenskaper ved molekylstrukturen hos kromosomene kunne gi opphav til trekk ved organismene og produsere adferd på den tiden. Ved kjemisk splitting av DNA-prøver fikk man alltid de samme fire nukleotidene, og den kjemiske strukturen syntes å være enkel, kanskje tilogmed ensartet. Organismer derimot er komplekse, individuelle og kollektivt  variert.

I femtiårene var det bare noen få forskningsgrupper som satte seg som mål å bestemme strukturen til DNA-et. Disse inkluderte en amerikansk gruppe som ble ledet av Linus Pauling, og to engelske grupper. Ved University of Cambridge, var det Crick og Watson satt og lagde modeller med metallstaver og kuler. I modellene bygget de inn de kjente kjemiske strukturene til nukleotidene og den kjente posisjonen til bindingene som lenket det ene nukleotidet til det neste i polymeren. Ved King´s College, London studerte Maurice Wilkins og Rosalind Franklin mønstrene til DNA tråder med  røntgen diffraksjonsmålinger

En nøkkelbegivenhet for arbeidet til alle disse gruppen var oppdagelsen Pauling gjorde i 1948, at mange proteiner inkluderte spiralformer (se alpha heliks). Pauling hadde dedusert denne formen med bakgrunn i røntgenmønstre. Selv de grove diffraksjonsdataene fra DNA viste at strukturen inkluderte spiralformer. Men denne innsikten var bare en begynnelse. Spørsmålene gjenstod om hvor mange tråder som var sammenbuntet, om dette tallet var det samme for hver spiral,  om basene pekte inn mot aksen eller bort fra den, og endelig hva var egentlig vinklene og koordinatene til alle bindingene og atomene. Slike spørsmål var det som motiverte modellforsøkene til Watson og Crick.
File:DNA Model Crick-Watson.jpg|thumb|right|Crick og Watsons DNA modell bygget i 1953,   stort sett fra de originale delene i 1973 og donert til National Science Museum i London.
Når de modellerte, begrenset de seg til hva de så som kjemisk og biologisk sannsynlig. Likevel var mulighetene svært mange. Et gjennombrudd kom i 1952, da Erwin Chargaff besøkte Cambridge og inspirerte Crick med en beskrivelse av eksperimenter som Chargaff hadde publisert i 1947. Han hadde observert at proporsjonen av de fire nukleotidene varierer mellom den ene DNA-prøven til den neste, men at for spesielle par av nukleotidene ndash; adenine og thymin, guanosin og cytosine ndash; var de to nukleotidene nesten alltid tilstede i samme proporsjon. 

Watson og Crick hadde begynt å vurdere dobbelspiral organisering, og de så at ved å reversere retningen av en tråd i forhold til den andre, kunne de gi en forklaring på Chargaffs merkelige funn. Denne forklaringen var  teorien om komplementær paring av baser, som også medførte at avstanden mellom fosfatkjedene ikke varierte langs en sekvens. Watson og Crick var i stand til å finne at denne avstanden var konstant og måle denne avstanden til 2 nanometer basert på diffraksjonsmålinger gjort av Franklin. Det samme diffraksjonsmønsteret gav dem lengden på hver runde av spiralen, 3,4 nanometer per 10 basepars runde i spiralen. De to kom raskt sammen om en modell, og de annonserte den før Franklin selv publiserte sine data. 

Den store hjelp Watson og Crick hadde av Franklin og hennes data har vært kilde til debatt. Franklins diffraksjonsmønster ble vist til Watson og Crick uten hennes kjennskap eller tillatelse. Wilkins viste dem det på hennes laboratorium mens hun var borte. 

Watson og Cricks modell vakte stor interesse umiddelbart da den ble presentert. De kom til sin konklusjon 21. februar 1953, første presentasjon ble gjort 28. februar. Deres artikkel, 'A Structure for Deoxyribose Nucleic Acid', ble publisert 25. april . I en innflytelsesrik presentasjon i 1957 la Crick frem sitt sentraldogme, som forutså relasjonen mellom DNA, RNA og proteiner, og uttrykte «sekvenshypotesen». En kritisk bekreftelse på replikasjonsmekanismen som var implisert gjennom dobbel-spiral strukturen kom i 1958, i form av Meselson-Stahl eksperimentet. Ikke lenge etterepå avkodet arbeid av Crick og medarbeidere den genetiske kode. Disse funnene representerer molekylærbiologiens fødsel.

Watson, Crick og Wilkins fikk nobelprisen i 1962. Franklin var avgått ved døden på dette tidspunktet.




#Article 107: Egebergs Ærespris (198 words)


Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt.

Prisen ble tidligere kun tildelt utøvere som utmerket seg i to distinkt ulike idretter, helst en sommer- og en vinteridrettsgren, men dette er endret. Frem til 1988 tolket Idrettsforbundet og den tre personer store «Egebergkomiteen» at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste udmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 endret man statuttene, og Oddvar Brå kunne tildeles det eftertraktede trofeet. I tillegg til de sportslige kravene, sier statuttene også at kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier.

Prisen utdeles etterskuddsvis for innsats i det foregående året. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater.




#Article 108: Enebakk (386 words)


Enebakk er en kommune i Viken fylke som grenser til Rælingen, Lørenskog, Oslo, Nordre Follo, Indre Østfold og Lillestrøm. Kommunens administrasjonssenter er Kirkebygda.

Enebakk kommune består av 65% skog og et samlet vannareal som ville dekket tidligere Oppegård kommune. Dette medfører store muligheter til naturopplevelser og friluftsliv. Enebakk har også innsjøen Øyeren som ligger i kommunene Enebakk, Lillestrøm, Rælingen og Indre Østfold i Viken fylke. Øyeren er Norges niende største innsjø med et areal på 84,7 kvadratkilometer. Andre større innsjøer i Enebakk er Børtervanna, Lyseren, Langen, Mjær, Mosjøen, Nordbysjøen og Våg. Kommunen består også av mye dyrket mark.

Før var jordbruk hovednæringen i Enebakk. Nå er det mest servicejobber og transport og veldig mange pendler til Oslo og andre steder. Flere ganger har man prøvd å lage en stor dyrepark i Enebakkskogen for å trekke turister til Enebakk. De fleste bøndene driver med korn. Det har tidligere vært en del melkeproduksjon i Enebakk. Det er nå kun et fåtall melkeprodusenter igjen. 

Opprinnelig bestod Enebakk av seks fjerdinger: 

Da kommunevåpenet ble tegnet og vedtatt på 1980-tallet, var det kun fire fjerdinger igjen: Hammeren var gått inn i Dalefjerdingen  og Enebakkneset var borte. I dag består stort sett de samme grensene, og på grunn av de store avstandene foregår dagliglivet ganske atskilt i de fire fjerdingene. Strandfjerdingen heter imidlertid idag Flateby, og sentrum ligger et litt annet sted enn tidligere. Tidligere var også Enebakkneset med i Enebakk kommune. Enebakkneset, som da hadde 379 innbyggere, ble overført til Fet kommune 1/1 1962.

Enebakk har et rikt kulturtilbud. Det er permanente utstillinger i det gamle herredshuset i Enebakk og flere gallerier som stiller ut kunst fra lokale kunstnere og andre. Enebakk kommune arrangerer kulturdager annethvert år, sist i 2017. I september hvert år arrangeres bygdedagen i Enebakk – et samarbeid mellom kommunens lag og foreninger. 

Kommunevåpenet er bilde av fire eksemplarer av planten firblad med grønn bakgrunn. Tegninger av denne spesielle veksten ble funnet i 1967 under restaurering av den gamle middelalderkirka i bygda. Hver firbladplante symboliserer en fjerding. 

Kommunens tusenårssted er middelalderkirken, Enebakk kirke. 

Enebakk kommunestyre besto av 27 representanter. I perioden 2011-2015 var 7 partier representert i kommunestyret:

Av presse er det bare Enebakk Avis som kommer ut i Enebakk. Kommunen blir også dekket av Romerikes Blad og Østlandets Blad.

Personene er ordnet i rekkefølge etter fødselsår

Kilder:  




#Article 109: Edvard Munch (2503 words)


Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.

Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm. 

Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans. Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp. 

Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.

Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte [Edvard Munch] på at hans familienavn ble uttalt med u». Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.

Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.

Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.

I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.

I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»

Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.

I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».

Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.

I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.

I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.

Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.

I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum). 

Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart. Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».

Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.

Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris. 

Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. .

Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.

Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder. 

Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.

På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.

I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år. Det var hit han lengtet når han var i utlandet og i perioder da han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand». 

Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.

Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.

Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store herskapelige huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».

Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892ndash;94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter, med formene av tunge trær og rugende hus truende over seg, der de stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.

En mer ukjent side av Munch er hans forfattergjerning. Han skrev både dikt og dramatiske tekster.

Munchs diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes ga i 1993 ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes. Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.

I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.

Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.

Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946. 

Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 er han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skal overta arven. Han kontakter advokaten og 18. april 1940 testamenterer han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager blir rasende da han ble vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over, det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen. 

Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil - noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder var ikke trauste, ufarlige landskapsbilder av «germansk» natur. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilde Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.

Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963. 

Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt  malerier,  grafiske blad,  tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares ca. 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.

Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale - brev, notater, utstillingslisteer, litterære tekster m.m. er gjort tilgjengelig på internett.

Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca.  sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90% av dette materialet.

Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo.

Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik».




#Article 110: Erik Johnsen (skihopper) (109 words)


Erik Stein Johnsen (født 4. juli 1965 i Oslo) er en norsk skihopper fra Romsås. 

Under OL i Calgary i 1988 tok han sølv i stor bakke og var med på laget som tok bronse i laghopp. Han vant hopprennet i Holmenkollen samme år. OL-sølvet i 1988 ble kåret til OLs beste norske prestasjon og Johnsen ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris.

Johnsen var en av flere hoppere som ikke oppnådde like gode resultater etter at V-stilen ble innført. 

Johnsen gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole (da Linderud vgs) i årene 1981 til 1984.
Han var i tillegg en habil fotballspiller på Romsås IL og Gjelleråsen IF (3. divisjon). 




#Article 111: Encyclopædia Britannica (116 words)


Encyclopædia Britannica er det mest anerkjente leksikonet i den engelskspråklige verden. Første utgave ble utgitt 1768ndash;1771 i Edinburgh i Skottland av Adam og Charles Black.  I 1920-årene ble rettighetene solgt til amerikanske interesser, og det blir nå utgitt fra Chicago i USA. Språket følger likevel fremdeles britisk rettskriving.

Artiklene i Britannica er skrevet for utdannede voksne lesere, og er skrevet av 19 fulltidsansatte redaktører og over  ekspertbidragsytere.  I 1933 ble Britannica det første leksikonet som  begynte med «uavbrutt revisjon», det vil si at det stadig ble opptrykt på nytt, og alle artikler oppdateres jevnlig. 

Den ellevte utgaven av verket, fra 1911, er ikke lengre beskyttet av opphavsrett, og har blitt digitalisert av blant annet Prosjekt Gutenberg.




#Article 112: Etiopia (5739 words)


Etiopia (amharisk: ኢትዮጵያ, ʾĪtyōṗṗyā), offisielt Den føderale demokratiske republikk(en) Etiopia (amharisk: ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden.

Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg.

I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer.

Etiopia er et av verdens fattigste og minst utviklede land, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Direkte tørkekatastrofer er imidlertid sjeldne, og har vært knyttet til politisk uro i 1974 og 1984. Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og krigen med Eritrea 1998–2000 har også preget landet. De sosiale skillene er lave i Etiopia, med en Gini-koeffisient på 0,30.

Navnet Etiopia betyr «De svartes land», og er dannet av de to greske ordene aithos («brenne») og ops («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)». Navnet Etiopia skrives med ge'ez-skrift , det offisielle Den føderale demokratiske republikken Etiopia skrives .

Navnet Aethiopia (Αἰθιοπία) forekommer to ganger i Iliaden og tre ganger i Odysseen. Den greske historikeren Herodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværende Sudan og Etiopia. Den eldste kjente bruken av navnet Ityopya innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kong Ezana av Kongeriket Aksum.

Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn av Hefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt i ge'ezteksten  (Boken om Aksum) fra 1400-tallet. Her fremstilles Ityopp'is som en ellers unevnt sønn av Kusj, sønnesønn av Bibelens Noah, som skal ha vært grunnleggeren av byen Aksum. I den norske bibeloversettelsen av 1930 brukes ordet Etiopia flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står det Kusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukes Nubia. 

Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia», et navn som er avledet av Habesh, som er en gammelarabisk form for det etiopiske ordet Ḥabaśāt. Den moderne formen av ordet, Habesha, brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordet Al-Ḥabashah betyr «habeshafolkets land».

Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Kenya, i vest til Sør-Sudan og Sudan og i øst til Eritrea, Djibouti og Somalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje. 

Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. I Riftdalen, som typisk ligger over 900 moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet, Addis Abeba, Aksum og Gonder, ligger i høyfjellsplatåene.

Det vestlige fjellplatået, som også er kjent som , strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstaden Addis Abeba på , ca. 2 500 moh. Det abyssinske platået ender bratt mot øst mot Danakilørkenen, og slakt mot  i vest. Etiopias høyeste fjell Ras Dashen (4 550 moh) ligger i denne delen av landet. Det gjør også verdensarvområdet Simien nasjonalpark og Tanasjøen, som er Den blå Nils kilde. Den blå Nil danner en markert canyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. Elva Omo renner sørover mot Turkanasjøen. Elva Awash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde.

Turkanasjøen (som for det meste ligger i Kenya) og Tanasjøen er Etiopias største innsjøer. (For øvrige innsjøer se Liste over innsjøer i Etiopia).

Somaliplatået, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Tullu Demtu, 4 377 moh, og Batu, 4 307 moh) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her er Shebele og Juba. 

I høylandet finnes tresavanne, einer og kaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog. 

Zoogeografisk tilhører Etiopia den etiopiske region, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter som løve, sjiraff, antiloper og hyener finnes her. Det finnes 31 endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet. Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal), fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) og flikibis (Bostrychia carunculata) er slike arter. 

Etiopia har tropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad.

Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.

Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011).

I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Den største folkegruppen er oromoer med 34,9 %, som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakker oromo, og er stort sett bosatt i Oromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet.

Tradisjonelt har amharer (26,9 %) og tigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvis amharisk og tigrinja/tigré.

Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store men sparsomt bebodde Somaliregionen nær grensen til Somalia, i et konfliktområde som også er kjent som Ogaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper er sidama (4 %), guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %), welaita (2,3 %), hadiya (1,7 %), afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper.

Det snakkes mellom 77 og 85 språk i Etiopia. Amharisk og oromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhører den afroasiatiske språkfamilien, mens rundt 20 språk er nilosahariske.

Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne, fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animistiske afrikanske religioner.

Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring.  Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang.

Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra Den arabiske halvøy. Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til egypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen Kebra Negest regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974.

Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, hadde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom.

Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros (1855–68), Yohannes IV (1868–89), Menelik II (1889–1913), keiserinne Zewditu (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895.

Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og Storbritannia ble krigsmotstandere i Europa.

Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993.

Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74. Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppen Derg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landet Sovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med den demokratiske folkerepublikken (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt av EPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper.

Statsminister Meles Zenawi fra TPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fram til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en ny føderal grunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer, og har i Etiopia også redusert amharenes dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet til tigreanerne. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre.

Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen. 
Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven er føderal, og bygger på de 9 etnisk baserte regionene. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen, som utgår fra koalisjonen EPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen TPLF fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Abeba etter at det marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen, og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.»
Statsminister Meles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og 2010. Han satt til sin død i 2012.

Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus (Yefedereshn Mekir Bet) med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (Yehizbtewekayoch Mekir Bet) med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år.

Etiopias president har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende president Girma Wolde-Giorgis ble valgt i 2001 og gjenvalgt i 2007.

Regimet ble kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser, og forstyrrelse av fagforeninger.

Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land [er] mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner».

Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept. Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper.

Det politiske systemet i landet er basert på koalisjoner mellom etnisk baserte partier. Den regjerende koalisjonen EPRDF består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike regioner/folkegrupper: Oromo Peoples' Democratic Organization (OPDO) fra oromoene; Amhara National Democratic Movement (ANDM) fra amharer; South Ethiopian Peoples' Democratic Front (SEPDF) fra Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk og Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) fra tigreanere. Også de seks partiene som samarbeider med koalisjonen er basert på regionalitet og etnisitet.

Ved Etiopias parlamentsvalg 2010 fikk EPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansen Medrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet.
Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem». Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.»

Under statsminister Abiy Ahmed, som tiltrådte i april 2018, har landet gjennomgått en demokratiserings- og reformprosess, i tillegg til at det ble inngått en fredsavtale med Eritrea.

Etiopia har siden 1996 vært inndelt i 9 etnisk baserte regioner (flertall kililoch, entall kilil), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba og Dire Dawa. Regionene er videre inndelt i 68 soner. Den videre inndelingen er i om lag 500 woreda, og til sist i et landsbynivå kalt kebele. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser.

Etiopia er medlem av FN, de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Den afrikanske union, ACP, G24-landene, COMESA og Cotonou-avtalen.

Etiopia ble medlem av Folkeforbundet i 1923, og av FN fra opprettelsen. Landet samarbeidet tett med Storbritannia fram til 1945, og med USA etter dette. Etiopia var en av initiativtagerne til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1963, og OAUs hovedkontor ble lagt til Addis Abeba. Etter revolusjonen i 1974 ble Etiopia offisielt medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, men utviklet i realiteten tette bånd til Sovjetunionen og dets allierte. 

Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd til USA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte i krigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåke al-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent at Central Intelligence Agency bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalte black site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror.

Etiopia har også gode relasjoner til Israel og Saudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia.

Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandet Somalia på grunn av pågående grensestridigheter i Ogadenområdet. Forholdet til Eritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs og Italias initiativ. Under og etter den eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellom TPLF, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket av UNMEE. Forholdet til nabolandet Sudan var lenge spent fordi Etiopia støttet SPLMs kamp for et uavhengig Sør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse».

Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP. Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskproduserte stridsvogner. Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder.

Etiopias rettsvesen er knyttet til regionene/delstatene. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes en høyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes av folkerepresentanthuset etter forslag fra statsministeren. Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som er muslimer.

Det nåværende flagget til Etiopia ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanlige fargene for afrikansk enhet: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996.
Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flagget Løven av Juda som emblem, mens ulike motiv ble brukt av Derg og under folkerepublikken 1987–91. 

Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyllent pentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fra Kong Salomo, og kan minne om solen i Dergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper.

Under keiserdømmet fantes det flere ordener.  Den første av disse, Salomos segls orden, ble innstiftet i 1874 og ble i 1922 delt, slik at Salomo-ordenen, som blant annet Haakon VII og Olav V var innehavere av, ble til. Flere nordmenn var blant innehaverne av Etiopias stjerneorden, innstiftet i 1874. Dronningen av Sabas orden ble etablert i 1922, Keiser Menelik IIs orden, som også flere nordmenn mottok, i 1924, og Den hellige treenighetens orden i 1930. Etter at Etiopias statsform, som følge av kuppet i 1974, ble endret til republikk, ble de keiserlige ordener avskaffet som statlige utmerkelser. Under Dergen kom et nytt ordensvesen til.

Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere er IMF, Verdensbanken, USA, Storbritannia og EU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig, av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.. Budsjettåret begynner 8. juli.

Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba, som ble opprettet i 1991. Flere norske misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider i Etiopia, blant annet Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband, Frikirken, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. 

Mellom 35 og 60 barn blir adoptert fra Etiopia til Norge hvert år, gjennom Adopsjonsforum.

Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia, og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp.
Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN.

Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst» i årene 2005-2010 (per jan 2010), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsing og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport».

Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer. Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer.

Etiopias eksport bestod tidligere i all hovedsak av kaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter er roser og andre gartneriprodukter, bomull, lær- og skinnprodukter, gull og khat.

De viktigste eksportlandene er Kina (13,3 %), Tyskland (10 %), Saudi-Arabia (7,6 %), USA (7,4 %), Nederland (6,5 %), Sudan (4,5 %) og Belgia (4,1 %). (2009)

Norge importerer roser, honning og kaffe.

Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er bare gull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes det platina, salt, kaliumklorid, kull og jernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt.

Landet har, med sine høydeforskjeller, et betydelig potensial for vannkraftproduksjon, særlig Den blå Nil. Store vannkraftverk er blant annet Tana Beles-demningen i Den blå Nil, Tekeze-demningen i en bielv til Nilen og Gilgel Gibe vannkraftverk i Omovassdraget.

Etiopias energiforsyning er 90 % basert på vannkraft. Årlig produksjon (per 2016) er 11 milliarder kWh.

Jordbruket står for 45–50 % av BNP, 85 % av sysselsettingen og 60 % av eksportinntektene.

Viktige landbruksprodukter er korn, belgfrukter, kaffe, sukkerrør, khat, poteter, oljevekster og avskårne blomster.

Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig av pastoralisme, og buskapene omfatter 35 millioner kveg, 25 millioner sauer og 18 millioner geiter, (2003) noe som også er grunnlag for industri med huder. 

Den 784 km lange jernbanestrekningen Ethio-Djibouti Railways mellom Addis Abeba og havnen i byen Djibouti ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba og Dire Dawa. Banen er under opprusting. I 2012 startet byggingen av 34 kilometer med dobbelsporet bybane i Addis Abeba. Bybanen blir normalsporet og elektrifisert, og er forventet ferdig i slutten av 2015.

Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene i Assab og Massawa som følge av krigen med Eritrea.  

Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Det transafrikanske hovedveinettet forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og Khartoum i Sudan. De viktigste flyplassene er Bole internasjonale lufthavn ved Addis Abeba og Aba Tenna Dejazmach Yilma internasjonale lufthavn ved Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken. Det statseide flyselskapet Ethiopian Airlines har både innenlandske og internasjonale/interkontinentale flyruter.

Både Folkerepublikken Kina og India øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunder skoproduksjon) og bilproduksjon. Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner.

De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet. Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik.

Etiopias nasjonalbank er sentralbank.

Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopias . Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500 000 turister årlig.. I 2014 ble Ethiopian Tourism Organisation (ETO) etablert av regjeringen i samarbeid med FNs utviklingsprogram (UNDP). ETOs formål er å utvikle turisme-relaterte prosjekter og styrke reiselivsnæringen for på den måten å bidra til økonomisk vekst.

Den etiopiske kalenderen er basert på den koptiske kalender, som i sin tur er basert på den egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fra den julianske kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vår gregorianske, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel.

Nasjonaldagen er 28. mai, til minne om Dergs fall etter den etiopiske borgerkrigen i 1991. Andre offentlige høytidsdager er Julaften (7. januar!), helligtrekongersdag (19. januar), minnedagen for slaget ved Adwa (1. mars), 1. mai, minnedagen for seieren over Italia i 1941 (5. mai) og nyttår (11. september). I tillegg kommer følgende bevegelige helligdager innen islam og kristendommen: Id al-adha, Mawlid, Langfredag, Andre påskedag, Korsets opphøyelse og Id al-fitr.

Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole. Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen, mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider. 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har mer enn 32 universiteter og flere private og offentlige høyskoler. Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950.

Historisk sett har den etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen er analfabeter, men bare 50 % av landets unge er det.

Selv om ytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandske internettsider og nyhetssendinger. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010. Det rapporteres også om at en journalist i Voice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile i Ogadenområdet.

Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseide Ethiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet. Addis Zemen skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ for Etiopias arbeiderparti. Andre aviser er Addis Fortune, ukeavisen Capital Ethiopia og Ethiopian Reporter. Ukeavisen Yeroo utgis i Oromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis. Mestawet Ethiopian Newspaper er et månedstidsskrift for etiopiere i USA.

Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon.

Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom.

Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003), borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særlig Somaliregionen, sørlige deler av landet og i Amhara- og Tigrayregionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet. Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann.

Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011).

Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mens spedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011).

Man mangler data for utbredelsen av hiv/aids.

Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler.

Kvinnelig omskjæring praktiseres blant mange folkegrupper i Etiopia, tilsynelatende uavhengig av religion. Bruderov med tilhørende voldtekt praktiseres i noen regioner. Polygami er forbudt.

Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur. 

Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter.

Det er rundt 300 000 fagforeningsmedlemmer i Etiopia, hvorav mer enn 203 000 er medlemmer av Confederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme. Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993.

Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum, og den etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnes Kebra Nagast (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten til Kong Salomo. Den noe eldre teksten Fetha Nagast er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig vært geez.

Den første litteraturen på folkespråket amharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene er Lebb wallad tarik (1908), en læretekst av Afawarq Gabre Yesus. Senere forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon. Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA.

Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellom arabisk musikk og afrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk. Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet. Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter. Begena er en tistrenget lyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster.

Den muslimske musikkstilen manzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også på oromo.

Innen moderne musikk er Aster Aweke og Ejigayehu Shibabaw blant de mest kjente artistene. 

Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannede Tesfaye Gessesse.

 i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en for arkeologi og paleoantropologi (hvor blant annet Lucy er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider av Afewerk Tekle) og en etnografisk avdeling.

Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier og ikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er påtagelig.

De ni verdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. I Aksum finnes ruiner og obelisker etter kongeriket Aksum fra 300–1100-tallet; i Gonder ligger den originale borgen Fasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byen Harar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene i Tiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mens Konsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne er Kirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet.

Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett er wat, en stuing servert på et tynt surdeigsbrød kalt injera. Brødet lages av teffmel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen.

Etioperne bruker sjelden svinekjøtt, ettersom de fleste er ortodokse kristne, muslimer eller jøder. Den etiopisk-ortodokse kirke foreskriver ukentlige fastedager i tillegg til fastetiden, og dette har bidratt til å utvikle en kultur for vegetarretter, og flere typer matolje: sesamolje, saflorolje og nuug.

En vanlig drikk i Etiopia er tej, som blir laget av honning og vann. Den har et alkoholinnhold på et sted mellom 6 og 11 % og blir fremstilt av Gesho (Rhamnus prinoides), som tilhører geitvedslekten. I de etiopiske høylandene drikkes det ofte et øl kalt talla, som blir laget av teff.

Etiopia er særlig kjent for sine mellomdistanse- og langdistanseløpere, som regelmessig er blant verdens beste. Den første var Abebe Bikila som ble den første afrikaneren som vant et OL-gull; i maraton under Sommer-OL 1960Svein Sæter. «Berrfotrevolusjonen». I: Syn og Segn, nr 4, 2010. Haile Gebrselassie, Kenenisa Bekele, Miruts Yifter og Meseret Defar er noen av de fremste utøverne.

Landet deltok første gang i De olympiske leker i 1956, og har (per 2011) vunnet 38 medaljer, alle i løpsøvelser i friidrett.

Etiopia vant Afrikamesterskapet i fotball 1962. Fotballandslaget har ellers ingen meritter å vise til.




#Article 113: Ekvatorial-Guinea (657 words)


Republikken Ekvatorial-Guinea (spansk: República de Guinea Ecuatorial; fransk: République de la Guinée Équatoriale) er et sentralafrikansk land med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øya Bioko. Ekvatorial-Guinea er det eneste selvstendige landet i Afrika med spansk som offisielt språk. Fransk er også offisielt.

Øya Bioko er fjellrik og vulkansk med fruktbar jord. Det har lenge vært dyrket kakao i lavlandet, mens det er kaffeplantasjer på skråningene, som hever seg opp til Pico de Santa Isabel, landets høyeste fjell. På den sørlige delen av øya er det kupert terreng og fossefall. På det tynt befolkede fastlandet fører mangrovesumper langs kysten inn til tette, tropiske skoger. Her har internasjonale firmaer konsesjon på å ta ut tømmer, særlig tresortene okoume og mahogni. 

Naturressurser: olje, tømmer, små uutforskede forekomster av gull, mangan, uran, titan og jernmalm.

Klimaet er tropisk. Kraftige stormer og oversvømmelser forekommer.

Landets største miljøproblem er mangel på drikkevann og for stor avvirkning av skog. Om lag 90 % av elektrisiteten produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft.

Et stort helseproblem er hiv og aids. I 2001 var 3,5 % av den voksne befolkningen smittet.

Bioko – den største av øyene – var opprinnelig portugisisk, og var i århundrer kjent som slavedepotet og utskipningshavnen Fernando Póo, oppkalt etter portugiseren Fernando do Po, som utforsket kyststrekningen på 1400-tallet. Spania overtok i 1778. Landet var da kjent som  Spansk Guinea.  

Etter at landet hadde fått sin uavhengighet fra Spania i den 12. oktober 1968, kom Francisco Macías Nguema til makten. Nguema tilhørte folkegruppen fang, og var medlem av mongomoklanen. Han ble i 1968 valgt i det første demokratiske valget som ble holdt i landet. Hans despotiske og blodige styre varte i 11 år, til han ble avsatt og henrettet for folkemord og høyforræderi. 

Den nåværende presidenten, Theodoro Obiang Nguema, som er Macías' nevø, tok makten gjennom et kupp i 1979. Han fortsatte i stor grad å styre landet på samme måte som sin slektning. Formelt har Ekvatorial-Guinea vært et demokrati fra 1991, men i de valg som har vært holdt siden da har det sannsynligvis forekommet valgfusk. Observatører beskrev ettpartivalget i 1996 som meningsløst.

Ekvatorial-Guineas politiske system er basert på spanske institusjonsmodeller, men bare 11 år etter landets uavhengighet fra Spania i 1968 ble regjeringen styrtet gjennom et statskupp, og general Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979. Han fungerer som statssjef (president) og stiller til valg hvert 7. år. Mbasogo har til nå hatt et overveldende flertall ved valg, og det er ingen begrensning på antall perioder presidenten kan sitte. Landet har også en statsminister som blir utpekt av presidenten. Parlamentet er unikammeralt, men har de facto svært liten makt, da konstitusjonen fra 1995 legger all reell makt til presidentembetet.

Ekvatorial-Guinea er inndelt i sju provinser (provincias): 

ACP, Afrikabanken, Den afrikanske union (AU), BDEAC, CEMAC, CPLP, FAO, CFA-franc, G77, Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling, Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, Røde Kors, IDA, IFAD, IFC, IFRCS, ILO, IMF, IMO, Interpol, IOC, ITSO, ITU, MIGA, NAM, OAS (observatør), La Francophonie, OPCW, FN, UNCTAD, UNESCO, UNIDO, UNWTO, UPU, WHO, WIPO, WTO (observatør)

I årene før landet ble selvstendig, sørget kakaoplantasjene på Bioko for at landet hadde Vest-Afrikas høyeste inntekt per innbygger. Da Macias styre sluttet, var imidlertid landet en politisk og økonomisk ruin, og minst 100 000 innbyggere hadde rømt til nabolandene. Mesteparten av dem som ble igjen i landet, lever som småbrukere og dyrker yams, kassava og bananer til eget forbruk. 

Det ble oppdaget olje i landet i 1996. Utvinning av landets store oljerikdommer har skapt en kraftig økonomisk vekst i landet. Andre viktige næringsgrener er skogbruk, jordbruk og fiske. 

Verdensbanken og andre land har stort sett avsluttet sine hjelpeprogram (fra 1993) i Ekvatorial-Guinea på grunn av korrupsjon og vanstyre i landet. De fleste foretak eies av regjeringsmedlemmer og deres familier.




#Article 114: Egypt (1972 words)


Egypt, offisielt Den arabiske republikk(en) Egypt, er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Midtøsten på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. I 1922 fikk landet delvis uavhengighet fra Storbritannia, som hadde styrt siden 1882. Først etter andre verdenskrig fikk landet full uavhengighet.

Egypt er et av de landene med størst befolkning i Afrika og i Midtøsten. Folketallet ble i 2020 anslått til 100 millioner. De fleste av Egypts innbyggere bor i nærheten av Nilens bredder, i et område på om lag 40 000 kvadratkilometer, hvor også de eneste dyrkbare områdene ligger. De store områdene som dekkes av Sahara-ørkenen er heller tynt befolket. Om lag halvparten av Egypts innbyggere bor i byområder, hvorav de fleste bor i de tett befolkede bykjernene i Kairo, Alexandria og andre større byer i Nildeltaet.

Egypt er kjent for sin storhetstid som oldtidssivilisasjon, og for enkelte av verdens mest kjente byggverk, som Pyramidene ved Giza og Sfinksen i Giza. Egypts oldtidsruiner, slik som de vi finner i Memfis, Teben, Karnak og Kongenes dal har vært og er viktige åsteder for betydningsfulle arkeologiske studier, og funn fra disse stedene står nå utstilt i kjente museer rundt om i verden.

Egypt er i dag en av de mest utviklede og diversifiserte økonomiene i Midtøsten, hvor turisme, jordbruk, industri og serviceytende næringer hver står for nesten like andeler produksjon.

Egypts geografi er knyttet til to regioner: Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Egypt ligger omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt har kystlinjer mot Middelhavet og Rødehavet. Landet grenser til Libya i vest, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst og Sudan i sør. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Med et areal på 1 001 449 km² har Egypt et landområde på størrelse med Texas og New Mexico til sammen, fire ganger større enn Storbritannia og to ganger større enn Frankrike. Den største rette avstanden i Egypt fra nord til sør er 1 024 km, mens den fra øst til vest er 1 240 km. Egypts maritime grenser består av mer enn 2 900 km kystlinjer langs Middelhavet, Suezbukta, Akababukta og Rødehavet. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta. Hele 96 % av landet er ørken.

Egypt er først og fremst ørken. Bare en liten del av det totale landområdet er kultivert og har permanent bosetning. Det meste av landet ligger innenfor det brede båndet av ørken som strekker seg østover fra Afrikas atlanterhavskyst, over kontinentet og inn i Sørvest-Asia. 

Egypts geologiske historie har skapt fire store naturgeografiske regioner:

Til tross for at Nildalen og Nildeltaet kun dekker om lag 5,5 % av Egypts samlede areal, er denne regionen landets viktigste og eneste dyrkbare. Omtrent 99 % av befolkningen livnærer seg av denne frodige regionen. Nildalen strekker seg ca. 800 km fra Aswan til utkanten av Kairo. Nildalen er også kjent som Øvre Egypt, mens området rundt Nildeltaet er kjent som Nedre Egypt. Bratte fjellklipper reiser seg langs elvebreddene eller tilført siltjord som ellers er veldig tørr. Siden byggingen av Aswandammen har jordbruket i Nildalen vært avhengig av irrigasjon. Nildeltaet består av flate, lavtliggende områder. Enkelte deler av deltaet er myrlendte og vasstrukne, og dermed ikke egnede for jordbruk. Andre områder rundt deltaet brukes til jordbruk.

Egypt er, med sine over 100 millioner innbyggere, Afrikas tredje største land målt etter befolkning. Omtrent hele befolkningen bor langs Nilen eller i Nildeltaet. Omkring 90 % av Egypts befolkning hører til islam (de fleste er sunnimuslimer), og resten er i hovedsak kristne (fortrinnsvis koptiske kristne). Men det finnes også grupper av jøder, bahaier og andre mindre religiøse grupper. Ved siden av religiøst skille kan befolkningen i Egypt skilles mellom de som bor i byer og fellahin, som bor på landsbygda.

Minoritetene i Egypt er en liten gruppe beduiner, de berberspråklige siwaene (fra området rundt Siwaoasen) samt 90 000 flyktninger (70 000 palestinere og 20 000 sudanesere).

De viktigste byene i landet er Kairo, Alexandria, Luxor, Sharm el-Sheikh, Port Said, Suez, Asyout, El Mansoura og El Zagazig.

Hovedartikkel: Egypts historie

Den årlige, næringsrike flommen til Nilen i kombinasjon med at området er delvis isolert av ørkener i øst og vest, la grunnlaget for fremveksten til en av verdens største sivilisasjoner. Et forent kongedømme ble grunnlagt rundt år 3200 f.Kr. av kong Narmer, og en serie dynastier hersket i Egypt i de neste tre millenniene. Det siste innfødte dynastiet, kjent som det 31. dynastiet, falt til Persia i 343 f.Kr., som grov ut forløperen til Suezkanalen og forbandt Rødehavet med Middelhavet. Senere falt Egypt til grekere, romere, bysantinere og perserne igjen.

Det var muslimske erobrere arabere som tvang igjennom islam og det arabiske språket i det 7. århundre til egypterne, som gradvis overtok begge deler. Muslimske herskere som ble utpekt av det islamske kalifatet hadde kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene. En lokal militær kaste, mamelukkene, tok kontroll rundt år 1250 og fortsatte å styre selv etter at Egypt ble erobret av osmanene i 1517.

Etter at Suezkanalen ble fullført i 1869, ble Egypt en viktig mellomstasjon for verdenshandelen også i moderne tid. Men landet hadde også blitt svært gjeldstynget. For å beskytte sine investeringer tok Storbritannia kontroll over Egypts styre i 1882, men nominell underordning til osmanene fortsatte til 1914.

Det egyptiske parlamentet hadde vært nesten helt uavhengig fra Storbritannia siden 1922 og iverksatte en ny grunnlov i 1923 under lederskapet til den populære revolusjonære Saad Zaghlul. Mellom 1924 og 1936 eksisterte det et kortvarig, men vellykket forsøk på å modellere Egypts konstitusjonelle styresett etter europeisk stil, kjent som Egypts liberale eksperiment. Britene beholdt riktignok en viss grad av kontroll som førte til fortsatt ustabilitet i styret. I 1952 tvang et militært coup d'état kong Farouk I, en konstitusjonell monark, til å abdisere til fordel for sin lille sønn, Ahmed Fouad, som fikk tittelen Fouad II av Egypt.

 
Den egyptiske republikken ble erklært 18. juni 1953 med general Mohammed Naguib som den første presidenten. Etter at Naguib også ble tvunget til å trekke seg i 1954 av Gamal Abdel Nasser, den virkelige arkitekten bak bevegelsen i 1952, tok sistnevnte makten som president og nasjonaliserte Suezkanalen, som igjen førte til Suezkrisen i 1956. Selv om Egypt tapte militært, steg Nasser ut av krigen som en arabisk helt, og nasserisme fikk utstrakt innflytelse i regionen selv om den ble møtt av blandede følelser av egypterne selv; mange av dem hadde vært likegyldige overfor arabisk nasjonalisme.

Mellom 1958 og 1961 satte Nasser i gang med å danne en union mellom Egypt og Syria, kjent som Den forente arabiske republikk. Dette forsøket ble også møtt med blandede følelser, og det var klart at mange egyptere ikke likte at navnet på deres land, som hadde vedvart i tusenvis av år, plutselig var borte. Tre år etter seksdagerskrigen i 1967, hvor Egypt tapte Sinai til Israel, døde Nasser og ble etterfulgt av Anwar Sadat, som presenterte sin maktovertagelse som en korrektiv revolusjon. Sadat endret Egypts lojalitet i den kalde krigen fra Sovjetunionen til USA, utviste sovjetiske rådgivere i 1972 og satte i gang den økonomiske reformen, intifah, mens han slo voldelig ned på religiøs og sekulær opposisjon. Egypts navn ble også gjeninnført.

Egypt satte sammen med Syria i gang et overraskelsesangrep på Israel i Jom kippur-krigen i 1973. Den innledende fasen gikk i Egypt og Syrias favør, men etter to dager begynte Israel å få overtaket. Til slutt gikk begge partene med på en våpenhvile, etter at israelske styrker hadde omringet egyptiske styrker, og stod fri til å marsjere mot Kairo og Damaskus. Sadat inngikk fred med Israel i bytte mot Sinai i 1979, et trekk som var svært kontroversielt i den arabiske verdenen og som førte til en kort krig mot Libya sommeren 1977, samt at Egypt ble utvist fra Den arabiske liga (de ble tatt inn igjen i 1989). Sadat ble myrdet av en religiøs fundamentalist i 1981 og etterfulgt av Hosni Mubarak. Siden mordet på Sadat har Egypt vært i en sammenhengende unntakstilstand i over 25 år.

I januar 2011 begynte den egyptiske revolusjonen. Protestanter fra flere folkegrupper i samfunnet tok del i de massive demonstrasjonene mot det tretti år lange styret til president Mubarak. Tahrirplassen i sentrum av Kairo ble den sentrale møteplassen for demonstrantene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av som president i Egypt, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal planlegge og forberede demokratiske valg. Valg til parlamentet ble avholdt i tre omganger i perioden november 2011 til januar 2012 og ga flertall til islamistiske partier. Første runde i presidentvalget ble avholdt i mai 2012, med avgjørende runde i juni samme år. Mohammed Mursi, med tilknytning til Det muslimske brorskapet, vant. I 2013 oppsto det demonstrasjoner i likhet med i 2011. Etter flere dagers uroligheter ble Adly Mansour 3. juli 2013 innsatt som fungerende president etter at  hæren hadde avsatt president Mursi.

Egypt er en republikk basert på semipresidentialisme, der makten skal deles mellom presidenten og statsministeren. I praksis ligger imidlertid mye makt hos presidenten, som i over 50 år har blitt valgt gjennom valg med kun én kandidat.

Presidenten er statsoverhode og øverste leder for landets militære styrker. Nasjonalforsamlingen er et tokammer-parlament bestående av Folkeforsamlingen (et underhus med 454 medlemmer) og Shurarådet (et overhus med 264 medlemmer). Presidenten utnevner visepresidenten, statsministeren, regjeringen, ti medlemmer av Folkeforsamlingen og 88 medlemmer av Shurarådet. Styret fortsetter å gjennomgå forandringer, og først under valget i 2005 holdt man presidentvalg med flere kandidater. Hosni Mubarak ble utropt til valgets vinner, og påbegynte deretter sin femte presidentperiode; han tiltrådte som president i 1981. Etter endringer i grunnloven i 2005 holdes presidentvalg hvert sjette år. Landet holder også jevnlige valg til nasjonalforsamlingen, for Folkeforsamlingen hvert femte år, og for Shurarådet velges en halvpart av de valgte representantene hvert tredje år. Deltakelse i valg er påbudt for alle over 18 år, brudd på denne plikten er straffbart.

Administrativt er landet inndelt i 28 guvernementer, og en by med selvstyre på samme administrative nivå som guvernementene:
 

Egypt er avhengig av vannet fra Nilen siden landet består av 97 prosent ørken og at det faller svært lite nedbør der. Nilen er verdens lengste elv, og vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet. Elva renner gjennom åtte land før den når Egypt, og de fleste av disse landene ønsker å bruke mer av Nilens vann. Dette er ansett som en kilde til konflikt. Denne situasjonen har gitt egypterne det som har blitt omtalt som et nedstrømskompleks: Hele deres kulturelle og politiske historier preges av at de lever nederst i Nil-bassenget. I tusener av år har de levd med frykten for at Nilens vann skulle utebli før vannet nådde fram til Egypt.

Egypts hovedstad Kairo er Afrikas største by og har i århundrer vært kjent som et senter for læring, kultur og handel.  Det arabiske språkakademiet er ansvarlig for normering av det arabiske språket rundt i verden.

Egypt har et aktivt media- og kunstmiljø, og har hatt det siden sent på 1800-tallet. I dag er det mer enn 30 egyptiske satellittkanaler, og over 100 spillefilmer produseres hvert år. Kairo har også blitt kalt «Østens Hollywood». For å styrke medieindustrien, spesielt mot konkurranse fra landene rundt Den persiske gulf, har det blitt bygget et stort mediesenter. Egypt er også det eneste arabiske landet med et operahus. Siden 1970 har egyptisk popmusikk fått økende popularitet i egyptisk kultur, spesielt blant ungdom. Blant populære popmusikere kan nevnes Amr Diab. Enkelte, som popartisten Ruby, er omdiskuterte for å ha tøyd kulturelle grenser.

Noen kjente egyptiske kulturpersonligheter inkluderer forfatteren og nobelprisvinneren Naguib Mahfouz, sangeren Umm Kulthum og skuespilleren Adel Imam. Fotballspilleren Mohamed Salah kommer også fra Egypt.




#Article 115: Elfenbenskysten (1901 words)


Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao. 

I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd. 

Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet. 

Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia. 

De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.

Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.

Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde. 

Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.

Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.

Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.

I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana. 

I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo. 

Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet.

Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002-2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket. 

Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive.

Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner.

Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer. 

Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje. 

Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, og et styre der det ikke var pressefrihet. Hans regime var imidlertid ikke noe voldsregime, og hans styresett ble bedømt som paternalistisk. Han ble av mange omtalt som Afrikas vismann. Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre, frem til den verdensomspennende økonomiske nedgangen på 1980-tallet også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at Houphouët-Boigny i 1990 måtte gå med på å tillate flere partier. Han døde i desember 1993, og var da den lengst sittende afrikanske statslederen. 

Hans etterfølger Henri Konan Bédié ble erklært som vinner av presidentvalget som ble avholdt i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Alassane Ouattara hadde foreldre fra Burkina Faso, og ble derfor nektet å stille til valg.  

President Houphouët-Boigny hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, men Bédié fulgte ikke denne politiske linjen. Dette gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. Et stort antall innvandrere fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) reiste krav om politiske rettigheter, og avvisningen av Outtaras kandidatur i presidentvalget i 1995 var et viktig eksempel på hvordan immigranter og deres barn ikke ble likebehandlet med innfødte ivorianere. De økende motsetningene i Elfenbenskysten førte til et ublodig militært kupp i 1999, og general Robert Guéï overtok ledelsen i landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike, og Elfenbenskysten gikk inn i en dyp økonomisk krise. 

I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan, og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.

Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg, siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med ett år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles' leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.

Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.

Den 31. oktober 2010 avviklet landet sitt første presidentvalg siden 2000. Ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %), og det ble derfor avholdt en andre valgomgang den 2. desember 2010. Ouattara ble da erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater ble tatt i ed og utnevnte sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.

Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010. Under en demonstrasjon til støtte for Outtara i Abidjan den 16. desember 2010 ble cirka 50 av Outtaras tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember 2010, og FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos opptreden som et de facto statskupp.

I midten av mars 2011 brøt det ut kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var militært overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjonen fant sted etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.

Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet av Outtaras og franske styrker i en felles militæraksjon den 11. april 2011. De pågrep Gbagbo sammen med hans kone og sønn, og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet («Hotel du Golfe»), som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til de rettslige myndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed som president den 6. mai 2011.

I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Den 5. februar 2019 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen at Gbagbo den 15. januar var blitt frikjent for anklagene, og at han var blitt utlevert til Belgia mot kausjon. Belgiske myndigheter opplyste at de i prinsippet hadde sagt seg villige til å ta imot Gbagbo inntil det ble klart hvorvidt frikjennelsen ville bli anket.

Den 25. oktober 2015 ble det avholdt nytt presidentvalg, og Outtara ble gjenvalgt som president. Den 6. januar 2016 endret han sammensetningen av sin regjering. Hans uttalte mål var å styrke de kreftene som søker å samle nasjonen, og å utarbeide en ny grunnlov. Grunnloven skulle blant annet inneholde bestemmelser om etablering av et ivoriansk senat og av et visepresidentembete. Den 30. oktober 2016 ble det avholdt folkeavstemning i Elfenbenskysten om den nye grunnloven. 

Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredjedel av verdensproduksjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen skjøt fart under president Houphouët-Boigny, og majoriteten av bøndene er innvandrere fra nabolandene. Landets økonomiske situasjon endrer seg i takt med svingningene i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning, og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.

Elfenbenskystens herrelandslag i fotball overrasket ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland 2006.
Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM, sammen med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredjeplass i gruppespillet, bak Nederland og Argentina.

Fotball-landslaget for herrer deltok også i VM i Sør-Afrika i 2010, i gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Laget kom på tredjeplass i denne gruppen.

Elfenbenskystens kvinnelandslag i fotball var rangert som nummer seks i FIFAs CAF-rangering ved utgangen av 2015. De har stort sett blitt rangert mellom 60 og 80 i verden siden rangeringen ble innført.

Elfenbenskysten tok sitt første OL-gull i historien, da Cheick Cissé vant -80 kg klassen i taekwondo under sommer-OL 2016 i Rio




#Article 116: Ecuador (2127 words)


Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia. Ecuadors hovedstad er Quito.

Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med 71,9 % mestiser, 7,4 %  montubio, 7 % indianere, 6,1 % hvite, 4,3 % afroecuadorianere, 1,9 % mulatter og 1 % svarte. Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet.

Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert.

Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser.

Landet ligger på vestkysten av Sør-Amerika, under ekvator, som også forklarer navnet på landet. Landet blir grovt delt inn i tre geografiske regioner: høylandet Andes, la Sierra, deler landet på langs. I vest har man kystområdet la Costa, og i øst det lavtliggende området som er dekket av Amazonasregnskogen, el Oriente.  Galápagosøyene er dessuten en del av Ecuador. Kystområdet er fruktbart om enn varmt fordi det ligger lavt. I sør finner man havnebyen Guayaquil ved utløpet av Rio Guayas. Høylandet strekker seg midt gjennom landet fra nord til sør ca. 2500 moh. og har en moderat temperatur. I høylandet finner man provinshovedstedene Quito, Ambato og Cuenca. Mange av fjellene her er delvis aktive vulkaner som når til 5–6000 moh. Blant disse er Chimborazo på 6310 moh. det høyeste fjellet i Ecuador. I høylandet ligger det flere kratersjøer, for eksempel Quilotoa, 35 km vest for Latacunga. El Oriente (østen), det ecuadorianske navnet på amazonasområdet, ligger lavt. Der er det fuktig og varmt, og alle elvene der drenerer til Amazonas. De viktigste elvene er Napo, Coca, Pastaza, Putumayo og Aguarico. I tillegg til disse tre sonene er Galápagosøyene, som ligger ca. 1000 km ut i Stillehavet, en del av Ecuador. Øyene er kjent for et plante- og dyreliv med mange endemiske arter. Pilgiftfrosken er en av artene som lever i Ecuador. Det er en svært giftig frosk som dreper flere mennesker hvert år.

Ecuador er delt inn i 22 provinser (provincias, provinshovedstad oppgitt i parentes):

Arealet er fordelt slik:

Hovedstaden i Ecuador, Quito, hadde et folketall på 1,8 millioner i 2004.

Lonely Planets bok fra 2001 nevner følgende folketall for andre byer i landet:

Kystområdet er en opp mot 100 kilometer bred lavtliggende stripe av det landet som er avgrenset av Stillehavet i vest og foten av Andesfjellene i øst. Opprinnelig var landet her også skogkledd med mangroveskog, men nå har jordbruk tatt over med bananplantasjer og kakao- og kaffefarmer. Mangroveskogen er i stor grad fjernet for å gi plass til oppdrettsanlegg for reker, ofte i ulovlig virksomhet. Langs kysten finnes fine strender, men også viktige havner. Havnen i Balao, i Esmeraldasprovinsen, er eksporthavn av råoljen som er fraktet i rør fra nordre del av Oriente. Kysten har regntid fra desember til mai. I motsetning til Peru har ikke Ecuador ørken i kystområdet.

Høylandet er et belte gjennom det sentrale Ecuador fra nord til sør, og regnes som en del av Andesfjellene. Flere av områdene er avskoget for jordbruksformål, mens andre områder ligger i en sone som er kjennetegnet av tåkeskog. Lengst nord i Ecuador er Andes to parallelle fjellkjeder (spansk cordilleras) som strekker seg i en S-form mot sør. De blir kalt vestre og østre cordilleras. Lengst sør er de ikke distinkte. Fjellkjeden ble dannet tidleg i kenozoikum, nyere geologisk æra, da Nazcaplaten ble subdusert under Sør-Amerika-platen og fjellområdene reiste seg.

Ecuador har 20 vulkaner på fastlandet og 10 på Galápagosøyene. Fem av disse er nord for ekvator, inkludert Cayambe, den høyeste vulkanen på den nordlige halvkule. Åtte vulkaner i Ecuador er over 5000 meter, med Chimborazo på 6267 moh. som den høyeste. Chimborazo er likevel bare den tjuende høyeste vulkanen i Sør-Amerika. Det er utviklet turisme basert på fotturer og klatreturer på vulkanene. Cotopaxi er lett tilgjengelig fra Quito, og kan være vulkanen med flest oppstigninger.

Følgende tabell viser en liste over de åtte høyeste vulkanene i Ecuador, som alle er høyere enn 5000 moh., og to andre kjente aktive vulkaner i landet, ordnet fra nord til sør. Det finnes også to andre topper over 5000 moh. i landet, som er søstertopper til Illiniza Sur og Chimborazo.

Geografisk samsvarer regionen El Oriente med de seks østligste provinsene i landet. Dette er i hovedsak tropisk regnskog, og en del av regnskogen i Amazonas. Vest for El Oriente ligger Andesfjellene og La Sierra-regionen. El Oriente er lavtliggande, det meste av arealet ligger mellom 200 og 800 moh., mens vestre del av Pastazaprovinsen også ligger noe høyere, med provinshovudstaden Puyo på nesten 1000 moh., og i grenseområdene mot Andes stiger høyden raskt. Klimaet er i hovedsak varmt og fuktig. Det er mindre variasjoner mellom årstidene, perioden fra april til juni kan være våtest, men her er det også lokale variasjoner. En finner to store nasjonalparker i Oriente, Cuyabeno og Yasuni. Sistnevnte ligger lengst øst i Pastazaprovinsen og Orellanaprovinsen, mot Peru. Petroleumsvirksomheten i Ecuador finner sted i Oriente og skaper konflikter med folkegrupper som ikke kan klare seg uten det sårbare økologiske systemet i regionen. I 1998 undertegnet presidentene i Ecuador og Peru en endelig fredsavtale som gjorde slutt på en nær 200 år gammel grensekonflikt mellom de to landene i Oriente.

De eldste boplassene i landet er funnet nær Quito og antas å være ca. 10 000 år gamle. På kysten har man funnet spor av kulturell aktivitet med spesialisert produksjon og arbeidsdeling som er ca. 5500 år gamle og kan være det eldste funnet av slik aktivitet i hele Sør-Amerika.

Den første statsdannelsen i området kom en gang på 1300-tallet i Quito. En av de nyere kulturene som vokste fram på begynnelsen av 1400-tallet på høylandet var cañarikulturen.

Ecuador er regnet som en del av inkariket da det var mest utbredt, men bare Sierra-regionen var fullt integrert, og det kom stadige nye opprør fram til spanjolene invaderte. Inkaenes erobring av Ecuador startet ca. 1455, var brutal og varte i omtrent 50 år. Cañarifolket var de sterkeste opponentene til inkaene. Inkastaten tok med seg språket quechua, nye dyrkingsmetoder, lamaer som pakkdyr, veibygging og annet. Ingapirca er det viktigste byggingsmonumentet i Ecuador fra inkatiden.

Etter at spanske conquistadorer hadde erobret den sørlige delen av inkariket satte de inn et erobringstokt mot Ecuador fra sør med assistanse fra styrker fra cañari, og Quito falt i 1534. Området kom inn under visekongedømmet Peru. På 1600-tallet opplevde økonomien i landet framgang ved å bruke innfødte som arbeidskraft i tekstilindustrien. 

I 1822 ble Ecuador frigjort fra Spania. Det kom inn i en føderasjon kalt Stor-Colombia, men som bare varte til 1830. Fra da var Ecuador selvstendig, men den forente nasjonen var ennå ikke bygd. 

Det frie Ecuador har vært preget av vold og ustabilitet. I hovedsak har man observert en polarisering mellom et liberalt forretningsorientert Guayaquil og en konservativ elite av kreoler i Quito. Rundt landets første århundreskifte kom en liberalistisk bevegelse over landet med revolusjonære omveltninger. Ikke lenge senere ble kirke og stat skilt fra hverandre, det ble innført ytringsfrihet og religionsfrihet, og monopol som bruk av indiansk arbeidskraft ble brutt.

I 1941 okkuperte Peru store deler av Oriente. Ecuador måtte gi fra seg ca. 137 000 km² for å slutte fred, men striden ble ikke løst før en endelig fredsavtale kom i gang i 1998. 

Fra 1948 kom en oppgangstid med «bananboomen». Den førte med seg en større grad av stabilitet frem til ca. 1960. Fra 1979 har man hatt demokratisk valgt lederskap i landet, noe som har resultert i omveltninger i politikk og byråkrati, og ingen større grad av stabilitet. Vekst i oljeinntekter på starten av 1970-tallet førte med seg store opptak av utenlandske lån og en gjeldskrise på 1980-tallet. 

President Lucio Gutiérrez ble tvunget til å trekke seg og gikk i eksil i april 2005. I oktober kom han tilbake til Ecuador, hvor han straks ble arrestert. Alfredo Palacio var visepresident under Gutiérrez.

Den ecuadorianske befolkningen representerer et pluralistisk samfunn, men det er ikke mulig å fastsette sikre tall for prosentvis fordeling mellom hovedgruppene av etnisitet i landet. Grunnen er først og fremst flytende grensedragning mellom grupper med opphav fra urfolk og fra mestiser, sistnevnte en blanding av amerikanske urfolk og kreoler. Det igjen kan forklares ut fra at grensene er mer basert på sosiale forhold enn på rase.  oppgir fordelingstallene til å være omtrent 65 % mestiser og omtrent 25 % urfolk, mens  oppgir 72 % mestiser, 15 % hvite, 6 % indianere, 4 % svarte og 2 % mulatter. I dag finnes det ti ulike grupper av urfolk i landet som fortsatt gjør krav på egen nasjonalitet, språk og kultur. En av gruppene, den største, kaller seg quichuaer, mange av dem bruker i noen tilfeller quechua-dialekter, og denne gruppen kan være en sammensmelting av tidligere ulike etnisiteter. Navnene på de ti gruppene av urfolk er: 

Sett under ett utgjør disse ti gruppene i alt 25ndash;30 % av den totale befolkningen i landet, men i realiteten vil en enda større del av folket selv regne seg som etterkommere av amerikanske urfolk, indígenas ndash; kanskje over 50 %.

I førkolumbisk tid var Ecuador et område i Sør-Amerika med stor befolkningstetthet og stort mangfold i etnisitet, språk og kultur. Dette endret seg betydelig i den relativt korte perioden under inkariket da quechua fikk utbredelse og befolkningsgrupper som var i opposisjon til styret fikk en tibakegang, for eksempel cañarifolket. Mot slutten av perioden var det også en generell nedgang i folketallet grunnet epidemier. I inkatiden ble befolkningen i Sierra-regionen utsatt for en utbredt kontroll og organisering fra sentrale myndigheter, veinettet gjorde kommunikasjonen bedre, og tidlig urbanisering ble igangsatt.  Da spanjolene ankom, levde for eksempel 2ndash;300 000 mennesker i Otavaldoområdet, mange av disse i byer.

I hacienda i den spanske kolonitiden oppstod det et undertrykkende rasistisk klassesystem, hvor hvite hacendados eide all jord og alle produksjonsmidler og dominerte handel, kirkevesenet og statsadministrasjonen, og de innfødte etniske folkegruppene stod i gjeld til hacendados. På 1500-tallet endret dette demografien noe. Befolkningen var fremdeles konsentrert i høylandet, men senere på 1700- og 1800-tallet kom det en sterkere utvikling i Costa-regionen. Alt i alt har en etter ca. 1700 sett migrasjon fra høylandet til Costa og i mindre grad til Oriente, og i tillegg kommer sesongmessig migrasjon til plantasjer på kysten. Provinser i høylandet som Imbabura, Pichincha og 
Cotopaxi i nord ble styrket sammen med Azuay (Cuenca) og Loja i sør. Etter oppgang med kaffeplantasjar og særleg etter «bananboomen» utover 1950- og 1960-tallet ble det en oppsving i Manabí, Guayas og El Oro. Flere tidligere kulturer i Costa-regionen og Sierra forsvant og smeltet sammen til ein «quichuakultur».

En større endring i samfunnsstrukturen kom med oljeinntektene på 1970-tallet. Inntektene førte med seg industrialisering, bygging av infrastruktur og styrking av de største byene. Det foregikk også en viss migrasjon til Oriente-regionen, hvor petroleumsforekomstene finnes. Byer som Santo Domingo og Puyo i Oriente vokste. Utviklingen kan eksemplifiseres med tall: I 1950 bodde cirka 25 % av befolkningen i byer, i 1981 hadde tallet økt til 51 %, og av disse bodde 25 % i de to byene Quito og Guayaquil. Det har også skjedd en urbanisering som kan forklares med økonomisk utvikling for jordbruksentrene. Machala og Manta er eksempel på slike byer.

Ulempen med urbanisering i store byer som Quito og Guayaquil er at framveksten av infrastruktur for drikkevann, elektrisitet og helsetjenester ikke holder tritt med befolkningsveksten, og det fører til dårlige sosiale forhold for vanskeligstilte. 

I dag er det ca. 13,5 millioner innbyggerne i Ecuador, og grovsortert fordeler de seg med ca. halvparten bosatt i Costa-regionen, 45 % i Sierra-regionen og 5 % i Oriente. Mellom en og to millioner benytter quechua i dagligtalen, av disse er mange tospråklige, og med urbaniseringen vinner det spanske språket terreng. De siste årene har man sett at relativt mange ecuadorianske borgere har emigrert til USA og til Europa, særlig Spania og Italia. Mellom 1996 og 2001 reiste 378 000  for å arbeide i utlandet, mer enn 8 % av arbeiderne i Ecuador. En fordel ved arbeidsutvandringen er at mange av fremmedarbeiderne bidrar med å overføre fremmed valuta til Ecuador, frå 2000 til 2002 ble det årlig tilført 1,4 milliarder amerikanske dollar til Ecuador,  og nest etter petroleumsinntektene representerte dette den største inntjeningen av hard valuta for landet. Dermed har arbeidsemigreringen på sett og vis medført bedre levekår for de gjenblivende innbyggerne i landet.




#Article 117: England (2750 words)


England (på engelsk uttalt ) (angelsaksisk: Englaland, mellomengelsk: Engelond) er det største og mest folkerike konstituerende landet i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 83 % av den totale befolkningen i Storbritannia, mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Irskesjøen ligger nordvest for England, Det keltiske havet ligger i sørvest. England er adskilt fra det kontinentale Europa med Nordsjøen i øst og Den engelske kanal i sør. Landet har dessuten over 100 små øyer som Scillyøyene helt i sørenden og Isle of Wight mot kanalen.

Det området som nå kalles England ble først bosatt av moderne mennesker i løpet av sen steinalder. Det har sin navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg i dette området i løpet av 400- og 500-tallet. England ble en forent stat på 900-tallet, og siden oppdagelsestiden, som begynte på 1400-tallet, har landet hatt en betydelig kulturell, politisk og juridisk innvirkning på resten av verden. Engelsk språk, den anglikanske kirke og engelsk lov – grunnlaget for systemet med common law (engelsk: «felles lov») for mange andre land rundt om i verden – ble utviklet i England, og landets parlamentariske system for regjering og myndighet har blitt adoptert eller tilpasset av andre nasjoner. Den industrielle revolusjon begynte i 1700-tallets England, og omformet dets samfunn til verdens første industrialiserte land.

Englands terreng består hovedsakelig av lave høyder og sletter, særlig i sentrale og sørlige England. Imidlertid er det mer berglendt og preget av høydedrag i nord (som det fjellrike Lake District og Penninene) og i sørvest (som Dartmoor og Cotswolds). Englands hovedstad er London. Det er den største storbyregionen i både Storbritannia og i den europeiske unionen. Englands befolkning på over 53 millioner innbyggere utgjør 84 prosent av befolkningen i Storbritannia, hovedsakelig konsentrert rundt London, Sørøst-England, og konurbasjoner i Midlands, Nordøst-England, og Yorkshire, som hver for seg har blitt utviklet til betydelige industrielle regioner i løpet av 1800-tallet.

Kongeriket England — som etter 1535 også omfatter Wales — opphørte å eksistere som en adskilt og selvstendig stat den 1. mai 1707 da unionsloven ble vedtatt og som medførte en politisk union med kongeriket Skottland som dannet kongeriket Storbritannia. I 1801 ble Storbritannia forent med kongeriket Irland ved en ny unionslov, og førte til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland. I 1922 førte Den irske fristaten til at Irland gikk ut av kongeriket og det gjenværende ble omdøpt til Det forente kongerike av Storbritannia og Nord-Irland, vanligvis omtalt som United Kingdom, forkortet til UK.

England har fått sitt navn etter anglerne, den største av de germanske stammene som bosatte seg i England på 400- og 500-tallet. Anglerne har antagelig navn etter halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Nord-Tyskland. (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet angle, og refererer da til en fiskekrokformet region i Holstein.

Den gammelengelske (angelsaksiske) betegnelsen var Engla land, bokstavelig «landet til anglerne», benyttet samtidig med Angelcynn, «det engelske folk», som blant annet viser at angelsakserne tenkte mer på stammer og folk enn på sted. Ved sen angelsaksisk tid hadde begge ord kommet til å bli benyttet i en klar betydning av sted, ikke et folk. Det var faktisk en danske, Knut den mektige, som var den første som kalte seg for «konge av England». Hvordan og hvorfor en betegnelse for en germansk stamme som var mindre betydningsfull enn andre, slik som sakserne, kom til å betegne hele landet er ikke kjent. Det kan synes som om det ble en skikk å kalle germanske folk i Britannia for  Angli Saxones for å skille dem fra de kontinentale saksere (Eald-Seaxe) i Gamle Sachsen mellom elvene Weser og Eider i nordlige Tyskland. Blant keltisktalende folkene ble alle de germanske folkene uansett stamme kalt for «saksere», noe de fortsatt gjør, som på moderne skotsk, hvor englender omtales som en «sassenach», og «Sasunn» for hele England, og samme begrep benyttes i Irland. Tilsvarende var det walisiske navnet for engelsk språk «Saesneg». Det var større grunn til at England skulle ha blitt hetende «Sakseland», men det skjedde ikke.

Den mest plausible årsaken er kulturell. Etter at de ulike germanske stammene hadde akseptert kristendommen ble de forstått av kirkehistorikeren Beda i Northumbria at de alle delte en felles enhet innen den vestlige kirke og ettersom Northumbria hadde blitt bosatt av anglere framfor saksere, kalte Beda sin kirkehistorie Historia ecclesiastica gentis Anglorum, det vil si Anglernes kirkes historie og refererte til folket som anglere, Angli på latin, og ikke som saksere, uten tvil spilte bevisst på likheten med ordet Angli, angeli (engel), et ordspill som Beda selv tilskrev pave Gregor I den store.

Begrepet ble den gang benyttet i betydningen «landet befolket av de engelske» og omfattet også engelske folk som i dag er sørøstlige Skottland, men den gang var en del av det angelsaksiske (engelske) kongeriket Northumbria. Den angelsaksiske krønike nedtegnet at Domesday Book av 1086 dekket hele England, det vil si det engelske kongerike, men noen få år senere slo Krøniken fast at kong Malcolm III dro «ut av Scotlande og inn Lothian i Englaland», således benyttet det i den mer gamle betydning. I henhold til ordboken Oxford English Dictionary er den moderne stavingen først benyttet i 1538. Tapet av doble stavelser er et tilfelle av den historiske fonetiske prosess som kalles haplologi.

Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise til øya Storbritannia eller Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet. Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også. Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia.

Et alternativ navn for England er Albion. Dette navnet refererte opprinnelig til hele øya øya Storbritannia. Den formelt eldste vitnemålet av navnet opptrer i Corpus Aristotelicum (tekstene til den greske filosofen Aristoteles), særskilt i teksten De Mundo (Om universet) fra 300-tallet f.Kr.: «Bortenfor Herkulessøylene er havet som flyter rundt Jorden. I den er det to meget store høyer som kalles Britannia; disse er Albion og Ierne.»  Gresk «... ἐν τούτῳ γε μὴν νῆσοι μέγιστοι τυγχάνουσιν οὖσαι δύο, Βρεττανικαὶ λεγόμεναι, Ἀλβίων καὶ Ἰέρνη, ...», translitterasjon «... en toutoi ge men nesoi megistoi tynchanousin ousai dyo, Brettanikai legomenai, Albion kai Ierne, ...», oversettelse «... Det er to meget store øyer i det, kalt for de britiske øyer, Albion og Ierne; ...»; Aristoteles eller Pseudo-Aristoteles. «On the Cosmos, 393b12». , oversatt av Forster, E. S.; Furley, D. J. William Heinemann LTD, Harvard University Press. s. 360–361. Hos Open Library Project.DjVu Moderne forskning tilskriver De Mundo ikke til Aristoteles, men til Pseudo-Aristoteles ettersom det ble skrevet senere i den gresk-romerske epoken eller enda senere. Ordet Albion (Ἀλβίων) eller insula Albionum har to mulige opprinnelser. Det er enten avledet fra en kognat (ordslektning) av latinske albus i betydningen hvit, en referanse til de hvite klippene ved Dover (den eneste delen av Britannia som synlig fra det europeiske fastlandet) eller fra frasen «øya til albionerne» i den nå tapte manuskriptet Massaliote Periplus som er bevitnet via Avienus’ Ora Maritima noe den førstnevnte antagelig fungerte som kilde for. Albion benyttes nå som en mer poetisk omskrivning for England. Et annet romantisk navn for England er Loegria, beslektet med det walisiske ordet for England, Lloegr, som ble gjort populært via at det ble benyttet i legendene om kong Arthur.

Historisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (for eksempel Nottinghamshire etter Nottingham).

Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle metropolitan counties sentrert rundt større byer (som eksempelvis Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 non-metropolitan eller shire counties. De gamle grevskapene er beholdt som seremonielle grevskap.

Grevskapene – både metropolitan og non-metropolitan – er igjen delt i distrikter (metropolitan districts og non-metropolitan districts). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41 unitary authorities. Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper.

På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner en de verdslige sognene (civil parishes). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn. 

England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de ni regionene. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg til Europaparlamentet. Et unntak er regionen Stor-London (Greater London), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32 London boroughs og Corporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen.

Med over 53 millioner innbyggere er England det mest folkerike landet innenfor Storbritannia, og utgjør 84 prosent av helheten. Med en befolkningstetthet på 407 personer per km2 er England det nest mest befolkningstette landet i EU etter Malta.

Det engelske folk er et britisk folk. En del genetiske studier antyder at 75–95 prosent i den patriarkalske linjen nedstammer fra forhistoriske bosettere som opprinnelige kom den iberiske halvøy, foruten 5 prosent bidrag fra anglere og saksere, og et betydelig element fra Skandinavia (i vikingtiden). I midlertidig er det en del andre genetisk undersøkelser som peker på at det germanske bidrag kan utgjøre langt mer, kanskje opp til halvparten. Over tid har ulike kulturer hatt innflytelse: forhistorisk befolkning, britonsk, romersk, angelsaksisk, skandinavisk («vikinger»), [Gælere|gæliske kulturer, foruten også større innvandring av normannere over tid. Det har også vært en betydelig engelsk utvandring til tidligere deler av det britiske imperiet, særlig USA, Canada, Australia, Sør-Afrika og New Zealand. Siden slutten av 1990-tallet er det mange englendere som utvandret til Spania.

I 1086 ble Domesday Book satt sammen, og viste at England da hadde en befolkning på to millioner. Rundt 10 prosent bodde i urbane områder. Ved 1801 var befolkningen økt til 8,3 millioner, og ved 1901 til 30,5 millioner. Grunnet særlig den økonomiske framgangen i sørøstlige England kom de t mange økonomiske immigranter fra andre steder i Storbritannia.  Det har vært en betydelig innvandring fra Irland. 

Det var også innflytning fra Tyskland og Polen, men andre folk kom lengre unna fra tidligere britiske kolonier siden 1950-tallet. I særdeleshet, 6 prosent av folk i England har familieopprinnelse på Det indiske subkontinent, hovedsakelig India, Pakistan og Bangladesh. Det er et betydelig antall kinesere og britisk-kinesere. I 2007 var 22 prosent av barn i grunnskolen fra etniske minoritetsfamilier, og i 2011 var dette tallet 26,5 prosent. Innvandringsdebatt er framstående i det politiske bildet; i henhold til en undersøkelse i 2009 ville 80 prosent av befolkningen begrense den. Kontoret for nasjonal statistikk har prosjektert at befolkningen vil øke med ni millioner mellom 2014 og 2039.

Innenfor England finnes det en innfødt og stedegen nasjonal befolkning, det korniske folk (kornisk: Kernowyon) i Cornwall. Det er anerkjent av den britiske regjering under rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale mindretall i 2014.

 er verdens finansielle hovedstad.

Englands økonomi er en av de største i verden med en gjennomsnittlig BNP per hode på £22 907. Den er vanligvis forstått som en blandet markedsøkonomi (eller blandingsøkonomi), men har tilpasset seg mange av prinsippene for det frie marked, men opprettholder avansert infrastruktur for velferd. Den offisielle valutaen i England er britisk pund (pound sterling) og dens kode ISO 4217 er GBP. Skattelegging i England er ganske omfattende sammenlignet med mye av resten av Europa. Per 2014 er den grunnleggende graden av personlig skatt 20 prosent av skattebelagt inntekt til opp £31 865 over den personlige skattefrie andel (vanligvis £10 000), og er 40 prosent av ekstra inntjening over dette beløpet.

Økonomien i England er den største innenfor Storbritannias økonomi, som har den attende høyeste BNP KKP per hode i verden. England er verdensledende innenfor kjemisk og legemiddelindustrien, og innen teknisk nøkkelindustri, særskilt romfartsindustri, våpenframstilling og programvare. London er Englands finansielle sentrum og hvor London Stock Exchange ligger, Storbritannias fremste aksjebørs og den største i Europa. 100 av Europas 500 største selskaper er basert i London. London er det største finansielle sentrum i Europa og per 2014 det neststørste i verden.

Bank of England, grunnlagt i 1694 av den skotske bankieren William Paterson, er Storbritannias sentralbank. Den ble opprinnelig etablert som privatbank for Englands regjering, men har siden 1946 vært en statseid institusjon. Banken har monopol for å utstedte pengesedler i England og Wales, skjønt ikke i andre deler av Storbritannia. 
England er meget industrialisert, men siden 1970-tallet har det vært en nedgang i den tradisjonelle tung- og tilvirkningsindustriene, og isteden vært økende vektlegging på en mer serviceorientert økonomi. Turisme har blitt en meget viktig industrinæring og tiltrekker seg millioner av besøkende til England hvert år. Eksportdelen av økonomien er dominert av farmasøytisk industri, bilproduksjon (selv om mange engelske selskaper nå eid av utenlandske selskaper, blant annet Land Rover, Lotus, Jaguar og Bentley), råolje og petroleum fra den engelske delene av Nordsjøoljen sammen med oljefeltet Wytch Farm i Dorset, motorer for flyindustrien og alkohol.

Landbruket er omfattende og i stor grad mekanisert. Det framstiller 60 prosent av matbehovet med kun 2 prosent av arbeidsstyrken. To-tredjedeler av matproduksjonen består av husdyrproduksjon, resten er matavlinger.

Den kristne martyren sankt Georg er Englands nasjonalhelgen. Hans kors har vært Englands nasjonalflagg siden 1200-tallet. Sankt Georg ble på 1300-tallet erklært både som skytshelgen for England og som beskytter av den kongelige familie. Flagget ble opprinnelig benyttet av maritime adelsrepublikken Genova. Den engelske monarken betalte tributt til doge (herskeren) av Genova fra 1190 og framover slik at engelske skip kunne benytte flagget som beskyttelse i Middelhavet. Et rødt kors var et symbol for mange korsfarere på 1100- og 1200-tallet. Det ble knyttet til sankt Georg, sammen med land og byer, som hevdet at han var deres skytshelgen og benyttet hans kors som fane. William Shakespeare bidro den engelske nasjonale identiteten med sankt Georg da han lot kong Henrik V av England komme med sitt berømte utsagn i sin tale: «Cry God for Harry, England and St. George!» Siden 1606 har sankt Georgs kors dannet en del av utformingen av Storbritannias unionsflagget («Union Jack»), en fellesbritisk flagg designet av kong Jakob I, og benyttes også på andre nasjonalflagg som inneholder unionsflagget, som de til Australia og New Zealand.

Det er tallrike andre symboler og symbolske gjenstander, både offisielle og ikke offisielle, inkludert Tudorrosen, nasjonens blomstersymbol, og de tre løver som utgjør Englands våpenskjold. Tudorrosen ble tatt i bruk som nasjonalsymbol for England under Rosekrigene (1455-1487) som et fredssymbol. Den er et synkretisk symbol i at den ble smeltet sammen med Huset Yorks hvite rose og Huset Lancasters røde rose, slektsgreiner av Huset Plantagenet som gikk til krig over kontrollen av England. Den er også kjent som Englands rose. Eiketreet er også et symbol for England og representerer styrke og utholdenhet. Den kongelig eik (Royal Oak) og Oak Apple Day feires for å minnes at kong Karl II under den engelske borgerkrigen unnslapp rundhodene ved å skjule seg i et tre i 1651.

Englands kongelig våpenskjold har tre løver. Designet har opphav i en utforming benyttet av Rikard Løvehjerte i 1198. Det består av et rødt felt (rødt skjold) med tre gule/gylne løver som står over hverandre. Løvene er vendt mot høyre (heraldisk høyre, hvilket er venstre for betrakteren) og står på tre bein og med den framlabben løftet og fjeset vendt utover. Det er et av mest framtredende symboler for England. Det også tilsvarende det tradisjonelle våpenskjoldet til Normandie av historiske årsaker. England har ikke et offisielt nasjonalsang da «God Save the Queen» fungerer som nasjonalsang for hele Storbritannia. Imidlertid er det en rekke uoffisielle nasjonalsanger: «Jerusalem»; «Land of Hope and Glory» (benyttet som nasjonalsang under Samveldelekene 2002); og «and I Vow to Thee, My Country». Englands nasjonaldag er 23. april som også sankt Georgs dag. Feiring skjer som et uttrykk for engelsk kultur og identitet. Den har sitt opphav i opprettelsen av Royal Society of St. George i 1894 og siden 2010-tallet ført til en fornyelse av feiringen av sankt Georg som aspekter av nasjonaldagfeiringen. 




#Article 118: Esbjerg (349 words)


Esbjerg  er en by i Esbjerg kommune på vestkysten av Jylland i Danmark. Esbjerg er Danmarks femte største by med 71 618 innbyggere (2014). Byen ble til fra 1868 da det ble anlagt en statlig havn ved det som da var en liten landsby.

Byen har tidligere vært Danmarks største fiskerihavn. 

Den ble grunnlagt etter lovvedtak av 24. april 1868, ettersom det var behov for en ny havn i området. I 1868 var det bare en liten landsby på stedet med 30 innbyggere. Esbjerg ble anlagt som statlig havn til erstatning for Altona som ble tysk etter den andre slesvigske krig. Danmarks landbruksprodukter ble tidligere eksportert via Altona. Esbjerg vokste raskt til en verdens største fiskerihavner. 

Byggingen startet i 1873, og havneanlegget og en del andre viktige bygninger sto ferdig i 1878. Frem til 1885 ble det bygget nesten bare små bolighus for havnearbeidere, fiskere og håndverkere, men deretter kom en periode frem til 1910 hvor det ble reist en rekke større hus som i dag preger sentrum. Dette skjedde som en følge av økt industri- og handelsvirksomhet, ettersom næringsdrivende ble tiltrukket av den store aktiviteten i havnen. Fra 1910 begynte arbeiderforeningene å bygge større hus med flere boenheter, og fra 1920 kom de første villaene. Den neste fasen begynte omkring 1930 med billige boliger for å unngå sosial nød. Siste fase av byggeaktivitet startet etter 1950, da større området ble lagt ut for boligbygging.

Havnen er stadig drivkraften i Esbjerg, hvor offshoreaktivitetene er det største næringsområdet. Foruten dette fungerer Esbjerg som utskipningshavn for vindmøllene til Elsams vindmøllepark på Horns Rev.

Området rundt Esbjerg er sterkt preget av turisme, spesielt i Blåvandshuk og Blaabjerg kommuner og på Fanø. Dette kommer også byen tilgode, ettersom den er et naturlig sted å reise til for de mange ferierende. Det er et nettverk av gågater med stor aktivitet, og det er svært mange kulturarrangementer i byen.

Esbjerg har to universiteter:

Utover disse finnes der følgende skoler og utdannelsesinstitusjoner:

Av store virksomheter som er beliggende i Esbjerg, er Vestfrost, Blue Water, Esbjerg Offscore Service, 999 samt mange andre.

Blant de viktigste severdighetene er:




#Article 119: Examen philosophicum (904 words)


Examen philosophicum (forkortet ex.phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen», er en universitetseksamen i filosofi i Norge og tidligere også i Danmark. Eksamenen ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet i 1675. I Danmark ble ex.phil. avskaffet i 1971, mens eksamenen fortsatt finnes i Norge.

Examen philosophicum-studiet kunne tidligere være på inntil tre semestre, men er i dag på en tredjedels semester i Norge. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand.phil. i Danmark eller cand.philos. i Norge (ikke å forveksle med cand.philol.). 

Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i sine studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.

I 1732 ble noe av innholdet overført til examen artium, og filosofikum ble mindre allmenndannende og mer studieforberedende. Fagkretsen ble etterhvert utvidet med hebraisk, geografi, metafysikk og historie. Faget ble ofte kalt anneneksamen (Anden Examen), ettersom det var den andre eksamenen en student avla ved universitetet etter examen artium.

I 1775 ble filosofikum uttrykkelig definert som et innledende og forberedende universitetskurs. Samtidig ble de forberedende kursene delt i filologikum og filosofikum. Det første inneholdt latin, gresk og historie, mens filosofikum bestod av matematikk, fysikk samt teoretisk og praktisk filosofi.

Få år senere, i 1788, ble det bestemt at eksamen i filosofikum skulle avholdes to ganger årlig og bestå av to deler: En i matematikk og filosofi og en i språk og historie.

I Danmark holdt 1788-ordningen seg til 1847, da filosofikums innhold ble fastlagt til å være logikk, psykologi, etikk og filosofi-historie. Det siste skulle også omfatte propedeutisk filosofi. Studiet ble dermed i samtidens øyne rent filosofisk. Latin, gresk, historie, matematikk og fysikk ble nå flyttet til examen artium. Samtidig ble det bestemt at eksamen skulle foregå ved en muntlig prøve i de fire disipliner og en skriftlig prøve. Den skriftlige prøven ble avskaffet allerede i 1851. I 1871 forsvant av praktiske årsaker etikk som selvstendig disiplin.

I 1871 ble studiet reformert og fikk stort sett den formen det hadde i de følgende 100 år. Siden 1850 hadde antallet undervisningstimer vært åtte i uken i to semestre. I perioden 1775–1850 hadde det vært opp til to–tre daglige forelesninger i åtte eller ni måneder. Nå ble antallet undervisningstimer halvert til fire i uken, og prøven ble kalt den almindelige filosofiske prøve. I 1927 skjedde det noen mindre justeringer, hvor filosofikum bl.a. ble defineret som propedeutisk filosofi.

Filosofikum, som var felles og lik for alle universitetsstudenter, ble avskaffet i Danmark i 1971 og erstattet av fagspesifikke kurs i vitenskapsteori og vitenskapelig metode.

I Norge har eksamenen eksistert kontinuerlig siden 1675, og ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som fulgte de ordninger som gjaldt ved Københavns Universitet. Studiet var på to eller tre semestre, vanligvis to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget.

Eksamenen ble innført med det offisielle navnet examen philosophicum ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men allerede i 1812 ble navnet endret til anneneksamen (Anden Examen), den populære betegnelsen på eksamenen også i Danmark. Dette navnet holdt seg til 1903. Fra 1903 til 1967 het prøven i Norge forberedende prøve i filosofi, men i 1967 gikk man tilbake til betegnelsen examen philosophicum. Den senere stortingspresidenten C.J. Hambro ble cand.philos. i 1905. På grunn av forvekslingen med tittelen cand. philol. er han i noen biografiske fremstillinger ved en feil senere blitt tildelt sistnevnte grad.

Omfanget av ex. phil. har blitt redusert flere ganger. Til slutten av 1980-tallet var også logikk og psykologi med. Disse fagene hadde egne bøker og egne forelesere. Vektingen var da som for et helt semester, og en del studenter valgte å lese andre fag i tillegg. Vektingen er nå gått ned til dagens 10 studiepoeng (7,5 poeng på NTNU), dvs. en tredjedel av et semester (i tillegg kommer ofte ex.fac. (se under) på 10 studiepoeng).

I dag er ex. phil. obligatorisk for å få en godkjent bachelorgrad ved universiteter eller mastergrad ved studier som ikke har bachelorgrad i Norge. I tillegg tilbys emnet ved noen høyskoler. Emnets innhold varierer fra lærested til lærested, og mange har også forskjellige varianter innad. Felles er at filosofiske tema som blant annet kunnskap, sannhet, virkelighet, vitenskap og etikk blir presentert og drøftet. Hensikten med ex.phil. er å få studentene til å tenke kritisk, og reflektere over blant annet vitenskapelige problemer og om anvendelse av vitenskap. Tradisjonelt underviser man ex.phil. som en gjennomgang av filosofi- og vitenskapshistorien, for også å vise den historiske konteksten man selv er en del av, samt vise hvordan syn på vitenskap har forandret seg gjennom historien.

Emnet består av en kort og konsentrert innføring i filosofi, og gir et overblikk over herskende retninger innen filosofien, samt historiske overblikk over disse.

Delemner som inngår er filosofihistorie, vitenskapsfilosofi og etikk. I tillegg til ex.phil. må de fleste studenter ta examen facultatum (ex.fac.). Examen facultatum er fagspesifikk.




#Article 120: Euro (2328 words)


Euro (symbol: € – valutakode: EUR) er den Den europeiske unions myntenhet. Den er innført i 19 av unionens 27 medlemsland (kjent som eurosonen) og i fire mikrostater og noen andre land og områder. En euro er inndelt i hundre cent.

De tolv første nasjonale valutaer som skulle erstattes av euroen, fikk sine respektive valutakurser fastsatt i forhold til fellesvalutaen, høsten 1998. Euro ble introdusert som elektronisk valuta den 1. januar 1999, og den 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. Av EUs 14 første medlemsland som fremdeles er EU-medlemmer er det i dag bare Sverige og Danmark som har unnlatt å innføre fellesvalutaen. Med unntak av Danmark er samtlige av EUs medlemsstater, gjennom sin tilslutning i unionens traktater, pliktig til å erstatte sine lokale nasjonale med euro når muligheten byr seg, og visse økonomiske krav er oppfylt.

Den europeiske sentralbank (ESB), med sitt hovedsete i Frankfurt, styrer utstedelsen av mynter og sedler, og er blant annet ansvarlig for euroens rentefastsettelse. 

Euroen ble i 2002 tildelt Karlsprisen for sitt bidrag til europeisk integrasjon.

Euro er primært valuta i eurosonen som består av 19 EU-land.

Euro er også offisiell valuta i seks land utenfor EU. Fire av disse utgir euromynter. Euro benyttes dessuten i et område tilhørende et EU-land som ellers ikke benytter euro.

Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten kan utgi euromynter.

Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993 ble Danmark og Storbritannia foreløpig stående utenfor eurosonen.

Danmark ble medlem av ERM-2 (og dermed ØMU) den 1. januar 1999, men har ingen offisiell tidsplan om innføring av euro. Det var flertall for innføring av euro i opinionsundersøkelser i Danmark til 2010, men etter det flertall mot innføring av euro. Det har vært tale om å holde ny folkeavstemning, men dette har ikke blitt noe av. I 2020 forlot Storbritannia EU, og mister derfor unntaket sitt for innføringen av euro ved en eventuell gjenopprettelse av medlemskapet.

Sverige, Polen, Tsjekkia og Ungarn forpliktet seg i Maastricht-traktaten å innføre euro, men de har ikke gjort det. Ved folkeavstemningen i Sverige i 2003 ble det et flertall (56 %) mot å innføre euro. Det har vært politisk tvil også i Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Romania, Bulgaria, Kroatia vil innføre euro, men har ikke oppfylt kravene.

I flere europeiske land har det oppstått språklige spørsmål om bruken av ordet euro. For eksempel har det i Irland blitt vanlig med bruk av euro som flertallsform i stedet for euros som vil være det naturlige valget på engelsk.

På gresk brukes formen ευρώ (evró) med omega og ikke omikron, først og fremst av etymologiske grunner for å markere ordets opprinnelse i det greske Ευρώπη. Følgelig brukes også formen ευρώ (evró) i flertall, og ikke ευρά (evrá) som ville ha vært naturlig hvis ordet var stavet med omikron.

Under utformingen av Lisboa-traktatens endelige tekst i oktober 2007 fikk Bulgaria gjennomslag for at landets kyrilliske skrivemåte av navnet euro skulle være евро (uttales evro), mens ECB ville bruke еуро.

I 1996 fattet Norsk språkråd et vedtak om korrekt bøyning av ordet euro:

Euromyntenes forside er identisk i eurosonen, mens baksiden er ulik for hvert land. Det finnes pr. 2014 23 land som preger mynter.

Noen mynter har årstallene 1999, 2000 og 2001. Myntene ble satt i sirkulasjon i 2002, men pregningen begynte i 1999 da euro ble en elektronisk myntenhet.

I 2007 ble myntenes forside forandret til å vise et kart over hele Europa, mens de i perioden 1999–2006 bare avbildet medlemslandene.

Euromyntene finnes i valørene 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, 1 euro og 2 euro.

Eurosedlenes forside og bakside er identisk i eurosonen. Det er kun sedlenes serienummer som forteller hvilken europeisk stat de er trykt i.

Sedlene finnes i valørene 5 euro, 10 euro, 20 euro, 50 euro, 100 euro, 200 euro og 500 euro. I mai 2015 vedtok Den europeiske sentralbank å stanse utgivelsen av nye 500-sedler. Sedlene vil fortsatt være gyldige, men det ikke vil bli produsert nye 500-eurosedler etter 2018. Bakgrunnen var at sedler med høy verdi foretrekkes av kriminelle.

For å gjøre betalinger mellom euroland lettere ble Single Euro Payments Area (SEPA) innført i 2014. Det innebærer at innenriks- og utenriksbetalinger i eurosonen utføres på samme måte. Alle kontonummer bruker IBAN. Dette gjelder fra oktober 2016 også alle EU-/EØS-land som bruker andre valutaer enn euro, inkludert Norge, men kun kontoer og overføringer i valutaen euro.

På samme måte som den amerikansk dollar har valutasymbolet $, har euroen et eget symbol: €. Symbolet er ifølge Europakommisjonen «en kombinasjon av den greske bokstaven epsilon, som er et symbol for den europeiske sivilisasjonen; en E for Europa; og de parallelle linjene symboliserer euroens stabilitet». Europakommisjonen har også spesifisert hvordan det offisielle symbolets eksakte proporsjoner og for- og bakgrunnsfarger skal være.

Hvor valutasymbolet plasseres varierer fra land til land. EUs publikasjonskontor anbefaler at eurosymbolet (eller forkortelsen EUR) med et mellomrom plasseres etter beløpet.. Denne anbefalingen gis for alle språk med unntak av engelsk, irsk og latvisk.

Den offisielle valutakoden EUR blir brukt i stedet for valutasymbolet. 

I Unicode finnes tegnet på posisjon 8364 (U+20AC). I HTML har man innført koden amp;euro; for symbolet.

ERM (European Exchange Rate Mechanism) var et økonomisk system som ble introdusert i EF den 13. mars 1979, for å redusere kurssvigningene mellom valutaene i EF, og oppnå monetær stabilitet i Europa.

Dette var begynnelsen på en felles-europeisk valuta.

EF opprettet regne- og valutaenheten European Currency Unit (ECU) som et gjennomsnitt av verdien til ulike europeiske valutaer. ECU ble aldri satt i sirkulasjon som valuta, men verdi dens fungerte som en målestokk. Det ble satt en grense for den lovlige inflasjon i medlemsstatenes valutaer i forhold til verdien av ECU.

Den 1. januar 1999 ble ECU erstattet med euro i forholdet 1:1. ERM ble samtidig avskaffet.

Under EF-toppmøtet i Hannover den 27. juni og 28. juni 1988 ble det fremhevet at den europeiske enhetsakten hadde erklært en økonomisk og monetær union i EU som en fremtidig målsetting. Blant annet tok Tysklands forbundskansler Helmut Kohl og Frankrikes president François Mitterrand til orde for innføringen av en felles europeisk valuta.

EF-toppmøtet i juni 1989 i Madrid nedsatte en komité, ledet av Jacques Delors, som skulle foreslå en plan for gjennomføringen av den økonomiske og monetære union (ØMU).

I 1990 innledet EFs medlemsland forhandlingene om utformingen av Maastricht-traktaten. Forhandlingene om ØMU begynte den 13. desember 1990.

Den 7. februar 1992 ble ØMU en formell målsetting i EU gjennom signeringen av Maastricht-traktaten. Traktaten fastsatte økonomiske konvergenskriterier for inflasjon, offentlige finanser, renter og valutakurser. Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993, var første fase av ØMU avsluttet.

I Maastricht-traktaten ble Danmark og Storbritannia foreløpig stående utenfor ØMU. Danmark ble medlem av ERM-2, og dermed ØMU, den 1. januar 1999, men har ingen tidsplan om innføring av euro. I 2020 forlot Storbritannia EU.

Opprettelsen av Det økonomiske monetære institutt den 1. januar 1994 innledet andre fase av ØMU. Dette var forløperen til Den europeiske sentralbanken. Dens oppgave var å koordinere samarbeidet mellom nasjonalbankene i de 11 første landene som skulle innføre euro. Den planla også utformingen av de enkelte eurolandenes mynter og sedler.

Den 16. desember 1995 ble det besluttet at navnet på den nye myntenheten skulle bli euro (€), og at 1 € = 100 cent. Samme dag ble varigheten av overgangsordningene mellom nasjonal valuta og euro fastsatt.

Euroens symbol ble presentert av Europakommisjonen den 12. desember 1996. Det er inspirert av den greske bokstaven epsilon og symboliserer første bokstav i navnet Europa. De to parallelle linjene symboliserer myntenhetens stabilitet.

Den 16. juni og 17. juni 1997 vedtok Det europeiske råd i Amsterdam stabilitets- og vekstpakten. Den fastsatte følgende krav til landene som skulle bli med i eurosamarbeidet: Lav inflasjon, stabil valutakurs og et rentenivå ikke mye høyere enn gjennomsnittet. Land med større underskudd på sine statsbudsjett enn 3 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), eller større statsgjeld enn 60 prosent av BNP, fikk i utgangspunktet heller ikke lov til å være med på samarbeidet.

Det europeiske råd opprettet også kurssamarbeidet ERM-2 (European Exchange Rate Mechanism-2), som sikrer stabilitet mellom euro og nasjonale myntenheter i land som planlegger innføring av euro.

Den europeiske sentralbanken ble opprettet den 1. juni 1998 i Frankfurt, og avsluttet andre etappe av ØMU. Den 31. desember 1998 hadde 1 euro følgende vekslingskurser i 11 deltagerland:

Etterhvert som flere land erstattet nasjonale myntenheter med euro, ble følgende kurser definert av Den europeiske sentralbanken:

Et EU-land har knyttet sin valuta til euro gjennom valutasamarbeidet ERM-2.

For å bli en del av eurosonen må et land ha vært tilknyttet ERM-2 i minst to år.

Fem EU-land venter på å bli tilknyttet ERM-2. Sverige er det eneste medlemmet av EU som ennå ikke har planer om å tilknyttes ERM-2.

Innenfor økonomisk teori er et optimalt valutaområde en geografisk region der den økonomiske effektiviteten maksimeres om det kun finnes en enkelt valuta. Teorien som ligger til grunn for optimale valutaområder stammer fra Robert Mundell og benyttes ofte i diskusjoner om euroens økonomiske effekter.

Fire ulike aspekter er spesielt viktige for et fungerende valutaområde ifølge Mundell: arbeidskraftsbevegelighet, kapitalbevegelighet, et risikospredningssystem som jevner ut forskjeller innen valutaområdet, samt at hele valutaområdet følger omtrent samme konjunktursyklus.

Sammenlignet med USA har euroområdet dårligere arbeidskraftsbevegelighet og mindre kapital som kan brukes til å jevne ut forskjeller i valutaområdet.

To ulike effekter har betydning for om et valutaområde er fordelaktig. På den ene siden innebærer et mindre, homogent valutaområde at pengepolitikken kan finjusteres etter de lokale forutsetningene. Et større, heterogent valutaområde innebærer en dårligere tilpasset pengepolitikk og kan være mer utsatt for asymmetriske sjokk. På den andre siden innebærer et større valutaområde at et asymmetrisk sjokk spres over hele regionen og ate kostnadene ikke konsentreres til enkeltområder, som de ville ha gjort om devaluering var mulig for å redusere de utsatte områdenes kjøpekraft.

Den mest åpenbare fordelen ved å innføre en felles valuta er bortfallet av kostnadene for valutaveksling. Bankene er forpliktet til å holde samme gebyr- og avgiftsnivå for transaksjoner mellom to medlemsstater i euroområdet som innen staten. Fraværet av ulike valutaer eliminerer også vekslingskursrisikoene.

Det er også en forventning om at en felles valuta vil bidra til at forskjellene i priser minker mellom medlemsstatene. Prisforskjeller gir grunnlag for arbitrasje, det vil si handel som drar fordel av at prisen er ulik i ulike land. Derfor forventes prisene på omsatte varer å konvergere, noe som fører med seg inflasjon i enkelte regioner og deflasjon i andre i en overgangsperiode. Empiriske undersøkelser har bekreftet dette fenomenet for visse sektorer.

En stor valuta kan også forventes å føre til økt makroøkonomisk stabilitet. Til tross for at lav inflasjon er en forutsetning for en moderne og effektiv økonomi har mange europeiske stater manglet tiltak for å få bukt med sine store inflasjonsproblemer. Andre stater, deriblant Tyskland, har lyktes i å opprettholde prisstabilitet gjennom blant annet en selvstendig sentralbank.

Den europeiske sentralbanken ble derfor modellert etter den tyske sentralbanken, den har blant annet som fremste mål å bekjempe for høy inflasjon og er helt uavhengig av politisk innflytelse.

Empiriske studier om euroens effekter har vist at den har ført til at handelen innen euroområdet har økt med mellom 5 og 10 prosent. En annen studie viste riktignok at handelen økte med bare 3 prosent. Ikke desto mindre har en metaanalyse av alle tilgjengelige studier kommet fram til at utbredelsen av rapporter som peker på at euroen har hatt en positiv effekt på handelen kan være en konsekvens av publiseringsbias og at effekten på handelen egentlig er ubetydelig. 

Turismen i euroområdet har blitt påvirket av innføringen av en felles valuta. En undersøkelse har kommet fram til at turistflyten innenfor euroområdet har økt med 6,5 prosent som følge av innføringen av euroen.

Studier har funnet positive effekter av innføringen av euroen på investeringer. Fysiske investeringer har økt med rundt fem prosent i euroområdet på grunn av euroen. Når det gjelder utenlandske direkteinvesteringer har en studie vist at disse har økt med 20 prosent i euroens første fire år. Når det kommer til investeringer i foretak har studier vist at euroen har ført til et økt investeringsnivå og at det har blitt lettere for foretak å finne finansiering. Euroen har spesielt stimulert investeringer i foretak som kommer fra deler som tidligere hadde en svak økonomi. En studie har vist at euroen står bak 22 prosent av investeringene som har blitt gjort etter 1998 i land med svak økonomi. Effektene er imidlertid mindre tydelige for foretak som kommer fra områder med sterk økonomi. Innføringen av euroen har i de fleste tilfellene ikke vært fordelaktig for dem. Det har også vært tendenser til at det økte låneopptaket far forårsaket gjeld som har slått tilbake mot en del land, ikke minst Irland, Hellas og Portugal.

Innføringen av euroen har ført til en omfattende diskusjon om dens mulige effekter på inflasjon. Det var en utbredt oppfatning blant euroområdets innbyggere at den nye valutaen ga opphav til økte priser på kort sikt. Paradoksalt nok har denne oppfatningen ikke fått støtte av inflasjonsstatistikken, som viser at euroen ikke har hatt større effekt på prisstabiliteten. Dette skyldes blant annet at eiendomssprisene ikke inngår i grunnlaget for inflasjonsstatistikken.

En studie har vist at dette paradokset er en konsekvens av en asymmetrisk effekt på prisene: mens euroen ikke hadde betydning for prisene på de fleste varene har den ført til at billige varer har blitt dyrere som følge av avrunding. Studien konstaterte at konsumentene baserte sine oppfatninger om inflasjon på de billige varene som de handler ofte.

En annen forklaring som har vært foreslått er at butikkene valgte å vente med prisøkningene i forbindelse med valutaovergangen til den nye valutaen var introdusert.

Som valutareserve er euro verdens nest mest benyttede valuta. I 2008 utgjorde euro 26,5 % av verdens totale valutareserver.

Euro er etterhvert blitt en utfordrer til amerikansk dollar utenfor Europa som foretrukket valuta. I deler av Karibia og arabiske land, er den lokale valuta låst i forhold til verdien av amerikansk dollar. Flere land i Afrika har i stedet valgt å låse verdien av sine valutaer til euro.




#Article 121: Etikk (1921 words)


Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».

Etikk er en norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger.  Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken kan grovt sett deles inn i fire grener: metaetikk, normativ etikk, deskriptiv etikk og anvendt etikk.

Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken, se Meta) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes.

Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral.

Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn.

Non-kogntitivisme har to kjennetegn:

Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist.

Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen.

En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier.

Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i tre hoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk.

Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan derfor mene at å lyve kan være riktig fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes ut ifra hver enkelt situasjon.

Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling.

Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne ut om den er rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet.

Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrerer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet.

Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas. Peter Singer er en av nåtidens utilitarister.

Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.

John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten).

Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person.

Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede».

Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.

Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi.

Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. Utilitarisme åpner altså for å «rette baker for smed» selv om, rent deskriptivt, de fleste vil mene at det er umoralsk.

Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene. 

Pliktetikk (deontologi) hevder at en eller annen autoritet har bestemt hva som er rett og galt. Denne autoriteten kan være et moralsk prinsipp, naturrett, stammens høvding, kongen, de politiske myndigheter, loven, eller Gud.

Sinnelagsetikk (eller holdningsetikk) fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som, ut ifra egne tanker, vilje, og følelser, må vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser.

Buddhistisk etikk er sinnelagsetikk. Buddhismen lærer at konsekvensen i det lange løp vil være avhengig av motivet, og etisk praksis går ut på å utvikle de riktige og gode sinnstilstandene. Jesu kjærlighetsbud, «du skal elske din neste som deg selv» er også et eksempel på sinnelagsetikk.

Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv.

Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen.

Teleolgisk etikk (gresk λόγος, logos som betyr lære og τέλος, telos som betyr mål eller slutt) er former for etikk der en handling anses som moralsk hvis den bidrar til å realisere noe nyttig eller godt, Anvendt etikk tar ofte utganspunkt i moralske dilemmaer, som abort, der mors interesser og fosterets interesser er i en mulig konflikt, eller bruk av dyreforsøk, der dyrenes interesse kan være i konflikt med forskernes ønske om kunnskap som kan hjelpe andre mennesker.

Anvendt etikk forholder seg pragmatisk til forskjellige moralteorier og er opptatt av å se på hvilke vurderinger som er viktige i forhold til en bestemt sak, ofte med det formål å lage lover, regler eller forskrifter som sikrer at det er praktisk mulig å handle etisk.

Anvendt etikk skiller seg fra deskriptiv etikk, ved at deskriptiv etikk kun beskriver hvilke normer som ble lagt til grunn, mens anvendt etikk vurderer hvilke normer som er viktige i forhold til en bestemt sak.

En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksempel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut ifra denne teorien.

Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker.

Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger.

Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten».

Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. I Olav Duuns romanserie Juvikfolket er hovedpersonen Odin en altruist når han ofrer sitt eget liv, og Jesus trekkes gjerne en som ofrer seg for andre. 

I etiske systemer som utilitarisme oppløser man denne dualiteten til en mellomting fra et nøytralt standpunkt. Her kalkulerer man utilitet, eller lykke/nytte, helt uavhengig av hvem som utfører handlingen, d.v.s. alle mennesker teller likt i kalkylen. Altså den som utfører handlingen har ingen forrang som i egoismen, men er heller ikke selvoverseende slik som i altruismen. Praktiske utilitarister har derimot gjerne en praktisk tilnærming hvor en viktig faktor er at man kjenner seg selv og egne preferanser bedre enn noen andre. Dermed vil man effektivt kunne dekke egne behov, uten at det betyr at det har en større verdi å øke ens egen lykke fremfor andres.

Pliktetikk følger regler og tar i liten grad hensyn til konsekvensene. Den er i seg selv dermed verken egoistisk eller altruistisk, selv om en konsekvensetiker vil kunne dele inn pliktetiske handlinger på denne måten. 

Dydsetikk har et uavklart forhold til egoisme og altruisme Å være selvoppofrende kan være det som gir en selv det beste livet, så altruistiske handlinger kan være motivert av egoisme.

Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas mente at moderne normativ etikk burde komme frem gjennom diskusjon. Normativ gyldighet må samsvare med dagliglivet, og en rekke forutsetninger må legges til grunn når man skal finne en universell normativ etikk. Alle deltagerne må forstå hverandre, de må la relevante argumenter må komme frem, og motivasjonen må være at de beste argumentene legges til grunn, ikke andre hensyn. Hvis det blir enighet om at en norm ventes å tilfredsstille kravene til alle interesserte, og konsekvensene er foretrukket fremfor alle kjente alternativer, er normen i, ifølge Habermas, universell.




#Total Article count: 120
#Total Word count: 199899